Obamas Norske Hus

Nobels fredspris til Barack Obama har Jaglands fingeravtrykk. Den kan komme til å lide samme skjebne som Det Norske Hus. De var begge dristige valg. Hvordan han har klart å få med seg alle i komiteen er en gåte. Jeg antar at nominasjonen har kommet som et benkeforslag. Da fristen for å nominere gikk ut, hadde Obama vært president i 12 dager. Ingen i komiteen er synske, så vidt jeg vet.

For å være ærlig, så ventet jeg på et "just kidding" da Torbjørn Jagland var ferdig med å lese begrunnelsen. For så å nevne et helt annet navn. At det var enda en litt dårlig vits. Det var det altså ikke.

At tildelingen er dristig er et gedigent understatement. Det er som å gi prisen på kreditt og forvente at mottageren vil være i stand til å løse den inn senere. Kommentatoriatet måtte da også ha en god natts søvn for å kunne komme frem til et standpunkt om hvorvidt dette var fornuftig eller ei. Og mange syntes det. I Norge selvsagt. Det som undrer meg er at de aller fleste av kommentatorene var himmelfallne overrasket fredag formiddag. Hvis valget av Obama var så godt, hvorfor hadde ingen kommet på den tanken tidligere?

Den beste kommentaren jeg har lest i norske medier, står Hege Ulstein i Dagsavisen for.

Og grunnen til at han har fått prisen:

"Den Norske Nobelkomite har bestemt at Nobels fredspris for 2009 skal tildeles president Barack Obama for hans ekstraordinære innsats for å styrke internasjonalt diplomati og mellomfolkelig samarbeid. Komiteen har lagt spesiell vekt på Obamas visjon om og arbeid for en verden uten atomvåpen."

Står det i begrunnelsen


Obama har selv bedre realitetsorientering enn Nobelkomiteen:

To be honest, I do not feel that I deserve to be in the company of so many of the transformative figures who've been honored by this prize — men and women who've inspired me and inspired the entire world through their courageous pursuit of peace.

Det må ha vært atomvåpen som har fått Ågot Walle, SV til å hoppe på forslaget, da jeg går ut fra at det ikke er krigene han fører i Irak og Afghanistan. Men Ronald Reagan hadde i 1986 en visjon om en atomfri verden før 2000. Men vi har fortsatt store arsenal. Og for å være djevelens advokat en stund; er det bare problematisk?

Har ikke atomvåpen og terrorrbalansen vært en av årsakene til at vi ikke har hatt de store krigene etter 2. verdenskrig? En kikk i historiebøkene forteller sitt om hva vi hadde før atomvåpenet ble oppfunnet. Og hva vil skje med stater under svak demokratisk kontroll selv om man gjennomfører nedrustning?

I hovedsak har Obama fått prisen for sine visjoner og sin retorikk. Det er et tynt grunnlag. Og det har i alle fall ikke styrket hans stilling innenriks. Republikanerne har brukt pristildelingen til både å latterliggjøre fredsprisen og Obama. Ja, selv blant demokratene er det politikere som rynker på nesen. Og politiske kommentatorer utenfor vår andedam er nesten unisont enige om at dette er en dårlig idé.

Han har to kriger å krige. Den ene riktignok i retrett, men dog. Han kommer ikke til å legge ned Guantanamo innen fristen. Han mislykkes i å få israelerne i å trekke seg fra videre bosetting på vestbredden. Rakettskjoldet skal ikke utplasseres i Polen, men som prosjekt lever det videre. Nå i mobile enheter. Og når han kommer til klimamøtet i København kommer han sannsynligvis tomhendt.

Det er det han har levert i sine 8 måneder. Men han har levert noen gode taler. Med retorikk i mesterklassen. En annen som gjorde det, Winston Churchill fikk også en nobelpris. Men i litteratur.

Dette er som å gi Obama et giftbeger, skriver professor-nestor Olav Riste i dagens Aftenposten. Jeg tror han har et godt poeng.

Ved en skjebnens ironi gikk Obama omtrent rett fra sin pressekonferanse om pristildelingen i Rose Garden til møte om utviklingen i Afghanistan. Hans general, McCrystal har bedt om 45000 flere soldater for ikke å tape krigen.

Så når Obama får prisen 10. desember, kan han ha sendt en større kontigent til krigssonen i Afghanistan. Han kan i aller verste fall ha sendt bombefly mot atomvåpenanlegg i Iran, eller støttet israelske angrep.

