Ingen analytiker, nei

Arne Strand slår knallhardt tilbake. Og avfeier min kritikk av hans og andre kommentatorers opptreden i Maria Amelie-saken kontant i dagens Klassekampen (Strands komm ikke på nett):

Denne saken griper rett inn i norsk asylpolitikk, og vi har hatt nok analyser av dette sier Dagsavisen-redaktør Arne Strand som svar på kritikken fra Knut Johannessen. 

Og så legger Strand debatten død med stjerneargumentet:

- Johannessen er ikke noen analytiker, og har inntatt et klart standpunkt i saken. 

Jeg skal skrive første del av setningen 100 ganger på tavla, for Strand har rett. Jeg er ingen analytiker. Men han tar også feil.

Ikke noe forsøk fra Strands side på å diskutere innholdet i kritikken, kun en kontant avvisning. Ingen tvil, ingen antydning til refleksjon over egne bidrag.

Nei, jeg er ingen analytiker hvis det er en beskyttet tittel når det gjelder å vurdere norsk politikk. Jeg mangler den formelle utdannelsen som gjør at man kan hente svennebrevet i Politisk analyse.

Jeg har ikke vært statssekretær. Jeg har ikke min daglige gange i Stortingskantina og er heller ikke på fornavn med Jens og Erna. Jeg får ikke en gang betalt for det jeg skriver. Ikke en krone i statsstøtte en gang.  Altså en sann amatør. Så da er jeg visstnok diskvalifisert til enhver fornuftig vurdering av norsk politikk. Arne Strand har nok rett i det. Du må'kke komme her og komme her.  Jeg får heller vurdere rosablogging.

Men han tar feil når han sier at jeg har inntatt et klart standpunkt i saken. Jeg har ikke på noe tidspunkt flagget mine meninger eller standpunkt. I motsetning til Strand. I så fall bør han lese det jeg har skrevet en gang til. Og om jeg hadde et standpunkt, ville jeg ikke "overfalt" en statssekretær i beste sendetid med standpunktene mine. Men akkurat det var en seervinner iflg Strand. Så da så.

Men i et relativt langt yrkesliv har jeg både lært og brukt mye analyse. Og har stort sett hatt størst utbytte av den når jeg har samlet inn mye fakta, gått gjennom det og forsøkt å skille mellom viktig og uviktig. Da får man ofte et godt ståsted for vurderinger. Og jeg har også lært at analysen blir mest treffsikker når jeg legger mine egne meninger og følelser til side. Rett og slett distanserer meg litt fra det som skal vurderes.

Men analyser er ikke fasit, så kanskje det er jeg som tar feil i vurderingen av de politiske kommentatorene også? Måtte jeg bare få litt av Arne Strands evne til ikke å ta feil.


Se også bloggposten: Blues for kommentatoriatet.

Høyreboble eller Arne Strand-boble?

Arne Strand tror høyre-boblen sprekker. Kanskje ikke i morgen eller i overmorgen, men den sprekker. Når noe sprekker blir det borte. Men selv en ihuga Arbeiderpartimann som Arne Strand tror ikke høyresiden blir borte. Grunnen er at det ikke er en boble. "Bølge" passer bedre i politikken når vi omtaler partier med Høyre og Frps bakgrunn. Men det er jo lov for Arne Strand å håpe.

"Men det vil skje. For i motsetning til høyrebølgen på 1980-tallet er dagens høyreboble ikke et resultat av velgerflertallets ønske om en ny politisk kurs for landet.

«Jappene» rådet grunnen på 1980-tallet. Aksjespekulantene som ble styrtrike i en fei, var folkets virkelige helter. Høyre vant regjeringsmakten ved valget i 1981 på et løfte om lavere skatter, mer marked, mer privatisering og større valgfrihet for den enkelte. De markedsliberalistiske vindene fra USA og Storbritannia hadde nådd Norge med full kraft. Mens den borgerlige valgseieren i 1965 ikke brøt med den sosialdemokratiske arven etter Einar Gerhardsen, førte åttitallets høyrebølge til en betydelig forandring av det politiske landskapet. Norsk politikk tok et skritt mot høyre. Det var først med de rødgrønnes seier ved stortingsvalget i 2005, at politikken igjen ble dreid mot venstre."

Det som er morsomt med denne historieleksjonen er at Arbeiderpartiet også surfet på denne høyrebølgen så godt de kunne. Det nevner ikke Arne Strand med ett ord. New Public Managament-begrepet ble omsatt i politisk praksis i Gro Harlem Brundtlands regjeringstid. Han om noen hadde førstehånds kjennskap til det. Arne Strand var statssekretær ved Statsministerens kontor i 87-89.Så Ap har med andre ord ikke hemninger med å drive høyrepolitikk: "Dersom velgerflertallet ønsker det"?
(Anbefalt lesning: Tor Bjørklund og Bernt Hagtvedt: "Høyrebølgen - epokeskifte i norsk politikk" )

Ja, Ap gikk faktisk så langt i å sørfe på Høyres bølge at partiets slagferdige Jan P. Syse utbrøt: ”De stjeler våre klær mens vi bader.” I følge Syse var det også den eneste gangen Gro viste antydning til humoristisk sans da hun repliserte: "Badet? Er det de de har gjort?"

I dag er det ikke noe ønske blant velgerne om en radikal ny kurs for landet. Folk vil fortsatt ha en trygg jobb, god lønn, lave renter, liten prisstigning og et moderat skattenivå. Frps politikk om vesentlig lavere skatter og en betydelig større bruk av oljepenger, finner ikke gjenklang i de brede folkegrupper. Det er heller ikke noen stor etterspørsel etter flere private helsetjenester og mindre stat. Det folk vil ha er flere og bedre offentlige tjenester. 

Jeg er ubeskjeden nok til å påstå at jeg ferdes like mye blant "folk flest" som Arne Strand. Jeg har mine røtter i et ekte arbeiderklassemiljø. Noe jeg er stolt av, selv om de røttene har fått lite næring senere år. De menneskene jeg kjenner, skiller ikke mellom privat og offentlig tjeneste. De vil ha en tjeneste som fungerer.

