onsdag, september 02, 2009

Garanti eller politikk

Norske politikere vet at velgerne har så lite tiltro til dem at når de virkelig skal vise at de er til å stole på, utsteder de garantier. Som i praksis ikke viser seg å være verdt noe som helst. Og så sitter de der og lurer på hvorfor de scorer lavt på tillitsskalaen.

Jeg har stor forståelse for at noen partier har problemer med å samarbeide. I alle fall om man skal ta utspill og partiprogrammene som utgangspunkt. Det var nok også utgangspunktet for mange i SV da de bestemte seg for å gå i regjering. Sosialisme, freds-, miljø- og anti-Nato-partiet. Men de fant frem til statsrådslimousinene. Og likte det godt. Så godt at mange prinsipper ble lagt på vent.

Det er mulig at jeg ikke har forstått den indre kjernen i politikk-løken. Jeg trodde det var å utøve makt. Å få gjennomslag for sine saker. Om ikke alle; så de viktigste. Gjennomslag får man best i posisjon. Man skal ha flaks for å oppnå det samme i opposisjon. "Politik er att vilja" sa maktpolitikeren Olof Palme.

Det er mulig å ha stor forståelse for at mange er skeptiske til utspills- og snu-kappa-etter-vinden-partiet Frp. Men Frp ville få problem med sine hjertesaker i posisjon som SV har fått. Selv om Frp er betydelig større. Det ville sikkert bidratt til noen protestaksjoner på asfalten foran Stortinget, men det er vel ingen partier i landet som er så tilpasningsdyktige som Frp.

Men Siv Jensen har også skrevet under på garanti. Kanskje Siv innser det det mange tror. "Magien" forsvinner når man kommer under ansvarlighetens stekende sol. Og at baksetet i en limousin ikke er for folk flest.

Steile fronter og politiske garantier kan altså forhindre at det blir en borgerlig regjering som kan ha flertall i folket. Fordi noen partier avviser et bredt ikke-sosialitisk alternativ uten at man har satt seg ned for å sondere en mulig regjeringsplattform. Man kan bli straffet for mindre enn det.

Selv velger jeg å tro at Sponheim og andre garantister har lest sin Machiavelli:

Enhver innser det prisverdige ved en sanndruelig fyrste som levet et helstøpt liv uten noen form for snedigheter. Likevel har vi i vår egen tid sett at de fyrster er kommet langt som ikke er gått av veien for å lyve og på snedig vis lure folk. Til syvende og sist har de på dette vis overgått de ærlige og aktverdige.

Og i tillegg til dette:

En klok fyrste verken må eller kan være ordholden når dette ikke vil tjene ham eller når forutsetningene for et løfte ikke lenger er til stede. Det ville ikke vært noen god regel dersom menneskene bare var gode. Men menneskene er skrøpelige og vl selv aldri holde de løfter de har gitt deg. Og da kan heller ikke du gjøre det samme overfor dem.

Kan man håpe at det i neste valg blir gitt garantier om ikke å gi garantier.

9 kommentarer:

Ask Burle sa...

Du skal ikke undervurdere det faktum at pietismen enda har en stor makt over den norske mentalitet.

I kristen lære er dualismen et utpreget fenomen - skillet mellom godt og ondt. Denne dualismen gjør seg faktisk gjeldende i noe som prosaisk som det politiske spill.

I norske politikk er det FrP som har blitt (og gjort seg) til den gammeltestamentlige syndebukken; den du kan projisere alle dine egne mørkemenn over på - vips, føler man seg lagt mer moralsk vel.

"Å ta avstand" er en slik kristelig øvelse. Tradisjonelt skulle man ta avstand fra djevelen. Nå, i moderne innpakning, skal man ta avstand fra rasisme, egoisme og miljø-ødeleggelse. At man så flyr på ferie til Madagaskar og flytter fra det opprinnelige boligområdet man bebodde fordi det ble litt for mange kulørte mennesker i klassen til dattera, se det teller ikke.

Her kommer sinnelagsetikken inn. Så lenge det er ment godt, så betyr det mindre om konsekvensene ble horrible. Jmf de stadige unnskyldnigene man fremsetter på vegne av marxismen og tilstøtende ideologier.

