Hva driver Høyre med?

Høyre har så langt hatt relativt klare standpunkt for hvordan Staten skal utøve sitt eierskap. Men nå har opsjonsblodtåka rammet gangsynet til bl. a. Per Kristian Foss. Er det markeringsbehovet som er blitt for sterkt, eller er man så redd for velgernes reaksjoner at gode prinsipper kastes på båten?

Per-Kristian Foss mener næringsdepartementet kunne ha foretatt seg noe med de store utbetalingene til Hydro-toppene. (Dagens Næringsliv 1. august)

Det er ikke mange månedene Stortinget diskuterte Eierskapsmeldingen. I innstillingen hadde Høyres representanter i Næringskomitèen følgende forslag:

Medlemene i komiteen frå Framstegspartiet, Høyre og Venstre visert til at i tråd med prinsippa for god eigarstyring kan og skal ikkje staten gje direkte instruksar eller signal til styra om konkrete vedtak, verken formelt eller uformelt. Saker som krev tilslutning frå eigarane i samband med selskapa sine vedtekter skal avgjerast gjennom aksjonærdemokratiets vanlege reglar.

Det synes jeg er et meget godt forslag. Det Høyre bedriver nå, er ren opportunisme. Det bør de overlate til noen som kan det bedre.

Fra den ene katastrofen til den andre

Statssekretær Raymond Johansen er en reisende katastrofe. Nei, reisende i katastrofer, mener jeg. Den ene dagen Somalia, den neste Palestina. Han har en nese for kriser. Nå har han funnet enda en.

Jeg trodde Jonas drev sine lakeier hardt. Tydeligvis ikke hardt nok, siden statssekretær Johansen finner åpning i krisekalenderen for å overta som formann i Elitestyret i Vålerenga. Fra den ene katastrofen til den andre.

Finansminister Kristin Halvorsen lyver

I opsjonssaken benytter de rødgrønne alle triksene de kan (og de er ikke få) til å diskreditere Hydroledelsen og styret. Det ubehagelige søkelyset som er satt på regjeringen må slukkes. Ja, selv ikke en direkte løgn går man av veien for å servere oss. Slik finansminister Kristin Halvorsen gjorde på TV2-nyhetene torsdag kveld.

- Dette står på ingen som helst måte i forhold til arbeidsinnsatsen de har lagt ned. Dette skyldes høy oljepris og internasjonal høykonjuktur, og står ikke i forhold til det noen investerer i jobben sin, sier Kristin Halvorsen til TV 2 Nyhetskanalen.

Dersom Kristin Halvorsen har rett i at fremgangen for Norsk Hydro kun skyldes høy oljepris og internasjonal høykonkunjunktur, så burde vel Statoil ha omtrent samme kursutviklingen som Hydro?

Journalister generelt er sløve og sjelden gjør hjemmeleksa si. Intervjueren i dette tilfellet var intet unntak. Derfor kom det ingen kritiske spørsmål om sammenligning med andre selskaper. Jeg har derfor gjort hjemmeleksa for TV2.

Jeg har sett på kursutviklingen i Norsk Hydro og Statoil de siste 5 årene. Tallenes talle er relativt klare:

Norsk Hydros kurs 2. august 2002 var på 55 kr. Kursen i går var 221. Stigningen er altså på 301%. Statoils kurs 2. august 2002 var 61 kr. Kursen i går var 171. Det tilsvarer en økning på 180%.

Norsk Hydro har altså prestert nesten dobbelt godt som Statoil i samme tidsrom. Med den samme utviklingen i oljeprisen og den samme konjunkturutviklingen. Det må da bety at Statoil har en meget dårlig ledelse.

Kan forskjellen skyldes at Hydros ledelse og styre har vært dyktigere, gjort noen strategiske smarte valg fordi de er smartere, eller er forskjellen bare tilfeldigheter?

Når Kristin Halvorsen snakker om arbeidsinnsats, så er dyktighet og smartness vel så viktig som hvor mange timer som legges ned. Men det er kanskje litt vanskelig for en politiker å forstå.

Norsk Hydro har i denne 5års-perioden sørget for at Staten alene har blitt 95 milliarder rikere. Ikke bare fordi oljeprisen har steget, men like mye fordi ledelsen har sørget for å synliggjøre verdiene i selskapet gjennom riktige strategiske valg.

