Den foreldreløse fiaskoen

Å omtale NAV-reformen som en fiasko er kanskje en smule overdrevet. Men den bærer en del tegn på at den kandiderer til betegnelsen. Spesielt fordi de som bar barnet til dåpen, satte fosterforeldrene på tiltalebenken i forrige uke. Høringen var som høringer flest. Skuebrød.

Kritikken fra opposisjonen kunne ikke være for sterk. De hadde jo selv vært med legge premissene for oppdragelsen. Derfor måtte regjeringen finne seg i en passe dose kritikk, samtidig som man kunne begynne syndebukkletingen. Akkurat nå heter han Tore Saglie. Tor Saglie. Og lever et utrygt liv som direktør i Nav. Urettferdig eller rettferdig? Spiller ingen rolle.

Problemet er at det var feil folk som satt på "tiltalebenken". Og feil folk som var "anklagere".Samtlige politiske partier burde svart for seg. Og utspørrere burde vært ansatte og brukere. Da hadde det kanskje kommet noe fornuftig ut av det. Selv om jeg tviler.

Da kunne de f. eks. spurt om hvorfor et samlet storting mot to utvalgs klare råd valgte å slå sammen Aetat, Trygdeetaten og sosiale tjenester. Det skulle bli så mye enklere med bare én dør. Selv om det bare var 15% av klientene som brukte alle tre dørene. Politikerne i 2005 var manisk opptatt av supergeneralisten som skulle løse alle problemene. Men som pga politikerenes feilgrep skaper flere nye.

Det ble gjennomført pilotprosjekt i 15 kommuner og erfaringen var entydig i følge en av forskerne, Geir Møller:

- De kommunene som testet modellen som var slik Nav er i dag, måtte bare legge tanken fra seg. Den ble altfor stor og krevende, sier Møller.
Han ledet evalueringen av pilotprosjektene.
- Det var dårlige erfaringer med modellen. De viste at den er veldig ressurskrevende, og kompetansemessig er det vanskelig for de ansatte å strekke seg over alle fagfeltene de sammenslåtte etatene representerer, sier Møller

De dårlige erfaringene man hadde med testene da, er opp av dage de problemene vi ser i Nav i dag.

Møller og hans forsker-kolleger var en smule overrasket over politikernes neglisjering av resultatene:

- Rart de ikke tor mer hensyn til advarslene.

Et enstemmig Storting vedtok - til tross for advarslene - Nav-reformen i 2005, som innebar en sammenslåing av Aetat, Trygdeetaten og sosialtjenestene. Dette overrasket Møller.
- Jeg ble veldig overrasket over at Stortinget valgte denne modellen og synes det er rart at det ikke ble tatt mer hensyn til advarslene.


Møller forteller om en adskillig enklere modell som ga de beste resultatene.
- Den største effekten kom av at de ansatte fra de ulike etatene bare satt ved siden av hverandre. En samlokalisering kunne altså ha gjort mye, men en total sammenslåing er å gå for langt, mener han.

Men politikerene hadde ikke fått med seg at universalgeniet døde med Leonardo Da Vinci. Men de husker selvsagt ikke noe av dette i dag. Symptomatisk er følgende uttalelser:

Dette stiller Eva Kristin Hansen (Ap), som var saksordfører i arbeids- og sosialkomiteen da reformen ble vedtatt, seg uforstående til.
- Jeg kjenner meg ikke igjen i det bildet som blir tegnet av situasjonen, jeg kan ikke huske at noen advarte oss, sier hun og legger til at Stortinget forholdt seg til den informasjonen som regjeringen la frem.


Og at Nav-reformen er for ekstrem, er hun ikke enig i. - Jeg synes egentlig ikke at vi har gått så veldig langt, mener Hansen

Når hun får hodet opp av sanden, så ser hun kanskje det samme som de fleste andre.

Professor og fastlege Steinar Westin, som var en av de som advarte mot reformen, har et godt bilde på situasjonen. Som han har hentet fra en kinesisk legende: At når du ser et økende antall druknende komme seilende nedover langs elva, kan du få fatt i flere livreddere. Men det kunne være en bedre idé å sende noen oppover langs elva for å se hvem som puffer dem uti.

