Grafsing vs samfunnsnytte

I natt kl. 0300 var er det klart for klikk-hallikenes våte drøm. Skattelistene legges frem. Man skulle nesten tro at det er myndighetenes skjulte pressestøtte til nettmedier.

Men våre medier legger jo selvsagt ikke ut skattelistene for at du og jeg skal sjekke venner, sjefer, naboer, svigerforeldre eller what ever. Nei da. Det er jo bare en utilsiktet sideeffekt. Man har da et samfunnsansvar, må vite. Ja, så langt har man tatt sitt samfunnsansvar at man har laget koblinger mellom skattelistene og Facebook. Slik at du på en enkel og samfunnsnyttig måte kan sammenligne vennene dine. Eller politikere. Eller noen andre.

I tillegg er det utviklet apps til Iphone. Alle får. Mediene får aller mest.

Skattelistene publiseres jo først og fremst fordi man skal finne ut om samfunnstoppene betaler sin skatt, avdekke korrupsjon og finne de dulgte nettverkene. Anne Aasheim forsøker så godt hun kan å forsvare sin gave til kikkerne:

Viktig journalistisk
- Så lenge jeg har vært journalist og redaktør har det vært kritikk mot offentliggjøring av skattelistene. Men det er bra med offentliggjøring. Det skaper et stort samfunnsengasjement, og den eventuelle kritikken må vi leve med, sier Dagbladets sjefsredaktør Anne Aasheim.

- Dette er relevant og viktig journalistikk for oss i Dagbladet. Det har det vært i lang tid, sier Aasheim videre.

- Norske folks inntekter er relevant fordi det handler om inntektsforskjeller og samfunnsstrukturelle endringer. Med nettet har skattesøket fått helt andre dimensjoner som forhåpentligvis gir relevant informasjon til lesere og brukere. Vi ser at skattesøket vekker stor interesse blant leserne, sier Aasheim.

Ikke ett ord om det viktigste argumentet: Vi tjener gode penger på det. Men det sitter tydeligvis lenger inne enn den gang man forsvarte sex-annonsene. Der tok man imidlertid til fornuften.

Personvernets skytsengel, Datatilsynets sjef Georg Apenes er klar i sin dom: Skattelistene er en gave til skurker

Apenes tror det er en økende interesse for personopplysninger, og det først og fremst for kriminelle.

- Med denne informasjonen har skurkene alt de trenger for å opprette en falsk personprofil, sier Apenes til VG Nett.

Halvor Elvik hadde i går en meget god kommentar (bare i papirutg.) om datalagringsdirektivet og dets betydning for personvernet. Intensjonen var nok god, men den faller pladask til jorden, når man ser hvordan Dagbladet fråtser i dine og mine skattedata.

Men myndighetene er på pressens side i dette tilfelle.

Geir Axelsen (Ap), statssekretær i Finansdepartementet sier offentlige skattelister bidrar til den samfunnsmessige kontrollen med ligningsmyndighetene.

- Hemmelighold av resultatet av ligningen kan skape grunnlag for spekulasjoner omkring ligningsarbeidet i sin alminnelighet, og om fastsettingene for enkeltpersoner eller grupper av skattytere. Det er først og fremst pressen som kan bidra til kritisk debatt om uoverensstemmelser mellom virkelige og skattemessige verdier. Det er derfor viktig at pressen enkelt får tilgang til skattelisteopplysningene, sier Axelsen til VG Nett.

Fair enough. La pressen få tilgang til skattelistene, sammen med oss andre. Men gjør det slik det ble gjort i "gamle dager" at protokollen ble lagt ut på ligningskontoret. Men gjerne i elektronisk form. Litt mer jobb, men hensynet til innsyn i skattemessige forhold er opprettholdt. Alternativt må "snokere" registrere seg og gjøre denne registreringen tilgjengelig for offeret.

