Som bestilt

I går fikk Sylvia Brustad skikkelig juling. I alle kanaler. Etter at hun først var forbanna og skulle reversere alt, så hadde helgens forhandlinger med Røkke fått henne på bedre tanker. Full retrett. Som Are Slettan skrev i går; Røkke vant fordi han hadde god tid. Det hadde ikke regjeringen, med valget bare 4 måneder unna.

Selvsagt blir det bråk av slikt, men Arbeiderpartiet tar vare på sine egne.

For å helle litt olje på det opprørte havet og dempe kritikken noe så kunne de fleste som leste nettaviser i dag, våkne opp til den strålende nyheten: Flertall for statlig eierskap.

Om noen tror på tilfeldighetenes spill, så fortsett gjerne med det. Meningsmålingen kom som bestilt. Den var tatt opp 21.-23. april, like etter at Akersaken var på sitt varmeste. Og strategene i Ap la den parat til publisering. Fordi de visste hva som ville komme. I dag passet det veldig bra.

Det morsomme med meningsmålinger på bestilling er at de som ikke stemmer med oppdragsgivers agenda, havner i makulatoren. De andre sendes avisenes redaksjoner.

I dette tilfellet visste Ap hva de fikk. Selv jeg med min motstand mot statlig eierskap, er ikke fanatiker. Å svare på spørsmål om jeg er for eller mot statlig eierskap, er på nivå med "skal du slutte å slå din kone". Resultatene på denne målingen er litt vanskelig å tolke, så jeg skulle gjerne sett underlaget. "Flertall" har man kommet frem til ved å summere de som er enig i statlig eierskap (28%) + de som er delvis enig (50%). Litt kreativt kanskje.

Den beste kommentaren fant jeg på Helga Pedersens twittermelding:

"Det er fortsatt bred oppslutning i befolkningen om statlig eierskap!"

Ja, selv etter at Dag Terje Andersen og Sylvia Brustad har gjort sitt ytterste for å ødelegge den. Men Aps spin-doctors fikk en god dag. Men selv ikke størrelsen på snurrebassen til Lars Sponheim er nok til å få oss til å glemme Aker.

Den norske stats forretningsbank?

Arne Strand er noen ganger ufrivillig morsom. Som i dag. I en kommentar i Dagsavisen "Jubel for staten", drømmer han seg tilbake til de gode korporative dager. Arne Strand vil ha bank. Statsbank.

Arne Strand var statssekretær hos Gro i 1987-89. I 1987 gikk ett av Arbeiderpartiets industrielle fyrtårn, konkurs. Kongsberg Våpenfabrikk hadde bl. a. påtatt seg prosjekter de ikke hadde økonomi og kompetanse til. Gjenkjøpsavtale med F-16 bl. a.

Så Arne Strand burde ha god kunnskap om hva som skjer når staten engasjerer seg på områder den ikke har forutsetninger for å drifte. Derfor utøver statens det meste av sin eierpolitikk gjennom bedrifter som fungerer i det kapitalistiske system. Der profitt ikke er et skjellsord, men nødvendig for å overleve.

Så jeg lurer på hvordan Statsbanken til Arne Strand skal fungere i forhold til det vanlige bankvesenet. Skal den ta større risiko enn andre banker? Med skattebetalernes penger.
Skal den låne ut til lavere rente enn andre banker? I så fall kommer ESA og tar oss.

Selv ikke Kristin Halvorsen ser ut til å synes at det er en god idè.

Hvis Arne Strand sluttet å drømme så ser han kanskje det alle andre ser. De rødgrønne inisterer på at det er de lønnsomme prosjektene og bedriftene som skal få finansiering. Selv ikke Liv Signe vil la distriktshensyn gå foran lønnsomhet.

Selv om de later som markedskreftene er døde så er det markedskreftene som skal brukes når bankene skal få tilgang til lånekapital.

Det er ingen rødgrønne som snakker høyt om "samfunnsmessige hensyn" (oversatt betyr det at bedrifter som har mange ansatte og som ligger litt utenfor allfarvei, skal støttes uavhengig av om de er lønnsomme eller ikke). Det ble ekstra tydelig i RedaksjonEn i kveld. Michael Hall, tillitsvalgt på Hydro Aluminium Structures, Raufoss var den eneste som tok ordene samfunnsmessige hensyn i sin munn. Statsminister og finansminister var mest opptatt av lønnsomme prosjekter. Avstanden fra regjeringskvartalet til Raufoss var lenger enn normalt.

