Debattstrømmen

Jeg tror debatt om høye strømpriser er en norsk oppfinnelse. Jeg tror ikke de store seriøse tvselskapene rundt om i Europa inviterer de politiske partiene til tunge debatter om strømprisen. Årsaken kan jo være at politikerne ikke gidder å vise at strømpriser ikke er noe de kan gjøre noe med. Men ikke sånn i Norge. Her stiller de. Alle som én.

Litt avhengig av om hvor kaldt det er og hvor langvarig kulden er, har vi en eller to debatter. I vinter har vi to. En 2. desember og en i kveld.

Repetisjonsøvelse er ordet som dekker denne seansen. Og jeg tror jeg vet sånn nogenlunde hva som kommer til skje:

Etter at Erik Wold har introdusert deltagerne og med inntrengende stemme fortalt om alle de triste skjebnene som sitter hjemme og fryser i verdens rikeste land fordi strømprisen er så høy, gir han ordet til politikerene:

Arbeiderpartiet: De er opptatt av at politikerene ikke kan blande seg inn i enkeltpriser på strøm. Politikerne har overlatt dette til markedet fordi man ikke skal bli fristet til på påvirke strømprisen i enkelttilfeller. Men de er opptatt av at strømprisloven skal være lik for alle. Og vil derfor bygge kraftlinjer slik at alle blir med.

Kristelig Folkeparti: Er opptatt av at de eldre kjernevelgerne ikke kommer dårlig ut og ber til høyere markeder om at prisen må gå ned. Vi må passe på å finne løsninger til de som ikke klarer å betale.

Venstre: Er opptatt av at strømmen skal være grønn og gjerne komme fra småkraftverk. Eller være blowing in the wind.

Senterpartiet: Er mest opptatt av at det er strøm over alt i landet slik at det kan bo folk i husan og ha lys i lampa. Det er livredd for at noen skal minne dem på at det var Sp-statsråd Reiten som gjorde strøm til en kjøp-og-salg-vare. Så de sier så lite som mulig.

Fremskrittspartiet: Siden partiet har et liberalistisk grunnsyn er det naturlig at de roper på at staten må gripe inn og senke priser/avgifter. Markedet er bra, men bare når prisene er lave. De er også opptatt av at strømmen ikke må sendes ut av landet som en hvilken som helst papirløs.  Vi kan godt slippe inn noe asylstrøm, siden vi nå har fått sertifikat på den. Hvis debatten blir het nok, kan det godt hende de gir innvandrerene skylden for økt strømforbruk og økte priser. Og så må de pirke litt i de vonde gass-sårene som Jens fikk etter månelandingskrasjen.

SV: Hvis SV er med i debatten, (det er ikke sikkert) så er det fornybart og energiøkonomisering for alle penga. Gjerne dusje litt mindre. 5 minutter gjør store utslag på strømregninga. Ta på deg en islender og palestinaskjerf og gå tidlig til sengs. Og antyder forsiktig at kanskje ikke prisen ikke er så verst. Og at vi får hjelpe de som ikke klarer regninga. Eller noe sånt.

Høyre: Sitter veldig rolig i båten midt i strømelva og sier ikke så mye, men gjentar noe av det Ap sier og at alternativet til markedspris er så mye verre og at prisene ofte er lave om sommeren.

Og så får vi en historie eller to fra virkeligheten fra salen og spørsmål om hva politikerene har tenkt å gjøre med prisene. Og så starter politikerene på nytt og sier det samme med andre ord. Og sier at dette må vi se på for å finne noen smarte løsninger. Og så oppsummerer Erik Wold og sier at vi er blitt litt klokere. Hele sirkuset minner meg om situasjonen i gamle Sovjetunionen der en arbeider sa: Staten later som om de betaler oss og vi later som om vi jobber.

Er vi heldig får vi kommentar av Arne Strand som bonus. Som sikkert sier at Jens må lytte til folket og la strømmen bli i Norge og der må den bli billig. Hvis ikke har vi ikke hatt makan til statsminister siden den som sendte Maria Amelie ut av landet. 

Og siden ingenting skjer kan vi ta den samme debatten neste vinter. Og vinterene som kommer.

