Kriminell frihavn?

De siste dagene har Kripos godt assistert av Aftenposten drevet en svært høylytt kampanje for datalagringsdirektivet. Med en tilnærmet bevisstløs journalist, Robert Gjerde som assistent, har man i fått både forside og sentrale oppslag. Uten sjenerende, kritiske spørsmål. Panikken brer seg tydeligvis i HK på Bryn.

"Kripos-ledelsen går nå for første gang knallhardt ut og argumenterer høylytt i en sak som skal avgjøres av regjering og storting. Tidligere har Kripos og norske politietater nøyd seg med nøkterne høringsbrev."

Det forteller i hvilken grad av koma, journalist Gjerde befinner seg i. Jeg foreslår at han starter med noen googlesøk. Eller han kan søke i egen avis. Kripos og andre politietater har definitivt vært på banen lenge. Og høylytt. 


At Kripos argumenterer for sitt syn, synes jeg er bra. At det ikke vil vente på høringsnotatet de skal levere innen 12. april, er også greitt. Det er måten det skjer på, jeg reagerer på. For først kjører de knallhardt på å få datalagringsdirektivet innført. For i neste artikkel kritisere de begrensningene som er foreslått. 


I artikkelen på lørdag (som ikke ligger på nett), går nestsjef Ketil Haukaas knallhardt ut mot regjeringens forslag om at tilgang bare gis i straffesaker med rammer over 3 år og ved overtredelse av særskilte straffebestemmelser. Helt uten forståelse for at når alle trafikkdata og lokasjonsdata i samfunnet skal lagres for en gitt tidsperiode, så må det være strenge regler. Av hensyn til personvernet. Det er også verdt å merke seg at Metodekontrollutvalget foreslår strengere regler i sin rapport. 


Om man ikke visste bedre, kunne man tro at datalagringsdirektivet ble innført for å bekjempe barneporno og overgrep mot barn via nettet. Det er nesten uten unntak det eneste argumentet som fremføres. Enten det er Helga "bare vi kan redde ett barn, er det verdt det"-Pedersen eller politiet. Ja direktivet skal også brukes til å finne mulige overgrepsofre slik at politiet kan få fortalt dem at den 14 årige jenta de trodde de onanerte foran, i virkeligheten er en eldre mann. Det har aldri direktivet vært ment for. 


Bare for å friske på hukommelsen. Direktivet ble innført etter terroraksjonene i Madrid og London. For å virke mot terrorismen og "serious crime". Ett utrykk som ikke er definert i Norge. 


Ett svært interessant poeng som kommer frem i artikkelen i Aftenposten er følgende: 

I en fersk Kripos-undersøkelse, som vil bli vedlagt Kripos’ høringsbrev i saken, fremgår det at politiet i 2008 ba om trafikkdata i 50 prosent av alle alvorlige straffesaker (drap, grove ran, grov narko, voldtekt, overgrep mot barn)  

– I 80 prosent av disse sakene hadde trafikkdata stor betydning for etterforskningen. Og dette er data som ikke kan erstattes gjennom andre metoder, sier han. (Kripossjef Humlegård, min anmerkn)

Dette skal bli interessant å se tallgrunnlaget på. Siden tallene er fra 2008, er det rart at ikke Metodekontrollutvalget som la frem sin innstilling i 2009, har hatt tilgang til disse. Utvalget konkluderer nemlig:
(punkt 10.2.7)

Ifølge svenske myndigheter leder slik teleovervåking til inngripen overfor mistenkt i ca. 50 prosent av sakene der metoden brukes. Den tyske undersøkelsen hevder at trafikkdataene var nyttige i etterforskingen i 40 prosent av sakene som ble analysert, og ble fremhevet som en viktig metode av 63 prosent av intervjuobjektene. På denne bakgrunn legger utvalget til grunn at trafikkdata må antas å ha betydning i minimum 40 prosent av de sakene de brukes.

Det er dessverre grunn til være tvilende til utsagn, også fra Kripos. De har i likhet med Politiforbundets Arne Johannessen, forsøkt å avdramatisere hva direktivet innebærer. Noen eks.


Nestsjef Ketil Haukaas i en debatt arrangert av Civita i 2008.- Se videoen det linkes til der Haukaas viser til at direktivet ikke bringer noe nytt. Han underslår at direktivet pålegger langt mer lagringsdata enn idag.


I advokatbladet nr. 3-2009, sier politiadvokat i Kripos Trønnes Hansen: 

Trønnes Hansen mener at datalagringsdirektivet i praksis ikke vil innføre så mye nytt. Uten direktivet vil politiet i utgangspunktet ha de samme mulighetene som i dag, men dette er i ferde med å endre seg sa Trønnes Hansen. Han viste til at informasjon om hvem som er oppringt, dato, tidspunkt og varighet, samt lokasjon (basestasjon) lagres av de fleste for faktureringsformål, normalt i 3-5 måneder.

 Dette er enten en ren bløff eller mangel på kunnskap om direktivet. I samme gate er politiforbundets Arne Johannessen. Som til tross for at det blir påpekt, fortsetter bløffen sin om at direktivet ikke pålegger mer lagring enn i dag.  På PFs hjemmeside 20.11.2009 skriver Arne Johannessen:

Det er også nøyaktig den same informasjonen som vert lagra i dag, som skal lagrast dersom datalagringsdirektivet vert vedteke. Den einaste skilnaden er at data skal lagrast over lengre tid.

Nå skal tvilen komme tiltalte til gode. Det er mulig at Arne Johannessen så sent som i november 2009, ikke hadde lest direktivet. Men 5 dager senere får Johannessen svar på tiltale fra Datatilsynet som viser til at direktivet pålegger langt mer omfattende lagring. Fra PFs hjemmeside 25.11 


Det går ikke mange dagene før Arne Johannessen gjentar påstanden sin og løgnen. Og nå kan det ikke være tvil. Arne Johannessen lyver. Og vi kan undres på motivasjonen for løgnen: 8. 12. 2009 skriver han bl. a.

 I høve til situasjonen i dag vil innføring av datalagringsdirektivet berre gjera ein skilnad: data vil verta lagra i lengre tid. Direktivet krev frå seks månader og inntil to år.

Det skal han ha. Han gjør ikke noen forsøk på å skjule løgnene sine. Og det er ikke første gangen.  Så kan man jo undres over hvorfor både han og representanter for Kripos har så stort behov for å bagatellisere direktivet. Hva er de engstelige for?


Jeg forstår at politiet vil ha tilgang til trafikkdata. Jeg forstår også at trafikkdata kan være viktige i etterforskningen. Selv er jeg tilhenger av lov og orden. Innenfor visse rammer. 


