lørdag, september 22, 2007

Den lange veien hjem

Av en eller annen grunn som jeg ikke kan gjøre rede for, har jeg en soft spot for orgelmusikk. Og da snakker vi kirkeorgel. Klassiske verk spilt på et gedigent orgel med over 50 stemmer må det være.

I dag fikk jeg et skikkelig kick. Jeg måtte høre Bachs: Toccata og fuge i d-moll. Yndlingsstykket. Jeg skulle egentlig bare en kort tur på biblioteket. I bilen har jeg ved en tilfeldighet fått et enormt bra anlegg som yter et slikt stykke full rettferdighet. Bedre enn hjemme faktisk.

På hjemveien kom plutselig kom ånden over meg. Jeg måtte bare ha det. Bach og Toccata. Som sagt så gjort. Noen sekunder senere befant jeg meg midt i inne i det gedigne orgelet. Med et enormt lydtrykk.

Når de dypeste bassene fra Dynaudiohøyttalerne slo inn, krøllet tærne seg i ren velvære slik at ryggskinnet skrek. Og lyden slo noen kraftige slag i solar plexus. Det var en meget fysisk opplevelse.

Problemet var at veien hjem var for kort til hele stykket. Dermed ble det en liten omvei rundt i Bærum for å få med hele som tar vel 9 minutter. For en gangs skyld var ikke veien lang, men for kort. Ren mentalhygiene på CD. Anbefales på det varmeste.

Det er vanskelig å yte Bach og Karl Richter rettferdighet med denne vidoen, men dog:

Ingen kommentarer: