søndag, april 23, 2006

Iran – finnes det noe annet alternativ enn diplomati?

Selvsagt finnes det andre muligheter, men finnes det andre reelle muligheter som både ivaretar Irans legitime rett til å utvikle sivile løsninger og den øvrige verdens rett til å unngå få atomvåpen plassert i feil hender?

Mange ble vel litt engstelige da de leste Seymour Hershs artikkel i The New Yorker Magazine 17. april om at President Bush hadde planene klare for et angrep på Iran og at man ikke kunne utelukke bruk av kjernefysiske våpen.

Men dette var noe Hersh hadde varslet om tidligere i en artikkel i samme magasin allerede 24. januar 2005. ”The coming wars”. Det han skriver i denne artikkelen, viser at mannen har gode kilder fordi bekreftelsen på innholdet i artikkelen får vi i dag: I det denne artikkelen skrives kommer melding fra Washington Post om at det er vedtatt 3 nye planer som bidrar til at Rumsfeld får større muligheter til å engasjere militære styrker mot terrorisme.

Nettopp disse planene skisserer Hersh i sin første artikkel. Jeg ser at det er en del som forsøker å diskreditere Seymour Hersh, men man skal ikke glemme at det er en uhyre velinformert skribent. Mottager av Pulitzerprisen 1970 for avsløringen av massakren i My Lai i 1969 og skandalen i Abu Graib-fengselet. At han har gode kontakter i det Hvite Hus er det ingen som har benektet.

Tidsfristen som FN Sikkerhetsråd har satt, går ut neste uke og Condi ber om sanksjoner i form av Chapter 7.

Hva galt har egentlig Iran gjort?
Vel de har i utgangspunktet ikke brutt mot ikke-spredningsavtalen. At vi mistenker dem for å anrike uran for våpenformål betyr ikke at de har gjort det. Det er et tankekors at Iran tross alt har underskrevet ikke-spredningsavtalen, mens land som Pakistan, Nord-Korea og ikke minst Israel ikke har gjort det.

At IAEA mener at Iran har holdt tilbake informasjon ved at de har mottatt utstyr og hjelp fra Pakistan i flere år, betyr ikke nødvendigvis at de har gjort noe ulovlig eller har brutt mot ikke-spredningsavtalen. Vi farges lett av at Iran har en mann som målt etter våre standarder ser ut til å være gal. Så kan man i noen sammenhenger filosofere om det finnes flere gale presidenter?

Det er ikke hele bildet. Det er mange reformister i Iran som ønsker å utvikle et moderne samfunn og som gjerne ser Iran som en teknologisk fremtidsrettet nasjon. Norge har jo bidratt på sin måte ved å gi Nobels Fredspris til Shirin Ebadi i 2003 og jeg anbefaler alle å lese Nobelforedraget hennes.

Det er også verdt å lese intervjuet med Fatemeh Haghighatjoo som er en menneskeretts- og demokrati-forkjemper som har vært fenglset i 22 mnd for å motarbeide den islamske staten, men er nå ved MIT i USA.

Hun sier i intervjuet med Radio Liberty at den nye generasjonen som kommer etter dagens, ønsker en sekulær stat og vil avvise islam. I det bildet ser mange at utvikling av atombåret energi, er en naturlig del av utviklingen til å få en moderne Iransk stat .

Med hvilken rett kan vi i den vestlige verden nekte dem det? Er ikke dette en form for dobbelmoral? Vi liker ikke at det er en islamsk stat, vi liker ikke presidenten deres, vi liker ikke Ayatollah Kamanei, men er det grunn nok til å hindre Iran å ta i bruk atomenergi for sivilt formål?

Styresett
Iran har et komplisert styresett. Selv om valg av president, kabinett og parlament foregår ”demokratisk”, er kombinasjonsløsningen med folkevalgte og prestestyre komplisert nok.

BBC har laget et ganske godt og oversiktlig tablå, der man kan se sammenhengene.

Man kan lett få det inntrykket at det er presidenten som er den sterke mann og som bestemmer alt, men det er feil. Ayatollah Ali Khamenei er den suverene lederen og den som sitter med reell makt. Men så langt er det presidenten som har vært den førende når det gjelder retorikk.

President Mahmoud Ahmadinejad har valgt regjeringsmedlemmer som har en tvilsom fortid.
Landet er ikke akkurat regnet som foregangsland at Human Rights Watch der elementære menneskeretter brytes kontinuerlig.

USAs kamp mot terrorisme
Dett punktet uroer meg mest. Bush har definert Iran i ”the axis of evil” De har en masterplan som går ut på å legge til rette for demokrati i Midt-Østen. Da står presteskapet i Iran i veien for dem, samtidig som redselen for at de utvikler atomvåpen er det som være den utløsende årsak til militæraksjon mot Iran.

Planene er selvsagt lagt for angrepet. Noe annet ville nesten være uansvarlig. Derfra til å sette planene i verk er marerittet.

