Kurs i statlig eierskap

I dag kl. 1130 starter et kurs i hvordan man ikke utøver statlig eierskap. Det er kontroll og konstitusjonskomitèen som inviterer. Blant foredragsholderne finner vi nærings- og handelsminister Sylvia Brustad og tidligere næringsminister Dag Terje Andersen.

Det har rent mye vann i havet siden Dag Terje Andersen stolt poserte sammen Kjell Inge Røkke og Marcus Wallenberg, i 2007. Han hadde utvist stor handlekraft og kjøpt aksjer for 4,8 mrd. i det som den gang var Aker Kværner. Handlekraften var dessverre kombinert med stor inkompetanse. Derfor fikk vi Aker-saken. Se forøvrig fra pressekonferansen i 2007 her.

I går fikk vi en evaluering av avtalen, foretatt av 4 kompetente jus-professorer med selskapsrett som spesiale. Det var ikke god lesning for statsråden.

Harald Stanghelle har en bra kommentar i Aftenposten i dag og stiller spørsmålet mange av oss har undret på: Hvorfor gjorde Jens Stoltenberg og Sylvia Brustad knefall for Kjell Inge Røkke. Hvordan kan en industrileder stille statsminister og næringsminister i største forlegenhet og komme unna med det. Vet Røkke noe han ikke burde vite? Noe som ikke bør komme velgerne til kunnskap?

Eller var det payback-time etter at Jens Stoltenberg satte foten ned for Røkkes oljedrøm?

At Berit Kjøll i dag trekker seg fra Aker Holdings styre er en naturlig konsekvens av ikke å ha gjort jobben sin.

Men realpolitisk endrer ikke dagens høring på noe som helst. Sylvia Brustad blir sittende, dog noe skadeskutt og brannskadet etter grillingen. Det samme gjør Dag Terje Andersen. Men det gror fort. Slike ministre vil tydeligvis Norge ha. Eller?

Men uansett så er en høring som kun går ut på å sine politiske motstander til å se mest mulig inkompentent ut, lite verdifull. Men om man klarer å lære noe av det, slik at staten kommer bedre ut av fremtidige avtaler, så er jeg mer fornøyd.

Kommentariatets klarsyn

De politiske kommentatorene skal være våre tolker i det politiske landskap. De hentes inn av media for å fortelle Ola og Kari Nordmann hva politikerene egentlig mener.

Som når Sylvia Brustad sier "etter en samlet vurdering", så betyr det at

"Det er 4 måneder igjen til valget. Vi tåler ikke at denne saken ruller lengre. Regjeringen har en dårlig sak, så vi velger å legge oss flate. Og satser på at folket har glemt saken om noen måneder"

Eksemplene kunne vært mange flere.

Torbjørn Røe-Isaksen og Audun Lysbakken gikk til frontalangrep på det de kalte Kommentariatets diktatur:

Kommentariatets diktatur oppstår når kommentatorene skal tolke stadig flere innslag på TV og radio, og til slutt komme med innslagets fasit. Spørsmålene de får er gjerne av typen: «Politisk redaktør Kyrre Nakkim, hva er det Lars Sponheim ønsker å oppnå med dette utspillet?». Og Mini svarer villig vekk, slik at ingen er i tvil om at han har fri tilgang til Lars Sponheims innerste tanker.

Og kommentariatet slo tilbake. Liktærne var mange og ømme. Blant andre hos Arne Strand som kalte det Gammelt oppgulp.

Etter hvert har kommentaren fått en bred plass i avisene og i etermediene. Reportasjens oppgave er å beskrive. Kommentarens jobb er å analysere, forklare og konkludere. Hvem påvirker hva? Hvorfor skjer det som skjer? Hva blir konsekvensene? I en stadig mer uoversiktlig politisk virkelighet er det avgjørende at kompetente kommentatorer stiller slike spørsmål og gir svar.

Dette er interessant. Man forutsetter at det store gross av folket ikke er i stand til å vurdere det de ser og reflektere over det. Kanskje han har rett? Men det gav meg inspirasjon til å ettergå Arne Strand i hans analyser og konklusjoner. Fordi det er så mye å velge i, skal jeg konsentrere det til Aker-saken. Og for all del. Dette er ikke et forsøk på å dukke Arne Strand spesielt. Det kunne vært nesten hvilken som helst kommentator.

Jeg leser Strand med stor interesse. Hans bakgrunn fra både presse og regjering er interessant. Som veskebærer (statssekretær) for Gro på 80-tallet har han gode kontakter og innsikt.

