Uten filter

"Det glade vanvidd" er multitasker Elin Ørjasæters siste bok. Jeg har tilbrakt noen timer med den og er andpusten. Onde tunger vil nok hevde at jeg alltid er andpusten, men det krever sin mann å følge Ørjasæters hopp og sprett fra tema til tema.

Jeg sikkert ikke alene om å lure på når hun har fått tid til å skrive boken. Alltid tilstede i sosiale media. Dronning av Twitter. Der hun ofte skriver raskere enn sin egen tanke. Går aldri forbi et tv-kamera eller en mikrofon uten å mene noe om mye. Kommentarspalte i E24. Foredragsindustriens kvinnelige svar på Karsten Isachsen. Og når du ikke trodde det var nok, så har hun pinadø fått tid til å skrive bok. Og det er jo den som skal omtales her. Men så er hun velsignet med godt bakkemannskap: Mannen, forfatteren Nils Gullak Horvei.

Boken spenner vidt. Barneoppdragelse og ungdomstid, kvinner i og utenfor arbeidslivet, kropp og kroppsfiksing, feminisme, egne og andres diagnoser, før hun setter seg fore å redde verden og velferdssamfunnet. Det er nesten som hun lever opp til Mae Wests devise "Too much of of a good thing can be wonderful"

Hennes beskrivelser fra perioden som barne- og ungdomsforeldre i Bærum, mer eller mindre velykkede foreldremøter er gjenkjennelig for en som har barn i nesten samme aldersgruppe og som bor i samme område. Prestasjonspresset for å være fasademessig vellykket og gjøre de riktige tingene. Den nagende engstelsen for barnas ve og vel.  Been there, done that.

Elins styrke som kommentator, også i bokform, er hennes ærlige og direkte form. Ingen innskutte bisetninger eller bomullsinnpakning. Jeg tror det er vanskelig å finne skjulte agendaer hos henne. Rett på sak. Uten filter. Til dels provoserende i formen, spissformulert. Kjør debatt. Ett eksempel i boka, er når det gjelder offerifisering, som hun gjør til et nøkkeltema.

"Og når skal man forlange at folk tar ansvar for sitt eget liv, i stedet for å gjøre seg til ofre?"

Jeg synes bokas svakeste punkt, er samfunnsanalysene. Jeg savner litt mer bakgrunn for såpass bastante meninger, enten det gjelder velferdsstatens fremtid eller forelskelsen i og troen på at det er samfunnsøkonomene som skal redde oss. Fri og bevare oss da. At det er valgt så pass mange tema som er presset inn på ca 150 sider gjør også at de blir litt overflatisk behandlet. Det er synd, fordi de er viktige og kunne fortjent en litt bredere plass. Men jeg mistenker at det kommer en oppfølger.

Jeg liker boka. Jeg har sans for mennesker med stor grad av selvironi og som byr på seg selv, slik det blir gjort her.Selvutleverende med tidvis stor humor.

Jeg liker at hun spissformulerer seg slik at det naturlig skaper debatt. Spesielt liker jeg oppgjør med det "korrekte" språket, enten det gjelder "neger" eller "ressurs".

Ørjasæter skal ikke beskyldes for å kjede leserne. Boka er lettlest og morsomt, men ikke uten nødvendig grad av alvor. I tillegg er den en stor kjærlighetserklæring til familien og i særdeleshet mannen Nils. Som jeg oppfatter som ankeret i livet hennes.

"Hva er kjærlighet? Kjærlighet er å ikke gå sin vei. Kjærlighet er å ikke slippe taket." 

Det oser kjærlighet og respekt når hun omtaler Nils, enten det er som ektemann eller forelder. En fin og vár side som viser kontrastene i mennesket Elin Ørjasæter.


Så hva fanden nøler I efter. Kjøp boken og få en god leseropplevelse.

Tvitrende klassers samsnakk

Bjørgulv Braanen i Klassekampen har skrevet en leder om sosiale medier med utgangspunkt i Twitter. Den er spissformulert og derfor lett å angripe. Men Braanen er ikke uten poeng.

Braanen skriver at twitter ikke er et virkelig massemedium der definisjonen han bruker er at det ikke er for "folk flest". Det er riktig. På samme måte som han da også utdefinerer Klassekampen som et media for folk flest. Klassekampens leserprofil er kanskje ikke så forskjellig fra den han tegner for Twitter. Et morsomt forsøk på å bytte ut "Twitter" med "Klassekampen" i teksten, blir derfor ikke mer enn det; morsomt.

Samme forhold gjør seg ogå gjeldende for et annet sosialt medie:Facebook. Det er heller ikke folkemeningen som fremstår der, selv om 100 000 støtter en sak. Vi så det i Maria Amelie-saken. Vi har sett det i "Bevar Hardanger"-aksjonen der FB-siden har over 100 000 medlemmer. Det samme som aksjonen for lavere bensinpriser har.

I Norge har Twitter liten innflytelse på samfunnsdebatten og setter sjelden dagsorden.  Et godt eks. på det er motstanden mot datalagringsdirektivet. Den er relativt massiv på twitter. Utenfor og blant folk flest er det relativt lite interesse for temaet, dessverre. Og på twitter er det stort sett (med noen hederlige unntak) en skyttergravskrig. Men det er få falne. Og ingen har heist det hvite flagget ennå. Som dedikert motstander av DLD synes jeg det er synd, men registrerer at sånn er det.

Det fører meg over på at Braanen har et poeng når det gjelder at det oppstår twitterklaner av mennesker som føler tilhøringhet i sak, politisk ståsted eller annen samhørighet. Og opinionsdannerne er ofte (men ikke alltid) de samme som i tradisjonelle media. Samsnakking er heller ikke et ukjent fenomen. DLD har jeg nevnt. Vi så det også tydelig i Maria Amelie-saken. Det er/var en klar majoritet av tvitterfolket som støttet henne. Langt større andel enn blant folk flest. Men det var ikke  deltagelsen og diskusjonen på twitter som fikk enkelte kommentatorer til å bomme på realitetene.

Dessuten synes jeg mye av kritikken mot Braanens leder, understreket noen av poengene hans. Ikke alle kommentarene han fikk var saklige. Mange gikk i skyttergravene. Og vi som gav Braanen betinget støtte, var i desidert mindretall.

Twitter er kjapt og kort. I mange tilfeller går ikke ordene omveien om hjernen før de treffer tastaturet. Og 140 tegn er ikke egnet for nyanser og gråtoner. Det er ulempen, men i noen tilfeller også fordelen med Twitter. Skal man utdype har man andre muligheter. Som en bloggpost. Eller en leder i Klassekampen. 

Jeg må innrømme at jeg av og til ikke bare får lyst til, men også opptrer som djevelens advokat i noen twitterdiskusjoner, (ikke denne) når jeg føler den kompakte majoritet blir for klam. Som raskt får resultater i form av avfølging. Noen vil leke med like barn. 

