Mallorca kaller

Denne blogg går i dvale for noen dager. Kanskje kommer det et innlegg, kanskje ikke. Muligens et reisebrev fra de Baleariske øyer. Who cares. Akkurat nå lokker Mallorca. Det skal bli deilig å komme i litt manjana-stemning. Kommer plutselig tilbake.

En leder som ikke kommer på trykk i Dagbladet?

Det er ikke alle ledere som kommer på trykk. Dette er en av dem. Det handler om å møte seg selv i døra. Eller å knuse et glasshus.

"Memo ofret som slaver av markedet

De ansatte i Memo var som gladiatorer brakt ut på Colosseum. De skulle kjempe mot sine konkurrenter til en av dem stupte. Brakt dit av vår tids ansiktsløse keiser: Markedet. De vet at de kan tape alt. De vet at deres tid kan være kort. Hvor mange uke får vi gi ut Memo?

I dag vet vi svaret. Det ble 24. Et kort liv for en ung gladiator. Bak sitter profitørene. Eierne. Styret i Dagbladet. Anført av den mest langsiktige av alle næringslivsledere i Norge: Jens Paludan Heyerdahl d.y. Mannen som er kjent for å gråte når han må selge eller avvikle noe. Gråt han nå også?

I Dagbladets styrerom er markedet blitt en blitt en kjølig verdenshersker. Som har presise målbare krav som vokser etter hvert som du lykkes. Og som tar livet av deg når du ikke lykkes.

Igjen har vi fått sett markedets skyggeside. Kortsiktigheten. En side som vi i Dagbladet ved flere anledninger har refset næringsliv og staten for. Nå er det vi selv som står for den. Alle steinene er kastet. Bare bitene ligger igjen på bakken. Glasshuset er knust."

Jeg har fått hjelp av Andreas Wiese til å skrive denne lederen. Hans bidrag er hentet fra "Markedets slaver" fra 17. september. Vox populi er deg stor takk skyldig.

Kvinnekvotering i styrerommet – var det dette vi ønsket?

En artikkel i A-Magasinet fredag forløste noen tanker jeg har båret på en stund. Tanker som nok kommer til å provosere noen og som i deres øyne burde forblitt tanker, men som kanskje kan være et innspill til refleksjon. Refleksjon over det som har skjedd i ASA-styrerommene etter at vi har sett resultatene av kvinnekvoteringen.

Almennaksjeselskapene (ASA) har krav på seg til å ha 40 % kvinneandel i styrene. Hvis ikke risikerer man tvangsoppløsning. I juli 2003 var den gjennomsnittlige kvinneandelen blant de faste styrevervene (eier- og ansattevalgte) i norske privat eide allmennaksjeselskaper på 8,5 prosent. Man kan godt ha sterke synspunktene om klokheten i å kvotere kvinnene inn i styrene, men det som skjer nå tror jeg verken er til kvinnenes eller styrenes fordel.

På sedvanlige norske måte, så utsettes slike pålegg helt til man står overfor det ultimative. Kvotèr eller bli tvangsoppløst. Da sprer panikken seg i styrerommene og i valgkomitèene. De må gjøre noe. Nå. Skippertakene gjentar seg også her. Og da finner man de opplagte. De man har hørt om før og kanskje kjenner.

Det får følgende konsekvens:

Anette Olsen: 20 styrer
Hilde Drønen: 17 styrer
Anne Birgitte Fossum: 16 styrer
Elisabeth Grieg: 14 styrer
Ingvild Ragna Myhre: 12 styrer
Gunn Wærsted: 11 styrer
Thorhild Widvey: 11 styrer
Rebekka Glasser: 10 styrer
Mille-Marie Treschow: 9 styrer
Hanne Harlem: 7 styrer
Kaci Kull Five: 7 styrer
Anne Carine Tanum: 7 styrer

Kilde: A-magasinet, Aftenposten

Listen kunne vært lenger. For som runner-up kommer Marit Arnstad med foreløbig bare 4 verv, men hun kommer til å få flere. Dette betyr at 12 kvinner sitter i 141 styrer. Mangfold? Neppe. Nå er ikke alle disse vervene i ASA, men dog. Et fellestrekk for disse damene er at de rekruttert fra øvre middelklasse, hovedsakelig bosatt på Oslos vestkant, Asker/Bærum. De har gått på de samme høyskolene og mange har samme erfaringsbakgrunn.

En annen ting er at kvinner nå gjør den samme tabben som menn har gjort i mange år. De gaper over for mye. Dersom man sitter som toppleder i en stor organisasjon og samtidig har 10-12 styreverv, må det gå ut over noe. Enten stiller man dårlig forberedt på noen styremøter, eller så skjøtter man ikke den jobben man har godt nok. Dersom jeg hadde vært styreformann i selskapet der lederen har så mange verv, hadde jeg satt foten ned ved 2 eller maks 3 styreverv.

Om man f. eks. tar utgangspunkt i at et styre minimum bør møtes hvert halvår + noen møter i tillegg. (I Hydro møtes man ca. 1 gang pr. måned) og at man bør forberede seg i minst 2 timer før hvert møte, så betyr dette at en person med 10 styreverv bør bruke minimum 180 timer på styrearbeide. Minimum. Det er en god måneds arbeide for en leder.

Jeg har sett dette på nært hold. Med jobb i et selskap som for en del år siden fikk en profilert nærlingslivsleder som adm. dir. I tillegg hadde han noen tunge styreverv. Disse vervene var nok det som trigget lederens ego. I tillegg var de tidkrevende. Noe som medførte at den bedriften han skulle lede ble skadelidende. Ganske alvorlig også. Til slutt innså styret at det hadde gått for langt. Vedkommende måtte forlate skuta før den sank. Resten av mannskapet måtte øse for livet etter at kapteinen gikk i land. Skuta ble aldri helt tømt.

Om noen nå har oppfattet at jeg er i mot kvinnelige styremedlemmer, så er det kapitalt feil. Tvert i mot. Flere kvinner vil være en styrke for de fleste styrer. Jeg er bare i mot den håpløse måten det er gjennomført på. Jeg synes det bevises gjennom de relativt få kvinnene som blir styremedlemmer. De er til forveksling lik de mennene de erstatter. De er sikkert like dyktige og i mange tilfeller dyktigere. Men jeg tror ikke de har et tankesett som er så forskjellig fra de mennene som gikk. Kvinner i styrene er en kjemperessurs om man får fatt i de rette.

Hvorfor er det ingen som prøver å få en motvekt mot de irriterende korrekte og konsensustenkende som det blir av samme bakgrunn, bosted og utdannelse. Hvorfor slipper ikke noen skikkelige rabulister til? Noen som utfordrer konsensus og vanetenkning. Noen som kan gi styret andre innspill. Det vil alltid være styremedlemmer som tenker business, men man mangler litt galskap.

Det finnes mange slike kvinner som tenker annerledes. Men jeg tror ikke de finnes der man leter nå. I stedet tror jeg mange styreformenn ser seg selv i speilet når de leter etter kvinnelige styremedlemmer.

Om dagens situasjon er til feminismens fordel? Om det er likestilling? Jeg tviler og det tror jeg også at det er noen noen andre kvinner som gjør. De som aldri kommer frem til styrebordet og har få som kjemper deres sak. Som gjennom tyranniske menn blir hindret i integreringen idet norske samfunnet. Det er kanskje den likestillingskampen som burde vært kjempet, men som ikke gir samme status som et styreverv.

Har Hizbollah mistet oppslutning?

Foto: AP

For de som måtte sveve i den villfarelse at Hizbollah og dens leder Nasrallah har mistet oppslutning etter krigen i Libanon, kan slutte å sveve. Gårsdagens "Victory rally" i sør-Beirut samlet i følge israelske Haaretz ca. 800 000 mennesker. For ordens skyld: Det bor 3,9 millioner innbyggere i hele Libanon.

Nå har det sikkert kommet noen støttespillere fra andre land også, men dog. Det burde kanskje få noen til å tenke på om strategien med å utøve hardpower gjennom mellommann bidrar til å svekke terroristorganisasjonen Hizbollah.