Noen ganger blir jeg forbanna, andre ganger oppgitt, ofte lattermild, men av og til nikkende til en god analyse. I stilen ligner han på en gammel krafthopper. Han som gikk knallhardt ut, høyt over kulen, gikk langt ned i bakken, men landet ikke alltid når han skulle og gikk på trynet.

Vi kan ta det kronologisk:

7. april: Staten lurt trill rundt

Kjell Inge Røkke ble sittende igjen med en pen gevinst. Næringsminister Sylvia Brustad ble sittende med skjegget i postkassa. Slik kunne hun ikke bli sittende lenge. I går gikk det opp for henne at granskningen av affæren ikke kunne overlates til Røkke-folkene. Da risikerte hun å bli rundlurt på nytt. Nå skal et uavhengig utvalg granske saken. Brustad vil til bunns i Røkke-saken før saken trekker henne til bunns.

8. april: Kan ha lurt seg selv

Sylvia Brustad lover at påsken ikke skal stanse granskningen av salget mellom Røkkes Aker og Aker Solutions. Det lover ikke godt for Kjell Inge Røkke. Salget hans henger i en tynn tråd. Har han svin på skogen, vil granskerne fange dem i løpet av kort tid. Næringsministeren er ute etter å nullstille salget og eventuelt inngå en ny avtale. Brustad føler seg lurt. Hvis Røkke er politisk klok, finner han en ordning med staten. Den politiske gjengen han har samlet rundt seg, bør kunne fortelle ham at en næringslivstopp aldri kan vinne en krig med regjeringen.

14. april: Røkkegate:

Denne gangen har Kjell Inge Røkke tatt seg vann over hodet. Salget av fem selskaper fra Aker som Røkke eier, til Aker Solutions som han eier sammen med staten og Wallenberg-sfæren, kan bli hans «Røkkegate». En kamp mot Stoltenberg, Stortinget og Wallenberg kommer Røkke til å tape. Han må bli enig med staten og svenskene om en ny avtale hvis han skal overleve denne krigen.

15. april: Imperiet slår tilbake:

Røkkes krig mot regjeringen er uvirkelig som en science fiction-film. Men i motsetning til «Star Wars» fra 1980-tallet – «Imperiet slår tilbake» – er denne krigen barsk norsk virkelighet med Røkke i rollen som den onde Darth Vader. I filmserien gikk det bra til slutt. Darth Vader måtte bite i gresset. Det tror jeg også Røkke gjør til slutt, men først skal kampen kjempes til the bitter end.

17. april: Kamp på liv og død

Røkkes vei mot Aker-toppen er ikke som Askeladdens vei mot Soria Moria. Veien er strødd med overkjørte næringslivstopper og rasende aksjonærer. Røkke er en mester i å snu seg slik at han selv kommer best ut. Denne gangen kan han ha møtt sin overmann i Jens Stoltenberg. Det vil svi. Ikke bare økonomisk, men også for Røkkes ettermæle.

18. april. Sikter mot høstens valg:

En langvarig krig med Røkke vil bli sett på av velgerne som en svakhet og mangel på handlekraft. Statsminister Stoltenberg bør derfor riste av seg Røkke på en måte som ikke etterlater noen tvil om at staten har fått viljen sin. Det vil være en skandale hvis landets regjering, som står ansvarlig overfor Stortinget, taper en kamp med en privatperson om forvaltningen av folks skattepenger.

23. april. Bøllete oppgjør med Brustad

Dette har nå utviklet seg til et oppgjør mellom Røkke og Brustad. Hvis den kommende uavhengige gjennomgangen viser at Røkke har rett, at han og Aker ikke har gjort noe galt, at salgsprisen er riktig og prosessen juridisk vanntett, går regjeringen på et dramatisk nederlag. Næringsministerens jobb henger da i en tynn tråd.

25. april. Brustad på vikende front:

De fleste trodde at regjeringen og næringsminister Sylvia Brustad ikke kunne tape en krig med en privatperson. Kjell Inge Røkke er riktignok mektig, ja, en av de mektigste i landet, men at han skulle gå seirende ut av det tøffeste oppgjøret mellom politikk og næringsliv på lange tider, det hadde i alle fall ikke jeg trodd. Men det er i ferd med å skje. Salget vil ikke bli nullstilt, slik regjeringen krevde, men prisen blir trolig justert.

