Ikkje sint, berre veldig, veldig skuffa

Det er ikke hverdagskost at jeg forsvarer en Sp-politiker. Det kan bli lenge til neste gang. Men den raske og summariske dommen over Liv Signe Navarsetes utskjelling av en sykehusaksjonist, blir for unyansert og enkel for meg.

Hvis man bare baserer dommen på det første kreative klippet til TV2, kan jeg til nød forstå noen av reaksjonene. Det ser ikke pent ut. Men er i overkant tabloid. Etter at jeg så hele innslaget hos NRK Sogn og Fjordane fikk jeg et noe annet inntrykk. Spesielt avslutningen.

Sånt blir jo mat for de som vet best. Det aller Siste Skrik i omdømmevurdering: Elizabeth Hartmann var selvsagt umiddelbart på banen og felte sin dom.

- Dette er noe av det verste jeg har sett. Hun er helt ute av kontroll. Her burde en rådgiver bare ha grepet inn og avbrutt seansen, sier Hartmann i Siste Skrik til VG. 

 Elizabeth Hartmann ville blitt den perfekte politiker. Hun vet jo alt om hvordan de skal oppføre seg. I en hver situasjon. Og senere i dag kommer kommentariatet på banen. Vi vet hva vi har i vente. Dommen blir nok enstemmig. Den blir ofte det.

Det er selvsagt ikke lurt å skjelle ut en velger. Spesielt ikke med media tilstede. Men jeg synes det var noe befriende med utblåsningen. Det viser en politiker med ekte engasjement. Som ikke leste av en tale produsert av 5-6 rådgivere: Intetsigende og uten mening.  Det vi så var sannhetens øyeblikk. Det gav oss et godt bilde av politikkens brutale virkelighet. Makta (Ap) rår.

Derfor var Liv Signes utbrudd et resultat av hennes kamp i regjeringen. Hun har sikkert kjempet som en løve for å beholde alle funksjoner på Nordfjord Sykehus. Og når hun føler at hun får urettferdig kritikk så mister hun fotfestet et lite øyeblikk. Det var en politiker av kjøtt og blod. Ikke en konstruert,  bablende,  rådgiverstyrt marionett.  Jeg likte det jeg så. Jeg så et menneske bak politikermasken.

Vi må heller ikke glemme at Liv Signe er sogning. Det renner meg i hu et sitat fra en annen kjent sogning, Einar Førde:

«Du veit eg kjem frå den delen av landet kor det ikkje er noko som heiter høvisk tale. Det dreiar seg om grader av sjikane.» 

Men hun viste oss at slitasjen ved å sitte i regjering er stor. Ikke minst foran et valg. Og skal Liv Signe Navarsete kritiseres for noe, så er det for mangel på lojalitet til regjeringsprosjektet. Hun er en del av kollegiet uansett om hun taper eller vinner saker. Problemet er at de gikk så høyt på banen. Dette skulle bli Senterpartiets Lofoten. Det ble det ikke.

Og hvis noen mener at hennes temperament er et problem for lederevnen hennes, vil jeg bare minne om Gro. Uten øvrige sammenligninger.  Hun hadde et farlig temperatment og hennes utskjellinger var legendarisk beryktet. Arne Strand som var veskebæreren (statssekretær) hennes en periode, kan sikkert gi noen eksempler. Som . feks.da hun sjokkerte sine medarbediere med en grusom utskjelling av sin egen mor.  (Som jobbet for Aps stortingsruppe) Få betvilte vel hennes lederegenskaper. Og få journalister våget å skrive om det. Jeg husker pressekonferansene hennes. Var noen dumme nok til å stille et kritisk spørsmål fikk de klar beskjed: Spørsmålet var feil stilt. Så da kunne de jo like godt gi opp.

Så jeg håper og tror at dette ikke var så farlig, hverken for Liv Signe eller Sp. Men jeg kan ta feil. Eller som Arne Strand sier det: "Johannessen er ingen analytiker".

Regelrett

"Jeg fulgte bare reglene". Denne setningen er blitt et mantra for våre folkevalgte tillitsmenn- og kvinner. Selv når de blir tatt med buksa på vei ned, på et av de vakre teppene.

Bjarne Håkon Hanssen fulgte bare reglene. Til punkt og prikke. Men når han gjorde det, kom det et hyl fra politikerstammen: "Vi må endre reglene" Ingen hadde tenkt på muligheten av at han skulle glemme sin sosialdemokratiske morsmelkerstatning og jobbe mot regjeringens standpunkt. Fysj!