Man trodde at siden terrrororganisasjonen brukte de sivile som skjold, og bidro til at store deler av infrastrukturen ble ødelagt, så ville befolkningen vende dem ryggen. Gårsdagen ødelegger den teorien. Kanskje det er på tide å legge om strategien?

Vox populi - nå også hos Minerva

Jeg har blitt forespurt og sagt ja til å blogge hos Minerva med ujevne mellomrom. Jeg ser det som et spennende initiativ med å gjenreise tidsskriftet (både online og på papir) som et alternativ på høyre side av det politiske balansepunkt. Vi trenger trenger det.

De faste skribentene som er tilknyttet ser spennende ut og jeg kan bare oppfordre til å ta en tur innom. Vox populi kommer til å beholde sin frie rolle til å sparke i alle retninger også når jeg blogger for Minerva. Første bloggpost handler om frihetsbegrepet i USA og hvilke begrensninger som er innført i lys av 9/11.:

Ofrer USA friheten på terrorismens alter?

”Disse sannhetene holder vi for å være selvsagte: At alle mennesker er født like; at Skaperen har gitt dem ukrenkelige rettigheter; at retten til liv, frihet og strev etter lykke er blant disse rettighetene: at folk for å sikre disse rettighetene stifter regjeringer seg i mellom som får sin rettmessige makt gjennom godkjenning fra dem som regjeres; at folk har rett til å forandre eller avskaffe dette styret og innstifte en ny regjering når som helst et styresett undergraver disse rettighetene, og bygge den på de prinsipper og organer hvis makt best ser ut til å sikre deres trygghet og lykke. ”
Fra selvstendighetserklæringen, juli 1776, Thomas Jefferson.

Dette har formet det USA vi kjenner i dag. Det var dette som lokket mine forfedre til landet langt unna vestlandets skrinne jorder og fattigdom. Følelsen av frihet må ha vært ubeskrivelig der de sto på prærien i Nord-Dakota. Enorme landområder med en åpenhet som tok pusten fra en vestlending som var vant til de knugende fjell. Friheten til å starte på nytt, til å få underlagt seg jord der man kunne livberge seg og familien må ha vært enorm. Dette sitter i ryggmargen på dagens amerikanere. Friheten i Gods own country.

Resten kan du lese på Minervas hjemmesider

Memo in memoriam

Så var det stopp. Memo legges ned med umiddelbar virkning. For denne blogger var det ingen stor overraskelse.

Jeg har ingen tro på at det norske markedet er stort nok for et nyhetsmagasin av denne typen. Når man i tillegg ikke synes Memo holder mål på kvalitet, så gir det seg selv. z Dessverre. Jeg tror det blir for lite interessant stoff basert på norske nyheter. De utenlandske faller de uansett igjennom på. For min del er Economist det jeg tyr til. Det er mulig nedleggelsen bidrar til at Ny Tid overlever, men jeg er ikke sikker på det.

Ja, takk - mye mer til venstre

I Dagsavisen i dag, tar Reiulf Steen til orde for en ny kurs for regjeringen. Om noen er i tvil så mener han at kursen må legges mye lenger til venstre. Han er spesielt bekymret for privatiseringsiveren til Jens. Den vi ikke har sett så mye til i denne perioden:

Ifølge Steen handler dette om hvorvidt regjeringen klarer å stoppe maktforskyvningen fra folkevalgte organer til private finansinstitusjoner.

Ja da, det gjør det. Det er viktig med mer makt til folkevalgte organer. Det fungerer så fint så. Da kan man putte 90 millioner rett i lomma uten at noen oppdager det. På tross av advarsler. Og de folkevalgte kan toe sine hender og sparke en ansatt direktør, men sitte like rolig selv. Det er å ha makt og å ta ansvar.

Jan Arild Snoen - etterrettlig eller ikke

Jan Arild Snoen er en meningssterk debattant som i tillegg har oppnevnt seg selv til mediakritiker par exellence. Han benytter en hver anledning til å fremheve hvor uetterrettlig mainstream-media i Norge er, og hvor stor vekt de legger på ”venstrevridd” vinkling av saker.

Slike påstander har ofte vist seg å være hold i, men de krever at Snoen opptrer med en viss grad av etterrettlighet selv, om han skal bli tatt seriøst. I en kommentar i Aftenposten i dag, til Torbjørn Jaglands bruk av begrepene softpower og hardpower, begår han etter min mening, de samme feil som han kritiserer andre for. Han tilpasser "fakta" til inntekt for sitt syn.

Den fremstillingen Snoen har av soft power kontra hard power er litt merkelig. Snoen skriver: ”Akademikerne kaller denne soft power”. Joda, det er riktig at Joseph Nye er akademiker. En fremragende sådan. Joseph S. Nye jr, er den akademikeren som har lansert begrepet ”softpower.”

Men Nye har også vært politiker, først som (jeg bruker den amerikanske tittelen for sikkerhets skyld): Deputy to the Undersecretary of State i Carter-administrasjonen i 1977-79 og Assistant Secretary of Defense for International Security Affairs i Clinton-adminsitrasjonen i 1994-95. Dette er poster som gir en betydelig innsikt i hvordan både soft power og hard power fungerer. Det er en dimensjon som ikke alle ”akademikere” har fått med seg og som gjør Nyes teorier mer interessante i mine øyne.

Jeg var tilstede på foredraget som Nye holdt i aulaen på Oslo Handelsgymnasium nylig, og det var en meget god anskueliggjøring av Nyes teorier omsatt i praktisk politikk. Ikke minst i forhold til hva softpower utrettet under den kalde krigen. Jeg anbefaler også lesning av intervjuet som Dagbladet gjorde med ham.

Det Snoen ikke nevner, er at Nye mener at softpower ikke utelukker bruk av hardpower. Nye nevnte eksplisitt krigen mot Taliban i Afganistan som en typisk nødvendig hardpower-handling som han støttet. Fordi den var nødvendig. Ikke utenkelig at bombingen av Serbia var noe tilsvarende. Derfor blir Snoens avveininger av softpower kontra hard-power håpløse. Om det er gjort fordi det passer Snoens syn, eller av uvitenhet er ikke godt å si. Jeg synes ikke det er etterettlig.

Det blir ikke bedre når han tar palestinske meningsmålinger til inntekt for sitt syn på at hard power virker. Jeg skal fortsatt holde muligheten åpen for at Snoen ikke full oversikt. Han viser til en meningsmåling utført av An-Naja-universitetet i perioden 7.-9. september som viser at ”mindre enn 20% av palestinere i Gaza og på Vestbredden ville stemt på partiet i dag, og at Fatah er dobbelt så stort”.

Nå er det som sagt mulig at Snoen ikke vet bedre, eller ikke har rukket å få med seg siste meningsmåling. Det ble gjennomført en annen meningsmåling av Palestinian Survey Research Unit i tidsrommet 14-16. september, også på Gaza og Vestbredden altså en uke senere og i samme område.

Det har tydeligvis skjedd dramatiske ting på en uke, for deres konklusjon er ganske klar:

“Despite Dissatisfaction with the Performance of the Hamas Government, Especially Regarding Salaries, and Despite Public Preference for a National Unity Government in which Fateh and Hamas are Equal, Hamas' Popularity Remains Largely Unchanged and the Majority does not Think it Should Recognize Israel”

Undersøkelsen viser at 38% ville stemt for Hamas dersom det var nytt valg i dag, mens 41% ville stemt for Fatah. (Med en feilmargin på 3%) Hamas oppslutning har bare falt 1% siste 3 måneder og den var 47% på det høyeste i mars. Fatah har hatt oppslutning på mellom 38-41% i denne perioden.

Er det fordi denne nye meningsmålingen undergraver Snoens argument, at den er utelatt. I så fall har ikke Snoen kredibilitet i mine øyne. Jeg holder imidlertid muligheten åpen for at Snoen ikke har lest denne før han skrev innlegget. Rett skal være rett. I så fall er det bar konklusjonen hans i innlegget som blir feil.

