Uttrykket "Sølv er nederlag" forbindes med min navnebror, skøyteløperen Knut "Kuppern" Johannesen. Klar tale. Kun seier er og var godt nok.
I gårsdagens valg var det kun én seierherre. Jens Stoltenberg. . De andre seirene som ble feiret, er best egnet til innvortes bruk. Men det er viktig nok i alle fall i politisk sammenheng. Men det gir liten uttelling i maktens korridorer. The winner takes it all. Ap gjorde en god valgkamp og Jens som statsminister er et lett budskap å selge.
Kveldens taper ble uten tvil Lars Sponheim. Jeg synes det var en trist sorti. Selv om jeg mislikte garantiene hans, så tror jeg ikke det var den eneste og viktigste grunnen til at Venstre kom under sperregrensa. Det ser ut til at de fleste ikke har fått med seg eller husker den spesielle situasjonen i 2005. Da selv høyre-folk gikk ut og ba velgere stemme taktisk på Venstre. At de da fikk 5,9% var historisk høyt. Og vi må tilbake til 1969 for å finne et bedre resultat.
Ett eks. på hvordan dette slo ut, finner vi i Asker og Bærum. I Asker tapte partiet 1161 stemmer (-4,2%), mens det i Bærum var 3018 færre V-velgere i år (-4,9%).
3912 av disse velgerne hadde snudd opp ned på situasjonen for Venstre i år. Men de fleste kom hjem igjen til Høyre. Inkludert meg. Andre steder i landet forsvant noen av de til Arbeiderpartiet. Det viser litt av et sentrumspartis dilemma. I miljøsaken fikk ikke Venstre uttelling. Velgerne var ikke så opptatt av miljø som man kan få inntrykk av. Noe som også straffet SV.
Så det resultatet som Venstre fikk i år, er nok nærmere et naturlig nivå. 2005 var unntaket.
Jeg vil savne Sponheim. En politiker som ikke alltid fulgte rådgiveres spinskjema, men var seg selv. På godt og ondt. Og med en god replikk. Det er ikke mange av dem på Stortinget. Og hva jeg synes om Carl Ivars gammelmannsbitterhet i går, gidder jeg ikke skrive noe om.
SV fikk heller ingen god valgvake. 6,2% er tilbake til 1997-nivå og en halvering siden 2001. Og man hadde knapt fått noen timers søvn, før partiets "småstein i skoen", Rolf Reikvam, var på banen med sine "ultimatum" og mer eller mindre gode grunner for ikke å sitte i regjering. SV er helt avhengig av at Jens innser nødvendigheten av å ha med SV i sitt regjeringsprosjekt. Det kan innebære at LoVe forsvinner over i neste stortingsperiode. SV kan risikere å måtte avgi ett departement. Heidi Grande Røys kan fort bli barnehageleder igjen.
SP gjorde heller ikke noe godt valg, men tilbakegangen var ikke stor. Sp er regjeringens beste hestehandlere og de skal ha uttelling for det. Så blir det spennende å se om Ola Borten Moes flørting mot sentrum har rot i partiet. Valgresultatene viser at Liv Signe har større oppslutning om sin linje enn Borten Moe. I tillegg er det en meget tøff dame som ikke er redd for å ta en fight.
FrP gjorde sitt beste valg ever med 22,9%. Men ikke uten malurt i begeret. Meningsmålingene har nok skapt forventninger om mer. Men Siv har bestått prøven som leder. Problemet til Frp ble veldig tydelig i valgkampen. Så snart Siv forsøkte å vise ansvarlige statsministertakter, falt oppslutningen på målingene. Da måtte Per Sandberg eller Per Willy Amundsen slå til med noen utspill i kategorien: fri fart, fri børst og null asylsøkere. Og slik gikk no dagan.
Men Siv vet hvordan de borgerlige skal vinne neste valg og har oppskriften klar: "For å vinne neste valg må de andre slutte å vingle" Ingen grunn til selvransakelse der i gården.
Høyre var tilsynelatende også en vinner. Men bare tilsynelatende. 17,2% var bedre enn katastrofen i 2001 og sørget for 7 nye representanter. Men i motsetning til Frp har Høyre hatt dårlige meningsmålinger. Helt nede på 10-tallet. Da feirer man 17,2% som en triumf. Men det er selvsagt ikke godt nok for et parti som har ambisjoner om å danne regjering.
Høyre har i likhet med Frp også drevet med vingling. I dilemmaet mellom tekkes velgere som ser på Frp som pest og kolera og de som ikke ser mulighet for regjeringsdeltagelse uten Frp, har Erna ridd to hester. I den sammenheng var kanskje ikke dette stuntet det smarteste.
Høyresidens to partier ble styrket, men deres seire er null verdt. De er dømt til 4 års skyggeboksing i Stortinget. Hvordan Frp og Høyre skal klare å meisle ut en samarbeidsplattform for 2013 som skal inkludere Venstre og Krf er ikke lett å se, dessverre. Selv om de to største stort sett henter velgere fra hverandre så er et sterkt Høyre det viktigste premisset. Det kan bidra til at Krf og Venstre kan vurdere en ny runde.
Men sentrum i norsk politikk har flyttet seg og viser ingen stor entusiasme for en allianse. Vi har fått en polarisering med et sterkt Ap og en sterkere høyreside. Det interessante kan skje i regjering, dersom en eller flere av partene vurderer å bryte ut. Det er lite trolig. Jens forstår hva som står på spill og gir tøyler nok. Er min spådom. Men vi kan ikke ha en valgkamp til der ikke de borgerliges alternativer er avklart på forhånd. En repetisjon av denne valgkampen er en avsporing.
Men i skuffelsen over de borgerliges tap er det et lite lyspunkt at det er Ap som er styrket på bekostning av SV. Det er det minste av to onder. Spesielt for de av oss som er opptatt av næringspolitikk. For det norske næringsliv er ikke skremt av Jens. Syretesten på det, fikk vi fra børsen i dag. Oppgang på 2,62 poeng til årsbeste 317,91 viser at ingen ble skremt av valgresultatet.
Vi som hadde ønsket en endring hadde en dårlig dag. Jeg er ikke sint, bare veldig, veldig skuffet.
I tillegg til de taperne som er nevnt her, vil jeg også ta med noen meningsmålingsinstitutter og "ekspert"kommentatorer. Synovate bommet voldsomt på SV i valgdagsmålingen for NRK. Ekspertkommentatorene bommet på mye, men spesielt på Venstre.
Viser innlegg med etiketten valg. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten valg. Vis alle innlegg
tirsdag, september 15, 2009
søndag, september 13, 2009
Mitt valg
Jeg har bestemt meg. Til de av mine lesere som tror at dette har vært opp og avgjort lenge:Dere tar feil. Det har stått mellom 2 partier.