De vil ikke ha en tjeneste bare fordi den er offentlig, men de har heller ikke statsskrekk. De vil ha en løsning på et problem. Enten det problemet er en far og mor i sykehjemskø, eller det er på en venteliste for et mindre inngrep. De vil rett og slett ha valuta for pengene de skyter inn i felleskapet. De ser at private barnehager fungerer vel så godt som offentlige. Og at deres kjære foreldre har det like godt på et privatdrevet sykehjem.

Er de så uheldige at de mister jobben så stifter de bekjentskap med en annen offentlig tjeneste, NAV. Som har 17000 saker på overtid og som bryter 6 av 10 tidsfrister 

De reagerer når de får beskjed om at et enkelt medisinsk inngrep tar 3 måneder, mens en relativt rimelig helseforsikring kan ordne det på max 28 dager med snittventetid på 5 dager.  Hadde det offentlige helsetilbudet vært så godt som Arne Strand fremstiller det som, hadde ikke selskapene hatt et produkt å selge.Folk vil ikke lide fordi de skal vente på en offentlig tjeneste.

De er heller ikke glade i unødvendig byråkrati. Så når de ser og hører om et statlig barnevernsbyråkrati som har est ut over alle grenser, reagerer de. Fordi de også ser at de svakeste i samfunnet ikke får den hjelper de trenger. Mens byråkrater og politikere kranger om hvem sin skyld det er.

Og de ser også at det er kort avstand fra Aps innerste krets til de private løsninger. Mange velgere gjør seg nok sine tanker når de ser Bjarne Håkon Hanssens "klassereise" Og at han nå fronter private løsninger mot regjeringen.

De tror heller ikke på skremselspropagandaen om at en krone i skattelette er en krone mindre til velferd. Flere og flere spør seg hvorfor vi da ikke har bedre velferd og for de skattepengene staten allerede får inn. Statsbudsjetter er på over 1000 milliarder kroner. Og flere ser at mange skattekroner forsvinner ut i byråkratiet. Det er bare å se på Riksrevisjonens rapporter om man trenger eksempler.

Og de samme velgerne blir forbannet når behandlingen av egen skatteligning får preg av bingo.

Jeg tror imidlertid at Arne Strand har rett i at de vil ha: "ha en trygg jobb, god lønn, lave renter, liten prisstigning og et moderat skattenivå."  Men i motsetning til Strand så tror kanskje velgerne at andre enn de rødgrønne er i stand til å gi de det. Eller kanskje de har lest attesten Strand ga Bondevik II-regjeringen med en finansminister fra Høyre da de rødgrønne tok over i 2005:

"Vanligvis må en ny regjering rydde opp i det økonomiske rotet forgjengeren etterlot seg. Ikke slik denne gangen. Aldri har noen norsk regjering kommet til et så dekket bord som Ap SV og Sp nå gjør. Utgiftene til Folketrygden synker i takt med redusert sykefravær. Den høye oljeprisen gjør at staten bader i oljemilliarder. Selv om man tviholder på handlingsregelen om bruken av oljepengene vil oljemilliardene fosse inn på statsbudsjettet. Det er ikke en regjering i verden som har så stor økonomisk handlefrihet som den norske. Det skal godt gjøres å rote dette til."

Ingen grunn til at velgerne skal skremmes av denne attesten. Dessuten så vet både Strand og velgerne at Høyre aldri vil være med på en overbudspolitikk som kan sette landets økonomi over styr.

"Høyre fosser fram fordi Erna Solberg sitter stille i båten med årene i ro."

Bortsett fra at det er en smule karikert at hun sitter helt i ro, så liker kanskje velgerne rett og slett det. At hun ikke utnytter en situasjonen når konkurrentene sliter, med en massiv utspillsrunde, men rett og slett fronter Høyres politikk. Det skaper troverdighet. Ikke bobler.

"De må overbevises. For å få til det må regjeringen få fram et nytt prosjekt som slår an blant rødgrønne velgere. Prosjektet må være forankret i partiene, hos de tillitsvalgte og de fagorganiserte."

Da vil jeg bare nevne for Strand at et av regjeringens siste prosjekt: Hardangersaken i alle fall er godt forankret hos de fagorganiserte. LO har vært en av de sterkeste støttespillerne. Uten at det har imponert velgerne. Kanskje de er i ferd med å gå lei samrøra?

Men nå skal jo Jens og hans venner lytte til grasrota, så da så. Å lytte er en ting. Å handle er noe annet. Høyreboblen sprekker ikke fordi det ikke er en boble, men høyresiden må jobbe hardt om de skal surfe på bølgetoppen.

Rough Guide for de aller rikeste

Jeg har litt vondt av Stein Erik Hagen. Det meste av det han gjør, går galt. Ikke bare blir han hengt ut for det han sier eller forsøker å si, men også for det han ikke kan rå med. Dårlige rådgivere har han også.

Derfor blir han et lett bytte for våre statsautoriserte meningsbærere. Som f. eks. Marie Simonsen, Anders Heger, Arne Strand, Stein Ørnhøi og mesteren i retorikk, Kjell Terje Ringdal.

For å unngå å lide samme skjebne for de som kan tenke seg å bli så rik som Stein Erik, så har jeg snekret sammen en "rough guide" for våre aller rikeste:

Du kan ikke hete Stein Erik Hagen.
Gjør du det, er du dømt. For ever. Skulle du allerede ha fått dette navnet, bytt det umiddelbart. Nå er det veldig enkelt.

Det spiller nesten ikke noen rolle hva du velger. Kjell Inge Røkke, Petter Stordalen, Anders Jahre, Hilmar Reksten, Rema-Reitan er fullt gangbare navn. Insisterer du fortsatt på å hete Stein Erik Hagen, kan du egentlig slutte å lese her. Du er uten redning og får ta det som kommer. Om du da ikke holder helt kjeft.

