En blogg er en blogg er en....

Sven Egil Omdal har en spalte: Medieblikk, der han deler ut sine ofte treffsikre svingslag til medie- og andre samfunnsaktører. Nå har han tatt for seg fenomenet blogg.  Men dessverre blir det et slag i løse lufta.

Først av alt. Det er på grensen til det pinlige når Omdal beskriver et nettbasert fenomen i en nettbasert artikkel uten å bruke ett eneste av nettets/bloggens muligheter. Ikke én link har han med til nettsteder/blogger han omtaler. Noe som ville gitt kommentaren både større kredibilitet og gitt leserne anledning til fordyping i temaet. I stedet presenteres vi for en papiravisartikkel i nettform.

At Omdal også får luftet sin antipati mot rosabloggere gjennom sine sitater fra Fotballfrue og Linnea, skal jeg la ligge.

Omdal har lest Vampus og Paul Chaffeys beskrivelser av hva blogg er/kan være og finner ikke mening i begrepet lenger. Fordi det inneholder for mye.:

Et ord som favner alle uttrykksformer, alle temaer og alle nivåer, fra 13-åringens skildring av familiens kanin til Anders Sømme Hammers rapporter fra krigen i Afghanistan, er ubrukelig.

Ja vel?  Det Omdal beskriver her, kunne like gjerne vært en TV-kveld, en avis eller et magasin. Er ordet TV ubrukelig fordi vi finner alt fra Norge Rundt, Barne-TV, Paradise Hotek, Charterfeber til Urix, BBC-dokumentar eller Fredrik Græsvigs rapporter fra Midt-Østen? Neppe. Det er fortsatt ikke vanskelig å skille skitt fra kanel. Som en som ønsker å lese Marie Simonsens kommentar i Dagbladet styrer godt unna samme kjendis.no i samme avis. Avisens svar på rosablogger.

At en rosablogger eller flere begår et overtramp er ikke grunn god nok til å rope på en innsnevring og bedre definisjon av begrepet blogg. Overtramp skjer i de beste familier. Også Omdals mediefamilie.

For meg blir det mest problematisk når Omdal kommer inn på fenomenet Bloggplakaten spesielt og behovet for regler generelt. Noe som har blitt debattert med uvanlig styrke den siste uka. Personlig er jeg skeptisk til fenomenet Bloggplakat. Først og fremst fordi jeg er usikker på motivene til forslagsstilleren.

Om Thomas Moen har problemer med etikken til noen av Bootstrap Marketings kunder finnes det andre alternativer. Dessuten oppfatter jeg i likhet med Omdal at denne plakaten skal være en parallell til Vær Varsom-plakaten.

Men ville Omdal vært komfortabel med at Carat Media eller en annen annonsepusher utarbeidet og foreslo etiske regler i media? Jeg tillater meg å tvile.

"I tillegg og her blir mange lidenskaplige, så trenger ikke bloggere regler. De er ikke journalister og kan skrive sine tekster uten de bånd og begrensninger pressefolk hemmes av"

Nå vet jeg ikke hva som hemmer Omdal og hans pressefolk i deres yrkesutøvelse, men til syvende og sist er det vel det samme som legger bånd og begrensninger på bloggere: Norges Lover.  Men det betyr ikke at både bloggere og pressefolk stilles overfor etiske dilemmaer. Produktpromotering kan være ett av disse. Men hvilke regler og begrensninger er det som legger bånd på f. eks. pressefolks nesegruse promotering av Apple-produkter?

Det er spesielt tydelig på Twitter. Når selve Guruen: Steve Jobs er klar til å slippe en fjert, finner pressefolk frem bønneteppet, vender seg mot Cubertino, California og frembringer sine takksigelser for at Frelseren har velsignet dem med en liten programoppdatering eller under og alle undre: Et nytt produkt.

Svært få er i stand til å problematisere Apples sensurmuligheter eller det faktum at de stikker av med 30% av det media skal leve av i fremtiden. Jeg tror ikke jeg er alene om å undres over denne unisone pressehyllesten. Sant skal sies: Sven Egil Omdal er i denne sammenheng, et unntak.

Men journalister og redaktørers ukritiske hyllest av både Iphone og Ipad føles ikke mindre problematisk enn rosabloggeres produktomtale. Jeg ser imidlertid forskjellen i om det er betalt for eller ikke. Men her er det markedsføringsloven kommer inn og regulerer.

