søndag, juli 23, 2006

Politisk lederskap?

Dagbladet hyller på lederplass Per Olaf Lundteigen og Ivar Egeberg som de store politiske tenkere de er. I egne og Dagbladets øyne, kanskje. De har utvist stort politisk lederskap med sitt forslag om å innføre nei til rentefradrag for lån over 2-3 mill. Da har politisk lederskap fått en ny dimensjon for meg.

"Den som tar til orde for å redusere et gode, til felleskapets beste, blir hudflettet og latterliggjort."
Kanskje det er en grunn til det, Dagbladet. Hvem er dette felleskapet? Inngår ikke de mange som hadde blitt rammet av skatteendringen i dette felleskapet. Og er det til deres beste?

"Svært mange politikere tør derfor ikke foreslå grep de innser har noe for seg."
Hvilke politikere er dette snakk om, Dagbladet? Her må jeg ha gått glipp av noe. Jeg vil heller påstå at problemet er motsatt. Alt for mange grep foreslås. Alt for få grep gjennomføres.

”Dessuten er det utvilsomt svakheter i forslaget. Men intensjonen er god. Den er å hindre bonanza og økt fare for krakk i boligmarkedet, og i steden kanalisere penger og fagfolk til viktigere samfunnsoppgaver.”
Krakket hadde oppstått i det øyeblikk vedtaket hadde blitt gjennomført. Boligmarkedet i den aktuelle prisklassen hadde kollapset med de konsekvenser det hadde medført. De som kjøper virkelig dyre boliger og dyre hytter hadde ikke blitt rammet. De behøver sjelden låne så mye som det er snakk om.

Om ikke Dagbladet har fått det med seg: Penger er det minste problemet. Bare på økt oljepris i år, soper Staten inn 40 milliarder mer enn budsjetter. Det er 3-4 ganger så mye som Lundteigens forslag hadde innbrakt.

Det største problemet er at det føyer seg inn i en ubrutt rekke av løftebrudd. Det er ikke politisk lederskap å love mer foran et valg enn man vet man kan gjennomføre.

Politisk lederskap er å kunne si nei foran et valg. "Beklager, men det har vi ikke råd til", "eller det kan vi ikke prioritere nå." Dessverre produserer vi ikke slike politikere lenger.

Vi mangler totalt politikere med visjoner for hvordan man vil utvikle samfunnet. "Mer til velferd" Velferd for hvem? For alle, eller de som trenger det mest? Les Vampus kronikk i Dagbladet, "Det dysfunksjonelle felleskap" , hun har flere gode poeng.

FrP får ikke mye oppslutning bare fordi de lover alt til alle (hvilket de ikke gjør), men fordi mange er drittlei politikere som gjennomført lyver.

Problemet er at de aller fleste gjør det og det har utmattet velgere til en tilstand der man aksepterer det og gjenvelger de politikere man innerst inne ikke har tillit til. Det er et større problem for et politisk lederskap enn ikke-gjennomtenkte utspill som Lundteigens.

Relatert til temaet:

Egne:
La den mannen sove litt lenger

Fjernt fra folket

Fool all the people all of the time

Anbefaler også:

Vampus:
SVs sheriffpolitikk

5 kommentarer:

Anonym sa...

Argumentet om at vi ikke trenger mer skattekroner inn i kassa fordi vi har så mye oljepenger holder ikke. Du vet selv at hvis vi velger å tro på handlingsregelens begrunnelse så er det ikke bare å kutte i skatter og øke bruken av oljepenger. Man må kutte i privat forbruk for å kunne øke i offentlig sektor.

Men over til selve idèen om velferdsstaten. Vampus ser ikke poenget med å bruke penger på å gi alle de samme mulighetene (og begrensningene). Og ved første øyekast virker det latterlig å gi Røkke & co billig barnehage hvor han tar opp plassen for en annen stakkar som ikke eier nåla i veggen.

Men som Heikki Holmås skriver i gårsdagens klassekampen fører en sterk velferdsstat, som gir alle de samme mulighetene og ingen mulighet til å kjøpe seg ut, til at de ressurssterke må kjempe for bedrede velferdsgoder. De vil ikke finne seg i lange barnehagekøer eller dårlig velferdstilbud.

Hvis det finnes et privat tilbud som alle de som har råd til det benytter seg av, står de som ikke har råd igjen og må kjempe alene for en solid offentlig barnehage eller sykehus.

Så er vi alle om beinet vil kanskje alle ønske å bedre de tilbudene vi har, står vi sammen er vi sterke er et velkjent ordtak. Også i denne sammenheng kommer det til sin rett.

Knut Johannessen sa...

Jo, men man kutter jo i privat forbruk bare ved den økte strømprisen. Den tilsier at vi betaler 40 milliarder i elavgift. Økt bensipris (som jo følger av økte oljeinntekter) pga økte bensinavgifter er også inndragelse av privat forbruk. Man må ikke gå i den fella at man tror at skatt på lønnsinntekter løser no som helst. For å komme til 2004-nivå er det snakk om 2-3 milliarder. Next to nothing altså. Ikke glem at avgifter er skatter som rammer urettferdig, men er også en form for skatt.

