Den ukjente soldat

VG skal ha ros for arbeidet med å avdekke manglende registrering av soldater i krigsoperasjoner. Dette er VG på sitt beste.

Jeg er imidlertid litt overrasket over at forsvarsminister Grethe Faremo drives fra studio til studio og må unnskylde manglende registrering. FrPs Jan Arild Ellingsen mener endog at hun har ført Stortinget bak lyset.

For hvis man skal tro tidligere forsvarsminister Anne Grethe Strøm-Erichsen, så hadde Forsvaret registreringen på plass allerede i 2008.

I spørretimen 5. mars 2008 fikk hun et relativt enkelt spørsmål fra FrPs Per Roar Bredvold:

Jeg ønsker å stille følgende spørsmål til forsvarsministeren:

«Forsvaret har visstnok ingen oversikt over norske skadde befal og soldater som har vært ute i internasjonale oppdrag.

Vil statsråden sørge for at en slik oversikt finnes, og på den måten kunne være med og bidra til at antall senskader blir redusert?»

Her er et utdrag av Strøm-Erichsens svar:

Forsvaret har oversikt over befal og soldater som er skadet i utenlandstjeneste. I likhet med det sivile helsevesenet er medisinsk personell i Forsvaret forpliktet til å dokumentere all behandling som gis. Informasjon fra de elektroniske legejournalene overføres til Forsvarets helseregister. Eldre papirjournaler er gjort lettere tilgjengelig ved at de nå er skannet elektronisk. På denne måten har Forsvaret registrert relevant helseinformasjon for den enkelte soldat - og befal - som har tjenestegjort i utlandet. Videre har vi gjennom Forsvarets helseregister tilgjengelig statistisk informasjon på et aggregert nivå om en rekke forhold knyttet til helse og tjenestegjøring. Helseregisteret gir dessuten mulighet for å dokumentere sammenhenger mellom tjenesteforhold, eksponering for hendelser og konsekvenser for fremtidig helse.

Hele svaret kan leses her

Hvis ikke Strøm-Erichsen feilinformerte Stortinget i 2008, hvordan kan da ikke Forsvaret ha oversikt i dag, nesten 3 år senere?  Det ser ut som om flere enn Faremo burde sitte på "tiltalebenken" i dag.

Demokrati i fakkelens dunkle lys

Jeg har lest John O. Egelands "Lyset fra faklene" i nyttårshelgen. Jeg har latt den ligge og modne og hentet den frem flere ganger. Kommentaren styrker seg ikke ved flergangs lesning.

"Fakkeltogene er ikke noen trussel mot demokratiet. Demonstrantene krever et mer politisk folkestyre" 

skriver John O. Egeland. Han har selvsagt rett i at fakkeltogene ikke er trussel mot demokratiet.  Men fakkeltog må heller ikke forveksles med demokratiet.

Skal vi gi demonstrantene et mer politisk folkestyre? Skal fakkeltog sette den politiske agendaen? Det blir nesten som å høre FrPs retorikk om folk flest og ropet på folkeavstemminger.   Er det det ikke det representative demokratiets oppgave å veie flertalls- og mindretallsinteresser opp mot hverandre og se utover den lokale nesetippen. Spesielt i saker som også berører folk utenfor den lokale sfære. Og som skal finansieres av oss alle.

Med vår valgordning og våre kvoteringsgrep for å sikre distriktene plass rundt regjeringsbordet, er det et drøyt stykke å hevde at ikke de lokale hensyn ivaretas. At man tidvis føler avmakt mot at beslutninger tas litt for langt unna de beslutningene gjelder og reagerer mot det, er forståelig.

"Vi så det da de planlagte kraftmastene i Hardanger vekket Vestlandets vrede"

Vestlandet er så mye mer enn den mediaoverspilte motstanden i Hardanger. Men når Vestlandet analyseres fra et kommentatorkontor i Oslo sentrum, så kan det kanskje se ut som en kompakt enhet. Det var/er mange på Vestlandet som er sterkt uenig i motstandernes synspunkter. Men mediene fikk noen monstermaster på blokken. Et konstruert ord uten rot i virkeligheten fikk prege debatten. Etter hvert som folk så at dette ikke var noe annet enn de kraftmastene som i årevis har sørget for distriktenes og kraftkommunenes velstand, har ropene stilnet betraktelig. Kanskje hjulpet av et anseelig antall kuldegrader.

Fakkeltog i Norge preges stort sett av lokaliseringsdebatt. Og har stort sett to fronter. Enten er man mot en lokalisering, som kraftmaster i Hardanger eller vindmøllepark i nabolaget. "Not in my backyard"-problemet. Når det gjelder sykehus er det motsatt. Sykehuset kan ikke være nære nok. Men det finnes også kritiske røster midt blant demonstrantene. Som "Akuttberedskap i Liv-Signeland" forteller litt om

Egelands forsøker å koble de lokale sykehusfakkeltogene til det slitte og utskjelte "new public management", der målstyring er ett av de grunnleggende mantra. At det var derfor helseforetakene ble etablert. Det er en historiefremstilling som står til stryk.

Sykehus under fylkeskommunens eierskap var i ferd må utvikle seg til en katastrofe. Det er mer enn underlig at ikke en erfaren journalist som Egeland er i stand til å huske dette. Helseforetaksreformen var et helt nødvendig grep for å redde sykehusene. Fylkeskommunenes manglende evne til å se utover egne fogderi og den evige kranglingen med staten som betalte store deler av regningen kunne ikke fortsette.

Vi kan godt diskutere foretaksløsningens virkning i dag. Personlig synes jeg den fungerer dårlig, men det var helt nødvendig løfte sykehusene ut av fylkeskommunens eie i 2001.

Når man kombinerer fakkeltogdemokrati med pengemakt kan det gå skikkelig galt. En triumferende Molde-ordfører kunne fortelle oss at en av byens rike onkler, Bjørn Rune Gjelsten i sin godhet ville finansiere og bygge sykehus i Molde. Denne nyheten fikk man solgt inn til diverse media som Gjelstens forsinkede julegave til Molde. Av og til tror jeg dumme journalister er like stor fare for demokratiet som dumme politikere.

Det var selvsagt ingen elementer av julegave i ønsket om å bygge sykehus. I så fall måtte det være en julegave til seg selv. At partiet jeg stemte på ved siste valg, Høyre kastet seg på utspillet skuffet meg. I denne saken utviste regjeringen større klokskap enn Høyres representanter. Jeg anbefaler Høyre å studere erfaringene fra Storbritannia litt grundigere før de roper Halleluja.
 