Du kan ikke lespe, snakke med nasal betoning eller gå rart.
Da kommer rikssynserne og tar deg. Da vralter du og de beskylder deg for å snobbe oppover. Og for guds skyld, bruk aldri ordet "man". Det er forbeholdt sportsstjerner, kongelige og surprise: Rikssynserne.

Lær av Petter Stordalen. Når han fremstår i full offentlighet kommer de tjukke l-ene. Eller Kjell Inge. En anelse romsdalsdialekt ispedd bullshit-engelsk. Da kommer du langt. Da kan du både være rik og uforskammet. Ja, du kan til og med drite ut en statsråd i full offentlighet og komme greitt unna. Og snakker du trøndersk som Rema-Reitan er du helgardert. Mer folkelig blir man ikke. Aldri så rik.

Klær skaper folk
Ærlig talt. Du kan ikke kle deg i tyrolerjakker og lederhosen om de er aldri så skreddersydde og komme unna med det. Hallo. Å fortelle at du har utskiftbare snipper på skjortene dine er bare så 1930. Glem det. Toga og fjortisklær derimot. Det er bare så kuult.

Du må være forsiktig med hvem du gifter deg med
Når du er veldig rik, så glem kjærligheten. Og bli for guds skyld ikke forelsket i ei dame med adels-aner og slott i Vestfold. For da påstår His Masters Voice i retorikk, Kjell Terje Ringdal at du ikke har giftet deg, men fusjonert. Stein Ørnhøi døper deg sporenstreks om til von Hagen og Marie Simonsen kommer med antydninger om at du egentlig vil bytte blodfarge.

Du må ikke gifte deg over din stand. Er du en kjøpmannssønn fra Grefsen så passer du ikke under krystallkronene på Fritzøe-hus. Uansett. Det er forbeholdt de som har riktig familiebakgrunn og "de store hagers selvtillit". Er det noe rikssynsere med god borgerlig familiebakgrunn (om enn aldri så radikale i gjerning) hater, så er det oppkomlinger. Bortsett fra oppkomlinger med 32 toaletter.

Ikke kritiser Jens Stoltenberg/regjeringen eller uttal deg om politikk og/eller skattenivå
Hvis du ikke har en cand polit-, cand oecon-grad eller gode taleskrivere. Ellers blir du et lett bytte. Og Jens blir personlig. I tillegg kan du risikere at Martin Kolberg vil flå deg og dine likesinnede.

Du skal skryte av regjeringen. Om hvor snille og gode de er. Da kommer du unna med det meste. Selv en korrupsjonsdom. Det hindrer ikke at du får staten til kjøpe aksjer hos deg eller at Jens kommer og skryter av deg . Ja, du kan til og med hudflette en av statsrådene til Jens. Men husk: Du må først skryte av dem. Og viktig: Å bli sammenlignet med Sovjetunionen er det verste Jens vet. Det glemmer han aldri. ALDRI.

Skattenivå er i utgangspunktet tabuemne. Med mindre du sier at det er helt ok, akkurat passe eller at de som synes det er for høyt, er noen idioter. Det elsker folket. Og rikssynserne.

Du må ikke skryte av veldedighet
Det hjelper ikke at du har gitt 100-vis av millioner til et gode formål. Det er den første gaven man husker. Anders Heger kommer ikke til å glemme det dersom du gir en hest til de kongelige. Det vil prege ham hele livet.

Du må ikke gjøre det stort i dagligvarebransjen.
Av en eller annen grunn hater rikssynsere folk fra dagligvare-bransjen. Om de insisterer på å hete Stein Erik Hagen. Anders Heger går så langt som til kalle dem godteripushere. Altså næringslivets pariakaste. I sterk kontrast til damebok-pushere. Eller jagerflypushere.

Grunnen til raseriet er at dere har ødelagt for kjøpmannen på hjørnet. Den koselige, lille mann/kone-butikken. Som stengte kl. 17, akkurat da folk sluttet på jobb. Og var litt dyrere. Nå er de glorete godteripusher-sjapper (eller bokhandlere) som har overtatt. Men alt dette blir tilgitt om du heter Rema-Reitan. Ikke bidrar dere til verdiskapning heller. Da må du jobbe i forlag, være rikssynser eller politiker. Gjerne i kombinasjon.

Du må aldri svare rikssynsere
Tar du igjen, kan du takke deg selv. Rikssynsere hater når noen kritiserer dem. Det er deres domene. Du skal ta i mot og holde kjeft. Det eneste rikssynsere synes er verre, er at ingen vil høre på dem.

Ikke meld fra hvor du drar og hvorfor
Dersom du synes at det noe som plager deg i hjemlandet og du gjerne vil prøve lykken andre steder. Ikke si det til noen. I alle fall ikke til noen med mikrofon og kamera. Det funker sjelden bra.

Vent heller til du vil komme hjem med noe. Noen båter f.eks gjerne og vil stikke sugerøret i felleskassa. Det går det fint. Det verste som skjer er at du blir upopulær på Sunnmøre. Det finnes verre ting.

Ikke forsøk å snakke om sak.
Ingen liker mennesker som vil snakke sak. Det er lite sexy. Da blir du helst oversett. Vær usaklig, provoserende, whate ever. Bortsett fra om du heter Stein Erik Hagen (som jeg har advart deg om før) Da kan du godt snakke om sak. Selv om det du sier er dumt. Fordi de meningsbærende rikssynserne bryr seg ikke uansett. De vil heller snakke om hvordan du ser ut, hvordan du kler deg, hvordan du snakker, hvem du er gift med, hvilken blodfarge du har og hvor du bor. Og uansett hva du har sagt, er det dumt. Men akkurat det kan de jo ha rett i. Noen ganger.

Listen kunne vært gjort lenger, men jeg føler vi har fått med det viktigste. Og som sagt: Navnevalget betyr alt. Lykke til.

Kommentariatets klarsyn

De politiske kommentatorene skal være våre tolker i det politiske landskap. De hentes inn av media for å fortelle Ola og Kari Nordmann hva politikerene egentlig mener.