Jeg er selv ekstremt lovlydig. Har ikke fått en bot noen gang. Selv etter mer enn 30 år med sertifikat har jeg ingen fartsbot eller forelegg (noe som til dels skyldes flaks, må innrømmes), så det er ikke mitt kriminelle sinnelag som gjør meg til motstander av direktivet. Og det er fullt mulig å regulere dette området uten å vedta DLD. 


Umiddelbart vil man synes at et samfunn fritt for kriminalitet ville vært flott. Mon det? I det samfunnet ville jeg ikke bodd. Det vil innebære ett kontrollregime som jeg ikke vil være en del av. Det ville rokke ved vårt liberale rettssystem. Som innebærer at vi aksepterer at uskyldige går fri, Fordi vi bl. a.har en regel om uskyldspresumpsjon. DLD snur dette på hodet. Man mistenker alle og lagrer derfor alles trafikkdata og lokasjonsdata. Ikke bare den mistenktes. 


Vi har aldri vært og kommer ikke til å bli en kriminell frihavn om ikke direktivet innføres. Når politiet driver skremselsepropaganda med det som utgangspunkt, bør de kanskje se litt nærmere på egne holdninger. Kanskje det er en større fare enn manglende trafikkdata? De kan starte med å lese Riksadvokatens rapport om Lommemannsaken. Noe av det som ble funnet: 

• Etterforskningen var  mangelfull
• Alle 166 saker som er kontrollert ble henlagt ved lokal etterforskning. 
• Barna ble i liten grad sett og hørt. 
• Organisering ved politidistriktene mangelfull
• Etterforskningen har lav status og har store arbeidsbelastninger

Denne historien fra en mor, forteller ganske mye:

”Da forsøkte hun og hennes mann å ringe politikammeret for å anmelde saken. Politiet syntes ikke det var viktig nok, og var ikke interessert. Mandag morgen ringte mannen hennes lensmannskontoret. De syntes heller ikke saken var viktig nok til å ta imot en anmeldelse. De sa at de ville ringe tilbake, men det gjorde de ikke. Mannen hennes ringte tilbake flere ganger, men det var ingen som hadde tid til å snakke med han. Ca kl 15 reiste han selv innom lensmannskontoret fordi han syntes hendelsen burde anmeldes. Da hadde heller ikke politiet tid fordi de skulle hjem. De hadde heller ingen interesse av å snakke med fornærmede. 

To helger etter hendelsen hoppet deres lille valp gjennom hekken og på en dame i nabohuset, mens vitnes datteren passet på den. Samme kveld fikk hun og familien besøk av to uniformerte tjenestemenn som ba om å få snakke med vitne og skrev anmeldelse i saken. Da hadde de tid. Dette var hennes første møte med politiet og det opprørte henne og gjorde henne utrolig sint. Hun følte seg utsatt for en ekstrem forskjellsbehandling. Etter dette var hun rasende på politiet og syntes at de gjorde en slett jobb. "

Datalagringsdirektivet er et skritt på en vei der vi tror at mer kontroll gir mindre kriminalitet.Det er en illusjon. Og faren for "slippery slope" er tilstede. En liten visitt til Sverige viser dette. 


I desember ble FRA-loven som gir militære etteretningsmyndigheter mulighet til å spane på trafikk som går i kabel. I realiteten telefon- og internett-trafikk. Og som også omfatter mange nordmenn siden ISPene har servere i Sverige. For noen dager siden kom nyheten om at også politiet skal få tilgang til denne trafikken. Etter bare 3 måneder.  Og i den sammenheng kom jeg på en uttalelse Rune Fløisbonn i Kripos kom med på et debattmøte om personvern i regi av Polyteknisk forening 3. februar 2009.  

FRA-loven gir militære myndigheter i Sverige mulighet til å overvåke IP-trafikk som går ut og inn av Sverige, sa Fløisbonn, inklusive en del norsk IP-trafikk som går gjennom Sverige. Samtidig tror jeg at vi skal være nokså klar over at det ikke er mulig å se på alt når man overvåker slik trafikk. Jeg tror heller ikke at det har noen særlig praktisk betydning i forhold til politiet. Det er ikke noe samarbeid mellom militære og politiet.

Det blir det nå. Selv om dette gjelder FRA-loven og ikke DLD, så viser det med all tydelighet at forutsetningene endres svært fort. Vi er ved et point of no return når det gjelder DLD. Vedtas direktivet, har vi ingen kontroll med hvordan EU vil utvikle det. Da må vi ta i mot det som kommer.  Derfor bør vi stoppe det nå. 

Fireårs-kapitalistene

Kvartalskapitalister er ett hyppig brukt skjellsord blant mange politikere. Som for de uinvidde betyr at man har fokus på kortsiktig profitt versus langsiktighet. 

Men politikere har mange av de samme karakteristika. Men i stedet for en horisont på 3 måneder, er deres 4 år. Først velges man, så gjør man alt for å gjenvelges. Da får langsiktiheten heller være. Det kan selvsagt ha en sammenheng med Celius: "Her er det godt at sitte, Lavinia"  Vel, til en viss grad gjelder vel dette for kommunestyrerepresentanter også.

Det er denne fireårshorisonten som gjør at vi er en katastrofe i vedlikehold. Det offentlige Norge er i ferd med å rotne på rot.

Som gjør at togene står, kloakkrørene sprekker og veiene rister biler og mennesker i stykker. Som gjør at vi med vitende og vilje sender våre skolebarn inn i bygninger som sannsynligvis ville blitt stengt for dyrehold. Der vi påfører dem luftveissykdommer. Der de minste ikke orker å gå på toalettet fordi det er ufyselig. Alt dette avslørt i rapporten "The state of the Nation" (En horribel tittel, men god rapport) Ironisk nok skal Rådgivende Ingeniørers Forening utgi denne rapporten; hvert 4. år. 

Eller at vi klatter investeringene utover i form av budsjettperioder i stedet for å fullfinansiere med en gang. 

Så får det heller våge seg at Anders Heger ser Frp-spøkelser på høylys dag.  Noe må han jo mene.

I stedet for de store perspektiver er stortings/kommunestyre-representanten opptatt av å karre til seg et veistykke, en bro, et nytt kulturhus eller en stadion til fotballfolket. Da kan man sole seg i glansen av en snorklipper. Kanskje kommer kongen.

At mer pengene heller burde blitt brukt til å vedlikeholde det man har, vet man, men fortrenger det.  Det gir ikke gjenvalg.

Det merkelige er vi som velgere har en helt annen innstilling. De aller fleste av oss. Vi pusser opp og vedlikeholder hus, leiligheter og hytter. Vi pusser og gnikker på båt og bil. Fordi vi ønsker å ta vare på verdiene våre og fordi mange føler at det er flaut med et ustelt hus eller en rufsete hage. Men når man biir politiker er det ikke like flaut. Merkelig nok.

Det er den gode arven fra bondestanden vi har tatt vare på på privat basis. Det at man jobber for å overlate bruket i bedre stand enn da man overtok det. Hvis ikke er man ikke særlig til bonde.

