Jeg har hatt et langt og i utgangspunktet godt samliv. Med Aftenposten. Helt til sist lørdag. Da begikk ”tanta” et grovt tillitsbrudd som må få konsekvenser. Jeg vet bare ikke hvilke ennå.
Under overskriften ”Konestyrt fritid” begår journalist Kristin Høiland flere stygge overgrep mot oss menn. Bare overskriften var nok til at jeg fikk lørdagsmorgenen ødelagt. Den gode kaffen jeg hadde brygget i presskannen, smakte plutselig beiskt. Sola som strømmet ned over terrassen, forsvant bak en sky og alt ble mørkt. Veldig mørkt.
Jeg gjorde et klønete forsøk på å skjule avisen under fredagens utvalg av reklamesøl. På fruens forespørsel om jeg hadde sett Aftenposten, så la jeg opp til en Finn.no-kopi som ikke gikk hjem. ”Nei, den har jeg ikke sett”, var feil svar. Hun visste det og jeg visste at hun visste det. Avisen måtte frem.
Jeg så at blikket hennes umiddelbart fanget overskriften. Og jeg fryktet det som skulle komme. Ingen ting ble sagt, men tiden hun brukte på artikkelen var illevarslende lang. Dette lovet ikke godt. Og det gjorde det ikke. Som sagt så gikk helgen og jeg ante fred og mye fare.
Se selv hva damen får seg til å skrive: "Endelig helg - og du gleder deg til langfri på sofaen med fotball-VM på programmet. Men den gang ei. For kona har bestemt at boden skal ryddes. Det er da det lett faller noen ubetenksomme ord om kjerringstyrt fritid i de tusen hjem. Og hele helgen kan være totalt ødelagt om du ikke gjør som kona sier. For hele fotball-VM trues av sure vibrasjoner og trusler om tvangsarbeid både i hus og hage."
Dette var ord som gikk rett til min kones hjerte og etterhvert; hjerne.
VM i fotball kom i gang på lørdag og Aftenpostens stygge overgrep ble for en stakket stund glemt. Helt til mandag.
Mandag kom beskjeden jeg hadde ventet på og fryktet. Fruen hadde skredet til verket og ringt etter container. Nå skulle hus, boder og garasje tømmes. Strategisk nok hadde hun bestilt den til førstkommende helg. Helt usympatisk fraværende om at det pågår en viktig sportsbegivenhet i Tyskland i disse dager. Viktige kamper skal utkjempes, mens jeg må slåss i hele helgen med skrot og etterlatenskaper.
Allerede i går kom de første signalene. Lange "kastelister" ble utarbeidet. Så systematisk og grundig som en frue kan få det til; når hun vil. Hun begynte selv så smått å hente ut gamle sykler, skateboard, dører og jeg vet ikke hva og danderte det pent i hagen. Klar til containeren.
Rent demonstrativt tok jeg med bikkja på tur. Laban hadde stor forståelse for min situasjon. I hvert fall logret den på de riktige stedene. Akkurat der og da var det det beste våpen for å unngå en større konfrontasjon. Jeg måtte resignert innse at slaget var tapt og ville helt sikkert i løpet av helgen måtte bite i gresset. Bokstavelig talt.
Jeg mistenker det mannlige redaktørkollegiet i å utstede en hevnaksjon fordi de selv har fått unngjelde. Den kvinnelige journalisten har bare gjort det kvinner er flinke til: Å forsøke å styre menns fritid.
Og fruen? Hun skal selvsagt slappe av på jobben i helgen. Konestyrt fritid, my ass.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar