Kjedebrevet

De fleste av landets avisredaksjoner har i dag mottatt et kjedebrev fra statsministerens kontor:

Hei, Jens heter jeg og er statsminister.  Jeg skriver til deg fordi jeg liker avisen din kjempegodt og tror du kan hjelpe meg. 

Ap har en kjempeflink ordførerkandidat i byen din. Hun/han (stryk det som ikke passer) kommer til å bli en helt fantastisk ordfører. Men vi t renger litt hjelp fra deg fordi han/hun ligger litt etter på meningsmålingene. Han/hun jobber hardt, er kjekk og grei og lett å holde ren.  Så hvis du kan rydde litt plass på forsiden til å markedsføre kandidaten vår før valget, hadde det vært toppers altså. 

Hvi du kopierer dette brevet og sender det til 10 av dine kolleger vil du kunne bli en av de utvalgte som får bli statssekretær på mitt kontor. Og kommunen din vil få noen ekstra millioner i statsbudsjett. 

Skulle du bryte denne kjeden vil det gå deg ille, så det bør du ikke tenke på en gang. Da kommer Schjøtten til å ringe deg og ta det derfra. Så ikke gjør det, er du snill. Vi kjenner til eksempler der statsstøtten plutselig har blitt borte og/eller opplaget plutselig har falt. I tillegg vil de ansatte være lite motivert til overtidsarbeide. 

Hilsen Jens

P.S: Dette brevet gjelder ikke Rune Gerhardsen. Vi har ingen anelse om hvor han er eller om han i det hele tatt vil stemme på Ap, så han kan dere glemme.

 Og de første har tydeligvis latt seg sjarmere av Jens og kanskje til utsiktene til å bli statssekretær

Godt valg

Mitt valg

Jeg har bestemt meg. Til de av mine lesere som tror at dette har vært opp og avgjort lenge:Dere tar feil. Det har stått mellom 2 partier.

De rødgrønne fremstiller et regjeringsskifte nærmest som en katastrofe for landet. Ja, finansminister Kristin Halvorsen fremstiller det som "farlig" for Norge:

- Nå må alvoret komme inn i valgkampen. For det dere holder på med nå, det er farlig. Farlig for folk, farlig for Norge, farlig for arbeidsplasser (...) Vi har Europas laveste arbeidsløshet, så skal det spetakkelet der komme inn, tordnet Halvorsen.

Dette er et uttrykk for desperasjon i en presset situasjon og er langt fra virkelighetens verden. Jeg var selv inne på lignende tanker for 4 år siden, da jeg hørte at Kristin Halvorsen skulle bli finansminister. Og jeg var ikke alene. Det gikk ikke så galt. Det gikk heller ikke galt med vår forrige regjering, selv om det høres slik ut i valgkampen. Det var faktisk ikke den minst populære regjering noensinne. Slik Jens og Jensen har hatt felles utbytte av å fremstille.

Den tidligere statssekretær for Gro Harlem Brundtland og nåværende kommentator i Dagsavisen, Arne Strand, skrev dette for 4 år siden:

Vanligvis må en ny regjering rydde opp i det økonomiske rotet forgjengeren etterlot seg. Ikke slik denne gangen. Aldri har noen norsk regjering kommet til et så dekket bord som Ap SV og Sp nå gjør. Utgiftene til Folketrygden synker i takt med redusert sykefravær. Den høye oljeprisen gjør at staten bader i oljemilliarder. Selv om man tviholder på handlingsregelen om bruken av oljepengene vil oljemilliardene fosse inn på statsbudsjettet. Det er ikke en regjering i verden som har så stor økonomisk handlefrihet som den norske. Det skal godt gjøres å rote dette til.

Og når de rødgrønne okker og uffer seg over det de kaller rot og kaos på borgerlig side, har de glemt sin egen debut.

Men vi har det jo så bra i Norge, hvorfor i alle dager bytte ut regjeringen? Jo da, vi har det bra. Materielt sett er det bra for de fleste av oss. De fattige unntatt. Men vår velstand er så oljesmurt at vi ikke hører knirkene.

Det er retningen som regjeringen fører oss i, som blir feil for meg. Jeg tror ikke på den allmektige stat som veien til vårt felles Nirvana. Jeg tror ikke at bare staten er den gode fe, mens private løsninger er beheftet med profitthungrige kjeltringer. Uten de private løsningen hadde ikke barnehageutbyggingen vært på plass. Det viser med tydelighet at når de store oppgavene skal løses, gjøres det best i samspill.

Det er troen på private løsninger, privat næringsliv og enkeltmennesker som trengs, slik Dagens Næringsliv skriver i sin leder på lørdag.

Vi trenger en regjering som kan fornye og effektivisere offentlig sektor. Jeg tror på en sterk stat, men det må være en effektiv stat. Ikke en forspist stat med fordøyelsesbesvær. Jeg vil ha en stat som ikke har for mange hatter på og der rolleblanding skaper uklarhet og rot. Vi så det i Røkkesaken.

Jeg tror på felleskapet og at vi skal ha gode velferdsordninger. Men slike løsninger er ikke patentert av de rødgrønne, selv om det kan virke slik. God styring og kombinasjon av offentlige og private løsninger kan være et godt alternativ.

Det er viktig at vi får en mer næringsvennlig politikk. Med SV i en rødgrønn regjering tviler jeg på om vi får det. Troen på at økte skatter automatisk gir mer velferd er sterk på rødgrønn side. Men av de offentlige utgiftene på nesten 1000 milliarder, er det ikke alt som er velferd. At en fjerning av 12 milliard i formuesskatt skal rasere velferdsordningen, står ikke til troende. 12 milliarder er 1,2% av offentlige utgifter. Og hvis det er slik at mest mulig offentlige penger gir de beste løsningene, så er det et tankekors at vi ikke har den beste skolen og det beste helsevesenet.

Jeg tror at det enkelte menneske er godt utrustet til å ivareta mer av sine egne penger. Like godt som statens apparat. Og at det enkelte mennesket får beholde mer av sine egne penger, er ikke det samme som mindre velferd. Det er mindre stat.

Det perfekte partiet finnes ikke. I alle fall ikke for meg. Det er mange avveininger som skal gjøres. For meg er bl.a. næringsliv, helse- og skolepolitikk viktig. Det er også personlig integritet og personvern. De fleste av disse sakene har vært nærmest fraværende i valgkampen. Dessverre.

Men like viktig som enkeltsaker er retningen. En retning som jeg bare tror en borgerlig regjering kan gi oss. En borgerlig regjering som bør inkludere Frp, fordi den ellers ikke vil være funksjonsdyktig.

Når jeg har oppsummert hvem i den borgerlige leir som skal få min stemme, så har to alternativ falt ut fort. Krf er og har alltid vært uaktuelt. Særinteressepartier har aldri tiltrukket meg.

