Tuppen og lillemor

Det har sakte gått opp for meg at den virkelige verden og politikernes er forskjellig. Hvis jeg ønsker å samarbeide med noen, så foretar jeg litt research, finner kanskje ett par alternativer og tar kontakt. Er det gjensidig interesse, så blir det som regel et møte. Som blir til flere møter. Som kanskje blir materialisert i et samarbeide/oppkjøp eller lignende.

Jeg har aldri startet samarbeidet med å skrive artikkel i Dagens Næringsliv (ikke på nett) der jeg gir motparten "gode råd" om hvordan de bør oppføre seg for å få lov til å leke med meg. Heller ikke har jeg svart med tilsvar og bloggpost om hvor dumt det er å gi meg gode råd i Dagens Næringsliv. Min erfaring tilsier at det ikke ville skape det beste klimaet for et samarbeide basert på tillit og forståelse. En telefonsamtale hadde ordnet mye.

Men Fremskrittspartiet og Høyre har tydeligvis funnet ut at et snurt innlegg i DN og en like snurt bloggpost er det som skal til for å skape et godt samarbeidsklima på høyre side av midtlinjen.

Det er kanskje en grunn til at jeg ikke er politiker?

Født under en uheldig stjerne?

Noen mennesker er bare uheldige. Samme hvordan de prøver, så blir det bare feil. Som f.eks et par av "pensjonistkameratene"

Skuffet over granskningsrapport

Betalte tilbake

Arbeidstilsynet anmelder

Tilfeldig? Selvsagt.

Tillitskrise

Pensjonistsaken har satt Stortinget i et dårlig lys. Politikere som dessverre hadde lav tillit i utgangspunktet har fått enda dårligere omdømme. Det er en alvorlig sak. Alvorlig fordi det øker politikerforakten og bidrar til at folk ikke gidder å engasjere seg i valg. Vi har hatt en synkende valgdeltagelse over tid. Saker som dette gjør ikke situasjonen bedre. Ikke minst fordi det sniker seg inn en antagelse av at dette var noe som skulle feies under teppet.

Stortingets pensjonsutvalg har visst om saken siden april. De har med andre ord hatt 4 måneder på å ta fatt i den. (Jo da, jeg vet at ferien på Løvebakken ikke er som andres ferier) De har ikke informert eller snakket med noen av de 7 som er involvert. Selv stortingets presidentskap var ikke informert (om vi skal tro det som blir sagt).

Pensjonsutvalget måtte vite at dette var en tikkende bombe. De måtte også forstå at dette var fristende stoff å lekke. På tross av det gjør de ingen ting (annet enn å sende svar til Riksrevisjonen).

Det får meg til å mistenke at dette skulle feies under teppet og ikke bli gjort noe med. Riksrevisjonen ville ikke tatt fatt i enkeltsakene, de ville ha forbedring av systemet og dermed kunne pensjonsutvalget la saken ligge, bare de sørget for bedre kontroll i fremtiden. Regelverket er i følge riksrevisor Jørgen Korsmo, enkelt og burde være forståelig også for stortingsrepresentanter.

Derfor må denne saken løftes ut av Stortinget. En uhildet part (eks. Statens Pensjonskasse, et anerkjent revisorselskap etc.) må gå gjennom denne og alle andre saker som gjelder pensjonsutbetalinger til representantene. Så må alt på bordet og de regler som du og jeg må leve etter, må også gjelde her. Og gjerne politianmeldelse. Det er eneste muligheten for at vi skal ha tillit til en korrekt saksgang.

Det kan nevnes at om man gir uriktige opplysninger til NAV for beløp over 60 000, så er det ubetinget fengsel som gjelder. En dom på underslag av 1 mill. gav fengsel i 1 år. For å sette det i perspektiv.

Hvem jukset på Stortinget?

Stortingsrepresentanter ber hvert 4. år om din og min tillit. Vi forventer at det er hederlige, ærlige mennesker vi velger inn. Det er det god grunn til å tvile på.

Jukset med pensjonsutbetalinger som avsløres i dag, er meget alvorlig. De ypperste tillitsvalgte for det norske folk, skal være til å stole på. Hvilke signaler gir det folket om våre stortingsrepresentanter begynner å jukse. Hvorfor ikke vi, når folkets kårne kan gjøre det?