De rødgrønne fremstiller et regjeringsskifte nærmest som en katastrofe for landet. Ja, finansminister Kristin Halvorsen fremstiller det som "farlig" for Norge:
Dette er et uttrykk for desperasjon i en presset situasjon og er langt fra virkelighetens verden. Jeg var selv inne på lignende tanker for 4 år siden, da jeg hørte at Kristin Halvorsen skulle bli finansminister. Og jeg var ikke alene. Det gikk ikke så galt. Det gikk heller ikke galt med vår forrige regjering, selv om det høres slik ut i valgkampen. Det var faktisk ikke den minst populære regjering noensinne. Slik Jens og Jensen har hatt felles utbytte av å fremstille.
Den tidligere statssekretær for Gro Harlem Brundtland og nåværende kommentator i Dagsavisen, Arne Strand, skrev dette for 4 år siden:
Og når de rødgrønne okker og uffer seg over det de kaller rot og kaos på borgerlig side, har de glemt sin egen debut.
Men vi har det jo så bra i Norge, hvorfor i alle dager bytte ut regjeringen? Jo da, vi har det bra. Materielt sett er det bra for de fleste av oss. De fattige unntatt. Men vår velstand er så oljesmurt at vi ikke hører knirkene.
Det er retningen som regjeringen fører oss i, som blir feil for meg. Jeg tror ikke på den allmektige stat som veien til vårt felles Nirvana. Jeg tror ikke at bare staten er den gode fe, mens private løsninger er beheftet med profitthungrige kjeltringer. Uten de private løsningen hadde ikke barnehageutbyggingen vært på plass. Det viser med tydelighet at når de store oppgavene skal løses, gjøres det best i samspill.
Det er troen på private løsninger, privat næringsliv og enkeltmennesker som trengs, slik Dagens Næringsliv skriver i sin leder på lørdag.
Vi trenger en regjering som kan fornye og effektivisere offentlig sektor. Jeg tror på en sterk stat, men det må være en effektiv stat. Ikke en forspist stat med fordøyelsesbesvær. Jeg vil ha en stat som ikke har for mange hatter på og der rolleblanding skaper uklarhet og rot. Vi så det i Røkkesaken.
Jeg tror på felleskapet og at vi skal ha gode velferdsordninger. Men slike løsninger er ikke patentert av de rødgrønne, selv om det kan virke slik. God styring og kombinasjon av offentlige og private løsninger kan være et godt alternativ.
Det er viktig at vi får en mer næringsvennlig politikk. Med SV i en rødgrønn regjering tviler jeg på om vi får det. Troen på at økte skatter automatisk gir mer velferd er sterk på rødgrønn side. Men av de offentlige utgiftene på nesten 1000 milliarder, er det ikke alt som er velferd. At en fjerning av 12 milliard i formuesskatt skal rasere velferdsordningen, står ikke til troende. 12 milliarder er 1,2% av offentlige utgifter. Og hvis det er slik at mest mulig offentlige penger gir de beste løsningene, så er det et tankekors at vi ikke har den beste skolen og det beste helsevesenet.
Jeg tror at det enkelte menneske er godt utrustet til å ivareta mer av sine egne penger. Like godt som statens apparat. Og at det enkelte mennesket får beholde mer av sine egne penger, er ikke det samme som mindre velferd. Det er mindre stat.
Det perfekte partiet finnes ikke. I alle fall ikke for meg. Det er mange avveininger som skal gjøres. For meg er bl.a. næringsliv, helse- og skolepolitikk viktig. Det er også personlig integritet og personvern. De fleste av disse sakene har vært nærmest fraværende i valgkampen. Dessverre.
Men like viktig som enkeltsaker er retningen. En retning som jeg bare tror en borgerlig regjering kan gi oss. En borgerlig regjering som bør inkludere Frp, fordi den ellers ikke vil være funksjonsdyktig.
Når jeg har oppsummert hvem i den borgerlige leir som skal få min stemme, så har to alternativ falt ut fort. Krf er og har alltid vært uaktuelt. Særinteressepartier har aldri tiltrukket meg.
Frp er heller ikke mitt parti. Ett parti som rir både den liberalistiske og statsstyrende hest samtidig, er ikke mitt valg. Overbudspolitikk tilpasset egoet og der pengene skal øses fra en oljefylt Zareptas krukke forfører ikke. Når partiets leder skal holde sin sluttappell og ber om stemme fra de som irritereres av å passere en bomstasjon, kommer det signal fra både hode og mage om at det ikke er mitt parti.
Venstre har jeg stemt før. Det er mye ved Venstre som tiltaler meg. Ikke minst når det gjelder anstendighet og troen på enkeltmennesket. Og ikke minst evnen til å verne om enkeltmenneskets rettigheter og integritet. De var på vippen denne gangen også.
Men når Sponheim på samme måte som Siv Jensen utsteder garantier om hvem de ikke vil støtte og vil blokkere en regjering de ikke er med i, utelukker han min stemme. Samtidig som både Jensens og Sponheims garantier kan bety at en stemme på dem, er indirekte en stemme på Ap.
Da gjenstår Høyre. Jeg stoler på at Erna Solberg kan samle de borgerlige/Frp til et felles løft slik hun har sagt gjennom hele valgkampen. Hvilket av løftene Frp/Venstre skal bryte: 1) blokkere en regjering de ikke er med i eller 2) bidra til borgerlig regjering ved borgerlig flertall blir en nøtt. Men nøtter kan knekkes. Og Erna kan være den samlende skikkelsen som kan få den borgerlige siden til å bevege seg i retning regjeringskontorene.
Høyre har en god næringspolitikk, skolepolitikk, helsepolitikk og står for en god styring av statens finanser. Jeg er i tvil om deres holdning til EUs datalagringsdirektiv. Men en samlet vurdering gjør at Høyre får min stemme.
Jeg ønsker alle lesere et godt valg uansett hva de stemmer.
De rødgrønne fremstiller et regjeringsskifte nærmest som en katastrofe for landet. Ja, finansminister Kristin Halvorsen fremstiller det som "farlig" for Norge:
- Nå må alvoret komme inn i valgkampen. For det dere holder på med nå, det er farlig. Farlig for folk, farlig for Norge, farlig for arbeidsplasser (...) Vi har Europas laveste arbeidsløshet, så skal det spetakkelet der komme inn, tordnet Halvorsen.
Dette er et uttrykk for desperasjon i en presset situasjon og er langt fra virkelighetens verden. Jeg var selv inne på lignende tanker for 4 år siden, da jeg hørte at Kristin Halvorsen skulle bli finansminister. Og jeg var ikke alene. Det gikk ikke så galt. Det gikk heller ikke galt med vår forrige regjering, selv om det høres slik ut i valgkampen. Det var faktisk ikke den minst populære regjering noensinne. Slik Jens og Jensen har hatt felles utbytte av å fremstille.