Frp er heller ikke mitt parti. Ett parti som rir både den liberalistiske og statsstyrende hest samtidig, er ikke mitt valg. Overbudspolitikk tilpasset egoet og der pengene skal øses fra en oljefylt Zareptas krukke forfører ikke. Når partiets leder skal holde sin sluttappell og ber om stemme fra de som irritereres av å passere en bomstasjon, kommer det signal fra både hode og mage om at det ikke er mitt parti.

Venstre har jeg stemt før. Det er mye ved Venstre som tiltaler meg. Ikke minst når det gjelder anstendighet og troen på enkeltmennesket. Og ikke minst evnen til å verne om enkeltmenneskets rettigheter og integritet. De var på vippen denne gangen også.

Men når Sponheim på samme måte som Siv Jensen utsteder garantier om hvem de ikke vil støtte og vil blokkere en regjering de ikke er med i, utelukker han min stemme. Samtidig som både Jensens og Sponheims garantier kan bety at en stemme på dem, er indirekte en stemme på Ap.

Da gjenstår Høyre. Jeg stoler på at Erna Solberg kan samle de borgerlige/Frp til et felles løft slik hun har sagt gjennom hele valgkampen. Hvilket av løftene Frp/Venstre skal bryte: 1) blokkere en regjering de ikke er med i eller 2) bidra til borgerlig regjering ved borgerlig flertall blir en nøtt. Men nøtter kan knekkes. Og Erna kan være den samlende skikkelsen som kan få den borgerlige siden til å bevege seg i retning regjeringskontorene.

Høyre har en god næringspolitikk, skolepolitikk, helsepolitikk og står for en god styring av statens finanser. Jeg er i tvil om deres holdning til EUs datalagringsdirektiv. Men en samlet vurdering gjør at Høyre får min stemme.

Jeg ønsker alle lesere et godt valg uansett hva de stemmer.

Skatt og voodoo

Jens har sagt det flere ganger. Han kommer sikkert til å gjenta det i partilederdebatten i kveld også.

Den «dynamiske skattepolitikken» er utprøvd forlengst, og med dårlig resultat. USAs president Ronald Reagan prøvde ut dette på 80-tallet, og det gikk veldig, veldig galt.

I tillegg kommer han ganske sikkert til å si noe sånt som :

Vi vil bruke de store pengene til velferdsoppgaver og ikke usosial skattelette

Og han kommer helt sikkert til å snakke om voodoo-økonomi. Det er god retorikk og går spesielt godt hjem hos kommentatoriatet. De tror det er økonomen Jens som snakker. De tar feil. Det er politikeren som er redd for ikke å bli gjenvalgt. Sammen med de andre rødgrønne. Økonomen Jens vet nok at dette er tull.

Dynamisk skattepolitikk
Det kan sies mye om Reagan og hans politikk. Når det gjelder skattepolitikken er det ikke en opplest og vedtatt sannhet at det var den som bidro til underskuddene.

Lawrence Lindsey, Harvardprofessor, styremedlem i sentralbanken og sist kjent som rådgiver for President Bush som fikk sparken fordi han i 2002 anslo kostnadene ved en Irak-invasjon til å bli mer enn 200 milliarder dollar. "Balloney" sa Rumsfeld om det. Vel, vel. Lindsey studerte Reagans skattepolitikk i boken "The Growt Experience, How the New Tax Policy is Transforming the U.S. Economy" Etter hans oppfatning fungerte den dynamiske skattemodellen. Det økning i statens utgifter som bidro til underskuddet. (Se også "Ronald Reagan rir igjen." Jan Arild Snoen)

Danmark: Det danske finansdepartementet har beregnet at skattelette på 23 milliarder danske kroner gir en samfunnsøkonomisk gevinst på 35 millarder. Les deres begrunnelse her.

Norge: SSB har i en rapport beregnet at en dynamisk skattepolitikk kan gi 56 øre tilbake for hver kroner som gis i skattelette. Undersøkelsen viser altså at skattereduksjoner bidrar til å øke veksten i økonomien og dermed grunnlaget for økt velferd. Da Høyre brukte denne undersøkelsen i et dokument 8-forslag for å få satt ned et faglig utvalg for å gjøre en grundigere undersøkelse av dynamisk skattepolitikk, stemte de rødgrønne nei. Fakta er farlig.

Ap og rødgrønnes egne skattereduksjoner
"Vi bruker de store pengene på velferd, ikke på usosiale skattereduksjoner". Vel det er en sannhet med diverse modifikasjoner. I budsjettet for 2002 foreslo Stoltenberg I, skattelette på 7,2 milliarder kroner. Omregnet til 2009-kroner: ca 9 milliarder. Pussig at ikke velferden ble "rasert" da.

I perioden 2002 til 2004 reduserte Bondevik II skattene med 19,4 milliarder. ((St.meld. nr. 29 (2003-2004). Ca 2/3 av skattereduksjonen vedtatt med Aps stemmer til alt overmål. 19,4 milliarder i 2004 burde jo ha utslettet alle velferdstiltak?

Det morsomme er at det er 2004-nivået som skal finansiere velferden. Helt frem til 2013. For Jens har bekreftet at skattene skal være på 2004-nivå frem til 2013. Altså etter at man da hadde gitt nesten 20 mrd i reduksjon. Er det noe som ikke stemmer her?

Det merkelige er at skatteinngangen økte hvert år i Bondevik IIs regjeringstid. Og oppgang i konjunkturene var det Stoltenberg II som fikk glede av.

Men hvor mye er 20 milliarder i skattelette? Det er ca 8 promille av BNP og det er ca. 2 prosent av offentlige utgifter. Men allikevel nok til at det blir for lite velferd. I følge Jens og de rødgrønne. Og for ordens skyld: Alle 900 milliarder i offentlige kroner brukes ikke på velferd.

Spørsmålet som ikke blir stilt i debattene er: Hvis vi skal få mer velferd, hvorfor økes ikke skattene? Kanskje fordi økonomen Jens vet at sammenhengen ikke er så opplagt. Derfor holder 2004-skattene til å finansiere velferden i 2013. Mens 20 milliarder i skattelette gjør at vi ikke kan levere den velferden vi ønsker. Beklager, det er ikke troverdig, Jens.

Om noen av leserne mener det er faktafeil her, er jeg takknemlig for tilbakespill. Det utelukkes ikke og de skal bli rettet om noen har annen dokumentasjon.

Det lykkelige valg

Partilederdebatten er i full gang. Det siste slaget om taburettene pågår. Selv falt jeg for denne replikkvekslingen i Niels Kjærs komedie, "Det lykkelige valg". Fra 2. akt:

FRU LAVINIA: Men du kan da ikke svigte din overbevisning for at bli valgt?

