Pål Veiden i Civita har en glimrende og tankevekkende kronikk i Aftenposten i dag. Har vi latt staten overtatt alle deler av samfunnslivet eller finnes det noen statsfrie områder. Anbefalt lesning.
3 kommentarer:
Anonym
sa...
Jeg må innrømme at jeg fant den kronikken både dårlig skrevet, lite sammenhengende, uten fundering i virkerligheten og med et meningsinnhold jeg er fullstendig uenig i.
Om man skal diskutere skillelinjene mellom stat og samfunn, er ikke dette måten å gå frem på.
Drusilla kommenterte på selvmotsigelsen i det å anklage Karita Bekkemellem for å la staten blande seg i alt ved å oppfordre folk til å snakke med sine egne barn. I tillegg til at kronikken har et skremmende meninsinnhold i et feministisk perspektiv, henger ikke anklagen hans på grep.
Om Karita foreslo selvforsvarskurs og holdningsendringer i skolen for å forhindre voldtekt, ville det vært et aktivt inngrep fra statens side man kunne diskutere prinsipielt.
Men snakke med barna sine? Tilgi meg, men jeg fant kronikken som en blanding av en polemikk som ikke vet hvem den polemiserer mot og et mislykket, skjønnlitterært eksperiment.
Med all respekt, her roter du: kronikken trekker fram et godt poeng: vårt sløve forhold til å skille mellom stat og samfunn. At statsfeminister sutrer over deler av kronikken, er forståelig.
Her må jeg dessverre si meg enig med Virrvarr. :-(
Selv om jeg stort sett er svært skeptisk til både statsfeminisme og økende offentlig innblanding i folks privatliv: D e n n e k r o n i k k e n v a r d å r l i g / f o r v i r r e n d e s k r e v e t !
Og det at den trolig var godt ment er knappt noen unnskyldning. - Snarere tvert imot!
3 kommentarer:
Jeg må innrømme at jeg fant den kronikken både dårlig skrevet, lite sammenhengende, uten fundering i virkerligheten og med et meningsinnhold jeg er fullstendig uenig i.
Om man skal diskutere skillelinjene mellom stat og samfunn, er ikke dette måten å gå frem på.
Drusilla kommenterte på selvmotsigelsen i det å anklage Karita Bekkemellem for å la staten blande seg i alt ved å oppfordre folk til å snakke med sine egne barn. I tillegg til at kronikken har et skremmende meninsinnhold i et feministisk perspektiv, henger ikke anklagen hans på grep.
Om Karita foreslo selvforsvarskurs og holdningsendringer i skolen for å forhindre voldtekt, ville det vært et aktivt inngrep fra statens side man kunne diskutere prinsipielt.
Men snakke med barna sine? Tilgi meg, men jeg fant kronikken som en blanding av en polemikk som ikke vet hvem den polemiserer mot og et mislykket, skjønnlitterært eksperiment.
Med all respekt, her roter du: kronikken trekker fram et godt poeng: vårt sløve forhold til å skille mellom stat og samfunn. At statsfeminister sutrer over deler av kronikken, er forståelig.
Her må jeg dessverre si meg enig med Virrvarr. :-(
Selv om jeg stort sett er svært skeptisk til både statsfeminisme og økende offentlig innblanding i folks privatliv: D e n n e k r o n i k k e n v a r d å r l i g / f o r v i r r e n d e s k r e v e t !
Og det at den trolig var godt ment er knappt noen unnskyldning. - Snarere tvert imot!
Legg inn en kommentar