Stortingsrepresentanter har, og skal ha en anstendig lønn og en pensjon som reflekterer det spesielle i å forlate den stilling man har for å "tjene" folket. Derfor er det ikke urimelig om disse ordningene er gode og tildels bedre enn for andre stillinger. Stortingspensjonen er en meget god ordning.

Men når grådigheten overtar, og gode ordninger ikke er gode nok, må det ryddes opp. Presidentskapet må gjennomgå alle pensjonsutbetalinger innenfor foreldelsesfrister. Og kreve tilbakebetaling.

Det bør innføres strengere regler. Tillit til den enkelte er ikke godt nok.

Og skattebetalere har krav på å vite hvem som jukset. Det kan være at selv om disse er stortingspensjonister nå, så innehar de andre viktige verv på vegne av felleskapet. Det bør de ikke fortsette med.

Oppdatert: I følge Dagsavisen er de 6 "pensjonistene":

Kjell Magne Bondevik, Krf
Torbjørn Berntsen, Ap
Erik Dalheim, Ap
Magnus Stangeland, Sp
Anders Talleraas, H
Hallgrim Berg,H

Oppdatert 2:

Ny mann på lista:
Tore Austad, H

Forøvrig går prisen for beste unnskyldning (foreløbig) til Torbjørn Berntsen:

"Jeg har jo ikke stjælt penga. - Dette er en forferdelig historie. De som har ansvaret for å sende ut penger, blant annet pensjoner har et ansvar for å sende ut riktig beløp, sa Berntsen."

Problemet er at Berntsen har ansvaret for å si fra om sine øvrige inntekter.

Dersom en trygdemottaker som hadde fått mer enn 60 000 for mye utbetalt uten å si fra, hadde kommet med denne forklaringen i norsk rett, så hadde vedkommende fått ubetinget fengsel. Det har Torbjørn Berntsen vært med på å bestemme.

Tro hva John "shitbag" Gummer hadde sagt om en slik oppførsel?

Oppdatert 3: Dagbladet har tilgang til revisjonsrapporten fra Riksrevisjonen som du kan laste ned her

Ja vel, nei

Jeg er litt usikker på om statsminister Jens Stoltenberg og finansminister Kristin Halvorsen har lest den samme utgaven av OECDs siste landrapport.

Jens Stoltenberg:

Statsminister Jens Stoltenberg (Ap) avviser den kraftige kritikken som framkommer i den nye OECD-rapporten.

Stoltenberg svarer nå på OECD-kritikken.

- Vi skal gjennomføre tiltakene i pensjonsreformen, men noen storstilt, strukturell omlegging utover det kommer vi ikke til å gjøre. Her tar OECD feil, sier statsministeren til Klassekampen.

På regjeringen.no kan vi lese finansdepartementets oppfatning:

- OECDs vurdering av norsk økonomi er et nyttig innspill i debatten om viktige forhold ved norsk økonomi og den økonomiske politikken. Det er gledelig at rapporten er så rosende i sin omtale av den økonomiske utviklingen i Norge og av både rammeverket og utøvelsen av den økonomiske politikken. Regjeringen deler i hovedsak OECDs syn på hva som er hovedutfordringene for norsk økonomi framover. Dette gjelder blant annet behovet for en ansvarlig forvaltning av oljeformuen, behovet for å fullføre pensjonsreformen og behovet for å sikre høy yrkesdeltagelse og høy produktivitetsvekst, sier statssekretær Roger Schjerva.

Støreomania

Jeg har ikke noe i mot at man har over 23 mill i ligningsformue (den reelle er nok langt høyere). Enten har man vært dyktig eller valgt de riktige foreldrene. Ikke noe galt i det. Heller ikke at man har topp utdannelse fra de beste universitet. Det er bare positivt. Eller at man er dyktig til å formulere seg. På mange språk. At man ikke synes den offentlige skolen er bra nok for sine barn, er heller ingen forbrytelse i mine øyne. Tvert imot. At man fremstår som en ener i sitt miljø påkaller ikke denne bloggers vrede. Jeg synes vi har for få enere på mange områder. (Bortsett fra sport). At vedkommende er kjekk og pen og lett og holde ren, er jo bare bonus.

Derfor burde jeg jo egentlig vært med i fanklubben til landets i særklasse mest populære politiker. Duksen fra verste bestkant. The one and only: Jonas Gahr Støre. Men, jeg får det ikke helt til.