Kristin Halvorsen må selvsagt få ha sin mening om hvorvidt opsjonene er urimelige eller ikke. Men at hun må lyve for å få frem sitt budskap er trist. Eller kanskje vi har en finansminister som ikke vet bedre. Jeg er usikker på hva som er verst.

En blogger bør kjenne sitt publikum

Enhver avis med respekt for seg selv og manglende respekt for leserne, holder seg med bloggere. Dette er ofte lokale "kjendiser" som skriver om mer eller mindre interessante tema. Ofte mindre interessante. Min lokalavis: Budstikka, er intet unntak. Men noen ganger går det galt for bloggeren. Slik det gjorde på tirsdag. For Ingebrigt Steen Jensen.

Først av alt. De som måtte tro at jeg har noe i mot Ingebrigt personlig, så er det helt feil. Jeg har ved noen anledninger kritisert ham for hans utspill. Jeg kjenner ham ikke og det nærmeste jeg har vært, er at vi ved en anledning holdt foredrag for samme forsamling. For sånn ca. 10 år siden. Ingebrigt tar stor plass, stikker hodet ofte frem og deler sine meninger i tide og utide, da får han tåle noen tilbakemeldinger.

Tirsdagens blogg fra Ingebrigt var i sin helhet viet at han var en av 115 uheldige bilistene (les idiotene) som har klart å oppnå 8 prikker og blant de som har fått beslaglagt førerkortet. Ingebrigt mener i fullt alvor at en som får 8 prikker er uheldig!! Han poengterte også den himmelropende urettferdigheten som gjorde ikke alle fikk lappen inndratt.

Ingebrigt hadde nok forventet en strøm av sympati, i klaroverbevisning om at i Bærum er respekten for fartsgrenser omvendt proporsjonal med tykkelsen på lommeboka. Han fikk som fortjent.

Jeg lar meg imponere over at en sjåfør som har fått 6 prikker i førerkortet, ikke passer bedre på, men suser forbi en fotoboks i beslagsfart. 8 prikker i førerkortet tilsier at du er en notorisk trafikkbølle som egentlig burde vært parkert for lengre tid enn 6 måneder. Selv i Bærum får du ikke heltestatus for det, endog om navnet er Ingebrigt Steen Jensen aldri så mye. En blogger bør kjenne sitt publikum.

Eller som Ibsen ville sagt det: «Se, det fikk fanden fordi han var dum og ikke beregnet sitt publikum».

Når inkompetansen blir overtydelig

Opsjonsdebatten raser. Det er ikke måte på hvor sterke adjektiver man er i stand til å bruke. Det hele handler egentlig ikke om opsjoner, men om man skal bryte avtaler eller ikke. Det er det bare politikere som kan tillate seg å gjøre. Er man styreformann i Hydro, så må man holde avtaler.

Næringsdepartementet kommer til å lete etter en syndebukk som skal unngjelde for den inkompetansen som råder i dept. Departementet ble orientert om hva Hydro ville gjøre, 21. juni i år.

At statssekretær Rikke Lind ikke forsto hva det gikk ut på, bør ikke ligge Reinås til last. Hun viste oss til fulle hva C. J. Hambro mente da han sa de bevingede ord: «En statssekretær er en stedfortreder. Han (hun) gjør fortred i statsrådens sted.»

Jeg er ingen stor tilhenger av opsjonsavtaler i bedrifter som f. eks. Hydro. Til det er resultatene for mye avhengig av konjunkturutvikling som olje- og aluminiumspris. Men jeg er sterk tilhenger av at man gjør opp for seg etter de avtaler som er inngått.

De rødgrønne burde skjønt at når man avviklet opsjonsordningen i Hydro, så ville det koste noe. Fordi kursen på Hydro hadde steget sterkt og selskapet er blitt 3 ganger mer verdt enn da opsjonene ble inngått. Men allikevel blir man hver gang like overrasket. Det burde man ikke.

At statens verdier har økt tilsvarende, det legges ikke mye vekt på. Det viktigste er å unngå opsjonsutbetaling. Hadde kursen på Hydro falt tilsvarende, så hadde det ikke blitt utbetalinger i det hele tatt. Da hadde Reiten og Reinås fått sparken for udugelighet. Nå mener man at de bør sparkes fordi de har vært flinke og bidratt til kursstigning. Logisk, ikke sant.

Det er et samlet styre som har besluttet dette. Det innebærer at de ansattes representanter også har stemt for. Det gjorde de fordi de så at alternativet til ikke å holde inngåtte avtaler, ville være verre for Hydro. De ansatte har med andre ord, langt mer gangsyn og fornuft enn mange av sine kritikere.