CELIUS: Jeg svigter ikke min overbevisning. Hvem har sagt noget sligt sludder? Jeg bare, om du vil, opsætter min overbevisning. Jeg lar min overbevisning træde lidt i baggrunden, indtil der atter blir brug for den.

Det er ikke bare i komedienes verden at dette skjer, tydeligvis. Godt valg

Gir de store pengene bedre velferd?

"Vi bruker de store pengene til mer velferd istedet for skattelette" Dette er mantraet Jens Stoltenberg gjentar om og om igjen. Han har også forelsket seg i uttrykket voodoo-økonomi. Et uttrykk som misbrukes nesten like ofte som det brukes. I debatten på onsdag gjorde han følgende "tankespinn":

Det er en fabelaktig meningsløs utrolig økonomisk teori. George Bush Senior kalte Ronald Reagan sin økonomiske politikk, som argumenterte akkurat som deg, at det var «voodoo-økonomi». Det er en slags fantasiøkonomi. Om det blir høyere skatteinntekter av å redusere skattene, hvorfor stopper du da ved 20 milliarder. Hvorfor ikke da gi 40–50 eller 60 milliarder, spurte Stoltenberg.

Cand oecon Jens Stoltenberg vet nok svaret.

Men vi kan jo snu Stoltenbergs argumentasjon. Hvis det er slik at de store pengene gir mer velferd, hvorfor holder han da skattenivået på 2004-nivå? (etter store skattekutt fra Bondevik II der Stoltenberg stemte for 2/3 av dem.) Da burde han heve jo heve skattenivået slik at han får 20-40-50 eller 60 milliarder ekstra til mer velferd.

Men Jens vet nok at det ikke nødvendigvis blir bedre velferd av mer penger. Du kan lese litt mer om det her.

Skole og helse er jo gode eksempler på dette. Vi er i verdenstoppen når det gjelder per capita-kroner både til skole og til helsesektoren. for å ta to aktuelle områder.

Problemet er at vi er langt unna verdenstoppen når det gjelder resultater. Vi ser det på PISA-prøvene og i helsesektoren er vi ikke på Norden-toppen en gang. Så kanskje det er vel så viktig å stille spørsmål ved hva vi får for de "store pengene". Hvorfor gir de ikke enda bedre resultater. Brukes de effektivt nok? Staten har jo selv funnet ut at man med enkle midler kan spare milliardbeløp. Men somler.

Så neste gang Jens snakker om de store pengene kontra skattelette, eller at de borgerlige vil rasere velferden, bør vi kanskje være litt mer skeptiske. Kanskje vi kan få like god velferd for litt mindre penger?

Eldreomsorg - alle valgkampers stemor

Hvordan har vi det i dag da?

Syke-og omsorgshjem drukner i politikere som skal vise sin nyvunne valgkampomsorg. De gjør det i år som for 4 år siden, 8 år siden, 12 år siden. Same procedure as last election.

Kappløpet om å bli valgkampmester i "varme hender" har startet.

Først stjal Arbeiderpartiet showet ved å presentere Eldreplan 2015. Som inneholdt "Verdighetsgarantien" som noe de hadde funnet på. De glemte at dette var et samarbeid med Krf og Venstre. Skitt la gå, det er jo valgkamp.

De viktigste løftene var 12 000 årsverk og en 12 000 sykehjemsplasser og en forskrift som skal sørge for at du får den hjelpen du har behov for. Behovet er det helsevesenet som skal bestemmer.

Hva er så en verdig eldreomsorg:

Dette innebærer blant annet en riktig og forsvarlig boform, et variert og tilstrekkelig kosthold og tilpasset hjelp ved måltider, og et mest mulig normalt liv med normal døgnrytme og mulighet til å komme ut, samt nødvendig hjelp til personlig hygiene.

Les dette og tenk over det en gang til. Dette er 2009. Og dette må vi ha en lovfesting for å få til. Jeg tror dyrevernloven har noen lignende passuser.

Men i dag kom plutselig Sp på at 12 000 årsverk ikke var nok. Nei, 15 000 innen 2015. må vi ha. Og skrotet samtidig forslaget om å fjerne formuesskatt på arbeidende kapital. Hvordan Trygve Slagvold Vedum har kommet frem til 15 000, sa han mindre om. Det er mulig han har tenkt på ett tall.

Årstallet 2015 er ikke tilfeldig. Det betyr at til neste valg i 2013, så kan man vise til 2015 og slipper maset om å ha brutt løfter.

Til info så hadde man også i 1997 en Handlingsplan for eldreomsorg. Den ligner til forveksling på dagens: 12 000 årsverk og 24 000 omsorgsplasser. Du kan lese evalueringen av handlingsplanen her.

Og i 1991 hadde vi Per Hovda som med klar og tung røst forkynte i beste sendetid: "Tilgje dei ikkje, for dei veit kva dei gjer." For det fikk han en milliard til eldreomsorgen.

Leser man bare aviser, så har vi en eldreomsorg i ruiner. Det er selvsagt ikke sant. Men vi har en omsorgsområde med store utfordringer. Og med store forskjeller fra kommune til kommune. Sintef har undersøkt dette for KF.

Og i valgkampen skylder politikerne på hverandre. De fleste rødgrønne viser til Oslo og de de mener er elendig eldreomsorg. Andre viser til "utstillingsvinduet" Trondheim. Og slik går no dagan.

Noen forsøkte å utnytte notatet som Håkon Lie skrev om sine opplevelser på Midtstuen sykehjem, til sin (og partiets) fordel. Men Håkon Lie var smartere enn som så. Han visste hva som ville komme og lot ikke noen få dø i synden. Derfor ga han klar beskjed til mottageren, Jan Bøhler, ifølge VG:

Bøhler understreker at Lies notat ikke er en politisk kritikk av dem som styrer i Oslo og at forholdene ved Midtåsen ikke skiller seg fra det som er vanlig ved andre sykehjem.
-Ingen har grunn til å slå seg på brystet over norsk eldreomsorg. Dette er en beskjed til alle oss politikere om å ta kvaliteten ved sykehjemmene mer på alvor, sier Bøhler”

Beleilig nok dukket det opp en rapport fra Econ Pöyry utført for Sykepleierforeningen som viste at det var stor underbemanning av faglærte. Slike bestillingsverk kommer aldri tilfeldig. Det trenger ikke å være feil, men de bør definitivt leses med skepsis. Econ Pöyryhar ikke alltid være like kvalitetsorienterte i sitt "forskningsarbeid". Ingen stilte imidlertid spørsmål med hvorfor det var underbemanning.