Som når Sylvia Brustad sier "etter en samlet vurdering", så betyr det at

"Det er 4 måneder igjen til valget. Vi tåler ikke at denne saken ruller lengre. Regjeringen har en dårlig sak, så vi velger å legge oss flate. Og satser på at folket har glemt saken om noen måneder"

Eksemplene kunne vært mange flere.

Torbjørn Røe-Isaksen og Audun Lysbakken gikk til frontalangrep på det de kalte Kommentariatets diktatur:

Kommentariatets diktatur oppstår når kommentatorene skal tolke stadig flere innslag på TV og radio, og til slutt komme med innslagets fasit. Spørsmålene de får er gjerne av typen: «Politisk redaktør Kyrre Nakkim, hva er det Lars Sponheim ønsker å oppnå med dette utspillet?». Og Mini svarer villig vekk, slik at ingen er i tvil om at han har fri tilgang til Lars Sponheims innerste tanker.

Og kommentariatet slo tilbake. Liktærne var mange og ømme. Blant andre hos Arne Strand som kalte det Gammelt oppgulp.

Etter hvert har kommentaren fått en bred plass i avisene og i etermediene. Reportasjens oppgave er å beskrive. Kommentarens jobb er å analysere, forklare og konkludere. Hvem påvirker hva? Hvorfor skjer det som skjer? Hva blir konsekvensene? I en stadig mer uoversiktlig politisk virkelighet er det avgjørende at kompetente kommentatorer stiller slike spørsmål og gir svar.

Dette er interessant. Man forutsetter at det store gross av folket ikke er i stand til å vurdere det de ser og reflektere over det. Kanskje han har rett? Men det gav meg inspirasjon til å ettergå Arne Strand i hans analyser og konklusjoner. Fordi det er så mye å velge i, skal jeg konsentrere det til Aker-saken. Og for all del. Dette er ikke et forsøk på å dukke Arne Strand spesielt. Det kunne vært nesten hvilken som helst kommentator.

Jeg leser Strand med stor interesse. Hans bakgrunn fra både presse og regjering er interessant. Som veskebærer (statssekretær) for Gro på 80-tallet har han gode kontakter og innsikt.

Noen ganger blir jeg forbanna, andre ganger oppgitt, ofte lattermild, men av og til nikkende til en god analyse. I stilen ligner han på en gammel krafthopper. Han som gikk knallhardt ut, høyt over kulen, gikk langt ned i bakken, men landet ikke alltid når han skulle og gikk på trynet.

Vi kan ta det kronologisk:

7. april: Staten lurt trill rundt

Kjell Inge Røkke ble sittende igjen med en pen gevinst. Næringsminister Sylvia Brustad ble sittende med skjegget i postkassa. Slik kunne hun ikke bli sittende lenge. I går gikk det opp for henne at granskningen av affæren ikke kunne overlates til Røkke-folkene. Da risikerte hun å bli rundlurt på nytt. Nå skal et uavhengig utvalg granske saken. Brustad vil til bunns i Røkke-saken før saken trekker henne til bunns.

8. april: Kan ha lurt seg selv

Sylvia Brustad lover at påsken ikke skal stanse granskningen av salget mellom Røkkes Aker og Aker Solutions. Det lover ikke godt for Kjell Inge Røkke. Salget hans henger i en tynn tråd. Har han svin på skogen, vil granskerne fange dem i løpet av kort tid. Næringsministeren er ute etter å nullstille salget og eventuelt inngå en ny avtale. Brustad føler seg lurt. Hvis Røkke er politisk klok, finner han en ordning med staten. Den politiske gjengen han har samlet rundt seg, bør kunne fortelle ham at en næringslivstopp aldri kan vinne en krig med regjeringen.

14. april: Røkkegate:

Denne gangen har Kjell Inge Røkke tatt seg vann over hodet. Salget av fem selskaper fra Aker som Røkke eier, til Aker Solutions som han eier sammen med staten og Wallenberg-sfæren, kan bli hans «Røkkegate». En kamp mot Stoltenberg, Stortinget og Wallenberg kommer Røkke til å tape. Han må bli enig med staten og svenskene om en ny avtale hvis han skal overleve denne krigen.

15. april: Imperiet slår tilbake:

Røkkes krig mot regjeringen er uvirkelig som en science fiction-film. Men i motsetning til «Star Wars» fra 1980-tallet – «Imperiet slår tilbake» – er denne krigen barsk norsk virkelighet med Røkke i rollen som den onde Darth Vader. I filmserien gikk det bra til slutt. Darth Vader måtte bite i gresset. Det tror jeg også Røkke gjør til slutt, men først skal kampen kjempes til the bitter end.

17. april: Kamp på liv og død

Røkkes vei mot Aker-toppen er ikke som Askeladdens vei mot Soria Moria. Veien er strødd med overkjørte næringslivstopper og rasende aksjonærer. Røkke er en mester i å snu seg slik at han selv kommer best ut. Denne gangen kan han ha møtt sin overmann i Jens Stoltenberg. Det vil svi. Ikke bare økonomisk, men også for Røkkes ettermæle.

18. april. Sikter mot høstens valg:

En langvarig krig med Røkke vil bli sett på av velgerne som en svakhet og mangel på handlekraft. Statsminister Stoltenberg bør derfor riste av seg Røkke på en måte som ikke etterlater noen tvil om at staten har fått viljen sin. Det vil være en skandale hvis landets regjering, som står ansvarlig overfor Stortinget, taper en kamp med en privatperson om forvaltningen av folks skattepenger.

23. april. Bøllete oppgjør med Brustad

Dette har nå utviklet seg til et oppgjør mellom Røkke og Brustad. Hvis den kommende uavhengige gjennomgangen viser at Røkke har rett, at han og Aker ikke har gjort noe galt, at salgsprisen er riktig og prosessen juridisk vanntett, går regjeringen på et dramatisk nederlag. Næringsministerens jobb henger da i en tynn tråd.

