Sølv er nederlag

Uttrykket "Sølv er nederlag" forbindes med min navnebror, skøyteløperen Knut "Kuppern" Johannesen. Klar tale. Kun seier er og var godt nok.

I gårsdagens valg var det kun én seierherre. Jens Stoltenberg. . De andre seirene som ble feiret, er best egnet til innvortes bruk. Men det er viktig nok i alle fall i politisk sammenheng. Men det gir liten uttelling i maktens korridorer. The winner takes it all. Ap gjorde en god valgkamp og Jens som statsminister er et lett budskap å selge.

Kveldens taper ble uten tvil Lars Sponheim. Jeg synes det var en trist sorti. Selv om jeg mislikte garantiene hans, så tror jeg ikke det var den eneste og viktigste grunnen til at Venstre kom under sperregrensa. Det ser ut til at de fleste ikke har fått med seg eller husker den spesielle situasjonen i 2005. Da selv høyre-folk gikk ut og ba velgere stemme taktisk på Venstre. At de da fikk 5,9% var historisk høyt. Og vi må tilbake til 1969 for å finne et bedre resultat.

Ett eks. på hvordan dette slo ut, finner vi i Asker og Bærum. I Asker tapte partiet 1161 stemmer (-4,2%), mens det i Bærum var 3018 færre V-velgere i år (-4,9%).

3912 av disse velgerne hadde snudd opp ned på situasjonen for Venstre i år. Men de fleste kom hjem igjen til Høyre. Inkludert meg. Andre steder i landet forsvant noen av de til Arbeiderpartiet. Det viser litt av et sentrumspartis dilemma. I miljøsaken fikk ikke Venstre uttelling. Velgerne var ikke så opptatt av miljø som man kan få inntrykk av. Noe som også straffet SV.

Så det resultatet som Venstre fikk i år, er nok nærmere et naturlig nivå. 2005 var unntaket.

Jeg vil savne Sponheim. En politiker som ikke alltid fulgte rådgiveres spinskjema, men var seg selv. På godt og ondt. Og med en god replikk. Det er ikke mange av dem på Stortinget. Og hva jeg synes om Carl Ivars gammelmannsbitterhet i går, gidder jeg ikke skrive noe om.

SV fikk heller ingen god valgvake. 6,2% er tilbake til 1997-nivå og en halvering siden 2001. Og man hadde knapt fått noen timers søvn, før partiets "småstein i skoen", Rolf Reikvam, var på banen med sine "ultimatum" og mer eller mindre gode grunner for ikke å sitte i regjering. SV er helt avhengig av at Jens innser nødvendigheten av å ha med SV i sitt regjeringsprosjekt. Det kan innebære at LoVe forsvinner over i neste stortingsperiode. SV kan risikere å måtte avgi ett departement. Heidi Grande Røys kan fort bli barnehageleder igjen.

SP gjorde heller ikke noe godt valg, men tilbakegangen var ikke stor. Sp er regjeringens beste hestehandlere og de skal ha uttelling for det. Så blir det spennende å se om Ola Borten Moes flørting mot sentrum har rot i partiet. Valgresultatene viser at Liv Signe har større oppslutning om sin linje enn Borten Moe. I tillegg er det en meget tøff dame som ikke er redd for å ta en fight.

FrP gjorde sitt beste valg ever med 22,9%. Men ikke uten malurt i begeret. Meningsmålingene har nok skapt forventninger om mer. Men Siv har bestått prøven som leder. Problemet til Frp ble veldig tydelig i valgkampen. Så snart Siv forsøkte å vise ansvarlige statsministertakter, falt oppslutningen på målingene. Da måtte Per Sandberg eller Per Willy Amundsen slå til med noen utspill i kategorien: fri fart, fri børst og null asylsøkere. Og slik gikk no dagan.

Men Siv vet hvordan de borgerlige skal vinne neste valg og har oppskriften klar: "For å vinne neste valg må de andre slutte å vingle" Ingen grunn til selvransakelse der i gården.

Høyre var tilsynelatende også en vinner. Men bare tilsynelatende. 17,2% var bedre enn katastrofen i 2001 og sørget for 7 nye representanter. Men i motsetning til Frp har Høyre hatt dårlige meningsmålinger. Helt nede på 10-tallet. Da feirer man 17,2% som en triumf. Men det er selvsagt ikke godt nok for et parti som har ambisjoner om å danne regjering.