Siden Snoen bruker meningsmålinger som et "bevis" på om softpower virker eller ikke. Hva skal vi da si om meningsmålinger i USA der et klart flertall ikke synes president Bush gjør en god jobb. Betyr det at hardpower ikke virker?

Snoen skriver om Hizbollahs støtte eller mangel på sådan:

”Massedemonstrasjoner for å feire “seieren” måtte avlyses på grunn av tynn oppslutning.”

Det er mulig at jeg ikke har fått med meg alt, men jeg trodde denne massedemonstrasjonen er planlagt til førstkommende fredag i Beirut og ikke er avlyst, men jeg kan selvsagt ta feil.

Jeg synes det er synd at at ikke Snoen er mer etterettlig i sine egne innlegg. Det ødelegger definitivt troverdigheten i hans kritikk av andre.

For ordens skyld. Jeg er ikke venstrevridd, jeg støtter ikke Hamas Charter og deres ikke-anerkjennelse av Israel. Jeg støtter heller ikke Hizbollah i deres angrep på Israel. Så er den ballen lagt død.

Oppdatert: For de som leser dette nå, så la det ikke være noen tvil om at jeg mener at Snoen er etterettlig. Sånn for ordens skyld

Nei, jeg har ikke skrevet "Kongepudler"

Dette er faktisk ikke kødd: Jeg fikk en telefon fra en journalist i Dagbladet i går. Hun ville vite om Vox populi hadde skrevet boka som er dagens snakkis: "Kongepudler". Dessverre skjønte jeg alt for sent hva journalisten var ute etter, så jeg gikk glipp av mine velfortjente minutter i spotligthen. Da jeg leste Dagbladet i dag, skjønte jeg det hele, men akk så for sent.

Dagbladet har fått tak i manus til en særdeles utleverende bok om sentrale personer innen politikk og kultur og som omhandlet "kongepuddelen" Trond Giske og Ari Behn i særdeleshet. Boka som har en anonym forfatter, kommer ut i neste uke på forlaget til Erling Kagge.

Grunnen til at journalisten hadde koblet meg til boken var at jeg ved flere anledninger har brukt uttrykket "kongepuddel" om Giske. Faktisk så langt tilbake at jeg tror jeg var en av de første som brukte det. En rask Google-runde fant da frem til denne blogg og resulterte i den nevnte telefon.

Jeg skulle selvsagt sagt A) "Ingen kommentar" og gjort meg passe interessant. Kanskje det hadde avstedkommet litt markedsføring i Dagbladets spalter.

B) Jeg kunne tatt en Stoltenbergvariant: "Jo, det er meg" og så dementert litt senere og skyldt på kommunikasjonsproblemer mellom journalisten og meg.

Dessverre ble det med nektelsen. Jeg får kose meg med at Dagbladet trodde at jeg har skrevet boka. Av det plottet jeg har sett, kunne jeg godt ha tenkt meg det. Nå håper jeg pinadø at den er godt skrevet.

Når demokratiet ikke fungerer

Bråket rundt sykefraværet har i tillegg til pinlig politisk ledelse, gitt oss en oppvisning i makt. Makt som ikke er folkevalgt. Det er ikke et pent syn og det krever litt refleksjon. Hvem styrer hvem? Vi har sett en leder for LO som kan sin Machiavelli til fingerspissene. Hennes bakgrunn gjør at hun ikke viker tilbake for å bruke makten når hun først har muligheten.

Jens Stoltenberg er avhengig av/står i takknemlighetsgjeld til Gerd-Liv Valla. Uten henne hadde han sannsynligvis ikke dannet en flertallsregjering. Det har vi fått se nå. I sak etter sak har hun tvunget ham i kne og ydmyket ham. Spesielt i sykefravær-saken var det en meget stygg ydmykelse.

Hun har makt til å fjerne Bjarne-Håkon Hansen fra saksbehandling i eget departement. At hun fikk hjelp av NHO denne gangen var mer tilfeldig. Hun klarer det utmerket på egen hånd. Gerd-Liv Valla balanserer på en knivskarp egg, fortsetter hun ydmykelene, mister hun sympatien og kan forvente at også hennes egne vender seg mot henne.

Men var det dette folket ønsket da de stemte på de rødgrønne. Noen kanskje, men ikke flertallet. Vi vet jo også at 30-35% av LOs medlemmer stemmer noe annet enn AP/SV.
Vi ser tydeligere enn noensinne at det representative demokratiet ikke fungerer som det skal. Når Jens Stoltenberg og Bjarne-Håkon Hanssen i tillegg desavuerer Stortinget til et sandpåstrøingsorgan, da settes foten ned. Torbjørn Jagland gav dem en betimelig innføring i maktfordelingsprinsippet.

Den største faren ligger i at man desavurerer folket. At man mister troen på at det er de folkevalgte som styrer og ikke en tilfeldig valgt leder av en tilfeldig organisasjon(er). Dette er en stor fare for det representative demokratiet.

Om det betyr noe for Gerd-Liv Valla er jeg usikker på. Med sin ballast fra Kommunistisk Universitetslag som stod til venstre for AKP-ML, er ikke demokrati nødvendigvis det beste, men at man får utøvet sin makt. Det virker som om "barnelærdommen" sitter i ennå.

Det var ikke uten grunn av vi innførte en tredeling av makten i Grunnloven av 1814. Vi var lei av konger som bestemte alt over hodet på folket. Det bør Jens Stoltenberg og Gerd-Liv Valla legge seg på minnet.

Bjørgulv Braanen - igjen

Bjørgulv Braanen har ikke glemt sin fascinasjon for totalitære regimer. Stalin, Mao, Pol Pot og Enhver Hoxa fungerer ikke lenger lenger som fyrtårn som viser vei på det revolusjonære hav. Da gjelder det å finne noen andre som kan ta over. I dagens Klassekampen har han funnet det han leter etter:

"Vi kan ha forskjellige meninger om Irans innenrikspolitikk, men det er et faktum at Iran er et stabilt land med like rasjonelle ledere som i de fleste andre land. I forhold til en del av USAs støttespillere i regionen, har faktisk Iran et større innslag av demokrati enn mange av disse."

Vel talt, Bjørgulv. Å benekte at Holocaust fant sted og nekte for Israels rett til å eksistere er absolutt uttrykk for rasjonalitet, ikke sant? I tillegg til rekke brudd på menneskerettigheter og ytringsfrihet, for å gjøre en lang liste kort.

Bjørgulv Braanen er regnet som en av Norges mest intellektuelle. For de som da måtte begynne å tvile på hva som defineres som intellektuelt kan Caplex hjelpe:

Intellekt (av lat. intellectus), forstand (i mots. til følelser); tenkeevne, åndsevner. Jf. intelligens. — intellektualisme, synsmåte el. filos. retning som tillegger forstanden, intellektet, dominerende vekt i forhold til følelsene. — intellektualist, forstandsmenneske, tilhenger av intellektualisme. — intellektuell, forstandsmessig, som hører til forstanden, intellektet.

Han har også fått Fritt Ords pris for fremragende seriøs politisk journalistikk!

Kan denne spalte få anbefale følgende lesning

Wall Street Journal: Irans "democracy"
International Herad Tribune: Irans sham democracy
Human Rights: Iran

Hvem er neste land ut i serien: Stabile land med rasjonelle ledere?
Nord-Korea eller Burma?

Oppdatering: Et sitat av Winston Churchill åpenbarte seg ved en tilfeldighet og kunne ikke passet bedre: "Et demokrati er en stat der frie meningsutvekslinger ikke ender med begravelse."

Møte med Helene Uri

Jeg innrømmer det glatt. Jeg er veldig betatt av Helene Uri. Ikke bare fordi hun er en flott dame, men den siste boka hennes, "De beste blant oss", syntes jeg var drivende godt skrevet. At jeg i tillegg er interessert i språkrøkt gjorde at jeg tilbrakte en time sammen med Helene i dag.

Jeg var ikke alene. Ca. 120 mennesker benket seg i Bekkestua Bibliotek. Men det var en aldrende forsamling. Når undertegnede som nybakt 50-åring dramatisk reduserer gjennomsnittsalderen, så sier det sitt. Forsamlingen besto av 75% grått hår og spaserstokker og av disse var 80% kvinner.