De rike har alltid kunnet kjøpe seg ut. De har kjøpt egne behandlingstilbud i årevis. Det samme gjelder barnepass. Oslo 2 og 3 er fulle av fillipinske praktikanter og au-pairer.

Argumentet ditt holder ikke: Hvis det er et privat tilbud som de som ønsker kan kjøpe, så blir det mer igjen til de som ikke har råd. Staten får ikke mindre penger av at de som ønsker det kjøper sine tjenester.

Slik det er nå, faller de aller svakeste utenom. Den sterkestes rett råder her som i andre sammenhenger.

Anonym sa...

Ditt første avsnitt står ikke i en motsetning til det jeg sier slik jeg ser det, har du noe å presisere, kom gjerne med det. Jeg er ingen forkjemper for å holde på skattetaket regjeringen satte seg, hvorfor skal akkurat det være det overordnede løftet? Er det viktigst å holde skattene nede, eller er det viktigere å innfri de andre ønskene? Nå sier jo Stoltenberg & co at de skal greie begge deler, men vi har vel begge våre tvil.

Du har fullstendig rett i at de rike alltid kan kjøpe seg ut. Hvis du har en fobi mot å sende ungene dine i barnehage hvor de møter vanlige drittunger så er det alltids en mulighet å sende barna dine til dagmammaer eller leie au-pairer. Men poenget mitt var at hvis du åpner for fri pris vil hele barnehagetilbudet forfalle. Det vil i denne situasjonen være enklere for "de rike" å benytte seg av raske, effektive og bra løsninger, mens de dårligere stilte står igjen med et dårlig offentlig tilbud og må kjempe for å forbedre dette alene.

Selv om du har noen som alltid vil velge en annen løsning, vil du med dagens situasjon "tvinge" flere - som muligens ville valgt en annen løsning hvis de hadde hatt muligheten - til å kjempe for et bedre tilbud.

Og som du påpeker får ikke staten mindre penger av at de som har råd kjøper sine tjenester, men dette er heller ikke poenget her. Dette er snakk om et godt offentlig velferdstilbud alle må kjempe for, for at det skal holde seg bra og bli bedre.

Knut Johannessen sa...

Poenget i mitt første avsnitt var at staten ikke har behov for å inndra flere skattekroner fordi at det totale skatte og avgiftsprovenyet som man henter fra privatpersoner blir større i år enn budsjettert. Man liker bare ikke å snakke om avgifter som skatt og derfor kommer det ikke frem i sammenhengen. Å øke skattenivået går kun utover lave og midlere inntekter. De rike har så mange muligheter til å unngå skatt, slik at det blir uansett en skjevdeling. Jeg har ikke noe i mot å betale skatt, men dagens skattesystem har så mange hull og svakheter at det ikke fungerer lenger.

Hvorfor er det offentlige best i stand til å gi oss mest velferd for pengene? Hvilken trylleformel sitter de på som garanterer oss det? Jeg vil at folk skal kunne få velge. Innenfor de satsene som dekkes av det offentlige skal det være fritt opp til om jeg vil benytte en offentlig eller privat tjeneste. Koster det mer enn offentlig sats i det private, ja så er det opp til meg om jeg vil prioritere det fremfor noe annet. Det vil ikke gi dårligere tilbud til noen, bare i verste fall en mindre offentlig sektor.

Igjen så skjønner jeg ikke at privat valgfrihet gjør at man får et dårligere totaltilbud. Tvang har aldri bidratt til noe positivt enten det gjelder velferd eller andre ting. La folk få velge, men vi må sørge for at ingen faller utenfor og at de som virkeig trenger det får hjelp. Det er ikke vanskelig å få til, men det blir selvsagt uten en korporativ stat.

Anonym sa...

Det er absolutt ikke sikkert at det offentlige kan sikre oss mest velferd for pengene våre, jeg tror faktisk at de som har råd til det vil få et bedre helsetilbud, bedre skole og bedre barnehage hvis du slipper mer opp for det private.

Spørsmålet er om vi vil ha det som i USA hvor du kan velge om du vil ta en utdannelse ved et privat universitet til 300 000 i året eller om du vil velge en offentlig variant, selvfølgelig hvis du er så priviligiert at du har muligheten til å velge.

Poenget mitt er at valgfriheten høyresiden snakker så varmt om egentlig gir de som ikke har god nok råd en veldig liten mulighet til å velge, når alt kommer til alt. De er stuck med det dårligste tilbudet og har ikke råd til å velge noe annet. Vi to har kanskje råd, men hva med de andre?

Er vi alle i samme båt, må alle kollektivt jobbe for å forbedre skuta. Gir vi de som har muligheten valget mellom å bli på den middelmådige båten eller seile sin vei i en yacht så gjør de kanskje det. De som ikke hadde muligheten blir roende etter i gangfart, mens yachten med de priviligerte seiler sin egen sjø.. ;)