En garanti er en garanti helt til den møter en politiker

En garanti er en garanti. Helt til den møter en politiker. Da blir den noe helt annet. Den ender ofte opp som en god bortforklaring.

Store Norske Leksikon definerer bl. a. garanti slik:

garanti – kausjon. I alminnelig språkbruk og i handelslivet har ordet oftest samme betydning som kausjon; også i lovspråket, særlig på forvaltningsrettens område, ser man ikke sjelden garanti brukt på denne måten (kommunalgaranti, statsgaranterte banker osv.)

garanti – jus. I formueretten taler man om garanti når en av partene i et kontraktsforhold står inne for visse omstendigheter som har betydning for kontraktens oppfyllelse, slik at han må betale erstatning, finne seg i at kontrakten blir hevet osv. dersom de nevnte omstendigheter ikke foreligger. En selger står inne for at han eier salgsgjenstanden, eller at den ikke har skjulte feil eller mangler. Ved salg av maskiner avgis ofte garanti for et visst antall år, dvs. et løfte om at salgsgjenstanden skal repareres eller erstattes med en ny, hvis den går i stykker i dette tidsrommet, uten at det skyldes uforsvarlig bruk

Man taler i kontraktsretten undertiden om stilltiende garanti, skjønt forholdet egentlig er at rettsvirkningen av en slik «garanti» følger direkte av den objektive rett. I forsikringsretten brukes garanti særlig om forsikring mot tap ved underslag av betrodde midler, men undertiden også om det som vanligvis kalles kredittforsikring, dvs. kausjon i form av forsikring.
Garanti brukes i statsretten dels om de bestemmelser i et lands forfatning som tar sikte på å verne individet mot overgrep fra statsmakten, f.eks. Grunnlovens §§ 96, 97 og 105; dels brukes uttrykket om det strafferettslige ansvar som kan gjøres gjeldende for Riksretten overfor personer i de høyeste statsstillinger (konstitusjonelle garantier). Ellers har man under parlamentarisk styresett politiske garantier i form av spørsmål, interpellasjoner og mistillitsvota.

garanti – handel med varer/tjenester. Garanti benyttes i betydningen «sikkerhet for at varen fungerer i en angitt tid fra den blir anskaffet», for eksempel kjøp av bil med tre års garanti, hvilket medfører at selger/produsent dekker eventuelle reparasjonskostnader innenfor det angitte tidsrommet. Garantibestemmelsene fastsettes av vareprodusent, eventuelt selger og kan ikke gi kjøper dårligere betingelser enn hva forbrukerkjøpsloven av 21. juni 2002 tilsier (se forbrukerkjøp).

En jurist kunne sikkert rota til det bildet ytterligere. Derfor gidder jeg ikke å spørre noen.

Jeg er vant til at en garanti betyr noe. Som regel har jeg møtt på garantier i juridisk forstand. Noen ganger i forbindelse med firmaet. Men også privat. Det har lært meg at garanti forplikter og at det har konsekvenser å om man ikke oppfyller en garanti. Ofte store konsekvenser. For en del år siden måtte vi innfri en bankgaranti med en del nuller på. Det var tøft. Men en garanti er en garanti. Alternativet til å innfri var verre.

Når jeg har garantert levering forventer kunden at jeg leverer som garantert. Hvis ikke kan det i verste fall koste meg et kundeforhold. Eller dagbøter. Uansett, det får konsekvenser.

For politikere har tydeligvis ikke garanti samme betydning. Det får i alle fall sjelden konsekvenser. Fordi det er alltid noe med liten skrift. En garanti med forbehold. Hvis, så fremt, i fall..... Du milde måne for en gjeng.

Hvorfor bruker de garantier når de ikke mener det? Er det fordi de vet at de bløffer når de lover noe. Derfor må de ta litt ekstra i. "Nå mener vi det i alle fall, det garanterer vi". Dessverre devaluerer våre politikere betydningen av en garanti. Men ikke la deg lure av det. Det er bare politikere det ikke får konsekvenser for å bryte en garanti. Det gjelder ikke deg.

Kan de ikke kalle det noe annet. Målsetning. Ambisjon. Whatever. Vi tror ikke så veldig på det allikevel. 

Ingen makt i denne sal?

Vi står foran 4 nye år der de viktigste politiske debattene ikke kommer til å foregå i Stortinget. Like det eller ei, men det er realitetene ved en flertallsregjering når kong Harald førstkommende fredag åpner Stortinget.

Johan Sverdrup sa aldri "All makt i denne sal". Selv om det nok var det som var i tankene hans, i talen han holdt 8. mars 1872:

«... i det Øieblik, at al Magt og Kraft samles her i denne Sal til Afgjørelse af Samfundets høieste og vigtigste Anliggender, gaar der en stor Vækkelse ud over Landet.»

Mye tyder på at en nyvekkelse kunne trenges.

I de neste 4 år vil makten ligge i regjeringskonferansene og i underutvalget (snålt navn forresten) Stortingets handlingsrom vil bli mindre. Det er langt mindre penger som skal pøses inn i norsk økonomi de neste 4 årene. Så Jens & Co vil passe på at ikke Stortinget finner på noen sprell på egen hånd. Her skal det styres. Med hård hånd.

For å sørge for at dette skjer, har han flyttet en av sine lojale støttespillere, Helga Pedersen, inn som parlamentarisk leder. En parlamentarisk leder uten parlamentarisk erfaring. Som hennes støttekontakt har han fått inn en annen lojal partisjik, Martin Kolberg. Da vet man hva man får.

