Dagbladets tause fattigdom

Jeg innrømmer det gjerne. Dagbladet blir jeg aldri klok på. Selv om jeg har lest avisa i over 30 år så er det noe med deres forsøk på å være landets sosialpolitiske vaktbikkje som forundrer meg. Den tiden er forbi for lenge siden. Den troverdigheten har de ikke lenger. Nå er de knapt en skjødehund, mer en Paris-Hilton-bikkje som stikker hodet opp av redaktøres Prada-veske.

Avisen har i noen dager kjørt en reportasje om våre rike landsmenn. Gjerne nyrike. De har gjort et stort poeng av at landet flyter av vin og honning for noen og vann og brød for andre. Og de har gjort sin vanlige botsøvelse der det å tjene mye penger er umoralsk og noe bare fotballspillere, lottomillionærer og kjendiser kan gjøre.

De oppsummerer det hele med en leder i dag som tar for seg den tause fattigdomen

"I dagens mediekultur er Petter Stordalens nye bil og Kjell Inge Røkkes nye båt en større nyhet enn foreldre som ikke har råd til å la barna sine delta. Nesten alle vi ser i offentligheten er vellykkede og rike mens de fattige er forsvinnende lite synlige. Det glitrer så mye av rikdommen at det skjuler fattigdommen. Tausheten om fattigdommen gjør skammen enda større."

Det er lenge siden jeg har sett en redaktør med så stor grad av selverkjennelse, men det er også lenge siden det kunne single i glass i Dagbladhuset. Glasset er borte og erstattet av et stålpanser som gjør at Dagbladet ikke helt har fått med seg virkeligheten utenfor egen dør.

Mitt spørsmål er bare: Hvis tausheten om fattigdommen gjør skammen større, hvorfor har dere ikke gjort noe med det da? Dere kunne jo ryddet den ene forsiden etter den andre. Er det fordi svaret er enkelt. Så enkelt som at reportasjene om Stordalens bil, Røkkes båt og Helene Rasks pupper selger bedre? Slik at et Dagblad på nedtur senker farten og utsetter blodbadet. Eller det fordi de store verdensbegivenheter som denne, opptar plassen?

Hvis dette er Anne Aasheims grep for Dagbladet, så ser dette dårlig ut. Selv er jeg bare blitt nettleser med papirutgave på lørdag. Noe mer er dere ikke verdt.

No blir det liv..

Fremskrittspartiet har mistet hver 6. velger siden Siv Jensen ble formann i mai i fjor. I følge valgforsker Bernt Årdal, viser gjennomsnittsmålinger av opinionsundersøkelser at FrP har falt fra 30,2 prosentpoeng i mai 2006 til 24,4 i mai i år. Noget må gjøres.

FrP undervurderte folk flests bekymring for klimaendringer. Slikt straffer seg, spesielt når man skal være et parti for folk flest. Siden dette er et vanskelig tema med lav troverdighetsnivå for FrP så spår jeg følgende scenario:

Støvfrakken som man tok av Carl Ivar da man utnevnte ham til eldregeneral kommer ikke i bruk igjen. Carl Ivar er en troverdig representant for de eldre. Det kommer til å bli utnyttet. Vi kan vente oss en massiv bruk av penger for å løse alle problemer i eldreomsorgen. En sikker vinner der Hagen blir akkompagnert på tungetale av Harald T. Nesvik. De kommer garantert til en avis og en TV-debatt nær deg.

Siv Jensen og innvandringspolitisk talsmann Per-Willy Amundsen kommer til å utnytte ethvert feiltrinn en innvandrer måtte begå. Et skikkelig lovbrudd med oppslag i VG/Dagbladet ville være som sendt fra oven. Men jeg tror faktisk ikke de har tid til å vente på det engang. Det kommer fortere enn du aner. Viggo Johansen og Oddvar Stenstrøm: Dere er advart.

Per Sandberg kommer til å tordne som bare han kan mot manglende veier og mot bompenger. At Frp i posisjon i diverse kommuner går inn for bompengefinansiering er bare skittkasting fra opposisjonen.

Kanskje man til og med henter inn igjen Hedstrøm. Mannen som ble herostratisk berømt for å ha sagt at det var ikke så farlig med drivhuseffekten i Østfold. Det var ikke så mange drivhus igjen.

Dersom meningsmålingene fortsatt viser samme tendens, så kommer det til å ble mye rai-rai.