Men det viktigste har som vanlig ikke journalistene og redaktørene fått med seg. Ligningsverdi og reell verdi er to veldig forskjellige målestokker. Tdisskriftet Kapital gjør hvert år en meget grundig jobb i å avdekke de reelle tallene. Som skiller mellom overføringer til barna og de som sitter med reell innflytelse over verdiene. Som de skriver:

"Med andre ord, dette er en liste som handler om innflytelse og makt over en betydelig del av det private eierskapet til norsk næringsliv."

Og vi kan jo sammenligne ligningsverdi med reell verdi for 2008, så får vi jo et ganske annet bilde enn skattelistene viser:

2008	Ligningsverdi	Kapitals verdianslag
Olav Thon	4,900	20,800
Johan Johannson	2,400	17,800
Odd Reitan	0,587	16,200
Johan Henrik Andresen	10,500	14,800
Stein Erik Hagen	1,015	14,200
Trond Mohn	2,700	12,350
Petter Stordalen	0,953	9,300
Kjell Inge Røkke	8,100	12,500
Fred Olsen	0,123	9,200
Arne Wilhelmsen	2,200	9,000
Alle tall i milliarder kroner

Slik skattelistegrafsingen "markedsføres" i dag, er det vanskelig å få øye på de samfunnsnyttige aspektene. Men kikkeren i oss har en stor dag.

Og som vanlig inneholder skattelistene feil. Ganske grove også.

Iskwew skriver om samme tema. Det samme gjør Espen Andersen

Oppdatert 19. oktober 2010 kl. 2015:
 Dette er som de fleste har oppdaget, en post fra 2009, men er like gyldig i dag. Og medienes stadig "smartere" utnyttelse av folks skattedata har for lengst punktert deres argumenter om at innsyn er viktig for å kunne drive sin "gravende" virsomhet. Slik at de kan ivareta sitt viktige samfunnsoppdrag.

Jeg har et forslag til hvordan skattelistene fortsatt kan være tilgjengelige offentligt. Alle som vil søke i listene må gjøre det med koder via min-id aller altinn på Skattedirektoratets sider. Den som blir utsatt for søking vil motta en melding om hvem som har søkt etter hans/hennes skattedata. Det vil ivareta medienes krav til innsyn. Men dessverre blir de snytt for alle klikk-kronene på applikasjonene de har utviklet.

For øvrig så anbefaler jeg alle som har en Facebook-profil å blokkere applikasjoner. Sjekk ut slettmeg.no for oversikt og fremgangsmåte.

En departemental skandale

Trond Giske har nedsatt et utvalg som skal utrede reguleringen av ansvarssystemet på medieområdet. I dette ligger også ansvar for ytringer i sosiale medier og på internett.

Dette er et tiltak som jeg tror mange ønsker velkommen. Om det ikke er lovløse tilstander på nettet, så tror jeg avklaring av ansvarsområdet er nødvendig.

For oss som ikke er en del av de etablerte mediene er punkt 10 i utvalgets mandat, av spesiell interesse:

10. Behovet for særskilte lovregler eller tjenester (offentlige eller i regi av mediene selv) som kan sikre enkeltpersoners personvern i møte med media. Utvalget bør særlig vurdere behovet for tiltak overfor nettmedier som ikke har en sentral redaktørfunksjon eller der en privatperson står bak, og der bransjens etablerte etiske tilsyns- og klagesystem ikke kommer til anvendelse.

Og vi som blogger, bør merke oss hva statssekretær Hallvard Ingebrigtsen sier til NRK

Blogger

Statssekretær i Kulturdepartementet, Hallvard Ingebrigtsen, påpeker at de aller fleste aviser og mediehus har et avklart syn på hvem som er ansvarlig for nettavisene.

- Men hva med de sidene som har linker til annet stoff som for eksempel blogger og debattsider? Dette er ting utvalget må vurdere, og se om det går an å finne et tydeligere ansvarssystem for, sier Ingebrigtsen.

Han mener det må være en ambisjon å klare å plassere ansvaret for ytringer som legges ut på nett.