Om noe skulle være et problem for demokratisk utvikling av helse-Norge, så er det at et parti med oppslutning fra 5% av befolkningen fikk nedlegge veto mot endringer i sykehusstrukturen. Soria Moria IIs nei til nedleggelse av lokalsykehus fikk Sp trumfet igjennom. Er det andre områder i samfunnet vi "fryser" utviklingen i minst 4 år, mens teknologi, forskning og kunnskap endrer seg?

Problemet er ikke helsereformen eller byråkratstyring av helsevesenet. Problemet er at politikere skjuler seg bak helseforetakene når de skal fronte upopulære beslutninger. Mens de gjerne tar æren selv når det en positiv nyhet. Derfor var det pinlig at Anne Grethe Strøm-Erichsen reiste til Molde og dekket seg bak Helse Midt-Norge og manglende økonomi.  Mens det hun sannsynligvis ville og burde sagt var at man skulle vurdere bygging av et felles sykehus for Molde/Kristiansund. Det hadde også blitt bråk, men hadde vært mer redelig. Hun og regjeringen feiget ut.


Jeg vil avslutte med en anekdote. Fra min tid som fakkeltogdemonstrant, som ungdom i Florø på 70-tallet. Og som understreker mitt poeng om at å lede landet etter fakkeltogprinsippet, ikke nødvendigvis er smart:

I 1971 reiste Trygve Bratteli til Florø. Der skulle han forklare regjeringens forslag om sentralsykehus i Førde i Sogn og Fjordane. Dette ble den gang sammenlignet med EF-kampen: Distriktenes kamp mot de sentrale myndigheter. Med lokalsykehus i Florø, Nordfjordeid, Høyanger og Lærdal, så de fleste et sentralsykehus som skriften på veggen. Bratteli kom til Florø i et vær som virkelig tok i mot statsministeren med våte, ikke åpne armer.

Før han reiste ble han spurt av Herbjørn Sørebø (også sunnfjording) om han virkelig tør å legge ut på en så hasardiøs ferd:

"Ja, det er da siviliserte folk". 

Etter på Bratteli oppsummerte fakkeltogmøtets ytringer som "ubalanserte ytringer". Bratteli var underdrivelsens mann. Da han møtte Herbjørn Sørebø mandagen etter, så han lenge på reporteren:

 "Du hadde rett. Det var ikke siviliserte folk". 

(Kilde:Roy Jacobsen, Trygve Bratteli - en fortelling) 

Jeg var der og kan bekrefte Trygve Brattelis oppfatning. Det som skjedde på folkemøtet var ikke sivilisert. Det var sterkt emosjonelt og ikke noe godt grunnlag for politisk ordskifte. Og heller ikke noe godt grunnlag for demokratisk styring.

Det bidro da også til at Ap nærmest ble feid ut av kommunestyret på en sykehuspolitisk tsunami og en tverrpolitisk sykehusliste med lensmann Mons Monsen fikk rent flertall. Det tok tid før Ap fikk være med i et lokalpolitiske styre og stell igjen.

Men Trygve Bratteli skjulte seg ikke bak byråkrat og helsedirektør Karl Evangs forslag om sentralsykehusbeslutningen. Han argumenterte for regjeringens valg. Men det blåste bort i den politiske og bokstavelige stormen. 

Bare det kan redde telefonregningen er DLD verdt det?

Afteposten har en humorseksjon som blant annet har skrevet om datalagringsdirektivet. I forrige uke lå denne artikkelen ute (senere fjernet, derfor en cachet side) på mobilversjonen uten "advarsel" om at det var satire. Med det resultat at mange gikk fem på. Med alle fantasifulle innslag fra tilhengerne i DLD-debatten, er det ikke rart man har problem med å skille snørr og barter.

I dag er det utenrikspolitisk talsmann i Ap, Svein Roald Hansen som slår til. Han er på leserbrevrunde. I Agderposten flesker han til med: "Nei til datalagring kan gi dyrere telefon"  

Takk til Frank Eivind Rundholt for foto siden artikkelen ikke er på nett.

Sier vi nei til DLD, så er han ikke opptatt av at vi blir en frihavn for kriminelle eller at vi oversvømmes av terrorister. Nei, det blir dyrere å ringe. Og grunnen er at vi ikke lenger vil kunne nyte godt av de nye roamingbestemmelsene til EU.

Hansen skriver:

Hvis Norge skulle si nei til datalagringsdirektivet, er regjeringens vurdering at EU vil sette de delene av EØS-avtalen som dette direktivet berører, ut av kraft. Slik er reglene hvis vi ikke vil godta et direktiv.

Jeg vil gjerne se den vurderingen først, Hansen. Fordi den vurderingen som regjeringen har lagt ved høringsnotat til direktivet, sier noe helt annet. To av landets mest anerkjente eksperter på EU/EØS-rett: Finn Arnesen og Fredrik Sejersted, konkluderer med at: 

4.3 Virkninger av suspensjon 

Hvilke virkninger en suspensjon vil ha avhenger av hvor store deler av Vedlegg XI som EU vil anse for å være berørt av en reservasjon mot datalagringsdirektivet. 

Dersom den berørte del anses som hele Vedlegg XI antar vi at dette vil kunne få store virkninger for telekommunikasjonssektoren. Dette er worst case scenario .

Etter vår vurdering er det ikke materielt grunnlag for så vidtrekkende virkninger,som vil være åpenbart uproporsjonale. Vi har derfor ikke utredet dette nærmere.  

Det neste alternativet er at de to direktivene om datasikkerhet (95/46 og 2002/58) anses berørt Dette vil så langt vi kan se ikke få særlige markedsmessige konsekvenser. Hva gjelder direktiv 2002/58/EF pålegger det medlemsstatene å regulere handlingene til tilbydere av kommunikasjonstjenester underlagt deres jurisdiksjon, samt å sikre brukerne av slike tjenester visse rettigheter overfor tilbyderne.  

Direktivet regulerer ikke markedstilgangen for leverandører av kommunikasjonstjenester etablert i andre land. En midlertidig ut av kraftsetting av direktivet vil følgelig neppe redusere norske myndigheters reguleringsfrihet i de spørsmål direktivet regulerer, ha betydning for norske aktørers tilgang til markeder i  andre EØS-land eller for norske brukeres stilling.

 Skal jeg velge hvem jeg skal lytte til, Arnesen/Sejersted eller Svein Roald Hansen, så taper Hansen. Men det Hansen tilfeldigvis glemmer å nevne er at det blir dyrere med ja til lagring. Kostnadene er beregnet å ligge mellom 250 mill til 2 mrd. Ikke minst gjør lagring av smarttelefoners posisjon at det blir langt flere data. I Danmark ble det i 2008 lagret 450 milliarder dataposter relatert til DLD. 83 000 i snitt pr. danske. Kostnadene for denne lagringen er det forbrukerne som må betale til syvende og sist.