Kristendommen er en veldig idealiserende og prinsippstyrt religion. Pragmatikk blir av teologene fort stemplet som djevelsk.

are salomonsen sa...

dette innlegget kunne vært skrevet av kåre willoch, som i dag fremstår som ap mann.

Anonym sa...

Ask Burle er IMO inne på noe.

Det som imidlertid gjør meg som velger i storingsvalget frustrert er at ingen av partiene representerer det jeg ønsker meg.

Jeg tror at vi kan forandre måten vi gjør mange ting på i Norge, og på den måten oppnå mer av det vi alle ønsker.

Ser man på hvilke fokus de ulike partiene velger i denne valgkampen er det egentlig bare FRP som våger å konkretisere hva de ønsker å gjøre annerledes.

De andre sier (rettelse: jeg hører;) Mer av det samme, med en liten vri.

Polariseringen i debatten er svært uheldig for Norge som land.

Jeg skulle ønske noen av partiene våget å fronte de nye idéene i partiprogrammene sine (feks. venstre har mye JEG synes er bra).

Bjørn Stærk sa...

Nå er det ikke sikkert at garantiene vil bli fulgt i _hele_ den neste stortingsperioden. Her er ett mulig scenarie:

- De borgerlige får flertall, men klarer ikke å samle seg om noe alternativ. Regjeringen blir sittende.
- Etter et år eller to finner Venstre og/eller FrP en god unskyldning til å få plass en borgerlig regjering allikevel. "Vi holdt løftene våre, men nå har situasjonen endret seg. Sak X er så viktig at vi ikke lenger kan la Stoltenberg fortsette."

Litt flaut blir det. Men ikke mer enn barnehage-løftet til Halvorsen.

Unknown sa...

Vox inviterer til en politisk analyse denne gangen, og jeg skal som han forsøke meg på dette vanskelige feltet.

I min forståelse så kan vi dele politikken i 2 akser, sosialistiske og ikke sosialistiske. Hvor skjæringspunktet går fra AP / SP og resten mot venstre til Høyre, KrF, Venstre og videre ut mot høyre. Så kan vi fordele i litt flere blokker. Sosialdemokrater som er AP, SP borgelige partier som er Høyre, Krf, Venstre og fløypartier som er fra SV og videre ut mot vestre og fra FrP og videre ut mot høyre. Det som jeg syns kjennetegner sosialdemokrater og de borgerlige er at de oppfattes som ansvarlige partier. De har en politikk som i mange sammenhenger er like og kan aksepteres av brede lag av folket, men ideologisk er de noe forskjellige.
Fløypartiene har en mer ekstrem ideologi som kun er for tilhengerne av partiene ikke for det brede lag av folket.

SV som har programfestet at de skal avskaffe kongehuset, melde Norge ut av Nato, føre alle selskaper over på statlig eierskap etc. Og FrP sin liberalistiske ideologi hvor statens innflytelse skal bygges ned og private løsninger skal ta over, stram innvadringspolitikk nesten stenge Norge ved Svenskegrensa, etc.
Det at et fløyparti SV nå er i posisjon viser hvor mange kameler det er mulig å spise, fremdeles er Norge et kongedømme, vi er medlemmer i Nato, og mange selskaper er fremdeles på norske hender og noen private eiere lykkes desverre og blir rike selv om Kristin gjør alt hun kan for å ta rikdommen fra slike folk.

Selv om AP har tatt et fløyparti inn i varmen har Venstre og KrF sagt klart ifra at de ikke kan regjere sammen med fløypartiet på ikke sosialistisk side Frp. Politikken er for forskjellig og i motsetning til SV har Frp sagt at de ikke akter å nærme seg de borgerlige partiene for å finne felles løsninger.

Så eneste mulighet for å få sitt partis program gjennomført er å få mer enn 50 % av stemmene. AP hadde det i mange år, men da de nærmet seg 30 % av stemmene fant AP ut at de måtte finne samarbeidspartier for å forsøke å få mer enn 50 % av stemmene og dermed flertall. Jagland forsøkte i 1998 å skape et sentrums alternativ bestående av AP / Høyre fra talerstolen I AP's landsmøte. Forslaget falt, Jagland var ferdig og Stoltenberg tok over og førte partiet lenger mot venstre med sin invitt til SP og SV.