Politikerne som i dag fordømmer utbetalingene, visste utmerket godt hva som skulle skje. Kanskje forstod de det ikke. Da skal man ikke ha slike verv. Men om de forstod det og unnlot å gjøre noe, så er dette nok et eksempel på en type politikere jeg aldri ville turt å gå i livbåt med. På grunn av egen inkompetanse dolker de andre i ryggen. Det er ikke pent å se på.

Som ved en skjebnens ironi, bringer i dag VG over hele forsiden, nyheten om at en kvinne i Kristiansand har vunnet 26 millioner på Lotto. Og nasjonen jubler.

Fotball er en studie verdt

Jeg fascineres av fotball. Ikke så mye for selve kampen, selv om det kan være spennende nok. Nei, jeg synes det som skjer rundt, mellom, foran og bak kampene er vel så interessant. Sosiologien, med andre ord.

Det som undrer meg aller mest, er hvordan arbeidstagerne: fotballspillerne, holder ut. Holder ut å bli skreket til, kalt idioter og jeg vet ikke hva, av lederene sine. At jeg bruker Lillestrøm som eksempel, er nesten tilfeldig. Det kunne nesten vært hvem som helst.

For 14 dager siden spilte Lillestrøm kamp mot Kaerjeng og vant 2-1. Spillet var så dårlig at laget ble holdt igjen i garderoben i 1,5 time for å høre tordentale av Fjørtoft og Nordlie. Det gikk så langt at noen spillere gråt. Sist en arbeidstager fortalte at hun var blitt så trakassert at hun gråt, ble det et helvete.

I går spilte Lillestrøm mot det samme "møkkalaget" igjen. Og tapte 1-0. Da hadde man ikke ord igjen. De var brukt opp i garderoben hjemme.

Hvorfor er det slik at fotball-ledere bruker ledelsesteknologier som næringslivet har forlatt for lenge siden?

Management By Fear, er forlatt av de fleste ledere. Fordi det ikke fungerer. Tvert i mot. Frykt lammer de fleste medarbeidere og de blir redde for å gjøre feil, som igjen leder til at de gjør feil, eller ikke presterer. Det morsomme er at det samme næringslivet leier inn trenere og ledere til skyhøye honorarer. Som står for en lederfilosofi de selv har forlatt.

Tom Nordlie og Jan Åge Fjørtoft tror at det hjelper å skrike til spillerne. Å bryte dem ned slik at de gråter. Spillerene viste i går at det er feil medisin.

Hvorfor finner voksne mennesker seg i dette. Er det den fete lønna, eller er det fordi man er vant til det og tror det skal være slik? Det er vel bare i fotball dette kan skje? Kan det være grunnlag for en Masteroppgave kanskje?

Dyskalkuli i Næringsdepartementet

Rikke Lind er statssekretær i Næringsdepartementet. Det burde være viktig posisjon i statsapparatet. Vi kan vel forvente at en person som bekler en slik stilling kan foreta relativt enkel summering?

Når styreleder Jan Reinås i møte med henne 21. juni forteller at opsjonsordningen i Hydro avvikles og at det innebærer at Eivind Reiten får 28 mill. utbetalt, så klarer altså ikke Rikke Lind å regne ut at hele opsjonsutbetalingen beløper seg til 210 mill. Imponerende.

Kjente ikke til totalbeløpet

Til Aftenposten i går sa statssekretær Rikke Lind at hun ikke kjente til at det til sammen skulle utbetales 210 millioner kroner til 35 Hydro-topper. Hun uttalte at informasjonen hun fikk var av «overordnet og mer generell karakter». I går kveld sa Rikke Lind at hun aldri har benektet at departementet kjente til enkeltbeløpene. - Jeg ble spurt om 210 millioner av Aftenposten, og det sa jeg at jeg ikke kjente til. Men jeg har aldri blitt spurt om noen mindre beløp, sier Lind til VG.

Et lite tips til Lind. Siden du kjente til utbetalingen til Reiten, så finner du svaret på resten i Hydros årsberetning og i pressemeldinger fra konsernet. Jeg går ut fra at de blir lest hos største aksjonær. Siden er det bare å summere. Om hun er dårlig på summering, så er hun helt rå på bortforklaringer. Kanskje en viktigere egenskap for en statssekretær?