Det skyldes sannsynligvis at jeg dypt der inne er en kynisk djevel. Som sjelden står på stolene og hoier og skriker av begeistring. For noe som helst. Det er liksom ikke helt meg, det.

Men jeg kan forstå folks begeistring. Og at han seiler opp til å bli den store velgermagneten er heller ikke noen særlig overraskelse. Det er jo bare å ta en rask titt på hans kolleger. Derfor er det ikke så rart at man ruller ut det tunge artilleriet for å sikre ham en plass på Oslobenken på Stortinget.

I dette tilfellet består det tunge artilleriet av VG (som jo alltid har hatt et godt øye til Jens og kameratene hans), en nesten samstemt kommentatorgjeng (Magnus Takvam, Harald Stanghelle og regjeringens "pressetalsmann"; Arne Strand. Godt hjulpet av Aps sentralstyre som tolket kvoteringsreglene til en "Lex Støre"

En av de sterkeste kjærlighetserklæringene kom "raske-Roger" Ingebrigtsen i Tromsø 2018 med i VG:

- Jonas Gahr Støre er et av de mest lysende politiske talentene vi har i dette landet. Det gjelder ikke bare internt i Ap, men på tvers av alle partigrenser. Det ville være en ulykke for landet om han ikke ble sikret en plass på Stortinget neste høst, sier Ingebrigtsen til Bladet Tromsø.

Intet mindre enn en ulykke for landet. Bare manglende statsgaranti til Tromsø 2018 ville være verre.

En annen Tromsøværing, sjefsredaktør Hans Kristian Amundsen i Nordlys har ikke fått nesa opp av grusen i sin beundring for utenriksministeren.

Jeg mener Jonas Gahr Støre kler Troms best. Det har å gjøre med at Tromsø har større ambisjoner enn andre byer i nord, ja større enn de fleste norske byer overhodet.

Det er spennende å se for seg en liste som bygges rundt Støre. Min kritikk av tromsbenken de seinere årene har handlet om at stjernen mangler. En oppofrende innsats til hverdags er viktig nok, men det blir fort puslete når den politiske stjernespilleren ikke er på banen.

Hvis Jonas Gahr Støre nomineres i Troms vil det forplikte ham til å gå inn i Troms fylke på en helt annen måte. Han må rett og slett lære seg hva som opptar folk flest i Bardu, Balsfjord og Borkenes.

Noe som i neste omgang betyr at en av landets mest innflytelsesrike politikere får virkeligheten til folk flest i Troms tett under huden.

I en hektisk politisk hverdag er det av stor verdi. At Troms ikke er ved kongens bord er for eksempel en større ulempe enn det er mulig å dokumentere fra sak til sak. Men i den politiske historieboka ser du et tydelig mønster. Det lønner seg å være så tett på makten som mulig.

And it goes on and on and on.....

Vil ikke Ap ha ham, så vil Høyre mer enn gjerne. For somTore Skaar skrev i Aftenposten:

Støre snakker som en Høyre-mann, han ser ut som en Høyre-mann og han forfekter de samme utenrikspolitiske synspunkter som en Høyre-mann. Han ville helt sikkert også føle seg mer bekvem som utenriksminister i en regjering der Høyre var med, fremfor å måtte bruke masse tid på å krangle med venstreradikale SV-ere.

For den saks skyld, så er det vel bare SV og Rødt som ikke ville hatt ham på valglistene sine.
Så jeg skjønner at krefter i Oslo Ap gjerne vil ha ham på en sikker plass. Og kjemper for det.

I god Ap-tradisjon bør da de som mener noe annet, som Kleiv Fiskvik, Trond Jensrud eller andre, rett og slett holde kjeft. Nok er nok. Takhøyden i Ap er alltid stor når det blir alvor. Man kødder ikke med JGS. Men Fiskvik & co kan filibusterspillet, så vi får se hvordan det går.

Men jeg tar meg i å reflektere over hvorfor jeg ikke blendes av denne åpenbare politiske begavelsen. Eller er det "politisk" begavelse vi ser?

Om jeg ikke nødvendigvis tar det i kronologisk rekkefølge, så er det flere forhold:

• Karikatursaken, med hans kritikk av Selbekk og mangel på forsvar for ytringsfriheten
• Manglende kritikk av Kina for brudd på menneskerettigheten
• Tvilsom omgang med sannheten vedr. OL-SMS
• Knefall for Valla vedr. besøk fra kommunistdiktaturet Cuba.
  