Så Arne Strand kan drømme seg tilbake til den gang Staten (Ap) trodde den kunne løse alle problemer bare fordi den var Stat. Det fungerte ikke da og det vil ikke fungere nå. Hvis ikke Statsbanken skal drive på markedsmessige vilkår, men da trengs den jo ikke.

Statlig eierskap: Vi selger ikke - jo, det gjør vi.

Jeg har ved en rekke anledninger kritisert statlig eierskap. Spesielt i selskaper det ikke er verken mål eller mening med eierskapet. Den statlige verktøykassen for eierskap har vært smekkfull. Av store ord. Og lite annet. Som dette:

Eierskap er mer enn et spørsmål om eierandeler og inntekter - det er også et spørsmål om vilje. Vi vil noe mer med eierskapet i de selskapene som hele den norske befolkning har eierandeler i.

Næringsminister Sylvia Brustads kronikk i Aftenposten.

SAS er et av selskapene Staten har eierandeler i. 14,3% av selskapet er på statens hender.

SAS har vært i trøbbel lenge. Pengene har rent ut av selskapet langt raskere enn inn. I tillegg har en armada av fagforeninger klart å gjøre livet surt for både passasjerer og seg selv. Derfor må SAS nødlande hos noen, ellers går det rett i bakken.

Da alliansen overtok regjeringsansvaret i Sverige, var salg av statlige selskap på agendaen og eierandelen i SAS var nevnt. Men Norge skulle ikke selge noe som helst.

– Vårt mål er å opprettholde SAS som i dag og den norske stat skal beholde sitt eierskap. Det er uaktuelt å selge.

Sa statsminister Jens Stoltenberg til Dagsavisen i 2006. Han sa også:

– Eierskapet kan brukes til å sikre hovedkontorfunksjoner og at strategiske beslutninger tas i Skandinavia. Det er viktig for Norden og for Norge som er en utkant i Europa. Men det er ikke et eierskap som gjennom 14 prosent kan styre den daglige driften eller enkeltbeslutninger i selskapet understreker han.

Derfor foreslo blant annet samferdselspolitisk talsmann Torstein Rudihagen at de skulle kjøpe Sverige og Danmarks eierandel. Heldigvis ble det med tanken.

Nå sier han derimot at det er ikke så viktig hvem som eier selskapet. Så mye for det statlige eierskapet. Og viljen til Sylvia Brustad.

SP og Ola Borten Moe er bare opptatt av at rutenettet ikke blir dårligere. Han kan jo høre med samferdelsesministeren om hvor mye Staten betaler SAS-datteren Widerøe, for at de skal fly dit "ingen skulle tro at nokon kunne bu". Så det blir akkurat så dårlig som regjeringen vil.

Nå er imidlertid "høna" SAS blitt skikkelig våt i regnværet. Og da vet de fleste at prisen ikke blir den beste. Hadde Staten solgt i 2006, hadde de fått ca 40%, eller 11-12 milliarder mer enn i dag. Det kunne man jo bygd noen veier for, eller pusset opp noen skoler.

Hvem skal eie vinden?

Odd Roger Enoksen tok en Chavez i dag og sørget for at kraftressursene havner i "folkets" hender. Det høres jo så logisk og opplagt ut at regnet ikke kan eies av private kapitalister. De er jo ikke til å stole på og opsjoner skal de ha også. Nei, dette er "folkets" vann.

-Jeg er svært fornøyd med at vi har kommet frem til en ordning som sikrer at en av våre viktigste fornybare ressurser forblir i folkets eie. , sier Chav... unnskyld Enoksen.

En tidligere AP-statsråd, Finn Kristensen hadde et fornuftig forslag om at de private kunne fortsette å eie til evig tid, men måtte selge til til staten dersom de ønsket å selge. Men det var ikke nok for de rødgrønne.

Men hvorfor begrense dette til vannet? Bør ikke vinden også være i folkets eie? Dagen i dag bringer dårlige nyheter til de som nå vil satse på vindkraft. Når alle investeringer er gjort og inntektene strømmer inn, kommer Enoksen.

The answer is blowin' in the wind.