Den tidligere statssekretær for Gro Harlem Brundtland og nåværende kommentator i Dagsavisen, Arne Strand, skrev dette for 4 år siden:
Vanligvis må en ny regjering rydde opp i det økonomiske rotet forgjengeren etterlot seg. Ikke slik denne gangen. Aldri har noen norsk regjering kommet til et så dekket bord som Ap SV og Sp nå gjør. Utgiftene til Folketrygden synker i takt med redusert sykefravær. Den høye oljeprisen gjør at staten bader i oljemilliarder. Selv om man tviholder på handlingsregelen om bruken av oljepengene vil oljemilliardene fosse inn på statsbudsjettet. Det er ikke en regjering i verden som har så stor økonomisk handlefrihet som den norske. Det skal godt gjøres å rote dette til.
Og når de rødgrønne okker og uffer seg over det de kaller rot og kaos på borgerlig side, har de glemt sin egen debut.
Men vi har det jo så bra i Norge, hvorfor i alle dager bytte ut regjeringen? Jo da, vi har det bra. Materielt sett er det bra for de fleste av oss. De fattige unntatt. Men vår velstand er så oljesmurt at vi ikke hører knirkene.
Det er retningen som regjeringen fører oss i, som blir feil for meg. Jeg tror ikke på den allmektige stat som veien til vårt felles Nirvana. Jeg tror ikke at bare staten er den gode fe, mens private løsninger er beheftet med profitthungrige kjeltringer. Uten de private løsningen hadde ikke barnehageutbyggingen vært på plass. Det viser med tydelighet at når de store oppgavene skal løses, gjøres det best i samspill.
Det er troen på private løsninger, privat næringsliv og enkeltmennesker som trengs, slik Dagens Næringsliv skriver i sin leder på lørdag.
Vi trenger en regjering som kan fornye og effektivisere offentlig sektor. Jeg tror på en sterk stat, men det må være en effektiv stat. Ikke en forspist stat med fordøyelsesbesvær. Jeg vil ha en stat som ikke har for mange hatter på og der rolleblanding skaper uklarhet og rot. Vi så det i Røkkesaken.
Jeg tror på felleskapet og at vi skal ha gode velferdsordninger. Men slike løsninger er ikke patentert av de rødgrønne, selv om det kan virke slik. God styring og kombinasjon av offentlige og private løsninger kan være et godt alternativ.
Det er viktig at vi får en mer næringsvennlig politikk. Med SV i en rødgrønn regjering tviler jeg på om vi får det. Troen på at økte skatter automatisk gir mer velferd er sterk på rødgrønn side. Men av de offentlige utgiftene på nesten 1000 milliarder, er det ikke alt som er velferd. At en fjerning av 12 milliard i formuesskatt skal rasere velferdsordningen, står ikke til troende. 12 milliarder er 1,2% av offentlige utgifter. Og hvis det er slik at mest mulig offentlige penger gir de beste løsningene, så er det et tankekors at vi ikke har den beste skolen og det beste helsevesenet.
Jeg tror at det enkelte menneske er godt utrustet til å ivareta mer av sine egne penger. Like godt som statens apparat. Og at det enkelte mennesket får beholde mer av sine egne penger, er ikke det samme som mindre velferd. Det er mindre stat.
Det perfekte partiet finnes ikke. I alle fall ikke for meg. Det er mange avveininger som skal gjøres. For meg er bl.a. næringsliv, helse- og skolepolitikk viktig. Det er også personlig integritet og personvern. De fleste av disse sakene har vært nærmest fraværende i valgkampen. Dessverre.
Men like viktig som enkeltsaker er retningen. En retning som jeg bare tror en borgerlig regjering kan gi oss. En borgerlig regjering som bør inkludere Frp, fordi den ellers ikke vil være funksjonsdyktig.
Når jeg har oppsummert hvem i den borgerlige leir som skal få min stemme, så har to alternativ falt ut fort. Krf er og har alltid vært uaktuelt. Særinteressepartier har aldri tiltrukket meg.
Frp er heller ikke mitt parti. Ett parti som rir både den liberalistiske og statsstyrende hest samtidig, er ikke mitt valg. Overbudspolitikk tilpasset egoet og der pengene skal øses fra en oljefylt Zareptas krukke forfører ikke. Når partiets leder skal holde sin sluttappell og ber om stemme fra de som irritereres av å passere en bomstasjon, kommer det signal fra både hode og mage om at det ikke er mitt parti.
Venstre har jeg stemt før. Det er mye ved Venstre som tiltaler meg. Ikke minst når det gjelder anstendighet og troen på enkeltmennesket. Og ikke minst evnen til å verne om enkeltmenneskets rettigheter og integritet. De var på vippen denne gangen også.
Men når Sponheim på samme måte som Siv Jensen utsteder garantier om hvem de ikke vil støtte og vil blokkere en regjering de ikke er med i, utelukker han min stemme. Samtidig som både Jensens og Sponheims garantier kan bety at en stemme på dem, er indirekte en stemme på Ap.
Da gjenstår Høyre. Jeg stoler på at Erna Solberg kan samle de borgerlige/Frp til et felles løft slik hun har sagt gjennom hele valgkampen. Hvilket av løftene Frp/Venstre skal bryte: 1) blokkere en regjering de ikke er med i eller 2) bidra til borgerlig regjering ved borgerlig flertall blir en nøtt. Men nøtter kan knekkes. Og Erna kan være den samlende skikkelsen som kan få den borgerlige siden til å bevege seg i retning regjeringskontorene.
Høyre har en god næringspolitikk, skolepolitikk, helsepolitikk og står for en god styring av statens finanser. Jeg er i tvil om deres holdning til EUs datalagringsdirektiv. Men en samlet vurdering gjør at Høyre får min stemme.
Jeg ønsker alle lesere et godt valg uansett hva de stemmer.
torsdag, september 10, 2009
Gir de store pengene bedre velferd?
"Vi bruker de store pengene til mer velferd istedet for skattelette" Dette er mantraet Jens Stoltenberg gjentar om og om igjen. Han har også forelsket seg i uttrykket voodoo-økonomi. Et uttrykk som misbrukes nesten like ofte som det brukes. I debatten på onsdag gjorde han følgende "tankespinn":
Cand oecon Jens Stoltenberg vet nok svaret.
Men vi kan jo snu Stoltenbergs argumentasjon. Hvis det er slik at de store pengene gir mer velferd, hvorfor holder han da skattenivået på 2004-nivå? (etter store skattekutt fra Bondevik II der Stoltenberg stemte for 2/3 av dem.) Da burde han heve jo heve skattenivået slik at han får 20-40-50 eller 60 milliarder ekstra til mer velferd.
Men Jens vet nok at det ikke nødvendigvis blir bedre velferd av mer penger. Du kan lese litt mer om det her.
Skole og helse er jo gode eksempler på dette. Vi er i verdenstoppen når det gjelder per capita-kroner både til skole og til helsesektoren. for å ta to aktuelle områder.
Problemet er at vi er langt unna verdenstoppen når det gjelder resultater. Vi ser det på PISA-prøvene og i helsesektoren er vi ikke på Norden-toppen en gang. Så kanskje det er vel så viktig å stille spørsmål ved hva vi får for de "store pengene". Hvorfor gir de ikke enda bedre resultater. Brukes de effektivt nok? Staten har jo selv funnet ut at man med enkle midler kan spare milliardbeløp. Men somler.