Så Svein Roald Hansen kan spare oss for sin bekymring for telekostnadene. Men jeg venter i spenning på hva desperasjonen i Ap vil medføre av nye utspill. Ingen ting overrasker lenger.

Resirkulerte personvernargumenter

Hvis man ikke visste bedre skulle man tro at Politiforbundets leder Arne Johannessen, er personvernets høye beskytter. På forbundets hjemmeside 10/12-2010,  finner vi følgende gullkorn:

– Dessuten vil lenger lagring av trafikkdata øke rettssikkerheten, fordi det gir mulighet til å sjekke uskyldige raskt ut av saker, legger han til.

At dette er å snu en av pilarene i den liberale rettstaten, uskyldspresumsjonen på hodet, bekymrer nok ikke Johannessen. Det er bare det at borgere skal ikke bevise sin uskyld. Myndighetene skal bevise borgeres skyld. Men Johannessen er sterk i troen, for han har hevdet dette før:

Romavlytting kan derfor like godt bli brukt til å bevise uskyld som skyld og sjekke personer ut av en sak på et tidlig tidspunkt. Romavlytting kan derfor være et bidrag til å styrke personvernet.

Altså det å misbruke uskyldspresumsjonen er å styrke personvernet. Nytale kalles det. 


Det stod å lese i en høring om forebyggende politimetoder fra 2. mai 2005. Anbefalt lesning! I den samme høringen argumenterer Arne Johannessen meget godt for hvorfor datalagring er et dårlig alternativ:

En erfaring politifolk som arbeider mot organisert kriminalitet har gjort er at KK (kommunikasjonskontroll) i svært liten grad gir informasjon om hva som planlegges eller hva som skal skje. Planleggingen skjer kun i samtaler der personer møtes ansikt til ansikt. Møtene kan finne sted i leiligheter, på leide hotellrom, på utesteder eller ute i det fri.

Telefonsamtaler blir ikke brukt i forbindelse med planlegging av organisert kriminalitet. Deltagerne i nettverkene er helt bevist på å ikke bruke telefoner til slike samtaler. Ofte er det også slik at det er svært få personer som kjenner helheten i planen, de fleste har kun kjenneskap om sin egen rolle.
Den utviklingen som her er beskrevet gjør at politiet står ovenfor helt nye utfordringer når man skal forhindre eller avdekke slik type kriminalitet. Dagens metoder strekker ikke til.

Altså. Selv kommunikasjonskontroll som regnes som langt mer inngripende enn lagring av trafikkdata, er ikke godt nok. Og telefoner brukes ikke i planlegging av organisert kriminalitet. Da er romavlytting det eneste som gjelder. Men nå er det altså datalagring for alle pengene. Det er ikke alltid like lett å ta Arne Johannessen seriøst.

Hvor går grensen?

Etter at regjeringen la frem proposisjonen om datalagringsdirektivet, har debatten tatt av. Ikke minst i sosiale medier. Men også når Stortinget skulle diskutere Datatilsynets årsmelding barket debattanene sammen. En av de som har vært aktiv også på sosiale medier: Arbeidetspartiets Håkon Haugli holdt et innlegg som fikk meg til å reflektere over tilhengerenes tilnærming til direktivet. Fra innlegget: Håkon Haugli (A) [17:51:01]

Nylig fikk Kripos tips om en far som opererte som hallik for sin sju år gamle datter. Faren opplyste om at han selv misbrukte henne, la ved tre bilder og oppga e-postadresse og bosted. Da politiet fikk tipset, var opplysningene slettet hos nettleverandøren, i tråd med dagens lagringsregler.

Det skremmer meg at flere av dem som i dag angriper datalagringsdirektivet med henvisning til personvernet, kun er opptatt av eget ubehag ved lagring av trafikkdata og ser helt bort fra personvernet og rettssikkerheten for dem som utsettes for alvorlige, straffbare forhold.

Historien er selvsagt tragisk. Jeg har selv barn og det finnes knapt noe verre enn overgrep mot uskyldige barn.

Men Hauglis utsagn er ganske motbydelig. Siden vi ikke aksepterer Hauglis syn på datalagringsdirektivet, så innebærer det at vi av egoistiske årsaker setter vårt eget behov for personvern over denne jentas integritet og rettssikkerhet.

Dette er som å høre Helga Pedersens, "redder vi ett barn, er det verdt det". En fullstendig prinsippløs tilnærming til noe som går langt ut over den enkeltes "ubehag ved lagring av trafikkdata".

Det eksemplet som Haugli viser til, oppleves  hver dag.  Noen ganger tar man ikke overgriperen fordi trafikkdata er slettet. Enten fordi de er slettet etter 21 dager som i dag. Men det samme ville skjedd om vi hadde 12 mnd lagring, og politiet hadde brukt 12 mnd og 1 dag på etterforskningen. Men hva er Hauglis løsning da: Utvide lagringstiden? Eller akseptere at noen overgrep ikke kan straffes?

Overgrep mot barn skjer i hjemmet. Ja, de fleste skjer der. Uten trafikkdata. Uten at noen anmelder. Og de er like tragiske som anekdoten til Haugli. Hvorfor skal disse overgriperne slippe unna? Er det fordi en kontinuerlig overvåkning av alle hjem, er uakseptabelt for Haugli? Hvor går grensen hans?

Hvis Hauglis grense går akkurat ved proposisjonen grenser, så aksepterer også Haugli at man ser bort fra personvernet og rettsikkerheten for den som utsettes for alvorlige, straffbare forhold.

Haugli er i debatten veldig opptatt av at vi må lytte til politiet når det gjelder deres krav til metoder. Det er de som kan dette. Men politiets holdninger snakker han mindre om.
Riksadvokaten derimot er opptatt av det. Noe som kanskje henger sammen med de sjokkerende funnene som evalueringen av Lommemannensaken avdekket:

* Etterforskning av seksuelle overgrep mot barn har lav status internt i politiet
* De som først kommer i kontakt med barnet har sjelden de grunnleggende kunnskap de burde ha hatt
* For ofte er det uklart hvor ansvaret for etterforskningen ligger
* Få saker meldes til Kripos, for mange tror at Kripos tar ansvaret straks saken er meldt dit
* Etter å ha sett på 166 anmeldelser er konklusjonen at svært mange saker ble henlagt nær sagt uten at de i det hele tatt ble etterforsket
* Politiet evner ikke å kommunisere informasjon på tvers av landets 27 politidistrikt
* Dataverktøyet politiet bruker inneholder mye informasjon, men er dårlig egnet til effektiv etterforskning
* Politidirektoratet fokuserer på Internet i styringsdokumentet når de snakker om seksuelt misbruk av barn. Hatkriminalitet prioriteres høyere
* Sakene er ofte mer alvorlige enn det første melding går ut på. Spesielt gutter "underrapporterer" overgrep
* Dommeravhøret av barn kommer ofte for sent, og burde følges opp av nye dommeravhør

Så det er en sammensatt årsak til at overgrep mot barn ikke etterforskes. Det har liten effekt med lagring av trafikkdata dersom politiet ikke iverksetter etterforskning. Eller er det derfor man må ha lengre lagringstid?