Jens Stoltenberg, Jonas Gahr Støre og Anne Grethe Strøm-Erichsen fulgte også bare reglene. Reglene om at det er ikke noe i veien for at statsråder kan ta i mot gaver. Deres embetsverk derimot, er ikke helt til å "stole" på, så der må man ha så strenge regler at de ikke får ta i mot gaver. Det er da forskjell på folk.

Merkelig egentlig. Det norske embetsverket med sine stolte tradisjoner. I hine hårde dager da man skrev brev med penn og blekk, sørget alltid den gode embestsmann for å ha to stykker på pulten. Ett til embedet og ett til private brev. Statsminister og statsråder i dag skiller tydeligvis ikke mellom offisielle og private gaver. Og gavene er mange. Noe som fremgår av gavelista til Jens.

Men Jonas og de andre fulgte bare reglene og ble derfor rimelig forbannet da TV2s Geir Solaas Moen stilte spørsmål om det var slik at embetsmennene hans var mer korrupt enn han siden de måtte ha strengere regler. Et relativt logisk spørsmål gitt forskjellen i reglement.

Som i saken til Bjarne Håkon Hanssen så tålte ikke dagens regelverk en forside i VG. En ikke ueffen syretest på om man har opptrådt sånn nogenlunde fornuftig. (Nå finnes det mange unntak fra denne regelen, men la det ligge). Derfor måtte regjeringens hjulvisp, minister uten portefølje: Karl Eirik Schjøtt-Pedersen, vispe i gang regelendringer umiddelbart. Nå antar man at politikere er like "korrupte" som embetsverket. Reglene blir like. Og er på plass i Håndbok for politisk ledelse

Nettopp den plutselige regelendringen tyder på at det ikke alltid er godt nok å unnskylde seg med "jeg fulgte bare reglene" Det er ikke mulig å lage vanntette regler for alt mulig eller som dekker alle hvis, hva, hvem etc.

Derfor stiller vi krav til våre topp-politikere om at de kan utøve et sunt skjønn i sin regelbruk. Hadde de gjort det, hadde ikke Schjøtt-Pedersen fått det så travelt. Selv om noe skal vel han også fylle dagen sin med. Dessverre sviktet omdømmet i gavesakene.

Det blir for enkelt å avfeie kritikk mot våre topp-politikere som småligheter. Det er ikke nødvendigvis verdien som setter grenser. Vi må og skal stille strenge krav til våre tillitsmenn og kvinner. Og når regelverket må endres "aber plötslich", er det i seg en innrømmelse av at dette er kritikkverdig og dårlig politisk håndtverk. Ikke minst fra klassens duks, Jonas,  var det nok ventet en bedre håndtering.

Først når politikerne kan forsvare sine handlinger uten å vise til at "vi fulgte reglene", fungerer reglene som de skal.

Nei, jeg har ikke glemt Liv Signe Navarsete. Men i motsetning til de andre fulgte hun ikke reglene.  Det er enda verre.

Skattebetalernes penger

Du vet du er i trøbbel når noen beskylder deg for å ha brukt av skattebetalernes penger. Det er aldri forbundet med noe positivt. Du kan som politiker gjøre mange tabber. Men når mediene bruker begrepet "skattebetalernes penger", da er det alvor.

Normalt er det FrP som har vært den hyppigste brukeren. For å understreke umoralen i at politikere bruker penger på en måte som ikke partiet liker. Siden de i egne øyne er partiet for folk flest, føler de kanskje et ekstra ansvar Det sender signaler til vår moralske ryggrad (for de som måtte ha noen) om sløsing og det som verre er.

Derfor var det litt interessant da VG brukte "skattebetalernes penger"-vinkelen på Liv Signe Navarsetes coaching. Men samtidig var det pirrende nok at coachingen hadde referanser til Zen. Og ikke minst ordet "Zen". Det var jo manna fra himmelen for ordsnekrerene i avisen. Jeg vil tro at det rullet multiordgasmer over desken med tanken på mulighetene. Og redaktør Oluf-zen gned seg i hendene. I agurktiden spiser fanden tzen tzen-fluer.

For å understreke alvoret og samtidig få lov til å være med på leken skrev politisk kommentator Frithjof Jacob-zen en kommentar på bloggen sin: "Suppe i zentrum"  Med moralsk patos og referanser til felleskapets penger. Sjelden har man lest en tynnere suppe av argumenter. I følge Jacob-zen burde Senterpartiet betalt regningen. Da blir det jo litt mindre felleskap fordi felleskapet bare finansierer 80% av Sps midler.