[...] men for de bloggere som vil delta i samfunnsdebatten og påvirke politikken trengs det mer presise spilleregler. I lengden blir det urimelig at en kilde eller et objekt har rettigheter når omtalen skjer i en aviskommentar, men ikke om det samme står i noe som kan kalles en blogg.

Beklager, men jeg har litt problem med å forstå hvor Omdal vil. Hvilke presise spilleregler savner han? Hvem skal vedta disse reglene for en gjeng uorganiserte bloggere? Hvordan har han tenkt at de skal sanksjoneres?  Jeg er lutter øre.

Og hvilke rettigheter mangler kildene eller objektene som ikke dekkes av norsk lov? Er det tilsvarsretten f. eks? Vel, de fleste blogger har et kommentarfelt som er langt mer åpent for tilsvar enn de fleste avisredaksjoners.

Det som i dag kalles samfunnsbloggerne vil få regler, ganske enkelt fordi skribentene er avhengig av det omdømmet som en høy etisk standard skaper, men på veien dit trenger vi raskt noen nye ord som kan skille blått og rødt fra kvalmende rosa.

Kvalmende rosa? Eller kjendisjournalistikk som det heter i Omdals kretser? Men igjen spør jeg Omdal om hvem som skal gi oss reglene. Jeg går ut fra at han har tenkt på det.

Og la meg slippe medienes "høye etiske standard". Som samfunnsblogger er jeg i likhet med mange i stand til å sette de etiske grensene selv. Det er ikke tilfeldige nedraskede regler som gir meg og det jeg skriver et omdømme. Det jeg skriver kan måles og veies. Mine kilder oppgis alltid. Enten gjennom lenker eller i tekst. Fakta som jeg skriver kan etterprøves. Og blir feil påpekt, så blir det rettet ASAP.

Mine meninger derimot, er kun mine, men de trenger ikke måles mot et regelverk. De måles mot ytringsfriheten og begrenses kun av et lovverk. Som jeg ennå ikke har vært i nærheten av. Og bloggens kommentarfelt er åpen for alle, så lenge de holder seg innenfor sømmelighetens grenser. Og kanskje fordi jeg har satt lista høyt på egne vegne, har jeg i løpet av over 1000 bloggposter kun slettet et par kommentarer. Kommentarfeltet har i mange sammenhenger løftet egen bloggpost mange hakk og vært en berikelse. 

Jeg kan bare skrive for meg selv, men jeg ser jo at også andre samfunnsbloggere opptrer på tilsvarende måte. Så Omdals regler for å skaffe oss et omdømme, ser jeg knapt behovet for. Vi får det omdømmet vi fortjener.

Forøvrig kan jeg anbefale en annen samfunnsbloggeres synspunkt på Bloggplakaten og behovet for regler i bloggverdenen: Jusprofessor Olav Torvunds "Vær varsom plakat" for bloggere" . Den utdyper temaet ytterligere og dekker mitt syn også.

Støres nyttige idioter

Det kan se ut som om Kleiv Fiskvik og hans kumpaner ikke har gitt opp kampen mot Gahr Støre. Eller det noe annet vi ser?

Både Dagbladet og VG har topp-oppslag i dag om Støres nesten-ansettelse i Høyre. Som om det skulle være en nyhet. Forresten det er ikke bare disse to avisene. Ett kjapt søk på nettet viser at ALLE har saken. Morsomt. Men mest tragisk

Støre har sagt ja til nominasjon i Oslo. Det er det selvsagt noen som ikke liker. Så da har man lekket til avisredaksjonene om Støres fortid som nesten-høyremann.

Dette er ingen nyhet. Det er allment kjent blant absolutt alle med noe interesse for politikk. Selvsagt også blant alle landets redaktører og politiske journalister med respekt for seg selv og sitt yrke.

Og det var ingen topp-jobb som VG skriver. Politisk rådgiver er ikke en topp-jobb. Men man må få lov til å undre seg over at fortidens media til de grader lar seg bruke. Det er ikke spesielt imponerende.

Spesielt lite intelligent fremstår meningsrobot Frank Aarebrot:

Valgforsker Frank Aarebrot sier til NRK at det kan svekke troverdigheten å gå fra ett parti til et annet.