25. april. Brustad på vikende front:

De fleste trodde at regjeringen og næringsminister Sylvia Brustad ikke kunne tape en krig med en privatperson. Kjell Inge Røkke er riktignok mektig, ja, en av de mektigste i landet, men at han skulle gå seirende ut av det tøffeste oppgjøret mellom politikk og næringsliv på lange tider, det hadde i alle fall ikke jeg trodd. Men det er i ferd med å skje. Salget vil ikke bli nullstilt, slik regjeringen krevde, men prisen blir trolig justert.

12. mai. Røkke seiret på alle fronter:

Vi som av og til kritiserer Røkke for hans tøffe forretningsmetoder – som hovedregel overkjører Røkke sine minoritetsaksjonærer – og som trodde at statsråden hadde noe å fare med, må kanskje tro om igjen i denne saken.

Nå vet jeg av erfaring at det er en risikosport å stole fullt og fast på statsråder og regjeringer. Men at en statsråd til de grader skulle gå seg vill som Brustad gjorde her, er likevel oppsiktsvekkende.

Dette var bare et utvalg sitater. De kunne vært flere og med litt andre vinkler. Men dette er altså en kommentator som daglig i sin spalte i Dagsavisen og ukentlig i radio og TV forteller oss hvordan vi skal tolke og forstå politikken. Strand gikk høyt ut over kulen, men jeg litt usikker på om han har landet ennå. Jeg er vel ikke direkte imponert over svevet.



Bloggposter realtert til Aker-saken:

Julaften kom tidlig i år
Gutteklubben Ugrei
Krim og quiz
Hallo i Aker - i alle kanaler
Total ydmykelse
Som bestilt

Den norske stats forretningsbank?

Arne Strand er noen ganger ufrivillig morsom. Som i dag. I en kommentar i Dagsavisen "Jubel for staten", drømmer han seg tilbake til de gode korporative dager. Arne Strand vil ha bank. Statsbank.

Arne Strand var statssekretær hos Gro i 1987-89. I 1987 gikk ett av Arbeiderpartiets industrielle fyrtårn, konkurs. Kongsberg Våpenfabrikk hadde bl. a. påtatt seg prosjekter de ikke hadde økonomi og kompetanse til. Gjenkjøpsavtale med F-16 bl. a.

Så Arne Strand burde ha god kunnskap om hva som skjer når staten engasjerer seg på områder den ikke har forutsetninger for å drifte. Derfor utøver statens det meste av sin eierpolitikk gjennom bedrifter som fungerer i det kapitalistiske system. Der profitt ikke er et skjellsord, men nødvendig for å overleve.

Så jeg lurer på hvordan Statsbanken til Arne Strand skal fungere i forhold til det vanlige bankvesenet. Skal den ta større risiko enn andre banker? Med skattebetalernes penger.
Skal den låne ut til lavere rente enn andre banker? I så fall kommer ESA og tar oss.

Selv ikke Kristin Halvorsen ser ut til å synes at det er en god idè.

Hvis Arne Strand sluttet å drømme så ser han kanskje det alle andre ser. De rødgrønne inisterer på at det er de lønnsomme prosjektene og bedriftene som skal få finansiering. Selv ikke Liv Signe vil la distriktshensyn gå foran lønnsomhet.

Selv om de later som markedskreftene er døde så er det markedskreftene som skal brukes når bankene skal få tilgang til lånekapital.

Det er ingen rødgrønne som snakker høyt om "samfunnsmessige hensyn" (oversatt betyr det at bedrifter som har mange ansatte og som ligger litt utenfor allfarvei, skal støttes uavhengig av om de er lønnsomme eller ikke). Det ble ekstra tydelig i RedaksjonEn i kveld. Michael Hall, tillitsvalgt på Hydro Aluminium Structures, Raufoss var den eneste som tok ordene samfunnsmessige hensyn i sin munn. Statsminister og finansminister var mest opptatt av lønnsomme prosjekter. Avstanden fra regjeringskvartalet til Raufoss var lenger enn normalt.

Så Arne Strand kan drømme seg tilbake til den gang Staten (Ap) trodde den kunne løse alle problemer bare fordi den var Stat. Det fungerte ikke da og det vil ikke fungere nå. Hvis ikke Statsbanken skal drive på markedsmessige vilkår, men da trengs den jo ikke.

Dagens anbefaling: Absurd politisk teater

Det er ikke ofte at Arne Strand (Dagsavisen) og jeg er på bølgelengde. I dag har imidlertid Strand begått en kommentar som jeg kunne skrevet selv. Absurd politisk teater.

Regjeringen driver et høyt spill i krisetider og jeg skjønner at Arne Strand synes fallhøyden er i ferd med å bli vel stor.

Bikkjer som bjeffer, biter ikke

Bikkja mi, Laban, verken bjeffer eller biter. Labradorer er stort sett greie sånn. Men det finnes en haug med tobeinte løsbikkjer som bjeffer i tide og utide. Heldigvis er de bort i mot ufarlige. De er stort sett tannløse og biter sjelden. Men som hannbikkjer flest skvetter de overalt og markerer revir.

I fjor var det ledernes opsjoner som brakte dem ut av fatning. Men siden finanskrisen har gjort de fleste opsjoner verdiløse, har man nå funnet et nytt offer: Rune Bjerke. Ikke på grunn av hans kameratslige omgang med makta, men fordi han driver butikk. Eller bank. Det må han slutte med, om man skal høre på bikkjene som bjeffer.

Det kan selvsagt diskuteres hvor smart det var å gjennomføre renteøkningen som ble varslet i september. Det kan også tenkes at Rune Bjerke hadde et behov for å distansere seg fra "vennestemplet".

Uansett motiver. Rune Bjerke og DnBNOR mener at det smarteste banken kan gjøre nå, er å selge lån til 7,45% (>1 mill innenfor 60%) Det gjør at banken ligger sånn midt på treet prismessig.