Dessverre tror jeg at det er en mulighet for at USA i samarbeid med Israel er i stand til å bruke militærmakt.

Krigsscenario
Det kan ikke bli en gjentagelse av det israelske angrepet mot Osarik. Teheran har lært en lekse siden 1981 og har delt opp atomutviklingen på flere underjordiske steder. Dersom man skal kunne slå ut dette, så må man benytte penetrerende bomber om f. eks. BLU-109 som Israel hevder å ha mer enn 100 stk. av.

Det som er mest skremmende er om USA vurderer å benytte seg av penetrerende taktiske atomvåpen som B61-11. Den trenger gjennom jordsmonn og betong, men har i tester kun klart å trenge ned 6 m. Det vil innebære at 10-tusenvis av uskyldige mennesker vil bli drept av radioaktivt nedfall.

En tilleggseffekt som geologer har brakt på banen, er at massiv underjordisk bombing kan utløse jordskjelv av en dimensjon vi ikke har sett tidligere i dette området.

Iran er ikke uten militær kraft, de disponerer et større batteri av missiler av bl. Scudtypen som f. eks. kan nå mål i Israel. Dette er russiske og nord-koreanske raketter i tillegg til at de har utviklet egne

President Ahrmadinejad har også proklamert at de har 40 000 selvmordsbombere klar til å angripe mål i England og USA. Et angrep fra USA eller USA/Israel kan tenne en brann i Midt-Østen som det ikke er mulig å slukke på lang, lang tid.

Det som gjør meg ekstra urolig er at vi har en president i USA som sammen med rådgivere har et selvpålagt mandat om å utrydde alle onde makter som truer USA, men i tillegg har de fått støtte fra demokratenes leir. Der befinner det seg en dame som kan tenke seg å ta over stolen til Bush i 2009, Hillary Clinton. Hun har tidligere sagt at hun støtter angrep på Iran. Ingen god kombinasjon.

Dialog
Med fare for igjen å bli stemplet som en ”nyttig idiot” fra såkalte liberale skribenter, så kan jeg ikke se så mange andre mulige løsninger enn en diplomatisk dialog der også USA er involvert.

England, Frankrike og Tyskland har i flere år hatt diplomatiske samtaler med Iran uten å lykkes, men USA må på banen, enten i bilaterale eller multilaterale samtaler.

Både pisk og gulrot må benyttes. Lovnad om å unngå dagens og fremtidige sanksjoner dersom Iran gir garantier om å kun å benytte uran kun til sivile formål. Dette må så følges opp med full adgang til kontroller.

Russland og Kina vil stemme ned sanksjoner i Sikkerhetsrådet så det vil ikke være en farbar vei.
Kun som siste utvei og dersom man har utvetydige bevis om at anrikingsgraden på uranet har kommet opp på farlig nivå, kan militære operasjoner aksepteres. Alt annet vil være en større trussel mot Vesten enn om Iran får atomvåpen.

Noen linker for mer utdyping for de som ønsker det:

Center for Strategic and International Studies.
Council of Foreign RelationsOversikt over atomanlegg (BBC)
Produksjon av uran (BBC)
Global Research
IAEA
US Department of States

1 kommentar:

ChrisChr sa...

Jeg følger, om mulig, denne saken like tett som deg, og blir mer og mer betenkt etterhvert som tiden går.

Saken begynner å minne om en perfekt Catch 22, der snart bare valgalternativene pest og kolera gjenstår.

Jeg følger deg langt på vei, men det spørs nå om ikke Irans "legitime rett til å utvikle sivile løsninger" etterhvert må vurderes som en slags formell window-dressing som gir liten eller ingen innsikt i hva som skjer i den virkelige verden.

Hovedproblemet idag er Irans troverdighet eller mangel på sådan. I 18 år holdt de sin atomforskning skjult for verden, idag har de etter sigende 164 anrikingssentrifuger gående, mens man vet at de totalt besitter kanskje mer enn 50.000 slike sentrifuger. Nå er en slik anrikingsprosess både intrikat, kompleks og risikabel og kan bare utføres med godt opplært og kompetent personell, så det er lang fra sikkert at Iran er kommet så veldig langt på vei. Allikevel er det idag få som tviler på at Iran er igang med et kjernefysisk våpenprogram.

Uansett, er det trolig at Iran allerede idag er i stand til å produsere såkalte "skitne" radioaktive bomber, riktignok uten atombombens voldsomme sprengkraft, men allikevel med stort potensiale for menneskelig ødeleggelse.

Som svar på ditt spørsmål, tror jeg det neppe finnes noe annet alternativ enn diplomati, i alle fall i en fornuftens verden, konsekvensene av maktbruk er meget store og høyst uoversiktlige og økonomiske sanksjoner trolig ikke særlig virkningsfulle. På den annen side vil en diplomatisk løsning meget sannsynlig medføre at vi underforstått må akseptere at Iran blir en atommakt.

Jeg holder forøvrig på med et innlegg om samme sak som vil bli postet i løpet av noen dager.