Der ingen skulle tru at nokon kunne bu

Åslaug Haga setter pris på sentralisering. Nei, ikke i meningen at hun liker det. Tvert i mot. Hun vil vite hva det koster. Jeg er mer bekymret av hva hun vil med prosjektet.

Åslaug Haga har gitt NIBR i oppdrag å finne prisen på sentralisering. At hun bruker 5 mill på dette, gidder jeg ikke å hisse meg opp over. Det har vi råd til. Jeg er mer bekymret over hva hun har tenkt å bruke rapporten til. Hun vil tydeligvis finne kostnadene ved sentralisering, men ikke årsaken og verdien som sentralisering gir. Senterpartiet er Norgesmester i å få mye ut av lite.

Jeg er ingen distriktshater. Distriktet har vært mitt oppvekstområde og har mange kvaliteter. Når folk i stort omgang velger å flytte til sentrale strøk, så frykter jeg for tvangstiltak som skal snu folkestrømmen. Denne regjeringen er i stand til det.

Åslaug Haga mener det er en menneskerett å bo der en ønsker og få et likeverdig tilbud overalt. Der vi grunnleggende uenige. Jo da, man skal få lov til å bosette seg der en vil, men man kan ikke forvente at samfunnet skal tilby de samme løsninger overalt. Det har vi ikke råd til. Selv om det virker slik, så er ikke statskassen en Sareptas krukke. Men politikere har aldri mot til å si nei. Spesielt ikke i et valgår. Da er det bedre å vise til en utredning eller komité i arbeid. Når konklusjonen foreligger kan den legges nederst i skuffen.

En viktig verdi i vårt samfunn er at vi har en stor grad av valgfrihet. Den valgfriheten innebærer blant annet at vi kan selv velge hvor vi vil bo. Utviklingen av våre preferanser og ikke minst vårt økte utdannelsesnivå, har bidratt til at vi har andre krav og behov enn samfunnet hadde på 50-60-tallet. Dette har uten tvil bidratt til urbaniseringen og sentraliseringen. Samtidig har vi fortsatt noe av agraren i oss. Det forteller den eksplosive hyttebyggingen noe om. Vi ønsker å få litt av ”det gode liv” på landsbygda samtidig som bylivet foretrekkes i det daglige.

Selv om man pøser ut distriktspolitiske virkemidler på milliardnivå, så øker sentraliseringen. I perioden 1998 til 2006 var befolkningsveksten 5%. I samme periode økte befolkningsveksten i de meste sentrale kommuner med 8,6%. I rene tall er dette 200 000 innbyggere. På tross av dette, så tror fortsatt noen politikere på at man skal snu denne trenden ved å bredbåndere hele landet og servere caffe latte på Coopen. Det er nok ikke så enkelt.

Den største problemet ligger i kommunestrukturen. På tross av at vi ser hva som skjer med flytting til sentrale strøk, så har vi omtrent samme kommunestruktur i dag som i 1967, da Scheikomiteens arbeid førte til at antall kommuner ble redusert fra 744 i 1957 til 454 i 1967. I dag, 40 år senere er antall kommuner 431.

37% eller 161 kommuner har mindre enn 3000 innbyggere, 6% eller 280 000 innbyggere bor i disse kommunene. 75% av kommunene har færre enn 10 000 innbyggere. Dette forteller litt om problemet.

Stadig mer av kommunenes beslutningsgrunnlag er blitt bundet gjennom øremerkede tilskudd. Etter hvert som problemene i omsorgssektoren øker, så øker ropet som statlig styring, spesielt innen eldreomsorgen. FrP og Carl I Hagen er gjengangere, men flere henger seg på.

De små kommunene klarer ikke å henge med i den økende eldrebølgen. Selv om man jobber med interkommunale tiltak, løser ikke dette problemet. Små enheter er ikke attraktive blant arbeidstagere og man kommer fort i en ond sirkel. Omsorgsyrker er kvinnedominert og når kvinnene flytter, dør bygda. Dess flere reportasjer vi får om pasienter som dopes ned pga lav bemanning, dess kortere tid går det før noe skjer. Og det blir ikke færre eldre, tvert i mot.

