Politiker på autopilot

"Det verste du kan gjøre er å sitte og tenke under en debatt". Det er budskapet fra Trond Birkedal, en av Frps kursledere på Valgcampen i Bø.

Denne holdningen er selvsagt ikke noe som er spesielt for Frp. Høyre har i mange år hatt sine elitekurs sikker over samme lest. Og sikkert Ap også. Og de andre.

Det fikk meg til å tenke. Med all verdens tid og en kald pils innen rekkevidde på terrassen. Jeg skulle ikke delta i noen debatt. Ikke med noen andre enn meg selv i alle fall. Så jeg kan tillate meg litt luksus. Som å tenke.

Jeg møtte noen Unge Høyre-spirer under landsmøtet deres. Der jeg vandret litt rundt for å fornemme det politiske livet. Det som slo meg var at de snakket så utrolig fort. Fikk de et stikkord: f. eks. skole, så rant det bare ut. Ferdigtenkte argumenter i rasende fart. Alle innvendinger ferdig behandlet og avvist. Det skremte meg litt.

Da faller en treg og ikke så oppegående person som meg, av lasset. Jeg må i det minste tenke litt gjennom hva min motdebattant sier. La hans/hennes argumenter få en tankemessig behandling først. Og i noen tilfeller vinner faktisk motstanderen.

Det er da jeg forstår at jeg aldri ville egnet meg som politiker. At jeg ville strøket på debattskolene. Der det handler om å automatisere tankerekkene.

Trond Birkedal vet hvordan man forbereder seg til en debatt (kilde Morgenbladet):

-Velg tre ting du skal ha fokus på. Uansett hva du blir spurt om, skal du svare innenfor de tre temaene. Klarer du å vri det inn til de tre temaene, styrer du debatten, forteller Birkedal, og presenterer "Oppskrift for deltagelsen i debatter"
-Setninger. Jobb med setninger. Punchlines, som det heter på engelsk. Det verste du kan gjøre er å sitte og tenke under en debatt. Det kan fort gå galt. Tenkningen skal du ha gjort på forhånd"

Og jeg tenker at det er nok gode råd til politikerspirer. Så lenge du ikke har den intellektuelle kapasiteten til Kåre Willoch.

Er det slik vi vil ha våre politikere? Ferdigprogrammerte for den mediale virkeligheten de skal møte. Der man aldri har tid nok til en fullendt tankerekke. Og der presserådgivere og spindoctors forer deg med innspillene. Politikere som ville blitt spist til lunsj om de fikk gjesteopptreden i Houses of Parliament. Der man både må ha en rask hjerne og skarp tunge.

Selvsagt vil jeg ha skolerte politikere. Politikere som kan sitt fagfelt og som kan formidle dette selv. Men politikk er så mye mer enn å sprute ut sin ferdigtygde argumentrekke uten kontakt med hverken venstre og høyre hjernehalvdel.

Slik det er nå, virker det som om de blir støpt i samme form. Så programmert at de sannsynligvis kunne omprogrammeres til å representere ett annet parti. Som rene partiroboter.

Men jeg er redd for at jeg befinner meg i fossilavdelingen og at mine kjetterske tanker er gått ut på dato. Men de er i alle fall mine egne. Og ikke rådgiveren sine.

Verdens største orator?

Det er vel ikke tvil om at Barack Obama har blitt fremstilt som en slags "word perfect". Ordenes Messias. I alle fall når manus er gjennomarbeidet og teleprompterene er på. I London ga journalistene ham en mottagelse som kan få en til å lure på deres kritiske sans. (Via hablog)

Men at han kan bli perpleks og forvirret når han må ting på sparket, viser seansen med BBCs politiske redaktør Nick Robinson der han blir stilt et spørsmål om hvem som er ansvarlig for finanskrisen. Jon Crace i Guardian er kanskje ikke like imponert og har i tillegg påtatt seg jobben med å dekode Obamas svar.

Barack Obama, the World's Greatest Orator (™all news organisations), didn't exactly cover himself in glory when the BBC's political editor Nick Robinson asked him a question about who was to blame for the financial crisis. Normally word perfect, Obama ummed, ahed and waffled for the best part of two and a half minutes. Here, John Crace decodes what he was really thinking ...

Fornøyelig lesning.


Oppdatert:Selvsagt finnes dette på video, men du må også lese Jon Crace for å ha det morsomt på Obamas bekostning. :-)Av en eller annen grunn, så har "noen" bedt om at videoen ikke kan embeddes, så da så.