Reisebrev fra det forjettede land

Tjøme og dets sommerinnbyggere er noe for seg selv. På Tjøme har selv bikkjene dyre designersolbriller. Søndag møtte jeg ett eksemplar av arten. I kledelig cabriolet, selvsagt.

Jeg har henlagt mitt kjødelige legeme til noen dagers otium i finanselitens andedam. For at ikke noen av mine lesere skal tro at jeg har ranet en bank eller vunnet i Lotto, så iler jeg til med å si at jeg har svigerfamiliært meg inn i det riktige selskap. Jeg kan derfor nyte fruktene av et godt giftermål (eller fusjon) som det heter på Tjømeklanens stammesprog.

Søndag måtte jeg ha luft i luken og tok mine håpefulle små med til Tønsberg. De for å se Simpsons. Far for å betrakte feriegjestene. Og kanskje lese aviser.

Vel etablert på Brygga, Tønsbergs egen catwalk, med dagens aviser og en kaffe. På brygga går man enten for å se eller bli sett. Jeg valgte det første. Oppsummert kan man si. Båtene er blitt større, damene er blitt tynnere, mennene er blitt rikere.

Den ene båten større og fetere enn den andre linet opp langs brygga. Utslitte fillipinske praktikanter ble brukt som fendre, mens de arbeidsløse spradet i land. Dyre hårbøyler signert Dior eller Chanel og de små signalene som bare kjennere ser. Det dyre Patek Philippeuret rundt en arm som var i ferd med å brekke i solgangsbrisen.

For det er på Tjøme de arbeidsløse vestkantfruene er på sommerferie. Og det er på Brygga de catwalker. Men kan man kalle det sommerferie når man er arbeidsløs? Vel, de slipper å sitte med et krus for å tigge på Brygga.

Det skjedde forøvrig en nesten-ulykke på torsdag. Polet på Nøtterø gikk tom for Krug 1990. Bare en redningsaksjon med tilhørende helikopterunnsetning bidro til å redde middagen for min gode venn og nabo, Preben Dedekam-Leopoldsen og hans fortryllende kone, Billemor.

Apropos helikopter. På Tjøme surrer og durer det som om du befinner deg i en krigssone. Ialle himmelretninger I følge servitørene på Engø Gaard, er det å ankomme restauranten med hjulvisp, nå siste dille blant pengesterke kunder. Tid er penger må vite. Jeg har selv vært inne på tanken, men en sjekk av bank-kontoen konkluderte med at jeg hadde mer tid enn penger.

En sommer er over og jeg har fått kikket litt inn i det forjettede land. Som man sier på Tjøme: Han kom ikke til sine egne - og de kjente ham ikke. Men gøy er det.


En bloggpost i samme kategori: "Rike barn leker best"

Vi må ikke sette til verden FrP-politikere

Det er forkastelig å bære frem barn som kan vokse opp og bli FrP-politikere, mener Vox populi. På denne måten støtter jeg Charlotte B. Finnesands utspill om at handicappede barn ikke bør settes til verden.

Charlotte B. Finnesand stiller til valg for FrP ved kommune-og fylkestingvalget i Rogaland. Hun mener det er et stort samfunnsøkonomisk problem at kvinner er så egoistiske at de vil føde barn med funksjonshemming.

- De uttaler hver gang at samfunnet har behov for dem som er annerledes, at disse barna er en berikelse og så videre.

- Personlig synes jeg ikke at behovet er til stede. Jeg kan ikke se nødvendigheten av med viten og vilje å sette barn til verden som vi vet med sikkert vil komme til å koste samfunnet enorme summer i pleie, omsorg og utstyr.

- Jeg har ingenting usagt med dem som allerede er født, jeg ønsker bare å få lov til å gi uttrykk for min personlige mening om at behovet for å bevisst sette handikappede barn til verden er forkastelig og unødvening, når det er så mye elendighet rundt om i verden vi kunne brukt midlene og energien vår på, konkluderer Finnesand i brevet.

Jo da, FrP har alltid vært opptatt av elendigheten rundt om i verden og å bruke penger på bistand.

FrPere fremsetter så mange rare forslag som vil koste samfunnet så mye penger, at vi rett og slett ikke har råd til å sette FrP-politikere til verden.

Jeg går ut fra at legevitenskapen nå har funnet kromosomet som gjør at folk velger FrP, slik at det er mulig å avdekke dette på ultralydundersøkelse.

Finnesands tanker er ikke nye. Flere store statsledere har vært inne på samme tanke.