Det ble en hyggelig time. Helene Uri tok oss grovt gjennom boken uten å gi hele plottet i respekt for de som ikke hadde lest, men hun gav litt mer liv til hovedpersonene. Til Pål Bentzen, Edith Rinkel, Nanna Klev og de andre. At Helene selv hadde vært forelsket i Pål Bentzen, selv om hun var lykkelig gift. Pål Bentzen hadde tydeligvis også gjort inntrykk på konsulentene i Gyldendal. En dag ringte en av dem opprømt: "I dag har jeg sett Pål Bentzen"

De beste blant oss er ikke en nøkkelroman selv om den kan oppfattes slik utenfor miljøet. Det er et konstruet institutt som fremstilles, selv om virkeligheten i Akademia ikke står tilbake for bokens.

Det var også morsomt å høre at hun hadde erfart det hun hadde smilt av andre forfatterer for. At personene i fortellingen begynner å leve sitt eget liv. Man sitter og skriver og oppdager plutselig at det man har skrevet kanskje ikke var det planlagte. Det hadde skjedd under arbeidet med boken.

Det som gjorde at jeg ble så opptatt av boken var teknikken hun hadde lånt fra krimgenren. Det litt gåtefulle prosjektet til Nanna Klev, REV-21. Den trakk meg igjennom hele boken. I dag fortalte Helene Uri at det hadde vært en av målsetningene hennes, å gi leserne noe som gjorde at de stod løpet ut.

Det ble tid til litt generelt om språk. Hun var bekymret for språkforståelse hos dagens unge. Som mange andre foreldre jobbet hun også med skjino, skjøtt, men var klar på at ungdommen drev dette. Hvis de ville det, blir dette den nye varianten. I et langt tidsperspektiv var heller ikke kino og kjøtt med kj-lyden et særlig gammelt fenomen.

Noe som overrasket var at mange unge f. eks. ikke skjønte betydningen av ordet "bjørnetjeneste". Hun hadde overhørt at noen ringte en venn og ba om "kan du ikke gjøre meg en skikkelig bjørnetjeneste". Danskene har i sin nye ordbok lansert de to betydninger av ordet. Den vi er vant til og ungdommens nye: At det er en stor tjeneste.

En time i godt lag går veldig fort. Forslaget fra salen om en egen "språkstund" med Helene Uri, ble godt mottatt. Da kommer jeg tilbake.

Persona Non Grata

Hodejeger-firmaet som bisto Undervisningsbygg med å finne en domfelt prosjektleder og en eiendomssjef med konkurskarantene har det megetsigende navnet Persona Grata. De har i følge hjemmesiden som målsetning:

"Vi er raske, ukompliserte og trygge på vår kompetanse. Vi ønsker å gjøre din hverdag i forhold til rekruttering enkel. Vår leveranse skal bidra positivt til din bunnlinje. Og så er vi opptatt av at vi gjerne vil ha det gøy underveis."

Men ikke fullt så gøy etterpå.

I følge Caplex betyr Persona grata:

"persona grata (lat.), person som er godt likt og vel ansett, oppr. av myndighetene. Mots. persona non grata."

På grunn av klager fra kunder, vurderer nå firmaet å skifte navn. Til Persona Non Grata.

Either are you with us - or you are with the terrorists

“Either are you with us – or you are with the terrorists.” Dette var den klare beskjeden vi som var mot krigen i Irak fikk. Det gjorde vondt. Definitivt vondt fordi jeg var ”with us”. Dette er tanker som dukker opp post 9-11. I den hete debatten etter invasjonen i Irak ble man fort stemplet. USA-hater, venstrevridd, Al-Qaidas nyttige idiot. Det var ikke måte på. For egen del kunne det ikke være mer feil.

Ikke var/er jeg venstrevridd, ikke oppfattet jeg meg som en nyttig idiot. Jeg var definitivt ingen USA-hater.

Mine røtter til USA går dypt. Helt fra en av forfedrene satte sine føtter på amerikansk jord i 1853. Som fikk oppfylt den ”amerikanske drømmen”. Som grunnla et lite samfunn i Nord-Dakota. Skolen han etablerte. Skolehuset står fortsatt, selv om det ikke er noen undervisning der nå. Han deltok aktivt i samfunnslivet og var representert i styringen av staten Nord-Dakota. Jeg har fortsatt slektninger i USA.

Jeg har også mange venner i USA. Venner jeg har fått gjennom jobb og styreverv i en internasjonal organisasjon. Venner jeg gråt sammen med 11. september 2001, fordi de hadde mistet noen av sine. Jeg hater ingen i USA eller landet for den del.

Jeg var bare mot å invadere Irak. Motstander fordi jeg hadde lest litt om landets historie og visste hvilke utfordringer det ville bli å samle de ulike religiøse gruppene. Motstander fordi USA ikke hadde ryggdekning i det internasjonale felleskap. Motstander fordi jeg ikke trodde USA ville vinne kampen mot terrorisme ved å trumfe gjennom ”verdier”.

I valget mellom Soft power og Hard power, ville jeg valgt Soft power. Saddam Hussein kunne vært fjernet med andre metoder enn en invasjon om det var det man ønsket. USA har gjort det før. Daværende forsvarsminister Dick Cheney leverte for øvrig en glimrende analyse av hvorfor man ikke skulle invadert. Bare synd at han i 2003 hadde glemt analysen fra 1991.

Det hjelper ikke å være etterpåklok. Det hjelper ikke å se at man hadde rett. Nå har man ikke noe valg. USA må gjennomføre løpet de har startet. De må stå løpet ut og gjøre alt som står i deres makt for å unngå at landet splittes ytterligere. Det er mulig det er for sent, men å trekke seg ut nå, vil gjøre vondt enda verre.

Så får vi leve med Bush-administrasjonens løgner og dårlige grunner for å invadere. Og kanskje det kan være en påminnelse til de som fortsatt mener at de gjorde det rette og som nå har vendt sine øyne mot Teheran om at man bør tenke konsekvenser. Er verden blitt tryggere? Jeg tror ikke det.

180 Grader Nord

Det går sterke rykter om at TV-Norge har fått ja til å starte produksjon av en ny reality-serie. Den skal ta utgangspunkt i å følge arbeidet i regjeringen Stoltenberg. Med arbeidstittelen "180 Grader Nord" skal den vise oss de sakene der regjeringen først inntar ett standpunkt og så endrer på dette.

Første episode ble spilt inn i vår under tilsetting av ny styreformann i Statoil.

2. episode er kalt: "Regjeringen kjøper firmabiler"

I disse dager pågår arbeidet med foreløbig siste episode som vil ha tittelen "Sykefravær". TV-Norge regner med at serien vil gå frem til 2009, med mulighet for forlengelse.

Statsminister Jens Stoltenberg sier til TV-Norge at han synes det er hyggelig at det norske folk kan bli litt mer fortrolig med hvordan en regjering jobber og at det er stoff til mange episoder. Vi tror ham.

Hvem sa dette?

Dette er definitivt dagen for tilbakeblikk. Ikke alle vil like å bli minnet på hva de en gang uttalte. Slik er det bare. Derfor denne uhøytidelige spørrekonkurransen. For noen er det nok kjent stoff kanskje, men vet DU hvem som sa dette?

I think that the proposition of going to Baghdad is also fallacious. I think if we were going to remove Saddam Hussein we would have had to go all the way to Baghdad, we would have to commit a lot of force because I do not believe he would wait in the Presidential Palace for us to arrive. I think we'd have had to hunt him down. And once we'd done that and we'd gotten rid of Saddam Hussein and his government, then we'd have had to put another government in its place.

What kind of government? Should it be a Sunni government or Shi'i government or a Kurdish government or Ba'athist regime? Or maybe we want to bring in some of the Islamic fundamentalists? How long would we have had to stay in Baghdad to keep that government in place? What would happen to the government once U.S. forces withdrew? How many casualties should the United States accept in that effort to try to create clarity and stability in a situation that is inherently unstable?