Det ville de ufaglærte fortelle, og slo tilbake mot Sykepleierforeningen. Ansvarsfraskrivelse er en øvelse vi er gode i.

Det store problemet når det gjelder bemanning er yrkesstatus. I legekretser fremkaller et sånt valg, de hevede øyebryns mobbing.

Yrkesstatus kom veldig tydelig frem i Søndagsavisa på P2 i dag. (Du kan laste ned programmet som podcast her) Som overlege Pia Bruusgård ved Smestad sykehjem påpekte, så er det å være sykehjemslege, en karrieremessig blindvei. Vil man videre f. eks. på et sykehus, begynner rykker man tilbake til start. Og sykepleierne er ikke særlig glade i politikerenes "varme hender". Dette er høyt utdannede spesialister i sitt fag. Da blir "varme-hender"-metaforen litt for mye Florence Nigthingale.

Men samfunnet er heller ikke videre eldreinnstilt. Det er ikke særlig coolt å bli gammel. Vi vil jo alle drikke av ungdomsskilden. Krampaktig holder vi oss fast. Nekter å godta rynkene og bruker formuer på å se strykefrie og freshe ut. Skjønnhet og ungdom-idealet dyrkes for alt det er verdt.

Når vi bekymrer oss for å få et blendafritt Storting; har vi ikke samme bekymring for et eldrefritt Storting. Høyre presterte det kunststykket å stemme ut en av de mest erfarne, intelligente og kloke (den kombinasjonen er nesten som å vinne i Lotto): Inge Lønning. FrP hadde John Alvheim. Vi glemmer aldri hans malmtunge opprørte stemme og knyttnevens smell i bordet. Da var det alvor. Og han fikk sakene igjennom.

Men vi vil kanskje ikke gå rundt blant eldre, hjelpeløse mennesker. Mennesker som kanskje mangler viktig kroppsfunksjonskontroll. Som sikler og som må vaskes både her og der. Å bli gammel og hjelpesløs er i ferd med å bli ett av våre største tabuer.

Før var det døden, men nå dør vi ikke lenger bare i Aftenposten. Vi dør også på nettet. På minnesider og Facebook. Spesielt ungdom har vist en vei ut av tabuet.

Så har vi snart bare alderdommen igjen. Kanskje er det "memento mori" som plager oss i vår omgang med de gamle. Å bli minnet på at vi kan bli sånn vi også. Og vår dødelighet. Så det kanskje ikke så rart at det er vanskelig å rekruttere til å ta vare på våre gamle og hjelpetrengende. Så kanskje vi trenger en opprydding i vår egen fordomsskuff. Ikke bare skyte på løpende politiker i valgkamp.

Og vi har noe i vente. Om ikke lenge kommer egoistgenerasjonens stormtropper: 68-erne til et sykehjem nær deg. Politikerne vil aldri forstå hva som traff dem.

Jeg tror faktisk Lars Bakkens forslag om å starte helse-trafficking er et meget godt forslag.

Men eldresomsorg kommer til å stå til valg om 4 år, 8 år, 12 år etc. Etter valgkampene blir det nok en noe mer stemorderlig omsorg, enn i valgkampens hete. Så hvordan har vi det egentlig, i dag.

Blodig valgflesk

Søndag skjedde en svært tragisk ulykke. 5 mennesker mister livet. Alt tyder på at høy fart har vært en medvirkende årsak.

Denne ulykken har valgkampstrategene i Ap funnet ut at de kan bruke til å sanke stemmer. Målet helliger middelet.

Derfor rykker nestleder Helga Pedersen ut i dagens VG og uttaler seg med stor skråsikkerhet om noe hun tydeligvis ikke har satt seg veldig godt inn i.

- Å luke ut verstingene og redde liv går foran alle andre hensyn, slår hun fast overfor VG.

Legg merke til utsagnet. For hun mener det ikke. Det hun egentlig sier er at vi må luke ut verstingene, men det må ikke koste for mye. Derfor satser vi på fotobokser med gjennomsnittsmåling. Problemet løst.

Jeg går ut fra at de pårørende til alle som har mistet livet før denne ulykken, lurer på hvorfor det skulle ta 4 år før Ap fant ut dette.

Om Helga Pedersen hadde vært seriøst opptatt av å få ned antall dødsulykker, så hadde hun kanskje satt seg inn i analysemateriellet som Statens Vegvesen har utarbeidet. F. eks. UAG - Dybdeanalyser av dødsulykker.

I den siste rapporten fra 2007, finner man mye kunnskap om dødsulykker på veiene. Selv om fart er en viktig faktor, så er bildet langt mer sammensatt og komplisert enn det populistiske utspillet til Helga Pedersen. Blant annet er dårlige veier også en viktig årsak.

Pedersen er svært positiv til de nye fotoboksene som blir satt opp i disse dager: De måler gjennomsnittlig hastighet over strekninger på flere kilometer, og ikke bare på ett enkelt punkt, slik fotobokser av den gamle typen gjør.

- Slike vil vi ha flere av. Jeg ser at noen er mot dem på grunn av personvernet. Men her må personvernet vike for å redde liv, sier Pedersen.

Det er alltid en god grunn til at personvernet skal vike. Slik det var for hennes kollega Giske, da han serverte en særdeles mislykket polemikk mot Datatilsynets leder. Det finnes alltid et alter å ofre den på.

Når fiskeriministeren blir så tabloid som her, så er det vanskelig å argumentere mot. Ikke minst fordi det er relatert til en så alvorlig og følelsesladet ulykke. Men Frp og Bård Hoksrud får det ikke lett når han forsøker å argumentere for personvernet. Men også Datatilsynet har betenkeligheter:

Hovedspørsmålet for Datatilsynet er hvordan opplysningene behandles. Her vil tilsynet blant annet se på om det bør vurderes et signal i punkt A på at bilde er tatt, sletterutinene i punkt A og om opplysningene er tilfredsstillende sikret. I tillegg vil sletterutinene for bilder der første sjekk med akselavstand og vekt matcher men det ikke er samme kjøretøy.

Prosjektet vil bli fulgt opp av Datatilsynet. Selv om tilsynet har sagt OK til å prøve ut dette tiltaket, er det ikke sikkert at løsningen vil bli akseptert når den skal evalueres. Et slikt tiltak må også, dersom det skal gjøres permanent og utvides til andre steder enn på prøvestrekningen ved Lillehammer, eventuelt ha grunnlag i lovverket.

Men slike innvendinger møter Helga Pedersen på denne måten:

- Jeg synes Frps motstand er ubegripelig og ubarmhjertig. De viser virkelig mangel på solidaritet med dem som har mistet sine kjære i trafikken, sier Pedersen.

Man unnslår seg ingen ting i en valgkamp tydeligvis. Dette er bare pinlig.