Sangen om den grå juvel , komle-dott-com

Jeg har tilbragt noen feriedager i Høljebyen. En del av ferieopplevelsen er mors komler. Bare tanken på denne delikatessen hensetter meg i en salig tilstand. At det ernæringspolitisk er ukorrekt å innta denne matretten er totalt uinteressant. Man kan stort sett sette likhetstegn mellom usunt og smak. Det meste som smaker godt, er usunt å spise.

Komle er for mange et kjært barn og de har som kjent mange navn:
Kumle, blodkumle, mjølkekumla, kvitsøykomle, komla med dott i, komlasteik, kompe, raspekompe, raspekumpe, rivkompe, rivkumpe, blodkompe, potetklubb, fatklubb, flatklubb, flættklubb, hakklubb, skjeklubb, melklubb, klub, klubb, klubb og duppe, klubb og stinge, kløbb, isterklubb, blodklubb, kalveklubb, snåsaklubb, fleskeklubb, skjeklubb, saueleverklubb, sildklubb, sildeklubb, rognklubb, måssaklubb, auke, kodla, kudle, klot, klot og duppe, kams, kamsehau, kams-hauv, melball, ball, potetball, raspeball, baill, kamsball, langbaill, løkball, ,comperdøse, kumperdøse, kompadøs, kompedøse, kumperuta, ruta, komperute, ruter, rognruta, potetboller, potetbollar, raspekaker, raspekako, risk, rasperisk, blodraspekaker, klubbtralle, klotremat, krumme, kromme, raspekrumme, fløttkromme, kroppkake, palt...

Nå skulle man ikke tro at det å blande mel og poteter skulle få noe til å smake så veldig mye. Og det gjør det heller ikke. Det er krafta som komlene er kokt i, som setter smaken og så tilbehøret da selvsagt. Noen vil også ha fyll (dott) i komlene, mens andre foretrekker fyll til komlene, gjerne da i form av en litt smaksterk aquavit.

Av fyll (dott) finner man:
Salt lamme- eller fårekjøtt, oksekjøtt, lettsaltet flesk, skinke, bacon, pølse, ister, fåretalg, fisk.

Det er nesten like mye tilbehør til komle som det er navn på den:
Smør, smeltet smør, sukker, sirup, prim, smeltet geitost, duppe (saus av bl.a. brunost, tyttebær, bacon, baconfett, kjøttkraft, fett skummet av kraften, kokt kålrabi, kålrabistabbe, gulrøtter, poteter, salt fårekjøtt, pinnekjøtt, fenalårknoke, middagspølser, vossakorv, falukorv, mørpølse, morrpølse, stekt løk, smalahove, spekemat, pepperonipølse, svineknoke,salt fårekjøtt, «heimarøykt sauekjøtt», kokt eller stekt lettsaltet flesk, rømme, hvit saus med salt, fiskekraft, fersk fisk, torskehode, torskelever m.m.

Komler legger seg som en dypvannsbombe nederst i magen og fritar kroppen for fysisk aktivitet i lengre tid. Man blir mett og dorsk og med noen små aquavitter, så er dagen ødelagt. Men det er verdt det. Sofastrekk er en undervurdert fritidssyssel. Spesielt når regnet øser ned.

Personlig foretrekker jeg varianten uten fyll, tilbehør må være salt svine- eller fårekjøtt, en grov innmatpølse, kålrot og masse baconterninger med tilhørende fett. Til drikke, gjerne øl og aquavit.

Visste du forresten at komle er nasjonalretten i Litauen. Vel du vet det nå.

Etter et slikt barbarisk godt måltid siterer jeg gjerne Oscar Wilde: " Jeg elsker enkle nytelser. De er det kompliserte menneskets siste atspredelse."

Politisk fintføleri

Noen politikere mangler sosiale antenner. Rolf Reikvam er en av dem. En soldat har ofret livet sitt i Afghanistan. Familie, venner og kolleger sørger. Det bør de få lov til uten at utspillskåte politikere utnytter situasjonen til partipolitiske utspill. Det finnes en tid til alt.

Det er positivt at statsekretær Bård Solhjell tar avstand fra sin partikollega:

– Dette er en tragisk hendelse først og fremst for familien og de pårørende til den drepte. Vi har den største medfølelse for disse, og dette er definitivt ikke dagen for å debattere Afghanistan-deltakelsen politisk, sier Solhjell.

Tenk om Reikvam også hadde forstått så mye.