I think it is vitally important for a President to know when to use military force. I think it is also very important for him to know when not to commit U.S. military force. And it's my view that the President got it right both times, that it would have been a mistake for us to get bogged down in the quagmire inside Iraq.

Svaret finner du her

To be or not to be

I uken som gikk var det mye neglebiting i akademika og media. Ryktene gikk. Det skulle være skrevet en artikkel for Samtiden. Om skravlere. Riktignok "den skravlende eliten". Frykten var stor. Er jeg med eller ikke (ja ikke vox populi, altså, dummy)

Det var nok en del mixed feelings. Ingen vil egentlig ikke være skravler, men det er viktig å stå på lista allikevel. Så kom Samtiden og oversikten var et faktum. Noen gråt over at de ikke var på listen. Andre gråt over at de var der. Andre igjen skrev harmdirrende innlegg i Dagbladet og skal ha seg frabedt stemplingen. Utgangspunktet for å definere skravlere er det engelske uttrykket The Chattering Classes. Også definert i Oxford English Dictionary

Vox populi finner skravlerne totalt uinteressante. Muligens har de definisjonsmakt, men fryktelig liten innflytelse.

Jeg er mer opptatt av de med makt. De som ikke skravler. De som får endret den politiske agendaen. De som gjennom påvirkning endrer vedtak. Lobbyister er en del av dette. Ikke alltid like åpent. De som gjemmer seg bak den Wallenbergske devise: Esse non videri - vara men inte synas. Kanskje det hadde vært noe for Samtiden?

Når noen ikke har snakket sammen

Martin Kolberg i Redaksjon 1 kl. 2050 (i duell med Carl Ivar):
"Det er klart at innstrammingen i sykelønnsordningen ikke er gjort for å saldere budsjettet. Det er ikke slik en regjering arbeider." Som svar på påstanden fra Carl Ivar om at det var dette som var grunnen.

Bjarne-Håkon Hanssen på TV2-nyhetene kl. 2105:
"I tillegg til at vi får ned sykefraværet er det ikke tvil om at vi nå også får mer penger til andre poster som helse, samferdsel etc."

Intervjuer:
"Så det å få mer penger på budsjettet er en av årsakene?" Hanssen: "Ja, det er ikke grunn til å legge skjul på det. "

Godt jobba gutter. Endelig kom det frem. Sykefraværet er viktig, budsjettbalansen er viktigere. Og noen ble forundret over at politikerforakten øker?

"Jeg er indignert"

Det dannede Høyre fornekter seg ikke. Byrådsleder Lae tar i bruk sine sterkeste kraftuttrykk i Aftenposten Aften etter at en utro tjener rappa mellom et sted mellom 69 og 90 millioner fra Undervisningsbygg. En drømmedag med Vampus var tydeligvis ikke nok til å eskalere kraftuttrykkene til byrådslederen. Kan man anbefale støtteundervisning i banning med hvilken som helst hestpeis av en nordlending?

Ad:varsel viser i dag til en undersøkelse utført av Infact ogGeelmuyden.Krise (unnskyld, det skal være Kiese).:

"Bare 25 prosent i befolkningen tror det eksisterer stor grad av korrupsjon i offentlig forvaltning, mens 75 prosent tror korrupsjon forekommer i stor grad det private næringslivet."

Herregud, er det mulig etter at sak på sak fra det offentlige er avdekket? Kun 25%? Jeg trodde ikke det norske folk var så naive.

Naivt er også betegnelsen som må brukes på styre og ledelse i Undervisningsbygg samt den politiske ledelsen i Oslo Kommune. Kommunerevisjonen slår fast i sin etterforskningsrapport etter at en prosjektleder også hadde hatt hånda i honningkrukka, at det var mangelfulle kontrollrutiner. De tok ikke hardt i. Ett enkelt søk på Google/Sesam hadde gjort mye av jobben. Bare det man fant der hadde vært nok til bli mistenksom. Frank Murud gjorde ikke store anstrengelser for å skjule sin "rikdom".

Ledelsen i Undervisningsbygg fikk en "bekymringsmelding" om at Frank Murud hadde et stort pengeforbruk. Murud ble innkalt til samtale. Han skjønte ikke noe av dette og nei da, han hadde ikke gjort noe galt. Og dermed var alle glade. Murud skjønte at det brant under beina og sa opp jobben.

Men når èn person kan få ut et så enormt beløp, så må mye ha gått galt. Beløpet er nesten 10% av hele investeringsbudsjettet til Undervisningsbygg. Ingen alarmklokker ringte, belive it or not. Når man vet at det er innen bygg og anlegg de fleste korrupsjonssakene har oppstått, burde strenge kontrollrutinerte vært innført og fulgt opp.

Jeg tror det finnes flere Undervisningsbyggsaker og Vannverksaker, både i Oslo og andre steder, selv om størrelsen gjør denne unik. Leilighet gjør tyv, å tro noe annet er naivitet. Det er en luksus vi ikke kan unne oss.

Grete Horntvedt har det politiske ansvaret for Undervisningsbygg og de to sakene som er avdekket der. Jeg synes hun bør vurdere om hun har gjort det som et slikt ansvar innebærer.

Så kan byrådsleder Lae gjøre et nytt forsøk på å fortelle oss hvor forbanna han er på den hestkuken av en ex-utbyggingssjef som stakk av med pengene.

Anbefaling om du er interessert i internasjonal politikk

Tips til deg som er interessert i internasjonal politikk og terrorisme. I dag kan du få med deg et gratis foredrag med Professor Joseph S. Nye jr. ved John F. Kennedy School of Government, Harvard University.

Tid og sted: I dag kl. 1630, Aulaen på Oslo Handelsgymnasium, Parkveien 65

Tema: Soft power and the struggle against terrorism.

Professor Nye hevder blant annet at Bush-adm. legger større vekt på hard maktutøvelse enn myk maktutøvelse i sin utenrikspolitikk og at kampen mot terrorisme ikke kan vinnes med hard maktutøvelse alene.

Tillitsfravær eller sykefravær?

Det er ikke vanskelig å forstå raseriet til Gerd-Liv eller NHO-Finn. De føler seg lurt og med rette. Det gjør også vi som forsøker å bidra til verdiskapningen. Bjarne Håkon-Hanssen har tatt støyten slik at Staten kanskje kan finne noen ekstra milliarder å bruke på vei og helse, eller noe sånt. Denne gangen var det sykefraværet. Mer er i vente.

Jeg er overbevist om at AFP-ordningen er neste punkt på agendaen til Bjarne-Håkon. At den ikke fungerer etter intensjonen og ikke kan videreføres som nå er opplagt for de fleste. Også for LO, men de kommer aldri til å innrømme det. Om Gerd-Liv var sinna nå, så blir hun ikke blidere etter budsjettfremleggingen.

Så noen kommentarer til striden om sykefraværet. Om dette var gjort for å redusere kostnadene for Staten, så er jeg usikker på om de kommer til å oppnå så mye.

Jeg leder selv en liten bedrift med 11 ansatte og det er ikke tvil om at vi må vurdere ansettelser på en litt annen måte enn tidligere. For bedrifter i SMB-markedet finnes det ikke noe særlig å gå på. Marginene er små og vi er avhengig av at hver enkelt ansatt trives og fungerer.

En ting er at vi skal betale mer ved sykefravær, men det er ikke hele kostnaden. Når man argumenterer med at det bare er for bedriftene å skyve kostnaden over på staten, så er det ikke korrekt.

Når en ansatt blir sykemeldt, så må vi leie inn eller kortidsansette. Det tar tid og koster penger. Når så en langtidssykemeldt kommer tilbake, så kan man regne med at oppgaver etc. har endret seg og det tar tid å komme inn i arbeidet igjen. Derfor er det ikke riktig at bedrifter tar lett på at medarbeidere blir sykemeldt. Det er flere kostnader enn lønn.

I tillegg så handler dette om tillit. Selv om Staten har innført noen skjermingsordninger for handicapede og kronisk syke, så kan de ordningene endres like enkelt og raskt som man gjorde nå. Statens troverdighet som avtalepartner er ikke styrket.