Høyre har i likhet med Frp også drevet med vingling. I dilemmaet mellom tekkes velgere som ser på Frp som pest og kolera og de som ikke ser mulighet for regjeringsdeltagelse uten Frp, har Erna ridd to hester. I den sammenheng var kanskje ikke dette stuntet det smarteste.

Høyresidens to partier ble styrket, men deres seire er null verdt. De er dømt til 4 års skyggeboksing i Stortinget. Hvordan Frp og Høyre skal klare å meisle ut en samarbeidsplattform for 2013 som skal inkludere Venstre og Krf er ikke lett å se, dessverre. Selv om de to største stort sett henter velgere fra hverandre så er et sterkt Høyre det viktigste premisset. Det kan bidra til at Krf og Venstre kan vurdere en ny runde.

Men sentrum i norsk politikk har flyttet seg og viser ingen stor entusiasme for en allianse. Vi har fått en polarisering med et sterkt Ap og en sterkere høyreside. Det interessante kan skje i regjering, dersom en eller flere av partene vurderer å bryte ut. Det er lite trolig. Jens forstår hva som står på spill og gir tøyler nok. Er min spådom. Men vi kan ikke ha en valgkamp til der ikke de borgerliges alternativer er avklart på forhånd. En repetisjon av denne valgkampen er en avsporing.

Men i skuffelsen over de borgerliges tap er det et lite lyspunkt at det er Ap som er styrket på bekostning av SV. Det er det minste av to onder. Spesielt for de av oss som er opptatt av næringspolitikk. For det norske næringsliv er ikke skremt av Jens. Syretesten på det, fikk vi fra børsen i dag. Oppgang på 2,62 poeng til årsbeste 317,91 viser at ingen ble skremt av valgresultatet.

Vi som hadde ønsket en endring hadde en dårlig dag. Jeg er ikke sint, bare veldig, veldig skuffet.

I tillegg til de taperne som er nevnt her, vil jeg også ta med noen meningsmålingsinstitutter og "ekspert"kommentatorer. Synovate bommet voldsomt på SV i valgdagsmålingen for NRK. Ekspertkommentatorene bommet på mye, men spesielt på Venstre.

Mitt valg

Jeg har bestemt meg. Til de av mine lesere som tror at dette har vært opp og avgjort lenge:Dere tar feil. Det har stått mellom 2 partier.

De rødgrønne fremstiller et regjeringsskifte nærmest som en katastrofe for landet. Ja, finansminister Kristin Halvorsen fremstiller det som "farlig" for Norge:

- Nå må alvoret komme inn i valgkampen. For det dere holder på med nå, det er farlig. Farlig for folk, farlig for Norge, farlig for arbeidsplasser (...) Vi har Europas laveste arbeidsløshet, så skal det spetakkelet der komme inn, tordnet Halvorsen.

Dette er et uttrykk for desperasjon i en presset situasjon og er langt fra virkelighetens verden. Jeg var selv inne på lignende tanker for 4 år siden, da jeg hørte at Kristin Halvorsen skulle bli finansminister. Og jeg var ikke alene. Det gikk ikke så galt. Det gikk heller ikke galt med vår forrige regjering, selv om det høres slik ut i valgkampen. Det var faktisk ikke den minst populære regjering noensinne. Slik Jens og Jensen har hatt felles utbytte av å fremstille.

Den tidligere statssekretær for Gro Harlem Brundtland og nåværende kommentator i Dagsavisen, Arne Strand, skrev dette for 4 år siden:

Vanligvis må en ny regjering rydde opp i det økonomiske rotet forgjengeren etterlot seg. Ikke slik denne gangen. Aldri har noen norsk regjering kommet til et så dekket bord som Ap SV og Sp nå gjør. Utgiftene til Folketrygden synker i takt med redusert sykefravær. Den høye oljeprisen gjør at staten bader i oljemilliarder. Selv om man tviholder på handlingsregelen om bruken av oljepengene vil oljemilliardene fosse inn på statsbudsjettet. Det er ikke en regjering i verden som har så stor økonomisk handlefrihet som den norske. Det skal godt gjøres å rote dette til.