Det viktigste grepet for å unngå økning i sentraliseringstakten er å opprette bærekraftige kommuner. Det innebærer kommuner med et befolkningsgrunnlag på 20-30 000 innbyggere. (ref. Jørn Rattsø) Det vil omtrent halvere antall kommuner og vi kommer ned på Sveriges nivå. De har i dag 290 kommuner fordelt på vel 8 mill. innbyggere. Danmark har tatt enda tøffere grep og gjennom den nye kommuneplanen nå 98 kommuner. Det er et urealistisk antall i Norge på grunn av geografiske forskjeller.

Skal man få til dette, må frivillighetsprinsippet som man innførte 1. juni 1995, fjernes. Jeg er sterk tilhenger av det lokale demokrati, men da må det være tuftet på realiteter, ikke bare ønsketenkning. Det er større skade for det lokale demokrati at Staten tar flere direkte beslutninger enn at man gjennom tvangstiltak reduserer antall kommuner. Det er skinndemokrati når man tror at man lar folket velge kommunestørrelse når Staten allikevel tar beslutningene gjennom økt øremerking av midler.

Noen må ta belastningen med å si fra at en kommune må i utgangspunktet ha 20 000 innbyggere. Dette er rammebetingelsene og så får kommunene selv finne ut hvem de vil samarbeide med. Alternativet er forvitring av lokalt selvstyre gjennom statlig styring.

Det hjelper ikke å strø milliarder over kommunene dersom de ikke er i stand til å forvalte disse på en mest mulig effektiv måte. Det blir ikke mer eldreomsorg av det. Skal Åslaug Haga få en mer balansert utvikling mellom distrikt og by, så er veien å gå gjennom større kommuner. Dropp i tillegg byråkratinivået som er kalt regioner. Det holder lenge med stat og kommune. En slik reform ville gi folk et bedre kommunalt tilbud og en større reell valgfrihet mellom å bli eller flytte til mer sentraliserte strøk. Selv om jeg er sterk motstander av tvangstiltak, så vil en endring av kommunestrukturen før eller senere være overmoden. Jeg tror den er det nå.

”I morgon skal eg byrja på eit nytt og betre liv, trur eg.
I morgon skal eg gjera noko med kommunestrukturen, trur eg.
Men ikkje i dag. I dag er det snart eit nytt val”

Fritt etter Jacob Sande.

Innlegget er opprinnelig publisert på Minerva.

Støtt innsamlingen til Ingebrigt Steen Jensens pappaperm

Vanligvis er det vi som blir hjulpet av Ingebrigt Steen Jensen. Mr. Stabæk, Dinamo-gründer og foredragsholder. Men nå er han i trøbbel. Han har ikke råd til pappapermisjon om de nye reglene blir innført. La oss rekke ut en utstrakt hånd til mannen og gi ham det han trenger.

Ingebrigt Steen Jensen er en av disse guruene som løper fra foredrag til foredrag der han for skarve 70- 80 000 kr setter sammen selvfølgeligheter på en morsom måte, får oss til å stå på stolene av begeistring og etterpå er vi alle enige om at dette var det beste foredraget vi hadde hørt noensinne og nå skulle vi virkelig ta rev i seilene. Og på mandag har vi glemt alt sammen igjen. Det er jo ikke Ingebrigts skyld.

Ingebrigt tjener godt på sin virksomhet. 2,5 mill pr. år. Derfor har ikke Ingebrigt råd til å ta pappapermisjon. Han vil jo tape 200 000 pr. måned og da vil han jo bare tjene 1,7 mill. Det er opplagt at det ikke er nok til å leve av. Man bor da i et overmøblert hjem i Bærum og har driftskostnader må vite.

Jeg støtter Ingebrigt fullt ut. Det er skammelig at når man tjener så godt, så skal STATEN avspise Ingebrigt med sølle 30 000 pr. måned. Det er selvsagt at rike mennesker må få full kompensasjon. Det er jo ingen som kan klare seg på 30 000 pr. måned. I Bærum.

Dersom Ingebrigt hadde hatt råd så ville han gjerne være mer hjemme med sine barn. Det er det ingen tvil om. Les hva Ingebrigt har skrevet i et ”hundreårsbrev til sitt ufødte tippoldebarn.

”Håper du har tid til å gå på kamp og til å kose deg. Nå som jeg har vært død i snart 50 år (jeg er 50 år om en måned, og satser på å leve til jeg blir 100, skjønner du!) er det sikkert merkelig å tenke på hvordan jeg brukte tiden min. Jeg løp fra møte til møte, jeg, i 30-40 år av mitt liv. Jeg stresset meg opp over ting som ikke var det granne viktige, ble urolig for problemer som aldri oppsto og hadde altfor lite tid og plass i livet mitt for det som egentlig gjorde meg lykkelig.