Jeg skal ha meg frabedt å få mine motiver dratt i tvil av en prinsippløs stortingspolitiker. En politiker som må forstå at den viktigste grunnen til at overgripere slipper unna, er at vi har en LIBERAL RETTSTAT.  Den betaler vi en høy pris for hver dag. Derfor må den også voktes.

Den er blant annet basert på det grunnlaget at det er bedre at 10 skyldige slipper unna enn 1 uskyldig blir dømt. Vi kan nemlig ta alle forbrytere dersom vi vil. Innføring av politistaten og dens metoder vil bidra til det. Datalagringsdirektivet fører oss på ingen måte dit. Men den er et ledd i de små skritts tyranni. Og et lett offer for prinsippløse politikere som ikke evner å sette grenser.

Vi har også en uskyldspresumpsjon. At det ikke er du og jeg som skal bevise vår uskyld, men staten må bevise vår skyld. Derfor snur Datalagringsdirektivet dette på hodet. Spesielt når vi leser noen av begrunnelsene. Som denne fra PFs Arne Johannessen:

– Dessuten vil lenger lagring av trafikkdata øke rettssikkerheten, fordi det gir mulighet til å sjekke uskyldige raskt ut av saker, legger han til.

Har Johannessen også glemt det sentrale i den liberale rettstaten?

Dette er en av flere grunner til at jeg er i mot å innføre en statlig pålagt overvåkning av alle borgere. Fordi vi kan komme til å gjøre noe ulovlig. Vi samler ikke inn alles fingeravtrykk, heller ikke DNA og lagrer fordi det kan komme til nytte. Fordi det strider mot den liberale rettstatens idealer. Til tross for at det ville ha løst de fleste overgrepssaker. Men hvor går pragmatikerenes grenser.

Vox leser fredagslyrikk - Georg Johannesen

Julebordtiden er over oss. Selv har jeg kost meg i kveld med et utsøkt lutefisklag med gode venner. Og uten å være moralistisk (jeg synes man skal nyte god mat og god drikke når man føler for det) har jeg funnet et dikt for anledningen hos Georg Johannesen: Fråtserne

Vi tier for å ete hverandre
Vi har to rygger når vi elsker
Fire knyttnever når vi slåss

Kvinnene skyr oss om dagen
og om kvelden når dansen går
men ikke alltid om nettene

Det er ikke lett å kysse
når hodet ligger på et annet bord
med en tomat i munnen

En blogg er en blogg er en....

Sven Egil Omdal har en spalte: Medieblikk, der han deler ut sine ofte treffsikre svingslag til medie- og andre samfunnsaktører. Nå har han tatt for seg fenomenet blogg.  Men dessverre blir det et slag i løse lufta.

Først av alt. Det er på grensen til det pinlige når Omdal beskriver et nettbasert fenomen i en nettbasert artikkel uten å bruke ett eneste av nettets/bloggens muligheter. Ikke én link har han med til nettsteder/blogger han omtaler. Noe som ville gitt kommentaren både større kredibilitet og gitt leserne anledning til fordyping i temaet. I stedet presenteres vi for en papiravisartikkel i nettform.

At Omdal også får luftet sin antipati mot rosabloggere gjennom sine sitater fra Fotballfrue og Linnea, skal jeg la ligge.

Omdal har lest Vampus og Paul Chaffeys beskrivelser av hva blogg er/kan være og finner ikke mening i begrepet lenger. Fordi det inneholder for mye.:

Et ord som favner alle uttrykksformer, alle temaer og alle nivåer, fra 13-åringens skildring av familiens kanin til Anders Sømme Hammers rapporter fra krigen i Afghanistan, er ubrukelig.

Ja vel?  Det Omdal beskriver her, kunne like gjerne vært en TV-kveld, en avis eller et magasin. Er ordet TV ubrukelig fordi vi finner alt fra Norge Rundt, Barne-TV, Paradise Hotek, Charterfeber til Urix, BBC-dokumentar eller Fredrik Græsvigs rapporter fra Midt-Østen? Neppe. Det er fortsatt ikke vanskelig å skille skitt fra kanel. Som en som ønsker å lese Marie Simonsens kommentar i Dagbladet styrer godt unna samme kjendis.no i samme avis. Avisens svar på rosablogger.

At en rosablogger eller flere begår et overtramp er ikke grunn god nok til å rope på en innsnevring og bedre definisjon av begrepet blogg. Overtramp skjer i de beste familier. Også Omdals mediefamilie.

For meg blir det mest problematisk når Omdal kommer inn på fenomenet Bloggplakaten spesielt og behovet for regler generelt. Noe som har blitt debattert med uvanlig styrke den siste uka. Personlig er jeg skeptisk til fenomenet Bloggplakat. Først og fremst fordi jeg er usikker på motivene til forslagsstilleren.

Om Thomas Moen har problemer med etikken til noen av Bootstrap Marketings kunder finnes det andre alternativer. Dessuten oppfatter jeg i likhet med Omdal at denne plakaten skal være en parallell til Vær Varsom-plakaten.

Men ville Omdal vært komfortabel med at Carat Media eller en annen annonsepusher utarbeidet og foreslo etiske regler i media? Jeg tillater meg å tvile.

"I tillegg og her blir mange lidenskaplige, så trenger ikke bloggere regler. De er ikke journalister og kan skrive sine tekster uten de bånd og begrensninger pressefolk hemmes av"

Nå vet jeg ikke hva som hemmer Omdal og hans pressefolk i deres yrkesutøvelse, men til syvende og sist er det vel det samme som legger bånd og begrensninger på bloggere: Norges Lover.  Men det betyr ikke at både bloggere og pressefolk stilles overfor etiske dilemmaer. Produktpromotering kan være ett av disse. Men hvilke regler og begrensninger er det som legger bånd på f. eks. pressefolks nesegruse promotering av Apple-produkter?

Det er spesielt tydelig på Twitter. Når selve Guruen: Steve Jobs er klar til å slippe en fjert, finner pressefolk frem bønneteppet, vender seg mot Cubertino, California og frembringer sine takksigelser for at Frelseren har velsignet dem med en liten programoppdatering eller under og alle undre: Et nytt produkt.