Det er tid for våre politikere å gå oppover elven. Situasjonen er alvorlig. 1. mars skal en ny delreform på plass: Arbeidsavklaringspenger. De ansatte er redde for at det går til helvete. De mangler bl.a. datasystemer for å håndtere dette. I dag sliter man med 3 system. Det eldste visstnok tilbake til 70-tallet. Jeg hadde nesten glemt at man hadde dataløsninger da.

Siden 2007 har etaten utbetalt 980 millioner feil. Og det er bare 0,1% av pengene de har forvaltet. Da skjønner vi at fallhøyden er stor.

Og vi kan takke høyere makter for at vi har Nordsjøen full av muligheter til å glatte over fadesene. Tenk dere en arbeidsledighet på linje med Sverige behandlet av NAV. Nei, la oss glemme det. 

Etter å hørt noen av forklaringene fra høringen er jeg i tvil om våre folkevalgte forstår alvoret. Dersom NAV svikter ytterligere er hele velferdsmodellen vår i fare. Men først skal våre folkevalgte vise handlekraft og sparke en NAV-sjef og kanskje en statsråd. Det løser jo alt.

Jeg beundrer de ansatte i NAV og håper de holder ut slik at vi på tross av våre folkevalgte kan få reformen til å fungere. Noe annet vil være en katastrofe. 

Men det farligste er at mens det brenner i førsteetasjen, så skal en ny reform flytte inn i toppetasjen. Samhandlingsreformen. Den har alle elementer i seg til å bli en ny fiasko.

Snart kommer det nok en høring om NSB og jernbanetilbudet vårt. Som også skyldes årelange unnlatelsessynder. Ikke fra de ansatte, men fra våre politikere som ikke har fulgt opp ord med handling.

"Money talks - bullshit walks"

Men jeg tror det må litt galgenhumor til nå, så jeg leser litt om løsningen på 5080.no:
 "Regjeringen leier inn frisører til NAV. - Folk må klippe seg og komme i arbeid."

For de som er interessert i mer dybdekunnskap om reformen kan jeg anbefale nettsiden til Rokkansenteret som evaluterer reformen. Legg bort Stephen King. Her er grøss nok til alle.

Og vil man lære litt om unnfangelsen, kan masteroppgaven til Kaja Reegaard være interessant.

Helsereform er svaret - hva var spørsmålet?

Bjarne Håkon Hanssen var først ute. Etter at Ap innførte sykehusreformen i 2001 og nå har hatt helseministeren de siste 3 årene, fant han ut at helsevesenet ikke fungerer som den skal. Og initierte en ekspertgruppe til å komme opp med en samhandlingsreform. I passe tid før valget. Men problemet er allerede utredet en gang før. Uten at man gjorde noe med det da.

Nå er det Høyres tur. Erna & Co har kommet ut av "tenkeboksen" og skal skrote helseforetakene og gjeninnføre full politisk styring via en nasjonal helseplan. Forøvrig resirkulering av et forslag de lanserte allerede i 2005. Skal jeg bli imponert?

Nei! Men jeg gjør meg noen refleksjoner om politikeres tidshorisonter og evne til å navigere i det farvannet de befinner seg i.

En god kaptein sjekker alltid at han vet hvor hans skip befinner seg. Kursen er satt og underveis korrigerer han denne om nødvendig. Selv om all elektronikk kollapser, er han i stand til å føre skuta trygt også i urent farvann. Merker og fyrlykter viser vei. Men han og hans mannskap må hele tiden være på vakt.

Våre politikere derimot jobber med en annen innstilling. Da Ap sammen med Høyre satte kursen for helse-Norge i 2001 var det selvsagt med intensjonen om at man skulle føre helseskuta trygt frem mot målet. Best mulig helse for det norske folks skattepenger. Men farvannet som man skulle navigere i var meget urent og krevde årvåken ledelse.

De to partiene som nå skal reformere helsevesenet på nytt, har sittet i regjering i de 7 årene som har gått siden reformen ble innført. Siden helseskuta er kommet så mye ut av kurs som både Ap og Høyre påstår, så må kapteinene ha sovet på vakt.