Men må det være slik? Har vi ikke stått nok og frosset og ventet på et tog som ikke kom?  Har ikke barna våre stupt i et tomt svømmebasseng for mye? Det virker ikke slik. Når det nærmer seg valg, lar vi oss forføre av den nye veistubben eller det nye fotballstadionet, eller at vi blir lovet vann i bassenget.

Same procedure as last year? Same procedure as every year, Jens. 

Dugnadsånd i sosiale medier

Jeg har tidligere blogget om invitasjonen fra Jens Stoltenberg om å gi blogg-råd til regjeringen i forbindelse med Samarbeid for arbeid. Det ble et godt møte.

Når en har blogget i flere år om samfunnsrelaterte saker med ønske om å blir hørt, så er det faktisk en spesiell opplevelse når regjeringen ønsker å lytte til deg. Og for en enkel sjel fra Vestlandet er det stort å sitte ved siden av statsministeren. Selv om jeg kanskje ikke er de rødgrønnes største beundrer. (Desto mer morsomt er det at jeg har begrunnet mistanke om at mitt navn ble spilt inn fra de rødgrønnes rekker)

Det er ikke vanlig møte i 16. etg. hos SMK, kan man bli så preget at det ikke er alle tanker som kommer til skudd. Derfor en liten oppfølger til møtet.

Jeg tror regjeringen har gjort noe klokt i å invitere befolkningen til å komme med innspill. Spesielt i sosiale media.

Jeg ser på dette som en form for dugnad. Dugnad er jeg vokst opp med i Florø. Det var dugnad enten når vi skulle løfte sammen i skole-korpset eller fotball-laget. Eller i andre lag og organisasjoner. Det som kjennetegner dugnad er at man bidrar med det man kan best, men ikke minst med hardt arbeid. Og når mange blir med, kan dugnadsgjengen være et miniatyrsamfunn både i arbeidsinnsats og kompetanse. Og man kan utrette store ting.

Derfor kan Samarbeid for arbeid ha glede av et slikt dugnadsprosjekt. Det finnes så uendelig mange dyktige, kompetente mennesker som kan gi kloke innspill til regjeringen. Og mange har lyst til å delta.

Ett av mine råd til statsministeren var derfor: Å ta godt vare på de beste innspillene. Folk har et behov for å bli sett og hørt. Og få anerkjennelse når det er fortjent. Derfor vil det være en stimulans om regjeringen (og gjerne statsministeren) tar seg tid til å gjøre litt stas på borgere som bidrar. Ikke bare som en symbolhandling (selv om den er viktig nok), men når det kommer spesielt gode innspill som regjeringen vil kikke nærmere på.

Jeg synes prosjektet er spennende og kan danne grunnlag for andre samarbeidsprosjekter. Vi har sett at Samferdselsesdept. opprettet blogg i forbindelse med høringen om Datalagringsdirektivet. Som de får innspill på.  

Mye kan selvsagt forbedres og statsministeren fikk gode råd fra de andre bloggene rundt bordet, men det er bedre å sette igang for så å justere, istedet for å vente på det perfekte. Det beste er ofte det godes fiende. Jeg synes det er positivt at myndighetene går nye veier og så får man heller gjøre som Ferdinand Finne og la veien bli til mens man går. 

Det var også hyggelig at Jens la inn en kommentar fra møtet på bloggen i dag. Uansett om det var en av hans rådgivere som har forfattet det.

Jeg kommer til å bidra med flere bloggposter på Samarbeid for arbeid. Det er ikke sikkert at de blir oppfattet som like hyggelige og positive som møtet på fredag. Men konstruktiv skal jeg forsøke å være.

Forby Felleskjøp-caps

Det er på tide at vi vedtar et forbud mot Felleskjøp-caps. De som bærer disse, står for holdninger vi ikke kan akseptere.

Felleskjøpcapsere er stort sett bønder. Det betyr at de snylter på samfunnet. Det er vi skattebetalere som holder liv i dem. Ergo bør vi ha innflytelse på hvilke signaler deres klesplagg sender.

De forurenser jorda. Strør rundt seg med kunstgjødsel som dreper alt liv i vassdragene våre. Eller forpester lufta med å dekke jordene med gjødsel. Og skal de på Coopen, så står traktoren eller Mercedesen på tomgang. Ikke bra.

De bidrar til å avfolke distriktene. De som bærer FK-caps er stort sett "gubber" i verste betydning av ordet. De er motstandere av alt nytt. Man tenkte én tanke i 1990, den holder de på. Og ikke forsøk deg med fakta. Det preller av. Som vann på gåsa. Alle kjennetegn på fundamentalister, med andre ord. FK-fundamentalister.

Farlige er de også. Om høsten er det tettere med skytevåpen i FK-land enn i en dårlig organisert hær-brigade. Kaldblodig sniker de seg rundt i naturen og dreper søte små bambis og skogens konge. Kun for nytelsens skyld.

Og kvinnesynet deres kjenner vi godt. Uttrykk som "kjærringa" forteller det meste. Kvinnens plass er på kjøkkenet (og i senga) og skal tie i Felleskjøp-forsamlinger. Og skal de ut blant folk, bør de ha på seg et skaut.

Derfor er det viktig at vi forbyr denne formen for uniformering. Før det sprer seg i samfunnet. Før det sniker seg inn på skolen og gjør våre vergeløse barn til FKister.

Forby FK-capsen NÅ!

Oppdatert søndag 7. mars kl. 0950: Før dere går amok i kommentarfeltet, vennligst les dette. 

Samråd med Jens

Blogging kan føre til så mangt. Som til et møte med landets statsminister. Siden det ikke er dagligdags for meg, så man skvetter en smule når det plutselig dukker opp en mail med tittel: "Møte med statsministeren?" Og der meldingen er at man skal ringe en av hans medarbeidere så fort som mulig. Det tar noen timer før det oppnås kontakt og man tenker på så mangt.

Siden jeg ikke har fremstått som spesielt vennlig innstilt til den rødgrønne regjeringen, regnet jeg ikke med at at Jens hadde sparket Giske og ville tilby meg jobben som næringsminister. Nei da, men han ville ha råd av meg. Og 4 andre bloggere.

I det 45 min. lange møtet som er planlagt er det satt av 5 min til hver av oss der vi skal fortelle om bloggen, engasjementet og erfaringer som blogger. Og ikke minst hvilke saker vi erfarer skaper engasjement hos andre. I tillegg er vi oppfordret til å si noe om temaene under samarbeid for arbeid. Vår vurdering av hva folk er opptatt av. Og generelt vil statsministeren gjerne ha råd om hvordan staten kan bli mer aktiv i nettkommunikasjonen.

Så dersom noen av mine faste lesere har gode innspill som jeg kan ta med meg, er jeg takknemlig for det. 