Og når de rødgrønne okker og uffer seg over det de kaller rot og kaos på borgerlig side, har de glemt sin egen debut.

Men vi har det jo så bra i Norge, hvorfor i alle dager bytte ut regjeringen? Jo da, vi har det bra. Materielt sett er det bra for de fleste av oss. De fattige unntatt. Men vår velstand er så oljesmurt at vi ikke hører knirkene.

Det er retningen som regjeringen fører oss i, som blir feil for meg. Jeg tror ikke på den allmektige stat som veien til vårt felles Nirvana. Jeg tror ikke at bare staten er den gode fe, mens private løsninger er beheftet med profitthungrige kjeltringer. Uten de private løsningen hadde ikke barnehageutbyggingen vært på plass. Det viser med tydelighet at når de store oppgavene skal løses, gjøres det best i samspill.

Det er troen på private løsninger, privat næringsliv og enkeltmennesker som trengs, slik Dagens Næringsliv skriver i sin leder på lørdag.

Vi trenger en regjering som kan fornye og effektivisere offentlig sektor. Jeg tror på en sterk stat, men det må være en effektiv stat. Ikke en forspist stat med fordøyelsesbesvær. Jeg vil ha en stat som ikke har for mange hatter på og der rolleblanding skaper uklarhet og rot. Vi så det i Røkkesaken.

Jeg tror på felleskapet og at vi skal ha gode velferdsordninger. Men slike løsninger er ikke patentert av de rødgrønne, selv om det kan virke slik. God styring og kombinasjon av offentlige og private løsninger kan være et godt alternativ.

Det er viktig at vi får en mer næringsvennlig politikk. Med SV i en rødgrønn regjering tviler jeg på om vi får det. Troen på at økte skatter automatisk gir mer velferd er sterk på rødgrønn side. Men av de offentlige utgiftene på nesten 1000 milliarder, er det ikke alt som er velferd. At en fjerning av 12 milliard i formuesskatt skal rasere velferdsordningen, står ikke til troende. 12 milliarder er 1,2% av offentlige utgifter. Og hvis det er slik at mest mulig offentlige penger gir de beste løsningene, så er det et tankekors at vi ikke har den beste skolen og det beste helsevesenet.

Jeg tror at det enkelte menneske er godt utrustet til å ivareta mer av sine egne penger. Like godt som statens apparat. Og at det enkelte mennesket får beholde mer av sine egne penger, er ikke det samme som mindre velferd. Det er mindre stat.

Det perfekte partiet finnes ikke. I alle fall ikke for meg. Det er mange avveininger som skal gjøres. For meg er bl.a. næringsliv, helse- og skolepolitikk viktig. Det er også personlig integritet og personvern. De fleste av disse sakene har vært nærmest fraværende i valgkampen. Dessverre.

Men like viktig som enkeltsaker er retningen. En retning som jeg bare tror en borgerlig regjering kan gi oss. En borgerlig regjering som bør inkludere Frp, fordi den ellers ikke vil være funksjonsdyktig.

Når jeg har oppsummert hvem i den borgerlige leir som skal få min stemme, så har to alternativ falt ut fort. Krf er og har alltid vært uaktuelt. Særinteressepartier har aldri tiltrukket meg.

Frp er heller ikke mitt parti. Ett parti som rir både den liberalistiske og statsstyrende hest samtidig, er ikke mitt valg. Overbudspolitikk tilpasset egoet og der pengene skal øses fra en oljefylt Zareptas krukke forfører ikke. Når partiets leder skal holde sin sluttappell og ber om stemme fra de som irritereres av å passere en bomstasjon, kommer det signal fra både hode og mage om at det ikke er mitt parti.

Venstre har jeg stemt før. Det er mye ved Venstre som tiltaler meg. Ikke minst når det gjelder anstendighet og troen på enkeltmennesket. Og ikke minst evnen til å verne om enkeltmenneskets rettigheter og integritet. De var på vippen denne gangen også.

Men når Sponheim på samme måte som Siv Jensen utsteder garantier om hvem de ikke vil støtte og vil blokkere en regjering de ikke er med i, utelukker han min stemme. Samtidig som både Jensens og Sponheims garantier kan bety at en stemme på dem, er indirekte en stemme på Ap.