12. mai. Røkke seiret på alle fronter:

Vi som av og til kritiserer Røkke for hans tøffe forretningsmetoder – som hovedregel overkjører Røkke sine minoritetsaksjonærer – og som trodde at statsråden hadde noe å fare med, må kanskje tro om igjen i denne saken.

Nå vet jeg av erfaring at det er en risikosport å stole fullt og fast på statsråder og regjeringer. Men at en statsråd til de grader skulle gå seg vill som Brustad gjorde her, er likevel oppsiktsvekkende.

Dette var bare et utvalg sitater. De kunne vært flere og med litt andre vinkler. Men dette er altså en kommentator som daglig i sin spalte i Dagsavisen og ukentlig i radio og TV forteller oss hvordan vi skal tolke og forstå politikken. Strand gikk høyt ut over kulen, men jeg litt usikker på om han har landet ennå. Jeg er vel ikke direkte imponert over svevet.



Bloggposter realtert til Aker-saken:

Julaften kom tidlig i år
Gutteklubben Ugrei
Krim og quiz
Hallo i Aker - i alle kanaler
Total ydmykelse
Som bestilt

Som bestilt

I går fikk Sylvia Brustad skikkelig juling. I alle kanaler. Etter at hun først var forbanna og skulle reversere alt, så hadde helgens forhandlinger med Røkke fått henne på bedre tanker. Full retrett. Som Are Slettan skrev i går; Røkke vant fordi han hadde god tid. Det hadde ikke regjeringen, med valget bare 4 måneder unna.

Selvsagt blir det bråk av slikt, men Arbeiderpartiet tar vare på sine egne.

For å helle litt olje på det opprørte havet og dempe kritikken noe så kunne de fleste som leste nettaviser i dag, våkne opp til den strålende nyheten: Flertall for statlig eierskap.

Om noen tror på tilfeldighetenes spill, så fortsett gjerne med det. Meningsmålingen kom som bestilt. Den var tatt opp 21.-23. april, like etter at Akersaken var på sitt varmeste. Og strategene i Ap la den parat til publisering. Fordi de visste hva som ville komme. I dag passet det veldig bra.

Det morsomme med meningsmålinger på bestilling er at de som ikke stemmer med oppdragsgivers agenda, havner i makulatoren. De andre sendes avisenes redaksjoner.

I dette tilfellet visste Ap hva de fikk. Selv jeg med min motstand mot statlig eierskap, er ikke fanatiker. Å svare på spørsmål om jeg er for eller mot statlig eierskap, er på nivå med "skal du slutte å slå din kone". Resultatene på denne målingen er litt vanskelig å tolke, så jeg skulle gjerne sett underlaget. "Flertall" har man kommet frem til ved å summere de som er enig i statlig eierskap (28%) + de som er delvis enig (50%). Litt kreativt kanskje.

Den beste kommentaren fant jeg på Helga Pedersens twittermelding:

"Det er fortsatt bred oppslutning i befolkningen om statlig eierskap!"

Ja, selv etter at Dag Terje Andersen og Sylvia Brustad har gjort sitt ytterste for å ødelegge den. Men Aps spin-doctors fikk en god dag. Men selv ikke størrelsen på snurrebassen til Lars Sponheim er nok til å få oss til å glemme Aker.

Total ydmykelse

Regjeringens spin-doctors har brukt helgen til å forsøke å få Sylvia Brustad til å fremstå som en vinner i Aker-saken. Det er sannsynligvis enklere å gå på vannet.

Aller helst skulle det se ut som om både Kjell Inge Røkke og regjeringen har vunnet. Snøballer i helvete har bedre odds.

Men de som evner å se gjennom retorikken fra regjeringen ser det opplagte. Kjell Inge Røkke fikk det som han planla. Ingen diskusjon om transaksjonene eller prisen. Set, game and match.

Vi husker alle bakteppet. En egenrådig Aker-eier. En statsminister som hyllet Røkke og hans gründerånd, en minister som var frustert og irritert og ville reverse hele saken. Det toppet seg med en Røkke i kamphumør som regelrett mobba næringsministeren. Uten at sjefen hennes løfta en finger.

Røkke fikk det som han ville. Men for at regjeringen ikke skulle fremstå som mer bortreist enn de er, så fikk de sin generalforsamling. Men først hadde de store eierne allerede blitt enige om at de skulle akseptere både transaksjon og pris. Denne gesten er kun rent skuebrød for at ikke ydmykelsen for Brustad skal bli helt total. Ren sandpåstrøing, med andre ord.