Jeg var for eksempel altfor lite sammen med oldemor og oldefar, altså mine to barn, Thea og Oskar. Da de var små - nå er de 15 og 13, forresten - ville de at vi skulle slappe av, kose oss, stresse ned, spille kort og prate, men jeg var veldig ofte på et møte i stedet. De er vel døde de to også når du leser dette, men kanskje du rakk å treffe dem?”

Hele brevet kan leses her.

Kanskje vi skal starte en kronerulling til Ingebrigts pappapermisjon. Eller bekoste en sterilisering.

Noe må vi gjøre slik at mannen får anledning til å ta en pappa-permisjon. Dersom permisjonen innebærer at han ikke uttaler seg offentlig under permisjonen, så skal jeg vurdere en større donasjon til Ingebrigt Steen Jensens pappapermisjonsfond. Gi så det svir.

Politiker med tunnelsyn

Borghild Tenden (Venstre, Akershus) er en politiker med godt utviklet tunnelsyn. Noe som hun har avdekket de siste dager.

28. desember 2006 sa hun:
- Hanekleivtunnelen må klargjøres raskest mulig og senest før fellesferien.

28. mai 2007 sa hun:

– Det er grunn til å spørre seg om arbeidsulykken i Hanekleivtunnelen kan skyldes at Samferdselsdepartementet har lagt for stort tidspress på entreprenøren for å få tunnelen ferdig. Arbeidernes sikkerhet må ha topp prioritet, sier Borghild Tenden, som er nestleder i Stortingets transport- og kommunikasjonskomité.

Ja vel, nei. Det er slike politikere som gjør at man lurer på hvem som har valgt dem.

Hvilken ytringsfrihet?

Mange heiser ytringsfrihetens faner til forsvar for RCTV i Venezuela fordi ikke fikk fornyet lisensen (den ble ikke stengt uten videre som man kan få inntrykk av). Men jeg undres litt over hvilken ytringsfrihet som da er truet. Vår form for ytringsfrihet eller RCTVs?

Jeg kan vanskelig plasseres i fanklubben til Hugo Chavez. Og ja, jeg er også bekymret for hans vennekrets og hans stadig økende dekretstyring. Heldigvis har jeg ingen hensyn å ta verken til partier eller organisasjoner. Fordi jeg ikke er medlem av noen. Jeg kan derfor tillate meg luksusen det er å forsøke meg på en prinsipiell debatt uten å se verken til venstre eller høyre..

Jeg har kommentert på noen av bloggpostene vedr. RCTV og det faktum at de ikke fikk fornyet lisensen til å kringkaste på det tradisjonelle nettet i Venezuela. De kan fortsatt benytte kabel og satellitt, men det er ikke særlig utbygt.

Å miste lisensen er jo ikke noe som er spesielt for Venezuela. Jeg mener å ha registrert at en borgerlig regjering nær oss gjorde noe lignende. Og skulle brenne i helvete for det. Uten at ytringsfriheten var truet.

Noen bruker faktisk det faktum at Chavez fulgte spillereglene og ikke fornyet konsesjonen som et sannhetsvitne på at da kunne ikke RCTV gjort mye galt. De mener at stasjonen burde vært stengt så fort kuppet var over, tydeligvis. Ja, kanskje det?

Dersom man ser på RCTVs historie så er jeg litt nysgjerrig på hvilken ytringsfrihet RCTV er opptatt av. Det er vel nå et ubestridelig faktum at RCTV spilte en rolle under kuppet i april 2002. De var definitivt på kuppmakernes side og nektet den avsatte (og lovlig valgte) president Chavez å slippe til i media. De to statlige stasjonene ble stengt og det var derfor bare kuppmakernes budskap som slapp til i eteren.

Er det denne form for ”ytringsfrihet” man nå heiser fanene for? Eller brukes ytringsfriheten i Venezuela som argument for angrep på Hugo Chavez. Det trenger man vel strengt tatt ikke.

Hvor var de som roper høyest om at ytringsfriheten er truet, da kuppmakerne stengte radio- og tv-stasjoner som ikke sendte kuppmakernes budskap?