Da gjenstår Høyre. Jeg stoler på at Erna Solberg kan samle de borgerlige/Frp til et felles løft slik hun har sagt gjennom hele valgkampen. Hvilket av løftene Frp/Venstre skal bryte: 1) blokkere en regjering de ikke er med i eller 2) bidra til borgerlig regjering ved borgerlig flertall blir en nøtt. Men nøtter kan knekkes. Og Erna kan være den samlende skikkelsen som kan få den borgerlige siden til å bevege seg i retning regjeringskontorene.

Høyre har en god næringspolitikk, skolepolitikk, helsepolitikk og står for en god styring av statens finanser. Jeg er i tvil om deres holdning til EUs datalagringsdirektiv. Men en samlet vurdering gjør at Høyre får min stemme.

Jeg ønsker alle lesere et godt valg uansett hva de stemmer.

Garanti eller politikk

Norske politikere vet at velgerne har så lite tiltro til dem at når de virkelig skal vise at de er til å stole på, utsteder de garantier. Som i praksis ikke viser seg å være verdt noe som helst. Og så sitter de der og lurer på hvorfor de scorer lavt på tillitsskalaen.

Jeg har stor forståelse for at noen partier har problemer med å samarbeide. I alle fall om man skal ta utspill og partiprogrammene som utgangspunkt. Det var nok også utgangspunktet for mange i SV da de bestemte seg for å gå i regjering. Sosialisme, freds-, miljø- og anti-Nato-partiet. Men de fant frem til statsrådslimousinene. Og likte det godt. Så godt at mange prinsipper ble lagt på vent.

Det er mulig at jeg ikke har forstått den indre kjernen i politikk-løken. Jeg trodde det var å utøve makt. Å få gjennomslag for sine saker. Om ikke alle; så de viktigste. Gjennomslag får man best i posisjon. Man skal ha flaks for å oppnå det samme i opposisjon. "Politik er att vilja" sa maktpolitikeren Olof Palme.

Det er mulig å ha stor forståelse for at mange er skeptiske til utspills- og snu-kappa-etter-vinden-partiet Frp. Men Frp ville få problem med sine hjertesaker i posisjon som SV har fått. Selv om Frp er betydelig større. Det ville sikkert bidratt til noen protestaksjoner på asfalten foran Stortinget, men det er vel ingen partier i landet som er så tilpasningsdyktige som Frp.

Men Siv Jensen har også skrevet under på garanti. Kanskje Siv innser det det mange tror. "Magien" forsvinner når man kommer under ansvarlighetens stekende sol. Og at baksetet i en limousin ikke er for folk flest.

Steile fronter og politiske garantier kan altså forhindre at det blir en borgerlig regjering som kan ha flertall i folket. Fordi noen partier avviser et bredt ikke-sosialitisk alternativ uten at man har satt seg ned for å sondere en mulig regjeringsplattform. Man kan bli straffet for mindre enn det.

Selv velger jeg å tro at Sponheim og andre garantister har lest sin Machiavelli:

Enhver innser det prisverdige ved en sanndruelig fyrste som levet et helstøpt liv uten noen form for snedigheter. Likevel har vi i vår egen tid sett at de fyrster er kommet langt som ikke er gått av veien for å lyve og på snedig vis lure folk. Til syvende og sist har de på dette vis overgått de ærlige og aktverdige.

Og i tillegg til dette:

En klok fyrste verken må eller kan være ordholden når dette ikke vil tjene ham eller når forutsetningene for et løfte ikke lenger er til stede. Det ville ikke vært noen god regel dersom menneskene bare var gode. Men menneskene er skrøpelige og vl selv aldri holde de løfter de har gitt deg. Og da kan heller ikke du gjøre det samme overfor dem.

Kan man håpe at det i neste valg blir gitt garantier om ikke å gi garantier.

Krisepakker

Det snekres krisepakker over en lav sko. Men uansett er det mandag som gjelder. Da legger regjeringen frem sin krisepakke. Og mange kommer til å bli såra og vonbrotne.

Det tidligere utstillingsvinduet for den rødgrønne regjeringen, Trondheim, venter seg 13 milliarder. Selv om de trenger det med den skakk-kjørte økonomien de har, blir det nok langt mindre på Rita & co.