At man snakker om at dette er et ledd i Pedersens "statsministerskole" tror jeg er bare tull. Hun har ikke vist å være i nærheten av et sånt format. Ennå.

I tillegg har man klart å plassere Dag Terje Andersen i en god retrettposisjon. Man tar vare på sine egne i Ap. Han tilfredsstilte ikke kravene til Jens og måtte ut av regjeringen. Så i stedet for en backbencher-tilværelse, fikk han den fremste benken.

I regjeringen vil statministerens kanskje aller nærmeste allierte, "stabssersjant" Karl Eirik Schjøtt-Pedersen holde sin klamme hånd over de rødgrønnes stortingsrepresentanter og sørge for at de tar regi. Det er noe han kan. Han kommer ikke til å bli en populær mann i stortingskretser. Det lever han nok godt med.

Så det kommer til å bli fire lange, kjedelige år for nyslåtte, rødgrønne stortingsrepresentanter. Sakene kommer mer eller mindre ferdiggtygd fra kanselliet og skal bare sluses gjennom Stortingets organer. Man synes kanskje som Celius i "Det lykkelige valg" at "her er godt at sitte", men kanskje dialogen hjemme blir mer som denne:

FRU LAVINIA: Men du kan da ikke svigte din overbevisning for at bli valgt?

CELIUS: Jeg svigter ikke min overbevisning. Hvem har sagt noget sligt sludder? Jeg bare, om du vil, opsætter min overbevisning. Jeg lar min overbevisning træde lidt i baggrunden, indtil der atter blir brug for den.

Men for opposisjonen blir det mer moro. Det kan bli mange saker å plage de rødgrønne på. Ikke minst et statsbudsjett som kan gi rom for mange gode sarkasmer. Men dessverre uten særlig virkning.

Og de viktige debattene kommer til å foregå i DagsnyttAtten, RedaksjonEn, Tabloid og avisspaltene. Her deler jeg Torbjørn Jaglands frustrasjon. Det er i Stortinget holmgangene bør foregå.

Gir de store pengene bedre velferd?

"Vi bruker de store pengene til mer velferd istedet for skattelette" Dette er mantraet Jens Stoltenberg gjentar om og om igjen. Han har også forelsket seg i uttrykket voodoo-økonomi. Et uttrykk som misbrukes nesten like ofte som det brukes. I debatten på onsdag gjorde han følgende "tankespinn":

Det er en fabelaktig meningsløs utrolig økonomisk teori. George Bush Senior kalte Ronald Reagan sin økonomiske politikk, som argumenterte akkurat som deg, at det var «voodoo-økonomi». Det er en slags fantasiøkonomi. Om det blir høyere skatteinntekter av å redusere skattene, hvorfor stopper du da ved 20 milliarder. Hvorfor ikke da gi 40–50 eller 60 milliarder, spurte Stoltenberg.

Cand oecon Jens Stoltenberg vet nok svaret.

Men vi kan jo snu Stoltenbergs argumentasjon. Hvis det er slik at de store pengene gir mer velferd, hvorfor holder han da skattenivået på 2004-nivå? (etter store skattekutt fra Bondevik II der Stoltenberg stemte for 2/3 av dem.) Da burde han heve jo heve skattenivået slik at han får 20-40-50 eller 60 milliarder ekstra til mer velferd.

Men Jens vet nok at det ikke nødvendigvis blir bedre velferd av mer penger. Du kan lese litt mer om det her.

Skole og helse er jo gode eksempler på dette. Vi er i verdenstoppen når det gjelder per capita-kroner både til skole og til helsesektoren. for å ta to aktuelle områder.

Problemet er at vi er langt unna verdenstoppen når det gjelder resultater. Vi ser det på PISA-prøvene og i helsesektoren er vi ikke på Norden-toppen en gang. Så kanskje det er vel så viktig å stille spørsmål ved hva vi får for de "store pengene". Hvorfor gir de ikke enda bedre resultater. Brukes de effektivt nok? Staten har jo selv funnet ut at man med enkle midler kan spare milliardbeløp. Men somler.

Så neste gang Jens snakker om de store pengene kontra skattelette, eller at de borgerlige vil rasere velferden, bør vi kanskje være litt mer skeptiske. Kanskje vi kan få like god velferd for litt mindre penger?

Farlig, farlig

Det er viktig for Jens Stoltenberg å polarisere valgkampen. Ap mot Frp holder trykket oppe og de andre partiene ute av søkelyset. Derfor gikk han til frontalangrep på Frps eldreomsorg i Oslo i går.

Han brukte Håkon Lies notat om sine opplevelser på Midtstuen sykehjem som sannhetsvitne på hvor elendig det står til. Og selvsagt vil Frp rasere eldreomsorgen om de får regjeringsmakt.

Nå er eldreomsorgen et kommunalt ansvar og handler vel så mye om kommunenes prioriteringer enn regjeringens. Men det er en sannhet i Gros ord om at "alt henger sammen med alt".

Men Jens tar en stor sjanse ved å bruke Håkon Lies notat til diskreditering av Frp, selv om det inneholder avsnitt som passer Ap som hånd i hanske:

Ofte opplever personalet at mange må vente lenge på å få hjelp. Særlig om natta. Brukere kan ligge og vente i urin og avføring uten at noen kan komme med en gang», skrev Lie i notatet som ble publisert i VG 3. august.

Håkon Lie var klok nok til å innse at når han beskrev sine opplevelser ved Midtstuen, så var ikke de enestående. Og de kunne like gjerne skje i en Ap-styrt kommune. Derfor gav han mottageren; Jan Bøhler klar melding.