Så neste gang Jens snakker om de store pengene kontra skattelette, eller at de borgerlige vil rasere velferden, bør vi kanskje være litt mer skeptiske. Kanskje vi kan få like god velferd for litt mindre penger?
Det er en fabelaktig meningsløs utrolig økonomisk teori. George Bush Senior kalte Ronald Reagan sin økonomiske politikk, som argumenterte akkurat som deg, at det var «voodoo-økonomi». Det er en slags fantasiøkonomi. Om det blir høyere skatteinntekter av å redusere skattene, hvorfor stopper du da ved 20 milliarder. Hvorfor ikke da gi 40–50 eller 60 milliarder, spurte Stoltenberg.
Cand oecon Jens Stoltenberg vet nok svaret.
Men vi kan jo snu Stoltenbergs argumentasjon. Hvis det er slik at de store pengene gir mer velferd, hvorfor holder han da skattenivået på 2004-nivå? (etter store skattekutt fra Bondevik II der Stoltenberg stemte for 2/3 av dem.) Da burde han heve jo heve skattenivået slik at han får 20-40-50 eller 60 milliarder ekstra til mer velferd.
Men Jens vet nok at det ikke nødvendigvis blir bedre velferd av mer penger. Du kan lese litt mer om det her.
Skole og helse er jo gode eksempler på dette. Vi er i verdenstoppen når det gjelder per capita-kroner både til skole og til helsesektoren. for å ta to aktuelle områder.
Problemet er at vi er langt unna verdenstoppen når det gjelder resultater. Vi ser det på PISA-prøvene og i helsesektoren er vi ikke på Norden-toppen en gang. Så kanskje det er vel så viktig å stille spørsmål ved hva vi får for de "store pengene". Hvorfor gir de ikke enda bedre resultater. Brukes de effektivt nok? Staten har jo selv funnet ut at man med enkle midler kan spare milliardbeløp. Men somler.
Så neste gang Jens snakker om de store pengene kontra skattelette, eller at de borgerlige vil rasere velferden, bør vi kanskje være litt mer skeptiske. Kanskje vi kan få like god velferd for litt mindre penger?
søndag, august 16, 2009
Eldreomsorg - alle valgkampers stemor
Hvordan har vi det i dag da?
Syke-og omsorgshjem drukner i politikere som skal vise sin nyvunne valgkampomsorg. De gjør det i år som for 4 år siden, 8 år siden, 12 år siden. Same procedure as last election.
Kappløpet om å bli valgkampmester i "varme hender" har startet.
Først stjal Arbeiderpartiet showet ved å presentere Eldreplan 2015. Som inneholdt "Verdighetsgarantien" som noe de hadde funnet på. De glemte at dette var et samarbeid med Krf og Venstre. Skitt la gå, det er jo valgkamp.
De viktigste løftene var 12 000 årsverk og en 12 000 sykehjemsplasser og en forskrift som skal sørge for at du får den hjelpen du har behov for. Behovet er det helsevesenet som skal bestemmer.
Les dette og tenk over det en gang til. Dette er 2009. Og dette må vi ha en lovfesting for å få til. Jeg tror dyrevernloven har noen lignende passuser.
Men i dag kom plutselig Sp på at 12 000 årsverk ikke var nok. Nei, 15 000 innen 2015. må vi ha. Og skrotet samtidig forslaget om å fjerne formuesskatt på arbeidende kapital. Hvordan Trygve Slagvold Vedum har kommet frem til 15 000, sa han mindre om. Det er mulig han har tenkt på ett tall.
Årstallet 2015 er ikke tilfeldig. Det betyr at til neste valg i 2013, så kan man vise til 2015 og slipper maset om å ha brutt løfter.
Til info så hadde man også i 1997 en Handlingsplan for eldreomsorg. Den ligner til forveksling på dagens: 12 000 årsverk og 24 000 omsorgsplasser. Du kan lese evalueringen av handlingsplanen her.
Og i 1991 hadde vi Per Hovda som med klar og tung røst forkynte i beste sendetid: "Tilgje dei ikkje, for dei veit kva dei gjer." For det fikk han en milliard til eldreomsorgen.
Leser man bare aviser, så har vi en eldreomsorg i ruiner. Det er selvsagt ikke sant. Men vi har en omsorgsområde med store utfordringer. Og med store forskjeller fra kommune til kommune. Sintef har undersøkt dette for KF.
Og i valgkampen skylder politikerne på hverandre. De fleste rødgrønne viser til Oslo og de de mener er elendig eldreomsorg. Andre viser til "utstillingsvinduet" Trondheim. Og slik går no dagan.
Noen forsøkte å utnytte notatet som Håkon Lie skrev om sine opplevelser på Midtstuen sykehjem, til sin (og partiets) fordel. Men Håkon Lie var smartere enn som så. Han visste hva som ville komme og lot ikke noen få dø i synden. Derfor ga han klar beskjed til mottageren, Jan Bøhler, ifølge VG:
Det ville de ufaglærte fortelle, og slo tilbake mot Sykepleierforeningen. Ansvarsfraskrivelse er en øvelse vi er gode i.
Det store problemet når det gjelder bemanning er yrkesstatus. I legekretser fremkaller et sånt valg, de hevede øyebryns mobbing.
Yrkesstatus kom veldig tydelig frem i Søndagsavisa på P2 i dag. (Du kan laste ned programmet som podcast her) Som overlege Pia Bruusgård ved Smestad sykehjem påpekte, så er det å være sykehjemslege, en karrieremessig blindvei. Vil man videre f. eks. på et sykehus, begynner rykker man tilbake til start. Og sykepleierne er ikke særlig glade i politikerenes "varme hender". Dette er høyt utdannede spesialister i sitt fag. Da blir "varme-hender"-metaforen litt for mye Florence Nigthingale.
Men samfunnet er heller ikke videre eldreinnstilt. Det er ikke særlig coolt å bli gammel. Vi vil jo alle drikke av ungdomsskilden. Krampaktig holder vi oss fast. Nekter å godta rynkene og bruker formuer på å se strykefrie og freshe ut. Skjønnhet og ungdom-idealet dyrkes for alt det er verdt.
Når vi bekymrer oss for å få et blendafritt Storting; har vi ikke samme bekymring for et eldrefritt Storting. Høyre presterte det kunststykket å stemme ut en av de mest erfarne, intelligente og kloke (den kombinasjonen er nesten som å vinne i Lotto): Inge Lønning. FrP hadde John Alvheim. Vi glemmer aldri hans malmtunge opprørte stemme og knyttnevens smell i bordet. Da var det alvor. Og han fikk sakene igjennom.
Men vi vil kanskje ikke gå rundt blant eldre, hjelpeløse mennesker. Mennesker som kanskje mangler viktig kroppsfunksjonskontroll. Som sikler og som må vaskes både her og der. Å bli gammel og hjelpesløs er i ferd med å bli ett av våre største tabuer.
