tirsdag, februar 12, 2008

Må man være politiker for å overleve som statsråd?

Vi ser det igjen. En ny statsråd uten politisk erfaring høster storm. Det er i ferd med å bli et mønster. Statsråder uten erfaring fra partipolitisk erfaring tråkker i salaten. Det gjør selvsagt også statsråder med politisk erfaring. Den store forskjellen er at de sistnevnte står stille i salatbollen når de gjør feil. De uten erfaring tramper rundt i salatbollen så dressingen skvetter til alle kanter.

Vi husker Torbjørn Jaglands mannskap. Først kom wonderboy og visestatsminister Terje Røed-Larsen. Han fikk 14 dager statsrådserfaring. Han ble etterfulgt av Bendik Rugaas. Totalt ukjent politisk blad. Han skulle bli Torbjørn Jaglands politiske byggmester for Det Norske Hus. Han varte i en måned.

I Bondevik I var det Victor Norman som bokstavelig talt spilte ureint og fikk fyken. I Stoltenberg II måtte Helen Bjørnøy gå, fordi hun ikke fikk tak på arbeidet i miljøverndept. Nå er en ny minister uten partipolitisk erfaring i politisk storm.

Jeg er av den formening at politikk er for viktig til å overlates til politikere alene. Men det ser ut til å være vanskelig. Det finnes så mange snubletråder og skrevne og uskrevne regler at uerfarne statsråder lettere går seg vill. Det er en trist utvikling om vi ikke kan få inn mennesker med annen livserfaring enn å ha spist høye rekesmørbrød i stortingskantinen.

Det som forundrer meg er at det ikke kollegiet tar seg bedre av sine uerfarne statsråder. Når man ordner partiboka på vei inn i regjeringsbygget, bør man sørge for at de også får opplæring i kart og kompassbruk i det politiske landskap. Det forundrer også at ikke Manuela Ramin-Osmundsen har fått bedre råd underveis. Er det embetsverket hennes som har latt henne gå i fella fordi de vil ha henne ut?

Hun er i ferd med å gjøre alle de feil en statsråd ikke kan eller skal gjøre. Timeglasset hennes er i ferd med å gå tomt. Kommer det en liten unøyaktighet til, er hun historie. I VG har Elisabeth Skarsbø Moen satt i gang hele gravelaget sitt. Her væres det statsrådsblod. Spørsmålet er hvem som går først. Statsråden eller barneombudet.

6 kommentarer:

Anonym sa...

Det skal faktisk bli spennende å se. Spesielt med tanke på FrPs krav i det siste. Jeg tror det skal bli tøfft å være Ommundsen etter hvert. Det vil i tilfelle være andre gang hun tråkker i salaten.

Forøvrig er dette en svært god og gjennomført blogg som jeg leser med glede.

Quod erat demonstrandum - vox populi :D

Anonym sa...

Osmundsen sliter, det er sikkert. Og nå ser det for meg veldig ut som hun har tabbet seg ut. Osmundsen er jurist og burde være for smart til å i det hele tatt å komme i nærheten av inhabilitet. Selv om det kanskje er fortjent har dette preg av en heksejakt, slike politiske utnevnelser skjer jo hele tiden.

Jeg kan også forestille meg at det er bekvemt for regjeringen Stoltenberg å bli kvitt en kritiker som Hjermann. Dette aktualiserer jo spørsmålet om politiske utnevnelser i Norge. Selv om Regjeringen står fritt til å utnevne til slike verv, er det uheldig at vaktbikkjene utnevnes av aktører med interesse i saken.

Uansett: Kraby er helt sikkert meget godt kvalifisert til stillingen.

Unknown sa...

Osmundsen burde visst bedre, hun fornyer ikke åremålet til en profilert ombudsmann når alle tidligere ombud har stått to perioder. Med svak begrunnelse. Søknadsprosessen er ikke journalført, det ser ut til at kravet om juskompetanse er lagt til underveis. Til slutt har altså Kraby meldt at hun er med allikevel etter middag hvor ministeren deltok. Osmundsen har blitt presset fra skanse til skanse.

Jeg er enig i at det er viktig at vi får andre toppolitikere enn broilerne, men er man uerfaren så er det etter min mening naturlig å være forsiktig og å søke råd. Hun har ikke gjort noen av delene.

Christian

Anonym sa...

Nå finnes det jo også eksempler på at statsråder uten politisk erfaring har klart seg bra. Fra min levetid kan jeg nevne Gudmund Hernes, Åse Kleveland, Knut Vollebæk, Ellen Horn og (til en viss grad) Anne Holt. Og jeg synes også at noen av feilene Osmundsen gjorde ikke akkurat krevde grundig kunnskap om den politiske prosessen for å unngås.

Knut Johannessen sa...

Arvid: Du har selvsagt rett i at det finnes mange eksempler på at ikke-politikere har lykkes. Det kanskje aller beste eksemplet er vel Gro Harlem Brundtland som i 1974 kom inn i regjeringen Bratteli som miljøvernminister uten noen politisk erfaring. Hun ble jo valgt inn på Stortinget i 77 første gang.

Min artikkel var et lite hjertesukk over ropene på en erfaren politiker som ny minister. Og det fikk man jo.

Anonym sa...

Absolutt, regjeringen tør nok ikke ta noen flere sjanser før neste stortingsvalg. Men jeg er redd for at dette skal skremme uerfarne politikere fra å takke ja til statsrådsposter ved senere anledninger. På den annen side kan det jo hende denne episoden gjør at neste statsråd fra utenfor partiapparatet vet mer om hva man må unngå.