Og for virkelig å ta saken til et nytt nivå er det viktig å få en "pr-ekspert" til å fortelle oss hvor dumt vedkommende har oppført seg. VG har tydeligvis hatt en vanskelig jobb siden de endte opp med Jarle Aabø. Mannen har riktignok litt erfaring med kvinnelige politikere. Men her sauser han det sammen:

- Omdømmemessig fremstår det som ynkelig at en mektig statsråd leker med buddhisme, nyreligiøsitet og New Age. Det er rart at, unnskyld uttrykket, «ei skikkelig bondekjerring» som Liv Signe Navarsete trenger denne typen terapi. Dette er en suppe et sted mellom Snåsamannen og Märthas engleskole, sier Aabø i Aabø og co.

Kunder hos Aabø og co får jo håpe at Aabø har en noe mer kunnskapsbasert og mindre ignorant tilnærming til andre områder. Men det alltid moro å se "pr-eksperter" drite seg ut i full offentlighet. Men når det gjelder bruk av "felleskapets midler", har faktisk Aabø litt innsikt.

Jeg synes det er flott at VG er opptatt av effektiv bruk av mine skattepenger. VG å sitt beste er en god avis. VG på dette nivået er pinlig dårlig. Vær så snill, velg sakene med omhu. Selv om jeg ikke er en stor fan av verken Senterpartiet eller Liv Signe Navarsete når det gjelder politikk, finner jeg VGs utspill bare dumt.

At en statsråd som er valgt til å forvalte millarder av våre felleskapets penger ikke skulle kunne bruke skarve 40 000 kr. på utvikling, er patetisk. Hun må gjerne bruke av mine skattepenger. Spesielt hvis det kunne få henne på bedre tanker mht kommunesammenslåing. Ja, bare to kommuner er mer enn nok til å forsvare "investeringen".

Dagens Næringsliv har en langt mer edruelig tilnærming til Navarsetes coaching:

Skal kritikken mot Navarsetes bruk av skattebetalernes penger henge på greip, må alle offentlige organisasjoners bruk av penger på utvikling av sine ledere under lupen. Det kan godt hende det er modent for en debatt om kvalitet og innhold i lederutviklingsprogrammer generelt, men det er et ganske annet lerret å bleke.

Men når vi er inne på bruk av skattebetalernes penger, er jeg langt mer kritisk til at VG (og andre aviser) mottar indirekte statsstøtte ved at de ikke betaler moms. For VGs del utgjør det bort i mot. 200 mill. Det kunne det blitt mange "moment of Zen" av.

Dessverre virker det som om VG har en annen agenda enn felleskapets penger. For noen dager siden kommenterte Elisabeth Skarsbø Moen at Navarsetes temperament kunne være et problem i det rødgrønne samarbeidet. Og fikk kjapt benektelse fra samarbeidspartnere. Dette hindrer ikke at det gjentas på en heller infam måte i lederen i dagens avis:

"Dersom Navarsete ikke bestemt hadde avvist det, hadde vi vært tilbøyelig til å tro at hun søker råd mot det sterke temperamentet som hun er kjent for på godt informert hold"

Dette er slarv og intet annet. Det er en utspekulert måte å så tvil om en statsråds egnethet på. Men ikke minst er det ufint og feigt å bruke skattebetalerne som alibi i VGs "private" krig mot Navarsete. Vi har nok ikke sett siste akt. Avisen ber oss bruke tu-zen-tipset så her det nok mer i vente. Det bør være av langt bedre substans enn dette. Ingen statsråder uansett parti fortjener dette. La oss ta de for politiske standpunkt og gjerne dersom de grovt misbruker vår tillit. Navarsetes coaching er ikke i nærheten.

Oppdatert: Jeg kom over denne artikkelen av Edward de Bono og Robert Heller: Commitment: Zen and the art of managment. Til de av dere som tenker som Aabø.

Misbruk av ministermakt

Er det noe du ikke liker i helse-Norge, kan du ta en telefon til Bjarne Håkon. Men skal du oppnå noe, bør du enten være en god venn. Eller statsrådskollega.

Heidi Grande Røys har suverent hoppet over minst to ledd i beslutningskjeden og fått Bjarne Håkon Hanssen til å omgjøre et vedtak gjort av styret i Helse Førde. Det lukter ikke godt.