Den kompakte vestlige enighet

Når Hege Ulstein er en av de få som mener det, er det grunn til å være på vakt.

I dagens utgave av Dagsavisen har Hege Ulstein en meningsytring: Dette vil du ikke lese.

Jo da. Jeg vil lese. Jeg vil gjerne lese for å forsøke å forstå hvordan en feminist og kommentator i norsk presse kan projisere meninger som jeg trodde var døde og gravlagte for lengst. Men for all les og gjør deg opp din egen mening.Hun skriver bl. a.

Enigheten i vestlige samfunn er kompakt og massiv. Det finnes bare en sannhet om omskjæring av kvinner: Det er et barbarisk overgrep, det er ondskap, det skal straffes og utryddes. Kvinnene som gjør slikt er enten stokk dumme, totalt underkuet eller slemme. Eller alt sammen på en gang. Omskårede kvinner har store smerter og ingen glede av sex. De er ødelagte og lemlestede. Omskjæring er helseskadelig og i verste fall dødelig. Temaet er ikke oppe til diskusjon. Vårt syn på kjønnslemlestelse er enkelt og greit at «sånn er det bare». 

Og som sannhetsvitne har Hege Ulstein funnet en antropolog fra Sierra Lione som fordi hun har en doktorgrad i antropologi og har latt seg omskjære i voksen alder, er verdt å lytte til. Det blir nesten litt søtt anekdotisk over det. Jeg tror jeg lett skal finne noen med doktorgrad som hevder at røyking er sunt. Og som røyker selv. Men det blir ikke riktig av den grunn.

Jeg kjenner ikke motivet til Hege Ulstein. Jeg oppfatter at hun forsøker seg på en enkel form for kulturrelativisme. Og at fordi vi ikke evner å forstå kulturen som ligger bak omskjæring, så fordømmer vi. Gid det hadde vært så enkelt. Og Ulsteins utspill kommer 14 dager etter den internasjone dagen for nulltoleranse mot kjønnslemlestelse. 

Det er mye i vår kulturarv vi har sluttet med etter som vi har ervervet oss kunnskap.

Mot Ulsteins doktorgradsantropolog og hennes henvisninger til forskning som understøtter hennes syn finnes det massive motsvar. Jeg innser at Hege Ulstein sannsynligvis ikke vil akseptere denne uttalelsen  fra OHCHR, UNAIDS, UNDP, UNECA, UNESCO, UNFPA, UNHCR, UNICEF, UNIFEM, WHO

Female genital mutilation has no known health benefits. On the contrary, it is known to be harmful to girls and women in many ways. First and foremost, it is painful and traumatic. The removal of or damage to healthy, normal genital tissue interferes with the natural functioning of the body and causes several immediate and long-term health consequences. For example, babies born to women who have undergone female genital mutilation suffer a higher rate of neonatal death compared with babies born to women who have not undergone the procedure.

Jeg skal vokte meg for å overgå Hege Ulsteins forelesning om det kvinnelige kjønnsorgan og klitoris i særdeleshet. Her kommer min fagkunnskap til kort. Jeg må derfor lytte til andre. Og som kanskje har sak-kunnskap på høyde med Ulstein. Eller bedre.

Uttalelsen fra de nevnte organisasjoner sier også noe om hvorfor dette foregår:

Why the practice continues
In every society in which it is practised, female genital mutilation is a manifestation of gender inequality that is deeply entrenched in social, economic and political structures. Like the now abandonedfoot-binding in China and the practice of dowry and child marriage, female genital mutilation represents society’s control over women. Such practices have the effect of perpetuating normative gender roles that are unequal and harm women. Analysis of international health data shows a close link between women’s ability to exercise control over their lives and their belief that female genitalmutilation should be ended (UNICEF, 2005b).

Men når Hege Ulstein forsøker å gjøre dette til et vestlig forsøk på å tvinge våre holdninger på kvinner i Afrika, Asia og andre land der kjønnslemlestelse/omskjæring finner sted, bommer hun totalt.

Hun glemmer nemlig å fortelle at mange av hennes søstre i disse landene har kjempet en kamp mot tradisjonene, kulturene og det religiøse som forsøker å påføre de en smerte de ikke ønsker.

Og når Hege Ulstein velger å bruke én stemme for omskjæring, kan jeg bruke en annen. Som Beatrice Chelangat. En ugandisk kvinne som er generaldirektør for the Reproductive, Educative and Community Health (REACH) projeskt, en organisasjon som jobber for å fjerne kjønnslemlestelse/omskjæring.Det er ikke vanskelig å finne flere. Som ikke kan beskyldes for å ha en vestlig målestokk på hvordan kulturpåvirkning skal bestemme over kvinnenes kropp og seksualitet.

Eller vi kan lytte til Bint al-Sultan. Hennes historie stod i Guardian 6. januar.

Hege Ulstein går også langt i å sammenligne kjønnslemlestelse med våre skjønnhetsoperasjoner:

Unødig kirurgi for å møte visse skjønnhetskrav er dessuten ikke noe bare afrikanske kvinner driver med. Her i Vesten er brystimplantater, fettsuging, ansiktsløftning og skjønnhetsoperasjoner av det kvinnelige kjønnsorganet vanlig og akseptert. Piercing i underlivet er heller ikke et ukjent fenomen. Slike inngrep kan – i likhet med omskjæring – føre til helseproblemer og til og med dødsfall. Men det er ikke straffbart av den grunn.

 Det er en frekkhet uten sidestykke. I Vesten foregår dette stort sett i klinisk sterile operasjonsrom. Det er medisinsk utdannet personale som utfører dem. Og de som ligger under kniven er myndige og har valgt dette selv. Å sammeligne silikonpupper med overgrep mot småbarn er grovt.

Avstanden er stor til et jordgulv på den afrikanske landsbygda, der 3-4 kvinner tviholder et lite barn, som uten bedøvelse, hylskrikende av smerte,  får deler av sitt kjønnsorgan skåret i. Og der sterilie skalpeller er et fremmedord. Og disse barna har ikke valgt det selv.

Vi kan i dokumentaren "The Cut" se hvordan man forebereder seg til inngrepet. Jeg advarer imidlertid. Filmen er norskfinansiert og derfor et vestlig forsøk på å påvirke. 

Syretesten for Hege Ulstein og hennes likesinnede i denne saken kunne jo vært om hvor mange av disse kvinnene som ville valgt å få utført inngrepet i voksen alder. Hvis de kunne velge fritt selv. Jeg spår at tallet da hadde vært lavere enn 140 millioner.
 

Ulstein avslutter med:

Når vi velger å gå til så dramatiske skritt (straff, min anmerkning), er det vår plikt å sørge for at våre lover og regler er grundig faktabasert. Det er de ikke i dette tilfellet.