Dersom bedrifter blir mer restriktive med å ansette medarbeidere som man antar kan bli gjenstand for lengre sykefravær, så havner disse til slutt på uføretrygd. Hvilken konto staten betaler fra er vel ikke så interessant. Det er fortsatt de samme pengene.

Når vi også ser at den største økningen i sykefraværet skjer i offentlig sektor, (ref. SSB) så regner jeg med at Kristin Finansminister må betale ut uansett. Kommunene vil mase på mer penger for å dekke økt sykefravær og for Staten vil dette være et nullsumspill som ikke gir mer penger i kassen.

Det er mye som ikke stemmer med dette utspillet. Bjarne-Håkon har flere kort i ermet, men ett av dem kan godt være et Svarte-Per-kort.

Det finnes flere gode analyser på hvordan dette kunne skje, Hjorthen har en. Vel verdt å lese.

Nå må vi prioritere det å prioritere

Vox populi har fått være flue på veggen på Oslo Politikammer og var bl. a. med på politimester Arnstein Gjengedals morgenmøter (eller paroler som de heter i de kretser) med sine avdelingssjefer i en uke. Det var lærerikt.

Mandag:

Velkommen til en ny uke. Vi har med oss en blogger i dag som skal observere hvordan vi jobber og som siden skal informere bloggsfæren om det. Det er viktig for politiet å holde seg inne med de nye mediakanalene. Dette er fremtidens aviser, folkens . Ikke noe dritt nei.
Nei da Johnsen, jeg sa blogger, ikke blotter.

I dag må vi prioritere gjengkriminalitet. Dere har fått med dere at A og B-gjengen hadde et oppgjør på Aker Brygge i går. At de har passert Akerselva er en grense som vi ikke kan akseptere. Da er de jo nesten hjemme i hagen vår. Dette må slås hardt ned på. Alle mindre viktige saker som voldtekt og drap og lignende må legges til side. Sett i gang!

Tirsdag:

Ja folkens, hvordan går det med gjengkriminaliteten, er dere ferdig med etterforskningen? Nei, vel. Men nå må dere legge den til side fordi nå må vi prioritere drapssakene vi har liggende. Justisministeren snakket om at vi kanskje må samarbeide med Kripos og det kan vi ikke ha noe av. Det kunne jo hende de løste noen av sakene våre. Få folka i gang med drapsakssakene umiddelbart. Ikke noe men. Gjør det!

Onsdag:

Hvordan har det gått med drapssakene, er de løst? Ikke det nei. I dag får vi dele troppene i to. Justisministeren ble stoppet på Karl Johan i går kveld av en prostituert som tilbød seg å sende ham til himmelen bare hun fikk 300 kr. og nå vil Storberget at vi rydder opp i trafficing og sånn. Halvparten jobber da med drapssaker og andre halvparten med trafficing. Ingen må jobbe med gjengkriminalitet i dag.

Torsdag:

OK, da var vi her igjen. Jeg regner med at vi har løst drapssakene og trafficingen? Nei, vel. Har vi ikke nok ressurser nei.

Nei, da får vi prioritere da. Som dere har lest i VG så hadde vi to nye voldtekter i går kveld og statssekretæren til Storberget har vært på tråden. Da må vi prioritere voldtekter i dag. Alle andre saker legges til side og nå må vi jaggu prioritere, gutter! Ja unnskyld da, Jenny, men du er jo en av gutta.

Fredag:

Som dere ser, her er forsiden av VG og Dagbladet: Stort gjengoppgjør i Frognerparken, A, B, C og D-gjengen braket sammen. 5 skutt, 3 knivstukket. Jeg trodde ærlig talt at dere hadde ryddet opp i dette nå. Prioriterte vi ikke gjengene på mandag da. Får dere ikke til noe? I dag MÅ dere bare prioritere gjengkriminalitet. Alt annet må vike. Nå må dere snart forstå hva ordet prioritere betyr.

I det jeg avslutter arbeidsuken hos Gjengedal, hører jeg gjennom hans lukkede dør, politimesterens stemme: ”prioritere, intervenere, distrahere, prioritere, ekstrahere, prioritere, attakere, dimmitere, prioritere, justistiere, trafficere, prioritere……......prioritere ”

På vei ut treffer jeg 3 menn i hvite frakker. De bærer på en merkelig jakke med noen lange remmer på. Undres på hva de skulle.

Så var det dette med prinsippene da......

FrP vil vurdere å nekte asylsøkere og arbeidsinnvandrere fra land utenfor EØS-området norsk statsborgerskap.

Hvordan rimer det med noen av de viktigste prinsippene i FrPs ideologi:

"SAMFUNNSSYN

Det fundamentale i Fremskrittspartiets samfunnssyn er troen på og respekten for det enkelte menneskes egenart og retten til å bestemme over eget liv og økonomi. Enkeltmennesket er den største ressursen i samfunnsutviklingen. Sammen med familien og den private eiendomsretten er enkeltmennesket det grunnleggende i samfunnslivet.

Fremskrittspartiet tar sterk avstand fra forskjellsbehandling av mennesker basert på rase, kjønn, religion eller etnisk opprinnelse."

TOLERANSE

Fremskrittspartiet vil fremheve at alle mennesker er født frie og likeverdige og skal ha like rettigheter, uavhengig av rase, kjønn, språk, religion, etnisk opprinnelse eller personlige oppfatninger."
(Uthevelser gjort av undertegn.)

Er prinsipper bare bokstaver på et papir eller betyr de noe mer?

Hva går den mannen på?

Bjarne Betong-Hanssen imponerer meg. Kjenner du noen som klarer å fucke opp Gerd-Liv Valla og Finn Bergersen jr. samtidig? Neppe. Både LO og NHO har ryddet websidene sine i dag for knallhard kritikk mot ekskluderingsministeren.

Jensemann kan være sjeleglad for at han var over i Sverige og hjalp brukseier Persson med valgkampen. Tror du Gerd-Liv har lagt igjen melding på svareren hans? Kanskje Betong-Hansen må over på sykelønn.

Bøker på Shellstasjon? Det er Vindtorn det

Forfatternes veier er uransakelige. Det er ikke alltid godt å vite hva de ønsker. Litt selvhøytidelige blir noen av dem også. For enkelte er lave salgstall synonymt med kvalitet. Man kan da ikke kaste sine perler overalt, må skjønne.

"Hvis bøkene mine må stå ved siden av smørbrøddisken på en Shell-stasjon, vil jeg heller kjøpe en liten holme uten laptop."

Kjell Erik "Triztan" Vindtorn, kjent stuntpoet.

Tenke seg til at de kan bli lest av en Taxi-kusk eller trailersjåfør. Det får da være grenser for hvor lavt man kan synke.

Som en liten parantes til gårsdagens innlegg: Friskmeldt med indre blødninger.

Friskmeldt med indre blødninger?

Åtvaring: No kjem det noko drit. A man`s gotta do what a man`s gotta do!

Lederen i Forfatterforeningen Anne Oterholm stiller i Dagbladet i dag, diagnose på bokbransjen. Pasienten er i følge henne friskmeldt med indre blødninger. Takk Gud for at Oterholt er forfatter og ikke lege. Man kan dø av feildiagnostisering som denne.

Hun forsøker å få bransjeavtalen til å fremstå som markedsliberalisme. Hun vet tydeligvis ikke hva markedsliberalisme er. Selv om man har løsnet litt på kartellets klamme grep, så er det et stykke vei å gå før man kan kalle det markedsliberalistisk. Det er bare å lese avtalen så skjønner man det. Men man har startet på den riktige vei.

Det er ikke særlig markedsliberalistisk når Kulturrådet kjøper inn "smal litteratur"1 1000 eks. pr. bok, som kanskje ikke ville blitt solgt på annen måte. Planøkonomi er et bedre ord.

Oterholm er spesielt sår siden den "kulturradikale" avisen Dagbladet er så fornøyd med utviklingen i bransjen. Dette er Fremskrittspartiets kulturpolitikk påstår hun. Det blir bare platt og dumt. Fremskrittspartiet ville ikke tillatt støttekjøp via Kulturrådet. Det vet Oterholm.