Helse Førde sliter i likhet med andre foretak med å nå budsjetterte mål. Derfor er de pålagt en innsparingsramme på 100 mill. Styret vedtok å selge en bygning i Florø som tidligere hadde huset sykehuset der. Bygget som nå ikke er i bruk, belaster regnskapet med 7,5 mill pr. år. Det har en bokført verdi på 75 mill, mens teknisk verdi er anslått til 25 mill.

Kommunen ville kjøpe bygningen, men ikke i en åpen anbudsrunde. Det sa styret i Helse Førde, nei til. Da det ble besluttet å selge bygningen, kom dette fornyings- og administrasjonsminister Heidi Grande Røys for øret. Som i sin tur ringte Bjarne Håkon Hanssen. Og fikk stoppet salget.

At hun og Hanssen dermed overprøvde et demokratisk valgt styre i et helseforetak, later ikke til å bekymre statsråden:

Ministeren stadfestar at ho stansa Helse Førde-salet.

– Ja, det legg eg ikkje skjul på: Mellom anna ringde eg Bjarne Håkon Hanssen frå Island då eg las på NRK Sogn og Fjordane på mobilen min om at det var snakk om sal av sjukehusbygningen. Det salet vart stansa av helseministeren etter at eg tok den telefonen.

Helse Førde som er i ein desperat økonomisk situasjon ville i vår selje sjukehusbygningen i statsråden sin heimkommune Flora for å spare sju millionar i året.

Grande Røys meiner vedtaket var så uakseptabelt at styrevedtaket måtte overprøvast.

- Bort i natta

– Den gongen refererte eg berre det som stod på nettsidene til NRK Sogn og Fjordane, og at eg var kjend med at Flora kommune var inne i biletet i forhold til vidare bruk av huset, og eg meinte det var ville vere rett og slett bort i natta. Det var han samd i, og difor vart salet stoppa

Legg merke til: "eg var kjend med at Flora kommune var inne i bildet...." Heidi Grande Røys deler nemlig seng med kommuneoverlegen i Florø: Jan Helge Dale. En markant politiker for Ap i kommunen. Nå leder for Flora Ap. Som også har en rekke jern i ilden når det gjelder helse i Kommunen. Ikke minst som daglig leder av legegruppa ved Sunnfjord Medisinske Senter

Så det er kanskje ikke så rart at hun "vart kjend med".

I går var det valgkampåpning for SV i Florø. Og nyheten om at Grande Røys hadde fått trumfa gjennom stans av salget, kan være en meget god stemmesanker på kysten av Sogn og Fjordane. Det har alltid vært en strid om de tidligere lokalsykehusene. Ikke minst for Florø/Flora som mistet sitt.

Og Heidi Grande Røys har ingen problem med å skryte av maktmisbruket sitt i valgkampen. I dagens utgave av Firdaposten (ikke på nett ennå) kan vi lese:

SV har aldri hatt så stor gjennomslagskraft her i fylket som dei har hatt med Heidi Grande Røys i regjering. Og ho fortel at ho ikke er redd for å bruke makta.

- Dette handler om å tore å ver politikar. Eg går til val på saker som opptek folk i Sogn og Fjordane, og dei sakene kjemper eg for i den posisjonen eg er i, seier ho.

Og konkluderer med at sykehuset skal i drift igjen. At denne beslutning også til slutt involverer hennes samboer, ser ikke ut til å plage ministeren i nevneverdig grad.

Begrunnelsen som Bjarne Håkon Hanssen bruker, er hensynet til samhandlingsreformen. Men det er en reform som vi bare har sett konturene av. Vi har ikke sett noen detaljer som tilsier at Florø vil få ett nærsykehus. Og om de får det, så er det heller ikke sikkert at det gamle bygget passer. Som ordfører i Flora, Bente Steindal Frøyen, sier som et argument for at kommunen skal få kjøpe det billig:

Ordføraren fortel at om nokon skal overta bygget er kostnadene med rehabilitering store, noko som vil luke ut mange interessentar.

Da passer det jo fint for en kommune som nettopp har kommet ut av Robeks klør.

Denne saken lukter vondt av flere grunner. En ting er at Grande Røys og kommuneoverlegen er samboere. En minst like viktig sak er at man overkjører et demokratisk valgt styre som har fått pålegg om å spare penger. Nå må styret i Helse Førde finne andre poster å kutte på.

Men det er flere statsråder som leker helseminister i Sogn og Fjordane. Samferdselsminister Liv Signe Navarsete har tydeligvis ikke fulle dager i departementet sitt, så hun engasjerer seg for sitt sykehus i Lærdal. Hun har gått enda litt dypere ned i materien og blander seg bort i en midnre omorganisering av ledelsen ved det lokale sykehuset.