Dette får flere av landets gneldrebikkjer inklusiv statsminister, finansminister, næringsminister, Per Østvold i Transportarbeiderforeningen og regjeringens pressetalsmann, Arne Strand, til å gå fra konseptene. De to siste er som vanlig verst: Korsfest, korsfest lyder ropet

Statsminister Jens Stoltenberg:

- Ingen forstår noe annet enn at bankene setter ned renta i den situasjonen vi er oppe i, sier statsminister Jens Stoltenberg (Ap).

Næringsminister Sylvia Brustad:

- Dette handler om bankens omdømme, sier næringsminister Sylvia Brustad (Ap).

Staten eier en drøy tredel av DnB NOR, og eierskapsavdelingen i Næringsdepartementet vil nå høre banken redegjøre for rentepraksisen som opprører så mange.

Heldigvis er verktøykassa hennes tom, så hun får ikke gjort så mye skade.

Per Østvold er litt mindre diplomatisk i sine uttalelser. Han vil gi Rune Bjerke et ultimatum (sic)

Ifølge Østvold må regjeringen bruke eiermakten sin til å gi banksjefen et slikt ultimatum.

- Jeg vet at regjeringen ikke kan instruere DnB NOR. Men siden staten tross alt eier 34 prosent i den banken, kan de derfor utøve eiermakt og bruke de riktige kanalene til å fortelle Bjerke at han enten kan sette ned renten, eller få sparken, sier Østvold.

Oppsigelsesformalia i fagbevegelsen er syltynne når det gjelder sjefer. Sist Østvold skulle sparke noen, var det Reiten i Hydro. Det klarte han ikke. Det ble mye bjeffing da også.

Men høydepunktet er regjeringens pressetalsmann. Arne Strand, altså. I dette innlegget får han vist mye av seg selv. Både kunnskapsløshet om hvordan bankene fastsetter sine renter, kunnskapsløshet om hvordan børstnoterte bedrifter fungerer og kunnskap om hvordan AP tidligere ordnet opp i bøttekottet. Noe som ikke lenger fungerer slik lenger.

Noen godbiter:

Rune Bjerkes oppførsel vil trolig sette sluttstrek for administrasjonens grenseløse selvstyre og statens passive eierskap. Folk på gata og folk i Stortinget har begynt å spørre om hvorfor staten skal eie når den likevel ikke har noe den skal ha sagt i DnB NOR. Det er pinlig og flaut at eierne, statsminister Jens Stoltenberg og finansminister Kristin Halvorsen, må trygle og be Rune Bjerke om å sette renta ned.

Et bedre argument for at staten skal avvikle eierskap i bedrifter som ikke er av strategisk betydning, har jeg sjelden sett. Selg dritten!

Men nei da, for Arne Strand er dette et argument for å kjøpe alt:

Under bankkrisen på 1990-tallet tok staten over DnB NOR for å forhindre at banken gikk konkurs. Etter hvert solgte staten seg ned. Sannsynligvis var det uklokt. For å få god kontroll over norsk bankvesen som sådan, bør staten igjen ta full kontroll over landets største bank. 34 prosent statlig eierskap i DnB NOR er helt klart ikke nok.

Da blir det boller og brus, lave utlånsrenter og høye innskuddsrenter. Hilsen Arne Strand!! Selv en ekte bikkje som Laban, har ikke foreslått noe så dumt.

Et grunnleggende krav til børsnoterte bedrifter er at de skal optimalisere profitt. Det er eneste grunnen til å eie børsnoterte bankaksjer. Dette har gitt staten milliarder i utbytte i mange år etter bankkrisen på 90-tallet. Statens overtagelse av bankene den gang kostet oss ikke 5 øre. Staten gikk med 5 milliarder i overskudd etter bare bare få år.

Om staten er misfornøyd med at Rune Bjerke ikke hører på dem, så har de bare ett valg. Innkall til ekstraordinær generalforsamling, foreslå ett nytt styre som er villig til å sparke konsernsjefen. Får man med et flertall av de øvrige 66% av aksjonærene, så er det grei skuring. Jeg tviler på om de tør å gå ett opplagt nederlag.

Nå skulle man tro at DnBNOR har landets høyeste utlånsrente, flere prosentpoeng over alle andre. Men som tidligere nevnt her, det har de ikke. Selv etter renteøkningen (alle har glemt at de først satte ned renten med 0,6 prosentpoeng for 14 dager siden) ligger de ganske midt på treet (for et lån på 1 mill innenfor 60%) med effektiv rente på 7,78%.

Etter at Norges Bank satte ned styringsrenten på onsdag, steg faktisk pengemarkedsrenten med 0,36 prosentpoeng. Bankens ledelse gjorde da jobben sin og priset bankens lån til en margin de mener er nødvendig. For det skal altså Rune Bjerke miste jobben. Det er et absurd krav.

Siden svært mange ikke har forstått hvorfor det er mulig at bankene setter opp (eller lar være å sette ned) når styringsrenta går ned, så les denne artikkelen. Den er meget opplysende.

Jeg liker heller ikke at rentene på lånet mitt stiger, men siden jeg aksepterer at konkurranse er det eneste som på sikt kan presse renta ned (i ett normalt fungerende finansmarked) så forlanger jeg ikke banksjefens hode på ett fat som det norske hylekoret. Da forhandler jeg med banken først og bytter dersom avstanden blir for stor. Det er jo så enkelt i følge Kristin og Jens.

Kanskje det er dette som er årsaken til venstresidens raseri overfor DnBNOR. Det er ikke så lett å bytte bank som de påstår, for svært mange låntagere.

Men bjeffe kan de. Selv om de skulle bite, gjør det ikke vondt. Tannløse bitt gjør ikke det.

Syk mor

Dagsavisen er på krigsstien. Kommer FrP i regjeringsposisjon blir pressestøtten lagt om og de "meningsbærende" avisene som Dagsavisen, Vårt Land og Nationen kommer til å få en aktiv dødshjelp. De tre "partiavisene" tar store deler av produksjonsstøtten. Dagsvisen alene får over 40 mill. pr. år.