"Bondevik-kameratene" la frem sin pakke først. Siv ble ikke invitert. Erna Solberg begrunner det slik:

- Vi tok utgangspunkt i at de alternative statsbudsjetter til Høyre, KrF og Venstre lå veldig tett opptil hverandre. I tillegg var også miljø- og klimaspørsmål et viktig utgangspunkt for oss når vi skulle sette oss ned å besvare regjeringens invitasjon til å komme med innspill til krisepakken, sa Erna Solberg.

Hun henviste også til at FrP ikke har ønsket å komme med innspill til regjeringen, men at Høyre, KrF og Venstre ønsket å bidra til å gi regjeringen gode innspill til den krisepakken som skal legges frem 21. januar.

En forklaring som jeg synes var tynnere enn Twiggy. De tok altså Siv på største alvor da hun "tvilte på om de gadd å levere noe forslag". De ble "lurt."

Forslaget fra de tre var ikke veldig imponerende. Nesten uten unntak var det uten konkrete tiltak og ingen ting var prissatt. Det var en stor svakhet. Totalt 7 sider, fordelt på en overordnet del, en klimadel og en del for næringsliv og arbeidsplasser. Det virket halvhjertet, nærmest en pliktøvelse uten det store engasjementet. Vel vitende at regjeringen gjør som de vil.

Siv Jensen fant selvsagt frem til Høyres svakeste punkt; fravær av personlig skattelette. Selv om Erna protesterte aldri så mye ved å vise til tidligere standpunkt og alternativt statsbudsjett, så måtte hun innrømme at hensynet til de to andre kom foran Høyres skattelettekrav. På en meget effektiv måte fikk Frp vist hva som kan bli Høyres problem i en trepartiregjering.

Selv om jeg har forsøkt så godt jeg kan, forstår jeg fortsatt ikke Høyres strategi med å presentere dette sammen med V og Krf.

Hun som ikke gadd å lage forslag, gjorde det allikevel. Og jeg synes Frp har gjort en god jobb. Ikke fordi jeg er enig i alt som står der, men de har tydeligvis jobbet meget seriøst med utarbeidelsen. Et 25 siders dokument som inneholder konkrete forslag som er konstnadsberegnet. Selvsagt er skattelette med både for privatpersoner, hovedsaklig gjennom økning av minstefradraget, men også næringslivet er tilgodesett. Til og med vern av kulturminner har man funnet plass til. Kontrasten til "Bondevik-kameratenes" dokument er stor.

Jeg tror også man kommer til å finne igjen flere forslag i regjeringens dokument på mandag. Politisk kommentator i NRK, Magnus Takvam karakteriserte da også Frps forslag som moderat, i Politisk kvarter i dag.

Høyres finanspolitiske talsmann, Jan Tore Sanner, mener Fremskrittspartiets krisepakke er et godt utgangspunkt for samarbeid.

- Det er mange gode forslag i Frps krisepakke. Høyre er helt enig i at det er nødvendig å redusere skattene for personer med vanlige lønnsinntekter og for bedriftene, sier Sanner til NTB.
Han er også fornøyd med forslagene om økt satsing på veibygging og fornybar energi.

Det er verdt å merke seg at Høyre ofret den personlige skatteletten på samarbeidets alter og nå omfavner Frp for sin tapte sak. Dette illustrerer da også problemet som Høyre nå har med Frp. Fordi H nødvendigvis må ta hensyn til sentrumspartiene, så kan Frp rappe godbitene som Høyre så gjerne skulle hatt med. Så lenge Frp står utenfor, kommer det til å bli mye av det fremover.

Kanskje man har installert svingdør i Høyres Hus?

Men det er mandag som gjelder. Det kan fort bli en blåmandag for regjeringen.

Bloggposten er oppdatert fredag 23.01. kl. 1055

Frekkhetens nådegave

De tre "Bondevik-kameratene" Lars Sponheim, Dagfinn Høybråten og Jan Petersen er på krigsstien mot Frp i følge VG

En stemme til Frp er en stemme til Jens Stoltenberg i regjering, mener Lars Sponheim, Dagfinn Høybråten og Jan Petersen.