Støreomania

Jeg har ikke noe i mot at man har over 23 mill i ligningsformue (den reelle er nok langt høyere). Enten har man vært dyktig eller valgt de riktige foreldrene. Ikke noe galt i det. Heller ikke at man har topp utdannelse fra de beste universitet. Det er bare positivt. Eller at man er dyktig til å formulere seg. På mange språk. At man ikke synes den offentlige skolen er bra nok for sine barn, er heller ingen forbrytelse i mine øyne. Tvert imot. At man fremstår som en ener i sitt miljø påkaller ikke denne bloggers vrede. Jeg synes vi har for få enere på mange områder. (Bortsett fra sport). At vedkommende er kjekk og pen og lett og holde ren, er jo bare bonus.

Derfor burde jeg jo egentlig vært med i fanklubben til landets i særklasse mest populære politiker. Duksen fra verste bestkant. The one and only: Jonas Gahr Støre. Men, jeg får det ikke helt til.

Det skyldes sannsynligvis at jeg dypt der inne er en kynisk djevel. Som sjelden står på stolene og hoier og skriker av begeistring. For noe som helst. Det er liksom ikke helt meg, det.

Men jeg kan forstå folks begeistring. Og at han seiler opp til å bli den store velgermagneten er heller ikke noen særlig overraskelse. Det er jo bare å ta en rask titt på hans kolleger. Derfor er det ikke så rart at man ruller ut det tunge artilleriet for å sikre ham en plass på Oslobenken på Stortinget.

I dette tilfellet består det tunge artilleriet av VG (som jo alltid har hatt et godt øye til Jens og kameratene hans), en nesten samstemt kommentatorgjeng (Magnus Takvam, Harald Stanghelle og regjeringens "pressetalsmann"; Arne Strand. Godt hjulpet av Aps sentralstyre som tolket kvoteringsreglene til en "Lex Støre"

En av de sterkeste kjærlighetserklæringene kom "raske-Roger" Ingebrigtsen i Tromsø 2018 med i VG:

- Jonas Gahr Støre er et av de mest lysende politiske talentene vi har i dette landet. Det gjelder ikke bare internt i Ap, men på tvers av alle partigrenser. Det ville være en ulykke for landet om han ikke ble sikret en plass på Stortinget neste høst, sier Ingebrigtsen til Bladet Tromsø.

Intet mindre enn en ulykke for landet. Bare manglende statsgaranti til Tromsø 2018 ville være verre.

En annen Tromsøværing, sjefsredaktør Hans Kristian Amundsen i Nordlys har ikke fått nesa opp av grusen i sin beundring for utenriksministeren.

Jeg mener Jonas Gahr Støre kler Troms best. Det har å gjøre med at Tromsø har større ambisjoner enn andre byer i nord, ja større enn de fleste norske byer overhodet.

Det er spennende å se for seg en liste som bygges rundt Støre. Min kritikk av tromsbenken de seinere årene har handlet om at stjernen mangler. En oppofrende innsats til hverdags er viktig nok, men det blir fort puslete når den politiske stjernespilleren ikke er på banen.

Hvis Jonas Gahr Støre nomineres i Troms vil det forplikte ham til å gå inn i Troms fylke på en helt annen måte. Han må rett og slett lære seg hva som opptar folk flest i Bardu, Balsfjord og Borkenes.

Noe som i neste omgang betyr at en av landets mest innflytelsesrike politikere får virkeligheten til folk flest i Troms tett under huden.

I en hektisk politisk hverdag er det av stor verdi. At Troms ikke er ved kongens bord er for eksempel en større ulempe enn det er mulig å dokumentere fra sak til sak. Men i den politiske historieboka ser du et tydelig mønster. Det lønner seg å være så tett på makten som mulig.

And it goes on and on and on.....

Vil ikke Ap ha ham, så vil Høyre mer enn gjerne. For somTore Skaar skrev i Aftenposten:

Støre snakker som en Høyre-mann, han ser ut som en Høyre-mann og han forfekter de samme utenrikspolitiske synspunkter som en Høyre-mann. Han ville helt sikkert også føle seg mer bekvem som utenriksminister i en regjering der Høyre var med, fremfor å måtte bruke masse tid på å krangle med venstreradikale SV-ere.