Bøhler understreker at Lies notat ikke er en politisk kritikk av dem som styrer i Oslo og at forholdene ved Midtåsen ikke skiller seg fra det som er vanlig ved andre sykehjem.

-Ingen har grunn til å slå seg på brystet over norsk eldreomsorg. Dette er en beskjed til alle oss politikere om å ta kvaliteten ved sykehjemmene mer på alvor, sier Bøhler”

Derfor er det en farlig vei Jens Stoltenberg har begitt seg inn på når han bruker enkelteksempler fra Oslo til å frakjenne Frp evner. Det tar ikke lang tid å finne tilsvarende fra rødgrønnne kommuner.

Det hører med til historien at Håkon Lie helst ville få plass på Bekkelagshjemmet. Et av sykehjemmene som er privatisert. Men der var dessverre ventelistene for lange.

Og til de som tror at Aps eldreplan inneholder konkrete løfter om 12 000 årsverk i tillegg til andre gode løfter, bør lese forbeholdene like godt som Aslak Bonde i Morgenbladet har gjort (tilgj. bare for abb.)

"På slutten av Arbeiderpartiets tre sider lange «eldreplan 2015» står følgende avsnitt: «Denne planen inneholder våre målsettinger (…). Hvor langt vi kommer i å gjennomføre … dem … avhenger både av den økonomiske situasjonen og av hvordan Stortinget blir sammensatt i perioden.»

Løftet om 12 000 flere årsverk i pleie- og omsorgstjenesten innen 2015 er altså ikke et løfte, det er bare en ambisjon. Velgerne får bare vite at statsminister Jens Stoltenberg vil forsøke å skaffe så mange nye årsverk. Dersom den økonomiske situasjonen gjør det umulig, så vil han gi opp.

Så når Jens slår fast at:

- Alle som trenger det skal få sykehjemsplass, lovet en offensiv Jens Stoltenberg.

Så mangler den lille skriften.

Eldreomsorg - alle valgkampers stemor

Hvordan har vi det i dag da?

Syke-og omsorgshjem drukner i politikere som skal vise sin nyvunne valgkampomsorg. De gjør det i år som for 4 år siden, 8 år siden, 12 år siden. Same procedure as last election.

Kappløpet om å bli valgkampmester i "varme hender" har startet.

Først stjal Arbeiderpartiet showet ved å presentere Eldreplan 2015. Som inneholdt "Verdighetsgarantien" som noe de hadde funnet på. De glemte at dette var et samarbeid med Krf og Venstre. Skitt la gå, det er jo valgkamp.

De viktigste løftene var 12 000 årsverk og en 12 000 sykehjemsplasser og en forskrift som skal sørge for at du får den hjelpen du har behov for. Behovet er det helsevesenet som skal bestemmer.

Hva er så en verdig eldreomsorg:

Dette innebærer blant annet en riktig og forsvarlig boform, et variert og tilstrekkelig kosthold og tilpasset hjelp ved måltider, og et mest mulig normalt liv med normal døgnrytme og mulighet til å komme ut, samt nødvendig hjelp til personlig hygiene.

Les dette og tenk over det en gang til. Dette er 2009. Og dette må vi ha en lovfesting for å få til. Jeg tror dyrevernloven har noen lignende passuser.

Men i dag kom plutselig Sp på at 12 000 årsverk ikke var nok. Nei, 15 000 innen 2015. må vi ha. Og skrotet samtidig forslaget om å fjerne formuesskatt på arbeidende kapital. Hvordan Trygve Slagvold Vedum har kommet frem til 15 000, sa han mindre om. Det er mulig han har tenkt på ett tall.

Årstallet 2015 er ikke tilfeldig. Det betyr at til neste valg i 2013, så kan man vise til 2015 og slipper maset om å ha brutt løfter.

Til info så hadde man også i 1997 en Handlingsplan for eldreomsorg. Den ligner til forveksling på dagens: 12 000 årsverk og 24 000 omsorgsplasser. Du kan lese evalueringen av handlingsplanen her.

Og i 1991 hadde vi Per Hovda som med klar og tung røst forkynte i beste sendetid: "Tilgje dei ikkje, for dei veit kva dei gjer." For det fikk han en milliard til eldreomsorgen.

Leser man bare aviser, så har vi en eldreomsorg i ruiner. Det er selvsagt ikke sant. Men vi har en omsorgsområde med store utfordringer. Og med store forskjeller fra kommune til kommune. Sintef har undersøkt dette for KF.

Og i valgkampen skylder politikerne på hverandre. De fleste rødgrønne viser til Oslo og de de mener er elendig eldreomsorg. Andre viser til "utstillingsvinduet" Trondheim. Og slik går no dagan.

Noen forsøkte å utnytte notatet som Håkon Lie skrev om sine opplevelser på Midtstuen sykehjem, til sin (og partiets) fordel. Men Håkon Lie var smartere enn som så. Han visste hva som ville komme og lot ikke noen få dø i synden. Derfor ga han klar beskjed til mottageren, Jan Bøhler, ifølge VG:

Bøhler understreker at Lies notat ikke er en politisk kritikk av dem som styrer i Oslo og at forholdene ved Midtåsen ikke skiller seg fra det som er vanlig ved andre sykehjem.
-Ingen har grunn til å slå seg på brystet over norsk eldreomsorg. Dette er en beskjed til alle oss politikere om å ta kvaliteten ved sykehjemmene mer på alvor, sier Bøhler”

Beleilig nok dukket det opp en rapport fra Econ Pöyry utført for Sykepleierforeningen som viste at det var stor underbemanning av faglærte. Slike bestillingsverk kommer aldri tilfeldig. Det trenger ikke å være feil, men de bør definitivt leses med skepsis. Econ Pöyryhar ikke alltid være like kvalitetsorienterte i sitt "forskningsarbeid". Ingen stilte imidlertid spørsmål med hvorfor det var underbemanning.