• Blanding av rollen som privatperson og utenriksminister (sist i Steinerskole-saken)
• Håndteringen av Kabul-attentatet.
  

For å nevne noen av sakene. Ett annet forhold er at hans retorikk ofte ikke blir mer enn akkurat det. Store ord og fett flesk.

Ett av disse er nordområde-satsingen. Talen han holdt i Tromsø 10. november 2005 er visstnok ett av hans "mesterverk". En hel landsdel satte sin lit til det Støre sa. Men ord er gratis og handling koster, derfor har også Støres kolleger i UD fått kalde føtter.

Aftenposten kjenner innholdet i et notat unntatt offentlighet fra Westgaards prosjekt som ble sendt Støre i april i år. Det avslører at Regjeringens storsatsing har problemer, og at Stoltenberg-regjeringen har skapt så store forventninger i Nord-Norge om pengedryss til veier, havner og annen infrastruktur at prosjektet nærmest er dømt til å mislykkes."For Regjeringen er det selvsagt viktigst å demonstrere at den leverer det den har lovet i en nordområdestrategi som er både ambisiøs og realistisk. Men selv dette vil ikke være tilstrekkelig. Forventningene er nemlig også skapt av andre dokumenter", heter det i notatet.

I tillegg kommer følgende grausame salbe:

"Det er således i ferd med å bre seg en oppfatning av nordområdepolitikken som retorisk sterk, men tynnere på substans. Man snakker om et gap mellom løfter og leveranser i nordområdepolitikken,"

Og i Nord-Norge begynner utålmodigheten å spre seg. Altaposten flenger til med: Slått til stein av festtaler?:

Finnmarkinger har vanligvis tungt for å la seg begeistre av spredte festtaler. Tro om ikke vi denne gangen har gått litt på limpinnen. Det har blant annet utenriksminister Jonas Gahr Støre klart med sine tirader av godord og perspektiver. I Tromsøs maktkorridorer har han nærmest hatt status som Mandela, både på grunn av OL-støtten og «bølgen» for Barentshavet. Vi synes det er grunn til å vente med sokkelen til et snev av planverket er på tur ut i virkeligheten.

Støre fikk god drahjelp av sine gamle venner i Econ til denne positivismen. Econ snudde med sin rapport "Ringer i vannet", Norgeskartet på hodet. Støre var i sin tid arbeidende styreformann der og tidligere har hans gode venner Rune Bjerke og Jens Stoltenberg også vært styreformenn i analyseselskapet.

Som styreformann i Econ sa Støre at reiselivet ville være distriktets viktigste satsingsområdet. Det fikk han i følge onde tunger i Harstad Tidende rett i. En endeløs rekke av seminarer som resultat av nordområdesatsingen. Og ikke noe mer. Og det fikk han en markedsføringspris for.

Og han er flink med copy and paste. Hele ordflommen er ikke alltid ny. Sammenlign 1. mai talene hans i 2006: Hamar, 2007: Lørenskog og 2008: Kristiansand. Mye gjengangeri her? Det er det vel bare late journalister som lar ham slippe unna med.

Nå er denne bloggposten i ferd med å bli like ordrik som hovedpersonen omgir seg med. Og langt mindre elegant. Men når så mange står med de hosianniske palmegrenene og vifter ham frem, så ville jeg bare være en ensom stemme i mot.

Helse-Messias?

Bjarne Håkon Hanssen er utpekt til helsevesenets Messias. Om 8 måneder skal han gå på vannet. Synker han, synker også Ap. En dramatisk konklusjon på de utfordringer Helse-Norge står overfor. Men jeg tror ikke jeg tar mye feil.

Etter å ha reist landet på kryss og tvers og snakket med alt som kan krype å gå, så har Bjarne Håkon tenkt. Og har kommet til følgende konklusjon:

- Min analyse er at helse-Norges største problem er at vi ikke samhandler nok mellom sykehus og kommuner. Et klart bilde er ved St. Olavs hospital i Trondheim: Der har man i 2007 19.000 liggedøgn av folk som var ferdigbehandlet i sykehuset. De ble liggende der fordi kommunene ikke hadde ressurser til å ta i mot dem, sier helseministeren.