 De er altså ikke faktabasert fordi de ikke bygger på de samme undersøkelser som Hege Ulstein har lenet seg på. Snakk om selektiv faktabase.

Men vi er jo ikke alene om å fordømme og straffe dette. Har Hege Ulstein hørt om Maputo-protokollen? Også kjent som: The Protocol to the African Charter on Human and Peoples’ Rights on the Rights of Women in Africa

Denne protokollen er underskrevet av 45 av 53 medlemsland og er pr. desember 2009 ratifisert av 27. Blant disse er Sierra Leone. Og i punkt 5, seksjon b i protokollen kan vi lese følgende:

prohibition, through legislative measures backed by sanctions, of all forms of female genital mutilation, scarification, medicalisation and para-medicalisation of female genital mutilation and all other practices in order to eradicate them;

I tilegg anbefaler jeg Hege Ulstein å lese om de landene som har vedtatt lover mot kjønnslemlestelse/omskjæring. Sist ute var Uganda som i desember vedtok en lov med strafferamme inntil 10 år. Men den er vel heller ikke faktabasert? Og vi kan vel heller ikke påstå at de har vedtatt dette fordi de ikke skjønner sitt eget beste?


Så Hege Ulsteins forsøk på å være en av de få stemmene som mener at vi bedømmer praksisen med kjønnslemlestelse/omskjæring med vestlig arroganse overfor andre lands kulturer, er det ingen grunn til å lytte til. Hun overdøves av barnas smerteskrik.



Og til de som fortsatt er overbevist om at det er vi i vesten som tolker andres kulturer inn i vår egen, så kan jeg anbefale denne linken.


Oppdatert 23/2-10 kl. 0950: Tormod Strand,  (Journalist i NRK Dagsrevyen og forfatter av boka «Suaads reise: En dokumentar om kjønnslemlesting») svarer Hege Ulstein i Dagsavisen: "Hårreisende kultursyn"

Vox leser fredagslyrikk - Kolbein Falkeid

Kolbein Falkeid dukker opp her fra tid til annen. Kanskje ikke så merkelig når man kjenner litt til hans sobre penn. Som kommer godt frem i diktet Elver

Jeg ser på hodet ditt i senga,
En svart hårbylt mellom dyne og pute i halvmørket.
Det tente gatelyset klatrer inn vinduet og låner
natta litt sikt her inne. Du sover
med ansiktet vendt fra meg.

Uten å se dem følger jeg sølvgrå
elver i håret ditt: Tid som har rent
langt og ennå renner, renner.
Det skummer hvitt etter stryk
og gjel av trang sorg. Jeg går
nedover og oppover deg, uløselig
bundet til bredden av oss, vår tid,
vår strekning sammen,
den eneste stien jeg finner fram på når det er mørkt.

Om du skulle gli fra meg -
Jeg hadde stått igjen her, rådløs
og uten retning.

Vagabonder forviller seg når de er alene på flatbygdene.

En totalt mislykket strategi

Det var kuldegrader da jeg tuslet til postkassen i dag tidlig for å hente Aftenposten. Det tok ikke lang tid før varmen spredte seg i kroppen. Grunnen var en pensjonert høyesterettsdommer og hans bekjennelser.

"Det har vært rystende å erkjenne hva jeg egentlig har vært med på i kampen mot narkotika"

Og konkluderer med at det har vært en totalt mislykket strategi. Jeg anbefaler alle å lese intervjuet med Ketil Lund. Det inneholder også en historisk gjennomgang av hva krigen mot narkotika har kostet av lidelse og penger og hvor mislykket den har vært.  Men det er ikke første gangen at paragrafenes voktere har gått inn for avkriminalisering. Strafferettens orakel: Johs Andenæs gjorde det i 1995. Da sa han til Klassekampen:

"Det er ikke all uønsket atferd som egner seg til å bekjempes med strafferettslige virkemidler. Kan hende vil framtidens dom være at narkotikapolitikken har vært århundrets største feilinvestering i straff".

Straffelovskommisjonen foreslo også avkriminalisering av eget bruk i 2002. Men politikerne takket nei. Det gjør de også oppskriftsmessig til Ketil Lunds utspill:

Å legalisere flere rusmidler vil føre til økt forbruk og dermed økte skader. Vår forbudslinje er vellykket med tanke på hvor liten andel av ungdom som bruker cannabis, sier Bernt Høie (H) leder i helse og omsorgskomiteen på Stortinget.

Det forklarer sikkert også hvorfor vi er på europatoppen i narkorelaterte dødsfall. Men det hadde vært interessant å vite hvor Høie har sitt faktagrunnlag fra. Å hevde at 40 års krig mot narkotika har vært vellykket må man nesten være politiker for å kunne hevde.

Men politikere skal gjenvelges. Og å gå inn for avkriminalisering er sannsynligvis ikke noen stor velgermagnet. Uansett hvor fornuftig det ville vært. Men man kunne f. eks. kikket litt på erfaringer fra Portugal.

Itillegg til politikere med hodet i sanden, så ligger også noe av forklaringen i en sterk departementsråd. Som har vært med å prege narkotikapolitikken helt siden Evangs dager som helsedirektør. Jeg har skrevet litt om henne tidligere.

Mitt håp er at Ketil Lunds ærlige selvranskakelse kan bidra til en debatt som utfordrer politikernes sementerte synspunkter. Narkotikapolitikken er for viktig til å overlates til våre folkevalgte alene. Det er på tide at vi innser at vi må endre kursen. Drømmen er at vi kan få til et bredt politisk forlik om en ny narkotikapolitikk mer basert på fakta enn følelser. Men forhåpningene er ikke store.

For ordens skyld. Avkriminalisering gjelder for eget bruk. Langere og bakmenn skal fortsatt straffes. Hardt.

Jeg har skrevet om temaet tidligere i disse postene:

40 års feilgrep
Kan spare 140 mrd på å legalisere narkotika

Look to Portugal

Under teppet

Det er også på sin plass å minne om at i morgen starter våre danske naboer med legeassistert heroinutdeling. Her snudde politikerne etter denne artikkelen i Berlingske Tidende. Det er i alle fall et forsøk på å gi de tyngste brukerne et mer verdig liv. Og jeg er sikker på at det finnes en "Linda" i Norge også.

Vox leser fredagslyrikk - Benny Andersen

I dag lar vi Benny Andersen utbringe en skål for oss alle. Vi kan trenge det nå før OL kommer og tar oss.

EN SKÅL

Lad os drikke
og se på hinanden
Spar ikke på venlighed
Vi ved ikke hvem af os
der først vil blive til ingen
eller noget ufatterligt andet
men i dag kan vi nå hinanden
og høre hinandens latter
Det må vi benytte os af
Drik ud men langsomt, opmærksomt.