Men skal man få oversikt, må man ofte opp i høyden. Og ha 360 grader utsikt. Siden Braanen bare følger 289 tvitrere og disse er godt plassert i den tvitrende eller kjatrende klasse, så ser selvsagt Braanen det han ser, men synsfeltet og oversikten er sterkt begrenset.

Selv har jeg utbytte av twitter i de 3 årene jeg har deltatt. Jeg følger mange som ikke mener det samme som meg og får brynt meg i diskusjoner. Jeg får tilført ny kunnskap fra fagfolk og andre som villig deler linker. Og når jeg retweeter noe, er det ikke nødvendigvis fordi jeg liker det. Det kan godt være fordi jeg mener det er et viktig innspill, selv om jeg er sterkt imot det.

Og noen ganger er ikke twitter noe annet enn tidtrøyte der man kommenterer med et skjevt blikk og et dårlig forsøk på å være morsom. Blott til lyst.

De mange nyansene bidrar imidlertid ikke til debatt og passer ikke i Braanens spissformulering. Jeg mistenker ham allikevel for å ha sett de, også blant de han følger. 

Twitter inneholder mye av det Braanen kritiserer det for, men også langt mye mer. Twitter er ikke et massemedium for folk flest. Men det gir folk flest lett adgang til mediet hvis de ønsker. I motsetning til Klassekampen, der terskelen er langt høyere. Og på twitter er det ikke nødvendigvis hvem du er som er viktig, men at du har noe fornuftig å si. Det er styrken ved sosiale medier.

Tvitterfolket har imidlertid godt av at noen utfordrer og stiller kritiske spørsmål. Noe man ikke trenger å ha skrevet 10 000 tweets eller følge 1000 for å gjøre.

Debattstrømmen

Jeg tror debatt om høye strømpriser er en norsk oppfinnelse. Jeg tror ikke de store seriøse tvselskapene rundt om i Europa inviterer de politiske partiene til tunge debatter om strømprisen. Årsaken kan jo være at politikerne ikke gidder å vise at strømpriser ikke er noe de kan gjøre noe med. Men ikke sånn i Norge. Her stiller de. Alle som én.

Litt avhengig av om hvor kaldt det er og hvor langvarig kulden er, har vi en eller to debatter. I vinter har vi to. En 2. desember og en i kveld.

Repetisjonsøvelse er ordet som dekker denne seansen. Og jeg tror jeg vet sånn nogenlunde hva som kommer til skje:

Etter at Erik Wold har introdusert deltagerne og med inntrengende stemme fortalt om alle de triste skjebnene som sitter hjemme og fryser i verdens rikeste land fordi strømprisen er så høy, gir han ordet til politikerene:

Arbeiderpartiet: De er opptatt av at politikerene ikke kan blande seg inn i enkeltpriser på strøm. Politikerne har overlatt dette til markedet fordi man ikke skal bli fristet til på påvirke strømprisen i enkelttilfeller. Men de er opptatt av at strømprisloven skal være lik for alle. Og vil derfor bygge kraftlinjer slik at alle blir med.

Kristelig Folkeparti: Er opptatt av at de eldre kjernevelgerne ikke kommer dårlig ut og ber til høyere markeder om at prisen må gå ned. Vi må passe på å finne løsninger til de som ikke klarer å betale.

Venstre: Er opptatt av at strømmen skal være grønn og gjerne komme fra småkraftverk. Eller være blowing in the wind.

Senterpartiet: Er mest opptatt av at det er strøm over alt i landet slik at det kan bo folk i husan og ha lys i lampa. Det er livredd for at noen skal minne dem på at det var Sp-statsråd Reiten som gjorde strøm til en kjøp-og-salg-vare. Så de sier så lite som mulig.

Fremskrittspartiet: Siden partiet har et liberalistisk grunnsyn er det naturlig at de roper på at staten må gripe inn og senke priser/avgifter. Markedet er bra, men bare når prisene er lave. De er også opptatt av at strømmen ikke må sendes ut av landet som en hvilken som helst papirløs.  Vi kan godt slippe inn noe asylstrøm, siden vi nå har fått sertifikat på den. Hvis debatten blir het nok, kan det godt hende de gir innvandrerene skylden for økt strømforbruk og økte priser. Og så må de pirke litt i de vonde gass-sårene som Jens fikk etter månelandingskrasjen.

SV: Hvis SV er med i debatten, (det er ikke sikkert) så er det fornybart og energiøkonomisering for alle penga. Gjerne dusje litt mindre. 5 minutter gjør store utslag på strømregninga. Ta på deg en islender og palestinaskjerf og gå tidlig til sengs. Og antyder forsiktig at kanskje ikke prisen ikke er så verst. Og at vi får hjelpe de som ikke klarer regninga. Eller noe sånt.

Høyre: Sitter veldig rolig i båten midt i strømelva og sier ikke så mye, men gjentar noe av det Ap sier og at alternativet til markedspris er så mye verre og at prisene ofte er lave om sommeren.

Og så får vi en historie eller to fra virkeligheten fra salen og spørsmål om hva politikerene har tenkt å gjøre med prisene. Og så starter politikerene på nytt og sier det samme med andre ord. Og sier at dette må vi se på for å finne noen smarte løsninger. Og så oppsummerer Erik Wold og sier at vi er blitt litt klokere. Hele sirkuset minner meg om situasjonen i gamle Sovjetunionen der en arbeider sa: Staten later som om de betaler oss og vi later som om vi jobber.

Er vi heldig får vi kommentar av Arne Strand som bonus. Som sikkert sier at Jens må lytte til folket og la strømmen bli i Norge og der må den bli billig. Hvis ikke har vi ikke hatt makan til statsminister siden den som sendte Maria Amelie ut av landet. 

Og siden ingenting skjer kan vi ta den samme debatten neste vinter. Og vinterene som kommer.

Dessverre er det ingen barn i salen som sier at strømmen ikke har klær på. At strømmen i Norge kanskje ikke er så dyr. (Bortsett fra i noen perioder) Og at dersom vi setter ned prisen når alle bruker mye strøm så blir det mørkt som i helv.... Og at fordi strømprisen i store deler av året er lav, så sløser vi noe vanvittig.Vi bruker 70% mer strøm enn Medel-Svensson og 4 ganger så mye som danske snitt-Preben

Hadde vi invitert en svenske, danske eller tysker til debatten, hadde de trodd vi var stein gærne. Så det gjør vi ikke.

Jeg tar meg i å savne Holmgang. Der Oddvar Stenstrøm ville avsluttet med en strak pekefinger: Hva mener du? Er det riktig at strømmen skal være så dyr i verdens rikeste land. Mener du ja, ringer du xxx, mener du nei, ringer du yyy. Takk for i kveld.

Oppdatert 31.01.2011. kl. 1035
Aller morsomt blir det jo hvis skrekkhistorien fra salen også viser seg å komme fra en politiker. Men hun representerte jo "folk flest" da.

Bestemor på anbud

Det er noen grunner til at de rødgrønne endrer fra ideologi til pragmatisme. Avstanden til et valg er kanskje den viktigste.