Du er en engel, Märtha

Jeg har forståelse for at arbeidsmarkedet for prinsesser ikke er allverden. Snorklipping og canapè-spising blir litt kjedelig i lengden. Når man i tillegg har en ektemann å forsørge og ikke har apanasjen i bakhånd, så må man jo tjene penger.

Hvorfor da ikke starte en Engle-skole? Når man har så gode kontakter hinsides. Det tar 3 år å bli en fullgod engel i følge prinsesse Märtha. Fra hjemmesiden til hennes og Elisabeth Samnøys nye opplæringstilbud, kan vi lese:

Jeg er utdannet Fysioterapeut og er Terapeut i Rosenmetoden, har utdannet meg ved Holistisk Akademi hvor jeg lærte å systematisere sanseintrykkene til å lese andre og gjennom hestene lærte jeg å kommunisere med dyrene på et dypere nivå. Det var mens jeg holdt på hestene at jeg opptok kontakten med englene. Jeg har i senere tid skjønt verdien av denne enorme gaven og vil gjerne dele den med andre, kanskje nettopp med deg?

Ikke visste jeg at Ari og hans omgangskrets ble betegnet som engler. I så fall mer "An angel in disguise", kanskje.

Hvordan skal Haakon Magnus toppe dette? Det må jo nesten bli noe guddommelig det da.

Jeg trekker tilbake alle mine forslag om republikk. Jeg vil også være en engel.

Bermen i vandrehallen

Torbjørn Jagland kom med et betimelig utspill om Stortinget som arena for de viktigste politiske debattene. Det inspirerte tydeligvis visepresident Carl Ivar Hagen til å reise seg fra sitt spanske otium og sette skapet på plass i vandrehallen.

Carl Ivar er lei av pressebermen som flokker seg rundt statsråder, statsminister og andre politikere i vandrehallen. Jeg må lese det en gang til. Så enda en gang. Normalt er jeg ikke treg i oppfattelsen, men dette var overraskende. Eller kanskje ikke?

Det finnes knapt en politiker i landet som har brukt pressen til å fremme sitt budskap som Carl Ivar. Han har vært usedvanlig dyktig og lært seg hva journalister og redaktører er på jakt etter og gitt dem det. Gang på gang. Hvem har glemt hans høydepunkt 11. juni 1987, da han innledet Dagsrevyen og knuste Rolf Presthus drøm om å bli statminister. Direkte fra Stortinget.

Og han har ikke sjenert seg for å bruke vandrehallen til å presentere sitt budskap for bermen senere heller. Da var pressen god å ha. Når den samme pressen begynte å stille kritiske spørsmål om Hagen og Frp, ble de berme. Spesielt de fra VG.

Nå skvalper han over av verdighet på vegne av Stortinget. Pressen skal referere stortingets debatter og har ikke noe med å stille spørsmål til makta den dagen. Regjeringsmedlemmer skal snikes ut bakveien og ikke uttale seg til pressen. Det høres nesten ut som et angrep på pressefriheten i mine ører. Bare det å tro at statsråder ikke skulle stille opp for pressen, er å tro på julenissen.

En annen ting er at debatter i Stortinger er så kjedelige og forutsigbare at det er mer interessant å se maling tørke. Jeg har lest noen referater i jakt på kildestoff og èn ting som slår meg ofte: Hvordan holder stenografene ut? Dersom journalister skulle referere mer av dette ville to ting inntreffe. Opplagene i avisene ville falle dramatisk og ingen stortingsrepresentanter ville blitt gjenvalgt.

Jeg hørte Hagen i Søndagsavisen i dag, der han ønsket seg litt mer britiske tilstander. Ja, det gjør jeg også. Men jeg tror ikke det er de britiske journalistene han ønsker seg. Om Hagen hadde blitt utsatt for dem, så hadde ikke berme vært grovt nok uttrykk. Dessuten ville det ikke holdt med ett kapittel i boka til Eli.

Men debatter som i House of Commons kunne jeg tenkt meg. Der man dyrker debatten og ordet på en helt annen måte enn hos oss. Der man ikke har en bok full av ord som ikke er lov til å ytre fra talerstolen. Det har man på Stortinget. Der møtelederen, Speaker, begrenser seg til "Order, Order" når det debatten blir litt het. Forøvrig uten virkning. Så har da en engelsk politiker som ikke har ordet i sin makt, ingen mulighet til å bli valgt.

Jeg synes det er synd at Carl Ivar ikke ble sittende stille i solstolen. Han avsporer debatten som Jagland satte i gang. Og som er viktig. Carl Ivars private vendetta mot journalistbermen får han ta i en annen setting.