Dessverre er det ingen barn i salen som sier at strømmen ikke har klær på. At strømmen i Norge kanskje ikke er så dyr. (Bortsett fra i noen perioder) Og at dersom vi setter ned prisen når alle bruker mye strøm så blir det mørkt som i helv.... Og at fordi strømprisen i store deler av året er lav, så sløser vi noe vanvittig.Vi bruker 70% mer strøm enn Medel-Svensson og 4 ganger så mye som danske snitt-Preben

Hadde vi invitert en svenske, danske eller tysker til debatten, hadde de trodd vi var stein gærne. Så det gjør vi ikke.

Jeg tar meg i å savne Holmgang. Der Oddvar Stenstrøm ville avsluttet med en strak pekefinger: Hva mener du? Er det riktig at strømmen skal være så dyr i verdens rikeste land. Mener du ja, ringer du xxx, mener du nei, ringer du yyy. Takk for i kveld.

Oppdatert 31.01.2011. kl. 1035
Aller morsomt blir det jo hvis skrekkhistorien fra salen også viser seg å komme fra en politiker. Men hun representerte jo "folk flest" da.

If it ain't broke, don't fix it

Etter at Bjarne Håkon Hanssens selvmål har preget barnehagedebatten en stund, diskuteres endelig saken. Men det er skuffende å registrere journalister og kommentatorers mangel på innsikt i saken. Spesielt overrasket ble jeg over debatten i går på Dagsnytt 18, mellom Dagsavisens Arne Strand og Aftenpostens Ola Storeng.

Arne Strand forsøker å gjøre dette til en venstre/høyre konflikt i god gammel stil. Det er for enkelt. Samtidig som han hevder at det i utgangspunktet var de idealistiske organisasjonene som ble invitert til "dugnaden" gjennom barnehageforliket. Det er heller ikke korrekt.

Hans påstand om at dette nærmest er en storm i vannglass og at saken ikke hadde blitt debattert uten BHHs inntreden er jo det rene tøv. Debatten var i gang, men PR-Hansens inntreden ble svært beleilig grepet av spesielt Arbeiderpartiet. Kanskje ikke uten grunn. Det er god grunn til å  tro at forslagene om utbyttereduksjon og verditilbakeføring ikke er noe Ap trykker til sitt bryst. Kan jo minne om hva Trond Giske sa i Odelstinget da Barnehageloven ble debattert i 2005:

Så går vi ikke sammen med SV når det gjelder begrensninger i mulighetene til – jeg forstår også fra mediene forbudet mot – å ta ut utbytte i private barnehager. Når det gjelder privatskolene, har vi et felles ønske sammen med regjeringspartiene, så lenge det varer, om å si nei til å ta ut utbytte fra private skoler. Det er fordi vi ikke har noe innslag av kommersielle skoler i den private skolesektoren foreløpig.

 Når det gjelder de private barnehagers arena derimot, har vi allerede der et ganske stort omfang av private aktører som har investert midler i barnehagesektoren, slik at situasjonen i utgangspunktet er annerledes. Vi tror at det midt i en fase hvor vi kjemper hardt for å få full barnehagedekning og for å få bygd ut flere barnehager, vil være svært uheldig å endre rammebetingelsene og skape ny usikkerhet, så vi er ikke med på det forslaget fra SV.

Dette er forøvrig i tråd med en tidvis relativt pragmatisk holdning i Ap når det gjelder privat vs offentlig eierskap. Derfor kunne nok Bjarne Håkon Hanssen med høy sigarføring gå ut og flagge at forslaget om å redusere utbyttebetaling og verditilbakeføring var håpløse vedtak. I trygg forvissning om at han ikke var alene i Ap om å mene det. 

Så lenge Kristin Halvorsen var opptatt å få løfte hun gav om at hun ville gå av uten full barnehagedekning i 2007, var det greitt å ha de private med, uten begrensninger når det gjaldt økonomiske betingelser. De foreslo riktignok utbytteregulering i 2005, men visste nok at det var spill for galleriet. Private barnehager har vært helt nødvendig. Også for SV. 

