En blogg er en blogg er en....

Sven Egil Omdal har en spalte: Medieblikk, der han deler ut sine ofte treffsikre svingslag til medie- og andre samfunnsaktører. Nå har han tatt for seg fenomenet blogg.  Men dessverre blir det et slag i løse lufta.

Først av alt. Det er på grensen til det pinlige når Omdal beskriver et nettbasert fenomen i en nettbasert artikkel uten å bruke ett eneste av nettets/bloggens muligheter. Ikke én link har han med til nettsteder/blogger han omtaler. Noe som ville gitt kommentaren både større kredibilitet og gitt leserne anledning til fordyping i temaet. I stedet presenteres vi for en papiravisartikkel i nettform.

At Omdal også får luftet sin antipati mot rosabloggere gjennom sine sitater fra Fotballfrue og Linnea, skal jeg la ligge.

Omdal har lest Vampus og Paul Chaffeys beskrivelser av hva blogg er/kan være og finner ikke mening i begrepet lenger. Fordi det inneholder for mye.:

Et ord som favner alle uttrykksformer, alle temaer og alle nivåer, fra 13-åringens skildring av familiens kanin til Anders Sømme Hammers rapporter fra krigen i Afghanistan, er ubrukelig.

Ja vel?  Det Omdal beskriver her, kunne like gjerne vært en TV-kveld, en avis eller et magasin. Er ordet TV ubrukelig fordi vi finner alt fra Norge Rundt, Barne-TV, Paradise Hotek, Charterfeber til Urix, BBC-dokumentar eller Fredrik Græsvigs rapporter fra Midt-Østen? Neppe. Det er fortsatt ikke vanskelig å skille skitt fra kanel. Som en som ønsker å lese Marie Simonsens kommentar i Dagbladet styrer godt unna samme kjendis.no i samme avis. Avisens svar på rosablogger.

At en rosablogger eller flere begår et overtramp er ikke grunn god nok til å rope på en innsnevring og bedre definisjon av begrepet blogg. Overtramp skjer i de beste familier. Også Omdals mediefamilie.

For meg blir det mest problematisk når Omdal kommer inn på fenomenet Bloggplakaten spesielt og behovet for regler generelt. Noe som har blitt debattert med uvanlig styrke den siste uka. Personlig er jeg skeptisk til fenomenet Bloggplakat. Først og fremst fordi jeg er usikker på motivene til forslagsstilleren.

Om Thomas Moen har problemer med etikken til noen av Bootstrap Marketings kunder finnes det andre alternativer. Dessuten oppfatter jeg i likhet med Omdal at denne plakaten skal være en parallell til Vær Varsom-plakaten.

Men ville Omdal vært komfortabel med at Carat Media eller en annen annonsepusher utarbeidet og foreslo etiske regler i media? Jeg tillater meg å tvile.

"I tillegg og her blir mange lidenskaplige, så trenger ikke bloggere regler. De er ikke journalister og kan skrive sine tekster uten de bånd og begrensninger pressefolk hemmes av"

Nå vet jeg ikke hva som hemmer Omdal og hans pressefolk i deres yrkesutøvelse, men til syvende og sist er det vel det samme som legger bånd og begrensninger på bloggere: Norges Lover.  Men det betyr ikke at både bloggere og pressefolk stilles overfor etiske dilemmaer. Produktpromotering kan være ett av disse. Men hvilke regler og begrensninger er det som legger bånd på f. eks. pressefolks nesegruse promotering av Apple-produkter?

Det er spesielt tydelig på Twitter. Når selve Guruen: Steve Jobs er klar til å slippe en fjert, finner pressefolk frem bønneteppet, vender seg mot Cubertino, California og frembringer sine takksigelser for at Frelseren har velsignet dem med en liten programoppdatering eller under og alle undre: Et nytt produkt.

Svært få er i stand til å problematisere Apples sensurmuligheter eller det faktum at de stikker av med 30% av det media skal leve av i fremtiden. Jeg tror ikke jeg er alene om å undres over denne unisone pressehyllesten. Sant skal sies: Sven Egil Omdal er i denne sammenheng, et unntak.

Men journalister og redaktørers ukritiske hyllest av både Iphone og Ipad føles ikke mindre problematisk enn rosabloggeres produktomtale. Jeg ser imidlertid forskjellen i om det er betalt for eller ikke. Men her er det markedsføringsloven kommer inn og regulerer.