En armlengdes avstand

Du kan nå få deg en halv diplomat om du er villig til å spytte noen kroner i kassa. I alle fall har Rederiforbundet fått det til. Spør meg ikke hvordan du går frem. Trond Giske kan svare på det.

Rederiforbundet har presset på for til en stilling som næringsråd ved ansvar for maritime saker, ved ambassaden i Washington. Og det gikk næringsminister Giske med på. Dersom Norges Rederiforbund delte regninga. Snakk om handlekraft!

Og det er noe kjent når ekspedisjonssjef Skar gir begrunnelsen:

Ekspedisjonssjef Ida Skard i Næringsdepartementet opplyser at departementet og Rederiforbundet «har snakket sammen og funnet ut at det er i felles interesse å opprette en slik stilling. Vi får en felles lyttepost som er i alles interesse».

Rederiforbundet (ved 3 av dets medlemmer) og Staten har "felles interesser" i en annen sak om dagen. Partene slåss om rederne skal betale tilbake 21 milliarder som de har fått i skatteutsettelse. Høyesterett behandler saken nå.

Selv for en privatiseringsvennlig sjel som undertegnede blir dette i overkant. Er det nå fritt frem for å få sin privatfinansierte diplomat? Hvilke næringsinteresser er ikke interessert i det? Hvem skal man si nei til?

Kanskje Nei til EU vil ha en næringsråd i Brussel? De og Giske har kanskje "felles interesser". Noe sier meg at denne beslutningen ikke blir stående. Men først må noen "snakke sammen".

Oppdatert 2. februar kl. 1740: 
Siden denne posten var skrevet tidligere i dag og først publisert nå, fikk jeg ikke med meg at man allerede "har snakket sammen" Dette er pressemeldingen fra utenriksdept.

Tåkelegging?

Det er en alvorlig sak VG har avdekket på Asker og Bærum Sykehus. Selv om avisen antyder at flere hundre pasienters liv kan ha vært i livsfare, eller at pasienter har mistet livet på grunn det som har skjedd, så vet vi ikke. Foreløbig er det spekulasjoner.

Det som er interessant er den handlekraft og aktive saksbehandling som skjer. Det er en jakt på den/de skyldige eller på syndebukker. Allerede nå antydes det politianmeldelse. Noe som er selvsagt om det har foregått overlagte og bevisste feil eller endringer i pasientjournaler.

For andre som kjenner til sykehusdrift generelt og Asker og Bærum Sykehus spesielt, er ikke overraskelsen like stor. Man har ventet at dette kan skje, men det er ikke noe som er populært å varsle om.

Kanskje man bør se på hvilke krav til innsparing som stilles. Om sekretærstillinger som blir borte og der arbeidspressede leger må utføre sekretærfunksjonen selv. Med de muligheter for feil som det medfører.Kanskje det er en like sannsynlig årsak som at noen bevisst har manipulert journaler. Men en politianmeldelse passer noen bra. Spesielt den politiske ledelse. Det bidrar til at saken roes og man får den nødvendige tid til glemsel. Og slukker søkelyset for en periode.

En overlege ved Oslo Universitetssykehus, Ole Windingstad, tar bladet fra munnen og fyrer av en salve i dag:

Så er vi igang igjen.

Vet man noe sikkert? Nei.

Insinuerer man noe enormt? Ja.

Spillet er som det alt for ofte er: Det er utdelt tre roller: Offer, Helt og Drittsekk. La oss se: Offeret? Kreftpasienten som ikke får den oppfølging de skulle ha hatt. Ja. Flere ofre? Sikkert.

Heltene? De vanlige som melder seg selvsagt: Fylkeslege Petter Schou er på saken velkjent fra skandalen om ambulansen i Sofienbergparken hvor i kjent stil konkluderer friskt om drittsekkene for senere å vise seg totalt feil. Så er Helsetilsynet "tungt inne". Helseministeren blåser opp saken som frykt for enorm skandale. Trykket øker. Og så: Superhelten Siv Jensen entrer banen og krever total gjennomgang. Ikke lite der nei.

Og drittsekkene? Noen ansatte har endret innkallingsrutinene. De må røykes ut, rulles i tjære og fjær, jages i gatene hvor de skal slås med stokker og pipes ut. Hurra. Saken løst!

Dette er for dumt.

All forskning om systemsvikt tilsier at den har sammensatte og komplekse årsaker. Dårlig og inkonsistent lovverk, dårlige rammebetingelser for driften av avdelingen som hastverk, for lite ressurser, feil bruk av ressurser, for dårlig internkontroll og generelt kvalitetsarbeid, budsjettkutt og så må man begynne å kutte noen svinger. Hele regimet med å helseforetakene, pengefokuset og lite politisk og faglig avklaring av hva som er viktigst og hva som mindre viktig. Og hva som skal gjøres når røde lamper burde lyse.


Dette er velkjent. Budsjettene skal holdes og ingen liker røde lamper. Varsling og lage problemer omkring å få jobben gjort er uønsket. Ingen ønsker å ”være et problem” så da later man som ingen ting, gjør jobben sin og risikoen utvikler seg til uheldige hendelser skjer. Som oftest med mange forvarsler som ble ignorert.

Det er ikke sikkert vi får vite hva som har skjedd her. Til det er interessene på spill for store og for mange som skal sikre sin egen rygg.

Ole Windingstad
Overlege Oslo Universitetssykehus HF

Hvis Windingtad har rett, blir kanskje saken løst ved å finne en syndebukk eller to. Til neste gang.


Oppdatert 29.01: 

Den første syndebukken er funnet. Og alle bedyrer at det ikke har sammenheng med saken. Nei, vel ja.

Barneporno eller personvern?

Dersom Norge ikke innfører datalagringsdirektivet vil landet legges åpent for all verdens kriminelle, med hovedvekt på de som driver med barneporno. Om man skal tro tilhengere av direktivet. Jeg har knapt sett noen andre argument, enten man er justisminister, nestleder i Arbeiderpartiet, leder i Politiets Fellesforbund eller statsadvokat i Eurojust.

Siste par ut i øvelsen ”Uten DLD blir Norge en fristat for barneporno” er stipendiatene ved UiB, juridisk fakultet: Bjarne Kvam og Birthe Taraldset, i denne kronikken i Bergens Tidende. 

Vi aner allerede i overskriften hvor dette bærer av sted: ”Fritt frem for barneporno?”.  Fulgt opp med et skikkelig stråmannsstandpunkt: ”Enkelte hevder  at det er så viktig å unngå datalagring at det ikke spiller noen rolle at samfunnets mulighet til å bekjempe kriminalitet reduseres”. Legg merke til at radarparet ikke viser til noen konkrete debattanter eller innlegg. Det kan ha sine årsaker. Sannsynligvis fordi de ikke finnes annet enn som stråmenn.