Derfor kan det synes som man innad i regjeringen har villet kompensere SV for alle deres nederlag, med en aldri så liten seier i denne saken. Ap kunne nesten ikke ta dissens på utbytteregulering og verditilbakeføring. Det ville ikke sett bra ut. 

Dette er stridens kjerne:

Departementet foreslår følgende regler som begrenser adgangen til å ta ut verdier fra barnehagevirksomheten:

• forbud mot uttak utover rimelig avkastning på investert kapital

• rett for kommunen til å kreve at barnehager der driften opphører, skal betale tilbake verdier akkumulert ved offentlige tilskudd eller foreldrebetaling

• transaksjoner mellom barnehage og eier eller nærstående skal foretas på markedsmessige vilkår

I debatten glemmes ofte det største problemet. Verditilbakeføring. Selv om utbyttereguleringen kan ha problematiske sider, tror jeg den er enkleste å løse. Verditilbakeføring er verre for de fleste og denne er ikke nevnt i media eller debattene. 

Grunnen til at den er verre, er ganske enkel. En kvinnelig gründer (de er i flertall) har f. eks jobbet tilnærmet i dag og natt i mange år for å skape arbeidsplasser og bygge opp noe av verdi for seg og sine, samtidig som hun har  vært nøktern og pløyd alt overskudd tilbake til bedriften. Fordi hun ikke har tatt ut utbytte så vil hun straffes ved et salg, fordi verdiene hun har bygget opp (ut over egne innskutte midler) skal tilbake til kommunen. Det nærmer seg ren konfiskering. Hvem gidder å bruke tid og krefter på sånt?

Hvordan det skal løses er også en gåte. Hvordan finner man igjen hva som er privat og offentlig i barnehagens balanse når man skal selge? Det er sikkert mulig, men hvilket kontrollregime skal til?  Det må jo være et paradoks for regjeringen at kommunenes representant KS i sitt høringsnotat går i mot dette:

KS ønsker at kommunene skal ha ansvaret for at det ikke blir utbetalt tilskudd i strid med reglene for offentlig støtte. Dette synes å være en mye bedre løsning enn å lovregulere uttak av verdier. KS vil dessuten peke på at den generelle konkurransen mellom barnehagene uansett vil begrense muligheten for å ta ut urimelig store verdier fra barnehagedriften i årene fremover

Regjeringen fremstiller det at noen svært få aktører har tatt ut et ganske stort utbytte som et så stort problem at de må innføre restriksjoner. Totalt er det tatt ut 80 mill i utbytte som utgjør 0,7% av samlet tilskudd.  Dette kunne de løst på en  langt enklere måte ved å stille strengere krav til kvalitet og lønns/pensjonsbetingelser i de private barnehagene. 

Ikke for det. Kvaliteten ser ut til å være i orden. Både Epsi og Synovate konkluderer med at private barnehager gjør det bedre enn kommunale. I tillegg ser de ut til å være mer effektive. Så da så. 

Det fremstilles som noe tilnærmet kriminelt å tjene penger i Norge. Spesielt når det gjelder velferd. Så da kan vi jo vente begrensninger for private sykehus, hjemmehjelpstjenester, fastleger, advokater oppnevnt av det offentlige etc. Listen kan bli lang. De får alle store tilskudd fra det offentlige. 

Går forslaget igjennom vil vi se en tilpasning til regelverket. Lederlønninger i private barnehager går opp, spesielt der eier er engasjert i daglig drift. I tillegg kommer de store aktørene til å opprette eiendomsselskaper for å ta ut en høyere husleie. 

Sannheten er at man ikke hadde kommet så langt med barnehageutbyggingen uten de private. De står for vel halvparten av alle plassene. Og fordi spesielt SV vil ramme noen ytterst få, er de villig til å sette dette i spill. 

Jeg synes uttrykket "If it ain't broken, don't fix it." passer særdeles godt i denne saken. Barnehageløsningen vi har nå fungerer godt. Uten de private vil det ikke fungere. Hold fingrene av fatet. 

Andre som har blogget om saken:

Paul Chaffey

Vampus

Are Slettan

Å avspore en debatt man ikke vil ha

Vi har hatt tilløp til debatt i det siste. Som ble kvalt i fødselen. Den forteller oss imidlertid en del om nivået for samfunnsdebatt i vårt lille, sære land.

