Garanti eller politikk

Norske politikere vet at velgerne har så lite tiltro til dem at når de virkelig skal vise at de er til å stole på, utsteder de garantier. Som i praksis ikke viser seg å være verdt noe som helst. Og så sitter de der og lurer på hvorfor de scorer lavt på tillitsskalaen.

Jeg har stor forståelse for at noen partier har problemer med å samarbeide. I alle fall om man skal ta utspill og partiprogrammene som utgangspunkt. Det var nok også utgangspunktet for mange i SV da de bestemte seg for å gå i regjering. Sosialisme, freds-, miljø- og anti-Nato-partiet. Men de fant frem til statsrådslimousinene. Og likte det godt. Så godt at mange prinsipper ble lagt på vent.

Det er mulig at jeg ikke har forstått den indre kjernen i politikk-løken. Jeg trodde det var å utøve makt. Å få gjennomslag for sine saker. Om ikke alle; så de viktigste. Gjennomslag får man best i posisjon. Man skal ha flaks for å oppnå det samme i opposisjon. "Politik er att vilja" sa maktpolitikeren Olof Palme.

Det er mulig å ha stor forståelse for at mange er skeptiske til utspills- og snu-kappa-etter-vinden-partiet Frp. Men Frp ville få problem med sine hjertesaker i posisjon som SV har fått. Selv om Frp er betydelig større. Det ville sikkert bidratt til noen protestaksjoner på asfalten foran Stortinget, men det er vel ingen partier i landet som er så tilpasningsdyktige som Frp.

Men Siv Jensen har også skrevet under på garanti. Kanskje Siv innser det det mange tror. "Magien" forsvinner når man kommer under ansvarlighetens stekende sol. Og at baksetet i en limousin ikke er for folk flest.

Steile fronter og politiske garantier kan altså forhindre at det blir en borgerlig regjering som kan ha flertall i folket. Fordi noen partier avviser et bredt ikke-sosialitisk alternativ uten at man har satt seg ned for å sondere en mulig regjeringsplattform. Man kan bli straffet for mindre enn det.

Selv velger jeg å tro at Sponheim og andre garantister har lest sin Machiavelli:

Enhver innser det prisverdige ved en sanndruelig fyrste som levet et helstøpt liv uten noen form for snedigheter. Likevel har vi i vår egen tid sett at de fyrster er kommet langt som ikke er gått av veien for å lyve og på snedig vis lure folk. Til syvende og sist har de på dette vis overgått de ærlige og aktverdige.

Og i tillegg til dette:

En klok fyrste verken må eller kan være ordholden når dette ikke vil tjene ham eller når forutsetningene for et løfte ikke lenger er til stede. Det ville ikke vært noen god regel dersom menneskene bare var gode. Men menneskene er skrøpelige og vl selv aldri holde de løfter de har gitt deg. Og da kan heller ikke du gjøre det samme overfor dem.

Kan man håpe at det i neste valg blir gitt garantier om ikke å gi garantier.

Tuppen og lillemor

Det har sakte gått opp for meg at den virkelige verden og politikernes er forskjellig. Hvis jeg ønsker å samarbeide med noen, så foretar jeg litt research, finner kanskje ett par alternativer og tar kontakt. Er det gjensidig interesse, så blir det som regel et møte. Som blir til flere møter. Som kanskje blir materialisert i et samarbeide/oppkjøp eller lignende.

Jeg har aldri startet samarbeidet med å skrive artikkel i Dagens Næringsliv (ikke på nett) der jeg gir motparten "gode råd" om hvordan de bør oppføre seg for å få lov til å leke med meg. Heller ikke har jeg svart med tilsvar og bloggpost om hvor dumt det er å gi meg gode råd i Dagens Næringsliv. Min erfaring tilsier at det ikke ville skape det beste klimaet for et samarbeide basert på tillit og forståelse. En telefonsamtale hadde ordnet mye.

Men Fremskrittspartiet og Høyre har tydeligvis funnet ut at et snurt innlegg i DN og en like snurt bloggpost er det som skal til for å skape et godt samarbeidsklima på høyre side av midtlinjen.

Det er kanskje en grunn til at jeg ikke er politiker?