Det kan bli en pinlig seremoni. Spesielt for SV. Fredsaktivisten Erling Borgen hisser allerede til krig mot tildelingen.

Jeg tror forresten at Dalai Lama ønsket å gratulere Obama med prisen når han var i Washington forrige uke. Han fikk imidlertid ikke møte presidenten fordi man ikke ønsket å fornærme kineserne.

Vår grenseløse naivitet og beundring for ord har slått gjennom denne gangen. Og det er en av grunnene til at nordmenn sjelden får internasjonale toppstillinger. Generalsekretærstillingen til Jagland er unntaket som bekrefter regelen. Og han hadde kanskje ikke blitt valgt om avstemmingen hadde foregått på mandag.

Jagland mente det godt med Det Norske Hus. Han mente det sikkert godt med fredspristildelingen også. Så får vi krysse fingrene for at denne lider en bedre skjebne.



Mediadekning:
En oppsummering av utenlandske mediers dekning finnes her:
Obama Peace Prize Editorial�Roundup - Real Clear Politics ? TIME.com

Shared via AddThis

Anders Giæver har samlet en oversikt over nobelpriskarikaturer

Jan Arild Snoen har også en god oppsummering hos Minerva.

De første 100 dager

Det er ikke bare i den såkalte svineinfluensa-epedemien at journalister ikke klarer å skille mellom skitt og kanel.

Barak Obama har vært president i 100 dager. Da må han selvsagt vurderes. Og VG tar sitt samfunnsansvar på største alvor. De har fått 5 "eksperter" til å vurdere Obamas 100 dager og for ikke å kjede seg for mye, kaster de terninger. Hva ellers? Og det blir overraskende nok, terningkast 5.

Det går rykter om at sportsavdelingen i VG skal begynne å gi terningkast etter at man har spilt 6 minutter av en fotballkamp. Eller etter 3,5 km på ei 5-mil. Det blir omtrent det samme.

Men jeg synes faktisk det er oppsiktsvekkende at Obama ikke scorer høyere på Job approval-målinger i hjemlandet.

Han har riktignok noe høyere enn Bush etter 100 dager og langt høyere enn Clinton (som ble mer populær etterhvert), men scorer lavere enn Reegan og det samme som Carter. Det siste er ikke noe godt tegn, for å si det pent.


Men det viser kanskje hvor totalt meninsløst dette er, bortsett fra for journalistene. Noe skal jo de som ikke er smittet av influensaen drive med, stakkars.

Oppdatert: Dagbladet og Teknologirådet arrangerer egen Obama-100-dager-konferanse i kveld:

Tore Tennøe. Teknologirådet, Erik Solheim, miljø og bistandsminister samt regjeringens Obamaekspert, Fredric Hauge, Bellona, Hallvard Notaker, rikssynser og Ketil Raknes, gonzoblogger skal under USA-vennen Marte Michelets ledelse, fortelle oss hva vi har fått ut av de første 100. Personlig er jeg mer interessert i de neste 1360 dagene.

Spesielt gleder det meg at Erik Solheim har funnet tid til dette, jeg har vært bekymret for om arbeidsbelastningen i departementet har vært i overkant.

Verdens største orator?

Det er vel ikke tvil om at Barack Obama har blitt fremstilt som en slags "word perfect". Ordenes Messias. I alle fall når manus er gjennomarbeidet og teleprompterene er på. I London ga journalistene ham en mottagelse som kan få en til å lure på deres kritiske sans. (Via hablog)

Men at han kan bli perpleks og forvirret når han må ting på sparket, viser seansen med BBCs politiske redaktør Nick Robinson der han blir stilt et spørsmål om hvem som er ansvarlig for finanskrisen. Jon Crace i Guardian er kanskje ikke like imponert og har i tillegg påtatt seg jobben med å dekode Obamas svar.

Barack Obama, the World's Greatest Orator (™all news organisations), didn't exactly cover himself in glory when the BBC's political editor Nick Robinson asked him a question about who was to blame for the financial crisis. Normally word perfect, Obama ummed, ahed and waffled for the best part of two and a half minutes. Here, John Crace decodes what he was really thinking ...

Fornøyelig lesning.


Oppdatert:Selvsagt finnes dette på video, men du må også lese Jon Crace for å ha det morsomt på Obamas bekostning. :-)Av en eller annen grunn, så har "noen" bedt om at videoen ikke kan embeddes, så da så.

Nå kan også du bli Obama

Det måtte jo bare komme. Muligheten til å bli en Obama. Nå kan du lage din egen Obama-plakat på nettet. Den berømte valgplakaten til Shepard Fairey av Obama i blå, rød og beige har blitt et ikonprodukt allerede.

