Det er selvsagt mulig å karakterisere
bråket i Oslos gater på forskjellige måter. Det avhenger litt av hva man ser og
vil se. Men noen er tydeligvis mer svaksynt enn de fleste andre.
Det er derfor med stor interesse jeg leser
Anders Hegers kronikk i Dagsavisen i dag. I "sitrondrops og sensur" har skribenten en beskrivelse av bråket som får meg til å undres.
Likevel sier de noe, fortellingene om «opptøyene» i Oslo. (Og det er med velberådd hu jeg setter urolighetene – som mest er å sammenlikne med post-julebord-bråk – i anførselstegn.) De forteller om en fortvilelse som også fant sitt utslag i alvorlige blikk bak faklene i den verdige marsjen som var kveldens hovedbudskap, i utallige nettinnlegg, leserbrev og stille bønner, i kafédiskusjoner, avisartikler og kulturarrangementer, og først og fremst i den nagende uro vi alle kjenner.
Vi har nemlig tatt inn over oss meldingen vi fikk – mer eller mindre indirekte fra Gaza: GJØR NOE, GJØR MER. Vi har sett den, og vi har tenkt: Ja. Gjerne. Vi gjør gjerne noe, og vi gjør gjerne mer. Men hva? Vårt problem er ikke manglende handlingsvilje. Det er hjelpeløshet.
Vi vet ikke hva dette «noe» vi bør gjøre er. Og følgelig vet vi ikke hva mer av det er, heller. Antakeligvis er det denne drivkraften mot å gjøre «noe» som får overivrige gutter til å kaste en flaske etter Siv Jensen.
De fleste som var i Oslo sentrum torsdag kveld,
så vel noe mer enn noen "overivrige gutter" som kastet en flaske mot Siv Jensen?
Dagbladet på sin side er krystallklar på hva dette er:
Politisk vold. Og det skal vi ikke ha i Norge.
Et viktig mål for aktivistene var den Israel-vennlige demonstrasjonen der FrP-lederen Siv Jensen var hovedtaler. At mange misliker både standpunktet og taleren, er forståelig. Det er også deres fulle rett. Men Siv Jensen og hennes flokk har like selvfølgelig rett til å stå fram med sine synspunkter på krigen uten å bli utsatt for trakassering eller voldelige angrep. Her er problemets kjerne, og det er mer alvorlig enn ødeleggelsene på Karl Johan. Opptøyer som dette er ment å skremme annerledes tenkende og fortelle at de utsetter seg for fysisk fare om de flagger sine standpunkter. Slikt stanser den offentlige samtalen og blokkerer enhver dialog. Det svekker også motstanden mot krigen i Gaza.
Det er dette Anders Heger ikke ønsker å forholde seg til. Derfor er det viktig for ham å desimere bråket til noe han definerer som "post-julebord-bråk".
Nå vet jo ikke jeg hva man gjør etter julebordene i Hegers omgangskrets. Siden jeg er jevngammel med Heger, så har jeg vært på noen julebord.
Aldri har jeg og min krets brukt slagvåpen, molotov-coctails, brostein eller fyrverkeri for å markere at julebordet er over. Vi har heller aldri skadet 5 politifolk og 2 journalister fordi vi fikk for lite å drikke. Vi har heller ikke knust alle vindusruter på nedre del av Karl Johan. Rett skal være rett. En av oss knuste en rute på Tostrupkjelleren på 80-tallet. Den ble gjort opp på stedet og alt var glemt.
Men hvorfor er det så viktig for Heger å late som om dette er noe annet. Kan det være at det å forholde seg til virkeligheten er litt besværlig for Heger. I tillegg til å være skribent og forlagsdirektør, så er Anders Heger styreformann i
den norske delen av PEN Og om det er noen som ikke vet hva PEN er:
Norsk PEN er den norske avdelingen av International PEN, verdens største skribent- og ytringsfrihetsorganisasjon, stiftet i 1921. Det finnes ca. 150 PEN-sentre verden over med tilsammen drøyt 15.000 medlemmer. Alle skjønn- og faglitterære forfattere, oversettere, kritikere, forleggere, journalister og redaktører – det vil si alle som benytter seg profesjonelt av retten til ytringsfrihet og er avhengig av den – kan bli medlem i Norsk PEN.
Norsk PEN arbeider for den retten til ytringsfrihet som er nedfelt i FNs Universelle Menneskerettighetserklærings paragraf 19, i den norske Grunnlovens paragraf 100 og i Den internasjonale konvensjonen om sivile og politiske rettigheter, som Norge er tilsluttet. I tillegg er både Norsk PEN og alle øvrige PEN-sentre underlagt International PENs charter der organisasjonens overordnede målsetting er nedfelt.
Men siden Heger definerer opptøyene som litt bråk etter et julebord, så slipper han å forholde seg til den virkeligheten som de fleste andre opplevde. Da slipper han å ta stilling til at
fotograf Jon Rosenberg Hagen ble slått ned med slagvåpen. Eller at noen kastet stein på
TV2-reporter Anders Lyche. Begge var tydelig merket med "Presse". Eller at en demonstrant med Israel-flagg
blir slått ned av pøbelen. Ringer det ingen bjeller hos styreformannen i P.E.N når norske pressefolk må utstyres med verneutstyr som hjelm og gassmasker på jobb i Oslo? Det er vel ikke vanlig arbeidsantrekk for pressefolk i julebordstiden?