Det er verdt å merke seg at regjeringens prisanalytiker: Pareto mente at prisen var 500 mill for høy. Men nå vet ikke Brustad om prisen er riktig eller "gæli" som Dagbladet beskriver det.

Men ett poeng som er vel så viktig. Dag Terje Andersen gjorde en elendig jobb med å kvalitetssikre aksjonæravtalen. Den blir nå endret slik at man tar hensyn til transaksjoner i datterselskap. Slik går det når amatører går i møte med proffer.

Dagens mediarunde har vært morsom:

Regjeringsorganet Dagsavisen skrev først:

"Brustad fikk viljen sin." Men så våknet sannsynligvis noen i redaksjonen og endret den til: "Brustad og Røkke fikk viljen sin." For så å endre den til "Brustad tar ikke selvkritikk" Vi venter fortsatt på den riktige versjonen.

nrk.no
Er enda bedre. Stor overskrift: "Brustad fikk viljen sin" ,under med 10 pkt. brødtekst "Men Røkke vant" For så å rette den til "Røkke tok siste stikk".

Dagbladet:
"Røkke og Brustad enige" (Røkke er ikke vanskelig bare han får det som han vil)
"Ingen grunn til å si om prisen er riktig eller gæli" (Men vi aksepterer den åkke som)

VG:"Nederlag for Brustad"

BT:"Røkke får viljen sin"

Nettavisen: "Full seier til Røkke"


Og Jens lar som vanlig statsrådene sole seg i glansen av sine seire.


Følg saken på Aker-saken på Twitter

Krim og quiz

Jeg trodde det skulle bli en stille og rolig påske. Men så har Aker og staten barka sammen. Og en nyhetsjunkie må følge med. Det er omtrent som å bivåne en tennismatch. Ballene går i stort tempo over nettet. Ballvekslinger omtrent som på Borg og McEnros tid. Like harde.

Men det er en underlig blanding av påskekrim og og påskequiz Aker og statens styremedlem, Berit Kjøll har startet på. Først sender Aker 5 spørsmål til Berit, så svarer hun og sender 4 tilbake. I form av pressemeldinger, slik at hele landet kan være med i skittkastingen, med mindre man befinner seg på en hytte uten avis, radio eller tv. Påsken blir lang, så vi kan sikkert glede oss til flere runder. Problemet er at en av partene jukser. Men hvem? Kjøll skylder på Aker som skylder på Kjøll. Men om Røkke har lurt staten, så har hun kanskje ikke vært dyktig nok?

En person burde forlengt vært på banen og stoppet skittkastingen. Vår statsminister. Men han skyr konflikter helt til de vokser ut av departementene og inn på statsministerens kontor. Det kommer til å skje med denne også. Det tegner seg et mønster.

Blasfemidebatten fikk utvikle seg uten at han grep inn og når han først gjorde det, var det på en usedvanlig pinlig måte. Når Arne Strand skriver at "gårsdagens pressekonferanse ikke var Stoltenbergs beste", så betyr det på vanlig norsk at han dummet seg ut.

Og vi gikk rett fra blasfemi til hijab (eller tøystykke for å dekke håret, som det heter på rødgrøntsk) Om du har glemt den, så kan du se en særdeles kryssklippet og partisk video her.
Mens Jens gikk fra skanse til skanse.

Igjen har prosess blitt et gjengangerord for regjeringen og det måtte press fra media og opposisjon før regjeringen kom på banen. Og nå frykter de ansatte for at regjeringen gir etter for presset.

I Aker-saken har også Jens vært delaktig i å rote det til. På Aker-dagen sto han og hyllet Kjell Inge Røkke som en pioner og gründer. (se video 0,44 sek uti) På dette tidspunktet var Stoltenberg orientert om det som hadde skjedd mellom Aker og Aker Solutions. Men ingen bjeller ringte. Da heller. Tvert i mot står Jens og nikker når Kjell Inge forteller om hvor god denne dealen er for Aker Solutions (og ham selv.) Igjen viser vår statsminister dårlig dømmekraft. Det begynner å bli en vane

Han burde nå ta en telefon til "pioneren" og "gründeren" og sørget for at uenigheten blir luftet alle andre steder enn i full offentlighet. Vi vil tidsnok få vite hvem som har gjort hva. I stedet er han på ferie og lar statsråd Brustad fronte saken. Og hun viser tilsynelatende handlekraft. Men problemet er at når man kombinerer stor handlekraft med inkompetanse, blir resultatet fryktelig.