Det ville de ufaglærte fortelle, og slo tilbake mot Sykepleierforeningen. Ansvarsfraskrivelse er en øvelse vi er gode i.

Det store problemet når det gjelder bemanning er yrkesstatus. I legekretser fremkaller et sånt valg, de hevede øyebryns mobbing.

Yrkesstatus kom veldig tydelig frem i Søndagsavisa på P2 i dag. (Du kan laste ned programmet som podcast her) Som overlege Pia Bruusgård ved Smestad sykehjem påpekte, så er det å være sykehjemslege, en karrieremessig blindvei. Vil man videre f. eks. på et sykehus, begynner rykker man tilbake til start. Og sykepleierne er ikke særlig glade i politikerenes "varme hender". Dette er høyt utdannede spesialister i sitt fag. Da blir "varme-hender"-metaforen litt for mye Florence Nigthingale.

Men samfunnet er heller ikke videre eldreinnstilt. Det er ikke særlig coolt å bli gammel. Vi vil jo alle drikke av ungdomsskilden. Krampaktig holder vi oss fast. Nekter å godta rynkene og bruker formuer på å se strykefrie og freshe ut. Skjønnhet og ungdom-idealet dyrkes for alt det er verdt.

Når vi bekymrer oss for å få et blendafritt Storting; har vi ikke samme bekymring for et eldrefritt Storting. Høyre presterte det kunststykket å stemme ut en av de mest erfarne, intelligente og kloke (den kombinasjonen er nesten som å vinne i Lotto): Inge Lønning. FrP hadde John Alvheim. Vi glemmer aldri hans malmtunge opprørte stemme og knyttnevens smell i bordet. Da var det alvor. Og han fikk sakene igjennom.

Men vi vil kanskje ikke gå rundt blant eldre, hjelpeløse mennesker. Mennesker som kanskje mangler viktig kroppsfunksjonskontroll. Som sikler og som må vaskes både her og der. Å bli gammel og hjelpesløs er i ferd med å bli ett av våre største tabuer.

Før var det døden, men nå dør vi ikke lenger bare i Aftenposten. Vi dør også på nettet. På minnesider og Facebook. Spesielt ungdom har vist en vei ut av tabuet.

Så har vi snart bare alderdommen igjen. Kanskje er det "memento mori" som plager oss i vår omgang med de gamle. Å bli minnet på at vi kan bli sånn vi også. Og vår dødelighet. Så det kanskje ikke så rart at det er vanskelig å rekruttere til å ta vare på våre gamle og hjelpetrengende. Så kanskje vi trenger en opprydding i vår egen fordomsskuff. Ikke bare skyte på løpende politiker i valgkamp.

Og vi har noe i vente. Om ikke lenge kommer egoistgenerasjonens stormtropper: 68-erne til et sykehjem nær deg. Politikerne vil aldri forstå hva som traff dem.

Jeg tror faktisk Lars Bakkens forslag om å starte helse-trafficking er et meget godt forslag.

Men eldresomsorg kommer til å stå til valg om 4 år, 8 år, 12 år etc. Etter valgkampene blir det nok en noe mer stemorderlig omsorg, enn i valgkampens hete. Så hvordan har vi det egentlig, i dag.

Dannet Høyrefrøken søker partner med mye penger og dårlige manerer

Dagens Næringsliv kjører Høyredebatt om dagen. I dag er det Jan Arild Snoen som skriver om valget mellom et blått eller blågrått Høyre. Som vanlig leverer Jan Arild en god analyse, men jeg stusser over hvordan han har tenkt utforme ektepakten som skal føre Høyre til alters.

Høyres sliter med to store problemer. Det første er synlig for alle: Norges oljerikdom har gitt grobunn for et høyrepopulistisk parti som kan love alt til alle, med unntak av utlendinger innaskjærs og utaskjærs. Jeg forlot Frp til fordel for Høyre på 90-tallet fordi Høyre ikke kan eller vil fylle dette rommet.

Men velgerappellen i petroleumspopulismen er åpenbar. Høyre må derfor forsone seg med å være lillebror på høyresiden en stund fremover. Pengestrømmen fra Sokkelen ser ikke ut til å avta med det første. Det eneste som kan vippe Frp av pinnen er å gi partiet makt, slik at overbudene blir avslørt. Se på Oslo.

Problemet er også definert som at ledelsen i Høyre (les Erna) ikke har forstått hva utfordringene består i. Eller er villig til å ta partiet i riktig retning. Men at de er fornøyd med å lene seg til Aps velferds og statsvennlige politikk. Noe som Snoen definerer som:

Det finnes en mer radikal del av Høyre, et blått Høyre. Det er oss som vil ta partiet ytterligere noen hakk i moderne retning. For dette er Høyres mulighet. Høyre er faktisk på parti med tunge trender. Vi blir mer individualistiske. Det peker mot større valgfrihet og en stat som ikke overstyrer enkeltmenneskets mulighet til å skape det gode liv i sitt eget bilde. Vi blir mer velutdannede, urbane (selv utenfor storbyene) og befolkningen sentraliseres - også Høyres hjemmebane.

Snoen og Blå-Høyres problem er at det ikke er slik partiet fremstår. Og oppslutningen synker. Derfor trenger Snoen og Blå-Høyre, Frp. For å kunne gjennomføre store skattelettelser som ikke nødvendigvis skal føre til økt vekst, men gi enkeltmennesket større makt, frihet og innflytelse på sin egen hverdag. Sitt eget liv. Og skal man reformere det offentlige, omforme uhjelpsbudsjettet, kutte i landbruksstøtten etc., så klarer man ikke det uten Frp og deres velgere.