I den perioden Ap har sittet ved makten har ca 1000 mennesker blitt drept i trafikken. Når det er 3 måneder igjen til valget, så har Helga Pedersen løsningen klar. I solidaritet med de pårørende, for å bruke hennes egne ord.

Rått valgflesk er særdeles usmakelig.

Oppdatert 1. juli kl. 2335:

Regjeringen har allerede satt et tak på 400 ATK (fotobokser). Pr. 1. januar var det totale antallet 374. Altså har Helga Pedersen max 26 bokser igjen før hun når grensen. Kilde: Nasjonal Transportplan 2010-2019, side 245.

Sitat:
St.meld. nr. 16 (2008-2009) gir ingen føringer når det gjelder utvikling i omfanget av punktbasert ATK fram mot 2020. Dette har heller ikke vært tema arbeidet med transportetatenes forslag. I gjeldende plan for utvikling av ATK (datert november 2006) er det lagt til grunn at det bør settes et maksimalt tak på antall ATK-bokser i Norge på 400. Pr 01.01.2009 var det til sammenligning 374 ATK-bokser i Norge.

Et annet sitat fra samme Transportplan som viser at utspillet til Helga Pedersen ikke har rot i virkelighetens verden er følgende formulering på side 289:

Spørsmål 143. ATK
Jf. side 286 Streknings-ATK
– Hvordan vil Stortinget få tilbakemelding om resultater av innføring av streknings-ATK?

Svar:
Streknings-ATK etableres som trafikksikkerhetstiltak i Norge fra 2009. Statens vegvesen skal gjennomføre en evaluering av hvilken effekt som oppnås
med hensyn til kjørefart og ulykker. Dette gjennomføres blant annet ved før- og etterregistreringer av fartsnivå og ulykkessituasjon. Resultater knyttet til fartsutviklingen vil kunne foreligge relativt raskt, mens det for å få holdbare
resultater knyttet til endringer i ulykkessituasjonen må påregnes et noe lenger tidsperspektiv (minst to år).

Stortinget vil underrettes om evalueringsresultatene på egnet måte når disse foreligger.

Man skal altså evaluere de testutplasseringene som finnes før man kommer tilbake til Stortinget med resultatene. Og det tar minst to år å resultatene.

Helga Pedersen derimot, vet at dette virker umiddelbart.:

Ap-toppen mener fotobokser er det virkemidlet som virker raskest for å få ned ulykkestallene.

- Det virker umiddelbart, og vi kan uansett ikke bygge oss bort fra ulykker på veiene. Bedre veier og midtdelere er bra, men vi må også få langt flere fotobokser, sier Pedersen.

Er det noen flere som nå skjønner at dette er en valgbløff og ikke noe annet?

Oppdatert mandag 6. juli kl. 0840

Helga Pedersens utspill blir enda mer pinlig når NRK kan fortelle oss at Vegvesenet bare er halveis i forhold til de planer som er vedtatt og som skulle vært utført nå.

– Budsjettene ble ikke som forutsatt og kostnadssprekk på andre prosjekter har ført til at vi måtte bruke investeringsmidlene der i stedet for til midtrekkverk og andre trafikksikkerhetstiltak, innrømmer trafikkdirektør Kjell Bjørvig i Vegdirektoratet.

Man kan jo lure på om Aps nestleder i det hele tatt vet hva som foregår innenfor trafikksikkerhetsfeltet.

I den første fireårsperioden skulle Vegvesenet gjennomføre tiltak som er beregnet å gi en reduksjon i tallet på drepte og hardt skadde på 180. Men til nå har de bare fått gjennomført tiltak som gir halvparten så stor effekt.

– Vi beklager særlig at vi ikke har bygd mer midtrekkverk, for erfaringene fra Sverige er svært gode. De har hatt en konstant nedgang i tallet på møteulykker, sier trafikkdirektør Kjell Bjørvig i Vegdirektoratet.

Hva var det Helga Pedersen sa: "Redde liv går foran alle andre hensyn"? Ja, bortsett fra budsjettet til Vegvesenet da.

Det er lenge til valget

For Kristin-effekt: Klikk på den for større versjon.


Det er under 4 måneder til stortingsvalget. Men bare for å minne om at det er langt fra mai til valg, så kan denne illustrasjonen vise at mye kan skje. Eller rettere sagt at meningsmålingene ikke helt fanger partienes oppslutning. Så kan jo de som gidder å kommentere enkeltmålinger være advart.

Venstre økte oppslutningen nesten 1,5 gang, mens SVs omtrent ble halvert. Blir det tilsvarende utslag i år? Og i hvilke partier kommer de?

Kilde: Bernt Aardals hjemmeside


Jeg minner om kåringen av Norges beste politiske blogg. Du kan avgi stemme hos Svein Tore Marthinsen. Du kan stemme på meg om du føler for det, eller for en av de andre, om du mener det er et bedre alternativ. Men stem!

En norsk nett-Obama?

Geelmuyden & Kiese har på bloggen sin, GKforum.no hatt flere interessante poster om sosiale medier og politikk med fokus på det kommende valget.

I den siste posten: Hvem blir den norske Nett-Obama? problematiseres om vi får se en eller flere politikere som den norske Barak Obama. Nå tror ikke jeg at Obama vant valget på grunn av internett eller sosiale medier. Obama vant fordi han var den beste kandidaten som hadde det beste budskapet og den beste organiseringen av en grasrotbevegelse som med stor entusiasme banket dører. Nettet og sosiale medier var bare et verktøy som understreket dette.

Would Obama be the President without the Internet? Yes, he would.”

That’s Peter Daou, internet strategist for Hillary Clinton. His perspective is more or less the mainstream opinion at a conference held by the Berkman Center in Cambridge today.

(The changing relationship between internet and politics)

Zack Exley som bl. a. var ansvarlig for onlinedelen av kampanjene for Edwards-Kerry i 2004 og Labours gjenvalg i 2005 har en interessant artikkel i Huffington Post om organiseringen av Obamas kampanje.

The "New Organizers" have succeeded in building what many netroots-oriented campaigners have been dreaming about for a decade. Other recent attempts have failed because they were either so "top-down" and/or poorly-managed that they choked volunteer leadership and enthusiasm; or because they were so dogmatically fixated on pure peer-to-peer or "bottom-up" organizing that they rejected basic management, accountability and planning. The architects and builders of the Obama field campaign, on the other hand, have undogmatically mixed timeless traditions and discipline of good organizing with new technologies of decentralization and self-organization.

Jeg vil tro at finanskrisen har bidratt til at det står en kø med it-konsulenter i kø utenfor partikontorene for å overbevise partiene om å satse store summer på "nettet" foran valgkampen. I følge Digi.no så er det "nettet som avgjør valget i 2009" De tar feil. Veldig feil.

