It`s payback time

Dagsavisen er en kilde til mye rart. Ofte tennerskjærende ergrelser over regjeringens pressetalsmann, Arne Strand. Men ingen kan ta fra ham at han har gode kontakter i regjeringen. Derfor finner man også noe når man ikke leter spesielt godt. Som dette avsnittet i hans analyse av regjeringens overlevelsesevne:

"Fagbevegelsen bidro i 2005 på en avgjørende måte til at de rødgrønne vant flertallet. Det vil ikke skje ved neste valg hvis vårens lønnsoppgjør ender med konflikt. Regjeringen vil derfor strekke seg langt for å få på plass en AFP-avtale som LO kan akseptere, uansett hva opposisjonen på Stortinget måtte mene om det.

Når en regjerings politiske liv står på spill, er det makta som rår. Derfor kommer man i mål med en ny avtale om tidligpensjon."

Les gjerne sitatet flere ganger. La det synke godt inn. Slik kan også politikk være.

Arne Strand har rett. På flere punkter. Regjeringen vil ikke ha bråk med LO ett år før stortingsvalget. Da setter de heller hele pensjonsforliket på spill.

Foran stortingsvalget i 2005 bevilget fagbevegelsen vel 15 millioner til det rødgrønne alternativet. De kommer til å få god avkastning på investeringen. Den siste gevinsten kommer med AFP-ordningen nå i lønnsoppgjøret.

Regjeringen kommer til å sørge for en god AFP-avtale. En avtale som betales av alle skattebetalere. Men som ikke alle skattebetalere nyter godt av. 1,2 millioner eller 60% av arbeidsstokken kan få AFP. 40% eller vel 800 000 får det ikke. Men må allikevel være med på spleiselaget. Regningen som legges på regjeringens bord har milliardtall.

Hvordan ville det blitt oppfattet om det hadde vært en borgerlig regjering og en bidragsyter ga 15 millioner i valgkampstøtte? Og fikk goder tilbake for flere milliarder? Jeg tror kanskje ordet korrupsjon hadde dukket opp. I alle fall hadde Eva Joly gjort det. Men ikke nå. Det er mulig at det er så innarbeidet i den norske folkesjela at vi har innsett at slik er det bare. Og slik blir det.

Da hadde ikke Arne Strand konkludert med at makta rår. Han hadde gått berserk. I alle kanaler. Slik han gjorde det i opsjonssaken til Eivind Reiten. Mens han går på sokkelesten når ledelsen i A-pressen beriker seg.

Javel General

Forsvarssjef Diesen har nå fått alle sine menn på plass og har nå sluttet orden. Nå er det lutter konsensus i den øverste forsvarsledelsen. Den siste nei-siger er støtt ut i kulden. Og der blir han nok værende en god stund. Problemet er bare at når alle tenker det samme som sjefen, så er det bare sjefen som tenker. Ikke noe problem for Diesen, men kanskje for oss andre.

Forsvarssjefen gikk høyt ut mot kontreadmiral Atle Karlsvik og tapte så det suste i retten. For den samme turen som Reksten nå har blitt siktet for. Ankesaken skal Karlsvik skal opp i lagmannsretten ganske snart. God timing, med andre ord.

Viseadmiral Jan Reksten er en mann med integritet og sine meningers mot. Han er en av de få som har talt Sverre Diesen imot. Han har gått mot FS07 forslagene om å fjerne Skjoldklassen og mot å flytte Nato-hovedkvarteret fra Jåttå til Bodø. Slikt gjør man ikke ustraffet. Da passer det Diesen å få inn sin lojale våpendrager Jan Eirik Finseth.

Jan Reksten har betydelig støtte i Sjøforsvaret, nettopp fordi han ikke er en spyttslikker, men en mann som sier det han mener. Sjømilitære Samfund har sendt ut en pressemelding som er en klart tillitserklæring til Reksten og en like klar mistillit til General Diesen som gjengis in extensio:

PRESSEMELDING
Sjømilitære Samfund, etablert 1835, er en landsomfattende forening med mer enn 2050 medlemmer. Blant medlemmene er 60 % av Sjøforsvarets tjenestegjørende offiserer.

Sjømilitære Samfund arbeider under motto: ”For Sjøforsvarets tarv og utvikling”.
Viseadmiral Jan Reksten representerer faglig sterk bakgrunn og utfører tjenesten som Sjef for Forsvarets Fellesoperative Hovedkvarter på en måte som det står respekt av, - og som det norske folk skal kunne forvente. Hans uredde holdning og vilje til å vise en forsvarlig grad av åpenhet om Forsvarets utenlandsoperasjoner, har medført at media og befolkningen har fått glimt inn i virkeligheten.

Hans sterke faglige bakgrunn og personlige integritet gjør at han fremfører faglige synspunkter som enkelte ganger avviker fra den øvrige forsvarsledelsen.
Sjømilitære Samfund stiller seg uforstående til at han nå presses ut av sin stilling basert på en informasjon som fremkom under en rettssak for snart syv måneder siden.

Sjømilitære Samfund mener at Viseadmiral Jan Reksten må forbli i stillingen som Sjef for Forsvarets Fellesoperative Hovedkvarter, eventuelt gjeninnsettes i løpet av de nærmeste dager.

Bergen, 14.desember 2007
Åsmund Andersen (Sign)
President
Sjømilitære Samfund

Dette gleder nok Reksten og får nok Diesen til å se rødt. Men Diesen bestemmer. Han har klart å få oppmerksomheten festet på Reksten og noen andre offiserer han ikke liker. Dermed er søkelyset borte fra andre forhold. Blant annet Riksrevisjonens drepende kritikk av forsvarsevnen og ikke minst FS07. Godt jobbet.