Sett i lys av mandatets utvalg er det nærmest en skandale at ikke departementet klarer å få med en eneste representant for sosiale medier i utvalget. Det finnes mange oppegående mennesker som er kvalifisert for en slik rolle. Utvalgets medlemmer er forøvrig:

Leder: Janne Kristiansen, advokat, leder Gjenopptagelseskommisjonen
Gunnar Flikke, tidligere sjefredaktør, Adresseavisen
Lars Arve Røssland, førsteamanuensis, Universitetet i Bergen
Ragna Aarli, stipendiat, Universitetet i Bergen
Svein Harald Brurås, førsteamanuensis, Høgskolen i Volda
Guri Hjeltnes, professor Handelshøyskolen BI
Magne Lerø, redaktør Mentor Medier
Eli Skogerbø, professor Universitetet i Oslo
Christine Lie Ulrichsen, seniorrådgiver, Kredittilsynet
Rune Fløisbonn, medlem i personvernkommisjonen, avdelingsdirektør Kripos
Ann-Magrit Austenå, assisterende generalsekretær, Røde Kors, tidligere leder, Norsk Journalistlag

Siden utvalget også kan komme til å legge premissene for hvordan blogger og andre sosiale medier skal "ansvarliggjøres", er ikke dette godt nok. Kultur- og kirkedepartementet bør snarest vurdere å supplere utvalget for å bidra til utvalgets legitimitet overfor de medier de skal vurdere.

Til minne om David Lewis

Hvem er David Lewis? Det er kanskje din første reaksjon. David Lewis var en amerikansk rekrutt som døde av svineinfluensa, 6. februar 1976. Hans død skulle komme til å få større konsekvenser enn noen hadde trodd.

To uker etter hans død, gikk helsemyndighetene ut og offentliggjorde at Lewis hadde dødd av noe som ble kalt "svineinfluensa". Bare navnet var nok til å skape panikk i befolkningen. Myndigheten holdt tett med at 500 andre soldater også hadde fått i seg viruset. Uten å bli syke.

Bare Lewis døde av svineinfluensaen i 1976. Men hundrevis av amerikanere ble drept eller alvorlig syke av vaksinasjonen som fulgte etterpå.

President Gerald Ford ble av kritikere beskyldt for å iverksette vaksinasjonsprogrammet i sin iver etter å bli valgt til president og etter et sterkt press fra medisinprodusenter. Det ble igangsatt et vaksinasjonsprogram som skulle omfatte alle 220 millioner amerikanere.

12. august 1976 bevilget kongressen pengene for å få gjort jobben. 33 år gamle Dr. W. Delano Meriwether fikk jobben. Innen utgangen av 1976 skulle den være gjennomført og alle vaksinert.

1. oktober var serumet klart og tusenvis av leger og sykepleiere sto klare til å gi "skuddet".

Bare få dager senere meldte de første bivirkningene seg, men man presset på for videre vaksinasjon. Men 16. deseember var det det slutt. Da hadde rapportene om bivirkninger vokst til et nivå der myndighetene ikke lenger kunne ingnorere det.

Du kan lese hele historien her: 1976: Fear of a great plague

Denne fiaskoen er ikke helt glemt i USA ennå. I Norge er den knapt kjent. Og i alle fall ikke av journalister som helt tabloide i sine hoder, slår opp worst case scenarioet: 1, 5 mill nordmenn syke - 13 000 døde. Tabloid-viruset er noen ganger farligere enn andre virus.

I mellomtiden hamstrer Ola og Kari, munnbind og Tamiflu. Etter at mediene har spredd død og fordervelse over alt. Godt assistert av legene. Hva er det som går av oss.

Og i utbruddets arnested, Mexico, vet man knapt noe som helst.

Relatert post: Tabloid-pandemi er noe svineri

De første 100 dager

Det er ikke bare i den såkalte svineinfluensa-epedemien at journalister ikke klarer å skille mellom skitt og kanel.

Barak Obama har vært president i 100 dager. Da må han selvsagt vurderes. Og VG tar sitt samfunnsansvar på største alvor. De har fått 5 "eksperter" til å vurdere Obamas 100 dager og for ikke å kjede seg for mye, kaster de terninger. Hva ellers? Og det blir overraskende nok, terningkast 5.