I mai ifjor skrev jeg en bloggpost om regjeringens aversjon mot å slippe boligsamvirket til i utbyggingen av omsorgsboliger. Den gang var det ikke en gang snakk om frislepp, men at boligbyggelag skulle kunne bidra. Men regjeringen satte foten ned. Slapp man til boligsamvirket måtte man slippe til private. Og det ville jo ødelegge de gode felleskapssløsningene. Dette sa statsekretærTone Toften i fjor til Aftenposten:

Statssekretær Tone Toften (A) i Helse- og omsorgsdepartementet sier boligbyggelagene er utelatt fordi deres deltagelse ville tvunget frem også andre private aktører.

Da vi utformet retningslinjene for dette tilskuddet, så vurderte Husbanken om boligbyggelag kunne anses som en non profit-aktør. Husbanken vurderte det slik at boligbyggelagene ikke er det i henhold til gjeldende EU-rett. hvis vi åpner for boligbyggelagene, så må vi også åpne for private aktører.

Regjeringen vil løse de store oppgavene gjennom å satse på felleskapsløsninger og vil styre det offentliges ansvar og rolle innenfor det vi mener er de sentrale velferdsoppgavene som helse, omsorg og utdanning sier Toften

Nå snur regjeringen og i dag sier statsminister Jens Stoltenberg:

– Det viktigste er at de blir bygget, ikke hvem som eier eller driver dem. Nå kan kommunene selv avgjøre hvem de vil samarbeide med. De kan gjøre hva de selv mener er best for å skaffe nok omsorgsboliger, sier statsminister Jens Stoltenberg (Ap)

Pragmatiske Jens ser skriften på veggen. De rødgrønne har nok dårlige saker på bakrommet til at han ønsker negative vinklinger på eldreomsorgen i tillegg. Og det er noen valg som skal vinnes.

Problemet er at regjeringens hardkjør mot at de blåblå vil rasere velferdsstaten ved sine privatiseringsløsninger etterhvert ikke står til troende. Erna Solberg får inn stadig nye stikk mot regjeringen. Ikke ved å presentere egen politikk. Men å påpeke at regjeringen gjør et godt forsøk på å føre Høyres.

Først satte de rødgrønne ut barnebarna på anbud, ikke minst fordi Kristin Halvorsen hadde vært veldig høy og mørk i sine lovnader. Da kunne også SV svelge en privatiseringskamel. Nå er det greitt å sette bestemor på anbud, fordi man har et lokalvalg å vinne.

Det neste som kommer til å skje er at køene i helsevesenet kommer til å bli satt ut på anbud i større omfang enn i dag. Trolig skjer det også før lokalvalget eller i alle fall før 2013. For det viktigste er vel ikke hvem som eier eller driver, men at folk blir friske.

De rødgrønne har innsett det opplagte. Skal de nå sine målsetninger må de spille på lag med private aktører. Det smerter en smule og det er bare retorikken igjen av skremselspropagandaen mot private løsninger. Men det er ingen vei utenom.

Ingen analytiker, nei

Arne Strand slår knallhardt tilbake. Og avfeier min kritikk av hans og andre kommentatorers opptreden i Maria Amelie-saken kontant i dagens Klassekampen (Strands komm ikke på nett):

Denne saken griper rett inn i norsk asylpolitikk, og vi har hatt nok analyser av dette sier Dagsavisen-redaktør Arne Strand som svar på kritikken fra Knut Johannessen. 

Og så legger Strand debatten død med stjerneargumentet:

- Johannessen er ikke noen analytiker, og har inntatt et klart standpunkt i saken. 

Jeg skal skrive første del av setningen 100 ganger på tavla, for Strand har rett. Jeg er ingen analytiker. Men han tar også feil.

Ikke noe forsøk fra Strands side på å diskutere innholdet i kritikken, kun en kontant avvisning. Ingen tvil, ingen antydning til refleksjon over egne bidrag.

Nei, jeg er ingen analytiker hvis det er en beskyttet tittel når det gjelder å vurdere norsk politikk. Jeg mangler den formelle utdannelsen som gjør at man kan hente svennebrevet i Politisk analyse.

Jeg har ikke vært statssekretær. Jeg har ikke min daglige gange i Stortingskantina og er heller ikke på fornavn med Jens og Erna. Jeg får ikke en gang betalt for det jeg skriver. Ikke en krone i statsstøtte en gang.  Altså en sann amatør. Så da er jeg visstnok diskvalifisert til enhver fornuftig vurdering av norsk politikk. Arne Strand har nok rett i det. Du må'kke komme her og komme her.  Jeg får heller vurdere rosablogging.

Men han tar feil når han sier at jeg har inntatt et klart standpunkt i saken. Jeg har ikke på noe tidspunkt flagget mine meninger eller standpunkt. I motsetning til Strand. I så fall bør han lese det jeg har skrevet en gang til. Og om jeg hadde et standpunkt, ville jeg ikke "overfalt" en statssekretær i beste sendetid med standpunktene mine. Men akkurat det var en seervinner iflg Strand. Så da så.

Men i et relativt langt yrkesliv har jeg både lært og brukt mye analyse. Og har stort sett hatt størst utbytte av den når jeg har samlet inn mye fakta, gått gjennom det og forsøkt å skille mellom viktig og uviktig. Da får man ofte et godt ståsted for vurderinger. Og jeg har også lært at analysen blir mest treffsikker når jeg legger mine egne meninger og følelser til side. Rett og slett distanserer meg litt fra det som skal vurderes.

Men analyser er ikke fasit, så kanskje det er jeg som tar feil i vurderingen av de politiske kommentatorene også? Måtte jeg bare få litt av Arne Strands evne til ikke å ta feil.


Se også bloggposten: Blues for kommentatoriatet.

Blues for kommentatoriatet

Politikk er fascinerende. Jeg tilstår gjerne at det politiske spillet opptar meg. Sannsynligvis over snittet Derfor følger jeg med stor interesse både kommentarer og analyser. Det har vært god anledning til det siste uke i forbindelse med Madina Salamova/Marie Amelie-saken .

Men en stigende undring har meldt seg. Mange av analysene fra politiske kommentatorer har vært direkte dårlige.  Og i særklasse dårligst synes jeg VGs Elisabeth Skarsbø Moen og Dagsavisens Arne Strand har vært. For ordens skyld, så skiller jeg hva kommentatorene mener og hva de analyserer. Og deres meninger skal jeg la ligge. Men når jeg leser dette, undres jeg på om meningene og følelsene overstyrer analysen. I så fall skal man ikke forsøke seg på begge deler samtidig.

I Dagsnytt Atten 13. januar kommenterer Skarsbø Moen og Kyrre Nakkim situasjonen: Hele innslaget kan sees her.

ESM: Dette er totalt katastrofalt og jeg spår et enormt ras på meningsmålingene etter det her

At hun i samme program spår at regjeringen tapte valget er vanskelig å motbevise da hun ikke bare koblet det til denne saken, men flere. Og det kan godt være at det går i oppfyllelse i 2013. Men ikke på grunn av Madina Salamova.