Før var det døden, men nå dør vi ikke lenger bare i Aftenposten. Vi dør også på nettet. På minnesider og Facebook. Spesielt ungdom har vist en vei ut av tabuet.
Så har vi snart bare alderdommen igjen. Kanskje er det "memento mori" som plager oss i vår omgang med de gamle. Å bli minnet på at vi kan bli sånn vi også. Og vår dødelighet. Så det kanskje ikke så rart at det er vanskelig å rekruttere til å ta vare på våre gamle og hjelpetrengende. Så kanskje vi trenger en opprydding i vår egen fordomsskuff. Ikke bare skyte på løpende politiker i valgkamp.
Og vi har noe i vente. Om ikke lenge kommer egoistgenerasjonens stormtropper: 68-erne til et sykehjem nær deg. Politikerne vil aldri forstå hva som traff dem.
Jeg tror faktisk Lars Bakkens forslag om å starte helse-trafficking er et meget godt forslag.
Men eldresomsorg kommer til å stå til valg om 4 år, 8 år, 12 år etc. Etter valgkampene blir det nok en noe mer stemorderlig omsorg, enn i valgkampens hete. Så hvordan har vi det egentlig, i dag.
Syke-og omsorgshjem drukner i politikere som skal vise sin nyvunne valgkampomsorg. De gjør det i år som for 4 år siden, 8 år siden, 12 år siden. Same procedure as last election.
Kappløpet om å bli valgkampmester i "varme hender" har startet.
Først stjal Arbeiderpartiet showet ved å presentere Eldreplan 2015. Som inneholdt "Verdighetsgarantien" som noe de hadde funnet på. De glemte at dette var et samarbeid med Krf og Venstre. Skitt la gå, det er jo valgkamp.
De viktigste løftene var 12 000 årsverk og en 12 000 sykehjemsplasser og en forskrift som skal sørge for at du får den hjelpen du har behov for. Behovet er det helsevesenet som skal bestemmer.
Hva er så en verdig eldreomsorg:
Dette innebærer blant annet en riktig og forsvarlig boform, et variert og tilstrekkelig kosthold og tilpasset hjelp ved måltider, og et mest mulig normalt liv med normal døgnrytme og mulighet til å komme ut, samt nødvendig hjelp til personlig hygiene.
Les dette og tenk over det en gang til. Dette er 2009. Og dette må vi ha en lovfesting for å få til. Jeg tror dyrevernloven har noen lignende passuser.
Men i dag kom plutselig Sp på at 12 000 årsverk ikke var nok. Nei, 15 000 innen 2015. må vi ha. Og skrotet samtidig forslaget om å fjerne formuesskatt på arbeidende kapital. Hvordan Trygve Slagvold Vedum har kommet frem til 15 000, sa han mindre om. Det er mulig han har tenkt på ett tall.
Årstallet 2015 er ikke tilfeldig. Det betyr at til neste valg i 2013, så kan man vise til 2015 og slipper maset om å ha brutt løfter.
Til info så hadde man også i 1997 en Handlingsplan for eldreomsorg. Den ligner til forveksling på dagens: 12 000 årsverk og 24 000 omsorgsplasser. Du kan lese evalueringen av handlingsplanen her.
Og i 1991 hadde vi Per Hovda som med klar og tung røst forkynte i beste sendetid: "Tilgje dei ikkje, for dei veit kva dei gjer." For det fikk han en milliard til eldreomsorgen.
Leser man bare aviser, så har vi en eldreomsorg i ruiner. Det er selvsagt ikke sant. Men vi har en omsorgsområde med store utfordringer. Og med store forskjeller fra kommune til kommune. Sintef har undersøkt dette for KF.
Og i valgkampen skylder politikerne på hverandre. De fleste rødgrønne viser til Oslo og de de mener er elendig eldreomsorg. Andre viser til "utstillingsvinduet" Trondheim. Og slik går no dagan.
Noen forsøkte å utnytte notatet som Håkon Lie skrev om sine opplevelser på Midtstuen sykehjem, til sin (og partiets) fordel. Men Håkon Lie var smartere enn som så. Han visste hva som ville komme og lot ikke noen få dø i synden. Derfor ga han klar beskjed til mottageren, Jan Bøhler, ifølge VG:
Bøhler understreker at Lies notat ikke er en politisk kritikk av dem som styrer i Oslo og at forholdene ved Midtåsen ikke skiller seg fra det som er vanlig ved andre sykehjem.Beleilig nok dukket det opp en rapport fra Econ Pöyry utført for Sykepleierforeningen som viste at det var stor underbemanning av faglærte. Slike bestillingsverk kommer aldri tilfeldig. Det trenger ikke å være feil, men de bør definitivt leses med skepsis. Econ Pöyryhar ikke alltid være like kvalitetsorienterte i sitt "forskningsarbeid". Ingen stilte imidlertid spørsmål med hvorfor det var underbemanning.
-Ingen har grunn til å slå seg på brystet over norsk eldreomsorg. Dette er en beskjed til alle oss politikere om å ta kvaliteten ved sykehjemmene mer på alvor, sier Bøhler”
Det ville de ufaglærte fortelle, og slo tilbake mot Sykepleierforeningen. Ansvarsfraskrivelse er en øvelse vi er gode i.
Det store problemet når det gjelder bemanning er yrkesstatus. I legekretser fremkaller et sånt valg, de hevede øyebryns mobbing.
Yrkesstatus kom veldig tydelig frem i Søndagsavisa på P2 i dag. (Du kan laste ned programmet som podcast her) Som overlege Pia Bruusgård ved Smestad sykehjem påpekte, så er det å være sykehjemslege, en karrieremessig blindvei. Vil man videre f. eks. på et sykehus, begynner rykker man tilbake til start. Og sykepleierne er ikke særlig glade i politikerenes "varme hender". Dette er høyt utdannede spesialister i sitt fag. Da blir "varme-hender"-metaforen litt for mye Florence Nigthingale.
Men samfunnet er heller ikke videre eldreinnstilt. Det er ikke særlig coolt å bli gammel. Vi vil jo alle drikke av ungdomsskilden. Krampaktig holder vi oss fast. Nekter å godta rynkene og bruker formuer på å se strykefrie og freshe ut. Skjønnhet og ungdom-idealet dyrkes for alt det er verdt.
Når vi bekymrer oss for å få et blendafritt Storting; har vi ikke samme bekymring for et eldrefritt Storting. Høyre presterte det kunststykket å stemme ut en av de mest erfarne, intelligente og kloke (den kombinasjonen er nesten som å vinne i Lotto): Inge Lønning. FrP hadde John Alvheim. Vi glemmer aldri hans malmtunge opprørte stemme og knyttnevens smell i bordet. Da var det alvor. Og han fikk sakene igjennom.
Men vi vil kanskje ikke gå rundt blant eldre, hjelpeløse mennesker. Mennesker som kanskje mangler viktig kroppsfunksjonskontroll. Som sikler og som må vaskes både her og der. Å bli gammel og hjelpesløs er i ferd med å bli ett av våre største tabuer.