Han sier det er langt dyrere å ha en pasient på sykehus enn andre steder og at det ofte vil være til pasientens beste å få behandling utenfor sykehuset når dette er mulig.

På sin egen pressekonferanse gikk han enda hardere til verks:

– Alle snakker om disse problemene. Lange ventetider, pasientkøer, milliardsprekk i sykehusøkonomien, mangelfull rehabilitering og for lite ressurser til forebygging. Norge bruker mest i verden på helse, men får ikke mest helse igjen for hver krone, sier helse- og omsorgsministeren.

Han har ingen tro på at problemene i helse-Norge løses bare ved å pøse inn noen flere helsemilliarder. - Det er systemet det er noe galt med. Manglende kontakt mellom sykehus og kommuner er det viktigste hinderet for å gjøre helsetjenesten enda bedre. Dette skal vi nå gjøre noe med, sier Bjarne Håkon Hanssen.

Det er så man gnir seg i øynene og lurer på om man har lest riktig. Bjarne Håkon Hanssen har brukt 2 måneder på å finne ut dette. Wow! Jeg blir blendet av hans intellektuelle kapasitet. Dette er det nesten ingen som har tenkt på før.

Og hvor i hel.... har Sylvia Brustad da vært? Har hun vært fullstendig bortreist i disse 3 årene. Har heller ikke Jens Stoltenberg sett og fattet dette? Er de blinde og døve alle sammen?

Det Bjarne Håkon Hanssen trengte 2 måneder på, kunne han fått svar på i løpet av en lang arbeidsdag i departementet. Han kunne startet med å lese følgende:

NOU 2005:3 Fra stykkevis til helt - Wisløffutvalgets anbefaling

Styrke samhandlingen i helsetjenesten - nye organisatoriske tiltak - rapport

Samhandlingen i helsevesenet styrkes - avtale mellom KS og Helse- og omsorgsdept.

Dette er en god start. Det finnes mer!

Jeg kunne forstått dette om det hadde vært regjeringsskifte og en ny regjering ville forsøke å løse utfordringene. Men det er altså samme regjering, men bare ny minister. Med andre ord same shit, new wrapping.

Illusjonsnummeret til Bjarne Haakon består av det klassiske. Opprett en komite eller et ekspertutvalg. La det jobbe en passe periode for så å legge frem en anbefaling som sannsynlig blir lagt i en statsrådsskuff.

Det vi nå er vitne til er et taktisk grep for å unngå å tape valget. Problemene i Helse-Norge vil fortsette å vokse, men regjeringen har kjøpt seg fredning frem til april 2009. For da skal Bjarne Håkon ordne opp i alt det gale. Og i mellomtiden kommer køene til å vokse sammene med budsjettsprekkene.

Det er akkurat passe tid til at det ikke er for opplagt at det er valgkampstrategi og passe avstand til valget, fordi ingen av tiltakene kan forventes å virke så raskt. Men vi lar oss ikke lure.

Regjeringen vil altså peke på Bjarne "Messias" Håkon Hanssen og si: "Her er mannen som har reddet Helse-Norge. Nå kan dere gå og stemme på oss." - Gjør vi det, så får vi de politikerne vi har fortjent.

Hanssen blir av et tilnærmet enstemmig kommentatorkorps lansert som den handlekraftige, dyktige ministeren. Som en kommende kronprins i partiet. Han er tøff og får ting til å skje.

Jo da. Han var handlekraftig da han la frem den nye sykelønnsordningen. Take it or leave it. Her skulle det ikke forandres ett komma. Og han skulle være mann for å sette Valla på plass. Vi kjenner historien.

Er det noen av dere som husker denne attesten som Hanssen fikk i 2002, etter en litt uheldig opptreden hos Skavlan:

- Det er aldri morsomt når folk ikke lykkes med det de vil. Men med den innstillingen han avslører at han har, bør han ikke bli nestleder eller ha noen høy posisjon i politikken i det hele tatt.

For det er vel ikke slike politikere dere vil ha i Norge?

Nei, det er ikke det.

Og snart kommer Sirkus Hanssen til en helseinstitusjon nær deg. Anført av en klovn.

Skutt blir den som....

Sogninger fører et direkte språk. Noe som dette skiltet observert i Lærdal i helgen, bærer bud om. Kom ikke å fortell at du ikke ble advart.