Arne Strands rabiate opptreden i Aktuelt 18/1 har jeg arkivert i klassikerserien min. Gikk du glipp av den, kan den anbefales. Det illustrerer hvor galt det kan gå for en politisk kommentator som blander kortene. Spesielt sekvensen fra 24:40 ut i sendingen,  er legendarisk.

"En statsminister må høre på hva folket mener. En statsminister kan ikke bare ture frem med sin egen vilje og ikke lytte til folkemeningen. Slike statsministre har vi ikke hatt her i landet i fredstid"

Det virker som om Arne Strand egentlig mener er at Jens må lytte til folkemeningen når den mener det samme som han.

Jeg deltok i en del ordvekslinger på twitter om saken både med Skarsbø Moen og andre og hadde rett og slett problemer med å forstå bakgrunnen for analysene. Hva var det som gikk så galt for dem?

Medietrykket
Det generelle mediatrykket ble voldsomt. Som Skarsbø Moen i sin blogg skriver:

"Uansett hva slags parti folk stemmer, er det slike innvandrere som Maria Amelie vi vil ha. Høyt utdannet, flytende i norsk og med norsk kjæreste, norske venner. Hun er norsk.
Da Maria Amelie sto frem med sin fortelling, vant hun umiddelbart nordmenns hjerter. Hun fikk mange til å se at bak statistikken over ulovlige innvandrere finnes det mennesker vi kjenner oss igjen i.  En ulovlig innvandrer er ikke bare en som slenger langs Akerselva og selger hasj. Det er også en ung kvinne som systematisk og målbevisst har blitt norsk."

Det var altså en av "våre". Og mange av de som ønsker å endre norsk asylpolitikk kastet seg på bølgen. Taleføre, kjente personer med lett tilgang til media, frontet saken. Det ble ganske enkelt mye Møllers Tran. Og selv om tran er sunt, ble det for mye.

Jeg synes Sven Egil Omdal bommer litt i kommentaren sin når han forsøker å argumentere for at dette egentlig ble ganske balansert. Harald Stanghelle er langt mer treffsikker i sin vurdering. Det ble en forelskelse. Og de som har vært forelsket vet hva det kan gjøre med dømmekraften.

Folkemeningen
Det er underlig at politiske kommentatorer tolker noen tusen mennesker i fakkeltog + en Facebookside med mange tilhengere som uttrykk for folkemeningen. Joda, tilhengerne av Maria Amelie på Facebook fikk fort mange tilhengere. I skrivendes stund over 90 000. Men sosiale medier lever litt sitt eget liv og det er nok ikke alle som har signert selv. Det er veldig enkelt og ofte lite gjennomtenkt å klikke seg til støtte.  Og hvis man mener at 90 000 er nok til at "folkemeningen" må telle, hva da med "Protestaksjonen mot bensinpriser"? De fikk veldig fort over 100 000 medlemmer. Jeg har ikke sett Arne Strand ta til orde for at Jens må lytte til folkemeningen og sette ned bensinprisene.

Å ta denne type meninger til inntekt for en politisk endring er omtrent like seriøst som å tro at Holmgangs "meningsmålinger" representerte folkemeningen. 

Kanskje de ble forledet av meningsmålinger. De første som kom viste jo til sterk støtte for Madina/Maria. Men etterhvert som saken vokste i omtale og nyanser viste neste måling at støtten kanskje ikke var så sterk allikevel. For å si det med Ibsen i "En folkefiende":

"Opinionen er en overmåte variabel ting". 

Og når VG på lederplass lørdag brukte Maria Amelies rette navn: Madina Salamova var det et dårlig signal om at vinden hadde snudd. Det var jo stort sett bare Trygve Hegnar som hadde gjort det så langt.

Det politiske landskapet hadde jo ikke endret seg særlig. Jens Stoltenberg visste utmerket godt at han hadde ryggdekning for sitt prinsipielle syn. For det første ble han og Ap enda større bror i regjeringssamarbeidet ved valget i 2009. Og Aps asylpolitikk bidro til at SV tok dissens. Og de fikk ikke plass til sin politikk i Soria Moria2. I tillegg hadde velgerne bidratt til at den samlede oppslutningen om en streng asylkpolitikk var på ca. 80%. Selv en Askepotthistorie kunne ikke rokke vesentlig med det.

At SV i en slik situasjon valgte å gå høyt ut,  er også en gåte. En bedre demonstrasjon av sin utilstrekkelighet kunne de ikke gjøre. At de ønsket å plage seg selv ved å minne velgerne på at i asylpolitikk har de null innflytelse, er på grensen til sado-masochistisk opptreden. Og den ytterste tynne livlina som Jens kastet ut, ble ganske pinlig for partiet da hovedpersonen selv uttrykte sin skuffelse.

Hvorfor ikke Skarsbø Moen, Strand og andre kommentatorer tok de politiske realiteter med i sine analyser, er en gåte. (Ett hederlig unntak som jeg registrerte var Dagbladets Marie Simonsen. Hun hadde ikke store problemer med å skille meninger og analyse i saken) Det tyder på at de andre misoppfattet situasjonen eller at de var så farget av sine egne meninger og følelser at de ikke ville se det opplagte. Eller en kjettersk tanke: Ønske om å vise litt av sin makt? På meg virker det i overkant furtent når Skarsbø Moen legger ut følgende twittermelding:

VG har jo i tillegg til Skarsbø Moen også Kløftas trompet: Eirik Mosveen i sin kommentatorstall. Hans invektivfulle kommentarer begynner også å miste sin sjarm og informasjonsverdi. Han slakter og spiser statsråder til frokost, men merkelig nok, sitter de på taburettene ennå. Det er grenser for hvor lenge man kan rope Ulv! Ulv! og bli tatt seriøst.

Om det kan være en liten trøst for de politiske kommentatorer, så står det ikke særlig bedre til hos de som lever av å gi politikere råd om hvordan de bør kommuniserer. Jarle Aabø er en mann som sjelden snakker i små bokstaver og innskutte bisetninger. Heller ikke i denne saken:

- Regjeringen er nær ved å begå et omdømmemesseig selvmord som får monstermaster og afghanske tepper til å blekne, sier informasjonsrådgiver Jarle Aabø til Kampanje.

Han har aldri før sett en aksjon vokse seg så massiv så raskt. Den største støttesiden til Maria Amelie på Facebook ble opprettet i går kveld, og har allerede over 28.000 medlemmer.

- Saken har eksplodert, og det skylder en monsterbølge av sympati for Maria over hele Norge. Regjeringen har allerede mistet informasjonskontroll over saken, sier Aabø.

Sigurd Grytten fra Burson-Marsteller som også har fartstid fra politikken, har gjort hjemmeleksa og går ikke i samme fella som Aabø og Elizabeth Hartman.