For den saks skyld, så er det vel bare SV og Rødt som ikke ville hatt ham på valglistene sine.
Så jeg skjønner at krefter i Oslo Ap gjerne vil ha ham på en sikker plass. Og kjemper for det.

I god Ap-tradisjon bør da de som mener noe annet, som Kleiv Fiskvik, Trond Jensrud eller andre, rett og slett holde kjeft. Nok er nok. Takhøyden i Ap er alltid stor når det blir alvor. Man kødder ikke med JGS. Men Fiskvik & co kan filibusterspillet, så vi får se hvordan det går.

Men jeg tar meg i å reflektere over hvorfor jeg ikke blendes av denne åpenbare politiske begavelsen. Eller er det "politisk" begavelse vi ser?

Om jeg ikke nødvendigvis tar det i kronologisk rekkefølge, så er det flere forhold:

• Karikatursaken, med hans kritikk av Selbekk og mangel på forsvar for ytringsfriheten
• Manglende kritikk av Kina for brudd på menneskerettigheten
• Tvilsom omgang med sannheten vedr. OL-SMS
• Knefall for Valla vedr. besøk fra kommunistdiktaturet Cuba.
  
• Blanding av rollen som privatperson og utenriksminister (sist i Steinerskole-saken)
• Håndteringen av Kabul-attentatet.
  

For å nevne noen av sakene. Ett annet forhold er at hans retorikk ofte ikke blir mer enn akkurat det. Store ord og fett flesk.

Ett av disse er nordområde-satsingen. Talen han holdt i Tromsø 10. november 2005 er visstnok ett av hans "mesterverk". En hel landsdel satte sin lit til det Støre sa. Men ord er gratis og handling koster, derfor har også Støres kolleger i UD fått kalde føtter.

Aftenposten kjenner innholdet i et notat unntatt offentlighet fra Westgaards prosjekt som ble sendt Støre i april i år. Det avslører at Regjeringens storsatsing har problemer, og at Stoltenberg-regjeringen har skapt så store forventninger i Nord-Norge om pengedryss til veier, havner og annen infrastruktur at prosjektet nærmest er dømt til å mislykkes."For Regjeringen er det selvsagt viktigst å demonstrere at den leverer det den har lovet i en nordområdestrategi som er både ambisiøs og realistisk. Men selv dette vil ikke være tilstrekkelig. Forventningene er nemlig også skapt av andre dokumenter", heter det i notatet.

I tillegg kommer følgende grausame salbe:

"Det er således i ferd med å bre seg en oppfatning av nordområdepolitikken som retorisk sterk, men tynnere på substans. Man snakker om et gap mellom løfter og leveranser i nordområdepolitikken,"

Og i Nord-Norge begynner utålmodigheten å spre seg. Altaposten flenger til med: Slått til stein av festtaler?:

Finnmarkinger har vanligvis tungt for å la seg begeistre av spredte festtaler. Tro om ikke vi denne gangen har gått litt på limpinnen. Det har blant annet utenriksminister Jonas Gahr Støre klart med sine tirader av godord og perspektiver. I Tromsøs maktkorridorer har han nærmest hatt status som Mandela, både på grunn av OL-støtten og «bølgen» for Barentshavet. Vi synes det er grunn til å vente med sokkelen til et snev av planverket er på tur ut i virkeligheten.

Støre fikk god drahjelp av sine gamle venner i Econ til denne positivismen. Econ snudde med sin rapport "Ringer i vannet", Norgeskartet på hodet. Støre var i sin tid arbeidende styreformann der og tidligere har hans gode venner Rune Bjerke og Jens Stoltenberg også vært styreformenn i analyseselskapet.

Som styreformann i Econ sa Støre at reiselivet ville være distriktets viktigste satsingsområdet. Det fikk han i følge onde tunger i Harstad Tidende rett i. En endeløs rekke av seminarer som resultat av nordområdesatsingen. Og ikke noe mer. Og det fikk han en markedsføringspris for.

Og han er flink med copy and paste. Hele ordflommen er ikke alltid ny. Sammenlign 1. mai talene hans i 2006: Hamar, 2007: Lørenskog og 2008: Kristiansand. Mye gjengangeri her? Det er det vel bare late journalister som lar ham slippe unna med.

Nå er denne bloggposten i ferd med å bli like ordrik som hovedpersonen omgir seg med. Og langt mindre elegant. Men når så mange står med de hosianniske palmegrenene og vifter ham frem, så ville jeg bare være en ensom stemme i mot.