Jeg registrerte ikke mange protester da.

Hva mer, Djupedal?

Jeg må komme med en liten innrømmelse. Jeg har ikke vært medlem av fanklubben til Øystein Djupedal. Men nå fortjener mannen og hans parti ros. Hans avbikt i VG i går gjorde sterkt inntrykk.

Det eneste som gjorde meg litt tvilende var tidspunktet. 1. pinsedag er jo kjent som dagen da den Hellige Ånd kom over disiplene og fikk dem til å tale i tunger. Kunne det være at den Hellige Ånd i farten hadde bommet på en disippel eller to og fått Øystein til å si noe han ikke forsto? Nei, tvilen får komme tiltalte til gode.

Det gjorde godt for en høyreavviker som i årevis har trodd på at man ikke kan leke seg til kunnskap, men at læring hjelper. Det har vært tider da tvilen har kommet snikende, men jeg har vært fast i troen. Og har nå fått en fersk trosfelle. Det varmer.

Men så kommer man jo i tanker om det kan være noe mer for SV å gjøre avbikt på. Kanskje privatskoler er en fordel for skolevesenet, bare Øystein får tenkt seg om. Eller at markedsliberalistiske prinsipper er det som får verden til å gå rundt. Eller kanskje privatisering av helsevesenet?

Vel vi får nøye oss med en god start. Øystein, du har gitt Pinsen nytt innhold.

Næringsministerens verktøykasse er full

Det er bare en myte at det ikke finnes verktøy i nringsministerens verktøykasse. Den er smekkfull. Av ord. Ord formet til floskler som ikke har noen effekt. Heldigvis.

Vi har sett det igjen. Hydro solgte Hydro Polymers til engelske Ineos. På sidelinjen stod næringsminister Andersen og skar tenner. Uten at det gav noen synlig respons hos selgerne.

Fagforeningsleder Leif Sande satte ord på det mange i fagbevegelsen følte:

Retorikken får de terningkast seks for, men handlingene får de null for.

Jeg lurer forresten på hvordan terningene i LO ser ut. En annen ting jeg også lurer på er hvorfor det er så fælt når utlendinger kommer til Norge for å kjøpe bedrifter, når den samme fagbevegelsen jubler når norske bedrifter kjøper opp i utlandet. Det er vel like ille for de utenlandske arbeiderne å få en utenlandsk (norsk) eier?

Det er en god grunn til at næringsminister Andersen ikke kan gjøre noe. De statsbedriftene som er børsnoterte må følge de spilleregler som finnes i det kapitalistiske systemet som børsnotering innebærer. Det vet nok Jens Stoltenberg godt. Det var jo han som sørget for at Telenor og Statoil ble børsnotert.

Det finnes en enkel løsning som kan fylle verktøykassen til Andersen med handling. Siden de rødgrønne har flertall kan de jo kjøpe tilbake majoriteten i de børsnoterte selskapene. Pengene finnes. Statskassen flyter over av gods og gull. Men de kommer ikke til å gjøre det. Risikoen ved å overlate store bedrifter av Telenor og StatoilHydro størrelse til politikere, er for stor. Sporene av tidligere tiders statsdrift skremmer.

Derfor kommer vi fortsatt til å høre mye skrik og se lite ull. Heldigvis.

Unnskyld Atle Karlsvik

Jeg har gjort deg urett! Fordi jeg begikk en synd som jeg ofte advarer andre om; jeg trodde det avisene skrev om og antok at det var riktig at du hadde jukset med reiseregninger. Jeg skulle ikke fulgt opp min første bloggpost om saken. Jeg er mer stolt over den enn oppfølgerne.

Uansett om du har lest det jeg har skrevet eller ikke, så vil jeg gratulere deg med frifinnelsen. Med skamrødme ber jeg om unnskyldning for at jeg lot meg forlede til å skrive noe som retten har fastslått var feil.

Småligheten kjenner ingen grenser

Jeg misliker sterkt "små" politikere. Politikere som burde ha vett nok til å la være å dumme seg ut. Jeg trodde bedre om Erna Solberg enn det hun presterte i "Valla skriver bok"-saken.

Jeg har ment mye om Valla. Svært mye har vært negativt. Men selv om mitt politiske ståsted er nærmere Solbergs enn Vallas, reagerer jeg på småligheten som Erna presterer når det gjelder Vallas forfatterskap.