Navarsete nøyer seg ikke med en telefon. Hun tar opp saken med Hanssen. Øye til øye.

Jeg skjønner frustrasjonen til styreleder i Helse Førde, Clara Øberg. Hun lurer nå på hvor mange helseministre som egentlig styrer i Sogn og Fjordane.

Styreleiar i Helse Førde Clara Øberg meiner det byrjar å bli vel mange helsestatsrådar i Sogn og Fjordane.

– Det blir veldig vanskeleg for styret å gjere eit arbeid dersom det spreier seg ute blant folk at det ikkje er så nøye kva styret vedtek. Vi berre går til vår minister, så blir det nok ordna. Den haldninga har spreidd seg i Sogn og Fjordane, og det gjer at integriteten til styret blir svekt, og det blir veldig vanskeleg å drive styrearbeid i Helse Førde.

Som en liten etterskrift så kan jeg nevne at jeg kanskje er følelsesmessig inhabil i saken. Jeg er født i Florø og var faktisk med i protesttoget som ble holdt i 1971 da regjeringen Bratteli besluttet å bygge et sentralsykehus i Førde. Noe som var begynnelsen på slutten for sykehuset i Florø. En beslutning som i dagens lys, var riktig. Historien om sykehusstriden i fylket, kan du lese her.

Men det forhindrer ikke at jeg reagerer mot det overtrampet som både Heidi Grande Røys og Bjarne Håkon Hanssen har gjort. Man kan ikke bare overprøve styret i et helseforetak fordi Heidi Grande Røys synes at det er så godt å sitte på stortinget/i regjering. En statsråd må ha mer helhetlig syn enn hensynet til seg selv og sine.

Vox leser fredagslyrikk - Rolf Jacobsen

Fredagslyrikken i dag dediseres Senterpartiet i anledning landsmøtet i Ålesund. Mye tyder på at det går en kule varmt der i kveld. Liv Signe har et voldsomt temperament og Borten Moe får nok høre noen Pauli ord.

Jeg er selv av solid vestlandsk småbrukerslekt. Uten at jeg har følt noen sterk knytning til det agrare parti. Jeg har derfor vendt meg til Rolf Jacobsen for å finne et dikt som passer partiet. Og jeg fant et om "Den lille bonden". Som snart bare er å finne på museum. Kanskje.

DEN LILLE BONDEN

Det er den lille bonden
som er taperen i verden.

Det er den lille bonden
som har falt i alle krigene,

den lille bonden, hvor han bor i verden
som de tok jorden fra og brente garden til

på vei til krigene sine. Han de tok sønnene fra
og kledte dem i karnevalsklær og lot dem dø

for tanker han ikke kjente, eller brød seg om
eller ikke ville vite.

Det er den lille bonden som skal flytte ut fra dalen sin
til samlebåndene og fabrikkhallene.

Det var den lille bonden de tok kuene fra
og åkeren til den nye motorveien.

Det er han som ligger våken om nettene
for å betale lånene sine til bankene
så de kan bygge de svære husene som ligner slott.

Det er han de jaget inn til byene
og fylt de digre blokkene med (Han tilpasser seg nok).

Det er den lille bonden som har mjølket kuene
og plukket stein fra alle åkrene
hvor vi makelig nå kan så og høste.

Det var den lille bonden som visste hvordan bygget såddes
og hvordan kalvene ble til.

Han vet om skyene og vinden, og vinteren
- om den ble streng. Humringen av hester

kjente han godt. Nå kjenner han traktoren
og rentene på lånet, når det skal betales.

Men døren har han ennå litt på klem, den lille bonden.
Han hører når graset gror
og når jorden på nytt skal føde.

Han som har tapt. Til nå.
men som vi kanskje må spørre snart

om veien. Dit vi kom fra.
Der det gror.

"We screwed up"

Fornuften seiret. Regjeringen (v/Sp) har innsett det de fleste andre har sett for lenge siden. Ingen vil ha forslaget til utvidelse av rasismeparagrafen.

De aller fleste følte vel en liten anelse sympati med vår statsminister i går. Han forsøkte så godt han kunne å overbevise folket om at fjerning av en paragraf som ikke har virket på 76 år kombinert med en utvidelse av rasismeparagrafen for å beskytte livssyn og trosretninger, skulle gi oss mer ytringsfrihet. Det var et håpløst prosjekt som måtte gå galt.