Den beste bloggen om norsk politikk. Punktum.

Slapp av. Jeg skal ikke ta av. Ei heller bli arrogant og blærete. (Mer enn jeg vanligvis er) Selv om vurderingen er aldri så mye subjektiv, så la meg få lov til å suge på karamellen. En liten stund.

Are Slettan i NA 24 presenterer i dag "Mine beste blogger". Og setter bakgårdskatten Vox P. i selskap med hermelinerne i bloggosfæren. Men det er jo hyggelig lesning.

Vox populi- Etter min mening den beste bloggen om norsk politikk. Punktum.

Så bær over med meg. La meg få sole meg i glansen noen timer til. I morgen er det sannsynligvis glemt.

Alle kommentarer som nå markerer uenighet med Slettan blir ubønnhørlig slettet. Ett sted går grensen.

Boller i ovnen

Jeg skjønner at Vampus er frustrert over Høyres valgkampstrategi. Hun slakter på en glitrende måte, strategien som partiet har lagt opp til. At det nå skal bli andre boller får liksom ikke adrenalinet til å flomme og potensielle velgere til å stå på hendene i lutter begeistring.

At man må vise frem hjemmebakte boller og pannekaker for å få verdi som menneske, det synes jeg er litt besværlig.

Sitat Liv Ullmann. Godt sagt.

En annen ting er om det er smart å starte en langspurt ett år før valget. Selv topptrente utøvere har erfart at det er risikabelt. Høyre fremstår dessverre ikke som spesielt godt trent om dagen. Da er det et enda mer risikosport. Det er bittert å se sine konkurrenter stikke fra i siste runden. Og man kommer i mål med kroppen full av melkesyre og publikum har gått hjem. Ingen god følelse.

Nå truer riktignok Høyre med å sende Jan Tore Sanner på hjemmebesøk. Det er et virkemiddel som kan virke. Slipper jeg, skal jeg vurdere å stemme på partiet.

Raske Roger og Lure Petter

Dagbladet "avslører" i dag at Tromsø 2018 gjør jobben sin. Det er på høyde med "hund biter mann".

I Norge skal resultateter helst komme av tilfeldigheter og skippertaksmentalitet. Å stille uforberedt er tøft, folk som forbereder seg er pyser som ødelegger ethvert møte.

Så når "Raske Roger" Ingebrigtsen og Petter Rønningen gjør den jobben som Tromsø 2018 betaler dem for og forbereder seg grundig for å få statstøtte til den dårlige idèen om OL i 2018, virker det en smule suspekt. Man trenger sjelden lete lenge etter en "kommunikasjonsekspert" som er villig til å dele ut karakterer. Denne gangen må Hans Geelmuyden i Geelmuyden og Krise vært opptatt i telefonen.

Jeg misliker sterkt tanken på at det skal arrangeres et OL til i Norge. Uavhengig av sted. Men man må skille mellom snørr og barter. Det hindrer meg ikke i å beundre godt håndtverk som i dette tilfellet.

Etter å ha lest strategidokumentet synes jeg gutta har gjort en meget god jobb. Dessverre. At de kartlegger det politiske Norge for å finne ut hvor "venner" og "fiender" befinner seg, er helt naturlig. Slik er det bare. Jeg synes heller ikke at det er pinling for Tromsø 2018 at det kommer ut. Det som er pinlig, er måten det skal være kommet ut på. At noen skal ha glemt det på et fly. Det er uprofesjonellt.

Statlig misfoster

Tragedien i flere akter, også kalt Nasjonalmusèet for kunst, arkitektur og design viser med all tydelighet at organiseringen av denne type virksomheter er feil. Staten ved kulturministeren betaler gildet, men har på papiret ikke innflytelse over resultatet. Det blir en liksomløsning.

Jeg er ikke sterk tilhenger av statlig styring, men i tilfeller der staten i prinsippet står for alt, må de også styre slik at felleskapets penger ikke sløses på tull og tøys og etterlønn til direktører.

Nasjonalmuseet er organisert som en stiftelse og ledes av et styre. Styret har 7 representanter og 5 av disse velges av et valgorgan. I valgorganet har staten 3 av 7 representanter. Med andre ord. Man betaler hele gildet, men har ikke styringen. Bortsett fra når det går så galt at en inkompetent styreformann ikke har noe annet valg enn å gå til Store Far for bistand.