Selvsagt handler det om Hagen. Hvem andre?

Jeg trodde vi skulle kunne få en debatt om innrettingen av skattesystemet i Norge. Ikke for å gjøre de rike rikere, ikke for at de rike skal slippe skatt, men for å få et system som i tillegg til å bevare velferdssystemet vårt, kan endre formuesskatten. Som er mer til skade enn nytte. Det gikk til helvete. På første klasse.

Selvsagt har Stein Erik Hagen den største del av skylda selv. Både i måten han fremla sitt ærende på og ikke minst ved å være ubevisst(?) uklar. Har han en medierådgiver, bør vedkommende sparkes. Hvis ikke, bør han ta seg råd til en.

Våre statsautoriserte kommentatorer og politikere fikk en gavepakke av dimensjoner. Og rev opp papiret. Jeg fant nesten ingen som klarte å diskutere sak. Det meste gikk på Hagens personasje. Ganglag, utseende, måte å snakke på, konfeksjon etc. Ingen ville diskutere sak. Forståelig nok.

At Hagen faktisk sa at han ikke var i mot å betale skatt, men at det var innretningen på beskatningen han var i mot, gikk de fleste hus forbi. Enten fordi man ville, eller fordi det jo ville ødelegge de verbale svingslagene som skulle utdeles.

Kristin Halvorsen sto som vanlig i første rekke. "Sutring" og "milliadærutpressing" og "flykte fra spleiselaget" var hennes valg. Ikke med ett ord ville hun diskutere alternativer. Og Hagen er en takknemlig skyteskive. Hvis ikke Hagen hadde funnes, ville kanskje de rødgrønne måtte ha funnet ham opp.

I Halvorsens haleheng kom alle de andre kommentatorene og politikere. De var ikke tunge å be. Til og med andre rike fant grunn til å være politisk korrekt rike. I den grad det synges Internasjonalen på togapartyene til Petter Stordalen, så er det kun 3. vers.

Aller verst var kanskje avisa som har aller størst glede av spleiselaget som Hagen og hans selskaper gjennom år har bidratt med noen skattemilliarder til: Dagsavisen. Pressestøttens ukronte konge. På lederplass, hos Arne Strand og ikke minst hos deres "intellektuelle" alibi: Anders Heger. Hans kommentar var av en slik kvalitet at om den hadde blitt fremført anonymt i en nettdebatt, hadde den sannsynligvis blitt betegnet som søppel, eller det som verre er. Hadde forlagsdirektør Heger mottatt en slik tekst, hadde den gått rett i det store arkivet.

Astrid Meland har en god kommentar til Hegers artikkel. Les den.

Og de av dere som vil lese en kommentar som diskuterte sak, kan lese Kåre Valebrokks i Aftenposten.

Som en aldri så liten parallell til Hagen, så var det få av de samme kommentatorene som dømte Gro da hun ble tatt med skjørtet nede. Og de som kommenterte saken, holdt seg til saken. Det var ingen som en gang tenkte tanken på diskutere Gros utseende, måten å gå på, måten å snakke på eller klærne hennes.

Gro hadde meldt flytting til Frankrike som visste seg å være et skatteparadis for statspensjonister. Og som kom hjem for å nyte spleiselaget ved å la velferdsstaten ta kostnaden med hoftene hennes. Og som først da trykket ble for stort, valgte å betale for operasjonen, samt flytte hjem. Jens Stoltenberg ville da ikke kommentere, men nøyde seg med:

– Som statsminister har jeg ansvar for skattereglene her i landet. Derfor vil jeg nå se på disse. Hvor Gro bor må hun bestemme selv, sier Stoltenberg.

Det var ikke det samme som han sa om Hagen.

Og til de av dere som oppfatter dette som et forsvar for Hagen, så tar dere grundig feil. Jeg er rimelig forbanna for at han sporet av en nødvendig skattedebatt. På en særdeles klønete måte. Men enda tristere at det ble et personangrep og ikke en debatt. De av oss som vil diskutere skatt får finne oss en annen arena, flytte til Cayman Island, eller vente til etter valget. Nå er det for sent.

