Når "i nasjonens interesse" = LOs og APs interesse

Det er noe sjarmerende og gjenkjennende når venstresidens representanter uffer seg over at Høyre har tiltusket seg styrende posisjoner i store bedrifter. De fleste av de som ytrer seg, er gamle nok til å huske en tid da det ikke var mulig å komme i noen viktige samfunnsposisjoner uten å ha partiboka i orden. APs partibok.

Det har gått som en rød tråd helt frem til slutten av 70-tallet, da man måtte erkjenne at polistisk styre av bedrifter hadde spilt fallit. Det var en tid da ingen viktige næringspolitiske beslutninger ble tatt uten at Jens Christian Hauge eller Finn Lied hadde fingrene bort i. De var eneveldige herskere og nøt en Gudestatus helt frem til smellet i Kongsberg Våpenfabrikk. Da innså man at deres tid var ute. En bedrift som ikke tilpasser seg markedsliberalistisk metodikk har ingen sjanse i virkelighetens verden. Om vi da ikke snakker om en monopolbedrift på hjemmemarkedet.


Jeg er gammel nok til å ha opplevd statsstyrte bedrifter på sitt "beste". Jeg har stått over 1 år i kø for å få telefon. Dette var i 1981 og jeg hadde blitt stående enda lenger om jeg ikke hadde funnet en bekjent i systemet som mot en flaske whiskey ordnet meg fremover i køen. Jeg satser på at saken er foreldet. Hvem vil tilbake til tiden da NRK hadde enerett på radio og TV. Selv ikke de mest overbeviste sosialister ønsker vel det?

I et intervju med Klassekampen, fredag 2. juni, forteller Fagforbundets leder Jan Davidsen, hva som er i nasjonens interesser. Det er da jeg faller ut. Når ble nasjonens interesser sammenfallende med LOs?

Nasjonens interesse

– Det er mye snakk om behovet for samfunnsansvar i styrene for statsselskapene. Det blir fort en frase med lite innhold?

– Jeg mener kravet om samfunnsansvar er konkret og reelt. Det handler om å disponere fellesskapets verdier i nasjonens interesse, ikke bare skaffe størst mulig overskudd på bunnlinjen. Det betyr å prioritere verdiskaping i Norge, for å skaffe arbeidsplasser, stanse nedbyggingen av norsk industri, holde bosettingen oppe i distriktene, som blant annet må til for å opprettholde norsk matsikkerhet. Det betyr å satse på forskning og utvikling for å styrke næringene som inngår i de nasjonale strategier, som det ble vedtatt på Soria Moria. For å påvirke de store selskapenes utvikling i en slik retning, trengs det sterkere styring.

Har Davidsen glemt alle fiaskoen fra den perioden som bedriftene ble styrt etter denne ideologien? Og hvor mye skal eksperimentet koste oss som ikke er LO-medlemmer?

Når skal det gå opp for LO at tradisjonell industri som inkluderer manuelt arbeid ikke kan lønne seg i Norge. Er det nostalgien rundt industriarbeidsplasser som er drivende kraft? Norge har priset seg ut av konkurransen. Vi har for høye lønninger og for gode sosiale ordninger til at industriarbeidsplasser noensinne kan bli lønnsomme. Jeg er ikke motstander av at folk skal tjene en anstendig lønn, men da må vi akseptere at noen oppgaver blir overtatt av land der lønningene ligger på et helt annet nivå. Å vedta arbeidsplasser fungerer ikke i 2006.

Det beste en sosialistisk regjering kan gjøre er å la bedriftene styre etter markedsliberalistisk tankegang. Det optimaliserer overskuddet og Staten kan da benytte utbyttet i "nasjonens interesse", ikke ødelegge bedriftenes mulighet til å tjene penger. Når deg gjelder Davidsens bekymring for arbeidsplassene, så har jeg tatt meg litt tid til å gå gjennom ledighetsutviklingen under skiftende regimer fra 1977 og frem til 2005 og laget en graf som viser utviklingen. Den viser at ledigheten under Gro-regimet på 90-tallet er den høyeste de siste 30 år. Var det i nasjonens interesse?

For de som er i tvil, de røde feltene viser AP-regjering, mens blå felter er Høyre/borgerlig styrte regjeringer. Beklager kvaliteten.

Vi ser nå at ministeren uten verktøykasse, næringsminister Eriksen, tar i bruk noen av de gamle metoder. Han sørger nå for at Bredbåndsalliansen, anført av partikamerat Tormod Hermansen får overta majoriteten i Bane-Tele uten å forhandle med andre interessenter. Bredbåndalliansen tilførerer ikke Bane-Tele noe som helst. Aller minst omsetning. Dersom dette er verktøyene som Eriksen skal bruke, så kan vi fastslå at keiseren ikke bare er naken, men også mangler verktøy.

Jeg kan anbefale alle som er opptatt av statlig styring av bedrifter å lese en FAFO-rapport utarbeidet for LO av Martin Byrkjeland og Ove Langeland: Statlig eierskap 1945-2000. Den gir interessant innsikt. Spesielt side 23:

Nyere internasjonale studier tyder på at eierskap har betydning for driften av virksomheter og at det kan være forskjell mellom private og offentlige eiere. En undersøkelse viser for eksempel at produktivitetsutviklingen i heleide statsbedrifter og bedrifter der staten er majoritetseier, er svakere enn i helt privatiserte bedrifter32 . Og små årlige forskjeller i produktiviteten
kan hope seg opp til store forskjeller over tid.

En annen studie viser også at privatisering fører til klar forbedring av produktiviteten i bedrifter, særlig med hensyn til overskudd, omsetning, ledelse og kapitalutnyttelse. Her finner en også at sysselsettingen øker og gjeldsgraden reduseres etter privatisering.33 Resultatene tyder altså på at privatisering fører til klare økonomiske forbedringer.

Tallene i teksten er referanser til fotnoter.

LO har en legitim rett til å hevde sine interesser. På samme måte som andre organisasjoner. Men det må foregå i full offentlig, slik at beslutningsgrunnlaget kan etterprøves. Det kan ikke foregå på bakrommet, i samarbeidsmøter eller på turer rundt Sognsvann. Vi har sett hva som skjer når når noen snakker sammen på bakrommet. Det kan kalles udemokratisk og er misbruk av makt. Det er ikke i nasjonens interesse. Det er starten på en korporativ stat som vi ikke ønsker.

Derfor bør LOs ledere være forsiktig med å snakke om nasjonens interesser når det er egne interesser de mener. Det er ikke det samme, selv om det virker slik for Valla og Davidsen.