Opprinnelig ble den trykt med ordene Hope (den mest populære), Change og Progress. Men nå kan du som sagt lage din egen med eget bilde og tekst. Du finner den på Obamicon.Me

Til ære for 2 av våre mest profilerte politikere forrige uke, Jens og Knut har jeg gjort jobben for dem.

Yes we can

Jeg er ikke upåvirket av at det kommer en ny president i USA i dag. Selvsagt er det en historisk dag at en mann med Barak Obamas bakgrunn kan virkeliggjøre den amerikanske drømmen. Men når jeg følger den norske medieflommen så lurer jeg på om Jesus har tatt en snarvisitt tilbake. Det kan bli i overkant mye.

Forventningene er så store og motforestillingene så små at dagens program ser omtrent slik ut:

1800-1820: Innsettelseseremoni og tale

1820-1825: USA er ute av Irak

1825-1840: Taliban legger ned våpnene i Afghanistan. Bin Laden overgir seg.

1840-1850: Midt-Østen løst. Hamas og Israel arrangerer fredskonferanse i Den Norske Opera.

1850-1900: Finanskrisen er løst.

Dett var dett. Så kan han begynne å jobbe. Lykke til på ferden.

Oppdatert: Klokken er nå 1940 (norsk tid) og fyren har ikke gjort en dritt. Om man ser bort fra talen. Dette lover ikke bra.

En norsk nett-Obama?

Geelmuyden & Kiese har på bloggen sin, GKforum.no hatt flere interessante poster om sosiale medier og politikk med fokus på det kommende valget.

I den siste posten: Hvem blir den norske Nett-Obama? problematiseres om vi får se en eller flere politikere som den norske Barak Obama. Nå tror ikke jeg at Obama vant valget på grunn av internett eller sosiale medier. Obama vant fordi han var den beste kandidaten som hadde det beste budskapet og den beste organiseringen av en grasrotbevegelse som med stor entusiasme banket dører. Nettet og sosiale medier var bare et verktøy som understreket dette.

Would Obama be the President without the Internet? Yes, he would.”

That’s Peter Daou, internet strategist for Hillary Clinton. His perspective is more or less the mainstream opinion at a conference held by the Berkman Center in Cambridge today.

(The changing relationship between internet and politics)

Zack Exley som bl. a. var ansvarlig for onlinedelen av kampanjene for Edwards-Kerry i 2004 og Labours gjenvalg i 2005 har en interessant artikkel i Huffington Post om organiseringen av Obamas kampanje.

The "New Organizers" have succeeded in building what many netroots-oriented campaigners have been dreaming about for a decade. Other recent attempts have failed because they were either so "top-down" and/or poorly-managed that they choked volunteer leadership and enthusiasm; or because they were so dogmatically fixated on pure peer-to-peer or "bottom-up" organizing that they rejected basic management, accountability and planning. The architects and builders of the Obama field campaign, on the other hand, have undogmatically mixed timeless traditions and discipline of good organizing with new technologies of decentralization and self-organization.

Jeg vil tro at finanskrisen har bidratt til at det står en kø med it-konsulenter i kø utenfor partikontorene for å overbevise partiene om å satse store summer på "nettet" foran valgkampen. I følge Digi.no så er det "nettet som avgjør valget i 2009" De tar feil. Veldig feil.

Men selvsagt må partiene bruke sosiale medier som en del av verktøykassen sin. Og de forbereder seg. Selv var jeg deltager på et møte mandag, der Høyre hadde invitert bloggere for å fortelle mer om sin satsing på sosiale medier, inklusiv blogging. I hovedsak var det Høyres egne bloggere som møtte opp, mens Hablog (Halvor Sevatdal) og undertegnede var de eneste uavhengige. Jan Tore Sanner tok for seg den politiske delen, mens Hanne Bjerknes informerte om Høyres inntog i sosiale medier. Det var betryggende å høre at vi deler oppfatning av at det politikken som er det viktigste og at bruken av sosiale medier skal understøtte dette og ikke omvendt.

Bente Kalsnes holdt et engasjert foredrag om politikere og internett. En gjennomgang av norske og utenlandske politikere sett fra Bentes utsiktspunkt i Bryssel. Interessant. Andre har skrevet mer om dette møtet.