Hvorfor myndighetsalder ikke er et godt utgangspunkt for stemmerett

Jeg har deltatt i debatten om 16 års stemmerett på en rekke blogger og nettsteder. At jeg tilhører mindretallet som støtter barneombud Reidar Hjermanns utspill har vel bidratt til intensiteten. Det gjelder å omvende tvilere.

Lav valgdeltagelse
Alle konstaterer at valgdeltagelsen spesielt ved lokalvalg er faretruende lav. Det er et signal til våre folkevalgte om at "something is rotten in the state of Norway." Spesielt er det dårlig valgdeltagelse blant førstegangsvelgere. Dette bør uroe alle, men istedet brukes det som argument for ikke å senke stemmerettsalderen ytterligere.

Det er mange argumenter som brukes mot 16-åringers stemmerett. Kronargumentet er at vi har en myndighetsalder på 18 år i Norge og da får det være grunnlaget for stemmerett.

Er det så enkelt? Nei, er mitt svar, det er det ikke. For det første så er ikke stemmerettsalderen i Norge 18 år, den kan faktisk være 17 år. Fordi valgloven sier at du må være fylt 18 år innen utgangen av valgåret. Det holder altså å være 18 år 31. desember.

Myndighetsalder i Norge oppfatter vi først og fremst som 18 år. Men det finnes faktisk en hel rekke andre juridiske myndighetsaldre. Det finnes en rekke lover som innrømmer barn de samme rettigheter som voksne i det barnet når en viss alder. Hovedsaklig fra 16 år, men også 15.

Hvilken selvstendighet og ansvar tillegges så ungdom på andre områder:

12 års "myndighetsalder"
Ved fylte 12 år kan man gå til lege uten at foreldre informeres. Man skal høres i forbindelse med barnefordelingssaker.

15 års "myndighetsalder"
Ved fylte 15 år er ungdom strafferettslig ansvarlig dersom de begår kriminelle handlinger. I seg selv er dette en bekreftelse på at samfunnet mener at en 15-åring er moden nok til å forstå konsekvensene av sine handlinger og måtte stå til rette for dem. 15 år gir deg anledning til å avgjøre spørsmål om utdanning. Det gir deg rett til å inngå avtaler om arbeid og til å rå over de pengene du tjener. 15 år er også den religiøse myndighetsalder. Det innebærer bl. a. at du kan være fadder. Noe som i kirkelig sammenheng anses å være en meget alvorlig sak.

16 års "myndighetsalder"
Ved fylte 16 år har du nådd den seksuelle lavalder og den helserettslige myndighetsalder. Du har råderett over egen kropp. Du anses også å være i stand til å vurdere konsekvenser av svangerskap og kan selv bestemme om abortinngrep. For meg er dette avgjørelser som er av langt større konsekvenser enn om en 16-åring skulle komme til å velge en dust inn i kommunestyret. Noe vi voksne gjør stadig vekk. Til og med på Stortinget finnes de.

Som om ikke det er nok, så har politikere i sin visdom klart å lage et nivå til:

2o års "myndighetsalder"
Du kan nå anses voksen nok til å kjøpe spirituosa.

For meg viser dette noe av svakheten i å argumentere for en 18 års myndighetsalder som til alt overmål ikke er aldersgrensen for å bli valgt inn.

Svakheten med dagens valglov
Frank Aarebrot klarte på en elegant måte å vise svakheten i dagens lovverk. I 1980 da valgloven ble endret bl. a. fra at du måtte være fylt 18 år for å stemme, til å fylle 18 år valgåret, gjorde man en endring til. Umyndige og umyndiggjorte personer kunne nå bruke stemmeretten. Det var bakgrunnen for at Aarebrot stilte spørsmålet: Hvorfor ikke 12-åringer.

Vi lar i dag mennesker som mentalt står på en 12-årings nivå, ja også under det, stemme ved lokal og stortingsvalg. En senil 80-åring kan stemme, mens en politisk bevisst 16-åring kan ikke. Slikt er logisk for mange politikere, for meg er det ulogisk.

De som ikke har brukt argumentet om modenhet eller myndighetsalder, har valgt et annet: Siden valgdeltagelsen er så lav blant førstegangsvelgere, så er det jo ingen grunn til å senke både stemmerettsalderen og valgdeltagelsen. Det høres riktig og logisk ut, ikke sant. Jo, om det hadde vært så enkelt så.