Sponheim viser frekkhetens nådegave i sin uttalelse:

Venstres leder Lars Sponheim mener Sandbergs uttalelser avslører Frps strategi i regjeringsspørsmålet.

– Jeg tolker Sandberg dit hen at han mener en regjering med Ap og Jens er bedre enn en regjering av Høyre, KrF og Venstre. Det er første gang vi får det fra så autorisert hold i Frp. En slik holdning fra Frp kan bidra til at Jens Stoltenberg fortsetter i regjering selv om det blir borgerlig flertall, sier Sponheim.

For hva sa Sponheim til Aftenposten 1. oktober i fjor:

- En mindretalls Ap-regjering vil være i stand til å manøvrere og få støtte. Politisk vil en slik mindretallsregjering, som ligner Stoltenberg 1-regjeringen, ligge tettere opp mot Venstre enn en regjering der Frp er med. Hvis alternativet er en Høyre/Frp regjering vil vi finne sentrumsløsninger sammen med Ap, sier Sponheim til Dagsavisen.

Så en slik holdning fra Venstre kan altså bidra til at Jens Stoltenberg fortsetter i regjering selvom om det blir borgerlig flertall. For å bruke Sponheims egen formulering.

Venstre og Krf (i selskap med Høyre) tror tydeligvis at de kan få låne velgerne til Frp for å komme i regjering,uten å gi noe som helst tilbake som takk for lånet. Er det mulig å være så dumme over så lang tid uten å bli straffet for det?

I stedet for å angripe Frp, så hadde kanskje en dialog vært en god idè. Venstre ble hardt straffet sist de flørtet med AP. Da falt de helt ut av Stortinget. Høyre ble straffet i 2005 da mange av deres velgere ikke ville ha en Bondevik III-regjering og gikk til Frp.

Når Dagbladet i dag slår stort opp at Frp vil rasere kommune-Norge med "frivillig tvangssammenslåing" så har de alle fall en sak felles. Det har Høyre programfestet. Lars Sponheim har sagt det og til overmål også Dagfinn Høybråten.

Kanskje de har flere felles saker, bare de får snakket sammen?

Det svartePer-spillet som er i gang nå fører i alle fall til en ting. Velgerne blir drittlei. Det straffer i alle fall ikke Frp om noen skulle være i tvil. Så hvis Høyre, Krf og Venstre fortsetter kanonaden mot Frp, så er i alle fall en borgerlig regjering lenger unna en noen gang.

Bak lukkede dører

Jeg innrømmer det gjerne. Min forvirring over Høyres utspill de siste dagene er stor. Jeg tenker på hvem partiet skal leke med frem til valget. Og etterpå.

Bare timer etter at Jens Stoltenberg på vegne av demokratiet forlangte at de borgerlige måtte avklare et regjeringsalternativ, stilte H+Krf+V på pressekonferanse. For å presentere et felles innspill til finanskriseløsninger. FrP var ikke invitert. Dette ble begrunnet med at klimaforliket lå i bunn. Jeg har lest innspillet fra trepartikameratene. Det er den tynneste forklaringen jeg har sett. Det de tre partiene skriver om klima i erklæringen kunne Frp skrevet under også.

De fleste trodde dette var starten på et regjeringssamarbeide. Spesielt fordi Erna fastslo at det var «urealistisk» å tenke seg at alle de fire borgerlige partiene skulle sitte sammen i regjering etter valget til høsten. Noe som ble forsterket da Per Kristian Foss så til de grader slengte døra i ansiktet på Siv : "Hun kommer ikke til å bli statsministerkandidat på borgerlig side". Det oppfatter jeg ikke som "den åpne dørs politikk".

Forvirringen blir ikke mindre i dag, etter Ernas tale til Høyres felleskonferanse. I et intervju med VG sier hun at:

Hun er litt overrasket over alle reaksjonene dette har utløst, men innser at bildet av de tre partilederne side om side, med store partilogoer i bakgrunnen, sender sterke signaler om tett samarbeid.