Nå tror jeg ikke noen bloggere, spesielt de som blogger om politikk, overdriver sin betydning. Vi gjør en marginal påvirkning, men har sett eksempler fra Sverige på at bloggere både kan avsette en minister og påvirke den politiske dagsordenen. Det tar tid for en dråpe å hule ut en sten, men det går.

Det viktigste som jeg har prediket tidligere og som Espen Skoland siterer meg på i bloggen, er at politikere uansett farge og parti må ta velgerne på alvor når de beveger set ut i nettsamfunnet. Og med å ta velgerne på alvor er å innse at nettmedier i hovedsak er dialog og ikke monolog. Inviterer man til dialog må man respondere på innspill. Om man ikke har tid selv, må noen i organisasjonen sørge for tilbakemelding. Hvis man ikke har en strategi for dèt, så skal man holde seg unna.

De som vinner valget i 2009 har de beste politiske sakene kommunisert på en måte som folk forstår. Om de klarer å innlemme sosiale medier i kommunikasjonsstrategien er det ingen ulempe. Men det er ikke i sosiale medier det blir avgjort. Og jeg tror ikke vi får se noen norsk nett-Obama.

Change?

Forsvarsminister frem til 20. januar 2009.

















































Forsvarsminister fra og med 20. januar 2009

No, you can`t,, Jonas

Jonas Gahr Støre har sett lyset. I form av Barak Obamas valgkamp. Grøss og gru om han har tenkt å kopiere den. Det er mulig at det er den samlede norske presse panegyriske heltedyrkelse av minister Støre som har forledet mannen til å aksle en for stor jakke. Gudene vet.

Ryktene går om at Kjetil Try etter forespørsel fra Jonas, allerede har brukt time etter time på å oversette: "Yes, we can". Det siste forslaget skal være: "Ja, han kan". Etter at Jonas refuserte, "Try me".

Spøk til side. Jonas Gahr Støre er blitt inspireret av at Obama ikke har benyttet seg av negativ kampanjeteknikker. Jonas har tydeligvis gått glipp av mye av Obamas kampanjer. Spesielt i kampen mot Hillary om å bli demokratenes kandidat. Men han var ikke helt borte mot McCain heller.






Men Jonas blir ufrivillig morsom når han sier til Dagsavisen:

Jonas Gahr Støre gir sterkt uttrykk for sympati med Obamas måte å drive valgkamp på, og mener det er helt sentralt å komme med positive meldinger til velgerne. Han hudfletter de borgerlige partiene på Stortinget for å være negative og lite konstruktive.

– Vi har en opposisjon som systematisk benytter seg av negative angrep. I stedet for å komme med politiske løsninger, er de bare opptatt av å finne rom til å koble mangler og feil til regjeringen, sier Støre.

Det var dette med liv og lære, Jonas

A dream came true

Dette er dagen for alle klisjeene. For de store ord. Men det får så være. Det er en dag som garantert blir et nytt kapitel i historiebøkene. Det var umulig å ikke tenke på det, etter hvert som natten skred frem.

Jeg er i ferd med å bli en "gammel" mann. Det innser jeg når jeg husker Martin Luther Kings " I have a dream". 28. august 1963 var jeg 7 år og jeg forstod på stemningen og de voknes oppførsel, at dette var noe viktig. (Nå ble det vel ikke vist direkte på norsk tv, så den eksakte datoen er noe uklar)



Jeg må innrømme at jeg ble rørt da Barak Obama talte i natt. Det var nok mange som tenkte at drømmen var gått i oppfyllelse. Men at Barak Obama skulle bli USAs 44 president, viser noe av storheten i dette landet. At man nesten uansett bakgrunn og oppvekst, så kan du nå så langt du vil. Klisjeen om den amerikanske drømmen viste seg å være konkret og håndfast.




Jeg synes også George W. Bush bør få litt fortjent ros i denne sammenhengen. Det har utvilsomt hatt betydning at han har valgt 2 svarte som utenriksministre. Det har kanskje bidratt til å la tanken om en svart president, har blitt modnet.

Men i tapets stund, fikk jeg stor respekt for McCains "tapstale". Den var verdig og samlende, med en utstrakt hånd til samarbeide. Det var en flott tale som tjener McCain til ære:




Men når alle de store ordene er brukt og klisjeene har stått lenge nok i kø, så kommer hverdagen. Obama kan ikke gå på vannet og han er heller ingen Messias, selv om det ser slik ut. Det er mye valgflesk som skal fordøyes. Det kan fort bli misnøyens tyranni.

