Embetsmannsstaten

Ansettelsesfarsen i forbindelse med nytt barneombud har gitt oss innsiket i en prosess som var utenfor politikernes, de folkevalgtes, rekkevidde. Helt til Knut Storberget forsto alvoret og satte ned foten.

En artikkel av politisk redaktør i Aftenposten, Harald Stanghelle gav oss innsikt i en maktkamp mellom demokrati og embetsverk. Den sterke og egenrådige embetsmannen, ekspedisjonssjef Haktor Helland hadde meget dårlig personkjemi med barneombud Reidar Hjermann. Så dårlig at det kostet en statsråd jobben og var i ferd med å gjøre arvtageren handlingslammet. Stanghelle hadde en annen artikkel: Skandalenes vandrepokal, der han hadde en sterk melding til det de fleste oppfattet som embetsverkets meget utidige innblanding i en politisk beslutning:

Alle husker vi Manuela Ramin-Osmundsens intense arbeid hvis eneste målsetting var at ikke Reidar Hjermann skulle få en ny periode. Likevel skamroste hun ham og etterlot slik et underlig inntrykk av at det fantes en sannhet vi andre ikke kjente.

Forklaringsproblem
Nå er det Anniken Huitfeldt som er barneminister, og kampen mot Hjermann er like offensiv som før. All ryddig ansettelsespraksis brytes for at vi skal slippe å leve med Reidar Hjermann noen år til.Derfor er det på høy tid at noen forteller oss hvorfor Reidar Hjermann er så ubrukelig. Er det sant som det hviskes i korridorene at han er et administrativt rotehue? Er det riktig at han er en løs kanon på dekk? En som truer med å gå til mediene når han sitter i høytidelige byråkratmøter og ikke får viljen sin? Kort sagt: Hva er det med ham?

Det er mulig det var noe med Hjermann, men det er liten tvil om at han tråkket en meget egenrådig ekspedisjonssjef ettertrykkelig på tærne.

- Vi snakker om en ekspedisjonssjef som alltid er vant til å få det som han ønsker, sier kilder til Aftenposten.

Det er det mye som tyder på. For Helland har vist sin innflytelse tidligere også. Som da han sørget for at dengang avgåtte Barne og familieminister, Karita Bekkemellem, ble vraket som debattant på en landsomfattende barnevernkonferanse i 2004. Det skal ha vært dårlig kjemi mellom Bekkemellem og Helland, blant annet pga hennes høye profil i homodebatten.

Men Haktor Helland har ikke alltid vært embetsmann. Han har en meget kort men kontroversiell periode som statssekretær. For superminister Terje Røed-Larsen. Mannen som skulle være byggmesteren til Jaglands "Norske hus", men måtte gå etter 35 dager på grunn av skattefiffel. Så lang var også Hellands statssekretærkarriere.

Men det var flere som reiste debatt om det prinsipielt betenkelige i at man kunne gå fra embetsverk til politisk ledelse og tilbake til embetsverk på 35 dager. Spesielt Venstre og Lars Sponheim. Dagbladets skarpe kommentator, Gudleiv Forr, hadde en meget kritisk kommentar til det prinsipielle i samme saken: Nøytral tjener?

I tillegg har Haktor Helland gode kontakter inn i Arbeiderpartiets øverste ledelse. Hans kone er søster til Jonas Gahr Støres kone.

Sannsynligvis er det hyppige kontroverser mellom embetsverk og politisk ledelse. Noe som er sunt dersom det ikke undergraver den politiske vilje. Ja, noen ganger så redder det sikkert politikere fra å begå store tabber. Så at embetsverk skal ha innflytelse også i politiske prosesser bør ikke være kontroversielt.

En embetsmann har ofte en stor fordel i forhold til politisk ledelse, Den politiske ledelsen i departementet kan som vi har sett, byttes på kort varsel. En embetsmann kan i prinsippet sitte på "livstid". Det gir en innsikt i departementets arbeid og irrganger som mange statsråder mangler. Er man da i tillegg en svak statsråd, blir man fort embetsverkets gissel.