Norge, de siste dagers skinnhellige

Det er ikke noe som får oss til å gå sånn av skaftene som en mulig korrupsjonssak. I skrivende stund vet vi ikke om Libya-saken er det. Dvs. ingen bortsett fra Arne Strand, da. Indisiene er riktig nok tilstede. Men er ikke dette en naturlig konsekvens av at f. eks. oljeindustrien nå satser ute? Er det noe å bli så moralsk opphisset over?

Er Norge og norske selskaper de siste dagers skinnhellige? Ser man Transparency International og deres korrupsjonsindex og kombinerer den med de land som Norge har oljeinteresser i får vi følgende interessante tabell:



Og for ordens skyld, lavt tall=høy korrupsjonsfaktor.

Blir det ikke i overkant naivt å tro at vi kan ha fått innpass i disse landene uten en aldri så liten pengesum eller to på avveie? Er det for våre "blå" øynes skyld, den dårlige engelsken eller de upussa skoa som har gjort oss mer attraktive enn andre? Jeg har mine tvil.

Hvorfor ropes det i megafonen straks det er bedrifter som blir tatt med buksene på knærne. Hva med korrupsjon i statlig regi? Hvilke konsekvenser får de. Mer penger uten kontroll?

Sverige har akkurat fått sin bistands-skandale. Dårlig kontroll med bistandsmidler har bidratt til at offentlige kroner har havnet i feil lommer. Den svenske riksrevisjonen fant skremmende mangler blant de 15 prosjektene de sjekket i Sør-Afrika, Tanzania, Kenya og Namibia. Ikke ukjente navn for oss heller. Rapporten er dyster lesning. Les den her.

Har Norad noen prosjekter de ikke har kontroll på? I sommer har debatten om bistand hatt høy temperatur.

Hva med pengene vi bevilget til PLO. Og der mesteparten fant veien til Arafats nummerkonti i Sveits. Det er ikke bare norske ordførere som har "tanter" der. Arafat hadde en kone i Paris. 60-minutes avslørte Arafats luksusliv.

Norske myndigheter visste, men valgte å lukke øynene. Vi var i egne øyne verdens frelsere en periode og ingen ting måtte rokke ved dette bildet. Så fikk det heller dryppe noen kroner på avveie. Det palestinske folkets ve og vel var av underordnet betydning.

Hva er så korrupsjon? På Norads hjemmesider finner man definisjoner.

Når vi blir moralsk forarget over avtaler som ble inngått på 90-tallet skal vi ikke glemme at det var først i 1999 at det ble slutt på å få fradrag for midler til smøring. Se $ 6-24 i dette dokumentet . Vi kunne altså bestikke noen og få redusert skatten!

De naive får fortsette sin Tornerose-søvn. Jeg tror det finnes mange svin om ikke på skogen, så i korrupte land som vi gjør store forretninger med. Men hvorfor er det spesielt ille når det er næringslivet som blir tatt. Skal det være en moral for næringsliv og en annen for myndigheter?

Og så kan man jo gjøre seg noen egne refleksjoner. Er det korrupsjon dersom et regjeringsparti i et land mottar 15 milloner kroner fra en interessegruppe for at tiltak som passer interessegruppen skal bli gjennomført? Kanskje ikke, men det lukter ikke godt.

Har vi ham nå?

Libyia-saken kom som sendt fra himmelen for Reiten-haterne. Akkurat i det bølgene fra opsjonssaken hadde roet seg kraftig og man skulle feire Reitens strategi-trumf. Fusjonen mellom Hydro og Statoil. Jeg er for kynisk til å tro på tilfeldigheter. Timingen var bort i mot perfekt. Man fikk søkelyset satt på Reiten og fest-stemningen ble ødelagt. For noen var det a dream come trough.

Jeg vet ikke noe om Reitens rolle i denne saken. Det vet tydeligvis ikke så mange andre heller, siden blålysene er satt på og full granskning er iverksatt. Men Reiten-haterne vet nok. Nok til å sprengløpe til nærmeste mikrofon eller journalistpenn. Steinar Gullvåg AP-medlem i næringskomiteen var i mange kanaler og til Dagsavisen sier han:

"at saken ikke styrker hans tillit til Reiten."

Tillit, hr. Gullvåg er som graviditet, ikke en gradert sak. Enten har man tillit eller så har man det ikke. At Jan Bøhler henger seg på hylekoret er vel ikke egnet til å forundre.

Da vil jeg gi overraskende ros til SV:

– Man kan ikke ta utgangspunkt i om man liker Reiten eller ikke, og deretter ta stilling til hans rolle i denne saken. Det er en god tradisjon å ikke dømme folk på forhånd, sier Ingvild Vaggen Malvik, næringspolitisk talsperson i SV, til NTB.

Kloke ord som burde synke inn hos deler av regjeringskameratene.

Sist lørdag hadde Magasinet i Dagens Næringsliv (lørdagsutgaven er forøvrig etter mitt syn, en av landets beste aviser) en innsiktsfull artikkel om jakten på Eivind Reiten. Som regjeringen på ingen måte har avblåst, i følge DN. De siste dagers utvikling bekrefter det.

Personlig undres jeg over at dette dukker opp etter å vært gjennom to omfattende due dilligencer, først da Hydro overtok Saga Petroleum og nå i fusjonen med Statoil. At de skarpskodde advokatene og konsulentene som har gjennomført disse due dill-ene ikke har funnet noe, er overraskende. Jeg har selv vært med i en slik prosess ifbm med en børsnotering og det var ikke mange steiner som ikke ble snudd.

Har Reiten enten holdt tilbake informasjon eller gjort noe annet klanderverdig, bør han ta konsekvensene. Men vi skal kanskje følge SVs råd og ikke dømme på forhånd.