USA-valget - mine tips

Det er litt mer spennende å følge valget i morgen når man har gitt noen forhåndstips. Selv om det ser ut til å gå Obamas vei, så kan ting skje og ingenting er avgjort før valglokalene stenger. Jeg drister jeg meg til følgende "spådom":

Valgmannsstemmer:
Obama: 341
McCain: 197

Senatet:
Dem: 58
Rep: 42

Huset:
Dem: 255
Rep: 180

Guvernører:
Dem: 30
Rep: 20


Hva tror du?

Du kan jo bare kopiere oppsettet mitt, endre tallene og lime det inn i kommentarfeltet. Vinneren vil i tillegg til heder, motta en aldri så liten premie.

It´s economy stupid

Selvsagt måtte jeg se presidentdebatten. Bindingene til USA er sterke. Både i form av røtter og vennskap. Med en av forfedrene som representant i North-Dakotas senat og gjennom et langt yrkesliv der USA en periode var viktig, har jeg fått gode venner over there. Når man i tillegg er en smule politisk interessert, så blir det bare sånn.

Jeg har heldigvis lite søvnbehov, så noen nattetimer foran CNN går bra. Jeg forsøkte å se mannjevningen med et åpent sinn. Og synes det er vanskelig å kåre en vinner.

En grov oppsummering gir Obama seier på økonomien og McCain på utenrikspolitikken som jo var hovedtemaet. McCain fikk inn treffer på Iran og at Obama ville sette seg ned med Ahmadinejad uten betingelser. McCain en smule mer aggressiv enn Obama som nok bør vurdere en noe mer sluggerstil. Så i mine øyne en tilnærmet uavgjort match. Selv om to meningsmålinger fra CNN og USAToday gir Obama seieren. På bakgrunn av debatten diskvalifiserte ingen av dem seg til presidentvervet.

Da var det verre med det som har skjedd i forkant. McCains håndtering av finanskrisen virket ikke tillitvekkende. Stadige utspill frem og tilbake toppet seg med det helt utrolige stuntet om å utsette kampanjen og debatten. Det så ut som plottet til en actionfilm av verste skuffe. Der helten skulle komme feiende inn i siste liten og redde USAs økonomi og vestens sivilisasjon. Fullstendig patetisk.

Til slutt innså også valgkampstrategene hvilken tabbe det ville være å la Obama stå alene på scenen i Oxford Missisippi og McCain fløy ned. Selv om det ikke var blitt noen deal.

I tillegg kommer det nå stadig flere kritiske kommentarer til valget av Sarah Palin som visepresident. Spesielt fra konservative kommentatorer. Etter å ha sett intervjuene hun gjorde med Katie Couric forstår jeg hva de mener.



og oppfølgeren:



Konservative Kathleen Parker i National Review som tidligere støttet Palin har snudd:

As we’ve seen and heard more from John McCain’s running mate, it is increasingly clear that Palin is a problem. Quick study or not, she doesn’t know enough about economics and foreign policy to make Americans comfortable with a President Palin should conditions warrant her promotion.

og som konkluderer med:

Only Palin can save McCain, her party, and the country she loves. She can bow out for personal reasons, perhaps because she wants to spend more time with her newborn. No one would criticize a mother who puts her family first.

Do it for your country.

Rene ord for pengene. En annen konservativ skribent, Ron Dreher er like kritisk:

Couric's questions are straightforward and responsible. Palin is mediocre, again, regurgitating talking points mechanically, not thinking. Palin's just babbling. She makes George W. Bush sound like Cicero.

Det som skremmer meg er at dersom McCain/Palin blir valgt, er hun ett hjerteslag unna presidentembetet. Etter 2 år i stolen har McCain nådd forventet levealder for menn i USA, så det det er ingen utenkelig tanke. Men den skremmer. Valget av Palin og hans opptreden siste uke, tyder på at McCains dømmekraft ikke er den aller beste.

Og krisen i den amerikanske økonomien opptar folk langt mer enn utenrikssaker. Det kan bli McCains bane. Men det blir ett tett race frem til valget. Selv om Gallups siste meningsmåling i dag viser 8%+ for Obama. Igjen kan det bli èn sak som avgjør:

It's economy, stupid. Historien kan gjenta seg.

Paris Hilton for president

John McCain har fått mye tyn for sin siste reklamevideo der han setter Barak Obama i klasse med kjendiser som Britney Spears og Paris Hilton.



Men Paris Hilton strikes back. I en morsom, selvironisk video, gir hun McCain (eller "the wrinkled, white hair dude") svar på tiltale. Hilton-McCain: 1-0.