Og Snoen svarer da også på det uungåelige spørsmålet. Hvorfor da gå omveien om Høyre og ikke stemme Frp?

Men hvorfor skal velgere som ønsker den politikken jeg har beskrevet ovenfor stemme Høyre, og ikke Fremskrittspartiet? Fordi Høyre kombinerer frihet med ansvar - både et personlig ansvar for egen velferd og et politisk ansvar for nøktern husholdering med fellesskapets midler. Selv et blått Høyre vil moderere Fremskrittspartiets forslag, og sørge for at det finnes penger og arbeidskraft til å gjennomføre dem.

Mange velgere som støtter slike reformer vil også synes Fremskrittspartiet er uspiselige i stilen, eller er uenige med dem på områder som innvandrings-, miljø- og kulturpolitikk. Et tydelig Høyre blir trolig ikke større enn Fremskrittspartiet, men det blir stort nok til å være med på å endre Norges kurs. Mange velgere er ute etter en regjering som står for en «change we can believe in», der det i stor grad er Fremskrittspartiet som representerer «change». Men partiet mangler fremdeles troverdighet på gjennomføringsbiten. Det er Høyres oppgave å bidra med troverdigheten.

(Alle uthevelser er gjort av meg)

Dette er det underligste frieriet jeg har sett. Mer nedlatende holdning til sin fremtidige ekteskapspartner er vel vanskelig å frembringe. Kunne vært rykket inn som ekteskapsannonse:

"Soignert skilt frøken i sin beste alder, av god familie, dannet, litt loslitt og kjedelig, med bopæl på beste Frogner, søker livsledsager. Da jeg er vant til en viss livsstil, må De være godt bemidlet. Gode manerer fordres ikke."

Jan Arild Snoen har sannsynligvis helt rett i mye av det han skriver, men han beskriver også Høyres store problem. Og gjør det ikke mindre ved å vise til at et parti som sliter med oppslutningen er helt avhengig av en partner med store midler og dårlige manerer. Og at de gifter seg fordi de er nødt, ikke av kjærlighet.

Det er ikke noe pent syn når bruden holder seg for nesa i bryllupet. Fordi brudgommen ikke er helt stueren. Så skal bruden loppe partneren for pengene og dumpe ham. Ikke noen pen strategi. Dessuten trodde jeg at Blå-Høyre var i mot arrangerte ekteskap?

Og når Dagsrevyen 21 i skrivende stund intervjuer Olemic Thommessen og Per Kristian Foss som sier at de heller foretrekker Jens fremfor Jensen i kultur og asylpolitikken, så er komedien fullbragt. Per Kristian var heller ikke Høyre-galant nok til å la Ulf Leirstein få dele paraply. Et talende bilde.

Politiker på autopilot

"Det verste du kan gjøre er å sitte og tenke under en debatt". Det er budskapet fra Trond Birkedal, en av Frps kursledere på Valgcampen i Bø.

Denne holdningen er selvsagt ikke noe som er spesielt for Frp. Høyre har i mange år hatt sine elitekurs sikker over samme lest. Og sikkert Ap også. Og de andre.

Det fikk meg til å tenke. Med all verdens tid og en kald pils innen rekkevidde på terrassen. Jeg skulle ikke delta i noen debatt. Ikke med noen andre enn meg selv i alle fall. Så jeg kan tillate meg litt luksus. Som å tenke.

Jeg møtte noen Unge Høyre-spirer under landsmøtet deres. Der jeg vandret litt rundt for å fornemme det politiske livet. Det som slo meg var at de snakket så utrolig fort. Fikk de et stikkord: f. eks. skole, så rant det bare ut. Ferdigtenkte argumenter i rasende fart. Alle innvendinger ferdig behandlet og avvist. Det skremte meg litt.

Da faller en treg og ikke så oppegående person som meg, av lasset. Jeg må i det minste tenke litt gjennom hva min motdebattant sier. La hans/hennes argumenter få en tankemessig behandling først. Og i noen tilfeller vinner faktisk motstanderen.

Det er da jeg forstår at jeg aldri ville egnet meg som politiker. At jeg ville strøket på debattskolene. Der det handler om å automatisere tankerekkene.

Trond Birkedal vet hvordan man forbereder seg til en debatt (kilde Morgenbladet):

-Velg tre ting du skal ha fokus på. Uansett hva du blir spurt om, skal du svare innenfor de tre temaene. Klarer du å vri det inn til de tre temaene, styrer du debatten, forteller Birkedal, og presenterer "Oppskrift for deltagelsen i debatter"
-Setninger. Jobb med setninger. Punchlines, som det heter på engelsk. Det verste du kan gjøre er å sitte og tenke under en debatt. Det kan fort gå galt. Tenkningen skal du ha gjort på forhånd"

Og jeg tenker at det er nok gode råd til politikerspirer. Så lenge du ikke har den intellektuelle kapasiteten til Kåre Willoch.

Er det slik vi vil ha våre politikere? Ferdigprogrammerte for den mediale virkeligheten de skal møte. Der man aldri har tid nok til en fullendt tankerekke. Og der presserådgivere og spindoctors forer deg med innspillene. Politikere som ville blitt spist til lunsj om de fikk gjesteopptreden i Houses of Parliament. Der man både må ha en rask hjerne og skarp tunge.