Men selvsagt må partiene bruke sosiale medier som en del av verktøykassen sin. Og de forbereder seg. Selv var jeg deltager på et møte mandag, der Høyre hadde invitert bloggere for å fortelle mer om sin satsing på sosiale medier, inklusiv blogging. I hovedsak var det Høyres egne bloggere som møtte opp, mens Hablog (Halvor Sevatdal) og undertegnede var de eneste uavhengige. Jan Tore Sanner tok for seg den politiske delen, mens Hanne Bjerknes informerte om Høyres inntog i sosiale medier. Det var betryggende å høre at vi deler oppfatning av at det politikken som er det viktigste og at bruken av sosiale medier skal understøtte dette og ikke omvendt.

Bente Kalsnes holdt et engasjert foredrag om politikere og internett. En gjennomgang av norske og utenlandske politikere sett fra Bentes utsiktspunkt i Bryssel. Interessant. Andre har skrevet mer om dette møtet.

Nå tror jeg ikke noen bloggere, spesielt de som blogger om politikk, overdriver sin betydning. Vi gjør en marginal påvirkning, men har sett eksempler fra Sverige på at bloggere både kan avsette en minister og påvirke den politiske dagsordenen. Det tar tid for en dråpe å hule ut en sten, men det går.

Det viktigste som jeg har prediket tidligere og som Espen Skoland siterer meg på i bloggen, er at politikere uansett farge og parti må ta velgerne på alvor når de beveger set ut i nettsamfunnet. Og med å ta velgerne på alvor er å innse at nettmedier i hovedsak er dialog og ikke monolog. Inviterer man til dialog må man respondere på innspill. Om man ikke har tid selv, må noen i organisasjonen sørge for tilbakemelding. Hvis man ikke har en strategi for dèt, så skal man holde seg unna.

De som vinner valget i 2009 har de beste politiske sakene kommunisert på en måte som folk forstår. Om de klarer å innlemme sosiale medier i kommunikasjonsstrategien er det ingen ulempe. Men det er ikke i sosiale medier det blir avgjort. Og jeg tror ikke vi får se noen norsk nett-Obama.

De rødgrønnes hemmelige valgkampvåpen

Det har lykkes denne bloggen å avsløre hva som vil være de rødgrønnes hemmelige våpen i valgkampen. Via gode kilder har det kommet meg for øret at man har gått til innkjøp av 3 stk. av denne. En til hvert parti. De samme kildene sier at Jonas Obama Støre vurderer å kjøpe en for seg selv.

Våre politiske konkurrenter kommer til å bli bleke av misunnelse, sier Martin Kolberg. Som ikke vil kommentere om det er valget i USA som har gitt valgkampstrategene den gode ideen.

No, you can`t,, Jonas

Jonas Gahr Støre har sett lyset. I form av Barak Obamas valgkamp. Grøss og gru om han har tenkt å kopiere den. Det er mulig at det er den samlede norske presse panegyriske heltedyrkelse av minister Støre som har forledet mannen til å aksle en for stor jakke. Gudene vet.

Ryktene går om at Kjetil Try etter forespørsel fra Jonas, allerede har brukt time etter time på å oversette: "Yes, we can". Det siste forslaget skal være: "Ja, han kan". Etter at Jonas refuserte, "Try me".

Spøk til side. Jonas Gahr Støre er blitt inspireret av at Obama ikke har benyttet seg av negativ kampanjeteknikker. Jonas har tydeligvis gått glipp av mye av Obamas kampanjer. Spesielt i kampen mot Hillary om å bli demokratenes kandidat. Men han var ikke helt borte mot McCain heller.






Men Jonas blir ufrivillig morsom når han sier til Dagsavisen:

Jonas Gahr Støre gir sterkt uttrykk for sympati med Obamas måte å drive valgkamp på, og mener det er helt sentralt å komme med positive meldinger til velgerne. Han hudfletter de borgerlige partiene på Stortinget for å være negative og lite konstruktive.

– Vi har en opposisjon som systematisk benytter seg av negative angrep. I stedet for å komme med politiske løsninger, er de bare opptatt av å finne rom til å koble mangler og feil til regjeringen, sier Støre.

Det var dette med liv og lære, Jonas

USA-valget - mine tips

Det er litt mer spennende å følge valget i morgen når man har gitt noen forhåndstips. Selv om det ser ut til å gå Obamas vei, så kan ting skje og ingenting er avgjort før valglokalene stenger. Jeg drister jeg meg til følgende "spådom":

Valgmannsstemmer:
Obama: 341
McCain: 197

Senatet:
Dem: 58
Rep: 42

Huset:
Dem: 255
Rep: 180

Guvernører:
Dem: 30
Rep: 20


Hva tror du?

Du kan jo bare kopiere oppsettet mitt, endre tallene og lime det inn i kommentarfeltet. Vinneren vil i tillegg til heder, motta en aldri så liten premie.

Rørlegger Joe

McCain beviste i dag at han ikke har egenskapene som trengs for å bli USAs neste president. Tenke seg til. Invitere en rørlegger til et valgkampmøte og tro at han dukker opp? Det vitner om dårlig dømmekraft.

Rørleggere er, uansett hvilket land de praktiserer i, utstyrt med et gèn som hindrer dem i å komme til avtalt tid. Det vet alle som har forsøkt å avtale tid med en.

Støreomania

Jeg har ikke noe i mot at man har over 23 mill i ligningsformue (den reelle er nok langt høyere). Enten har man vært dyktig eller valgt de riktige foreldrene. Ikke noe galt i det. Heller ikke at man har topp utdannelse fra de beste universitet. Det er bare positivt. Eller at man er dyktig til å formulere seg. På mange språk. At man ikke synes den offentlige skolen er bra nok for sine barn, er heller ingen forbrytelse i mine øyne. Tvert imot. At man fremstår som en ener i sitt miljø påkaller ikke denne bloggers vrede. Jeg synes vi har for få enere på mange områder. (Bortsett fra sport). At vedkommende er kjekk og pen og lett og holde ren, er jo bare bonus.

Derfor burde jeg jo egentlig vært med i fanklubben til landets i særklasse mest populære politiker. Duksen fra verste bestkant. The one and only: Jonas Gahr Støre. Men, jeg får det ikke helt til.

Det skyldes sannsynligvis at jeg dypt der inne er en kynisk djevel. Som sjelden står på stolene og hoier og skriker av begeistring. For noe som helst. Det er liksom ikke helt meg, det.

Men jeg kan forstå folks begeistring. Og at han seiler opp til å bli den store velgermagneten er heller ikke noen særlig overraskelse. Det er jo bare å ta en rask titt på hans kolleger. Derfor er det ikke så rart at man ruller ut det tunge artilleriet for å sikre ham en plass på Oslobenken på Stortinget.