Derfor kom Dagsavisen ut med en meget spesiell førsteside på lørdag. At de tar opp kampen for sin eksistens er kanskje ikke så rart, men de balanserer på en meget tynn line og Håvard Narum i Aftenposten har et godt poeng når han fremhever at:

Det kan lett slå kontra om de som lever av pressestøtten blir dens fremste forsvarere.

Det er en vanskelig balansegang mellom analyse og aktivisme og det er tvilsomt om Dagsavisen klarer denne balansegangen.

På sitt beste er Dagsavisen god. På sitt verste har den glemt at den har skiftet navn og er bare Arbeiderbladet.

Hvor dypt i ryggmargen støtten sitter, viser også det knallharde angrepet som Dagsavisen har på en lederartikkel i gårsdagens Dagens Næringsliv. Når Dagsavisen forsøker å fremstille det som om det er de meningsbærende avisene som står for den kritiske journalistikken, så er det en påstand jeg har vanskelig å finne dekning for.

Dagens Næringsliv er ikke noe dårligere enn Dagsavisen når det gjelder gravende, kritisk journalistikk. Spesielt ikke mot næringslivet. Og det unyanserte angrepet på markedsliberalismen virker bare umodent.

Det bør også være dårlige nyheter for Arbeiderpartiet at Dagsavisen går så hardt ut. Det er jo ingen nyhet at FrP mener dette. Det nye er at at Arne Strand tror at det er en mulighet for at FrP kan komme i posisjon til å gjennomføre sin politikk. Derfor stiger panikken i avisen.

Norske aviser er enfoldige, nasjonalistiske og navlebeskuende. Det rare er at de ikke har lykkes i å gjøre nordmenn til idioter.

Sa kulturkritikeren Hans Magnus Enzenberger på et medieseminar i 2002. Og jeg er tilbøyelig til å gi ham rett. Men den kritikken er ikke betinget av om avisen mottar støtte eller ikke. Det er bare å lese Dagbladets ferieaviser.

Personlig har jeg problemer med det prinsipielle i å avvikle pressestøtten fullstendig. Og merker med interesse at det er heller ikke FrP. Det er vanskelig å tolke Ulf Erik Knudsen på annen måte enn at de vil beskytte lokalavisene:

– Jeg kan ikke skjønne hvorfor vi skal bruke statlige midler på partiavisene til Ap, KrF og Sp. Vi vil heller prioritere lokalavisene, sier Knudsen, som mener avisene må skjerpe seg og gjøre seg mer salgbare.

I små lokalsamfunn kan det langt lettere oppstå bindinger og usunne forhold i politikk/næringsliv og man trenger en vaktbikkje som ikke er i lomma på verken eller politikere eller lokalt næringsliv. Og ennå er ikke tiden inne til å gravlegge papiravisen til fordel for nettet.

Så får vi se om Arne Strands redsel blir realitet. I så fall er ikke hans "syke mor" syk, men i ferd med å sovne inn. Om enn ikke stille.

It`s payback time

Dagsavisen er en kilde til mye rart. Ofte tennerskjærende ergrelser over regjeringens pressetalsmann, Arne Strand. Men ingen kan ta fra ham at han har gode kontakter i regjeringen. Derfor finner man også noe når man ikke leter spesielt godt. Som dette avsnittet i hans analyse av regjeringens overlevelsesevne:

"Fagbevegelsen bidro i 2005 på en avgjørende måte til at de rødgrønne vant flertallet. Det vil ikke skje ved neste valg hvis vårens lønnsoppgjør ender med konflikt. Regjeringen vil derfor strekke seg langt for å få på plass en AFP-avtale som LO kan akseptere, uansett hva opposisjonen på Stortinget måtte mene om det.

Når en regjerings politiske liv står på spill, er det makta som rår. Derfor kommer man i mål med en ny avtale om tidligpensjon."

Les gjerne sitatet flere ganger. La det synke godt inn. Slik kan også politikk være.

Arne Strand har rett. På flere punkter. Regjeringen vil ikke ha bråk med LO ett år før stortingsvalget. Da setter de heller hele pensjonsforliket på spill.

Foran stortingsvalget i 2005 bevilget fagbevegelsen vel 15 millioner til det rødgrønne alternativet. De kommer til å få god avkastning på investeringen. Den siste gevinsten kommer med AFP-ordningen nå i lønnsoppgjøret.

Regjeringen kommer til å sørge for en god AFP-avtale. En avtale som betales av alle skattebetalere. Men som ikke alle skattebetalere nyter godt av. 1,2 millioner eller 60% av arbeidsstokken kan få AFP. 40% eller vel 800 000 får det ikke. Men må allikevel være med på spleiselaget. Regningen som legges på regjeringens bord har milliardtall.

Hvordan ville det blitt oppfattet om det hadde vært en borgerlig regjering og en bidragsyter ga 15 millioner i valgkampstøtte? Og fikk goder tilbake for flere milliarder? Jeg tror kanskje ordet korrupsjon hadde dukket opp. I alle fall hadde Eva Joly gjort det. Men ikke nå. Det er mulig at det er så innarbeidet i den norske folkesjela at vi har innsett at slik er det bare. Og slik blir det.

Da hadde ikke Arne Strand konkludert med at makta rår. Han hadde gått berserk. I alle kanaler. Slik han gjorde det i opsjonssaken til Eivind Reiten. Mens han går på sokkelesten når ledelsen i A-pressen beriker seg.

Men nå holder de kjeft

Jeg går ut fra at de fleste husker venstresidens hardkjør mot opsjonordninger i fjor. Det var ikke måte på hvilken ulykke landet ville vederfares om Reiten & Co fikk utløst sine avtaler. I alle fall ville lønnsforhandlingene bli ødelagt.

Men også venstresidens folk er glad i penger. Men når deres egne får utbetalt risikofrie millionbeløp, så lister man seg rundt på sokkelesten og alle holder kjeft. Men taushet kan også tale.