Hun går til frontangrep på bokhandlerene for at de svikter sitt kulturansvar. Det betyr at hun i realiteten angriper forlagene. Det finnes snart ikke uavhengige bokhandlere igjen. De fleste er slukt av "Aschedal" og deres medløpere.

Oterholm bruker mye plass til å fokusere på at færre bokhandlere har inngått abonnementsordninger og den såkalte L-avtalen innen abonnementsordningen, som tilsier at noen bokhandlere fritt kan velge mellom 300-600 titler. Minimum 300. Det hun ikke sier er at L-avtalen kun gjelder de minste bokhandlerne med innkjøp under 1,5 millioner kr.

Dette er facts, og for enkelte kulturjournalisters skyld gjentar vi det for sikkerhets skyld: Mange bøker vil rett og slett ikke være å finne i bokhandelen, ikke nødvendigvis fordi de ikke selger, det vet man ingenting om, men fordi de ikke distribueres! Og dette er en helt ny situasjon, som for åtte år siden var utenkelig. Dette er dramatisk.

Hun glemmer da §3.1 i Bokavtalen: Enhver bokhandel har etter forespørsel fra kundene, plikt til å skaffe de bøker som lagerføres av forlagene. Forlagene har leveringsplikt til bokhandlene.

Og publikum har i dag mange metoder for å få oversikt over hva som finnes av litteratur. Å gå hyllelangs i bokhandelen har sin sjarm, men er ikke en effektiv måte for å få oversikt på.

Det er ingen ting som tyder på at det står så dårlig til som Oterholm beskriver

Bransjestatistikken for 2005 viser følgende for norsk skjønnlitteratur:

Norsk skjønnlitteratur for voksne, nye titler: 285 - økning 3%
Norsk skjønnlitteratur for barn, nye titler: 217 - økning 17%

Omsetning norsk skjønnlitteratur for voksne: 226 mill - økning på 30,9 %
Omsetning norsk skjønnlitteratur for barn,: 126 mill - økning på 10,9 %

Alt dette er ikke bestselgere. De "smale" titlene ivaretas av Kulturrådet og vil finnes tilgjengelig, ikke glem det.

Oterholm lever i en annen verden og en annen tid. Hun tror at man må innom en bokhandel for å kjøpe en bok. Unnskyld, men internett er oppfunnet.

Bokkjøpsundersøkelsen fra juni 2006 viser også interessante tall:

91% av befolkningen leste en bok (skolebøker er ikke medregnet) siste året.
79% kjøpte en eller flere bøker siste år. (70% i 2003)
Det er flere menn som kjøper bøker (77% i 2006 mot 64% i 2003) en gledelig utvikling.

83% kjøper boken i bokhandelen
36% kjøper i bokklubb
12% kjøper over internett (5% i 2003) og undersøkelsen viser fortsatt økning.
12% kjøper i kiosk
10% kjøper i dagligvare/varehus.

Den nye bransjeavtalen ser ut til å fungere til Oterholms store fortvilelse. Annet kan man ikke tolke hennes grove feildiagnose. Hun undervurderer det litteraturglade publikum og vår evne til å skaffe oss de bøkene vi ønsker å lese. Noen av disse er "smalere" enn Oterholm kan tenke seg. Jeg er glad i litteratur. Jeg er ikke glad i bokbransjens kartellvirksomhet. Hennes "facts" brakte ikke noe nytt. Pasienten er friskmeldt, legen tok feil.

Skal sykehus gå i balanse?

Gunnar Stavrum i Nettavisen tar et oppgjør med sykehusene for at de ikke klarer å holde budsjettene sine. Det virker som om han har synset mer enn godt er. Slik går det når en siviløkonom tror at liv og helse kan måles etter vanlige bedriftsøkonomiske termer. Det kan de ikke. Jeg tror han vet det også.

Jeg skal gi ham rett på et par punkter.

"Sykehusene later som de lager budsjetter og politikerne later som de tror på dem."

Det er en god beskrivelse.

En professor i helseøkonomi ved NTNU, Jon Magnussen har beregnet at sykehusene i år vil bruke 1,5 mrd mer enn budsjettert.

Stavrum har rett at dette heter underskudd. Han tar feil når han mener at det er:

"merforbruk over alle støvleskaft i en sektor som tydeligvis ikke bryr seg om rammer og bevilgninger"

1,5 milliard i merforbruk er ca. 2,1% av det som bevilges til sykehusene i år som er ca. 70 milliarder. No big deal. Mitt styre hadde sagt at det var på budsjett om jeg hadde hatt avvik på +/- 2%.

At man har dratt med seg et akkumulert underskudd på 6,1 milliarder fra tidligere år er selvsagt ikke bra, men heller ikke det er noen krise.

Stavrum tar virkelig feil når han hevder følgende:

"Det voldsomme overforbruket kommer år etter år til tross for at bevilgningene stadig øker, og til tross for at befolkningen lever lenger og blir friskere og friskere."

Her mistenker jeg Stavrum for å synse.

Bevilgningene øker, det er korrekt.

At befolkningen lever lenger betyr ikke at de trenger mindre helse. Det kan jo være sykehusbehandlinge som sørger for at mange lever lenger.

At vi blir friskere og friskere er heller ikke riktig. Statistisk Sentralbyrås tall for 2005 viser at det er en økning på 10% på dagbehandling på sykehus og en økning på 1,7% på heldøgnsbehandlning. I tillegg har sykefraværet økt dramatisk.

Jeg er enig med Stavrum i at sykehusene ikke lever over evne eller sløser spesielt mye. At det er rom for forbedringer tror jeg nok.

Da gjenstår vi med følgende dilemma. Dersom sykehusene skal gå i balanse så må de behandle færre pasienter. Hvem vil spille Gud? Ikke politikere i hvert fall.

Professor Ivar Sønbø Kristiansen forsøkte å sette søkelys på dilemmaet da han for å få i gang en debatt og samtidig avsløre politikerne, gikk ut med et forslag om å sette makspris på 350 000 pr. år for livsforlengende behandling.

Da ble det et helvetes leven. Den ene politikeren etter den andre gikk ut og avviste forslaget blankt. Fremskrittspartiets mann i Helsekomiteen på Stortinget, Harald Nesvik var krystallklar: Forslaget var uaktuelt. FrP har alltid penger, så det var kanskje ikke så rart. Men Nesvik fikk følge av alle andre partier. Ingen ville leke Gud.

Sønbø Kristiansen oppnådde det han ville. Siden ingen ville prioritere, så kan man heller ikke snakke om underskudd når sykehusene behandler flere pasienter enn budsjettert. Selv om Stortinget har forlangt at sykehusene skal holde budsjettene.

Problemstillingen reiser en rekke spørsmål. Først og fremst: Skal sykehus ledes etter de samme kriteria som en hvilken som helst bedrift? Når politikerne ikke vil prioritere kan vi da forvente at sykehusledelsen skal gjøre det for dem?

Hvordan kan vi få mer helse for pengene våre? Skal vi øke ventelistene for å nå budsjettet. Da må trygdekontorene betale ut et tilsvarende beløp i sykepenger og bedrifter taper penger i tillegg til at pasientene lider. Er det det vi ønsker?

Kan vi diskutere en ordning med helseforsikring og samarbeide med private uten at de rødgrønne går i svart (eller rødt)?

Hvis vi ikke vil svare på utfordringene så må vi ta konsekvensene. Betal ut det det koster å behandle pasientene og hold kjeft.

The 1% Community, det er meg

Det er meg det er snakk om. Den ene, stakkars prosenten som fremkommer på Sonitus leserundersøkelse under rubrikken alder. I gruppen 50-59. Geriatriavdelingen.

Faen, finnes det ikke flere ”seniorbloggere”? Eller er det noen i gruppen 40-49 som bløffer? Jeg tror det plager meg litt, å bli 50. 20. august, for 14. dager siden, ble milepælen passert.