Erfaringene fra Tyskland er positive
Men undersøkelser viser faktisk noe annet. På det svenske nettstedet: ungdomsstyrelsen.se, finnes flere interessante rapporter. "Unga medborgare" som er en rapport fra prosjektet Ung i demokratien. I tillegg finnes også to rapporter fra Tyskland: "Rösträtt vid 16 år i Tyskland" og "Unga väljare i Tyskland".

I Tyskland har man gjort forsøk med å la 16 åringer stemme ved lokalvalg i 6 delstater. Kort fortalt viser undersøkelsene følgende:

1. Valgdeltagelsen for de mellom 16-18 år er høyere enn vanlige førstegangsvelgere på 18 år.

2. 16-åringer fordeler stemmer på omtrent samme måte som andre velgere.

3. Det var meget få tilløp til å påvirke stemmegivningen.

Vi kunne fått litt praktisk erfaring i Norge også. Porsgrunn og Vågå kommuner søkte Kommunaldepartementet om å la 16-åringer stemme ved årets lokalvalg. Men siden departementet ikke hadde noen tanker om å endre stemmerettsalderen, så de heller ingen grunn til å skaffe seg litt kunnskap om hvordan 16-åringer ville brukt stemmeretten. Kunnskap og fakta forkludrer ofte politikeres virkelighetsoppfatning.

Så kanskje man skal se på barneombudets forslag en gang til.

Er det noe som ikke stemmer?

Så har vi endelig fått litt temperatur i den politiske debatten. Sannsynligvis godt hjulpet av en lav utetemperatur. Men det var først da Frank Aarebrot fintet de fleste debattantene, at det tok skikkelig av.

Stemmerett etter quizmetoden
Men aller først var Per Willy Amundsen i FrP med krav om testing i norsk og samfunnskunnskap for å få stemmerett. Det har blitt stillere om dette, noe som i følge godt informerte, infame kilder har bakgrunn i at FrP gjennomførte noen interne tester først og dermed fant ut at dette var et forslag som burde legges på is.

Stemmerett for 16-åringer
Så kom barneombud Reidar Hjermann med et velbegrunnet utspill om å innføre forsøk med stemmerett for 16-åringer ved lokalvalg. Et forslag som varmt støttes av denne skribent. Da politikere så vidt hadde begynt å ta avstand fra det (minus V og SV som har foreslått dette før), så kom professoren på banen.

Stemmerett for 12-åringer
Frank Aarebrot overtok ikke bare ballen, men gjennomførte en meget elegant retorisk finte som åpnet forsvaret og la målet åpent. Han mente at det ikke var noen grunn til å stoppe ved 16 år.

Hvorfor ikke 12-åringer? Hans begrunnelse var å vise til at politikerne allerede i 1980 hadde åpnet for at personer med mentalt nivå som en 12-åring eller lavere kunne stemme. Da hadde man avskaffet muligheten til å frata umyndiggjorte stemmeretten. Det innebærer at folk som åpenbart ikke er skikket til å ta vare på seg selv og sine interesser , både kan stemme og er valgbare i Norge. Dette var en av de vakreste overstegsfintene jeg har sett på lenge.

Politikerne gikk på finten. Og plutselig ble debatten om hvorvidt barn skulle få stemme eller ikke. Aarebrot trakk seg fornøyd tilbake mens han smilte i skjegget.

Så kom stemmeplikten
Men debatten tok seg opp igjen da Krfs backbencher på Stortinget, Kjell Ingolf Ropstad fikk sine minutes of fame. Han ville bedre valgdeltagelsen ved å innføre stemmeplikt/stemmetvang. De som ikke slapp stemmeseddelen i urna på valgdagen skulle straffes, eller de som stemte skulle belønnes med skattelette. Sannsynligvis ville de få litt ekstra skattelette om de kunne bevise at de hadde stemt på KrF.

Men det stoppet ikke der. En wannabe kommunepolitiker i Oslo, Fredrik Mellem ville innføre en bot på 2000 kr. for de som ikke stemte. 10 000 om du ikke stemte på AP, men det ble tatt ut av forslaget i siste liten. Samfunnets snyltere og pariakaster skulle tvinges til valglokalet. Tvang løser det meste i APs tankeverden.

Debatten vil nok fortsette fremover og forslagene vil nok bli mer og mer kreative. Sommeren kan fortsatt bli lang, våt og kald. Og noe skal jo politikerne finne på.