Knut Storberget mener alltid noe om alt. En dag uten å få kringkastet sine meninger og tanker forekommer nok meningsløse for den mannen. Og mandag måtte han mene noe om kirken og dens behandling av homofile. Han burde kanskje lest mer i Bibelen. Jeg kan anbefale Forkynneren kap. 6, vers 11:
"For jo flere ord, dess større tomhet!"
Jeg tror ikke hans utspill i Dagbladet var resultatet av en tilfeldig opphisselse over behandlingen som det homofile paret fikk av biskop Kvarme. Derfor handler egentlig ikke denne posten om det.
Tanken på at jeg ikke tror at det ligger noe mer bak utspillet, kom da jeg leste
Jens Stoltenbergs tale til landsstyremøtet i Ap. Dette sa han bl. a. i talen, 4. september:
"Den andre personen jeg vil nevne, er Gard Realf Nielsen. Han har verken fått mer penger eller bedre velferdstilbud – i hvert fall ikke som jeg kjenner til. Men han får oppfylt et av sine største ønsker. Et ønske som for de aller fleste av oss er en selvfølge. Han kan endelig gifte seg med den han er glad i. Fredag om en uke inngår han partnerskap på Kampen. Så snart loven trer i kraft, vil dette partnerskapet konverteres til ekteskap.
Gard er medlem av Arbeiderpartiet og leder av Åpen kirkegruppe. Han har i lang tid kjempet for at han og Lasse Sandaker skal kunne gi hverandre sitt ja.
I juni ble den nye ekteskapsloven vedtatt etter lang debatt. Jeg tror vi er mange som er stolte over å ha kunne stått sammen med Gard og andre modige engasjerte i kampen for denne loven. Jeg vil gratulere dem begge med ekteskapsinngåelsen.
På forrige landsstyremøte hørte vi Kim Friele fortelle om hvor lang og hvor hard homofiles kamp for likestilling har vært. Jeg tror det gjorde inntrykk på oss alle.
Det handler om rettferdighet, likebehandling og om å behandle alle borgere med anstendighet. Og det handler om at Gards og Lasses kjærlighet er like verdifull som heterofile menneskers."
En god uke senere er dette paret i alle kanaler og mandag bruker Storberget alle de store ordene han kan. Tilfeldig? Neppe.
Stortinget har gitt den norske kirke frihet til å utvikle sin liturgi. Dagens liturgi gir ikke kirken anledning til å vie homofile par. Noe som bekreftes av likestillingsminister Anniken Huitfeldts tale i Lagtinget i forbindelse med den nye ekteskapsloven:
”…Derfor vil Kirken og andre trossamfunn få en rett – en mulighet – til å vie homofile, men altså ingen plikt. Kirkemøtet må i tilfelle utvikle en liturgi som gjør at prester også kan vie par av samme kjønn. Inntil dette skjer, kan ikke prester i Den norske kirke vie homofile og lesbiske par. Dersom prester i Den norske kirke mot formodning skulle vie par av samme kjønn, vil dette være i strid med ordinasjonsløftet, og Odelstinget har presisert at slike ekteskap vil være ugyldige.”
I sin
kronikk i Dagbladet sier Storberget blant annet:
- Vi som er medlemmer av kirka må si at vi ikke finner oss i dette, vi vil ikke ha det sånn. Nå må kirka åpne dørene for alle. Biskoper er mennesker de også, og nå må de se å skjerpe seg, sier han.
Det er jeg enig med ham i, men da må Storberget benytte kirkens fora på et demokratisk vis til å endre dette.
Jeg støtter på ingen måte biskop Kvarme, men innser at han har gjort jobben sin innenfor det regelverk som Kirken har i dag. Liker man ikke dette regelverket, må man forandre det. På demokratisk vis. Å fremsette påstander om at han nører opp under vold mot homofile er den gedigen avsporing og et forsøk på å kneble meninger man ikke liker.
Talen til Jens, mediefokuseringen på det homofile paret, Storbergets kronikk og påfølgende debatt, virker som elementer i et meget godt planlagt angrep på den norske kirkes rett til å styre seg selv. Selv en kirkekritisk person som meg, liker skjulte agendaer dårlig.