Uansett hvem som har gjort hva, så har regjeringen utvist amatørskap og naivitet. Og bevist at aktivt eierskap bør vurderes på nytt. Eller er det samrøret med en av sine egne kapitalister som har blendet regjeringen?

Som en liten parallell, så leser jeg biografien om Jens Christian Hauge. Og gjør meg noen refleksjoner. Om ham kan det sies mye, men hadde han vært statens styrerepresentant hadde ikke dette skjedd.

Og ennå er det bare skjærtorsdag.

Jens Stoltenberg hyller Røkke: Kanskje han mente pirat og ikke pionèr? (44 sek ut i opptaket)

Statlig eierskap: Vi selger ikke - jo, det gjør vi.

Jeg har ved en rekke anledninger kritisert statlig eierskap. Spesielt i selskaper det ikke er verken mål eller mening med eierskapet. Den statlige verktøykassen for eierskap har vært smekkfull. Av store ord. Og lite annet. Som dette:

Eierskap er mer enn et spørsmål om eierandeler og inntekter - det er også et spørsmål om vilje. Vi vil noe mer med eierskapet i de selskapene som hele den norske befolkning har eierandeler i.

Næringsminister Sylvia Brustads kronikk i Aftenposten.

SAS er et av selskapene Staten har eierandeler i. 14,3% av selskapet er på statens hender.

SAS har vært i trøbbel lenge. Pengene har rent ut av selskapet langt raskere enn inn. I tillegg har en armada av fagforeninger klart å gjøre livet surt for både passasjerer og seg selv. Derfor må SAS nødlande hos noen, ellers går det rett i bakken.

Da alliansen overtok regjeringsansvaret i Sverige, var salg av statlige selskap på agendaen og eierandelen i SAS var nevnt. Men Norge skulle ikke selge noe som helst.

– Vårt mål er å opprettholde SAS som i dag og den norske stat skal beholde sitt eierskap. Det er uaktuelt å selge.

Sa statsminister Jens Stoltenberg til Dagsavisen i 2006. Han sa også:

– Eierskapet kan brukes til å sikre hovedkontorfunksjoner og at strategiske beslutninger tas i Skandinavia. Det er viktig for Norden og for Norge som er en utkant i Europa. Men det er ikke et eierskap som gjennom 14 prosent kan styre den daglige driften eller enkeltbeslutninger i selskapet understreker han.

Derfor foreslo blant annet samferdselspolitisk talsmann Torstein Rudihagen at de skulle kjøpe Sverige og Danmarks eierandel. Heldigvis ble det med tanken.

Nå sier han derimot at det er ikke så viktig hvem som eier selskapet. Så mye for det statlige eierskapet. Og viljen til Sylvia Brustad.

SP og Ola Borten Moe er bare opptatt av at rutenettet ikke blir dårligere. Han kan jo høre med samferdelsesministeren om hvor mye Staten betaler SAS-datteren Widerøe, for at de skal fly dit "ingen skulle tro at nokon kunne bu". Så det blir akkurat så dårlig som regjeringen vil.

Nå er imidlertid "høna" SAS blitt skikkelig våt i regnværet. Og da vet de fleste at prisen ikke blir den beste. Hadde Staten solgt i 2006, hadde de fått ca 40%, eller 11-12 milliarder mer enn i dag. Det kunne man jo bygd noen veier for, eller pusset opp noen skoler.

Vårt syke helsevesen

Sylvia Brustad har slått i bordet. Sannsynligvis var hun selv den eneste som ble skremt. Nå skal budsjettene holdes eller så… Hørt det før?

Det fremstilles nærmest som verdens undergang, eller i beste fall en katastrofe for Kongeriket Norge at våre helseforetak går med 1,5 milliarder i underskudd. Det er det selvsagt ikke.

La oss se på fakta:

Totalbudsjettet for helseforetakene er på 85 milliarder kroner. Overskridelsen er på enorme 1,5% av totalen. Helse Størst (også kalt Sør-Øst) står for 1 milliard eller nesten 2% av sitt budsjett. I en hvilken som helst annen bedrift ville et avvik på 1,5% være innenfor akseptabelt avvik. 1,5 milliarder er sånn ca. 1,5 dags inntekt fra oljeproduksjonen vår bare for å sette det litt i perspektiv.