[...] men for de bloggere som vil delta i samfunnsdebatten og påvirke politikken trengs det mer presise spilleregler. I lengden blir det urimelig at en kilde eller et objekt har rettigheter når omtalen skjer i en aviskommentar, men ikke om det samme står i noe som kan kalles en blogg.

Beklager, men jeg har litt problem med å forstå hvor Omdal vil. Hvilke presise spilleregler savner han? Hvem skal vedta disse reglene for en gjeng uorganiserte bloggere? Hvordan har han tenkt at de skal sanksjoneres?  Jeg er lutter øre.

Og hvilke rettigheter mangler kildene eller objektene som ikke dekkes av norsk lov? Er det tilsvarsretten f. eks? Vel, de fleste blogger har et kommentarfelt som er langt mer åpent for tilsvar enn de fleste avisredaksjoners.

Det som i dag kalles samfunnsbloggerne vil få regler, ganske enkelt fordi skribentene er avhengig av det omdømmet som en høy etisk standard skaper, men på veien dit trenger vi raskt noen nye ord som kan skille blått og rødt fra kvalmende rosa.

Kvalmende rosa? Eller kjendisjournalistikk som det heter i Omdals kretser? Men igjen spør jeg Omdal om hvem som skal gi oss reglene. Jeg går ut fra at han har tenkt på det.

Og la meg slippe medienes "høye etiske standard". Som samfunnsblogger er jeg i likhet med mange i stand til å sette de etiske grensene selv. Det er ikke tilfeldige nedraskede regler som gir meg og det jeg skriver et omdømme. Det jeg skriver kan måles og veies. Mine kilder oppgis alltid. Enten gjennom lenker eller i tekst. Fakta som jeg skriver kan etterprøves. Og blir feil påpekt, så blir det rettet ASAP.

Mine meninger derimot, er kun mine, men de trenger ikke måles mot et regelverk. De måles mot ytringsfriheten og begrenses kun av et lovverk. Som jeg ennå ikke har vært i nærheten av. Og bloggens kommentarfelt er åpen for alle, så lenge de holder seg innenfor sømmelighetens grenser. Og kanskje fordi jeg har satt lista høyt på egne vegne, har jeg i løpet av over 1000 bloggposter kun slettet et par kommentarer. Kommentarfeltet har i mange sammenhenger løftet egen bloggpost mange hakk og vært en berikelse. 

Jeg kan bare skrive for meg selv, men jeg ser jo at også andre samfunnsbloggere opptrer på tilsvarende måte. Så Omdals regler for å skaffe oss et omdømme, ser jeg knapt behovet for. Vi får det omdømmet vi fortjener.

Forøvrig kan jeg anbefale en annen samfunnsbloggeres synspunkt på Bloggplakaten og behovet for regler i bloggverdenen: Jusprofessor Olav Torvunds "Vær varsom plakat" for bloggere" . Den utdyper temaet ytterligere og dekker mitt syn også.

Blogganbefaling: Teknologibloggen Cap Gemini

Cap Gemini har lansert teknologibloggen sin. For dere som er interessert i teknologi og innovasjon, så bør bloggen være et stoppested.

Spesielt for dere som følger med på sosiale medier og hvilken nytte man kan ha av de, finnes det allerede to poster: La de ansatte bruke Facebook på jobb og Arbeidsplassen blir sosial.

For de av dere som lurer på hvorfor jeg anbefaler en businessblogg, så har det sin enkle forklaring. Jeg fikk for stund tilbake en invitasjon fra Cap Gemini om å prate litt om blogging for teknologigruppa deres. Etter først å ha advart om at jeg nok ikke var den rette til å snakke teknologi, fikk de beroliget meg med at teknologien kunne de selv. Jeg skulle bare konsentrere meg om blogging og tips rundt temaet. Som sagt, så gjort.

Jeg hadde en meget trivelig time sammen med gjengen på CG og føler derfor et aldri så lite fadderskap til bloggen. Og ønsker lykke til. Jeg kommer nok til å si fra om de ikke "oppfører" seg bra.

Kommentar.no kårer Norges 10 beste politiske blogger

Nettmagasinet kommentar.no har vurdert politiske blogger her til lands og kåret de 10 beste.

Dere kan jo se selv.

En norsk nett-Obama?

Geelmuyden & Kiese har på bloggen sin, GKforum.no hatt flere interessante poster om sosiale medier og politikk med fokus på det kommende valget.

