Stille før stormen

Til slutt fikk USA nok. Det har nok gått en kule varmt i dialogen med Israel de siste dagene, men Qana-drapene fikk endelig verdenssamfunnet til å reagere og til slutt satte USA foten ned. Ekkoet fra 1996 rullet fortsatt over området og man hadde ikke glemt de 120 flyktningene som ble drept under beskyttelse av FN.

Nå har man fått en nødvendig pause i krigshandlingene. Men ikke ha for store forventninger. Israel har fortsatt et uferdig stykke arbeid de gjerne vil fullføre. Selv om det er vanskelig å se slutten. Akkurat nå ble det for mange barnelik å forholde seg til.

USA er under kryssild. I tillegg til å holde Israel under armene, har de en krig gående i Irak. Derfra kommer det signaler om at Israels overgrep mot Libanon og Gaza forener shia- og sunnimuslimer i et felles opprør mot Israel. Det passer USA dårlig. Deres innflytelse i Midtøsten har vel aldri vært dårligere. Å argumentere med våpen gir sjelden langvarige effekter. Og i bakgrunnen spøker Iran. Midtøsten er blitt den hengemyra som mange spådde og virkningene er kanskje sterkere enn Bushadministrasjonen hadde fryktet selv i sine verste scenario.

Det er flere og flere som begynner å stille spørsmålstegn ved IDFs evne til å slå tilbake Hizbollah. Israels befolkning stiller strenge krav til sitt forsvar. Det er opplagt at flyangrep ikke er tilstrekkelig og man er engstelige for bakkekamper. Her har Hizbollahgeriljaen like gode forutsetninger som Israel selv om Israel har en formidabel ildkraft. Dette er statsminister Olmert og forsvarsminister Peretz smertelig klar over. Dette er deres ild-dåp.

Israelere vurderer sine ledere først og fremst for deres evne til å sikre sine borgere. Ariel Sharon hadde vært i krigen før og savnes nok av mange nå.

Det er interessant for en observatør på sidelinjen å se på språkbruken. Invektivene sitter løst. En av Israels sterkeste forsvarere i Norge, redaktør Hans Rustad i document.no hadde i går en artikkel som viser hvordan språk kan forme ens meninger. Rustad var spesielt opprørt over at en ”mobb” hadde angrepet FNs kontorer i Beirut.

” Men hendelsen utløste også de kreftene i Libanon som er destruktive: Å angripe FNs kontorer etter at Jan Egeland har forsøkt å gjøre alt som gjøres kunne, sier sitt om hva disse kreftene ønsker. Det er ikke befolkningens ve og vel de tenker på. Bak mobben står folk som innkasserer gevinsten. Se hva vi kan slippe løs! Det var riktignok bare 500 mennesker, men det begrenser handlingsrommet til statsminister Fouad Siniora enda mer.”

Å kalle fortvilte, sinna libanesere for mobb etter at verdenssamfunnet har snudd ryggen til dem og godtatt at sivile drepes i hundretall, er ganske fantastisk. Jeg forstår deres raseri og oppgitthet over FNs hjelpesløshet. Sjelden har vi vel fått det klarere dokumentert.

Nei, her burde libanesere lære litt av hvordan israelere behandler FNs installasjoner i Libanon. En Hellfire-rakett gjør jobben raskere og mer effektivt enn ruteknusing. Men det kalles i beste fall hensynsløs bombing.

Med USAs støtte får Israel fortsette sitt forgjeves forsøk på å fjerne Hizbollah. Men de er bare ett nytt feilgrep fra å få en våpenhvile over seg. En feilplassert bombe til nå er mer enn selv Bush kan klare. Dette er nok Olmert smertelig klar over. Derfor denne timeout for å gå gjennom taktikken før neste trekk. Israel er klemt opp i et hjørne og det er sjelden et godt sted å være.

FN må snart vise sin berettigelse og enes om en internasjonal styrke som kan være sterk nok til å sørge for Hizbollahs avvæpning. Israels innbyggere har også et krav på å leve uten daglige rakettangrep.