Her er en av årsakene til overskridelsene: Økte pensjonskostnader. Dette er hva Sylvia Brustad sa i forbindelse med høringen om økonomien i helseforetakene, 15. november i fjor:

Jeg vil avslutningsvis informere Helse- og omsorgskomiteen om en vesentlig økning av helseforetakenes pensjonskostnader i 2007 og 2008. Helseforetakene er pålagt å følge regnskapsloven. Norsk regnskapsstiftelse har vedtatt en veileder for fastsettelse av økonomiske forutsetninger ved fastsettelse av ytelsesbaserte pensjonsordninger som innebærer at helseforetakenes pensjonskostnader vil øke med om lag 3,2 mrd. kroner i 2007 og med om lag 2,2 mrd. kroner i 2008 i forhold til det kostnadsnivået som ble lagt til grunn ved utarbeidelsen av statsbudsjettet for disse to årene.

Dette er forhold som verken departementet eller helseforetakene direkte rår over. Departementet er også gjort kjent med at også private ideelle institusjoner som er etablert innenfor de regionale helseforetakenes ”sørge for” – ansvar vil få økte pensjonskostnader.

Et annet eksempel som viser hvort sykt det egentlig er, er historien om lokalsykehuset i Florø. Helse Førde (som inngår i Helse Vest) foreslo å legge ned dette lokalsykehuset. Siden det har vært en årelang seigpining av dette lokalsykehuset, så ville faktisk vært en human avslutning å legge det ned. Det kan man ikke gjøre fordi man har lovt i Soria Moria-erklæringen sier at ingen lokalsykehus skal legges ned i perioden 2005-2009

Det Sylvia Brustad i sin overmåte klokhet da gjør, er å fjerne alle sengepostene. Har noen hørt om et sykehus uten sengeposter? Eller med åpningstid mellom 08-16? Tenkte meg det. Men i følge Brustads tankeverden har hun ikke lagt ned sykehuset, bare sengene.

Og mangel på nedlegging av lokalsykehus er et symptom på et sykt helsevesen. Jeg har selv i sin tid stått på barrikadene for lokalsykehuset i Florø, men med dagens infrastruktur, så må de fleste innse at man kan ikke opprettholde gårdagens løsning.

Selvsagt finnes det potensiale for innsparing på sykehusene, og selvsagt skal det stilles krav til hvordan man bruker pengene, men vi må slutte å betrakte sykehus med samme briller som en hvilken som helst annen bedrift. Det blir helt feil. Og her er man ved sakens kjerne. Hvorfor sykehus går med underskudd.

Jeg har lenge vært meget skeptisk til at man kan betrakte sykehus på samme måte som en hvilken som helst forretningsmessig styrt bedrift. Det er forskjell på å drifte Orkla, Rimi eller Hydro enn en ”trøste og bære”-bedrift som et sykehus er.

En forretningsmessig drift går ut på å maksimere overskudd. Det er jeg sterk tilhenger av når det gjelder vanlig forretningsdrift. Det høres bare litt feil ut når det gjelder et sykehus.

Noe av denne skepsisen er ikke blitt mindre etter at professor Bjarne Jensen ved Høgskolen i Hedmark la frem en rapport om det samme. Her konkluderer han med at dersom helseforetakene hadde rapportert på samme måte som kommunene, så hadde det ikke vært et akkumulert underskudd, men overskudd. Hovedårsaken ligger hovedsakelig i avskrivninger.

For en ”vanlig” bedrift er det å foreta omstillinger vanlig. Det medfører kanskje at noen produktgrupper og avdelinger legges ned. I verste fall mister noen arbeidsplassen sin. I helsevesenet medfører kanskje det samme at noen mister livet sitt. En smule mer dramatisk, kanskje

Og som dette ikke er nok, kommer pinadø Erna Solberg og roper på en reform av helseforetakene. Som om det ikke har vært reformer nok. Det er ikke en partileder i Høyre verdig. For et avvik på 1,5 % skal man altså starte nye reformer. Det måtte i så fall være å fjerne forretningselementet.

For å vise handlekraft bytter man nå ut styrer. Det løser selvsagt alle problemer. Tror man. Min påstand er at om ett år kommer vi til å debattere hvorfor sykehusene gikk med underskudd i 2008 også.

Min utfordring til Sylvia Brustad og Erna Solberg m. flere er: Kan dere være så snille å fortelle sykehusene hva de ikke skal prioritere. Hvilke pasienter skal vente lengre, hvilke pasienter skal man slutte å behandle. Hvilke nye behandlingsformer skal man vente med? Hvilke dyre medisiner skal man kutte ut. Hvor mange flere dødsfall aksepterer dere for å gå i balanse.

Om dere ikke kan, eller vil svare, så er det et større problem enn om sykehusene har 1,5% høyere kostnader enn budsjettert.