Selvsagt vil jeg ha skolerte politikere. Politikere som kan sitt fagfelt og som kan formidle dette selv. Men politikk er så mye mer enn å sprute ut sin ferdigtygde argumentrekke uten kontakt med hverken venstre og høyre hjernehalvdel.

Slik det er nå, virker det som om de blir støpt i samme form. Så programmert at de sannsynligvis kunne omprogrammeres til å representere ett annet parti. Som rene partiroboter.

Men jeg er redd for at jeg befinner meg i fossilavdelingen og at mine kjetterske tanker er gått ut på dato. Men de er i alle fall mine egne. Og ikke rådgiveren sine.

Det er lenge til valget

For Kristin-effekt: Klikk på den for større versjon.


Det er under 4 måneder til stortingsvalget. Men bare for å minne om at det er langt fra mai til valg, så kan denne illustrasjonen vise at mye kan skje. Eller rettere sagt at meningsmålingene ikke helt fanger partienes oppslutning. Så kan jo de som gidder å kommentere enkeltmålinger være advart.

Venstre økte oppslutningen nesten 1,5 gang, mens SVs omtrent ble halvert. Blir det tilsvarende utslag i år? Og i hvilke partier kommer de?

Kilde: Bernt Aardals hjemmeside


Jeg minner om kåringen av Norges beste politiske blogg. Du kan avgi stemme hos Svein Tore Marthinsen. Du kan stemme på meg om du føler for det, eller for en av de andre, om du mener det er et bedre alternativ. Men stem!

Meningsløse målinger

Det er mulig at noen synes jeg er i overkant masete om dette. Det får stå sin prøve. Men det er altså meningsmålinger jeg tenker på.

Det har gått inflasjon i målingene. Hver måned kommer det 10 stk. At disse kommenteres med det største gravalvor av politiske journalister uten peiling, skal jeg ikke dvele for mye med. Det er verre at politikerne blir med på dumhetene.

Det som bekymrer mer er hvilken troverdighet disse målingene har. Et par eks.:

I april var ytterpunktene for Høyre:

Infact: 17,6%
Norstat: 10,8%

Snittet av 10 målinger:14,0%

I går og i dag har vi fått tre målinger for Venstre:

Opinion: 8,7%
Sentio: 5,8%
Infact: 3,7%

Hvordan i alle dager skal Lars Sponheim si noe fornuftig om dette? Han trenger i alle fall et fleksibelt fikenblad med disse størrelsene.

Når avvikene blir så store, er det på tide at både oppdragsgiver og meningsmåler tar en seriøs runde og sjekker ut om metode og utvalg gjør målingene statistisk signifikante. (Ikke påvirket av tilfeldigheter)

Våre politikere kommenterer villig vekk enkeltmålinger og det blir jo unektelig litt komisk når målingen den ene dagen er 8,7% , 5,8% og 3,7% for ett og samme parti. Også hos enkelte bloggere, blir det unektelig stor komikk, slik som hos Aps komiske Ali.

Jeg synes det bør bli et krav til alle som publiserer meningsmålinger at vi får vite:

Hvilke spørremetoder er brukt
Utvalgsstørrelsen
Feilmarginer (dette finnes det tabeller for gitt utvalget, men det er enklere om det publiseres hver gang)

Men først bør de gå meningsmålingsinstituttene gå en runde med seg selv, før de mister all troverdighet.

For meg har enkeltmålinger null verdi, det er først mulig å se trender når snittmålingene publiseres og jeg kan anbefale to nettsteder for de som er interessert: professor Bernt Aardals hjemmeside og Svein Thore Martinsens blogg.

Anbefalt lesning:

Mediene lurer velgerne
Nyheten om en ikke-nyhet
Påvirkes velgerne av meningsmålinger

Og så da?

Den tragiske trippeldrapssaken i Tromsø har fått helseminister Bjarne Håkon Hanssen til å handle. Tilsynelatende. Men kanskje utvalget han skal oppnevne er "smoke and mirror" for å unngå et ubehagelig søkelys på seg selv.

Det begynner å bli en rød tråd i Hanssens styring av det norske helsevesen. Den mye omtalte samordningsreformen som skulle legges frem i april er utsatt. Slik unngår Hanssen kritikk av helsevesenet. Kommer det noe, viser han til samhandlingsreformen. Den skal løse det meste.

Og når det kommer et kritisk søkelys på det psykiske helsevernet, oppretter han et utvalg. Slik dumper han olje på det opprørte havet av kritikk og kjøper seg tid. Det er jo snart valg. Når utvalget fremlegger sin rapport, har vi glemt hva de skulle utrede og rapporten havner nederst i den departementale skuff. Helt til neste tragedie brettes ut i bloddryppende detaljer.

Hver gang en lignende tragedie har skjedd, har den fungerende helseminister bedt om "granskning" eller rapport. Ansgar Gabrielsen gjorde det etter trikkedrapet i 2004. Ullevål Sykehus fikk kritikk, men de viste oss også noe av grunnen i det de selv kalte "Skammens hus". Gabrielsen valgte å ikke besøke avdelingene da han kom på besøk.


Sylvia Brustad fikk også rapporter på bordet sitt når psykiske pasienter begikk mord.

I mars 2008 spurte medlem i kontrollkommisjonen Regional Sikkerhetsavdeling v/ Dikemark Sykehus, Grethe Horn Mathismoen: Må det skje et nytt drikkedrap?

At selv Regional sikkerhetsavdeling på Dikemark (RSA) skal være et offer for budsjettkutt, fyller meg ikke bare med uro, men med en større politikerforakt enn jeg har våget å sette ord på tidligere.

Har dere glemt trikkedrapet i 2004? Har dere glemt den massive offentlige kritikk av de manglende rutiner som fulgte i kjølvannet av denne tragedien?