Kristin Halvorsen og hennes rødgrønne venner kommer til å hamre inn budskapet om at de rike ikke vil være med på det hun kaller et "spleiselag". Men hun kommer aldri til å nevne at det ville heller ikke Gro.

For de av dere som lurer på jeg har et forslag til skattedebatt selv, så finner du det her

Dannet Høyrefrøken søker partner med mye penger og dårlige manerer

Dagens Næringsliv kjører Høyredebatt om dagen. I dag er det Jan Arild Snoen som skriver om valget mellom et blått eller blågrått Høyre. Som vanlig leverer Jan Arild en god analyse, men jeg stusser over hvordan han har tenkt utforme ektepakten som skal føre Høyre til alters.

Høyres sliter med to store problemer. Det første er synlig for alle: Norges oljerikdom har gitt grobunn for et høyrepopulistisk parti som kan love alt til alle, med unntak av utlendinger innaskjærs og utaskjærs. Jeg forlot Frp til fordel for Høyre på 90-tallet fordi Høyre ikke kan eller vil fylle dette rommet.

Men velgerappellen i petroleumspopulismen er åpenbar. Høyre må derfor forsone seg med å være lillebror på høyresiden en stund fremover. Pengestrømmen fra Sokkelen ser ikke ut til å avta med det første. Det eneste som kan vippe Frp av pinnen er å gi partiet makt, slik at overbudene blir avslørt. Se på Oslo.

Problemet er også definert som at ledelsen i Høyre (les Erna) ikke har forstått hva utfordringene består i. Eller er villig til å ta partiet i riktig retning. Men at de er fornøyd med å lene seg til Aps velferds og statsvennlige politikk. Noe som Snoen definerer som:

Det finnes en mer radikal del av Høyre, et blått Høyre. Det er oss som vil ta partiet ytterligere noen hakk i moderne retning. For dette er Høyres mulighet. Høyre er faktisk på parti med tunge trender. Vi blir mer individualistiske. Det peker mot større valgfrihet og en stat som ikke overstyrer enkeltmenneskets mulighet til å skape det gode liv i sitt eget bilde. Vi blir mer velutdannede, urbane (selv utenfor storbyene) og befolkningen sentraliseres - også Høyres hjemmebane.

Snoen og Blå-Høyres problem er at det ikke er slik partiet fremstår. Og oppslutningen synker. Derfor trenger Snoen og Blå-Høyre, Frp. For å kunne gjennomføre store skattelettelser som ikke nødvendigvis skal føre til økt vekst, men gi enkeltmennesket større makt, frihet og innflytelse på sin egen hverdag. Sitt eget liv. Og skal man reformere det offentlige, omforme uhjelpsbudsjettet, kutte i landbruksstøtten etc., så klarer man ikke det uten Frp og deres velgere.

Og Snoen svarer da også på det uungåelige spørsmålet. Hvorfor da gå omveien om Høyre og ikke stemme Frp?

Men hvorfor skal velgere som ønsker den politikken jeg har beskrevet ovenfor stemme Høyre, og ikke Fremskrittspartiet? Fordi Høyre kombinerer frihet med ansvar - både et personlig ansvar for egen velferd og et politisk ansvar for nøktern husholdering med fellesskapets midler. Selv et blått Høyre vil moderere Fremskrittspartiets forslag, og sørge for at det finnes penger og arbeidskraft til å gjennomføre dem.

Mange velgere som støtter slike reformer vil også synes Fremskrittspartiet er uspiselige i stilen, eller er uenige med dem på områder som innvandrings-, miljø- og kulturpolitikk. Et tydelig Høyre blir trolig ikke større enn Fremskrittspartiet, men det blir stort nok til å være med på å endre Norges kurs. Mange velgere er ute etter en regjering som står for en «change we can believe in», der det i stor grad er Fremskrittspartiet som representerer «change». Men partiet mangler fremdeles troverdighet på gjennomføringsbiten. Det er Høyres oppgave å bidra med troverdigheten.

(Alle uthevelser er gjort av meg)

Dette er det underligste frieriet jeg har sett. Mer nedlatende holdning til sin fremtidige ekteskapspartner er vel vanskelig å frembringe. Kunne vært rykket inn som ekteskapsannonse:

"Soignert skilt frøken i sin beste alder, av god familie, dannet, litt loslitt og kjedelig, med bopæl på beste Frogner, søker livsledsager. Da jeg er vant til en viss livsstil, må De være godt bemidlet. Gode manerer fordres ikke."