I dette tilfellet består det tunge artilleriet av VG (som jo alltid har hatt et godt øye til Jens og kameratene hans), en nesten samstemt kommentatorgjeng (Magnus Takvam, Harald Stanghelle og regjeringens "pressetalsmann"; Arne Strand. Godt hjulpet av Aps sentralstyre som tolket kvoteringsreglene til en "Lex Støre"

En av de sterkeste kjærlighetserklæringene kom "raske-Roger" Ingebrigtsen i Tromsø 2018 med i VG:

- Jonas Gahr Støre er et av de mest lysende politiske talentene vi har i dette landet. Det gjelder ikke bare internt i Ap, men på tvers av alle partigrenser. Det ville være en ulykke for landet om han ikke ble sikret en plass på Stortinget neste høst, sier Ingebrigtsen til Bladet Tromsø.

Intet mindre enn en ulykke for landet. Bare manglende statsgaranti til Tromsø 2018 ville være verre.

En annen Tromsøværing, sjefsredaktør Hans Kristian Amundsen i Nordlys har ikke fått nesa opp av grusen i sin beundring for utenriksministeren.

Jeg mener Jonas Gahr Støre kler Troms best. Det har å gjøre med at Tromsø har større ambisjoner enn andre byer i nord, ja større enn de fleste norske byer overhodet.

Det er spennende å se for seg en liste som bygges rundt Støre. Min kritikk av tromsbenken de seinere årene har handlet om at stjernen mangler. En oppofrende innsats til hverdags er viktig nok, men det blir fort puslete når den politiske stjernespilleren ikke er på banen.

Hvis Jonas Gahr Støre nomineres i Troms vil det forplikte ham til å gå inn i Troms fylke på en helt annen måte. Han må rett og slett lære seg hva som opptar folk flest i Bardu, Balsfjord og Borkenes.

Noe som i neste omgang betyr at en av landets mest innflytelsesrike politikere får virkeligheten til folk flest i Troms tett under huden.

I en hektisk politisk hverdag er det av stor verdi. At Troms ikke er ved kongens bord er for eksempel en større ulempe enn det er mulig å dokumentere fra sak til sak. Men i den politiske historieboka ser du et tydelig mønster. Det lønner seg å være så tett på makten som mulig.

And it goes on and on and on.....

Vil ikke Ap ha ham, så vil Høyre mer enn gjerne. For somTore Skaar skrev i Aftenposten:

Støre snakker som en Høyre-mann, han ser ut som en Høyre-mann og han forfekter de samme utenrikspolitiske synspunkter som en Høyre-mann. Han ville helt sikkert også føle seg mer bekvem som utenriksminister i en regjering der Høyre var med, fremfor å måtte bruke masse tid på å krangle med venstreradikale SV-ere.

For den saks skyld, så er det vel bare SV og Rødt som ikke ville hatt ham på valglistene sine.
Så jeg skjønner at krefter i Oslo Ap gjerne vil ha ham på en sikker plass. Og kjemper for det.

I god Ap-tradisjon bør da de som mener noe annet, som Kleiv Fiskvik, Trond Jensrud eller andre, rett og slett holde kjeft. Nok er nok. Takhøyden i Ap er alltid stor når det blir alvor. Man kødder ikke med JGS. Men Fiskvik & co kan filibusterspillet, så vi får se hvordan det går.

Men jeg tar meg i å reflektere over hvorfor jeg ikke blendes av denne åpenbare politiske begavelsen. Eller er det "politisk" begavelse vi ser?

Om jeg ikke nødvendigvis tar det i kronologisk rekkefølge, så er det flere forhold:

• Karikatursaken, med hans kritikk av Selbekk og mangel på forsvar for ytringsfriheten
• Manglende kritikk av Kina for brudd på menneskerettigheten
• Tvilsom omgang med sannheten vedr. OL-SMS
• Knefall for Valla vedr. besøk fra kommunistdiktaturet Cuba.
  
• Blanding av rollen som privatperson og utenriksminister (sist i Steinerskole-saken)
• Håndteringen av Kabul-attentatet.
  

For å nevne noen av sakene. Ett annet forhold er at hans retorikk ofte ikke blir mer enn akkurat det. Store ord og fett flesk.

Ett av disse er nordområde-satsingen. Talen han holdt i Tromsø 10. november 2005 er visstnok ett av hans "mesterverk". En hel landsdel satte sin lit til det Støre sa. Men ord er gratis og handling koster, derfor har også Støres kolleger i UD fått kalde føtter.

Aftenposten kjenner innholdet i et notat unntatt offentlighet fra Westgaards prosjekt som ble sendt Støre i april i år. Det avslører at Regjeringens storsatsing har problemer, og at Stoltenberg-regjeringen har skapt så store forventninger i Nord-Norge om pengedryss til veier, havner og annen infrastruktur at prosjektet nærmest er dømt til å mislykkes."For Regjeringen er det selvsagt viktigst å demonstrere at den leverer det den har lovet i en nordområdestrategi som er både ambisiøs og realistisk. Men selv dette vil ikke være tilstrekkelig. Forventningene er nemlig også skapt av andre dokumenter", heter det i notatet.

I tillegg kommer følgende grausame salbe:

"Det er således i ferd med å bre seg en oppfatning av nordområdepolitikken som retorisk sterk, men tynnere på substans. Man snakker om et gap mellom løfter og leveranser i nordområdepolitikken,"

Og i Nord-Norge begynner utålmodigheten å spre seg. Altaposten flenger til med: Slått til stein av festtaler?:

Finnmarkinger har vanligvis tungt for å la seg begeistre av spredte festtaler. Tro om ikke vi denne gangen har gått litt på limpinnen. Det har blant annet utenriksminister Jonas Gahr Støre klart med sine tirader av godord og perspektiver. I Tromsøs maktkorridorer har han nærmest hatt status som Mandela, både på grunn av OL-støtten og «bølgen» for Barentshavet. Vi synes det er grunn til å vente med sokkelen til et snev av planverket er på tur ut i virkeligheten.

Støre fikk god drahjelp av sine gamle venner i Econ til denne positivismen. Econ snudde med sin rapport "Ringer i vannet", Norgeskartet på hodet. Støre var i sin tid arbeidende styreformann der og tidligere har hans gode venner Rune Bjerke og Jens Stoltenberg også vært styreformenn i analyseselskapet.

Som styreformann i Econ sa Støre at reiselivet ville være distriktets viktigste satsingsområdet. Det fikk han i følge onde tunger i Harstad Tidende rett i. En endeløs rekke av seminarer som resultat av nordområdesatsingen. Og ikke noe mer. Og det fikk han en markedsføringspris for.