At
Blitz oppfordrer til opprør er kanskje ikke egnet til å forundre, men at ikke støtteorganisasjoner for palestinere
klarer å ta avstand fra volden, er merkelig:
Olaf Svorstøl, leder av Fellesutvalget for Palestina, legger noe av skylden for opptøyene for Siv Jensen.
- Vi setter oss ikke til dommere over dem som velger å aksjonere på en annen måte. Siv Jensens provokasjoner utløste forbannelse. Vi skiller ikke mellom verdige og uverdige demonstrasjoner, sier Svorstøl til Dagbladet.
Han mener at Israels støttespillere spiller en stor rolle når det gjelder å skape bråk i Oslo, og at dette ikke har kommet ordentlig fram.
Siv Jensens ytringer kan altså møtes med vold. En som imidlertid har forstått at dette ikke tjener palestinerenes sak er Mads Gilbert. I motsetning til Heger,
forstår faktisk Gilbert at dette handler om ytringsfrihet:- Vi er veldig lei oss for det som skjedde. Jeg synes Siv Jensen og hennes venner skal få lov til å demonstrere i fred, og vi i Norge må respektere de forskjellige meningene. Den slags type aksjoner stiller den alvorlige situasjonen i Gaza i skyggen, og det er kontraproduktivt, sier lege Mads Gilbert til Nettavisen på telefon fra Gaza by.
Det som bekymrer er at når Anders Heger møter noe som kan kollidere med hans funksjon som en av ytringsfrihetens forkjempere, så lukker han øynene og kaller det han ser, noe annet. Da trenger han ikke ta stilling. Det har vel ingen sammenheng med at de ytringer som nå bør beskyttes, er ytringer Heger ikke liker?
Han avslører seg når han kritiserer redaksjonene for at de vektlegger bråket i gatene mer enn det "uhyrlige" i Siv Jensens budskap:
Og som gir henne rett, liksom, til å fremstå med en snurt og furten mine på TV, grenseløst fornøyd med at hun nok en gang har klart å komme i posisjon som den fornærmede part. Det er norsk offentlighet på sitt dårligste, som lar protestene mot Siv Jensens tale få førstesidene og firefargebildene, mens det uhyrlige i hennes budskap i beste fall får en lett nedlatende slengbemerkning i en redaksjonell kommentar.
Altså er det viktig for ytringsfrihetens øverste forkjemper i Norge, at det offentlige ikke vektlegger det Dagbladet beskriver som:
"Opptøyer som dette er ment å skremme annerledes tenkende og fortelle at de utsetter seg for fysisk fare om de flagger sine standpunkter. Slikt stanser den offentlige samtalen og blokkerer enhver dialog."
Norske PEN får selv vurdere om det er slik ytringsfriheten skal holdes i hevd. Ved å akseptere opptøyene, har Heger vært med på å trekke en grense for hvor langt ytringsfriheten går i Norge.
Så får vi håpe at det ikke blir mer "post-julebord-bråk" i dag.Oppdatert lørdag 10. jan. kl. 1600:Igjen har en i utgangspunktet lovlig ytring blitt
ødelagt av voldelige demonstranter. Selv om arrangørene først ikke ville gå til Israels ambassade, så gjorde man dette. Og på nytt ble det bråk.
Jeg reagerer på følgende beskrivelse i
Dagsavisen– Toget har nå kommet opp forbi slottet. Her står vaktene og siler ut alle som er enten maskerte eller som har steiner og andre våpen. Vaktene ønsker å hindre at denne typen demonstranter kommer først til ambassaden. De blir derfor holdt tilbake og blandet med de andre demonstrantene, sier Dagsavisens reporter.
"Holdt tilbake og blandet med de andre demonstrantene" høres ikke ut som en intelligent måte å forhindre bråk på. Hvis disse menneskene har vært utstyrt med masker og våpen, burde vel politet tatt hånd om dem.
Oppdatert lørdag 10. jan. kl 2355:"Post-julebord-bråket" til Anders Heger, ser ut til å være langt mer organisert enn vi liker å innse. To forhold peker i den retning.
1. Politiets samband
kan ha vært "jammet" med en form for støysender. I alle fall ble sambandet kraftig forstyrret i den mest hektiske fasen av opptøyene. Det samme skjedde forøvrig under
EU-toppmøtet i Gøteborg i 2001.2. Man
organiserte en SMS-aksjon mot tilsammen 5 McDonaldsrestauranter som ble utsatt for hærverk.
Dette tyder på en organisering som ikke stemmer med inntrykket av reaksjoner fra tilfeldig frustrerte unge innvandrermenn/gutter. Det gjør at opptøyene får en langt mer alvorlig undertone. Kanskje Heger også snart innser at dette er noe mer enn julebordsbråk.