Det som bekymrer meg er at disse kommentatorene går fra studio til studio for å veilede oss i de politiske irrganger. De har relativt stor makt og autoritet i kraft av sin stilling og den påvirkning mediene har.  Det burde de kanskje ikke hatt.

Oppdatert 25.01. kl. 0910:
Klassekampen fulgte opp denne posten med et intervju med meg i går. Morsomt at vi bloggere også får komme til med synspunkter.

Oppdatert 28.01.kl. 0845:
Dessverre er jeg et svakt menneske som ikke kan dy seg. Jeg må bare strø litt salt i noen kommentatorsår. Det ser ikke ut til å bli et ras på meningsmålingene for Ap. Ikke om denne blir representativt: Ap frem 3,3 prosentpoeng.

Høyre - rettstatens vokter?

En NTB-artikkel har gått fra redaksjon til redaksjon i dag. Og forteller oss at motstanderne mot Datalagringsdirektivet (DLD) i Høyre har resignert. Jeg tror NTB tar feil.

I så fall er det ikke det Høyre jeg har gitt min stemme til. Da er det et annet Høyre. Et høyre som ofrer sine prinsipper og historie for en kortsiktig politisk gevinst. Det kan bli en Pyrrhos-seier.

Jeg vil minne om en av de mest respekterte ledere i Høyre etter krigen: John Lyng og hans utrettelige kamp for den liberale rettstaten. 

I 1950 var John Lyng saksordfører for de meget omstridte forslag til beredskapslover. Som bl.a inneholdt regler om drastiske rettslige særordninger under krig, eller når krig truer eller vår sikkerhet kommer i fare av "andre grunner". Og striden raste om man skulle koble ut rettstatens normalsystem straks man kom til at Norge var truet. f. eks. "av andre grunner". John Lyng var så misfornøyd med utkastet at han selv skrev om hele utkastet og fjernet de mest kontroverielle delene. Om ikke Datalagringsdirektivet er direkte sammenlignbart, kjenner vi igjen noe grunntrekkene.

Denne saken var ikke enestående. I sak etter sak gikk John Lyng i bresjen for å forsvare den liberale rettstaten mot statsmaktens forsøk på å bruke rettslige normer som bindinger på den politiske maktutøvelse. Retten skal være et vern mot makt, ikke et redskap for statsmakten. Etablerte rettsgarantier skal især beskytte den svake part, og må ikke skyves til side. For John Lyng var ikke dette bare en hjertesak. Det var like mye en hjernesak.
(Kilde og sitater fra Lars Roar Langslets bok: "Veivisere"

Jeg synes Høyre skal hegne om John Lyngs tanker når de skal vurdere Datalagringsdirektivet. I alle fall må de ikke glemme hva de gikk til valg på i siste stortingsperioden og som var en av grunnene til at de fikk min stemme. Fra programmet for perioden kan vi lese:

9.4 For å sikre personvern og ytringsfrihet vil Høyre:

• utrede grunnlovsfesting av personvernet.

• sikre loggføring av hvem som sjekker personopplysninger i de store offentlige velferds-, justis- og pasientregistrene, samt gi den enkelte rett til å få vite hvem som vet.

• fjerne muligheten for å offentliggjøre de samlede søkbare skattelistene.

• etablere personvernombud ved alle de store offentlige institusjonene.

• styrke Datatilsynet.

• redusere overvåkingen i samferdselssektoren.

• hindre at offentlige postjournaler og lignende gjøres søkbare gjennom de store søkemotorene.

• legge til grunn en restriktiv praksis for bruk av overskuddsinformasjon.

• stille seg kritisk til innføringen av nye lover som øker adgangen til, eller omfanget av, overvåkning i samfunnet.

• oppheve blasfemiparagrafen.

• oppheve rasismeparagrafen når en ny universell antidiskrimineringslov er på plass.

Hvis man er villig til å endre Grunnloven og styrke Datatilsynet, har jeg problemer med å se hvordan man skal samtidig skal kunne bidra til å vedta et Datalagringsdirektiv som for det første bidrar til å endre den liberale rettstat i feil retning ved å kullkaste uskyldpresumsjonen og som Datatilsynet så sterkt har advart mot.

Til det motsatte er bevist, tror jeg Høyre vil forsvare den liberale rettstaten mot et direktiv som vil bidra til å uthule det fundamentet den hviler på. Å kjøpslå om sine prinsipper for en kortsiktig politisk gevinst, strider mot Høyres ånd.

Politikk ved stedfortreder

Maria Amelie-saken har vist oss at politikere snubler rundt i sine egne prinsipper (de som har noen da) når saker blir vanskelige.

Flertallet på Stortinget har outsourcet asyl- og innvandringspolitikken til UNE. Først og fremst fordi de trenger noen å skjule seg bak når det blir ubehagelig. De har tydelig og klart fortalt at dette er for vanskelig til å overlates til våre folkevalgte. Fordi de kunne jo finne på å forskjellsbehandle noen. De som ikke har langt skjegg, tror på Allah og er en trussel for rikets sikkerhet, altså.

Derfor har jeg litt problemer med å ta alle de politiske protestene i dag, helt alvorlig.  SV som har protestert heftig for all verden ved Heikki Holmås, Snorre Valen og Inga Marte Thorkildsen har allikevel blitt med på ferden.  De ønsket riktignok ikke at UNE skulle være hoggestabben, men ville flytte det til en særdomstol. Altså uten den politisk innflytelsen som de forsøker å gi inntrykk av i dag. Senterpartiet har mer enn nok problemer internt til at de skal orke å bry seg.

Høyre og FrP ville ha tilbake den politiske styringen av sakene. Men jeg tillater meg å tvile på om det var for å bli kjekke og snille med asylsøkere. Men kanskje vært følsomme for litt politisk gevinst når stormen blir for sterk.

FrP har hatt litt problemer med luktesansen i dag og har derfor vært litt usikker på vinden blåser.

Venstre og Krf er vel de eneste som har en sånn nogenlunde ren sti. Med vekt på nogenlunde. Odd Einar Dørum ville i sin tid ha de grunnløse ut av landet 48 timer etter vedtak. Da hadde jo ikke Maria rukket å få sin mastergrad. 

Ap synes det er helt greitt å administere bare det ikke blir for mye bråk med politikken som forvaltes. De har stjålet noen av FrPs asylsøkerklær mens de dusjet, av redsel for at FrP skal pine og plage dem med ubehagelige påminnelser om asylpolitikken. Deres mantra i dag er likhet for loven. Javel, nei. Ikke alle oppfatter den likheten i andre sammenhenger.

Derfor er UNEs breie rygg grei å skjule seg bak i asylsaker og Helseforetakene når det gjelder helse og lokalsykehus. Eller politikk med stedfortreder.

Kanskje politikerne er kommet til samme erkjennelse som salige Charles de Gaulle: "Politikken er for alvorlig til å overlates til politikere."

Dagens asylpolitikk vil ikke endre seg vesentlig før valget. Amelie-sak eller ikke. For i bakgrunnen synger de blåblå. 