Før var det døden, men nå dør vi ikke lenger bare i Aftenposten. Vi dør også på nettet. På minnesider og Facebook. Spesielt ungdom har vist en vei ut av tabuet.
Så har vi snart bare alderdommen igjen. Kanskje er det "memento mori" som plager oss i vår omgang med de gamle. Å bli minnet på at vi kan bli sånn vi også. Og vår dødelighet. Så det kanskje ikke så rart at det er vanskelig å rekruttere til å ta vare på våre gamle og hjelpetrengende. Så kanskje vi trenger en opprydding i vår egen fordomsskuff. Ikke bare skyte på løpende politiker i valgkamp.
Og vi har noe i vente. Om ikke lenge kommer egoistgenerasjonens stormtropper: 68-erne til et sykehjem nær deg. Politikerne vil aldri forstå hva som traff dem.
Jeg tror faktisk Lars Bakkens forslag om å starte helse-trafficking er et meget godt forslag.
Men eldresomsorg kommer til å stå til valg om 4 år, 8 år, 12 år etc. Etter valgkampene blir det nok en noe mer stemorderlig omsorg, enn i valgkampens hete. Så hvordan har vi det egentlig, i dag.
søndag, september 28, 2008
It´s economy stupid
Selvsagt måtte jeg se presidentdebatten. Bindingene til USA er sterke. Både i form av røtter og vennskap. Med en av forfedrene som representant i North-Dakotas senat og gjennom et langt yrkesliv der USA en periode var viktig, har jeg fått gode venner over there. Når man i tillegg er en smule politisk interessert, så blir det bare sånn.
Jeg har heldigvis lite søvnbehov, så noen nattetimer foran CNN går bra. Jeg forsøkte å se mannjevningen med et åpent sinn. Og synes det er vanskelig å kåre en vinner.
En grov oppsummering gir Obama seier på økonomien og McCain på utenrikspolitikken som jo var hovedtemaet. McCain fikk inn treffer på Iran og at Obama ville sette seg ned med Ahmadinejad uten betingelser. McCain en smule mer aggressiv enn Obama som nok bør vurdere en noe mer sluggerstil. Så i mine øyne en tilnærmet uavgjort match. Selv om to meningsmålinger fra CNN og USAToday gir Obama seieren. På bakgrunn av debatten diskvalifiserte ingen av dem seg til presidentvervet.
Da var det verre med det som har skjedd i forkant. McCains håndtering av finanskrisen virket ikke tillitvekkende. Stadige utspill frem og tilbake toppet seg med det helt utrolige stuntet om å utsette kampanjen og debatten. Det så ut som plottet til en actionfilm av verste skuffe. Der helten skulle komme feiende inn i siste liten og redde USAs økonomi og vestens sivilisasjon. Fullstendig patetisk.
Til slutt innså også valgkampstrategene hvilken tabbe det ville være å la Obama stå alene på scenen i Oxford Missisippi og McCain fløy ned. Selv om det ikke var blitt noen deal.
I tillegg kommer det nå stadig flere kritiske kommentarer til valget av Sarah Palin som visepresident. Spesielt fra konservative kommentatorer. Etter å ha sett intervjuene hun gjorde med Katie Couric forstår jeg hva de mener.
og oppfølgeren:
Konservative Kathleen Parker i National Review som tidligere støttet Palin har snudd:
Det som skremmer meg er at dersom McCain/Palin blir valgt, er hun ett hjerteslag unna presidentembetet. Etter 2 år i stolen har McCain nådd forventet levealder for menn i USA, så det det er ingen utenkelig tanke. Men den skremmer. Valget av Palin og hans opptreden siste uke, tyder på at McCains dømmekraft ikke er den aller beste.
Og krisen i den amerikanske økonomien opptar folk langt mer enn utenrikssaker. Det kan bli McCains bane. Men det blir ett tett race frem til valget. Selv om Gallups siste meningsmåling i dag viser 8%+ for Obama. Igjen kan det bli èn sak som avgjør:
It's economy, stupid. Historien kan gjenta seg.
Jeg har heldigvis lite søvnbehov, så noen nattetimer foran CNN går bra. Jeg forsøkte å se mannjevningen med et åpent sinn. Og synes det er vanskelig å kåre en vinner.
En grov oppsummering gir Obama seier på økonomien og McCain på utenrikspolitikken som jo var hovedtemaet. McCain fikk inn treffer på Iran og at Obama ville sette seg ned med Ahmadinejad uten betingelser. McCain en smule mer aggressiv enn Obama som nok bør vurdere en noe mer sluggerstil. Så i mine øyne en tilnærmet uavgjort match. Selv om to meningsmålinger fra CNN og USAToday gir Obama seieren. På bakgrunn av debatten diskvalifiserte ingen av dem seg til presidentvervet.
Da var det verre med det som har skjedd i forkant. McCains håndtering av finanskrisen virket ikke tillitvekkende. Stadige utspill frem og tilbake toppet seg med det helt utrolige stuntet om å utsette kampanjen og debatten. Det så ut som plottet til en actionfilm av verste skuffe. Der helten skulle komme feiende inn i siste liten og redde USAs økonomi og vestens sivilisasjon. Fullstendig patetisk.
Til slutt innså også valgkampstrategene hvilken tabbe det ville være å la Obama stå alene på scenen i Oxford Missisippi og McCain fløy ned. Selv om det ikke var blitt noen deal.
I tillegg kommer det nå stadig flere kritiske kommentarer til valget av Sarah Palin som visepresident. Spesielt fra konservative kommentatorer. Etter å ha sett intervjuene hun gjorde med Katie Couric forstår jeg hva de mener.
og oppfølgeren:
Konservative Kathleen Parker i National Review som tidligere støttet Palin har snudd:
As we’ve seen and heard more from John McCain’s running mate, it is increasingly clear that Palin is a problem. Quick study or not, she doesn’t know enough about economics and foreign policy to make Americans comfortable with a President Palin should conditions warrant her promotion.og som konkluderer med:
Only Palin can save McCain, her party, and the country she loves. She can bow out for personal reasons, perhaps because she wants to spend more time with her newborn. No one would criticize a mother who puts her family first.Rene ord for pengene. En annen konservativ skribent, Ron Dreher er like kritisk:
Do it for your country.
Couric's questions are straightforward and responsible. Palin is mediocre, again, regurgitating talking points mechanically, not thinking. Palin's just babbling. She makes George W. Bush sound like Cicero.
Det som skremmer meg er at dersom McCain/Palin blir valgt, er hun ett hjerteslag unna presidentembetet. Etter 2 år i stolen har McCain nådd forventet levealder for menn i USA, så det det er ingen utenkelig tanke. Men den skremmer. Valget av Palin og hans opptreden siste uke, tyder på at McCains dømmekraft ikke er den aller beste.
Og krisen i den amerikanske økonomien opptar folk langt mer enn utenrikssaker. Det kan bli McCains bane. Men det blir ett tett race frem til valget. Selv om Gallups siste meningsmåling i dag viser 8%+ for Obama. Igjen kan det bli èn sak som avgjør:
It's economy, stupid. Historien kan gjenta seg.
torsdag, september 25, 2008
Statsminister - for hva da?