I den siste posten: Hvem blir den norske Nett-Obama? problematiseres om vi får se en eller flere politikere som den norske Barak Obama. Nå tror ikke jeg at Obama vant valget på grunn av internett eller sosiale medier. Obama vant fordi han var den beste kandidaten som hadde det beste budskapet og den beste organiseringen av en grasrotbevegelse som med stor entusiasme banket dører. Nettet og sosiale medier var bare et verktøy som understreket dette.

Would Obama be the President without the Internet? Yes, he would.”

That’s Peter Daou, internet strategist for Hillary Clinton. His perspective is more or less the mainstream opinion at a conference held by the Berkman Center in Cambridge today.

(The changing relationship between internet and politics)

Zack Exley som bl. a. var ansvarlig for onlinedelen av kampanjene for Edwards-Kerry i 2004 og Labours gjenvalg i 2005 har en interessant artikkel i Huffington Post om organiseringen av Obamas kampanje.

The "New Organizers" have succeeded in building what many netroots-oriented campaigners have been dreaming about for a decade. Other recent attempts have failed because they were either so "top-down" and/or poorly-managed that they choked volunteer leadership and enthusiasm; or because they were so dogmatically fixated on pure peer-to-peer or "bottom-up" organizing that they rejected basic management, accountability and planning. The architects and builders of the Obama field campaign, on the other hand, have undogmatically mixed timeless traditions and discipline of good organizing with new technologies of decentralization and self-organization.

Jeg vil tro at finanskrisen har bidratt til at det står en kø med it-konsulenter i kø utenfor partikontorene for å overbevise partiene om å satse store summer på "nettet" foran valgkampen. I følge Digi.no så er det "nettet som avgjør valget i 2009" De tar feil. Veldig feil.

Men selvsagt må partiene bruke sosiale medier som en del av verktøykassen sin. Og de forbereder seg. Selv var jeg deltager på et møte mandag, der Høyre hadde invitert bloggere for å fortelle mer om sin satsing på sosiale medier, inklusiv blogging. I hovedsak var det Høyres egne bloggere som møtte opp, mens Hablog (Halvor Sevatdal) og undertegnede var de eneste uavhengige. Jan Tore Sanner tok for seg den politiske delen, mens Hanne Bjerknes informerte om Høyres inntog i sosiale medier. Det var betryggende å høre at vi deler oppfatning av at det politikken som er det viktigste og at bruken av sosiale medier skal understøtte dette og ikke omvendt.

Bente Kalsnes holdt et engasjert foredrag om politikere og internett. En gjennomgang av norske og utenlandske politikere sett fra Bentes utsiktspunkt i Bryssel. Interessant. Andre har skrevet mer om dette møtet.

Nå tror jeg ikke noen bloggere, spesielt de som blogger om politikk, overdriver sin betydning. Vi gjør en marginal påvirkning, men har sett eksempler fra Sverige på at bloggere både kan avsette en minister og påvirke den politiske dagsordenen. Det tar tid for en dråpe å hule ut en sten, men det går.

Det viktigste som jeg har prediket tidligere og som Espen Skoland siterer meg på i bloggen, er at politikere uansett farge og parti må ta velgerne på alvor når de beveger set ut i nettsamfunnet. Og med å ta velgerne på alvor er å innse at nettmedier i hovedsak er dialog og ikke monolog. Inviterer man til dialog må man respondere på innspill. Om man ikke har tid selv, må noen i organisasjonen sørge for tilbakemelding. Hvis man ikke har en strategi for dèt, så skal man holde seg unna.

De som vinner valget i 2009 har de beste politiske sakene kommunisert på en måte som folk forstår. Om de klarer å innlemme sosiale medier i kommunikasjonsstrategien er det ingen ulempe. Men det er ikke i sosiale medier det blir avgjort. Og jeg tror ikke vi får se noen norsk nett-Obama.

Den beste bloggen om norsk politikk. Punktum.

Slapp av. Jeg skal ikke ta av. Ei heller bli arrogant og blærete. (Mer enn jeg vanligvis er) Selv om vurderingen er aldri så mye subjektiv, så la meg få lov til å suge på karamellen. En liten stund.

Are Slettan i NA 24 presenterer i dag "Mine beste blogger". Og setter bakgårdskatten Vox P. i selskap med hermelinerne i bloggosfæren. Men det er jo hyggelig lesning.

Vox populi- Etter min mening den beste bloggen om norsk politikk. Punktum.

Så bær over med meg. La meg få sole meg i glansen noen timer til. I morgen er det sannsynligvis glemt.

Alle kommentarer som nå markerer uenighet med Slettan blir ubønnhørlig slettet. Ett sted går grensen.