Gerd-Liv Valla signerte avtalen og Roar Flåthen sørger for utbetalingen. Dermed kan Alf Hildrum (nå TV2-sjef) og hans ledergruppe fra A-pressen sope inn 57 millioner blanke kroner. Av disse går 25 millioner i Hildrums lomme.

Selv om dette ikke er helt likt en opsjon, så har det vært en risikofri investering som ligner sterkt. Så da kan vi bare vente på Per Østvold, Jan Bøhler og Arne Strand, for å nevne noen få. Ja, for de mener vel noe om denne saken også?

Mitt yndlingssitat fra Tikkanen: ”Dobbeltmoral er bra. Mister man den ene, så har man den andre igjen”, ser fortsatt ut til å ha gyldighet.

Venstrevri, korrupsjon og industriskandaler

I forlengelsen av debatten om venstrevriding i media kan vi jo ta med denne godbiten fra Arbeiderbladet (også kjent som Dagsavisen). I denne usignerte lederen som ikke kan være skrevet av andre enn Arne Strand får han virkelig vist sitt sanne jeg.

Arne Strand har brukt enhver anledning til å gå etter Eivind Reiten. Agendaen har for så vidt vært helt åpen. Reiten må bort. Ikke bare som styreformann i StatoilHydro men også som konsernsjef for Hydro. Og når Reiten går som styreformann, kan ikke Strand dy seg. Han må stikke dolken i ryggen:

”Vi har antakelig å gjøre med en av de største industrielle skandalene i fredstid”.

Verken mer eller mindre. Slik går det når blodtåka siger ned i øyene og skygger for realitetene hos hr Strand. For det første er granskningen i sin spede start. Men Strand vet allerede.

”Hydros egen undersøkelse av Libya-avtalen var så overflatisk at det bare tok uavhengige granskere noen timer å fastslå at skandalen var mye verre enn antatt”

Hva er fastslått, hr. Strand? Så vidt jeg vet er det ikke levert konklusjoner fra verken de amerikanske eller norske granskerne.? Det vi kjenner av saken så langt kan oppsummeres:

-Forholdene som skal granskes av det amerikanske advokatfirmaet Sullivan & Cromwell og Jan Fougner fra Wiersholm med bistand fra Shearman & Sterling LLP, stammer fra oljeselskapet Saga Petroleum og avtaler som ble inngått i 1999.

- Hydro stanset arbeidet med å få tilgang på et leteområde i Libya etter oppkjøpet av Saga samme året på grunn av mistanker om snusk og uregelmessigheter.

-Hydro betalte likevel ut 6,85 millioner dollar, rundt 61 millioner kroner etter datidens dollarkurs, i konsulenthonorarer i 2000 og 2001.

- I tillegg ble en faktura på 300.000 dollar, over 2,6 millioner kroner etter datidens kurs, utbetalt i 2000 til en av operatørene. En lignende faktura på 900.000 dollar, over 7 millioner kroner basert på datidens kurs, ble stanset i 2002 etter mistanke om at betalingen kunne være utenfor Hydros etiske regelverk. Kilde NTB.

For egen regning kan jeg tilføye: Eivind Reiten jobbet som konserndirektør Aluminium ved overtagelsen av Saga Petroleum og ble først konsernsjef i 2001.

En annen fiffig detalj, er at den tidligere AP-statsråden Grete Faremo, som av mange er nevnt som kanditat til styreformannsvervet i Hydro, satt i Sagas styre da avtalen ble inngått og har nå erklært seg inhabil.

Største industrielle skandalesak i fredstid?
Av og til aktiverer Strand tastaturet før hjernen. Jeg kan kort minne ham om noen av industriskandalene.

Kings Bay-ulykken er vel en god kandidat som nok ikke Arne Strand har glemt.

Statens rolle i Kongsberg Våpen-konkursen er en annen.

Men når det gjelder Statoils historie har vi også noe å velge i.

1987: Mongstad. Konsernsjef og tidligere AP-statssekretær Arve Johnsen må gå av etter overskridelser på 5,4 milliarder (1 Mong) på Mongstad

1995: Kalundborg, Danmark, Statoils raffineri blir 50% dyrere enn antatt (1,25 milliarder),

1999: Åsgård-feltet kostet 17 milliarder mer enn planlagt. Konsernsjef og tidligere AP-statssekretær Harald Norvik må gå og får i første omgang en fallskjerm på 28 mill av styret. Der satt Yngve Hågensen. Senere ga Norvik etter sterkt press fra seg noen av millionene.

2003: Irankorrupsjon. Konsernsjef Olav Fjell og styreformann Løddesøl må gå etter at Statoil betalte 100 mill til Mehdi Hashemi, sønn av Irans eks-president Rafsanjani. For dette fikk Statoil først en bot på 20 mill fra Økokrim og i 2006 en bot fra det amerikanske kreditttilsynet på 70 mill kroner.

2002, 2004 og 2005: Snøhvitutbyggingen blir totalt 18,8 milliarder dyrere enn beregnet.

Dette er vel "skandaler" fullt på høyde med Libya-saken? Eller hva synes Arne Strand?

Statoil er herostratisk berømt for nesten aldri å levere et prosjekt uten overskridelser både på tid og kroner. Hydro har derimot kultur for det motsatte.

Derfor måtte det gjøre vondt for Arne Strand og hans kumpaner i jakten på Reiten, å se reportasjen i går fra åpningen av Ormen Lange. Prosjektet som var Reitens baby ble levert i tide og på budsjett. Et prosjekt som var Norgess største landbaserte prosjekt gjennom tidene, med en kostnadsramme på 50 milliarder. Prosjektet skal gi Norge enorme inntekter i ca. 40 år.

Det var en sorti som var Reiten verdig. Jeg håper han nøt hvert sekund av den store dagen. Det er et fattig land som ikke finner plass til industriledere av Reitens format.

Så får heller Arne Strand kalle det en hyllest som

"minner om dyrkingen av politiske ledere i ettpartistater."

Det vet Arne Strand mer om enn meg.