Høyre er sprekkeferdige av stolthet. Jan Tore Sanner legger på vegne av partiet frem en fersk meningsmåling som viser at velgerne foretrekker Erna fremfor Siv. Problemet er bare at velgerne foretrekker Jens fremfor Erna og Siv. I mai var det sågar et flertall av høyrevelgere som foretrakk Jens fremfor Erna.
Det er mulig Høyre har behov for å styrke moralen internt. Annen forklaring på hvorfor de kaster valgkampkroner ut av vinduet finner jeg ikke. Så da kan det kanskje forsvares?
For meg er det komplett uinteressant at velgere velger Erna fremfor Siv. Rett og slett fordi jeg ikke har den minste anelse om hva Høyre har tenkt Erna skal være statsminister for.
En sentrumsregjering med Høyre, Venstre og KrF er lite sannsynlig, fordi Frp vil gjøre livet surt for dem fra dag 1. En regjering mellom Frp og Høyre synes like usannsynlig, i alle fall at Frp aksepterer at Erna blir statsminister.
Så hva har vi da igjen?
Det er mulig Høyre har behov for å styrke moralen internt. Annen forklaring på hvorfor de kaster valgkampkroner ut av vinduet finner jeg ikke. Så da kan det kanskje forsvares?
For meg er det komplett uinteressant at velgere velger Erna fremfor Siv. Rett og slett fordi jeg ikke har den minste anelse om hva Høyre har tenkt Erna skal være statsminister for.
En sentrumsregjering med Høyre, Venstre og KrF er lite sannsynlig, fordi Frp vil gjøre livet surt for dem fra dag 1. En regjering mellom Frp og Høyre synes like usannsynlig, i alle fall at Frp aksepterer at Erna blir statsminister.
Så hva har vi da igjen?
onsdag, september 19, 2007
En stemme til salgs
Å kjøpe èn stemme for en 50-lapp og en kebab virker litt stusslig. Da er det mer stil over å kjøpe en hel regjering for 13, 5 million.
torsdag, juli 19, 2007
Hvorfor myndighetsalder ikke er et godt utgangspunkt for stemmerett
Jeg har deltatt i debatten om 16 års stemmerett på en rekke blogger og nettsteder. At jeg tilhører mindretallet som støtter barneombud Reidar Hjermanns utspill har vel bidratt til intensiteten. Det gjelder å omvende tvilere.
Lav valgdeltagelse
Alle konstaterer at valgdeltagelsen spesielt ved lokalvalg er faretruende lav. Det er et signal til våre folkevalgte om at "something is rotten in the state of Norway." Spesielt er det dårlig valgdeltagelse blant førstegangsvelgere. Dette bør uroe alle, men istedet brukes det som argument for ikke å senke stemmerettsalderen ytterligere.
Det er mange argumenter som brukes mot 16-åringers stemmerett. Kronargumentet er at vi har en myndighetsalder på 18 år i Norge og da får det være grunnlaget for stemmerett.
Er det så enkelt? Nei, er mitt svar, det er det ikke. For det første så er ikke stemmerettsalderen i Norge 18 år, den kan faktisk være 17 år. Fordi valgloven sier at du må være fylt 18 år innen utgangen av valgåret. Det holder altså å være 18 år 31. desember.
Myndighetsalder i Norge oppfatter vi først og fremst som 18 år. Men det finnes faktisk en hel rekke andre juridiske myndighetsaldre. Det finnes en rekke lover som innrømmer barn de samme rettigheter som voksne i det barnet når en viss alder. Hovedsaklig fra 16 år, men også 15.
Hvilken selvstendighet og ansvar tillegges så ungdom på andre områder:
12 års "myndighetsalder"
Ved fylte 12 år kan man gå til lege uten at foreldre informeres. Man skal høres i forbindelse med barnefordelingssaker.
15 års "myndighetsalder"
Ved fylte 15 år er ungdom strafferettslig ansvarlig dersom de begår kriminelle handlinger. I seg selv er dette en bekreftelse på at samfunnet mener at en 15-åring er moden nok til å forstå konsekvensene av sine handlinger og måtte stå til rette for dem. 15 år gir deg anledning til å avgjøre spørsmål om utdanning. Det gir deg rett til å inngå avtaler om arbeid og til å rå over de pengene du tjener. 15 år er også den religiøse myndighetsalder. Det innebærer bl. a. at du kan være fadder. Noe som i kirkelig sammenheng anses å være en meget alvorlig sak.
16 års "myndighetsalder"
Ved fylte 16 år har du nådd den seksuelle lavalder og den helserettslige myndighetsalder. Du har råderett over egen kropp. Du anses også å være i stand til å vurdere konsekvenser av svangerskap og kan selv bestemme om abortinngrep. For meg er dette avgjørelser som er av langt større konsekvenser enn om en 16-åring skulle komme til å velge en dust inn i kommunestyret. Noe vi voksne gjør stadig vekk. Til og med på Stortinget finnes de.
Som om ikke det er nok, så har politikere i sin visdom klart å lage et nivå til:
2o års "myndighetsalder"
Du kan nå anses voksen nok til å kjøpe spirituosa.
For meg viser dette noe av svakheten i å argumentere for en 18 års myndighetsalder som til alt overmål ikke er aldersgrensen for å bli valgt inn.
Svakheten med dagens valglov
Frank Aarebrot klarte på en elegant måte å vise svakheten i dagens lovverk. I 1980 da valgloven ble endret bl. a. fra at du måtte være fylt 18 år for å stemme, til å fylle 18 år valgåret, gjorde man en endring til. Umyndige og umyndiggjorte personer kunne nå bruke stemmeretten. Det var bakgrunnen for at Aarebrot stilte spørsmålet: Hvorfor ikke 12-åringer.
Vi lar i dag mennesker som mentalt står på en 12-årings nivå, ja også under det, stemme ved lokal og stortingsvalg. En senil 80-åring kan stemme, mens en politisk bevisst 16-åring kan ikke. Slikt er logisk for mange politikere, for meg er det ulogisk.
De som ikke har brukt argumentet om modenhet eller myndighetsalder, har valgt et annet: Siden valgdeltagelsen er så lav blant førstegangsvelgere, så er det jo ingen grunn til å senke både stemmerettsalderen og valgdeltagelsen. Det høres riktig og logisk ut, ikke sant. Jo, om det hadde vært så enkelt så.
Erfaringene fra Tyskland er positive
Men undersøkelser viser faktisk noe annet. På det svenske nettstedet: ungdomsstyrelsen.se, finnes flere interessante rapporter. "Unga medborgare" som er en rapport fra prosjektet Ung i demokratien. I tillegg finnes også to rapporter fra Tyskland: "Rösträtt vid 16 år i Tyskland" og "Unga väljare i Tyskland".