Jan Arild Snoen har sannsynligvis helt rett i mye av det han skriver, men han beskriver også Høyres store problem. Og gjør det ikke mindre ved å vise til at et parti som sliter med oppslutningen er helt avhengig av en partner med store midler og dårlige manerer. Og at de gifter seg fordi de er nødt, ikke av kjærlighet.

Det er ikke noe pent syn når bruden holder seg for nesa i bryllupet. Fordi brudgommen ikke er helt stueren. Så skal bruden loppe partneren for pengene og dumpe ham. Ikke noen pen strategi. Dessuten trodde jeg at Blå-Høyre var i mot arrangerte ekteskap?

Og når Dagsrevyen 21 i skrivende stund intervjuer Olemic Thommessen og Per Kristian Foss som sier at de heller foretrekker Jens fremfor Jensen i kultur og asylpolitikken, så er komedien fullbragt. Per Kristian var heller ikke Høyre-galant nok til å la Ulf Leirstein få dele paraply. Et talende bilde.

Twitter er så 2008

Jeg har i øyekroken registrert en viss harme mot professorale utspill i Dagens Næringsliv. Mye er sagt og mye er skrevet etter Hege Skjeies skriverier om Twitter. Men når det omtales som en "nettstorm", skylder jeg mine lesere som ikke er så bevandret i bloggeres ordbruk å forklare at en nettstorm for bloggere kan oversettes med en fjert. Vindstyrken kan sjelden måles, men den kan av og til kjennes på lukta. (Nå må ingen av twitterdebattantene føle seg truffet. Dette er en generalisering)

Jeg har lest Skjeies artikkel noen ganger og synes det er lite å hisse seg opp over. Bortsett fra at hun kunne spart seg en setning. Om at Twitter er tull.

Jeg er selv twitterbruker og synes det absolutt har sin sjarm og ser også nytte i mediet, men synes det hausses vel mye. Ikke tror jeg det gjør noen forskjell i samfunnet og ikke tror jeg det vil ha noen stor påvirkning i det politiske landskapet. Den største utfordringen er faktisk å vite om den man kommuniserer med er den man tror det er.

Noen tror at det var sosiale medier som vant presidentvalget i USA og ikke Obamas budskap, politikk, finanskrise og Bush upopularitet. Men i 1960 trodde faktisk mange at det var TV som gjorde at Kennedy vant valget. Så intet er nytt under solen.

Jeg tror Marie Simonsen er inne på noe i gårsdagens Dagbladet. Nå er det vel hennes tur til å skape "nettstorm"?

Twitter er uansett bortkastet i jakten på de unge. Det er det foretrukne sosiale medium for førtiser som tror de er med.

En rask meningsmåling med stor feilmargin blant egne håpefulle, en på 17 og en på 14 år, viser at Twitter - nei, det gidder vi ikke.

En annen "meningsmåling" i Dagbladet viser noe av problemet, (se illustrasjonen)samtidig som den også viser noe av potensialet i hva sosiale medier kan være når man leser artikkelen avstemmingen er relatert til.





















Men denne posten er ikke noe angrep på verken Twitter eller twitterfans. Bare noen sammenraskede tanker om ett verktøy for kommunikasjon. Blant mange. Og om at vi kanskje overdriver betydningen. Så vær snill å ikke nettstorme meg.

Men folkens, glem microblogging,Twitter og Hege Skjeie. Nå er det nanoblogging som gjelder. Flutter er det nye hotte. For de som synes 140 tegn tar for lang tid når 26 tegn rekker. Og som forventer effektivitet. Ikke hørt om det? Sjekk her:



God påske med eller uten kvittring. :-)

Vingle-Knut

Knut Storberget har hatt bedre dager på jobb. Først var han sterkt delaktig i blasfemidebatten og måtte gjøre en pinlig retrett. I dag er han på ny på god vei bort fra tidligere standpunkt i Hijab-saken. I begge saker fordi han og regjeringen ikke forstod at det ville bli sterk debatt uansett standpunkt.