Det går rykter om at sportsavdelingen i VG skal begynne å gi terningkast etter at man har spilt 6 minutter av en fotballkamp. Eller etter 3,5 km på ei 5-mil. Det blir omtrent det samme.

Men jeg synes faktisk det er oppsiktsvekkende at Obama ikke scorer høyere på Job approval-målinger i hjemlandet.

Han har riktignok noe høyere enn Bush etter 100 dager og langt høyere enn Clinton (som ble mer populær etterhvert), men scorer lavere enn Reegan og det samme som Carter. Det siste er ikke noe godt tegn, for å si det pent.


Men det viser kanskje hvor totalt meninsløst dette er, bortsett fra for journalistene. Noe skal jo de som ikke er smittet av influensaen drive med, stakkars.

Oppdatert: Dagbladet og Teknologirådet arrangerer egen Obama-100-dager-konferanse i kveld:

Tore Tennøe. Teknologirådet, Erik Solheim, miljø og bistandsminister samt regjeringens Obamaekspert, Fredric Hauge, Bellona, Hallvard Notaker, rikssynser og Ketil Raknes, gonzoblogger skal under USA-vennen Marte Michelets ledelse, fortelle oss hva vi har fått ut av de første 100. Personlig er jeg mer interessert i de neste 1360 dagene.

Spesielt gleder det meg at Erik Solheim har funnet tid til dette, jeg har vært bekymret for om arbeidsbelastningen i departementet har vært i overkant.

Enretting i norske media - og maling som tørker

Jeg kastet bort noen timer i går kveld. Forventningsfull stilte jeg i Litteraturhuset (stilig hus, forresten) og hadde sett frem til en spennende debatt om ensrettingen i norske media og det politiske ansvaret. Jeg burde vært hjemme eller et helt annet sted. Eller satt meg ned for å se maling tørke. Siden linken til invitasjonen er borte, så følger den her:

Medienes økte krav til tempo og redselen for lange tekster gjør at arenaen for kritisk debatt i Norge er liten. Vi trenger ikke gå lengre enn til Danmark eller Sverige for å oppleve åpnere, mer mangfoldige og dyptpløyende debattfora både i aviser, tidsskrifter og andre media.

Er dette et demokratisk problem?
Hvilken rolle kan nisjemedier og tidsskriftene spille?
Kan myndighetene bidra til å legge forholdene til rette for flere og bedre debattarenaer.

Jeg trodde dette + innledere som Jon Hustad (Dag og Tid), Anders Giæver (VG), Siri Lindstad (Fett) og Kristin Clemet (Civita) skulle kunne løfte debatten ut av vanlige faste spor og gi den litt vitalitet. Det sørget en fullstendig ubrukelig debattleder, Kaare Bilden, debattredaktør i Ny Tid for at det ikke ble.

Det ble en selsom debatt om momsrefusjon og skadevirkningene av den. Og om de stakkars arbeiderne i Taiwan som hadde laget cordjakka til Anders Giæver ville slippe til i norsk offentlig debatt. Som om det er det første de tenker på om morran.

Kristin Clemet gjorde noen gode og helhjertede forsøk på å få til prinsipielle betraktninger om ensretting, statens rolle, og sammenligninger utenfor andedammen. men det falt på stengrunn. Bilden ville visst ikke ha noe av det og gnålte videre på sine taiwanske arbeidere og globaliseringens forferdelighet og cordjakka til Giæver.

Bent Johan Mosfjell fra Liberaleren skal ha ros for ta opp pressestøtten og vinklingen om at det og fjerning av momskompenasjon kanskje ville utløse noe mer kreativitet dersom man måtte selge det produktet man laget. Men selv det flyttet ikke debatten et hakk.