Har dere glemt at dere politikere selv har vedtatt pasientrettighetslover som sikrer alle innbyggere rett til utredning og behandling når vi er syke? Det gjelder ikke minst de som er rammet av så alvorlige sinnslidelser at de i psykose har begått drap.

Dette var noen av hennes anklagende spørsmål på bakgrunn av budsjettkutt.

Kanskje Bjarne Håkon Hanssen kunne unngått å opprette utvalget sitt om han hadde tatt tak i Helsetilsynets rykende ferske rapport:

Oppsummering av første halvdel av landsomfattende tilsyn 2008-09 med spesialisthelsetjenester ved distriktspsykiatriske sentre

De kommer med knallhard kritikk av rutiner ved DSP:

Denne ”midtveis”-rapporten handler om funn som gjelder DPS-enes vurdering og prioritering av henviste pasienter og sikring av forsvarlig utredning og behandling/oppfølging. I rapporten som kommer i 2010 blir også temaene brukermedvirkning, samhandling, tilgjengelighet og forebygging/bruk av tvang omtalt.

Tilsynet har vist at i over halvparten av DPS-ene var håndteringen av henvisninger ikke alltid i overensstemmelse med lovkravene. Det kan derved bli tilfeldig og uforutsigbart hvorvidt henviste pasienter med alvorlige psykiske lidelser prioriteres.

Om lag halvparten av DPS-ene sikret ikke forsvarlig utredning og behandling av pasientene. For eksempel manglet prosedyrer og/eller en omforent praksis for hvordan disse prosessene skal foregå, hva de skal inneholde og hvordan de skal dokumenteres. Flere DPS sørget ikke systematisk for at det diagnostiske og behandlingsmessige arbeidet ble kvalitetssikret av spesialist (psykologspesialist/psykiater).

Foreløbig har man sjekket mindre enn halvparten av DPSene. Mer er i vente.

Riksrevisjonen har også kommet med sterk kritikk i egen rapport. Riksrevisor Jørgen Kosmo kalte det "Total systemsvikt i psykisk helsevern"

- Det alvorligste er at det finnes mange pasienter som ikke engang får en diagnose og som dermed heller ikke får den hjelpen de har rett til. Det er en nesten-katastrofe.

Slik beskriver riksrevisor Jørgen Kosmo status for landets psykiske helsevern for voksne. Kosmo har problemer med å huske at han tidligere har lagt frem en rapport med en så knusende dom. - Når systemet svikter såpass totalt, må jeg bare si at jeg synes det er trist, sier Kosmo.

Så besk var kritikken at Hanssen "la seg flat".

I den knusende rapporten konkluderer Riksrevisjonen blant annet med at det er enorme avvik i andel avslag på henvisning fra fastlegene. Fastlegene ser ofte på behandlingskapasiteten før de bestemmer seg for å henvise pasientene til behandling. Dermed blir det helt tilfeldig om pasientene får behandling eller ikke, innrømmer Hanssen.

– Det er dessverre sånn, sier helseministeren.

Men det at "det dessverre er sånn" kaller på handling. Ikke utredning.

Psykisk helsevern er et fryktelig vanskelig fagområde. Det finnes ingen enkle svar og enkle løsninger. Men om man i første omgang startet med å følge de rutiner og retningslinjer som allerede er vedtatt, så hadde man kanskje unngått å oppnevne "drapskommisjonen" til Hanssen. Og hva skjer med utvalgets konklusjon?

Kringkastingssjef Giske

Super-Trond klarer tydeligvis det meste. Kulturminister, vikarierende justisminister og nå også kringkastingssjef.

Hans forsøk på å instruere NRK er ikke spesielt vakkert.

- Vi har kommet fram til en løsning hvor også de små partiene får redaksjonell dekning i valgsendingene. Det gjøres ved at NRK-plakaten endres slik at dette blir ivaretatt. Vi mener dette tilfredsstiller kravet fra EMD om at små partier skal slippe til i valgkampen uten at vi må åpne opp for tv-reklame, sier kultur- og kirkeminister Trond Giske.

I stedet for å åpne opp for regulert politisk tv-reklame omgår Giske dette på en uelegant måte ved å pålegge NRK å gi sendetid til de partiene som ikke normalt ikke ville få sendetid. Et valg som NRK har gjort av journalistiske og redaksjonelle vurderinger.

Hva var egentlig intensjonen da man innførte NRK-plakaten? Fra stortingsmeldingen siteres:

d) NRK skal være redaksjonelt uavhengig. NRK skal verne om sin integritet og troverdighet for å kunne opptre fritt og uavhengig i forhold til personer
eller grupper som av politiske, ideologiske, økonomiske eller andre grunner vil øve innflytelse på det redaksjonelle innholdet. Virksomheten skal preges av høy etisk standard og over tid være balansert. Saklighet, analytisk tilnærming og nøytralitet skal etterstrebes, jf. bl.a. prinsippene i Redaktørplakaten.

Hvis dette ikke er å øve innflytelse på det redaksjonelle innholdet, vet ikke jeg.

Det skal bli artig å se hvordan dette skal gjennomføres. En ting er stortingsvalgkampen med en relativt oversiktlig partiflora. Men i kommunevalgkampen skal det bli morsomt å se NRK håndtere dette. Kringkastingssjef Hans Tore Bjerkaas sier da også at dette er unødvendig.

Kringkastingssjef Hans-Tore Bjerkaas gjør det klart at han ikke ser det som nødvendig for NRK å endre sin valgkampdekning.