Det nytter

"Ondt ofte lider den bloggermand".... Jeg håper salige Petter Dass ser i nåde til denne uerbødige radbrekking av hans kjente dikt.

I dag opplever jeg et av disse små gyldne øyeblikk som gjør det verdt å blogge. Som gir en troen på at noen ganger så kan det gjøre en forskjell.

Som noen av dere sikkert har fått med dere, så brenner jeg for personvern og ikke minst er jeg sterk motstander av det nye EU-direktivet om datalagring, direktiv 2006/24/EF. Derfor har jeg brukt bloggen som et virkemiddel i kampen mot det jeg opplever som et overgrep mot personvernet.

Jeg har fått god hjelp fra andre bloggere noe jeg er takknemlig for. (Nederst ser du en oversikt) Sakte men sikkert har budskapet spredt seg.

Men det er når MSM slår på stortromma at det merkes. Dagbladet har i dag to oppslag om direktivet. Det ene: Alle nordmenn skal overvåkes, toner Dagbladet flagg (de har gjort det tidligere også) mot direktivet. De har også lagt ut en link til oppropet mitt.

I tillegg har også Dagbladet viet en artikkel til bloggposten min: Du må ikke sove.

For dette skal Dagbladet ha ros. Jeg har mange nok ganger kritisert avisen, men i denne sammenhengen fortjener de ros for å sette en viktig sak på dagsordenen og for å gi kreditt til bloggposter.

Det blir nok lenge til neste gang, og jeg har ikke fått noen naiv, overdrevet tro på bloggers betydning, men det gjelder å glede seg over de små dryppene. De små dryppene som kan uthule en sten.

Links:

Nei til EUs datalagringsdirektiv.

Si Nei og gjør det nå

Bryr vi oss ikke om datalagringsdirektivet

Siste nytt

Tusenvis engasjet mot overvåkning

Stille avvikling av rettsprinsipper

Datalagringsdirektivet, Directive 2006/24/EF

Store bror ser deg

Datalagringsdirektivet - nei takk

I det gode selskap

I dag oppdaget jeg unormal stor trafikk på bloggen. Dette måtte undersøkes nærmere. Det viste seg at grunnen var en link fra Dagbladets Magasinet. I en artikkel som problematiserte medienes evt. venstrevri var jeg sammen med Vampus, Bjørn Stærk og Liberaleren, utnevnt til representant for høyresidens mediekritikere. Wow! Hvilket selskap. Man følte seg et øyeblikk som bakgårdskatten blant hermelinene.

For en som har plassert bloggen i skjæringspunktet samfunn/politikk er det stor ære å bli nevnt i samme åndedrag. Man får suge på karamellen så lenge det varer. I morgen er det tilbake til hverdagen igjen. Og de trofaste leserne.

Trist som faen

Jeg burde jo være glad. Over snittet interessert i politikk. Glad i en debatt. Men jeg får det ikke til.

Her har vi blogget jevnt og trutt. Noen har holdt på lenge, andre er nybegynnere. Noen får oss til å le, andre til å gråte, noen til å tenke, til å bli forbannet. Bloggverden favner alt. For alle. Det var vår lille andedam. Stort sett amatører i den beste mening av ordet.

Så oppdaget plutselig og uten forvarsel våre politikere nettet. Som en tsunami flommer de over, rundt, under, foran og bak oss. Noen tror til og med at de skriver bloggene selv. Dem om det. Jo da, vi har hatt noen politikere som bloggere her en stund. Men de er på en måte en av oss.

Det er så mye som vil ut. Men jeg orker ikke. Jeg har helt i et lite glass med Dalwhinnie og lar blogg være blogg.

11. september er de borte igjen.

En borgerjournalist er ikke som andre journalister

Man kan jo undres over hva som har skjedd. Fra søppelbøttas dyp til medienes klamme favntak. Bloggere er in. Spesielt journalistutgaven: Borgerjournalist. Man lurer på om de tidligere mer eller foraktfulle kommentatorer nå faktisk har lest noen blogger, i stedet for å synse om dem.

Siste skudd på stammen er ABC Nyheter. De skal ha kred for å ha hanket inn Vampus til Borgerjournalistdelen. Det jeg har sett så langt, tyder på at hun kanskje bør gi noen en hjelpende hånd. Det er langt mellom de gode drammene, men det er litt tidlig å avsi den endelige dom.