Erna har sikkert gode forklaringer på at hennes ytringer ble som de ble, men når vi i dag ser at fakta er at Valla dikterer 15 min. pr dag, så blir hennes "trygdemisbruk" noe aparte. I tillegg klarte jo Erna å lokke med seg Wiener-Hanssen også. Godt gjort. Hadde man sjekket fakta så hadde det jo ikke blitt noen sak. Det hadde jo vært synd og skam for politikere som er overarbeidet.

Som tilhenger av det kapitalistiske system og markedsøkonomi må jeg bare bifalle Vallas bruk av tid. Tenk hvor mange mennesker hun setter i virksomhet. Konsulent i forlaget, designer til å utarbeide omslag, korrekturlesere, typografer til å brekke om manus, trykkere til å trykke boka, distribusjonsmedarbeidere for å få den ut i salg, bokhandlere til å selge boka. Kritikere til å anmelde den. Og ikke minst en politiker eller to og noen skarve journalister.

Den eneste som ikke tjener på dette er stakkars meg. Eg berre bloggar eg, mens jeg lurer på hva galt jeg har gjort som har fortjent slike politikere.

Så juksar me litt.........

Det er Ingrid Espelid Hovigs skyld. Hun gav jukset et ansikt. Hun sjarmerte kjøkkenforkle på en hel nasjon og bidro til at det å jukse ble noe positivt.

Når 82 BI-studenter, kremen av norsk ungdom, nå er tatt i juks, så er det noe de har lært av Ingrid. I følge studentene er det bare de "dummeste" som er tatt. De aller fleste jukser om man skal tro intervjuene med de reflekterte kommende næringslivsledere.

Jeg er selv gammel BI-student, så det gjør vondt å se dagens studenter fare over begreper som etikk og regelverk med en holdning om at det er ikke så farlig. Eller at det er reglene det er noe galt med. Ikke deres egne handlinger.

Det er disse studentene som om få år skal utvikle norsk næringsliv. Deres nonsjalante holdning til rett og galt lover ikke godt. Er etikk et fag som er nedprioritert fra dagens næringslivsundervisning? Mye tyder på det. Ikke minst fordi næringslivsledere ikke er spesielt opptatt av etikk. Det blir liksom aldri tid til det. Derfor er jukset på BI bare et speilbilde av den virkelighet studenten skal inn i.

Jørn Bue Olsen tok sin doktorgrad på etikk i telekombransjen. "Om doble normer i næringslivet - etikken i tidsklemma". Der fant han tildels sjokkerende holdninger som f. eks. " I business er alt tillatt". Etikk var noe man skulle ta fatt i bare man fikk gjort alle de andre viktige sakene.

For mange er det viktig å ikke bli tatt med buksene nede. Ikke å gjøre de riktige tingene. Går det galt, er det bare å ringe Geelmuyden og Krise.

Derfor er ikke etikk et viktig fag ved våre høyskoler og universitet. Derfor er jeg heller ikke sjokkert over at så mange ved BI jukser. Bare trist. Trist som faen.

Bunadspolitiet slår til

Bunadspolitiet har for meg vært et begrep omtrent like konkret som Jesus. Alle har hørt om det, men ingen har sett det. Ikke nå lenger. 17. mai sto en av dem frem.

Bildet viser bunadspolitiet før han slo til mot ukorrekte bunadskreasjoner. De fleste fikk en muntlig advarsel, men det vanket noen bøter.

Det aller verste tilfellet medførte at den uheldige ble lagt i jern. Det var en en vestkantfrue med Øst-Telemarkbunad og en Kollenhamster (engelsk setter) i bånd; hvis forbrytelse var at hun var iført en Burberry-paraply.

Resten av tiden sørget vårt lokale bunadspoliti for å holde E-16 stengt, slik at våre barn fikk gå uforstyrret i tog. Til stor forlystelse for en turistbuss med amerikanere.

Surprise - surprise: Makta rår

Børge Brende er på krigsstien. De rødgrønne har brukt makt og fjernet Kaci Kullman Five fra Statoilstyret. Og erstattet henne med Kjell Bjørndalen. Man kan få åndenød av mindre. Jeg går ut fra at champagnen gikk i vrangstrupen på Øvre Montebello. Det er selvsagt utenkelig at Høyre i maktposisjon ville fjernet politiske motstandere fra et statseid styre, ikke sant?