– Det er NRKs redaktører som avgjør hvordan valgsendingene skal være, sier Bjerkaas til NTB.

Så hva gjør Giske da? Om NRK nekter å følge hans pålegg?

Han truer i alle fall i kjent stil å pålegge tvstasjonene å gi alle gratis sendetid dersom forbudet blir utfordret. Giske velger den gamle velkjente Ap-utveien; mer styring i stedet for frihet.

Oppdatert: John Olav Egeland har en meget god kommentar i Dagbladet i dag. Anbefales.

Nice Try

Dagbladet gikk skikkelig på limpinnen da de trykte en kronikk skrevet av Kjetil Try. Reklamedirektør og statsministervenn. Try kritiserte i kronikken krisepakkene til Jens og ville gjerne ha en krisepakke til reklamebransjen.

Problemet var at det visstnok ikke var Try som hadde skrevet kronikken. Selvsagt bør Dagbladet få kritikk for sin noe lemfeldige kontroll av hva de setter på trykk. Men ærlig talt. Når regjeringen presenterer en krisepakke (eller tilpasning) i uka, er det da så merkelig at ikke reklamebransjen skulle få sin egen? Så flere enn Dagbladet kunne blitt lurt her.

Forøvrig er teksten skrevet med en stor dose ironi over forbrukssamfunnet. Kan det være Steinar Lem som står bak?

Oppdatert: Jo da, jeg har fått med meg at det er Runar Døving som har gitt seg ut for å være Try. Hadde han vært ørlite smartere og f. eks. brukt navnet Ingebrigt Kjetil Steen Try-Jensen, så kunne jo dette vært litt morsomt.

En norsk nett-Obama?

Geelmuyden & Kiese har på bloggen sin, GKforum.no hatt flere interessante poster om sosiale medier og politikk med fokus på det kommende valget.

I den siste posten: Hvem blir den norske Nett-Obama? problematiseres om vi får se en eller flere politikere som den norske Barak Obama. Nå tror ikke jeg at Obama vant valget på grunn av internett eller sosiale medier. Obama vant fordi han var den beste kandidaten som hadde det beste budskapet og den beste organiseringen av en grasrotbevegelse som med stor entusiasme banket dører. Nettet og sosiale medier var bare et verktøy som understreket dette.

Would Obama be the President without the Internet? Yes, he would.”

That’s Peter Daou, internet strategist for Hillary Clinton. His perspective is more or less the mainstream opinion at a conference held by the Berkman Center in Cambridge today.

(The changing relationship between internet and politics)

Zack Exley som bl. a. var ansvarlig for onlinedelen av kampanjene for Edwards-Kerry i 2004 og Labours gjenvalg i 2005 har en interessant artikkel i Huffington Post om organiseringen av Obamas kampanje.

The "New Organizers" have succeeded in building what many netroots-oriented campaigners have been dreaming about for a decade. Other recent attempts have failed because they were either so "top-down" and/or poorly-managed that they choked volunteer leadership and enthusiasm; or because they were so dogmatically fixated on pure peer-to-peer or "bottom-up" organizing that they rejected basic management, accountability and planning. The architects and builders of the Obama field campaign, on the other hand, have undogmatically mixed timeless traditions and discipline of good organizing with new technologies of decentralization and self-organization.

Jeg vil tro at finanskrisen har bidratt til at det står en kø med it-konsulenter i kø utenfor partikontorene for å overbevise partiene om å satse store summer på "nettet" foran valgkampen. I følge Digi.no så er det "nettet som avgjør valget i 2009" De tar feil. Veldig feil.

Men selvsagt må partiene bruke sosiale medier som en del av verktøykassen sin. Og de forbereder seg. Selv var jeg deltager på et møte mandag, der Høyre hadde invitert bloggere for å fortelle mer om sin satsing på sosiale medier, inklusiv blogging. I hovedsak var det Høyres egne bloggere som møtte opp, mens Hablog (Halvor Sevatdal) og undertegnede var de eneste uavhengige. Jan Tore Sanner tok for seg den politiske delen, mens Hanne Bjerknes informerte om Høyres inntog i sosiale medier. Det var betryggende å høre at vi deler oppfatning av at det politikken som er det viktigste og at bruken av sosiale medier skal understøtte dette og ikke omvendt.

Bente Kalsnes holdt et engasjert foredrag om politikere og internett. En gjennomgang av norske og utenlandske politikere sett fra Bentes utsiktspunkt i Bryssel. Interessant. Andre har skrevet mer om dette møtet.

Nå tror jeg ikke noen bloggere, spesielt de som blogger om politikk, overdriver sin betydning. Vi gjør en marginal påvirkning, men har sett eksempler fra Sverige på at bloggere både kan avsette en minister og påvirke den politiske dagsordenen. Det tar tid for en dråpe å hule ut en sten, men det går.

Det viktigste som jeg har prediket tidligere og som Espen Skoland siterer meg på i bloggen, er at politikere uansett farge og parti må ta velgerne på alvor når de beveger set ut i nettsamfunnet. Og med å ta velgerne på alvor er å innse at nettmedier i hovedsak er dialog og ikke monolog. Inviterer man til dialog må man respondere på innspill. Om man ikke har tid selv, må noen i organisasjonen sørge for tilbakemelding. Hvis man ikke har en strategi for dèt, så skal man holde seg unna.

De som vinner valget i 2009 har de beste politiske sakene kommunisert på en måte som folk forstår. Om de klarer å innlemme sosiale medier i kommunikasjonsstrategien er det ingen ulempe. Men det er ikke i sosiale medier det blir avgjort. Og jeg tror ikke vi får se noen norsk nett-Obama.