- Generelt kan man si at at folk som skifter parti, ikke øker sin troverdighet. Men det vi må vurdere, er hvor lang tid det tar fra man går fra det ene standpunktet til det andre, sier Aarebrot til statskanalen.

Han kunne for eksempel sagt at dette har overhodet ingen betydning for Støre. Det er en sak som er over 2o år gammel.

Man nesten mistenke Støre for å gjort dette selv via sitt rådgiverapparaet. For om Fiskvik & Co tror at dette skader Støre, må de tro om igjen.

Taperne er en gjeng stupide journalister og redaktører. Som publiserer en 21 år gammel nyhet som heller ikke er en nyhet. God bedring.

Tabloidpressens frimureri

Er det tilfeldig at ikke noen av våre største løssalgsaviser har kommentert Se og Hørs metoder. Jeg kan ikke se noen kommentar eller lederartikler (ber om korreksjon om jeg har oversett noe) siden "En helt vanlig dag på jobben" ble lansert.

Sitter man stille og venter på a) at stormen legger seg og man ikke trenger å ta stilling eller b) man venter til stormen øker til en styrke der kommentar blir uunngåelig.

Det som har blitt kjent nå (med forbehold om at det holder vann) er jo ikke noe nyheter. Jeg formoder at det f. eks. er meget godt kjent i VGs redaksjon. Camilla Bjørn, ”berømt” fra VGs egen reality-serie, er jo blitt lært opp av Håvard Melnæs. Hun stod frem i Ukeslutt på NRK, lørdag som sannhetsvitne. ”Håvard har ikke fortalt de verste historiene” (fritt etter hukommelsen).

Nei, vel, men hvorfor har ikke Camilla Bjørn og VG avslørt Se og Hør tidligere. De sitter jo med førstehånds kunnskap. Var det fordi man var redd for avsløringens eventuelle boomerangeffekt?

Er det ikke comme il faut å drite i eget reir. Finnes det frimurerske ritualer blant tabloid/kjendispressen som ikke må avdekkes? Er det fordi man har for mange svin på skogen selv? Vil man helst at saken forbigås i stillhet fordi alle parter (i pressen selvsagt) er tjent med det.

Se og Hør og tabloidene er jo ”tyver” på samme marked. Er man redd for at en eventuell (i mine øyne lite trolig) leserstorm mot Se og Hør vil dra ned deres egne opplag. Som allerede nå faller sterkt?

Jeg ser at det har vært reportasjer om saken i begge tabloider. VG bringer lørdag historien om Skavlans medarbeider Leif-Åge Reme som ble forsøkt vervet av Se og Hør. I tillegg har de resirkulert historien om Carl Ivars "hjemme hos"-reportasje.

Dagbladet har forsiden ”Slik ble familien ødelagt” (Mette-Marit - Sven O) og et 5 siders intervju i Magasinet med Melnæs. Det finnes ingen ingen avstandstagen til Se og Hørs metoder, de benytter bare en gylden mulighet til å utnytte bokutgivelsen til egen markedsføring.

Jeg savner deres meninger om det som har skjedd. Om de tar avstand fra slik metodebruk? Om de ser det problematiske i at aviser/magasiner opptrer som helere. De mottar informasjon som lovstridig er tatt fra en part og gitt til en annen. Den andre parten bruker så denne informasjonen til ett spesifikt formål. Å øke opplaget og tjene mest mulig penger. Det minner stygt om en helerivirksomhet.

En debatt om etikk i pressen er i denne saken fraværende. Når slike debatter reises i andre sammenhenger så er pressen feilfri. I hvert fall i egne øyne. Det eneste tilløpet jeg har sett er Harald Stanghelles anger i Valla-saken, selv om Aftenposten ikke var blant de verste.

Det er mange debatter som kunne utledes av denne saken. I tillegg til en presse-etisk debatt. Hvorfor synker noen så dypt at de utleverer fortrolig informasjon om andre mennesker for noen sølvpenger. Er det vår grådighet som flytter grenser og fjerner normale sperrer? Hva får så mange nordmenn til å ville lese om kjendisers gjøren og laden hver uke? Jo mer juicy, dess bedre.

Men jeg savner som sagt spesielt tabloidpressens mening om de presse-etiske sidene. Om de har noen. Eller våger å ha noen.