Så tilslutt min analyse om valget 2009.

Vi får en fortsatt rødgrønn regjering hvis de tre partiene blir større en noen annen blokk enten som en mindretalls regjering eller en flertalls regjering. Vi får en borgerlig regjering bestående av H, KrF, V hvis denne blokken blir større enn den rødgrønne. Vi får en H, FrP regjering hvis de to partiene får mer enn 50 % av stemmene fordi ingen andre partier vil støtte dette alternativet må de ha 50 % av stemmene for å kunne overta regjeringsmakt.
Det eneste partiet som kan regjere alene i en mindretalls regjering er AP og det hvis de får opp imot 40 % av stemmene.

Dette er min analyse, ha en god helg.

Admin sa...

Om det blir borgerlig flertall vil Siv inngå budsjettsamarbeid med de tre bondevikene.

Det er ikke det hun sier, men det er det som vil skje med borgerlig flertall og H+V+Krf større enn Frp.

Naturligvis er det det.

Det er skammelig at ikke Siv sier dette før valget. Men partiets taktikk er å for alt i verden ikke ta disse forhandlingene i mediene før valgkampen, fordi da vil Frp-velgerne se at det de vil få er noe helt annet enn det de tror stemmer på.

Det de vil få er, UANSETT hvordan man vrir og vender på det, en vingeklippet Frp-politikk.

Og det er jo demokratisk og fint i og med at folk flest jo aldeles ikke ønsker seg partiets politikk.

Ingen tror på at Siv Jensen vil nekte å snakke med borgerlige partier etter en borgerlig valgseier. For om hun ikke skal snakke med dem da er det ikke mye håp for å oppnå særlig innflytelse.

Og å kaste sine velgere på søppelhaugen på denne måten er vel ikke spesielt sympatisk.

Bjørn Stærk sa...

Brumlebass: "Og å kaste sine velgere på søppelhaugen på denne måten er vel ikke spesielt sympatisk."

Velgerne hennes tror jeg vil respektere det. Jeg gjør iallefall det. Det er noe galt med tonen i norsk politikk når det største partiet på høyresiden uten grunn behandles som et slags moderne nazistparti. Viktigere enn å utøve litt påvirkning på politikken de neste fire årene er det å få slutt på denne merkelige situasjonen.

Men jeg tror altså også at det vil bli samarbeid. Bare ikke nødvendigvis med en gang. FrP bør ikke takke ja til kortsiktig gevinst på bekostning av den langsiktige - altså å få en sunnere tone i norsk politikk.

Pleym sa...

Når FrP for n'te gang på rad behandles som paria kan de godt "furte" som Jagland gjorde i 1997, og konsekvent nekte å samarbeide.

Han nektet å samarbeide med Bondevik I (V, KrF, SP) og drev dem i armene på H og FrP de to neste årene.

Siv kan gjøre det samme med Bondevik III. Da får vi nok en sentrumsorientert konsensuspolitikk der ingen klar retning kan utpekes. Det blir "mer av det samme", og FrP kan sanke nye velgere.

Ask Burle sa...

Hvis V+Krf+H lar seg drive i armene på AP, heller enn FrP, så må jeg si noe er rottent i kongeriket. Men for alle del, det vil virke avslørende nok det.

Vi styres av en gjeng lavkirkelige pietister som for enhver pris må holde sin ideologiske sti ren heller enn å samarbeide.

NB! Legg merke til at det er ikke det at V og Krf ikke vil ha noe å gjøre med FrP, det er bare det at de to små lavkirkelige dvergene forventer at Frp skal støtte dem uten å få noe tilbake - selv ikke et takk (noen som husker den oppblåste Bondeveik som dagen etter at Frp hadde sørget for at det ble en Bonde 2 sa til media: "For regjeringen er FrP kun et av flere opposisjonsparti." Takk fan i helvete for en fariseisk generøsitet presten visste å utvise).

Det minner meg litt om han gutten som gjerne pulte på jenta, men som for enhver pris ikke ville bli sett med henne på høylys dag.

Hva kaller man sånne?