torsdag, april 27, 2006

Den nye trenden - å møte veggen

Har du kastet deg på den nye trenden. Den som kan kalles "Nå har jeg også møtt veggen"
Jeg er bare så lei av å få disse supervellykkedes "nå har også jeg møtt veggen"-historier presentert i ulike sammenhenger at jeg måtte få det ut.

Ja, jeg vet at det er mange som virkelig har problemer, men det er ikke de jeg angriper, det er de andre. De som har hatt en "liksom-møte-veggen". Jeg kjenner noen av dem.

Det er ikke nok med en skikkelig tidsklemme. Nei, nå skal men ha møtt veggen for å ha noe å fare med. For meg virker det som om det er blitt et statussymbol og en skikkelig karrierebooster. Skulle ikke forundre meg om det er blitt et et punkt på CVen allerede.

Problemet er at alle statussymbolene som karrieremenneskene hadde, er blitt borte. Jeg er gammel nok til å huske at stresskoffert var det ultimate signal om at man ikke hadde noen vanlig jobb, nei. Dere husker kanskje den smale, stive mappa som var full når Aftenposten og matpakka var installert.

Så kom firmabilen. Da var man gatas helt. Men etter hvert ble det mange helter. Da kom mobiltelefonen. Den var så svær at det eneste mobile med den var navnet. Jeg kan huske at jeg fikk min første mobil i 1984. Det var gromt, men så ble det også allemannseie og ikke noe stas lenger.

Da ble det businessclass på flyet. Det å breie seg foran forhenget, mens slumsøstrene jobbet med den gemene hop bak, det var stas. Det var den gang SAS var The Businessmans Airline, husker dere? Nå blir man nærmest ansett for å være idiot om man sitter foran på kortere turer.

Derfor må man nå møte en vegg for å være vellykket.

Disse menneskene som bare har et så spennende liv, med så spennende og kule venner og så mange og interessante oppgaver og prosjekter, og som har en timeplan som er så stram at barnas skoleopptreden må vike for et kveldsmøte i prosjektgruppen. Disse menneskene må nå møte veggen for å avansere opp i den øverste karrieredivisjonen.

Så må man selvfølgelig trappe ned en periode, gjerne ta et sabbatsår i form av en reise til langvekkistan for kontemplasjon og samvær med familien. Den har jo selvsagt blitt forsømt i den hektiske perioden. Da har man betalt sitt avlat og deretter er det hjem igjen til samme runde for å nå en ny "møte-veggen-runde"

Disse menneskene har ikke møtt noen vegg, knapt en lettvegg, i beste fall en skyvedør.

Jeg synes mye av det som kommer frem er en hån mot de menneskene som virkelig har gått på en smell og som ikke kan drive terapi over flere sider på glanset papir. De som må presse seg gjennom en tøff hverdag fordi de ikke har råd til å sykemelde seg eller en jobb å sykemelde seg fra.

De som ikke har noe støtteapparat rundt seg, men som må utføre alle pliktene daglig, selv om hverdagen er svart og nesten ikke til å holde ut. Disse menneskene har min respekt og sympati, i den grad det gjør noe fra eller til.

14 kommentarer:

Svein Mork Dahl sa...

Den var fin. Tror vi kunne trengt den på VGB. Spesiellt i dag.

Knut Johannessen sa...

Jeg har faktisk hatt deler av den på VGB for lenge siden, men har gjort den om litt. Er det noe spes. som har skjedd i dag?

ChrisChr sa...

Et høyst betimelig innlegg. Jeg kjenner mennesker som virkelig har møtt veggen, verden har rast sammen med tap av hus og hjem, og like ille, anseelse blant sine samtidige, i tillegg til en utbrenthet som vanskelig lar seg reparere uten hjelp utenfra.

Jeg hever alltid litt på øyebrynet når jeg hører eller leser, særlig fra kjendiser, "jeg møtte veggen". De fleste av dem aner ikke hva de snakker om.

Anonym sa...

Hallo, tittet innom her (surfet rundt på VGB)

Jeg synes faktisk ikke dette innlegget her sier så veldig mye. Du angriper en gruppe mennesker som du ikke kjenner, kun basert på antagelser?

La meg da fortelle deg det at når du møter veggen, så er det fordi alt rett og slett blir for mye. Og det er ofte en sammenheng mellom privatliv og jobb.

Jeg er en av de som tidligere sikkert vill flydd business.

Jeg møtte veggen når:
- prosjektet mitt som jeg ledet fikk store overskridelser av ulike årsaker, og presset økte dag for dag fra kunden, medarbeidere og sjefene mine.
- min xSamboer omkom i en ulykke
- lillebror ble lagt inn på akutten og fikk diagnosen schizofren
- jeg jobbet til krampa tok meg
- jeg begynte å bli paranoid og fikk mye angst og ble deprimert
- kroppen knøt seg, nakke/skuldre/rygg var helt fastlåst
- jeg hadde ikke krefter til å komme ut av senga. Orket ingenting. Orket ikke spise, dusje, se folk.
- resultatet var 2 mnd sykemelding i fjor for å komme på beina igjen. Jeg trengte rett og slett hvile.

osv osv osv...

dette er ikke liksom- problemer, jeg vet ikke helt hvordan du kan si det? Har du vært der selv?

Utbrenthet, og møte veggen er to ord som media har skapt, og det har blitt en samlebetegnelse for når ting stopper opp.