I stedet for å justere kursen noen grader styrbord eller babord, har mannskapet fått sette kursen selv. Og når man våkner, så er det full panikk. Fordi man enten ikke vet hvor man er eller fordi man er i ferd med å grunnstøte.

Dessverre er reformer svaret på nesten alle politiske problem. Enten det er helse, skole, pensjon eller skatt. Det er ikke nødvendigvis galt. Noen ganger er det behov for reformer. Men det er ganske opportunt å foreslå reform når problemet egentlig er prioritering. Reformer koster penger. Konsulenter står i kø for å bidra og ler hele veien til banken. De ansatte blir demotivert av stadige omfattende endringstiltak.

Om man gjør hyppige korrigeringer etterhvert for å justere kursen, blir kostnadene mindre og det er knapt merkbart for personellet. Men skuta går for full fart. På riktig kurs.

Når Erna Solberg klager på at helsekøene øker, så høres det nesten ut som om det er mulig å ha et helsevesen uten køer. Det er det ikke. Helsetjenestens suksess er bokstavelig talt dens største problem. som Jan Grund har formulert det:

Eldrebølgen, den medisinsk teknologiske utvikling, og vanskeligheten med å fastlegge fordeling av ansvar mellom ulike aktører har gjort helsepolitikken til et dilemmaenes tyranni.

Det har vært gjennomført flere evalueringer av reformen. Den største og viktigste ble levert i 2007. Jeg tror den befinner seg i bunnen av en statsrådsskuff og er knapt nok blitt lest.

Men noen av funnene er interessante. Spesielt for Høyre. MandagMorgen skriver i et nyhetsbrev i 2005:

Evalueringen bør inspirere helseministeren og hans politikerkolleger til en diskusjon om hvordan helsevirksomhetene gjennom egen læring kan ledes til kontinuerlig forbedring. Inspirasjon kan de finne i rapportens viktigste funn: Sykehusforetakene med størst handlefrihet melder om de beste resultatene i utviklingen i tjenestetilbudet og samspillet med lokalbefolkningen. Mer desentralisering med andre ord – det motsatte av hva som skjer i dag.

Og dersom Bjarne Håkon Hanssen får til en god samhandling uten å gjøre noe med kommunestrukturen, og Erna Solberg klarer å skille mellom bestiller og betaler uten at politikerne blander seg inn og detaljstyrer, da skal jeg gå på vannet.

Det kommer til å bli kastet mye penger ut av vinduet. I stedet for å bruke de på syke mennesker.

Uansett hvor mye penger som skytes inn, så vil vi ikke kunne unngå køer. Men politikerne må snart kvinne/manne seg opp og fortelle hva og hvem som skal prioriteres. og hvor mye penger vi skal bruke.

Kanskje vi skulle starte med en politiker-reform?

Sier folket nei til Chavez?

Bare en uke før venezuelerne skal gå til folkeavstemning over forslag til reform av grunnloven, tyder en meningsmåling på at folket har skjønt hvilken retning dette tar. I følge AP.

Dersom man tar bryderiet med å lese alle forslagene (som det skal stemmes over i 2 omganger) så kan det vel vanskelig tolkes som annet en et skritt i retning en mer totalitær stat. En ting er forslaget om at presidenten skal kunne gjenvelges i det uendelige, men det ligger også forslag her som gir presidenten langt større fullmakter enn han har i dag.

Det venezuelanske meningsmålingsinstituttet Datanalisis (som tidligere har truffet meget godt med sine målinger) viser i en fersk måling at det nå er et betydelig flertall MOT. Av de som har sagt de vil stemme, sier 49% av befolkningen nei, mens 39% sier de vil stemme for.

Det tyder på at vinden har snudd for Hugo Chavez. I tillegg har han hans ex-forsvarsminister Raul Isais Baduel gått ut med sterke advarsler mot forslagene.

Chavez legger da heller ikke skjul på hva han mener om dem som ikke støtter ham:

Chavez is seeking to shore up support and is urging supporters to approve the 69 constitutional changes if they truly believe in him.

"He who says he supports Chavez but votes 'no' is a traitor, a true traitor," the president said in one of three campaign appearances Friday. "He's against me, against the revolution and against the people."

Forræder altså, intet mindre om man ikke mener det samme som presidenten. 2. desember blir en spennende dag.