Det er når man ser så grove overtramp som er så tydelige i Barneombudssaken at det blir et problem. Da er vi tilbake til Embetsmannsstatens verste sider. Der eliten stod over folket og var uten demokratisk kontroll.

Habil - Labil

Såpeoperaen "Vi ansetter barneombud" når stadig nye høyder. Jeg lurer bare på en ting. Når en statsråd er erklært inhabil i en søknadsprosess fordi hun kjenner/har jobbet sammen med en meget aktuell, etteranmeldt kandidat, blir denne statsråden plutselig habil når vedkommende er ansatt?

Barneombudet skal som kjent være barnas vaktbikkje mot denne og andre statsråder. Jeg synes det lukter mer labilitet enn habilitet i denne saken.

VG på sitt aller beste

Det finnes ingen annen norsk avis med så mye ressurser som VG. Derfor er det heller ingen måte på hvilke journalistiske godbiter de er i stand til å grave frem. Jeg blir stadig vekk imponert. Slik jeg ble det i dag.

I sin aldri hvilende jakt på ferskt statsrådsblod har stjernejournalisten Alf Bjarne Johnsen i dag følgende scoop:

Feiret 17. mai i Osmundsens hage

Og om du skulle være i tvil, så er det ikke journalisten, men Ida Hjort Kraby som har gjort det. Riktig nok var dette på begynnelsen av 90-tallet, altså 15-16 år siden, men allikevel. Det får da være måte på samrøre.

Jeg sier som VG-journalisten i "Hallo i uken": Det er ingen som aner hvilket arbeid som ligger bak en slik avsløring. Om ikke Johnsen får Skup-pris for denne, så er verden urettferdig.

Må man være politiker for å overleve som statsråd?

Vi ser det igjen. En ny statsråd uten politisk erfaring høster storm. Det er i ferd med å bli et mønster. Statsråder uten erfaring fra partipolitisk erfaring tråkker i salaten. Det gjør selvsagt også statsråder med politisk erfaring. Den store forskjellen er at de sistnevnte står stille i salatbollen når de gjør feil. De uten erfaring tramper rundt i salatbollen så dressingen skvetter til alle kanter.

Vi husker Torbjørn Jaglands mannskap. Først kom wonderboy og visestatsminister Terje Røed-Larsen. Han fikk 14 dager statsrådserfaring. Han ble etterfulgt av Bendik Rugaas. Totalt ukjent politisk blad. Han skulle bli Torbjørn Jaglands politiske byggmester for Det Norske Hus. Han varte i en måned.

I Bondevik I var det Victor Norman som bokstavelig talt spilte ureint og fikk fyken. I Stoltenberg II måtte Helen Bjørnøy gå, fordi hun ikke fikk tak på arbeidet i miljøverndept. Nå er en ny minister uten partipolitisk erfaring i politisk storm.

Jeg er av den formening at politikk er for viktig til å overlates til politikere alene. Men det ser ut til å være vanskelig. Det finnes så mange snubletråder og skrevne og uskrevne regler at uerfarne statsråder lettere går seg vill. Det er en trist utvikling om vi ikke kan få inn mennesker med annen livserfaring enn å ha spist høye rekesmørbrød i stortingskantinen.

Det som forundrer meg er at det ikke kollegiet tar seg bedre av sine uerfarne statsråder. Når man ordner partiboka på vei inn i regjeringsbygget, bør man sørge for at de også får opplæring i kart og kompassbruk i det politiske landskap. Det forundrer også at ikke Manuela Ramin-Osmundsen har fått bedre råd underveis. Er det embetsverket hennes som har latt henne gå i fella fordi de vil ha henne ut?

Hun er i ferd med å gjøre alle de feil en statsråd ikke kan eller skal gjøre. Timeglasset hennes er i ferd med å gå tomt. Kommer det en liten unøyaktighet til, er hun historie. I VG har Elisabeth Skarsbø Moen satt i gang hele gravelaget sitt. Her væres det statsrådsblod. Spørsmålet er hvem som går først. Statsråden eller barneombudet.