Femti. Jeg smaker på ordet og spytter det ut igjen. Det smaker ikke helt godt, litt for sursøtt. Prøver å se det fra den lyse siden. Alternativet til å bli 50, er å ikke bli det. Ok da.

"Det er et helvete å bli eldre..... Du studerer ansiktet ditt i speilet og ser at det er noe som mangler. Så skjønner du at det er fremtiden. "
Woody Allen, fra filmen September

Det er merkelig hvordan slike merkedager preger tankene. Man stopper litt opp og tenker. De beste årene er sannsynligvis passert. Arbeidslivet vil ikke ha en, gått ut på dato er stemplet man får. Best før. Godt at jeg har skapt min egen arbeidsplass. Heldigvis vet jeg ikke noe om fremtiden.

"Det triste ved å bli femti, er ikke at du forandrer deg så mye, men at du forandrer deg så lite"
Max Lerner, Petit i New York Times 18. des. 1952: "Fifty"

Oppsummert har jeg vært heldig, om det er uttrykket som bør brukes. Jeg har en jobb jeg trives med og som jeg har vært med å bygge fra bunn. En bunn som ble brått dypere etter noen måneder og som det tok et par år å rette ut og starte oppturen på.

"Da jeg var ung fikk jeg høre: "Bare vent til du blir femti, så skal du få se. Nå er jeg femti og har ikke sett noe som helst."
Eric Satie, fransk komponist i et brev til sin bror.

Jeg har en fantastisk flott kone som jeg har vært gift med i 18 år og vi har fått to flotte gutter. Det er utrolig spennende å se dem vokse og formes til selvstendige individer. Ulike i mangt, men også like. Vi har forsøkt å gi dem en ballast av selvstendighet og toleranse. Det ser bra ut. Jeg mangler egentlig ikke noe materielt og helsa er som snittet av 50-åringer: For mange bilringer og for høyt blodtrykk. Født i Løvens tegn og lever i Overvektens.

"Den har ingen humor som ikke ser det alvorlige i å fylle femti."
Stig Järrel, svensk skuespiller

Likevel kommer tankene snikende. Har jeg utnyttet meg selv og mine evner maksimalt? Er det noe jeg burde ha gjort som jeg savner? Når blir det for sent? Har jeg blogga for mye "drit"? Det er de store spørsmålene som jeg ikke er helt sikker på hvilket svar jeg skal gi meg.

"Å forstå sin alder er å forstå dens gleder"
Winston Churchill

Disse refleksjoner fordi man har passert et tall. Et tall som ikke betyr noe annet enn at det holder regning med hvor lenge man har levd. Jeg driter i det. Life begins at fifty!! Eller noe sånt.

Merkelapp-debatter

Anti-muslim, leninst, Israel-venn, stymper, antisemitt, jødehater, lobotomert, muslimhater, neo-con, pro-USA, stalinist, muslimvenn, nyttig idiot, forræder, torpedo, silkeramp. Velg en merkelapp, la oss så gå i skyttergravene og fyr løs. Det gir mangfold i den norske debatten. Eller gjør det det?

Noen ønsker "danske tilstander". Konfrontasjonslinjen gir skarpere fronter. Det er oss mot dem. Enten er du med oss eller mot oss. Andre er mer dialogorientert og vil ikke ha konfrontasjon for konfrontasjonens skyld.

Noen vil gjerne involvere flest mulig, andre vil gjøre dette til en litt elitistisk øvelse . Totalt sett gir dette oss et mangfold som jeg synes er interessant å bivåne og delta i.

De siste dagers fokus på Selskapet har jo krydret hverdagen ekstra godt. Nina Witoszek ville åpne sitt møblerte hjem på Frogner for eleverte samtaler i en engere krets, sammen med Shabana Rehman og Hans Rustad. Klassekampen snublet i starten og veltet alle hekkene. Beskyldningene fløy frem og tilbake. Noen var truet, andre var ikke fullt så truet og noen tok på seg martyrrollen.

Nina Witoszek drømte seg tilbake til forna tider i Paris, da adelskapets kvinner inviterte til intellektuell debatt i sine budoarer. En av de mest kjente skikkelsene var Madame Roland eller Viscountesse Jeanne Marie Roland de la Platiere, som var hennes fulle navn. Jeg håper ikke Witoszek vil ta opp arven etter Madame Roland. Hun ble nemlig henrettet i giljotinen i 1793.

Nå ble det ikke noe Salon-møte hos Nina, men i stedet et åpent, kjedelig (i følge Vampus) møte i Humanistenes hus i stedet. Luften hadde gått ut av ballongen og tristessen hadde inntatt forsamlingen. Når Vebjørn Selbekk kunne bli kveldens høydepunkt forteller vel det det meste.

Hans Rustad, invektivenes stormester, ble skikkelig sur og furten da Anders Giæver, brukte litt av Rustads metoder i VG i går. Martyr-rollen kledte ham dårlig. Det er noe usjarmerende over debattanter som går høyt på banen og siden setter seg ned og furter når noen takler dem.

Jeg synes godt debattene kan ha høy temperatur, men jeg er ikke glad i alle merkelappene som deles ut. Det blir så forutsigbart og en så enkel form for demagogi at man etter hvert ikke gidder å delta. Det finnes jo ikke noe fasit på alle spørsmål som reises. Alt er ikke sort/hvitt. Selv om temperaturen blir høy, trenger man jo ikke fortrenge gråtonene.

Etterettlighet er en av mine kjepphester. Spesielt fordi vi så ofte kritiserer mainstream media for nettopp å ikke være etteretlig i sine reportasjer og analyser. Det gjør at vi må stille krav til oss selv om ikke å gå i de samme feller.

Vi har noen bloggere som har gjort det til en livsoppgave å bl. a. finne feil i mediers fremstilling av f. eks. forhold i USA. Jan Erik Snoen er en av disse. Han skriver mye bra og en del dårlig. Som de fleste av oss. Jeg hadde en liten disputt med ham i forrige uke etter at jeg fulgte en link hos Vampus og Liberalist! Ja visst.

I Politisk.no gjøv Snoen løs på NTB, alternativt Aftenposten for en tendensiøs fremstilling av en meningsmåling i Spectator. Jeg tillot meg å stille spørsmål ved hans kildebruk. Da viste det seg at det fantes ikke noe grunnlag for kritikk. NTB hadde ikke dreid på sannheten. Aftenposten hadde publisert hele grunnlaget fra Spectator. Shit happens, men når vi er så opptatt av å finne feil hos andre, bør vi sjekke våre kilder ellers blir grunnlaget for kritikk og debatt helt feil. Snoen skal ha ros for sin raske retrett.

Nå sitter jeg og venter på det neste utspillet fra De Tre Musketerer. Blir det en salon-session hos Nina, der man diskuterer om kjendiser er dumme, om William Nygaard er anti-semitt, norsk selvgodhet eller kanskje bare litt muslimhat i regi av Fritt Ord. Den har lever får se.

Om vi alle var like

Jeg bommet på Blogday med noen minutter. Men jeg velger allikevel en liten hilsen til bloggsfæren. Ikke med å anbefale 5 blogger som er den tradisjonelle løsningen. Jeg velger meg heller et dikt. Et dikt av en av mine yndlingsforfattere, Jan Magnus Bruheim.

Det er min hyllest til mangfoldet av blogger som gjør det så givende å være en del av et felleskap som samtidig er så fasettert. Et mangfold av meninger, påstander, innspill, utspill og innfall.

Om alle tre var like

Om alle tre var like
og alle blomar blå
og alle fuglar svarte
og alle dyra grå,
det trur eg ville gjera
oss meir enn vondt å sjå.

Om vi var like store
og gjekk i like klær
og om vi alltid hadde
kvar dag det same ver -
Det ville vera meire
enn trist å leva her.

Om alle hus var like,
med same mat på bord
og om vi tala saman
alltid dei same ord –
då vart det liten trivnad
her nede på vår jord.

Nei, dette rike mangfald
vi kringom oss kan sjå
av ymse dyr og fuglar
og tre og blom og strå –
At alt er skapt så ulikt,
er godt å tenkje på!