Jeg må innrømme at jeg falt ut og hørte etter hvert med et kvart øre. Så noen gullkorn kan ha blitt kastet. Jeg tviler. Jeg fikk med meg at Hustad synes vi høyrevridde bloggerne er uintelligente. Selv synes jeg min blotte tilstedeværelse hevet nivået der i går. Anders Giæver synes det fortsatt er mye dritt i kommentarfeltene til bloggere og derfor var blogging uinteressant. Han har nok lest for mye på VGB. Bloggene og debattforaet der holder absolutt lavt nok nivå.

Oppsummert: Clemet får godkjent, resten strøk og debattlederen strøk mest. Og jeg burde gjort noe helt annet.

I det gode selskap

I dag oppdaget jeg unormal stor trafikk på bloggen. Dette måtte undersøkes nærmere. Det viste seg at grunnen var en link fra Dagbladets Magasinet. I en artikkel som problematiserte medienes evt. venstrevri var jeg sammen med Vampus, Bjørn Stærk og Liberaleren, utnevnt til representant for høyresidens mediekritikere. Wow! Hvilket selskap. Man følte seg et øyeblikk som bakgårdskatten blant hermelinene.

For en som har plassert bloggen i skjæringspunktet samfunn/politikk er det stor ære å bli nevnt i samme åndedrag. Man får suge på karamellen så lenge det varer. I morgen er det tilbake til hverdagen igjen. Og de trofaste leserne.

En borgerjournalist er ikke som andre journalister

Man kan jo undres over hva som har skjedd. Fra søppelbøttas dyp til medienes klamme favntak. Bloggere er in. Spesielt journalistutgaven: Borgerjournalist. Man lurer på om de tidligere mer eller foraktfulle kommentatorer nå faktisk har lest noen blogger, i stedet for å synse om dem.

Siste skudd på stammen er ABC Nyheter. De skal ha kred for å ha hanket inn Vampus til Borgerjournalistdelen. Det jeg har sett så langt, tyder på at hun kanskje bør gi noen en hjelpende hånd. Det er langt mellom de gode drammene, men det er litt tidlig å avsi den endelige dom.

For meg skurrer borgerjournalistkonseptet og ABC Nyheter aldri så lite. En av landets største mediebedrifter, Telenor, ønsker selvsagt trafikk. Det får man dersom man lykkes med kvantitet. Det har VG vist med sitt konsept der blandingen av blogg og lesernes sider. Kvalitet er bort i mot fraværende. Det gjør at frafallet blir stort.

Men hvorfor i alle dager skulle jeg bruke av min dyrebar tid til å markedsføre trafikk for Telenor og samtidig jobbe gratis? Er det den norske dugnadsånden som skal forføres? Er en artikkel god nok til å havne i ABCnyheter bør den honoreres på samme måte som de fast ansattes. I hvert fall når det er et kommersielt foretak som står bak.

Er det muligheten til å få noen minutters fame på forsiden av ABC Nyheter som skal kompensere? Er det håpet om å nå frem til flere lesere enn på en vanlig blogg. How knows.

Et annet forhold jeg misliker, er at borgerjournalistene i ABC Nyheter kan være anonyme. Det er en uting i en slik setting. En ting er hva man gjør på egen blogg, men i et nyhetsmedium bør ikke det aksepteres. Man vet ikke hvem som skjuler seg bak pseudonymet. Det er ikke journalistikk.

Personlig er jeg er ikke fristet. Skal jeg bruke tid på noe, så blir det Borgerjournalistene. Det er drevet av idealister for idealister. Dessuten beholder jeg integriteten. Det er jeg ikke så komfortabel med på andre løsninger. Håpet er at vi kan få med de inn flere av de beste ”tastaturene". At borgerjournalister kan få inn et mangfold og en spennvidde som ikke passer inn i MSM. Men det er et stykke vei å gå.

Det gleder meg at medieverden begynner å få øynene opp for at det finnes kvalitet i bloggsfæren. At å lese en bloggpost fra Mihoe eller Hjorthen har bedre kvaliteter enn mangt man kan lese i MSM. Kanskje bloggere kan få den seriøsiteten som fortjenes. For de som har gjort seg fortjent til det. Borgerjournalist eller ei.