mandag, juni 19, 2006

Organdonasjon redder liv

Jeg leste en sterk og trist historie i lørdagsbilaget til Asker og Bærum Budstikke. Sterk fordi den handlet om en familie, der far på 45 år gjerne ville leve, trist fordi han ikke fikk det. Tore Bjørnøy, 45 år, døde i donorkø. Lungene hans klarte ikke mer og han sovnet inn 16. mai i år.

Jeg synes det er sterkt av hans kone, Anne, å stå frem så kort tid etter, men hun kjemper en kamp for å forbedre systemet rundt organdonasjon slik at andre skal slippe å oppleve det hun og hennes familie gjordet.

Historien blir derfor også en anklage mot myndighetene og en sterk oppfordring til å endre praksis ved organdonasjon. Det er alt for dårlig informasjon om hva organdonasjon er, og hvorfor det er nødvendig. I tillegg er terskelen for donasjon gjort alt for høy.

I dag står 247 mennesker i kø for å få et livsviktig organ. Dersom sykehusene hadde informert bedre og ikke minst pårørende hadde visst mer på forhånd, så kunne køen vært vesentlig kortere.

Jeg støtter professor Anders Bratholms forslag om å innføre en ordning der du automatisk blir donor, med mindre du har reservert deg. Det ville vært et viktig bidrag til å redusere køene.

Neste gang kan dette skje meg eller deg. Derfor oppfordrer jeg alle bloggere til å fylle ut donorkortet (du finner linken her) og legge det i lommeboka. Snakk samtidig med dine pårørende og informer om hva du har bestemt deg for. Jeg er vel som de fleste andre. Tanken har vært der, men det blir ikke gjort. Artikkelen i Budstikka-magasinet gjorde noe med det. Nå ligger donorkortet i lommeboka. Om jeg bare kan få noen av dere til å gjøre det samme, så har ikke dette innlegget vært forgjeves.

2 kommentarer:

Anonym sa...

Hvorfor skal jeg donere orgenene mine gratis?
Det selges organer til utlandet fra Norge men prislisten er hemmeligholdt. Hvor går disse pengene til? Til julebord for de ansatte?
Jeg vil selv velg motakeren eller bestemme hvem som ikke skal få noe fra meg om jeg blir donor.

Knut Johannessen sa...

Anonym: Du får gjøre som du vil. Selv ønsker jeg ikke å sitte som en dommer over hvem som fortjener mine organer. Det overlater jeg til andre.