Derfor ble hun som angivelig presset Ap i kne, sendt ut i striden i dag. Og måtte ydmykende bekjenne at de hadde rotet det til. Men fortsatt hevder hun hårdnakket at opinionen ikke hadde forstått at Sp egentlig ville gi oss mer ytringsfrihet. Da foreslår jeg at hun og forsåvidt resten av regjeringen tar et kurs i grunnleggende pedagogikk. Og jeg tror ikke alle er helt ferdige med saken selv om den legges død utad.

Liv Signe burde tatt en Obama. Det måtte Gudmund Hernes hjelpe henne med i "Politisk kvarter" i dag.

Eller regjeringen kunne lært noe av fjellvettreglene. I dette tilfellet ville jeg valgt nr. 4: Lytt til erfarne fjellfolk og nr. 6: Bruk kart og kompass. Da hadde man unngått å måtte bruke nr. 8: Vend i tide, det er ingen skam å snu. For da hadde man ikke lagt ut på denne hasardiøse turen.

Det er en god dag for ytringsfriheten og en god dag for demokratiet. Skål.

Relaterte poster (omvendt kronologisk rekkefølge):

Når de røde vågner

Og bakom synger Midt-Østen

Dagens beste innlegg i blasfemidebatten

Nei til straff for religionsfrihet

Når de røde vågner

Vi har misforstått alle sammen. Alle sammen inkluderer Francis Sejersted, Eivind Smith, Torbjørn Jagland, redaktørene i Aftenposten, VG, Dagbladet, Stavanger Aftenblad, Adresseavisen, BT og Vox populi. Vel, at sistemann har misforstått overrasker kanskje ikke, vil mange hevde.

Men noen av våre fremste eksperter på ytringsfrihet, lovtolkninger og politiske beslutninger har i følge vår statsminister, misforstått totalt. Det skal bli mer ytringsfrihet. Ikke mindre. Ædda bædda!

På en usedvanlig krystallklar måte holdt han først en pressekonferanse i dag og i Dagsnytt Atten ble han så klargjørende at de politiske kommentatorene Marie Simonsen, Arne Strand og Kyrre Nakkim var fra seg av beundring.

På pressekonferansen han holdt i dag, beviste statsministeren at han ikke har lest odelstingssproppen som er grunnlaget for bråket. Men det er det han sier nå som gjelder akkurat nå. På spørsmål fra VGs journalist om vi da kan se bort fra det som står i odelstingssproppen var han like krystallklar. "Nei, det har jeg ikke sagt".

Det som er mer utrolig er at statsministeren kan fastslå at Life of Brian og Muhammed-tegningene ikke blir forbudt med innskjerpingen i rasismeparagrafen. Spesielt siden han ikke har satt seg inn i proporsjonen. En som nok har satt seg inn i den, er statssekretær Marianne Aas-Hansen i Justisdept. . Hun er ikke like sikker på at Muhammedtegninger ikke blir forbudt:

– Hva med de mye omtalte Muhammed-karikaturene? Ville de ha blitt rammet, tror du?

– Det kan jeg ikke uttale meg om, for dette har ikke blitt prøvd rettslig etter dagens lovverk heller. Jeg kan ikke gi deg noen eksempler. Denne grenseoppgangen kommer som sagt senere.

Jeg har spilt klippet med statsministeren fra Dagsnytt Atten noen ganger. Jeg forstår at jeg har misforstått. Jeg forstår bare ikke hva jeg har misforstått.

Det jeg har forstått er at man skal fjerne en sovende blasfemiparagraf slik at denne bestemmelsen varetar behovet for et strafferettslig vern mot kvalifiserte angrep på religion eller livssyn. At det blir mer ytringsfrihet av det, er det nok bare vår statsminister som forstår.

Problemet er at Jens (og Kristin) har sovet i timen. Kanskje fordi han har jobbet mer med finanskrise enn ytringsfrihet. Men debatten har til de grader vekket ham. Med et brak. De fleste som har bråvåknet har opplevd det samme som statsministeren. Man er ikke helt sikker på hvor man er, eller hva man sier. Det så vi med all tydelighet i dag.

Til alt overmål et det nesten ikke mulig å finne noen som vil ha utvidelse av rasismeparagrafen. Selv i Senterpartiet er det snart bare Liv Signe Navarsete igjen.

I følge Marie Simonsen er det nettdebatter som har drevet saken. I den grad jeg har bidratt med mine mikroskopiske bidrag til å drive debatten, er jeg stolt. Det at vi kan drive en debatt som mer eller mindre skulle knebles gjennom et tvungent vedtak i Stortinget, er demokrati på sitt beste. Å la 11 stortingsrepresentanter med 6-7% av befolkningen bak seg bestemme, er det motsatte.