Når alt dette er sagt, lurer jeg på om Politiets Utlendingsenhet forsøker å si oss noe. Kanskje om at de er drittlei alt bråket som følger med upopulære utvisninger. For jeg nekter å tro at alle i enheten er så umusikalske at de ikke så koblingen mot Nansen og hans humanitære virke. Å hente Maria etter et foredrag på Nansenskolen, i innledningen av Nansenåret, må være politiets hilsen til politikerne.

Så gjenstår bare å se hva som blir resultatet av saken. Jeg tror ikke noen kommer løpende til Stortinget med forslag til lov- eller forskriftsendringer som gir papirløse amnesti.

Mitt tips når det gjelder Maria Amelis skjebne: Hun blir uttransportert til Russland, men er tilbake med arbeidstillatelse innen utgangen av måneden (+/- noen dager)

Og regjeringen vakler fra monstermast til mastergrad.

Oppdatert søndag 16.01.2011 kl. 0830:
Så fant regjeringen det Columbiegg som løser saken slik jeg tippet. Man bender og vrir litt på regelverket slik at Madina Salamova (Maria Amelie) får komme tilbake i ekspressfart. En lex Madina. Og freden senker seg igjen over regjeringskvartalet. For en stakket stund.

Oppdatert fredag 21.01.2011 kl. 0900:
Aftenposten var nok litt tidlig ute med løsningen, men nå har regjeringen hugget over den gordiske knute og sørget for at asylsøkere som VI trenger, får anledning til å skifte over til hurtigfila. Så om du har spesialistkompetanse og kan tjene over 500 000, kan du få bli. Ellers - adjø.

Det må jo også fortone seg som en blåfredag for en del politiske kommentatorer som har mistolket opinionen så grovt. At man klikker på en Facebookside er ikke alltid det samme som et uttrykk for hva man egentlig mener. Og all den politiske ulykke som er meldt, ikke minst fra VGs kommentatorer, ser ut til å utebli. Et hederlig unntak fra flokkmentaliteten har vært Dagbladets Marie Simonsen.

Den ukjente soldat

VG skal ha ros for arbeidet med å avdekke manglende registrering av soldater i krigsoperasjoner. Dette er VG på sitt beste.

Jeg er imidlertid litt overrasket over at forsvarsminister Grethe Faremo drives fra studio til studio og må unnskylde manglende registrering. FrPs Jan Arild Ellingsen mener endog at hun har ført Stortinget bak lyset.

For hvis man skal tro tidligere forsvarsminister Anne Grethe Strøm-Erichsen, så hadde Forsvaret registreringen på plass allerede i 2008.

I spørretimen 5. mars 2008 fikk hun et relativt enkelt spørsmål fra FrPs Per Roar Bredvold:

Jeg ønsker å stille følgende spørsmål til forsvarsministeren:

«Forsvaret har visstnok ingen oversikt over norske skadde befal og soldater som har vært ute i internasjonale oppdrag.

Vil statsråden sørge for at en slik oversikt finnes, og på den måten kunne være med og bidra til at antall senskader blir redusert?»

Her er et utdrag av Strøm-Erichsens svar:

Forsvaret har oversikt over befal og soldater som er skadet i utenlandstjeneste. I likhet med det sivile helsevesenet er medisinsk personell i Forsvaret forpliktet til å dokumentere all behandling som gis. Informasjon fra de elektroniske legejournalene overføres til Forsvarets helseregister. Eldre papirjournaler er gjort lettere tilgjengelig ved at de nå er skannet elektronisk. På denne måten har Forsvaret registrert relevant helseinformasjon for den enkelte soldat - og befal - som har tjenestegjort i utlandet. Videre har vi gjennom Forsvarets helseregister tilgjengelig statistisk informasjon på et aggregert nivå om en rekke forhold knyttet til helse og tjenestegjøring. Helseregisteret gir dessuten mulighet for å dokumentere sammenhenger mellom tjenesteforhold, eksponering for hendelser og konsekvenser for fremtidig helse.

Hele svaret kan leses her

Hvis ikke Strøm-Erichsen feilinformerte Stortinget i 2008, hvordan kan da ikke Forsvaret ha oversikt i dag, nesten 3 år senere?  Det ser ut som om flere enn Faremo burde sitte på "tiltalebenken" i dag.

Demokrati i fakkelens dunkle lys

Jeg har lest John O. Egelands "Lyset fra faklene" i nyttårshelgen. Jeg har latt den ligge og modne og hentet den frem flere ganger. Kommentaren styrker seg ikke ved flergangs lesning.

"Fakkeltogene er ikke noen trussel mot demokratiet. Demonstrantene krever et mer politisk folkestyre" 

skriver John O. Egeland. Han har selvsagt rett i at fakkeltogene ikke er trussel mot demokratiet.  Men fakkeltog må heller ikke forveksles med demokratiet.

Skal vi gi demonstrantene et mer politisk folkestyre? Skal fakkeltog sette den politiske agendaen? Det blir nesten som å høre FrPs retorikk om folk flest og ropet på folkeavstemminger.   Er det det ikke det representative demokratiets oppgave å veie flertalls- og mindretallsinteresser opp mot hverandre og se utover den lokale nesetippen. Spesielt i saker som også berører folk utenfor den lokale sfære. Og som skal finansieres av oss alle.

Med vår valgordning og våre kvoteringsgrep for å sikre distriktene plass rundt regjeringsbordet, er det et drøyt stykke å hevde at ikke de lokale hensyn ivaretas. At man tidvis føler avmakt mot at beslutninger tas litt for langt unna de beslutningene gjelder og reagerer mot det, er forståelig.

"Vi så det da de planlagte kraftmastene i Hardanger vekket Vestlandets vrede"

Vestlandet er så mye mer enn den mediaoverspilte motstanden i Hardanger. Men når Vestlandet analyseres fra et kommentatorkontor i Oslo sentrum, så kan det kanskje se ut som en kompakt enhet. Det var/er mange på Vestlandet som er sterkt uenig i motstandernes synspunkter. Men mediene fikk noen monstermaster på blokken. Et konstruert ord uten rot i virkeligheten fikk prege debatten. Etter hvert som folk så at dette ikke var noe annet enn de kraftmastene som i årevis har sørget for distriktenes og kraftkommunenes velstand, har ropene stilnet betraktelig. Kanskje hjulpet av et anseelig antall kuldegrader.

Fakkeltog i Norge preges stort sett av lokaliseringsdebatt. Og har stort sett to fronter. Enten er man mot en lokalisering, som kraftmaster i Hardanger eller vindmøllepark i nabolaget. "Not in my backyard"-problemet. Når det gjelder sykehus er det motsatt. Sykehuset kan ikke være nære nok. Men det finnes også kritiske røster midt blant demonstrantene. Som "Akuttberedskap i Liv-Signeland" forteller litt om

Egelands forsøker å koble de lokale sykehusfakkeltogene til det slitte og utskjelte "new public management", der målstyring er ett av de grunnleggende mantra. At det var derfor helseforetakene ble etablert. Det er en historiefremstilling som står til stryk.