Og han er flink med copy and paste. Hele ordflommen er ikke alltid ny. Sammenlign 1. mai talene hans i 2006: Hamar, 2007: Lørenskog og 2008: Kristiansand. Mye gjengangeri her? Det er det vel bare late journalister som lar ham slippe unna med.

Nå er denne bloggposten i ferd med å bli like ordrik som hovedpersonen omgir seg med. Og langt mindre elegant. Men når så mange står med de hosianniske palmegrenene og vifter ham frem, så ville jeg bare være en ensom stemme i mot.

Boller i ovnen

Jeg skjønner at Vampus er frustrert over Høyres valgkampstrategi. Hun slakter på en glitrende måte, strategien som partiet har lagt opp til. At det nå skal bli andre boller får liksom ikke adrenalinet til å flomme og potensielle velgere til å stå på hendene i lutter begeistring.

At man må vise frem hjemmebakte boller og pannekaker for å få verdi som menneske, det synes jeg er litt besværlig.

Sitat Liv Ullmann. Godt sagt.

En annen ting er om det er smart å starte en langspurt ett år før valget. Selv topptrente utøvere har erfart at det er risikabelt. Høyre fremstår dessverre ikke som spesielt godt trent om dagen. Da er det et enda mer risikosport. Det er bittert å se sine konkurrenter stikke fra i siste runden. Og man kommer i mål med kroppen full av melkesyre og publikum har gått hjem. Ingen god følelse.

Nå truer riktignok Høyre med å sende Jan Tore Sanner på hjemmebesøk. Det er et virkemiddel som kan virke. Slipper jeg, skal jeg vurdere å stemme på partiet.

Paris Hilton for president

John McCain har fått mye tyn for sin siste reklamevideo der han setter Barak Obama i klasse med kjendiser som Britney Spears og Paris Hilton.



Men Paris Hilton strikes back. I en morsom, selvironisk video, gir hun McCain (eller "the wrinkled, white hair dude") svar på tiltale. Hilton-McCain: 1-0.

Glem det

Erna Solberg og Høyre er i ferd med å gå i APs felle. Jens Stoltenberg vet veldig godt hvilke knapper han skal trykke på. Så når han i en kronikk i lørdagens DN, lister opp alle sosiale reformer Høyre har motsatt seg, så kan han forutse reaksjonsmønsteret. Erna blir sur og forurettet og lister på sin side opp forslag som går helt tilbake til før AP ble etablert. Så er vi i gang. Det blir som å danse med feieren. Helt ren blir man ikke.

Høyres strategi er feil. I stedet for å liste opp alt man har vært for fra 1890-tallet og til i dag, så bør man konsentrere seg om fremtiden. I stedet for å diskutere hvem som skitner til valgkampen mest og være med på Stoltenbergs spill, bør vi få vite hva Høyre vil med velferdstaten. Det er bl. a. den valget i 2009 dreier seg om.

Velgerne kommer ikke til å tro på Jens. Høyre har vært i regjering en rekke ganger og det er ikke mange tegn på at de har vært nærheten av å rasere velferdsstaten. Men jeg forstår at det er irriterende når landets statsminister kommer med antydninger om det.

Men jeg tror det er flere enn meg som lurer på hvordan et evt. samarbeide med FrP skal arte seg. Ett parti som har penger til alle formål er ikke helt troverdig. Vi har riktignok erfaring med at posisjon gir mer ansvarlighet. Kristin Halvorsen og SV var også et parti som hadde penger til alle gode og dårlige formål, men som for mange av sine velgere fremstår som i overkant ansvarlige. Men det er mange uavklarte spørsmål i et samboerskap med FrP.

Dersom Høyre har tenkt seg min stemme må jeg vite hvilke visjoner partiet har for samfunnet jeg skal være en del av. Hvilke saker skal prioriteres og hvordan skal de løses. Om de tenker på et samarbeide med FrP, hvordan skal det fungere? Hvilke saker vil bli frontet?

Er det noe velgere er drittlei, er det partiledere som kaster skitt på hverandre. Eller som slår hverandre i hodet med hva de har gjort og hva den andre part ikke har gjort. Det er like interessant som å se gress vokse. Så ikke gå i den fellen. Ikke drep oss med den type valggraut.

Jeg vil begeistres. Jeg vil ha visjonene. Jeg vil vite hvordan Høyres samfunn ser ut. Uten å måtte grave meg ned i partiprogrammet (selv om jeg har gjort det også). Jeg vil ikke ha dueller om hvem som gjorde hva for 5o år siden. Jeg tror ikke jeg er alene om det. Hvis det er slik valgkampstrategien er tenkt lagt opp, sier jeg takk, men nei takk. Glem det.

Amerikansk valgkamp - komprimert

Dette er en liten hilsen til den norske journalist-stand. Baserer man seg bare på norske media, kan man få det inntrykket at det er kun to deltagere i den amerikanske presidentvalgkampen. Og de er begge demokrater.

Etter å ha lest svenske Dagens Nyheter på flyet i dag, kan denne irske limericken gi en forenklet og komprimert oversikt over valgkampen.

There once were two cats of Kilkenny'

Each thought there was one cat too many

So they fought and they fit

And they scratched And they bit

Till excepting their nails

And the tips of their tails

Instead of two cats

There weren't any!

Just words

Man kan mene mye om Barack Obama, men hans retoriske evner har vel imponert flere enn hardcore tilhengere. Man kan noen ganger lure på hvor han tar det fra. Vel her er et eksempel. Det er ikke lett å drive valgkamp etter at Youtube ble "oppfunnet".

Ny stor skandale under oppseiling i Høyre

Denne bloggen har fått et tips om at ytterligere en stor skandale i Høyre er under oppseiling. Denne gangen rammer det byrådsleder Erling Lae. Dersom ryktene er korrekte.

NRKs politiske kriseteam er i arbeid. Lars Sigurd Sunnanå ringer rundt og sjekker "fakta"og er på vei for å intervjue de involverte. Kyrre Nakkim pusser analysebrillene sammen med Magnus Takvam. Hvilke konsekvenser kan dette få, like før valglokalene åpner? Må han trekke seg? Hvem skal overta?

Hva galt har Lae gjort? Jo, en av kontrollørene i Sporveien mener å huske at han tok Lae i å snike på Briskebytrikken i august 1974. En særdeles alvorlig sak. Lae kan ikke erindre at han har sneket på trikken. De politiske konkurrentene i hovedstaden ønsker ikke å kommentere saken. Det gjør heller ikke ledelsen i Oslo Høyre. Følg med, vi kommer med mer etter som saken utvikler seg.

Om jeg kødder? Jo da, men det kunne vært sant. Kjære Dagbladet, VG og NRK, det holder nå, gjør det ikke?