De som kjenner til Liv Signes temperament vil nok helst ikke være i nærheten når regjeringens underutvalg møtes neste gang. Hennes seier med Aps knefall på fredag, er blitt et ydmykende nederlag i dag.

Men aller pinligst er det for Jens Stoltenberg.

Oppdatert onsdag 04.02 kl. 0910: Det gikk som det måtte gå, forslaget trekkes

Og bakom synger Midt-Østen?

Liv Signe Navarsete har fått mye og fortjent kritikk for forslaget til utvidet rasismeparagraf. Og ikke minst mediehåndeteringen i etterkant. Men hun og partiet burde ikke være ensomme om det.

Jeg er kanskje ikke alene om å undres over det som har skjedd. Både Sps behov for å fortelle at de har tvunget Ap i kne i en viktig sak om verdier i regjeringen og den nesten totale tausheten hos sentrale Ap-ledere.

Men SV og spesielt Arbeiderpartiet har sluppet billig unna bråket. Ufortjent billig. På tross av at det er justisminister Knut Storberget som legger frem forslaget. Kanskje man ikke helt forstod rekkevidden av hva man hestehandlet med Sp om og når man så reaksjonen i opinionen, så fikk man en smule angst.

Forslaget til den nye utvidelsen av rasismeparagrafen er ikke så veldig ulikt det forslaget som regjeringen påstår at de kjemper mot i DurbanII-forhandlingene.

Der forsøker de nye "menneskerettighetsfyrtårnene" som Iran, Syria, Libya og Saudi-Arabia å få vedtatt forbud mot kritikk av islam. Det skal bli interessant å høre hvordan Jonas Gahr Støre og Raymond Johansen skal argumentere når vi vedtar vår lov. Hykleri er et ord som ligger snublende nær.

Eller er det slik at dette forslaget passer noen i Ap ganske godt? Kikk litt på noen av formuleringene i begrunnelsen til justisministeren:

Et straffansvar som verner ulike religioner og den enkeltes religiøse følelser kan avverge alvorlige konflikter i samfunnet. Mange kan oppleve slike angrep krenkende. Angrep på trossetningene i religioner som ikke har mange tilhengere i Norge, kan lettere enn før oppleves som et angrep på en minoritetsgruppe med særskilt behov for vern.

Støres ønske om å være stor statsmann og løse problemene i Midt-Østen har så langt ikke gitt de store resultater. Bortsett fra at vi får lov til å betale gildet. Og at norske media er nesegrus, ukritisk heiagjeng. Teflon-Jonas.

Hans unnfallenhet når det gjaldt karikaturstriden var påfallende. Forsøket på å gi Vebjørn Selbekk skylden, var ikke spesielt elegant og vår utenriksminister fikk fortjent pepper. Vår statsminister var ikke bedre.

Det er ikke første gang Ap viser unnfallenhet mot å kritisere alvorlige angrep på ytringsfriheten. Når det passer inn i deres politiske agenda. Også tidligere har det sammenfalt med vårt ønske om å markere oss som fredsmeglere. Vi har kanskje glemt at Gro Harlem Brundtland aldri hadde tid (eller ville) møte Salman Rushdie på slutten av 90-tallet. Noe som fikk William Nygaard til å ytre seg slik i Dagbladet:

Vår statsminister har aldri uttalt seg med tyngde og klarhet om den iranske mordtrussel mot Salman Rushdie - aldri noen gang.

Ja, det er formodentlig med forskrekkelse at hun har mottatt invitasjoner til å møte mannen selv ved hans ulike Norges-besøk. Da har hun også tiet eller i beste fall høflig takket nei. Er det nødvendig - i dette landet?

Hun har skjøvet andre ministere foran seg. De har strukket seg til å uttale de obligatoriske beklagelser. Korrekt i det uforpliktende, men enhveraktiv politisk handling er uteblitt. Ja, hva gjør Norge nå med EUs prinsippløse tanker om en fatwa-avklaring?

Hadde det ikke vært for Gros ministere, ville hun selv skilt seg ut som en av verstingene i klassen. Det ville hun ikke like. Trusselen er at vi kan rammes av den konforme tanketomhet - av selvsensuren. Det ville ikke vi like, hvis vi oppdaget det.

Er det regjeringens ønske om en dialog/meklerrolle og Støres søken mot verdens oppmerksomhet som gjør at Sps forslag ikke ble skutt ned med en gang?