Sykehus under fylkeskommunens eierskap var i ferd må utvikle seg til en katastrofe. Det er mer enn underlig at ikke en erfaren journalist som Egeland er i stand til å huske dette. Helseforetaksreformen var et helt nødvendig grep for å redde sykehusene. Fylkeskommunenes manglende evne til å se utover egne fogderi og den evige kranglingen med staten som betalte store deler av regningen kunne ikke fortsette.

Vi kan godt diskutere foretaksløsningens virkning i dag. Personlig synes jeg den fungerer dårlig, men det var helt nødvendig løfte sykehusene ut av fylkeskommunens eie i 2001.

Når man kombinerer fakkeltogdemokrati med pengemakt kan det gå skikkelig galt. En triumferende Molde-ordfører kunne fortelle oss at en av byens rike onkler, Bjørn Rune Gjelsten i sin godhet ville finansiere og bygge sykehus i Molde. Denne nyheten fikk man solgt inn til diverse media som Gjelstens forsinkede julegave til Molde. Av og til tror jeg dumme journalister er like stor fare for demokratiet som dumme politikere.

Det var selvsagt ingen elementer av julegave i ønsket om å bygge sykehus. I så fall måtte det være en julegave til seg selv. At partiet jeg stemte på ved siste valg, Høyre kastet seg på utspillet skuffet meg. I denne saken utviste regjeringen større klokskap enn Høyres representanter. Jeg anbefaler Høyre å studere erfaringene fra Storbritannia litt grundigere før de roper Halleluja.
 
Om noe skulle være et problem for demokratisk utvikling av helse-Norge, så er det at et parti med oppslutning fra 5% av befolkningen fikk nedlegge veto mot endringer i sykehusstrukturen. Soria Moria IIs nei til nedleggelse av lokalsykehus fikk Sp trumfet igjennom. Er det andre områder i samfunnet vi "fryser" utviklingen i minst 4 år, mens teknologi, forskning og kunnskap endrer seg?

Problemet er ikke helsereformen eller byråkratstyring av helsevesenet. Problemet er at politikere skjuler seg bak helseforetakene når de skal fronte upopulære beslutninger. Mens de gjerne tar æren selv når det en positiv nyhet. Derfor var det pinlig at Anne Grethe Strøm-Erichsen reiste til Molde og dekket seg bak Helse Midt-Norge og manglende økonomi.  Mens det hun sannsynligvis ville og burde sagt var at man skulle vurdere bygging av et felles sykehus for Molde/Kristiansund. Det hadde også blitt bråk, men hadde vært mer redelig. Hun og regjeringen feiget ut.


Jeg vil avslutte med en anekdote. Fra min tid som fakkeltogdemonstrant, som ungdom i Florø på 70-tallet. Og som understreker mitt poeng om at å lede landet etter fakkeltogprinsippet, ikke nødvendigvis er smart:

I 1971 reiste Trygve Bratteli til Florø. Der skulle han forklare regjeringens forslag om sentralsykehus i Førde i Sogn og Fjordane. Dette ble den gang sammenlignet med EF-kampen: Distriktenes kamp mot de sentrale myndigheter. Med lokalsykehus i Florø, Nordfjordeid, Høyanger og Lærdal, så de fleste et sentralsykehus som skriften på veggen. Bratteli kom til Florø i et vær som virkelig tok i mot statsministeren med våte, ikke åpne armer.

Før han reiste ble han spurt av Herbjørn Sørebø (også sunnfjording) om han virkelig tør å legge ut på en så hasardiøs ferd:

"Ja, det er da siviliserte folk". 

Etter på Bratteli oppsummerte fakkeltogmøtets ytringer som "ubalanserte ytringer". Bratteli var underdrivelsens mann. Da han møtte Herbjørn Sørebø mandagen etter, så han lenge på reporteren:

 "Du hadde rett. Det var ikke siviliserte folk". 

(Kilde:Roy Jacobsen, Trygve Bratteli - en fortelling) 

Jeg var der og kan bekrefte Trygve Brattelis oppfatning. Det som skjedde på folkemøtet var ikke sivilisert. Det var sterkt emosjonelt og ikke noe godt grunnlag for politisk ordskifte. Og heller ikke noe godt grunnlag for demokratisk styring.

Det bidro da også til at Ap nærmest ble feid ut av kommunestyret på en sykehuspolitisk tsunami og en tverrpolitisk sykehusliste med lensmann Mons Monsen fikk rent flertall. Det tok tid før Ap fikk være med i et lokalpolitiske styre og stell igjen.

Men Trygve Bratteli skjulte seg ikke bak byråkrat og helsedirektør Karl Evangs forslag om sentralsykehusbeslutningen. Han argumenterte for regjeringens valg. Men det blåste bort i den politiske og bokstavelige stormen. 

Bare det kan redde telefonregningen er DLD verdt det?

Afteposten har en humorseksjon som blant annet har skrevet om datalagringsdirektivet. I forrige uke lå denne artikkelen ute (senere fjernet, derfor en cachet side) på mobilversjonen uten "advarsel" om at det var satire. Med det resultat at mange gikk fem på. Med alle fantasifulle innslag fra tilhengerne i DLD-debatten, er det ikke rart man har problem med å skille snørr og barter.

I dag er det utenrikspolitisk talsmann i Ap, Svein Roald Hansen som slår til. Han er på leserbrevrunde. I Agderposten flesker han til med: "Nei til datalagring kan gi dyrere telefon"  

Takk til Frank Eivind Rundholt for foto siden artikkelen ikke er på nett.

Sier vi nei til DLD, så er han ikke opptatt av at vi blir en frihavn for kriminelle eller at vi oversvømmes av terrorister. Nei, det blir dyrere å ringe. Og grunnen er at vi ikke lenger vil kunne nyte godt av de nye roamingbestemmelsene til EU.

Hansen skriver:

Hvis Norge skulle si nei til datalagringsdirektivet, er regjeringens vurdering at EU vil sette de delene av EØS-avtalen som dette direktivet berører, ut av kraft. Slik er reglene hvis vi ikke vil godta et direktiv.

Jeg vil gjerne se den vurderingen først, Hansen. Fordi den vurderingen som regjeringen har lagt ved høringsnotat til direktivet, sier noe helt annet. To av landets mest anerkjente eksperter på EU/EØS-rett: Finn Arnesen og Fredrik Sejersted, konkluderer med at: 

4.3 Virkninger av suspensjon 

Hvilke virkninger en suspensjon vil ha avhenger av hvor store deler av Vedlegg XI som EU vil anse for å være berørt av en reservasjon mot datalagringsdirektivet. 

Dersom den berørte del anses som hele Vedlegg XI antar vi at dette vil kunne få store virkninger for telekommunikasjonssektoren. Dette er worst case scenario .

Etter vår vurdering er det ikke materielt grunnlag for så vidtrekkende virkninger,som vil være åpenbart uproporsjonale. Vi har derfor ikke utredet dette nærmere.  