Svært få er i stand til å problematisere Apples sensurmuligheter eller det faktum at de stikker av med 30% av det media skal leve av i fremtiden. Jeg tror ikke jeg er alene om å undres over denne unisone pressehyllesten. Sant skal sies: Sven Egil Omdal er i denne sammenheng, et unntak.

Men journalister og redaktørers ukritiske hyllest av både Iphone og Ipad føles ikke mindre problematisk enn rosabloggeres produktomtale. Jeg ser imidlertid forskjellen i om det er betalt for eller ikke. Men her er det markedsføringsloven kommer inn og regulerer.

[...] men for de bloggere som vil delta i samfunnsdebatten og påvirke politikken trengs det mer presise spilleregler. I lengden blir det urimelig at en kilde eller et objekt har rettigheter når omtalen skjer i en aviskommentar, men ikke om det samme står i noe som kan kalles en blogg.

Beklager, men jeg har litt problem med å forstå hvor Omdal vil. Hvilke presise spilleregler savner han? Hvem skal vedta disse reglene for en gjeng uorganiserte bloggere? Hvordan har han tenkt at de skal sanksjoneres?  Jeg er lutter øre.

Og hvilke rettigheter mangler kildene eller objektene som ikke dekkes av norsk lov? Er det tilsvarsretten f. eks? Vel, de fleste blogger har et kommentarfelt som er langt mer åpent for tilsvar enn de fleste avisredaksjoners.

Det som i dag kalles samfunnsbloggerne vil få regler, ganske enkelt fordi skribentene er avhengig av det omdømmet som en høy etisk standard skaper, men på veien dit trenger vi raskt noen nye ord som kan skille blått og rødt fra kvalmende rosa.

Kvalmende rosa? Eller kjendisjournalistikk som det heter i Omdals kretser? Men igjen spør jeg Omdal om hvem som skal gi oss reglene. Jeg går ut fra at han har tenkt på det.

Og la meg slippe medienes "høye etiske standard". Som samfunnsblogger er jeg i likhet med mange i stand til å sette de etiske grensene selv. Det er ikke tilfeldige nedraskede regler som gir meg og det jeg skriver et omdømme. Det jeg skriver kan måles og veies. Mine kilder oppgis alltid. Enten gjennom lenker eller i tekst. Fakta som jeg skriver kan etterprøves. Og blir feil påpekt, så blir det rettet ASAP.

Mine meninger derimot, er kun mine, men de trenger ikke måles mot et regelverk. De måles mot ytringsfriheten og begrenses kun av et lovverk. Som jeg ennå ikke har vært i nærheten av. Og bloggens kommentarfelt er åpen for alle, så lenge de holder seg innenfor sømmelighetens grenser. Og kanskje fordi jeg har satt lista høyt på egne vegne, har jeg i løpet av over 1000 bloggposter kun slettet et par kommentarer. Kommentarfeltet har i mange sammenhenger løftet egen bloggpost mange hakk og vært en berikelse. 

Jeg kan bare skrive for meg selv, men jeg ser jo at også andre samfunnsbloggere opptrer på tilsvarende måte. Så Omdals regler for å skaffe oss et omdømme, ser jeg knapt behovet for. Vi får det omdømmet vi fortjener.

Forøvrig kan jeg anbefale en annen samfunnsbloggeres synspunkt på Bloggplakaten og behovet for regler i bloggverdenen: Jusprofessor Olav Torvunds "Vær varsom plakat" for bloggere" . Den utdyper temaet ytterligere og dekker mitt syn også.

Vox leser fredagslyrikk - Karin Boye

Min fascinasjon for, og dragning mot havet er sterk. Så når jeg finner et godt dikt om temaet,  er veien hit kort. I kveld blir det Karin Boye og hennes dikt: Havet (Fra diktsamlingen Härdarne)

Havet
Salt, bittersalt
är havet, och klart och kallt.
På djupet multnar mycket,
men havet renar allt.
Vilt, rovdjursvilt
är bränningens glittrande språng,
men ingen människas tankar
är höga som havets sång.
Starkt, evigt och starkt
är vågornas väldiga tåg,
och stark av det eviga havet
var mjuk förgänglig våg.
Så ge ditt liv åt havet.
Det kräver blod av sin man,
men sist, djupt i det djupa,
får ingen en vila som han.

Lover, pølser og NAV

De fleste har vel fått med seg at det skjedde et arbeidsuhell i Stortinget 8. desember i fjor. Da vedtok man endringer i Folketrygdloven som det tydeligvis ikke var meningen å vedta. Om man skal tro sentrale aktører i dag.

Saksordfører Geir Pollestad er i alle fall klar på at han ikke forsto rekkevidden av vedtaket. Jeg tror Geir på hans ord. Dette fordi jeg kjenner ham fra styret i Stopp Datalagringsdirektivet der han har markert seg som en sterk forsvarer av personvernet og motstander av tvungen lagring av trafikk/lokasjonsdata. Nettopp derfor gir saken grunn til reflektere over hvordan lover/lovendringer blir til.

Når man ser hvordan departementet har "pakket" inn lovforslaget kan man jo mistenke en skjult agenda. Enten hos politisk eller administrativ ledelse. Og mistanken blir ikke direkte svekket av statssekretær e-post til Dagbladet:

«Loven ble vedtatt av Stortinget for å bekjempe trygdemisbruk og kan bare brukes når det foreligger rimelig grunn til mistanke om misbruk og kun av NAV kontroll,- ikke av vanlige NAV-kontorer. Regelen har liten grad vært benyttet. (...) Vi vil nå vurdere om regelen har gitt utilsiktede effekter,» skriver statssekretær Gina Lund i Arbeidsdepartementet i en epost til Dagbladet."

Men deler av Stortinget forstod ikke hvilke fullmakter de overførte til NAV. Men i motsetning til Geir Pollestad er det mindre selvkritikk å spore hos f. eks. Torbjørn Røe Isaksen (som også er en erklært motstander av datalagringsdirektivet). Torbjørn er også medlem i Arbeids- og sosialkomitéen.

Dette gir NAV-brukere mindre beskyttelse av privatlivet enn kriminelle. Det kan vi ikke godta, sier Torbjørn Røe Isaksen, arbeids- og sosialpolitisk talsmann i Høyre til NRK. Han mener det er uakseptabelt at NAV skal ha tilgang til sensitive trafikkdata på denne måten.