Jeg registrerer at Ap-bloggere som Tore O. Sandvik og Fredrik Mellem ikke tror at dette forslaget får Aps støtte. Jeg tror de tar feil.

Hvorfor skal en Ap-statsråd fronte et lovforslag som så skal stemmes ned av Ap i Stortinget? Hvorfor skal Jens Stoltenberg tillate det enorme prestisjenederlaget det vil gi både Sp og Ap (indirekte) ved å stille representantene fritt og få et voteringsnederlag? Dessverre tror jeg løpet er kjørt.

Problemet er at man har malt seg inn i et hjørne og på veien inn dit har man ofret ett av våre viktigste prinsipp, på ett eller annet alter. Hestehandlet det bort som om det var en veistubb på Vestlandet eller et signalanlegg på Dovrebanen.

Så da gjelder det å lage støy og skylde på noen. Men dette blir ingen god sak å gå til valg på.

"Free speech is the whole thing, the whole ball game. Free speech is life itself."
Salman Rushdie

Men vi kan i det minste si hva vi mener om regjeringens unnfallenhet. Sørg for å skrive under oppropet mot forslaget.


Oppdatert søndag 01.02 kl. 1945:
Sp får viljen sin. Se Dagsrevy-intervjuet med Jens Stoltenberg.

Relaterte poster:

Nei til straff for religionskritikk

Dagens beste innlegg i blasfemi-debatten

Vox leser fredagslyrikk - Din tanke er fri

En liten hilsen til Liv Signe Navarsete i dag. Dama som i følge henne selv har "tvunget AP i kne". Hun kunne funnet en bedre sak enn å innskrenke ytringsfriheten. Egentlig er dagens fredagslyrikk en gammel tysk sang som Alf Cranner har oversatt.

Din tanke er fri

Din tanke er fri,
Hvem tror du den finner?
Den flukter forbi,
Slik skygger forsvinner,
Den kan ikke brennes,
Av fiender kjennes
Og slik vil det alltid bli:
Din tanke er fri

Jeg tenker hva mitt ønske bestemmer i
Stillhet blir det til ukjente drømmer
Min tanke og lengsel vil bryte hver stengsel.
Og slik vill det alltid bli:

Min tanke er fri!

og tvinges vi inn bak jernslåttet dører,
Da flykter den vind som tankene fører,
Fordi våre tanker kan rive ned skranker
Og slik vill det alltid bli:
Våre tanker er fri

Dagens beste innlegg i blasfemidebatten

Debatten om en utvidet rasismeparagraf fortsetter om ikke med samme styrke. Vi har fått en merkelig utvikling, der det ser ut til at minipartiet Sp får gjennomslag for denne innstrammingen. På tross av at det er et flertall mot i Stortinget. Mye tyder på at Ap ikke kommer til å stille sine representanter fritt for å unngå prestisjetap for Sp. Slik fungerer også demokratiet til tider.

På vei til jobben i dag fikk jeg med meg et av de beste innleggene i debatten så langt. I form av morgenkåseriet til Are Kalvø. Noen ganger gjør humor/satire en langt større forskjell enn en kronikk i Aftenposten.

Lytt og nyt.

Tidligere post: Nei til straff for religionskritikk

Skriv under oppropet mot utvidet rasismeparagraf her.

Statsråder forsker selv

Dersom det er noen som lurer på hvorfor det er så lite satsing på forskning og utvikling i den rødgrønne regjeringen, så kan jeg avsløre hvorfor. Statsrådene gjør forskningsarbeidet selv.

I dagens utgave av Aftenposten, forteller Liv Signe Navarsete hvordan.

Trafikkforsker og økonom med Norsk institutt for by- og regionforskning, Steinar Johansen har vært frekk nok til å påpeke at veiutbygging i grisgrendte strøk i flere tilfeller fører til fraflytting i stedet for å styrke bosetningen. Så fort brua eller tunnellen er på plass, så står flyttebilene i kø.

Men dette tror ikke Navarsete noe på:

Samferdselsminister Liv Signe Navarsete blåser av regnestykket.

- Jeg velger å lytte til næringslivet, de som kjenner dette på kroppen. Møbelprodusenten på Sunnmøre og fiskeforhandleren i Nord-Norge sier noe annet. Forskeren er for meg irrelevant, sier samferdselsministeren.

Der fikk du den, Johansen. Men Navarsete har åpnet for spennende utvikling. Den samme møbelprodusenten og fiskehandleren føler kanskje på kroppen at de skulle vært med i EU også. Eller føler for lavere skatter? Mye spennende grunnforskning gjenstår for Liv Signe.