Jeg orker ikke å hisse meg opp over akkurat det, liberalkonservativ aldri så mye. Brende har tydeligvis glemt at det var en borgerlig regjering som fjernet LOs representant, Ellen Stensrud fra Statoilstyret i 2002. Hva skal man med makt om man ikke bruker den?

Det jeg orker å hisse meg opp over er at man slenger politiske kjøttbein i form av styreverv i en av landets viktigste bedrifter. Norges største bedrift er for viktig til det.

StatoilHydro fusjonerer fordi man skal satse mer internasjonalt. Man henter inn internasjonal ekspertise i form av Roy Franklin. Det innebærer også at engelsk innføres som styre-språk. Da er det vanskelig å forstå hva Kjell Bjørndalen skal bidra med. Ikke kan han engelsk ( i følge ham selv), ikke har han noe særlig internasjonal erfaring. Hvordan han da øker styrets kompetanse, er vanskelig å få øye på.

Bjørndalen har bidratt med LOs milliarder til de rødgrønne og sitter i APs sentralstyre. Det kan jo ha hjulpet.

Jeg har bare ett spørsmål til majoritetseieren: Hadde dere ingen dyktige kvinner med internasjonal erfaring og engelsk-kunnskaper som et alternativ til Bjørndalen?

Hvorfor velger de rødgrønne private løsninger?

The heat is on. Daglig fores vi med skrekkscenarier om hvilke ulykker som vil vederfares den norske borger og vårt land, dersom man i det kommende valg stemmer på partier som går inn for private løsninger innen omsorgstjenester. Martin Kolberg er korstogets fanebærer. Det store paradokset er at de rødgrønne velger private løsninger til å ta hånd om våre kjære små.

Nå bør man kanskje ikke overraskes over at sosialister ønsker offentlige løsninger. Det som imidlertid overrasker er at så fort en tjeneste er privat så er den pr. definisjon dårligere enn en offentlig. For å få en indikasjon på om dette stemmer, så kan man jo lese Helsetilsynets diverse tilsynsrapporter fra det offentlige tjenestetilbudet.

Men det store paradokset er at når man snakker om ”bestemor på anbud” og fordømmer at private tilbyr tjenester innen eldreomsorg, så snakker ikke Martin Kolberg om ”barn på anbud”.

Pr. 15. desember 2006 var det 235 000 barnehagebarn i Norge. Av disse befant 46% eller 108 000 seg i private barnehager. Private barnehager hadde desidert sterkest vekst fra 2005 til 2006 med 63%. Offentlige barnehager økte med 37%. I følge SSB.

I Soria Moria-erklæringen har Regjeringen løfter om felleskap, velferdsstat og det offentliges ansvar. På tross av dette beholdt de den forrige regjeringens målsetning om at 70% av utbyggingen skal skje i privat regi. Et aldri så lite paradoks.

Øystein Djupedal har gått mot private skoler fordi "kommersielle skoler" truer den offentlige skolen. Jeg har ikke hørt noe om at private barnehager truer de offentlige. I denne sammenhengen kan vi trygt si at "hensikten helliger middelet"

Kan noen gi meg en god forklaring på at det er helt ok at private tar seg av våre kjære småbarn og tjene penger på dette, men skal holde seg langt unna bestemor?

Opp alle jordens bundne trelle

Jeg benytter anledningen til å gratulere arbeidere av alle slag og klasser med dagen. ”Alle skal med” er det nye mantraet for de sosialistiske kadre.

Men arbeiderklassen er ikke med i dag. De feirer nok på tradisjonelt vis. Det betyr litt stell av hagen, åpning av campingsesongen med grilling av pølser og kanskje en liten rullingssneip. Ikke sant, Magnus Marsdal.

Å gå i tog er for profesjonelle arbeidere. Som har bedre utdannelse og høyere lønn enn proletariatet. Som innerst inne kanskje bærer en liten forakt for de tusener som er den egentlige arbeiderklassen. Som stemmer FrP fordi AP og SV har sveket dem.

I dag er avsynging av Internasjonalen obligatorisk. Bare så synd at det er maksimalt to vers som synges når elitearbeidere samles. Det tredje verset starter nemlig slik:

Imot oss statens lover bøyes,
av skatter blir vi tynget ned.

Det liker nok ikke Kristin Halvorsen og Martin Kolberg å synge.