Dagbladets feilslåtte næringspolitikk

I Dagbladet i dag har John Olav Egeland en meningsytring om Jens Stoltenberg, hans manglende lederskap og statlig næringspolitikk. Hvor Egeland egentlig vil med den statlige næringspolitikken er jeg usikker på. At han har en god analyse av Jens Stoltenberg og hans manglende autoritet som landets leder får han et lite plusspoeng for.

Når Egeland kritiserer for manglende næringspolitikk, så opplever jeg at han mimrer om de gode, gamle dager, da næringspolitikken i Arbeiderpartiet besto av Finn Lied, og Jens Christian Hauge. Den fungerte godt under gjenreisningen av landet, men grunnstøtte med et brak da den skulle konkurrere i virkelighetens verden.

Kongsberg Våpenfabrikk kan umulig være glemt av Egeland. En hel finansverden stod vantro og så på at Staten lot Våpenfabrikken gå i lufta. På ruinene av dette krateret reiste det seg et nytt industrieventyr, basert på markedsliberale prinsipper. Det har vært en suksess. Det finnes flere eksempler og Svein Gjedrem nevnte dem i sin årstale, samtidig som han slo fast hva som burde være statens rolle. Gjedrem sier:

Staten eide Kongsberg Våpenfabrikk alene. Av mange ble dette sett på som en garanti for videre drift. Selskapet måtte stadig ha påfyll av statlig kapital etter dårlige resultater. Da staten valgte å la bedriften gå til gjeldsforhandlinger, var det også et viktig veivalg i utøvelsen av statlig eierskap. Krav til overskudd disiplinerte de nyetablerte selskapene. Samtidig førte oppsplitting til at kunnskap og verdier ble synlige.

Statens eie i norsk næringsliv er fortsatt omfattende, men forvaltningen av eierskapet er lagt om etter erfaringer fra Kongsberg, og fra Mo i Rana, Sulitjelma og Syd-Varanger.

Eierstyringen skjer gjennom vedtak i generalforsamling og etter innstillinger fra valgkomité, og styre og ledelse kan drive selskapene med mål om å øke verdiene. De statlige selskapene er underlagt akkurat samme markedsdisiplin som andre, med krav til avkastning og kontinuerlig omstilling og utvikling.
Det er da også bare slik selskap kan unngå å stagnere.

Gjennom oljefondet eier staten aksjer for over 500 milliarder norske kroner,fordelt på nær 3 500 selskaper i over 30 land. Her er det tale om en minoritetsinteresse. Mens det langsiktige eierskapet i statsselskaper krever disiplin i eierutøvelsen og avstand til løpende beslutninger, er utfordringen i oljefondet å hevde minoritetsinteresser og å bidra til at styringen av selskapene er åpen. Her kan vi bygge på internasjonalt anerkjente prinsipper fra OECD og FN.
Omstillinger i statsbedrifter og næringslivet ellers har bidratt til mer effektiv bruk av arbeidskraft, kapital og andre ressurser.

Dette avsnittet er krystallklar tale og bør være obligatorisk lesning for styringskåte politikere (og journalister). Slik bør staten utøve sitt eierskap og slik bør de legge tilrette for at næringspolitikken følger markedsliberalistiske linjer.

Staten skal utøve sin eiermakt i de selskaper de er engasjert. Men det er staten gjennom den statsråd som har fagansvaret som skal styre. Det er ikke utenforliggende interesser og heller ikke Gerd-Liv Valla som skal styre dette.


Ser vi på to tidligere statsselskaper som har gått på børs og dermed annektert markedsliberalistiske metoder: Telenor har siden børsnotering i 2001 steget vel 50% og har i dag en verdi på 133 milliarder kroner. Statens andel av dette er 54%

Statoil har vært en enda større suksess. Her har staten hatt en verdiøkning på sine 200% siden 2001. Statens andel på 70,9% er i dag verdt 274 milliarder kroner. I tillegg har vi Norsk Hydro som har en enda lengre historie på børs og som har vært en tilsvarende suksess.

Dette er et eksempel på at Statens næringspolitikk som eier er godt ivaretatt når politikerne holder fingrene av detaljfatet og lar markedet fungere.

Egeland blir direkte ufin når han skriver:

I KJØLVANNET på dette vokste det fram en ny klasse av sterke kapitalister. Personer som Jens Ulltveit-Moe, Stein Erik Hagen og andre har lykkes med så mye at det ikke er rart de utfordrer statsmakten. De prøver ut grensene, ofte med ord og metoder som er kjepphøye og nedlatende. Det er en del av spillet og bør ikke forundre noen.

Det viktige er å se at bak all støy foregår en kamp mellom det offentlige og det private om det politiske hegemoniet. Politikerne i regjerings-partiene må skjønne dette om de ikke skal bli kastet av i svingen. Ikke minst fordi store deler av velgermassen forlengst har observert denne interessekampen.

Når utfordrer de statsmakten? Hvilke grenser har de prøvet ut i forhold til statsmakten? At de har satset store deler av sin privatøkonomi i å opprettholde/skape norske arbeidsplasser kan neppe disse to kritiseres for.

"DE RØD-GRØNNE har hatt et svar på utfordringen: En aktiv næringspolitikk. Men ingen vet riktig hva det innebærer. Derimot registrerer mange en av de merkeligste paradokser i vår tid: Den ulike forvaltningen av statlig og privat eierskap. I Orkla kunne Stein Erik Hagen - som eier 17 prosent av aksjene - tvinge fram valget av seg selv som styreleder. I Statoil - hvor staten eier 70 prosent - ville ikke eierne utøve noen synlig innflytelse. Det synes nemlig å være tidas ideal for statlig eierskap: Impotent kapital som stilles til rådighet for private interesser."

Jo, aktiv næringspolitikk er å støtte en dørfabrikk i Årdal. Det er statens næringspolitikk og det er ille nok. Det er feil at ikke staten brukte sin eiermakt i Statoil. Det var energiministeren som ble konfrontert med valgkomiteens valg og det var han som overtalte Odfjell. Med tilsynelatende støtte fra statsminister.

"Impotent kapital stilt til rådighet for private interesser". 200% verdiøkning i Statoil er vel potent nok selv for en Dagbla`-journalist? Verdiøkningen i Norsk Hydro og Telenor er vel heller ikke bevis for at statlig kapital trenger en viagrakur. Det handler om å få avkastning på kapitalen. Det skaper trygge bedrifter med sikre arbeidsplasser. Hvilken næringspolitikk er bedre enn det?

Dagbladet er selv et eksempel på hva som skjer når man ikke lytter til markedet. De lager en avis som færre og færre kjøper. Dette taper de store penger på og må derfor nedbemanne. Det er uunngåelig.

Mener Egeland at man skal opprettholde tapsbedrifter bare fordi det er god næringspolitikk?