I Tyskland har man gjort forsøk med å la 16 åringer stemme ved lokalvalg i 6 delstater. Kort fortalt viser undersøkelsene følgende:
1. Valgdeltagelsen for de mellom 16-18 år er høyere enn vanlige førstegangsvelgere på 18 år.
2. 16-åringer fordeler stemmer på omtrent samme måte som andre velgere.
3. Det var meget få tilløp til å påvirke stemmegivningen.
Vi kunne fått litt praktisk erfaring i Norge også. Porsgrunn og Vågå kommuner søkte Kommunaldepartementet om å la 16-åringer stemme ved årets lokalvalg. Men siden departementet ikke hadde noen tanker om å endre stemmerettsalderen, så de heller ingen grunn til å skaffe seg litt kunnskap om hvordan 16-åringer ville brukt stemmeretten. Kunnskap og fakta forkludrer ofte politikeres virkelighetsoppfatning.
Så kanskje man skal se på barneombudets forslag en gang til.
Lav valgdeltagelse
Alle konstaterer at valgdeltagelsen spesielt ved lokalvalg er faretruende lav. Det er et signal til våre folkevalgte om at "something is rotten in the state of Norway." Spesielt er det dårlig valgdeltagelse blant førstegangsvelgere. Dette bør uroe alle, men istedet brukes det som argument for ikke å senke stemmerettsalderen ytterligere.
Det er mange argumenter som brukes mot 16-åringers stemmerett. Kronargumentet er at vi har en myndighetsalder på 18 år i Norge og da får det være grunnlaget for stemmerett.
Er det så enkelt? Nei, er mitt svar, det er det ikke. For det første så er ikke stemmerettsalderen i Norge 18 år, den kan faktisk være 17 år. Fordi valgloven sier at du må være fylt 18 år innen utgangen av valgåret. Det holder altså å være 18 år 31. desember.
Myndighetsalder i Norge oppfatter vi først og fremst som 18 år. Men det finnes faktisk en hel rekke andre juridiske myndighetsaldre. Det finnes en rekke lover som innrømmer barn de samme rettigheter som voksne i det barnet når en viss alder. Hovedsaklig fra 16 år, men også 15.
Hvilken selvstendighet og ansvar tillegges så ungdom på andre områder:
12 års "myndighetsalder"
Ved fylte 12 år kan man gå til lege uten at foreldre informeres. Man skal høres i forbindelse med barnefordelingssaker.
15 års "myndighetsalder"
Ved fylte 15 år er ungdom strafferettslig ansvarlig dersom de begår kriminelle handlinger. I seg selv er dette en bekreftelse på at samfunnet mener at en 15-åring er moden nok til å forstå konsekvensene av sine handlinger og måtte stå til rette for dem. 15 år gir deg anledning til å avgjøre spørsmål om utdanning. Det gir deg rett til å inngå avtaler om arbeid og til å rå over de pengene du tjener. 15 år er også den religiøse myndighetsalder. Det innebærer bl. a. at du kan være fadder. Noe som i kirkelig sammenheng anses å være en meget alvorlig sak.
16 års "myndighetsalder"
Ved fylte 16 år har du nådd den seksuelle lavalder og den helserettslige myndighetsalder. Du har råderett over egen kropp. Du anses også å være i stand til å vurdere konsekvenser av svangerskap og kan selv bestemme om abortinngrep. For meg er dette avgjørelser som er av langt større konsekvenser enn om en 16-åring skulle komme til å velge en dust inn i kommunestyret. Noe vi voksne gjør stadig vekk. Til og med på Stortinget finnes de.
Som om ikke det er nok, så har politikere i sin visdom klart å lage et nivå til:
2o års "myndighetsalder"
Du kan nå anses voksen nok til å kjøpe spirituosa.
For meg viser dette noe av svakheten i å argumentere for en 18 års myndighetsalder som til alt overmål ikke er aldersgrensen for å bli valgt inn.
Svakheten med dagens valglov
Frank Aarebrot klarte på en elegant måte å vise svakheten i dagens lovverk. I 1980 da valgloven ble endret bl. a. fra at du måtte være fylt 18 år for å stemme, til å fylle 18 år valgåret, gjorde man en endring til. Umyndige og umyndiggjorte personer kunne nå bruke stemmeretten. Det var bakgrunnen for at Aarebrot stilte spørsmålet: Hvorfor ikke 12-åringer.
Vi lar i dag mennesker som mentalt står på en 12-årings nivå, ja også under det, stemme ved lokal og stortingsvalg. En senil 80-åring kan stemme, mens en politisk bevisst 16-åring kan ikke. Slikt er logisk for mange politikere, for meg er det ulogisk.
De som ikke har brukt argumentet om modenhet eller myndighetsalder, har valgt et annet: Siden valgdeltagelsen er så lav blant førstegangsvelgere, så er det jo ingen grunn til å senke både stemmerettsalderen og valgdeltagelsen. Det høres riktig og logisk ut, ikke sant. Jo, om det hadde vært så enkelt så.
Erfaringene fra Tyskland er positive
Men undersøkelser viser faktisk noe annet. På det svenske nettstedet: ungdomsstyrelsen.se, finnes flere interessante rapporter. "Unga medborgare" som er en rapport fra prosjektet Ung i demokratien. I tillegg finnes også to rapporter fra Tyskland: "Rösträtt vid 16 år i Tyskland" og "Unga väljare i Tyskland".
I Tyskland har man gjort forsøk med å la 16 åringer stemme ved lokalvalg i 6 delstater. Kort fortalt viser undersøkelsene følgende:
1. Valgdeltagelsen for de mellom 16-18 år er høyere enn vanlige førstegangsvelgere på 18 år.
2. 16-åringer fordeler stemmer på omtrent samme måte som andre velgere.
3. Det var meget få tilløp til å påvirke stemmegivningen.
Vi kunne fått litt praktisk erfaring i Norge også. Porsgrunn og Vågå kommuner søkte Kommunaldepartementet om å la 16-åringer stemme ved årets lokalvalg. Men siden departementet ikke hadde noen tanker om å endre stemmerettsalderen, så de heller ingen grunn til å skaffe seg litt kunnskap om hvordan 16-åringer ville brukt stemmeretten. Kunnskap og fakta forkludrer ofte politikeres virkelighetsoppfatning.
Så kanskje man skal se på barneombudets forslag en gang til.
onsdag, juli 11, 2007
Norsktest for stemmerett
FrPs svar på Duracellkaninen: Per Willy Amundsen er ustanselig på ferde. Nå synes han det er for enkelt å få anledning til å stemme i Norge. Det har han en løsning på:
- Vi ønsker å innføre en kunnskapstest om Norge, en språktest og krav om norsk statsborgerskap før det gis stemmerett, sier Amundsen til NRK.Siden FrP er så opptatt av å ikke diskriminere noen, forutsetter jeg at denne testen må gjelde alle nordmenn. Da bør andre politikere trykke forslaget til sitt bryst. Da kan de endelig få redusert FrPs oppslutning.
Abonner på:
Innlegg (Atom)