For meg skurrer borgerjournalistkonseptet og ABC Nyheter aldri så lite. En av landets største mediebedrifter, Telenor, ønsker selvsagt trafikk. Det får man dersom man lykkes med kvantitet. Det har VG vist med sitt konsept der blandingen av blogg og lesernes sider. Kvalitet er bort i mot fraværende. Det gjør at frafallet blir stort.

Men hvorfor i alle dager skulle jeg bruke av min dyrebar tid til å markedsføre trafikk for Telenor og samtidig jobbe gratis? Er det den norske dugnadsånden som skal forføres? Er en artikkel god nok til å havne i ABCnyheter bør den honoreres på samme måte som de fast ansattes. I hvert fall når det er et kommersielt foretak som står bak.

Er det muligheten til å få noen minutters fame på forsiden av ABC Nyheter som skal kompensere? Er det håpet om å nå frem til flere lesere enn på en vanlig blogg. How knows.

Et annet forhold jeg misliker, er at borgerjournalistene i ABC Nyheter kan være anonyme. Det er en uting i en slik setting. En ting er hva man gjør på egen blogg, men i et nyhetsmedium bør ikke det aksepteres. Man vet ikke hvem som skjuler seg bak pseudonymet. Det er ikke journalistikk.

Personlig er jeg er ikke fristet. Skal jeg bruke tid på noe, så blir det Borgerjournalistene. Det er drevet av idealister for idealister. Dessuten beholder jeg integriteten. Det er jeg ikke så komfortabel med på andre løsninger. Håpet er at vi kan få med de inn flere av de beste ”tastaturene". At borgerjournalister kan få inn et mangfold og en spennvidde som ikke passer inn i MSM. Men det er et stykke vei å gå.

Det gleder meg at medieverden begynner å få øynene opp for at det finnes kvalitet i bloggsfæren. At å lese en bloggpost fra Mihoe eller Hjorthen har bedre kvaliteter enn mangt man kan lese i MSM. Kanskje bloggere kan få den seriøsiteten som fortjenes. For de som har gjort seg fortjent til det. Borgerjournalist eller ei.

Elite? Hvilken elite?

(eli`te m1 (fr, av élire 'utvelge') de fremste, beste (av en gruppe); samfunnsgruppe som blir betraktet som overlegen (1) på grunn av visse egenskaper, privilegier, maktposisjoner en kulturell, politisk e- / tilhøre en e- / åndse-n), Caplex

Det finnes visstnok en bloggelite. Det oppdaget jeg i dag. Jeg har vært så jævlig sløv i det siste og har ikke fått med meg debatten som har rast i vårt lille bloggesamfunn. Snakk om å sove i timen(e). Shame on me.

Takk til Radiohode som på kort tid oppdaterte meg, slik at jeg ikke følte meg dummere enn nødvendig. Uten din oppsummering så hadde jeg vært ulykkelig uvitende. Det krevde bare 2793 ord for å få meg på offensiven igjen. Men om mulig enda litt mer confused enn før jeg startet lesingen. Sannsynligvis fordi jeg er litt over middels tungnem.

Forvirringen i mitt hode går på om det er kvantiteten eller kvaliteten som til slutt seirer. Det er nemlig elitistisk å ha mange som linker til seg og ha mange lesere. Omtrent samme kriteriene som Se og Hør måles på altså? Elitens ukeblad. Nei det blir helt feil for meg. Eliteblogging må være å skrive for eliten. Da blir det ikke mange lesere vel.

Eller er det bare de gode bloggene som er elite-bloggere? Og hva er en god blogg? I tillegg må eliten ha et nettverk der de kan dyrke elitismen. Det er jo ingen vits å være konge i et enmannsrike vel? I`ll scratch your back and you..... Dette er ikke lett for en enfoldig sjel fra Sunnfjord.

Kanskje Hjorthen kan avholde en Elitebloggkonkurranse. Slik massene kan få kåret sin elite. Gi dem et ansikt. Eller en blogg.

Men hva faen skal eliten gjøre med makten de har tiltusket seg. Makten over oss. Bloggenes pariakaste. De som gir elitens legitimitet. Kanskje de skal ta en Valla. Trakassere medbloggere på det groveste. Så ille at vi må gå til VG for å uttrykt vår frustrasjon.

Kanskje jeg skal komme dem i forkjøpet. Bryte meg inn i kommentarfeltet og gå amok. Eller lage en bloggroll med alle de kuuuleste bloggerne. Eller kanskje skal jeg begynne å poste kun elitistiske bloggposter.

Nei, jeg tror jeg fortsetter å lese En Folkefiende. Eller skriver noe dritt om noen.