Jeg er motstander av datalagringsdirektivet. For 2 år siden tok jeg initiativet til et opprop mot DLD som har samlet over 12000 underskrifter. Jeg var også initiativtaker til organisasjonen Stopp datalagringsdirektivet, der jeg nå sitter i styret.

Jeg har aldri tenkt i de baner som Kvam og Taraldset indikerer. Og jeg tror knapt jeg har møtt noen motstandere som mener det heller. Og forsøker å ta debatten uten de karakteristika som Kvam/Taraldset bruker: ”ekstremt polarisert, svakt faglig forankret – og til dels misvisende” En nyttig påminnelse også for de to.

Kvam/Taraldset etterlyser alternative metoder til å etterforske kriminalitet relatert til elektronisk kommunikasjon. Vel, som stipendiater ved juridisk fakultet, trodde jeg at de f. eks. hadde lest straffeprosessloven. Eks. § 210, § 203 og §216b – målrettede metoder for bl.a. frysning av trafikkdata tidlig i etterforskninen. Det viser at vi ikke er helt uten midler til å etterforske historiske trafikkdata. I den grad det måtte hjelpe etterforskningen.

Problemet når politet etterforsker barneporno er sjelden tilgang til trafikkdata. Det er politets tekniske og mannskapsmessige kapasitet til etterforskning som setter begrensningene. I en nylig avdekket sak i Bodø sa kriminalsjefen at de hadde så mye informasjon at de måtte gå sakte frem. I forbindelse med Enea-saken gikk etterforskningen så tregt at Karita Bekkemellem stilte spørsmål i Stortinget om politets arbeidsmetoder. Politioverbetjent Harald Skjønsfell i Kripos sa den gang at det omfattende bildematerialet gjør etterforskningen vanskelig.

Vi vet at  EUs datalagringsdirektiv ikke omfatter det som skjer på Microsofts chattesider, ei heller e-post med hotmail eller gmail-konto eller ip-telefoni via internett. De som ønsker det, kan veldig lett skjule sin identitet via en proxy eller anonymiseringstjeneste. Da blir det illusorisk å tro at bare man innfører DLD, så løser man politiets etterforskningsproblem. (Siste kjente tilfelle er trusselen mot Kongsbakken VGS i Skole, der trafikkdata endte i en server i USA og så langt umulig å avsløre.)

Men det er når stipendiatene omtaler våre forpliktelser i forhold til FN og barnekonvensjonen at det blir en smule interessant. For i en rapport til FNs menneskerettighetsråd har spesialrapportør Martin Scheinin bl.a. sagt ” - Den pågående bølgen av tiltak med bekjempelse av terrorisme som begrunnelse, bør møtes med en global erklæring om beskyttelse av data og privatliv. ” Og han nevner DLD. Som ifølge forarbeidene til, ble innført pga terroraksjonene i Madrid og London. Uten de to hendelsene hadde det ikke vært noe datalagringsdirektiv.

Det er også verdt å merke seg at ”den luftige ideologiske tilnærmingen” som mange av oss motstandere har til direktivet, støttes av blant annet Den internasjonale juristkommisjonen i Norge og Europa. I Norge ledes ICJ av ikke ukjente høyesterettsdommer Ketil Lund. Som med sin dype kunnskap om nettopp dette fagfeltet fra Lund-kommisjonen, er en sterk motstander av direktivet. Et annet styremedlem der, advokat Jon Wessel-Aas har skrevet utførlig om temaet på sin nettside: uhuru.biz.

Alle EUs datatilsyn er sterkt kritiske i tillegg til vårt eget. Personvernkommisjonen var også motstander av direktivet.


Og når det gjelder politiet, så bør det være et tankekors for Kvam og Taraldset at sjefen for Eurocop (European Confederation of Police) Heinz Kiefer sa følgende om direktivet:

“The result would be that a vast effort is made with little more effect on criminals and terrorists than to slightly irritate them”?

Ja, det er et dilemma at vi i avveiningen av proporsjonaliteten mellom å sikre politiet gode etterforskningsmuligheter og sikre den enkeltes rett til personvern, må gjøre noen valg. Det betyr ikke at vi som er motstandere av direktivet er følelseskalde mennesker som med åpne øyne godtar overgrep mot barn. Å registrere trafikkdata for alle landets innbyggere i tilfellet noen skulle gjøre noe galt, er ikke innenfor den proporsjonalitet vi kan akseptere.

Det er de samme samme overveielser som gjør at vi kunne avverget de aller fleste overgrep mot barn og partnere dersom vi hadde videoovervåket alle hjem. Opptakene kunne lagres og kun benyttes hvis det senere oppsto mistanke. Det er også et valg. Er man villig til å gå så langt? Spørsmålet er bare hvor setter Kvam og Taraldset grensen?

Hvor lenge vil de lagre trafikkdata?  Hvorfor ikke lagre innhold, fordi det er jo det som er kjernen i barneovergrepssaker. Det er datamaskinens ip-adresse man lagrer, ikke hvem som har brukt den. Det er mobiltelefonens lokasjonsdata, -nummer mv. som lagres,ikke hvem som snakket i den.

De troverdige alternativene til datalagringsdirektivet finnes allerede i dagens lovverk. Det man ofrer med datalagringsdirektivet er et alternativ til et godt personvern.

(Denne posten er også publisert 22. januar i Bergens Tidende, som mitt tilsvar til kronikken:"Fritt frem for barneporno" )

Den foreldreløse fiaskoen

Å omtale NAV-reformen som en fiasko er kanskje en smule overdrevet. Men den bærer en del tegn på at den kandiderer til betegnelsen. Spesielt fordi de som bar barnet til dåpen, satte fosterforeldrene på tiltalebenken i forrige uke. Høringen var som høringer flest. Skuebrød.

Kritikken fra opposisjonen kunne ikke være for sterk. De hadde jo selv vært med legge premissene for oppdragelsen. Derfor måtte regjeringen finne seg i en passe dose kritikk, samtidig som man kunne begynne syndebukkletingen. Akkurat nå heter han Tore Saglie. Tor Saglie. Og lever et utrygt liv som direktør i Nav. Urettferdig eller rettferdig? Spiller ingen rolle.

Problemet er at det var feil folk som satt på "tiltalebenken". Og feil folk som var "anklagere".Samtlige politiske partier burde svart for seg. Og utspørrere burde vært ansatte og brukere. Da hadde det kanskje kommet noe fornuftig ut av det. Selv om jeg tviler.

Da kunne de f. eks. spurt om hvorfor et samlet storting mot to utvalgs klare råd valgte å slå sammen Aetat, Trygdeetaten og sosiale tjenester. Det skulle bli så mye enklere med bare én dør. Selv om det bare var 15% av klientene som brukte alle tre dørene. Politikerne i 2005 var manisk opptatt av supergeneralisten som skulle løse alle problemene. Men som pga politikerenes feilgrep skaper flere nye.

