Hva kan vi lære av Unionsaken?

Det finnes nesten ikke en sak som ikke en politiker kan ødelegge. Det kunne også skjedd med Union-saken. Heldigvis var verktøykassen deres tom. Derfor fikk nedleggelsen en god utgang for de aller fleste. Stikk i strid med hva et nesten unisont politisk miljø forventet. Derfor er etterpåklokskap bra, dersom vi kan lære noe av den. Også når ting går bedre enn antatt.

Vi har vel ikke glemt karavanen med politikerlimousiner som tidvis sto i kø for å komme seg inn på fabrikkområdet. Til og med Børge Brende gikk seg vill i all retorikken. Jeg velger å la valgpanikken ta skylden for en del av de dårlige stuntene vi opplevde. Når man til og med kjøpte budskapet til profittkameratene Stordalen og Spetalen, da var farsen komplett. Å tro at spesielt Spetalen, for hvem langsiktighet er kortere enn 14 dager, ville redde arbeidsplassene i Union, var århundrets salgstriks. Men det gikk rett hjem. Bortsett fra hos Norske Skog. Aller verst er LO. De er utrolig konservative når det gjelder å bevare industriarbeidsplasser. Alt skal være som før. Forandring er farlig.

Nå viser fasiten at det gikk bra. 9 av 10 arbeidere har fått seg jobb. Noen har til og med fått det sparket bak som skulle til for å prøve seg som egen arbeidsgiver. Spesielt plastpallefabrikken som 26-årige Arne Kristoffer Eide har på tegnebrettet ser spennende ut, og kan fullt ferdig gi 50 nye arbeidsplasser. Den spådde krisen ble ikke noe av og svartmalingen som samtlige politikere fra høyre til venstre bedrev, var feilslått.

Kan vi lære noe av dette? Jeg tviler på om politikere gjør det, men vi andre kan jo se på en lang rekke lignende tilfeller.

På Kongsberg, Mo i Rana, Rena og en rekke andre steder har hjørnesteinsbedrifter blitt lagt ned og opp av ruinene har det kommet nye sterke bedrifter. Disse har ofte vært langt mer innovative fordi de nå ikke har en statskontrollert ryggsekk, men må konkurrere på like fot med andre. Det er rart hva det gjør med effektiviteten og lønnsomheten. Derfor er det ikke noe løsning å pøse inn statlige midler til å bevare det bestående.

Når en bedrift ikke lenger driver med akseptabel lønnsomhet og fremtiden heller ikke viser lysninger, så er det å drive aktiv dødshjelp ikke noe poeng. Da er det bedre å se på hvilke muligheter som kan skapes i stedet for å drive kunstig åndedrett. Det gjør vondt, men alternativet er så mye verre.

Jeg liker egentlig ikke å si "hva var det jeg sa", men gjør et unntak. I flere bloggposter skrev jeg at dette ville gå bra om ikke politikerne forkludret det. Ikke fordi jeg har noen krystallkule, men basert på fakta. Grenlandsområdet er et ekspansivt område og har vært det lenge. Det er et område som er vant med nedbemanning og omstilling. I kraft av nedbemanningen på Herøya har nye bedrifter reist seg. I flere intervjuer med ledere i disse bedriftene fikk vi tilbakemeldinger om at de kom til å trenge god faglært arbeidskraft. Den fant de på Union.

Kanskje vi kan lære noe av kineserne. Der har ordet krise to tegn. Det ene står for fare. Det andre for muligheter.

Oppdatering: Sløseri å redde redde bedrifter
I dagens Aftenposten gir professor Kjell A. Salvanes ved NHH klar melding til politikere: Konsentrèr dere om de ansatte som faller utenfor, ikke forsøk å redde bedriftene.