Nasjonalmuseet skal bygge nytt for milliarder. I den stand museet er nå, burde det ikke bygge for 1 million uten støttekontaker. Les dagens grøsser, rapporten fra Arbeidsforskningsinstituttet. (Kan lastes ned her).

Stiftelsesformen viser sin utilstrekkelighet med en organisasjon som er i full oppløsning. Det eneste logiske er at all makt overføres til kulturdepartementet. Man kan ikke sitte med det overordnede ansvaret og bevilge millionbeløp uten avgjørende innflytelse. Follow the money. Og til styreformannen. Ikke noe snikk snakk, Bjellands avgang takk.

Det finnes flere misfostre blant statens organisasjoner. Helseforetakene er blant disse. Jeg kommer tilbake til det.

Muslimer og kommunister vil overta arvesølvet vårt

Politikere har lav tillit i det norske folk. På nivå med bruktbilselgere og journalister. Det kan være grunnen til at forsker og politiker Bent Sofus Tranøy (ja, han med "Markedets makt over sinnene") velger forskerhatten når han kommer med et politisk utspill.

Han kommenterer Høyres og Frps planer for nedsalg av statlige eierandeler som forsker. Men det finnes lite vitenskaplig fundering bak kommentarene hans. Han spiller derimot solid på fremmedfrykt-kortet:

Dersom Frps ønske om å selge statsbedrifter for 300 milliarder kroner blir oppfylt, vil «arvesølvet» havne i hendene på en annen stat.

Det sier førsteamanuensis Bent Sofus Tranøy ved Insitutt for statsvitenskap på Universitetet i Oslo.

– Det finnes jo ikke privat kapital i Norge til å ta over slike verdier. Og amerikanske kapitalister har sitt eget å stri med om dagen. Skal de finne noen som kan kjøpe slike enorme verdier, må det bli Kinas statlige investeringsfond eller Abu Dhabis oljefond, sier Tranøy til E24.

Enten er de "forferdelige" muslimske araberne eller kommunistene i China som kommer til å overta landets "arvesølv". Det gjelder å spille på fremmedfrykt-kortet for alt det er verdt. Ganske så ufyselig. Jeg trodde dette var noe SV beskyldte andre for å gjøre?

Tranøy glemmer å nevne at 300 milliarder ikke er mer enn at det finnes mange vestlige fond og investorer som kan løfte dette. For det er lite sannsynlig at en og samme eier kjøper alt. 300 milliarder er for å sette det i perspektiv, 1/3-del av aksjeporteføljen i Statens Pensjonsfond Utland.

Dessuten så er det en viktig forutsetning som enten Tranøy bevisst velger å utelate eller som han ikke har fått med seg. Når det gjelder "arvesølvsbedriftene" så vil ikke Frp eller Høyre selge alt. De vil kun selge seg ned til 34% noe som gir negativ kontroll i bedriftene. Dette er nok til å stoppe alle vedtektsendringer som hovedkontor, navn etc. Et viktig poeng når "muslimene" og "kommunistene" tar over.

Også finansminister Kristin Halvorsen spiller "utenlandskortet", riktig nok litt mer avdempet enn partikollega Tranøy, men dog.

Også finansminister Kristin Halvorsen (SV) advarer mot at verdier kan forsvinne ut av landet ved et nedsalg.

– Kjøperne vil i stor grad være utenlandske kapitalister og utenlandske fond, sier Halvorsen til Aftenposten.

Selv kjøper hun aksjer i utenlandske selskap, som aldri før. Og utenlandske kolleger advarer mot den fæle statskapitalisten i det styrtrike, rare landet Norge?

Hvorfor er det mer berettiget at våre "arvesølvsbedrifter" som Hydro, Yara, StatoilHydro, Telenor, Cermaq og Statskraft kjøper opp store utenlandske bedrifter for å vokse. Hva sier man i de ulike landene når det Statens Pensjonsfond Utland, kjøper seg opp i deres arvesølv.

Hvorfor skal staten være majoritetseier av mobiltelefonselskaper i Pakistan, oljeutvinning i Aserbadjan og lakseoppdrett i Chile? Praksis viser at USA øver større innflytelse på StatoilHydro enn vår egen regjering.