Samtidig holder Høyre-lederen fast på at en borgerlig regjering forutsetter samarbeid mellom alle fire, inkludert Fremskrittspartiet. Når dette er sagt, har hun et budskap til Frp-formann Siv Jensen:

- Den politiske avstanden mellom Frp og sentrum må de selv være med å ta ansvaret for. Frp må gjøre seg til venns med sentrum. Det har de ikke brukt mye tid på de siste tre og et halvt år. Man samarbeider seg altså fram til noe, sier Solberg.

I Høyre er det en allmenn oppfatning at Siv Jensen har en hang til å dyrke alenegangen og offerrollen hver gang noe går Frp imot, og at dette bidrar til å forsure klimaet og undergrave sjansen for å få til noe sammen.

Da er det ikke mulig å tolke Erna Solberg på annen måte enn at det ikke kan bli noe borgerlig regjeringsalternativ. Siden dette forutsetter samarbeid mellom alle fire i følge henne selv. Men fortsatt hevder de altså at døra står åpen for alle, selv etter dørslamringa til Foss. Forvirret anyone?

Høyre driver et høyt spill 9 måneder før valget. Finanskrisen har ikke gitt Høyre særlig drahjelp på meningsmålingene. Frp på sin side har ikke blitt særlig straffet.Noe som nok plager Høyre og som har gjort det nødvendig å vise avstand til Frp. I håp om at videre alenegang skal straffe Frp og gi Høyre flere velgere. Jeg ville ikke satt alle sparepengene mine på det.

Når Dagbladet på lederplass i dag skriver at "under finanskrisa har Frp gått kraftig tilbake i oppslutning", så er det bare delvis riktig. På ett år har Frp mistet 0,2 prosentpoeng om vi ser snittet av alle meningsmålingene i perioden desember 2007-desember 2008. Og de har høyere oppslutning enn valget i 2005.

Dersom Høyre nå bevisst velger bort Frp, så kan de få gjerdesitterne til å hoppe ned. De som er engstelige for samarbeidet med Frp lander i Høyre, de andre i Frp.

Det som bør bekymre Høyre er at samarbeidet mellom Krf og Venstre allerede har fått sitt navn: Bondevik III. Det gir dårlige assosiasjoner til en tapt statsministertaburett. Og er ingen stor stemmesanker.

Jens Stoltenberg fikk ikke den avklaringen han ønsket seg. Det verste alternativet for Ap er "Bondevik III"-alternativet. Da får man ikke polariseringen der de kan klistre Frp som et uansvarlig parti til de andre.

På den annen side kan han glede seg overstøtte-erklæringen fra Trygve Hegnar. Han vil heller ha en mindretallsregjering fra AP enn en bestående av H+Krf+v. Det kan ikke vært hyggelig lesning på kontorene i Stortingsgata. Men han peker på en opplagt utfordring. Pr dato vil ikke velgerne ha Bondevik III eller Solberg I.

Snittet av meningsmålingene i desember viser at de tre partiene tilsammen har 29,2% oppslutning. Frp alene har 23,7%. Det er ikke rare avstanden. Og den kan fort endre seg. Frp spiller nå offer-rollen for hva den er verdt. Det passer godt inn i strategien om at de gjerne står alene om løsninger foran valget.

Jeg er ikke helt overbevist om at Frp vil inn i regjeringskontorene i 2009. Finanskrisen gir dem lite handingsrom til å drive Frp-politikk. Det krever nok en større grad av ansvarlighet enn det som passer partiet nå. Prisen kan ganske enkelt bli for høy i form av velgerflukt. Da er det bedre å være det "misforståtte geni" noen år til. Til 2013 f. eks.

Oppdatert mandag 19.01 kl. 0930: Erna eller ingen, sier Per-Kristian Foss

I følge Per-Kristian Foss er de to andre partilederne enige i at Erna skal være statsminister i et et evt. ny regjeringssamarbeide. Får ikke Høyre statsministeren blir det ikke borgerlig samarbeide, ifølge Foss.

Høyre vil nok ikke gjøre samme tabbe som sist.

Men at Sponheim og Høybråten er enig i dette, var ikke det jeg hørte dem si i Politisk kvarter i dag. Kanskje det hadde vært en idè om de tre partene snakket sammen først? Eller vil Foss bare lukke nok en dør. Først Frp-døra, så døra til statsministerkontoret.

Men det er en fryktelig lang og kronglete vei dit. Uten Siv.