Stortinget har vedtatt å gi NAV muligheter til å samle inn data om trygdemisbrukere som selv ikke politiet har. Og når man ser på NAVs egne rundskriv for hvordan dette kan gjøres, blir i alle fall jeg mørkeredd. Les spes. avsnittet om "Hente opplysninger OM tredjeperson" og siste avsnitt om "Formkrav". Tenke seg til å bli dratt inn i en prosess som ikke er sporbar:

Det er ikke formulert formkrav i forarbeidene utover kravene i ftl § 21-4c tredje ledd
(hjemmel, formål og klageadgang). Altså er det ikke noe krav om skriftlighet.
Ovennevnte formkrav gjør det likevel mest hensiktsmessig å forespørre skriftlig. Det kan imidlertid tenkes tilfeller der muntlig forespørsel er mer praktisk, men også i disse tilfellene må formkravene tilfredstilles.
  Ved innhenting av opplysninger av personer som omfattes av tvisteloven, skal vedkommende gjøres oppmerksom på at man ikke er pliktig til å gi opplysningene til arbeids- og velferdsetaten.
  Det har vært vurdert om det skal legges ”spor” i saken (eksempelvis et notat) vedrørende vurderingen av nødvendigheten av å innhente opplysningene. Det er kontrollenhetene som vil foreta disse vurderingene, og deres erfaring med innhenting av informasjon tilsier at det ikke er nødvendig med et slikt formkrav. Uavhengig av om vurderingen av nødvendigheten foreligger skriftlig eller ikke, må det forutsettes at vurderingen faktisk er foretatt. Det vil derfor føre til unødig merarbeid å dokumentere vurderingene skriftlig.

Uthevelsene er mine. Det skal altså kunne innhentes data om en mistenkt trygdemisbruker uten at kravene til dokumentasjon er strengere enn dette. Hvem har sovet i timene?

Men hensikten er jo god. Bare vi får tatt en trygdemisbruker er det verdt det? Vi som ikke har gjort noe galt kan jo slappe av. Med en manglende dokumentasjon og notifisering fra NAV er vi jo trygge. Trygdemisbruk er visst å anse på linje med terroristvirksomhet. Mulighetene er legio.

Jeg synes saken illustrerer at vi som slåss for et strengere personvern ikke kan slappe av. Og at det alltid finnes gode formål som fortjener en streng lov. At dette ville kunne komme har jeg advart mot. Første gang i denne bloggposten, der NAV ble nevnt. Og dersom datalagringsdirektivet innføres vil omfanget av lagret informasjon øke dramatisk. Og ønskene om å benytte denne informasjon til et "godt formål" vil komme. Garantert.

Men tilbake til utgangspunktet. Hvordan kan slike "arbeidsuhell" landets lovgivere skje? Er det utredningene som er for dårlige? Eller tidspresset like før juleferien for stort? Er det ingen som våger å være djevelens advokat og stille de "dumme spørmålene". Og hvor mange andre lover/lov-endringer er vedtatt på tilsvarende lemfeldige måte?

Selv om jeg nå vet at Otto von Bismarck ikke sa dette, synes jeg uansett det passer godt: 

"Den som vet hvordan lover og pølser blir lavet, får aldri mer en rolig natts søvn"  

Øvrige anbefalt lesning er bloggen til Christer A. Jenson, saksbehandler i NAV og @krikkert på twitter. Og selvsagt Jon Wessel-Aas som har dypdykket i saken.

Vox leser fredagslyrikk - Stein Mehren

Synes det passet med Stein Mehren i dag. Denne teksten om vi forstår hverandre eller later som, er til ettertanke for noen hver. 

VI SNAKKER

Vi snakker samme språk, bruker
de samme ordene, sier det samme
om det samme. Men forstår vi hverandre
Eller bare later vi som vi forstår hverandre

Ord skal frelse de fortapte
Skrevet inn i det språket de er fortapt i
Ord på steiner som skal holde de død
på plass under jorden. Utrøstelige

Det er med språk som med gamle hus
Vi har skap fulle av nøkler
til låser som for lengst er byttet ut
på dører som ikke lenger er det

Klagemurer, glemmesteder, sårmerker
Gudene vet at vi bruker ordene
til alt mulig annet enn det de er skapt for
Det finnes ikke noe annet språk å vite det i

Fattigdomsbekjempelse - evne eller vilje?

 I dag ga Audun Lysbakken opp å avskaffe fattigdommen i følge VG. Også på dette området har realitetene innhentet SV. Selv om man har programfestet at:

SVs mål er å avskaffe fattigdommen i verdens rikeste land

Jeg skal ikke bringe inn pennestrøket i denne sammenhengen, fordi det visstnok ikke kan dokumenteres at Kristin Halvorsen noen gang har sagt dette. I alle fall har SVs sekreteriatsleder på Stortinget, Thor Egil Braadland gjort grundig research på temaet. Han finner ikke noe om pennestrøket, men skriver bl.a.:

Det vi fant var en uttalelse fra Kristin om at "å bekjempe fattigdom er et spørsmål om politisk vilje".

Dette er heller ikke noe svakt uttrykk. Det understreker poenget om at å bekjempe fattigdom ikke er umulig, snarere tvert i mot: Der det finnes vilje, finnes det evner.

 Jeg er enig. Det er ikke noe svakt uttrykk. Skal vi da tolke dagens innrømmelse fra Lysbakken som at det ikke finnes politisk vilje?

Men det som er en smule pinlig er hva Kristin Halvorsen synes om andre som heller ikke lever opp til SVs målsetninger. Fra spørretimen 25. mai 2005:

Så vil jeg gjerne gjenta det spørsmålet jeg stilte innledningsvis. Dette er nemlig en statsminister som har sagt at han har høye mål når det gjelder å bekjempe fattigdom, og uansett om definisjonene kan være litt krevende å sette, viser alt materiale vi har til nå, at forskjellen øker og fattigdommen øker. Vil det være statsministerens største nederlag?

Vil dagens innrømmelse være SVs største nederlag. For ifølge Statistisk sentralbyrå (SSB) har tvert imot fattigdommen blant barn økt fra 3 prosent i treårsperioden 1999-2001 til 8 prosent i 2006-2008. Ifølge SSB er 70.000 barn fattige i Norge, (Kilde: VG)

Selv har jeg aldri forstått hvordan man kan avskaffe noe som er en relativ størrelse. EUs fattigdomsdefinisjon anser de som faller under 60 prosent av medianinntekten til alle barnefamilier i Norge, som fattige. med en slik definisjon vil man aldri kunne avskaffe fattigdom, bare minske gapet. Men det blir ikke så veldig gode politiske poeng av det.

Fattigdomsbekjempelse er altså avhengig av politisk vilje om vi skal tro SV. Er det viljen eller evnen som mangler nå?

