Et nytt Midtøsten? Glem det

Condoleezza Rice ønsker seg et nytt Midtøsten. Det forstår jeg godt. Dagens utgave passer USA dårlig. USAs betingelsesløse støtte til Israels krigsmaskin kan vise seg å bli et nytt mareritt for Bushadministrasjonen. Samtidig ser vi et verdenssamfunn som står på sidelinjen og ser bort når Libanon og Gaza roper om hjelp. En del er beskjemmet, men mange applauderer det som skjer. Og de sivile lider som i alle kriger.

Libanon var i ferd med å reise seg fra ruinene av forrige okkupasjon. Optimismen hadde økt i takt med en stadig bedre økonomi. Ikke minst hadde turistene oppdaget landet. Så bombes de tilbake. Uskyldige mennesker dør i et stort antall. Veier, elektrisitet og vann ødelegges. Bygninger jevnes med jorden. Libanon og Gaza blør og verdenssamfunnet står som saltstøtter og bivåner. Er det ingen som forstår hva en slik behandling av et folk gjør med hatet mot den vestlige verden. Skal vi bli overrasket neste gang det smeller i vår del av verden? Hvor naive har vi lov til å være?

Hizballah er feige terrorister, la det ikke være tvil om det. De gjemmer seg blant sivilbefolkningen og bidrar på denne måten til å forsterke sivilbefolkningens lidelser. Men vi betrakter både Hizballah og Hamas kun med vestlige øyne uten å se et annet bilde. Det bildet kan kanskje forklare noe av årsaken til å begge disse organisasjonene har støtte i folket. Begge driver utstrakt sosialt bistandsarbeide i sine ”land”.

De har opprettet helsestasjoner og driver skoler for de aller fattigste. Dette bidrar til å gjøre hverdagen litt lettere for de som sitter aller lengste nede ved bordet i Midtøsten. Dette er selvsagt ingen unnskyldning eller et forsvar for den militante delen av Hizballah og Hamas, men noe vi må ta med i vår vurdering når vi skal forsøke å forstå hatet som bygger seg opp.

Det er en patetisk forestilling som skjer i Roma når verdens mektigste menn og kvinner skal leke fred. Hvordan kan man vedta en fredsprosess når ingen av partene er med i prosessen. Snakk om å bygge sitt hus på sandgrunn. Man kan vedta hva som helst, men det har liten mulighet til å bli virkelighet så lenge grunnlaget for freden dikteres av USA og Israel.

Har ikke verdens mektigste land lært noe av fadesen i Irak? Er det noen som husker George W. Bush tale der han forventet at folket ville strømme ut i gatene for å hylle hans gutter som de redningsmenn de skulle være. Jo, folket strømmet ut i gatene. For å unngå at husene deres ble bombet. Krigen i Irak pågår ennå, 3 år etter at den ble erklært vunnet. USA hadde ingen forståelse for at det var forskjellige folkegrupper med hver sine agendaer, det betaler de for ennå.

Hizballah og Hamas lar seg ikke bekjempe på samme måte som man bekjemper et land. Dette burde nå være en lærdom man har ervervet seg gjennom erfaring. Religiøs/politiske grupper har en annen struktur enn nasjoner. Dess flere bomber som faller på Gaza og i Libanon, dess flere tilhengere får terrororganisasjonene.

Israel har så sterk støtte fra USA at de skyr ingen ting for å oppnå sitt mål. De unnser seg ikke fra å ta livet av FN-observatører. Jeg nekter å tro at Israel har et så dårlig forsvar at de ikke vet hva de treffer. De fikk så mange henvendelser om posisjoner og bønn om å la være bombingen. Bygningen var merket med symboler og flagg. Den var opplyst om natten. Da skal det ikke være mulig å gjøre feil. Dette står for meg som en overlagt handling. På samme måte som bombing av ambulanser og hjelpesendinger. Den demonstrerer hvem som er spillets herrer og med USA betingelsesløse støtte kan drapene fortsette. Verdenssamfunnet reagerer ikke. Det som skjer er et massivt overgrep som knuser ethvert håp om fred og forsoning.

Det vi ser i Midtøsten nå er oppskriften på enda mer bomber og blod. Vi kan godt fordømme terrorhandlinger utført av muslimer, mens vi stilltiende aksepterer terrorhandlinger utført av Israel. Det handler ikke lenger bare om å desimere Hizballah. USA og Israel må forstå at de ikke kan diktere en fred i Midtøsten på sine premisser. Det er ikke fred, men i beste fall en utsettelse av krigen.