Typisk er bare at det har stått frem kjendiser/forretningsfolk i pressen med sine historier, men disse er representative for oss andre dødlige.

Med hilsen
Kjerstipus ;o)

OG det står ikke på CV'en min, men jeg forteller i intervjuer at jeg har "gått på en smell tidligere, og er ikke interessert i å jobbe mer enn 50 timers uker")

Anonym sa...

hehe, var kanskje litt rask på avtrekkeren, men jeg ser at du er ute etter pressens historier.

MEn jeg passer likevel godt inn i mange av dine punkter på såkallt vellykket het (gjorde iallefall)

Ha en kanonfin helg!

Kjerstipus

Knut Johannessen sa...

Kjerstipus: Jeg ble litt lei meg da jeg leste første kommentaren min, men det var godt du leste bloggen en gang til. Det var nemlig ikke de som virkelig har truffet veggen jeg var ute etter.

Jeg kjenner opp til flere som later som og jeg har vel relativt tydelig sagt hva jeg synes om det.

Anonym sa...

Hehe, ja.. men du vet de såkalte "vellykkede" er mennesker de også. Nå tenker jeg ikke på de som er i pressen, men oss andre karrierejegere (med firmabil, pensjon og bonus)... ler...

Men skal jeg være helt ærlig, så hørte jeg en dust av en ny kollega her om dagen skryte av "to smeller" fordi han jobbet så mye. Da er du skikkelig lur! Og antageligvis ikke nådd den harde bunnen, for har du det, ja da ønsker du ikke tilbake dit og du setter tydelige grenser.

Hmmm, teksten din fikk meg til å tenke på "business vellykkethet". Kanskje det er slik omverdenen ser på oss? Huff da, sier nå jeg.

Vi går i drakt og dress på jobb, løper fra møte til møte (eller kjører firmabilen ...hehe), skriver kontrakter for titalls millioner osv osv, men når jeg kommer hjem. Ja da er det treningsbukse og fising i sofaen som gjelder.

Skal ikke dra den lengre enn hit, men jeg ble vel sikekrt bare litt fornærma! hihi...

Ha en flott helg!

Kjerstipus

Esquil sa...

Men du mistenkeliggjør alle som sliter. Det står ikke noe stempel i panna på folk med "ekte utbrent" og "falsk utbrent".

Jeg tror ikke at det at folk later som om de møter veggen er så stort problem at det rettferdiggjør å kaste mistanke på alle som sliter. Utmattelsessyndromer er et reelt og alvorlig problem i samfunnet. Personlig tror jeg det er en miljøgift eller stråling som gjør oss lettere utsatte for det enn vi var før. At livet er mer slitsomt nå enn f.eks. under krigen eller på 1800-tallet tror jeg ikke på.

Problemet må tas mer på alvor, og da hjelper ikke sånne innlegg.

Knut Johannessen sa...

esquil: Jeg er litt usikker på om du oppfattet meningen med innlegget: Å ta et oppgjør med "liksom-møte-veggen"-menneskene, fordi det nettopp er for viktig og seriøst.

Det man risikerer med fokuseringen på a,b og c-kjendiser i denne sammenhengen, er at folk trekker på skuldrene hver gang de hører noen snakke om temaet.

Da gjør vi de virkelig syke en bjørnetjeneste og til slutt vil det være vanskelig å stå frem med det å være utbrent.

Du må jo ha lest det som en viss mann leser bibelen for å oppfatte at jeg kaster mistanke på alle og enhver. Jeg tror ikke det er SÅ vanskelig å se forskjellen mellom de innbilte og de virkelig syke, dersom man vil.

Esquil sa...

Men det tror jeg. Nei, det VET jeg.

Og jeg vet hva som skjer når man ikke blir trodd av legen. Da må man gå på sosialen, samtidig som man er fysisk for sliten til å gå. Hun jeg vet om hadde folk til å ta seg av henne. Har du ikke det er du pretty much fucked.

Ellers kjenner jeg at jeg reagerte som kjerstipus, jeg ble provosert og skrev mens jeg var sint. Nå er jeg roligere og ser at innlegget ikke er like usympatisk som jeg først oppfattet det.

Men også kjendiser er mennesker.

Knut Johannessen sa...

esquil: Helt ok at du ble provosert, det er ofte da man får satt ting på spissen.

Ja da, kjendiser er også mennesker, men når en av a-kjendisene klager på at han har møtt veggen, samtidig som det samme uke kan leses 3-4 intervju, når han har konsert hver kveld, opptrer i TV et.etc., da synes jeg det blir litt patetisk.

Ordet NEI, er undervurdert. Det kan forhindre mange sykdommer.

Anonym sa...

Tack för besöket i min blogg.
Instämmer i ditt inlägg.

Anonym sa...

Eller du kan se det som positivt for de som virkelig sliter som du sier at kjendiser står frem og sier at det kan bli for mye for dem innimellom også. Jeg tror ingen av oss har rett til å bedømme størrelsen på andres lidelse. Kjendis eller ei. Det som derimot er et poeng er at friske mennesekers normale reaksjon på overbelastning, utbrenthet, fremstilles i media som en psykisk lidelse. Det er som å si til en som lider av en alvorlig fysisk sykdom at du forstår hvordan de har det, fordi du også har vært forkjølet en gang. Respektløst, dumt og en indikasjon på stor uvitenhet...

Anonym sa...

haha, trenger vegger man kan møte på ilseng!
Finn støttegruppa på facebook