Oppdatert, torsdag 11. nov kl. 2220:  I dag dumpet det en pressemelding ned i mailboksen til bloggens eneveldige redaktør. I pressemeldingen dementerer SVoppslaget fra NTB om at de de oppgir fattigdomsmålet. Time will show

Knut Storberget - personvernets beskytter?

Justisminister Knut Storberget har tilsynelatende funnet en ny hjertesak: Personvernet. Det er interessant, men føyer seg inn i rekken av nye forsøk på argumentere for innføring av datalagringsdirektivet.

I kronikken "Vi må sikre bevisene".  som riktignok handler om hvorfor regjeringen må innføre datalagringsdirektivet, forsøker han å overbevise om at det ikke er motstrid mellom å lagre hele befolkningens trafikk-og lokasjonsdata og et godt personvern.

Det underlige er at det stort sett bare er Knut Storberget og diverse politiorganer som har funnet ut at dette er en god idè. De som er satt til å passe på personvernet, som vårt eget datatilsynet og datatilsynene i Europa, synes tvertimot at det er en meget dårlig idè.

Det som er imidlertid er egnet til å overraske, er eksemplene som justisministeren bruker for å vise at det ikke er motstrid mellom et datalagringsdirektiv og personvern:

Jeg mener at den påståtte motsetningen mellom kriminalitetsbekjempelse og personvern er betydelig overdrevet. Mye av den nye kriminaliteten krenker nettopp personvernet: Datakriminalitet hvor privatpersoner rammes – for eksempel ved identitetstyverier – er et eksempel på dette. Og hva med personvernet til barnet som både opplever å bli utsatt for overgrep, og at bilder av overgrepene blir spredt på internett? Er det ikke en personvernmessig seier hvis overgriperne blir tatt og overgrepsbildene fjernet fra nettet?

Er identitetstyveri innenfor det regjeringen omtaler som "alvorlig kriminalitet". Med en strafferamme inntil 2 år, faller vel id-tyveri utenfor rammen på 3 år som er nevnt i regjeringens høringsnotat om DLD? Og å spre overgrepsbilder på nett medfører heller ikke spesielt streng straff, selv om strafferammen er inntil 3 år. Vanligvis får man bot (pga politiets sene saksbehandling) eller korte straffer.  

Men Knut Storberget provoserer meg med dette utspillet. Fordi hans bekymring for overgrepsofres personvern virker å være et vikarierende motiv. Samme dag som hans kronikk sto på trykk i VG, kunne bl.a. Agder-politiet fortelle at overgrepssaker må henlegges. De har ikke kapasitet til å etterforske. Det er krenkelse av personvernet det, Storberget. Og som du ikke trenger noe direktiv for å gjøre noe med. Bare handlekraft (og penger). Men det er enklere å skrive en kronikk.

Den samme krenkelsen av personvernet gjelder forøvrig henleggelse av saker med kjent gjerningsmann. Som er et økende fenomen.

Og siden Storberget er så spesifikt opptatt av barns personvern i sin kronikk, bør det være et stort tankekors for ham at både Barnevernet og Redd Barna har gått mot innføring av DLD. De er kanskje ikke like opptatt av barnas personvern?

Forøvrig vil Storberget styrke personvernet ved å sørge for sikrere rammer rundt lagring av trafikkdata og at tilgang blir underlagt domstolskontroll. God idè, men det trenger man ikke innføre DLD for å gjennomføre. Storberget kan foreslå det allerede i dag. Dersom han er så bekymret for personvernet og data på avveier, vel og merke.  

Og hvis Storberget fortsatt mener at innføring av datalagringsdirektivet er en styrking av personvernet, så anbefaler jeg ham å lese den tyske forfatningsdomstolens dom om hvorfor Tyskland ennå ikke har innført direktivet.

Når Storberget viser til NOKAS-saken for å "bevise" hvor viktig trafikkdata er, så er det verdt å nevne at med eksemplet han bruker med IP-adresse til å identifisere en internettkafe, så glemmer han å nevne at David Toska var overvåket og underlagt kommunikasjonskontroll. Det er noe annet enn lagring av trafikkdata. Dessuten ble det ikke lagt frem trafikkdata i rettsaken. Bortsett fra av forsvarerne. Uten at det hjalp de siktede noe særlig.

Men siden direktivet ikke er innført i Norge, så vil alle eksempler på bruk av trafikkdata være et bevis på at politiet har verktøy til å etterforske kriminalitet i dag uten DLDs hjelp. Og myten (bløffen) som politiet forsøker å spre om at det blir mindre trafikkdata i fremtiden pga nye faktureringsmetoder er ettertrykkelig tilbakevist av telekombransjen selv. Senest på Stopp DLDs seminar torsdag 4. november,av Frode Lillebakken i Tele2.

EU jobber med å evaluere direktivet. Evalueringsrapporten skulle vært fremlagt 15. september. Den ble så utsatt til desember i år. Nå er neste dato satt til mars 2011. Kan det være fordi den rapporten ikke er hyggelig lesning for tilhengerne? Er det derfor Ap forsøker å få direktivet til Stortinget før jul.

Samtidig kommer nyheten om at EU gjennom nye lover skal styrke EUs databeskyttelsesdirektiv 

"Beskyttelsen af personlige oplysninger er en grundlæggende rettighed", sagde næstformand for Europa-Kommissionen og EU-kommissær med ansvar for retlige anliggender, grundlæggende rettigheder og EU-borgerskab, Viviane Reding

 Ett av punktene som skal styrkes er:

• Revision af reglerne for databeskyttelse vedrørende politisamarbejdet og det strafferetlige samarbejde, så borgernes personlige oplysninger også beskyttes på disse to områder. I medfør af Lissabontraktaten kan EU nu indføre omfattende og sammenhængende regler om databeskyttelse i alle sektorer, herunder i forbindelse med politisamarbejdet og det strafferetlige samarbejde. Disse to sektorers egenart og behov vil naturligvis blive taget i betragtning. Revisionen vil også foreslå, at oplysninger, der indsamles med henblik på retshåndhævelse, bør omfattes af den nye rammelovgivning. Kommissionen foretager ligeledes en revision af datalagringsdirektivet fra 2006, der fastlægger, at virksomheder skal lagre kommunikationsdata i et tidsrum på mellem seks måneder og to år.

 Jeg foreslår heller at  at regjeringen innfrir kravet fra årsmøtet i Stopp datalagringsdirektivet som mer enn 10 000 medlemmer stiller seg bak:

• At regjeringen utsetter den endelige politiske beslutningen av datalagringsdirektivet til EU-kommisjonens evaluering er ferdig.

• At regjeringen snarest initierer en utredning om DLD er i strid med EMK. Denne utredningen må foretas av uavhengige fagpersoner og resultatet må offentliggjøres.

