Mitt valg

Jeg har bestemt meg. Til de av mine lesere som tror at dette har vært opp og avgjort lenge:Dere tar feil. Det har stått mellom 2 partier.

De rødgrønne fremstiller et regjeringsskifte nærmest som en katastrofe for landet. Ja, finansminister Kristin Halvorsen fremstiller det som "farlig" for Norge:

- Nå må alvoret komme inn i valgkampen. For det dere holder på med nå, det er farlig. Farlig for folk, farlig for Norge, farlig for arbeidsplasser (...) Vi har Europas laveste arbeidsløshet, så skal det spetakkelet der komme inn, tordnet Halvorsen.

Dette er et uttrykk for desperasjon i en presset situasjon og er langt fra virkelighetens verden. Jeg var selv inne på lignende tanker for 4 år siden, da jeg hørte at Kristin Halvorsen skulle bli finansminister. Og jeg var ikke alene. Det gikk ikke så galt. Det gikk heller ikke galt med vår forrige regjering, selv om det høres slik ut i valgkampen. Det var faktisk ikke den minst populære regjering noensinne. Slik Jens og Jensen har hatt felles utbytte av å fremstille.

Den tidligere statssekretær for Gro Harlem Brundtland og nåværende kommentator i Dagsavisen, Arne Strand, skrev dette for 4 år siden:

Vanligvis må en ny regjering rydde opp i det økonomiske rotet forgjengeren etterlot seg. Ikke slik denne gangen. Aldri har noen norsk regjering kommet til et så dekket bord som Ap SV og Sp nå gjør. Utgiftene til Folketrygden synker i takt med redusert sykefravær. Den høye oljeprisen gjør at staten bader i oljemilliarder. Selv om man tviholder på handlingsregelen om bruken av oljepengene vil oljemilliardene fosse inn på statsbudsjettet. Det er ikke en regjering i verden som har så stor økonomisk handlefrihet som den norske. Det skal godt gjøres å rote dette til.

Og når de rødgrønne okker og uffer seg over det de kaller rot og kaos på borgerlig side, har de glemt sin egen debut.

Men vi har det jo så bra i Norge, hvorfor i alle dager bytte ut regjeringen? Jo da, vi har det bra. Materielt sett er det bra for de fleste av oss. De fattige unntatt. Men vår velstand er så oljesmurt at vi ikke hører knirkene.

Det er retningen som regjeringen fører oss i, som blir feil for meg. Jeg tror ikke på den allmektige stat som veien til vårt felles Nirvana. Jeg tror ikke at bare staten er den gode fe, mens private løsninger er beheftet med profitthungrige kjeltringer. Uten de private løsningen hadde ikke barnehageutbyggingen vært på plass. Det viser med tydelighet at når de store oppgavene skal løses, gjøres det best i samspill.

Det er troen på private løsninger, privat næringsliv og enkeltmennesker som trengs, slik Dagens Næringsliv skriver i sin leder på lørdag.

Vi trenger en regjering som kan fornye og effektivisere offentlig sektor. Jeg tror på en sterk stat, men det må være en effektiv stat. Ikke en forspist stat med fordøyelsesbesvær. Jeg vil ha en stat som ikke har for mange hatter på og der rolleblanding skaper uklarhet og rot. Vi så det i Røkkesaken.

Jeg tror på felleskapet og at vi skal ha gode velferdsordninger. Men slike løsninger er ikke patentert av de rødgrønne, selv om det kan virke slik. God styring og kombinasjon av offentlige og private løsninger kan være et godt alternativ.

Det er viktig at vi får en mer næringsvennlig politikk. Med SV i en rødgrønn regjering tviler jeg på om vi får det. Troen på at økte skatter automatisk gir mer velferd er sterk på rødgrønn side. Men av de offentlige utgiftene på nesten 1000 milliarder, er det ikke alt som er velferd. At en fjerning av 12 milliard i formuesskatt skal rasere velferdsordningen, står ikke til troende. 12 milliarder er 1,2% av offentlige utgifter. Og hvis det er slik at mest mulig offentlige penger gir de beste løsningene, så er det et tankekors at vi ikke har den beste skolen og det beste helsevesenet.

Jeg tror at det enkelte menneske er godt utrustet til å ivareta mer av sine egne penger. Like godt som statens apparat. Og at det enkelte mennesket får beholde mer av sine egne penger, er ikke det samme som mindre velferd. Det er mindre stat.

Det perfekte partiet finnes ikke. I alle fall ikke for meg. Det er mange avveininger som skal gjøres. For meg er bl.a. næringsliv, helse- og skolepolitikk viktig. Det er også personlig integritet og personvern. De fleste av disse sakene har vært nærmest fraværende i valgkampen. Dessverre.

Men like viktig som enkeltsaker er retningen. En retning som jeg bare tror en borgerlig regjering kan gi oss. En borgerlig regjering som bør inkludere Frp, fordi den ellers ikke vil være funksjonsdyktig.

Når jeg har oppsummert hvem i den borgerlige leir som skal få min stemme, så har to alternativ falt ut fort. Krf er og har alltid vært uaktuelt. Særinteressepartier har aldri tiltrukket meg.

Frp er heller ikke mitt parti. Ett parti som rir både den liberalistiske og statsstyrende hest samtidig, er ikke mitt valg. Overbudspolitikk tilpasset egoet og der pengene skal øses fra en oljefylt Zareptas krukke forfører ikke. Når partiets leder skal holde sin sluttappell og ber om stemme fra de som irritereres av å passere en bomstasjon, kommer det signal fra både hode og mage om at det ikke er mitt parti.

Venstre har jeg stemt før. Det er mye ved Venstre som tiltaler meg. Ikke minst når det gjelder anstendighet og troen på enkeltmennesket. Og ikke minst evnen til å verne om enkeltmenneskets rettigheter og integritet. De var på vippen denne gangen også.

Men når Sponheim på samme måte som Siv Jensen utsteder garantier om hvem de ikke vil støtte og vil blokkere en regjering de ikke er med i, utelukker han min stemme. Samtidig som både Jensens og Sponheims garantier kan bety at en stemme på dem, er indirekte en stemme på Ap.

Da gjenstår Høyre. Jeg stoler på at Erna Solberg kan samle de borgerlige/Frp til et felles løft slik hun har sagt gjennom hele valgkampen. Hvilket av løftene Frp/Venstre skal bryte: 1) blokkere en regjering de ikke er med i eller 2) bidra til borgerlig regjering ved borgerlig flertall blir en nøtt. Men nøtter kan knekkes. Og Erna kan være den samlende skikkelsen som kan få den borgerlige siden til å bevege seg i retning regjeringskontorene.

Høyre har en god næringspolitikk, skolepolitikk, helsepolitikk og står for en god styring av statens finanser. Jeg er i tvil om deres holdning til EUs datalagringsdirektiv. Men en samlet vurdering gjør at Høyre får min stemme.

Jeg ønsker alle lesere et godt valg uansett hva de stemmer.