Det ble gjennomført pilotprosjekt i 15 kommuner og erfaringen var entydig i følge en av forskerne, Geir Møller:

- De kommunene som testet modellen som var slik Nav er i dag, måtte bare legge tanken fra seg. Den ble altfor stor og krevende, sier Møller.
Han ledet evalueringen av pilotprosjektene.
- Det var dårlige erfaringer med modellen. De viste at den er veldig ressurskrevende, og kompetansemessig er det vanskelig for de ansatte å strekke seg over alle fagfeltene de sammenslåtte etatene representerer, sier Møller

De dårlige erfaringene man hadde med testene da, er opp av dage de problemene vi ser i Nav i dag.

Møller og hans forsker-kolleger var en smule overrasket over politikernes neglisjering av resultatene:

- Rart de ikke tor mer hensyn til advarslene.

Et enstemmig Storting vedtok - til tross for advarslene - Nav-reformen i 2005, som innebar en sammenslåing av Aetat, Trygdeetaten og sosialtjenestene. Dette overrasket Møller.
- Jeg ble veldig overrasket over at Stortinget valgte denne modellen og synes det er rart at det ikke ble tatt mer hensyn til advarslene.


Møller forteller om en adskillig enklere modell som ga de beste resultatene.
- Den største effekten kom av at de ansatte fra de ulike etatene bare satt ved siden av hverandre. En samlokalisering kunne altså ha gjort mye, men en total sammenslåing er å gå for langt, mener han.

Men politikerene hadde ikke fått med seg at universalgeniet døde med Leonardo Da Vinci. Men de husker selvsagt ikke noe av dette i dag. Symptomatisk er følgende uttalelser:

Dette stiller Eva Kristin Hansen (Ap), som var saksordfører i arbeids- og sosialkomiteen da reformen ble vedtatt, seg uforstående til.
- Jeg kjenner meg ikke igjen i det bildet som blir tegnet av situasjonen, jeg kan ikke huske at noen advarte oss, sier hun og legger til at Stortinget forholdt seg til den informasjonen som regjeringen la frem.


Og at Nav-reformen er for ekstrem, er hun ikke enig i. - Jeg synes egentlig ikke at vi har gått så veldig langt, mener Hansen

Når hun får hodet opp av sanden, så ser hun kanskje det samme som de fleste andre.

Professor og fastlege Steinar Westin, som var en av de som advarte mot reformen, har et godt bilde på situasjonen. Som han har hentet fra en kinesisk legende: At når du ser et økende antall druknende komme seilende nedover langs elva, kan du få fatt i flere livreddere. Men det kunne være en bedre idé å sende noen oppover langs elva for å se hvem som puffer dem uti.

Det er tid for våre politikere å gå oppover elven. Situasjonen er alvorlig. 1. mars skal en ny delreform på plass: Arbeidsavklaringspenger. De ansatte er redde for at det går til helvete. De mangler bl.a. datasystemer for å håndtere dette. I dag sliter man med 3 system. Det eldste visstnok tilbake til 70-tallet. Jeg hadde nesten glemt at man hadde dataløsninger da.

Siden 2007 har etaten utbetalt 980 millioner feil. Og det er bare 0,1% av pengene de har forvaltet. Da skjønner vi at fallhøyden er stor.

Og vi kan takke høyere makter for at vi har Nordsjøen full av muligheter til å glatte over fadesene. Tenk dere en arbeidsledighet på linje med Sverige behandlet av NAV. Nei, la oss glemme det. 

Etter å hørt noen av forklaringene fra høringen er jeg i tvil om våre folkevalgte forstår alvoret. Dersom NAV svikter ytterligere er hele velferdsmodellen vår i fare. Men først skal våre folkevalgte vise handlekraft og sparke en NAV-sjef og kanskje en statsråd. Det løser jo alt.

Jeg beundrer de ansatte i NAV og håper de holder ut slik at vi på tross av våre folkevalgte kan få reformen til å fungere. Noe annet vil være en katastrofe. 

Men det farligste er at mens det brenner i førsteetasjen, så skal en ny reform flytte inn i toppetasjen. Samhandlingsreformen. Den har alle elementer i seg til å bli en ny fiasko.

Snart kommer det nok en høring om NSB og jernbanetilbudet vårt. Som også skyldes årelange unnlatelsessynder. Ikke fra de ansatte, men fra våre politikere som ikke har fulgt opp ord med handling.

"Money talks - bullshit walks"

Men jeg tror det må litt galgenhumor til nå, så jeg leser litt om løsningen på 5080.no:
 "Regjeringen leier inn frisører til NAV. - Folk må klippe seg og komme i arbeid."

For de som er interessert i mer dybdekunnskap om reformen kan jeg anbefale nettsiden til Rokkansenteret som evaluterer reformen. Legg bort Stephen King. Her er grøss nok til alle.

Og vil man lære litt om unnfangelsen, kan masteroppgaven til Kaja Reegaard være interessant.

Vox leser fredagslyrikk - Tor Jonsson

Tor Jonsson fant opp bygdedyret. Han møtte det selv og det bidrog nok til å formørke sinnet. Aktuell i disse dager når Hedmark Teater setter opp "Pingviner i Sahara" en fabel der Alf Prøysen og Tor Jonsson møtes i det hinsidige. "En deprimert gledesspreder fra Hedmarken møter en oppegående selvmorder fra Gudbrandsdalen", som regissør Lennart Lidstrøm karakteriserer de to. Og det er nok Jonsson selv som er grana i dette diktet.

NORSK KJÆRLEIKSSONG

Eg er grana, mørk og stur.
Du er bjørka. Du er brur
under fager himmel.
Båe er vi norsk natur.

Eg er molda, djup og svart.
Du er såkorn, blankt og bjart.
Du ber alle voner.
Båe er vi det vi vart.

Eg er berg og naken li.
Du er tjørn med himmel i.
Båe er vi landet.
Evig, evig er du mi.

Vox leser fredagslyrikk - Jan-Magnus Bruheim

At det er fredag og 1. første dag i det nye året passer jo bra. Og dere må tro meg når jeg sier at dette diktet ble valgt før statsminister Jens holdt sin tale.  Mine ord av Jan-Magnus Bruheim.

Mine ord

Mine ord skulle vera

som dogg um morgonen

glitrande over

skjelvande blome-venger.

Som varme solstråler

over dei rimkvite enger

skulle dei vera.

Som greiner på treet

voggande fyrste vårfugl.

Og liksom drivande skyer

du ser mot ein bakgrunn

av vårblå himmel.

Eg ville dei skulle stå

som ei øy i havet

brenningen bryt imot.

Som ljos gjennom myrkret

visande fárleid

og veg til hamn.

Som ein ljodbøye kling

for farlege skjer,

skulle dei vera.

Stille skulle mine ord vera.

Så stille at du kjende

eit sinn røre seg

og høyrde eit hjarta slå.