Jeg forventer ikke noe snarlig svar. Det ser ut som om regjeringen og Storberget i særdeleshet har hendene fulle med andre ting om dagen.

Vox leser" fredagslyrikk" - Oppskrift

André Bjerke var en mangfoldig mann, sjakkentusiast, oversetter, krimforfatter under psevdonymet Bernhard Borge. Og også lyriker. Fra hans "Samlede dikt" har jeg hentet en oppskrift. Oppskriften på hvordan man lager et menneske.

Oppskrift

Her har De en oppskrift
jeg nettopp tok
fra livets mangfoldige
kokebok.

Den er komponert
- det begriper De nok!-
av selve tilværelsens
mesterkokk.

Først løser De opp
i syv liter blod
et kilogram tvil
og et milligram tro.

En toppet spiseskje
vilje til makt
skal blandes med rikelig
verdensforakt.

Her krydrer De godt
(etter eget skjønn)
med edikken: Penger
og pepperet: Kjønn.

Litt flytende skolegang
fyller De på
og påser at grøten
blir passelig grå

men tilsetter siden
(så smaken blir kvikk)
en ørliten dråpe
av tragikomikk.

De rører i dette
så lenge De vil.
Så lar De det koke
på tidens ild.

Det kokes til gryten
blir sprengt med et brak.
Da har De et menneske.
Værsågod - smak.

Victors kommuner

Professor Victor Norman er i ferd med å bli de rødgrønnes nye favoritthøyremann. Først var det hans tanker om høyere skatt som ble omfavnet. Det faktum at han også initierte en skattereform der skatt på inntekt ble fjernet til fordel for forbruk, valgte man å overse i taushet.

Nå er det hans kronikk i Dagens Næringsliv 30. oktober  "Kart og kompetanse" (kun på papir foreløbig) som gir noen av de rødgrønne ståpels. Fylkesordfører Tore O. Sandvik i Sør-Trøndelag skrev denne twittermeldingen:




Selv om Tore O. er en fornuftig fyr, undres jeg på om han virkelig er villig til å ta den medisinen Norman foreskriver i sin kronikk.

Victor Normans oppsummering er grei nok:

"Småkommunene har fem prosent av befolkningen. La oss konsentrere oss om gode løsninger for de 95 prosent, og så finne spesialløsninger for resten"

Umiddelbart lyder jo det fornuftig.  5% av innbyggerne bor i ca. 160 kommuner. Så da har vi 270 igjen. Og Normans poeng (som også Marit Arnstad har målbært) om at avstander kan være vel så viktig å se på som antall innbyggere, har absolutt noe for seg. Det kan godt være at noen av de aller minste kommunene kan bestå, fordi det ikke gir effekt å slå de sammen med noen. Før sistemann reiser og slukker lyset.

Norman bruker mye tid på sin lille eksempelkommune: Modalen. Fordi den er liten i innbyggertall og stor i flatemål.  En mindre representativ småkommune kunne han knapt funnet. Modalen inngår i kommuneadelen som har store inntekter av kraftsalg og er på ingen måte avhengig av hjelp for å klare seg. Det finnes ikke politiske parti i kommunestyret. De tretten representantene er fordelt på 2 bygdelister: Samlingslista for Modalen og Solrenningslista (sic). Kommunen delte allerede i 1993 ut pc'er til alle skole-elever. Slike kommuner vil helst klare seg selv og ikke dele sin velstand med fattige små fettere og kusiner.

Men når Norman mener at vi må finne spesialløsninger for de minste kommunene, så tror jeg man skal spørre ham litt mer inngående om hva han tenker på.

Hvis vi mener at innbyggere får et bedre tilbud om kommunen får større ansvar for barne, økt frihet når det gjelder barnehager, og et mer helhetlig ansvar for helse- og omsorgstjenester, bør vi derfor gi dem det.

Det er nye toner fra Norman. Dette sa han til Bergens Tidende i 2002:

«Vi må gi økonomiske rammer som ikke gjør det mulig for de minste kommunene å være selvforsynte på alle områder»,

Til Nationen sa han dette:

«Det jeg har sagt er at vi skal lage et inntektssystem som er slik at de minste kommunene ikke kan klare seg på egenhånd hvis de fortsatt tar sikte på å være selvforsynt med alle tjenester.»

Dette fikk bekymrede rødgrønne politikere til å spørre kommunalminister Erna Solberg om regjeringens intensjoner var å sultefore småkommunene inn i sammenslåingsprosesser. 

Det kan godt hende at Victor Norman mener det samme i dag når han sier:

Hvis småkommunene ikke kan klare jobben får vi heller finne en spesialordning for disse - for eksempel ved å legge deler av tjenesteansvaret for småkommunene til fylkeskommunen.

Too late, Victor. Fylkeskommunen "avviklet" du allerede i 2000. Har du glemt det. Det var visst noe med et nivå for mye.

Jeg undres også om de rødgrønne også tiltrekkes av hans bonusforslag til småkommunene:

Forskjellsbehandling kan til og med tenkes å gi en bonus: Det gjør at småkommunene må velge mellom å få flere oppgaver eller forbli små. Kanskje det er veien å gå for å få større kommuner?

Det er vel omtrent det samme han sa i 2002 og som fikk både Sp og Ap til å løpe til spørretimen.

Vel, det er mange omveier til større kommuneenheter. Aktiv dødshjelp er ett alternativ.  Play it again, Victor.

Vox leser" fredagslyrikk" - Hjemkomst til havet

Jeg er omtrent født i fjæresteinene. Nesten så langt vest i havet du kan komme. Der Nordsjøen kan være både sjarmerende og forførerisk vakker, men har et Janusansikt. Skremmende og nådeløs når den spiller opp til stormdans. Trygt plassert på landejorda i Bærum savner jeg havet. Av og til. Da passer dette diktet av Kolbein Falkeid.

Hjemkomst til havet

 

Som den fortapte sønn

vender jeg tilbake til deg, hav.

 

Du som skremmer idyllene langt inn

i lunkne fjordbotner, viker og poller

fordi du er altfor kongelig for lystseilere,

påhengsmotorer og festivalfiskere.

 

Uten å blunke svelger du sola

som en rå eggeplomme til kvelds,

og mot demringen løfter du tunge skybanker opp,

stinne av regn og uvær, en våt klut

mot søvndrukne øyne og bankende tinninger.

 

Mot horisonten som et diadem om pannen

skriver du dine salte brev til kysten.

Land forvandles,

dyr og mennesker kommer og går.

 

Bare du

lever tilbaketrukket, klodens

blå øyne mot stjernene og evigheten.

 

Hvis jorden har sjel

Svømmer den i deg.

Utsikt mot vest fra Storåsen - Florø. Nordsjøen rett ut