Amatørenes siste skanse

Store penger er involvert i norsk fotball. Investors er krevende. De vil ha return on investment. Der poengene blir fraværende erstattes en kjølig hjerne med panikk. Å sparke treneren er blitt de norske fotballstyrers universalnøkkel. Det kan brukes mot alt og illuderer handlekraft.

TV-kontrakter handles til milliardbeløp og i sivet svømmer agentgjeddene. Alltid på jakt etter et nytt bytte. De er ikke vanskelige å finne. Mens spillere trenere og agenter har blitt profesjonalisert, så har det ”gode amatørskap” fortsatt i styrerommene. Rosenborg med en kasse som truer med å sprenges av penger, har også vist oss symptomer på dette amatørskapet, selv om de burde være nærmest til å drive etter gode ledelsesprinsipper.

Noen ganger er det nødvendig å sparke treneren. Man kommer til situasjoner der det er eneste og nødvendige utvei. Men at det er løsningen på alt som er galt i en klubb, nekter jeg å tro. At Tom Nordlie er en krevende mann som kan slite ut hvem som helst, kommer vel ikke som en overraskelse på Start? Gjør man ingen referansesjekk før man ansetter klubbens viktigste person? Trodde man at man fikk en pudding som kunne formes i klubbeier Solèrs gelefulle fingre?

En av de få trenere i Norge som har båret oppe kontinuitetens gode egenskaper er Nils Arne Eggen. Mannen var jo en Leatherman i egen person. Han blandet seg opp i alt, fra blandingen av sportsdrikke til lengden på gresset på Lerkendal. Mannen var trener, sportssjef, daglig leder og styreformann i en og samme person. Det gikk bra. Han slapp ikke amatørene til.

Kanskje man kunne lære litt av diktator Eggen. I hvertfall om at langsiktighet er lenger enn 3 måneders poengtørke. Og at laget nødvendigvis ikke blir bedre av å sparke treneren. Noen ganger blir det bedre av å sparke styret. Eller hva sier dere i Tromsø?