Paradoksalt nok er det Senterpartiet som lager trøbbel for Storberget. I forrige uke, Liv Signe Navarsete. I dag var det Ola Borten Moes tur. Skal tro Storberget er passe fornøyd med sin agrare kolleger.

Befinner regjeringen seg i et vakum for langt unna virkelighetens verden? Er det derfor regjeringen går på nederlag etter nederlag i den offentlig debatt?

Aldri har man hatt flere statssekretærer og politiske rådgivere til disposisjon. Problemet er at de er ut til å være genmodifiserte kloner. Eller er de bare ja-sigere som i redsel for en karrieremessig katastrofe ikke tør å si den politiske ledelsen i mot. I så fall bør betegnelsen rådgiver forsvinne. Den politiske ledelsen hadde trengt noen som sa noe de ikke ville høre.

Jeg ble sjarmert av justisministerens uttalelse i Tabloid i dag:

- Beslutningen er ikke tatt. Det har kommet reaksjoner på forslaget som gjør at jeg vil ta en runde til og blant annet høre på hva politiets organisasjoner mener.

Dersom han er i tvil om hva Arne Johannessen mener, så er problemene større enn fryktet.

På justisdepartementets hjemmesider er omvendelsen tydelig:

4. februar: Hijab til politiuniforment

10. februar: Politiets uniformsreglement.

Fra "hijab" til "tildekning av hår" altså.

Som Peer Gynt ville sagt det: "Se der fikk fanden fordi han var dum og ikke beregnet sitt publikum"

Dagbladets debattspalter når nye høyder

Etter en famlende åpning, så manifesterer Dagbladets debattspalter seg på et meget høyt nivå. Dette er hva som ramlet inn i RSS-feeden i dag.

"Bare piss!!

Frank WLESERKOMMENTAR
Mandag 10.09.2007, 14:51
oppdatert 14:52

Politikerne gjør ingenting uansett, så det er ikke vits å stemme...

De lover å lover ting de aldri klarer å holde, og finner jeg et parti jeg er enig i mange av sakene de kjemper for så er jeg helt uenig i noe annet dem står for så har ikke noen parti jeg kan stemme på."

En klar kandidat for SofaDemokratene, med andre ord.

Å seile under falskt flagg

Er det uproblematisk at politikere har forskjellig identitet avhengig av hvilket fora de deltar i? Debatten har tatt av siden det ble kjent at ordfører og varaordfører i Drammen deltar i nettdebatter under nickname.

-Jeg har ikke tenkt så mye gjennom det, men deltar som de fleste andre. Det viktigste er at meningene kommer fram, og ikke hvem som skriver, påpeker Tore Opdal Hansen. Han bekrefter å stå bak i alt seks-syv debattinnlegg på dt.no, hvor av fire-fem innlegg ikke er signert med fullt navn.
-Er det uvesentlig for leserne å vite hvem som deltar i debattene?
-Nei, dette gidder jeg ikke å lage noe stort ut av, avslutter Opdal Hansen.

Personlig synes jeg det er en meget tvilsom praksis. At Høyres ordfører i Drammen ikke forstår at dette kan være problematisk, er skremmende. I så fall bør Høyre sentralt gi noen velvalgte råd.

Er du folkevalgt så bør velgere vite hvilke meninger du står for. Det kan ikke være slik at du har en mening som du står frem med som ordfører og kanskje en annen som du kamuflerer i en nettdebatt. Det er en grisete måte å delta i debatter på.

En annen ting som er problematisk når man skjuler sin identitet er at man ikke vet om det er en skinndebatt som føres eller om man går ut med ekstreme synspunkter for å skade en politisk konkurrent.

Jeg hadde senest forrige uke en anonym kommentar i et innlegg om kjønnslemlestelse som meget lett lot seg spore til Stortinget. Dersom stortingsrepresentanter ikke kan stå frem med sine standpunkt, bør de seriøst vurdere om politiker-rollen passer for dem.

Selv om jeg generelt mener at debattanter på nettet ikke bør være anonyme, så finnes det ingen god begrunnelse for at folkevalgte skal kunne seile under falskt flagg.