Financial Times skriver fredag at beslutningen om ikke å investere mer i Iran kommer som resultat av press fra amerikanske myndigheter, som et ledd i USAs bestrebelser med å isolere Iran både økonomisk og politisk.

Aanestad sier det er en totalvurdering som ligger til grunn for beslutningen om å stanse investeringene i Iran.

I Norge er man mer opptatt av å presse StatoilHydro til å velge riktig navn.

Man kan godt være uenig i en strategi som går på å selge ut eierandeler i statseide bedrifter. Men når må spille på fremmedfrykt for å advare mot det, da driver man ikke forskning, men et simpelt forsøk på å drive med politikk.

Champagne - verdt å slåss for

Min absolutte favoritt blant lørdagslesningen er "Lest siden sist" i Dagens Næringsliv. Jeg bare må ha med meg siste høydepunkt fra Kragerø. Dagens notis fra Kragerø Blad/Vestmar fikk et innflyttet Bærumshjerte til å svulme av stolthet og bekrefter myten om at vi besitter cremen av norsk ungdom:

To ungdomsgjenger, en fra Bærum og en fra Asker, kom opp i en heftig krangel i Kragerø sentrum om hvordan man skulle uttale navnet på en finere fransk champagne.

Da de ikke ble enige tok gjengene til å slåss. Om de var de fra Bærum eller Asker som gikk seirende ut av "sjampanjeslaget", vites ikke.

Det er opplagt for de aller fleste at ungdommene fra Bærum har de beste forutsetninger for å ha rett. Høytlesning for barna fra øverste del av Vinmonopolets champagneliste starter vi med ganske tidlig. Ungdommene fra Asker ble nok bare sure fordi de tapte. Alternativt kan taperne få et glass Trøndersjampanje: Hjemmebrent og Nyco, må drikkes mens det bruser.

Gi Erna et tupp bak

Det ulmer i Høyre. Selv om man utad står last og brast med sin leder, så tror jeg at Petter Stocke-Nicolaisen i Aftenposten i dag, uttrykker det mange ønsker. Høyre trenger en ny leder. En leder som i større grad kan ta de viktige intellektuelle debattene som Høyre i dag mangler.

Det er sterk kost i Stocke-Nicolaisens kronikk:

Den svakestes feil.

Høyre har sementert sin posisjon gjennom å velge intellektuelt (og retorisk) svake ledere siden 1994. Svakt politisk lederskap karakteriseres først og fremst av at lederne ikke initierer endring.

Skal man gjøre noe nytt, må man nemlig ta sjansen på ikke å lykkes: Det kunne ikke Jan Petersen, og det kan ikke Erna Solberg. Deres posisjon og autoritet var/er ikke sterk nok til å tåle nederlag, dermed kan de ikke utfordre partiet. Resultat: Intellektuell slapphet. Dette har helt konkrete og dokumenterbare uttrykk. Høyres store saker har de siste 10-15 årene bare vært to: Bedre skole og lavere skatt.

Vil bli truet.

Dernest karakteriseres svake politiske ledere av at de bruker partiapparatet til å stoppe talenter og nye ideer: De er nemlig ikke dummere (eller mindre maktsyke) enn at de erkjenner at deres posisjon umiddelbart vil bli truet dersom partiet blir en skole for sterke fremtidige ledere og utvikling av nye ideer som utfordrer det etablerte.

De to viktigste grunnene til at Erna Solberg ikke vil bli detronisert før valgnederlaget høsten 2009 er dessverre at det ikke finnes en konkurrerende politisk retning i Høyre, eller en opplagt alternativ lederkandidat.

Begge deler er solide symptomer på partiets alvorlige sykdom – for Solberg bare administrerer søvngjengeren Petersens politikk. Hun er selv ingen våken vekkelsesleder.

Dette kommer Stocke-Nicolaisen til å få mye pepper for. Man har sluttet å spise sine ledere i Høyre, etter 80- og 90-tallets lederkriser. Men jeg synes hans tanker er for viktige til å bli avfeid. Høyre har ikke ledelsen som kan løfte partiet frem til et godt valg i 2009. Per Kristian Foss orket tydeligvis ikke å vandre i skyggenes dal, som nestleder. Arne Strand i Dagsavisen har jo karakterisert ham som den "beste lederen Høyre aldri fikk".

Hører jeg nå ropet på Kristin Clemet?