Det neste alternativet er at de to direktivene om datasikkerhet (95/46 og 2002/58) anses berørt Dette vil så langt vi kan se ikke få særlige markedsmessige konsekvenser. Hva gjelder direktiv 2002/58/EF pålegger det medlemsstatene å regulere handlingene til tilbydere av kommunikasjonstjenester underlagt deres jurisdiksjon, samt å sikre brukerne av slike tjenester visse rettigheter overfor tilbyderne.  

Direktivet regulerer ikke markedstilgangen for leverandører av kommunikasjonstjenester etablert i andre land. En midlertidig ut av kraftsetting av direktivet vil følgelig neppe redusere norske myndigheters reguleringsfrihet i de spørsmål direktivet regulerer, ha betydning for norske aktørers tilgang til markeder i  andre EØS-land eller for norske brukeres stilling.

 Skal jeg velge hvem jeg skal lytte til, Arnesen/Sejersted eller Svein Roald Hansen, så taper Hansen. Men det Hansen tilfeldigvis glemmer å nevne er at det blir dyrere med ja til lagring. Kostnadene er beregnet å ligge mellom 250 mill til 2 mrd. Ikke minst gjør lagring av smarttelefoners posisjon at det blir langt flere data. I Danmark ble det i 2008 lagret 450 milliarder dataposter relatert til DLD. 83 000 i snitt pr. danske. Kostnadene for denne lagringen er det forbrukerne som må betale til syvende og sist.

Så Svein Roald Hansen kan spare oss for sin bekymring for telekostnadene. Men jeg venter i spenning på hva desperasjonen i Ap vil medføre av nye utspill. Ingen ting overrasker lenger.

Resirkulerte personvernargumenter

Hvis man ikke visste bedre skulle man tro at Politiforbundets leder Arne Johannessen, er personvernets høye beskytter. På forbundets hjemmeside 10/12-2010,  finner vi følgende gullkorn:

– Dessuten vil lenger lagring av trafikkdata øke rettssikkerheten, fordi det gir mulighet til å sjekke uskyldige raskt ut av saker, legger han til.

At dette er å snu en av pilarene i den liberale rettstaten, uskyldspresumsjonen på hodet, bekymrer nok ikke Johannessen. Det er bare det at borgere skal ikke bevise sin uskyld. Myndighetene skal bevise borgeres skyld. Men Johannessen er sterk i troen, for han har hevdet dette før:

Romavlytting kan derfor like godt bli brukt til å bevise uskyld som skyld og sjekke personer ut av en sak på et tidlig tidspunkt. Romavlytting kan derfor være et bidrag til å styrke personvernet.

Altså det å misbruke uskyldspresumsjonen er å styrke personvernet. Nytale kalles det. 


Det stod å lese i en høring om forebyggende politimetoder fra 2. mai 2005. Anbefalt lesning! I den samme høringen argumenterer Arne Johannessen meget godt for hvorfor datalagring er et dårlig alternativ:

En erfaring politifolk som arbeider mot organisert kriminalitet har gjort er at KK (kommunikasjonskontroll) i svært liten grad gir informasjon om hva som planlegges eller hva som skal skje. Planleggingen skjer kun i samtaler der personer møtes ansikt til ansikt. Møtene kan finne sted i leiligheter, på leide hotellrom, på utesteder eller ute i det fri.

Telefonsamtaler blir ikke brukt i forbindelse med planlegging av organisert kriminalitet. Deltagerne i nettverkene er helt bevist på å ikke bruke telefoner til slike samtaler. Ofte er det også slik at det er svært få personer som kjenner helheten i planen, de fleste har kun kjenneskap om sin egen rolle.
Den utviklingen som her er beskrevet gjør at politiet står ovenfor helt nye utfordringer når man skal forhindre eller avdekke slik type kriminalitet. Dagens metoder strekker ikke til.

Altså. Selv kommunikasjonskontroll som regnes som langt mer inngripende enn lagring av trafikkdata, er ikke godt nok. Og telefoner brukes ikke i planlegging av organisert kriminalitet. Da er romavlytting det eneste som gjelder. Men nå er det altså datalagring for alle pengene. Det er ikke alltid like lett å ta Arne Johannessen seriøst.

Hvor går grensen?

Etter at regjeringen la frem proposisjonen om datalagringsdirektivet, har debatten tatt av. Ikke minst i sosiale medier. Men også når Stortinget skulle diskutere Datatilsynets årsmelding barket debattanene sammen. En av de som har vært aktiv også på sosiale medier: Arbeidetspartiets Håkon Haugli holdt et innlegg som fikk meg til å reflektere over tilhengerenes tilnærming til direktivet. Fra innlegget: Håkon Haugli (A) [17:51:01]

Nylig fikk Kripos tips om en far som opererte som hallik for sin sju år gamle datter. Faren opplyste om at han selv misbrukte henne, la ved tre bilder og oppga e-postadresse og bosted. Da politiet fikk tipset, var opplysningene slettet hos nettleverandøren, i tråd med dagens lagringsregler.

Det skremmer meg at flere av dem som i dag angriper datalagringsdirektivet med henvisning til personvernet, kun er opptatt av eget ubehag ved lagring av trafikkdata og ser helt bort fra personvernet og rettssikkerheten for dem som utsettes for alvorlige, straffbare forhold.

Historien er selvsagt tragisk. Jeg har selv barn og det finnes knapt noe verre enn overgrep mot uskyldige barn.

Men Hauglis utsagn er ganske motbydelig. Siden vi ikke aksepterer Hauglis syn på datalagringsdirektivet, så innebærer det at vi av egoistiske årsaker setter vårt eget behov for personvern over denne jentas integritet og rettssikkerhet.

Dette er som å høre Helga Pedersens, "redder vi ett barn, er det verdt det". En fullstendig prinsippløs tilnærming til noe som går langt ut over den enkeltes "ubehag ved lagring av trafikkdata".

Det eksemplet som Haugli viser til, oppleves  hver dag.  Noen ganger tar man ikke overgriperen fordi trafikkdata er slettet. Enten fordi de er slettet etter 21 dager som i dag. Men det samme ville skjedd om vi hadde 12 mnd lagring, og politiet hadde brukt 12 mnd og 1 dag på etterforskningen. Men hva er Hauglis løsning da: Utvide lagringstiden? Eller akseptere at noen overgrep ikke kan straffes?

Overgrep mot barn skjer i hjemmet. Ja, de fleste skjer der. Uten trafikkdata. Uten at noen anmelder. Og de er like tragiske som anekdoten til Haugli. Hvorfor skal disse overgriperne slippe unna? Er det fordi en kontinuerlig overvåkning av alle hjem, er uakseptabelt for Haugli? Hvor går grensen hans?

Hvis Hauglis grense går akkurat ved proposisjonen grenser, så aksepterer også Haugli at man ser bort fra personvernet og rettsikkerheten for den som utsettes for alvorlige, straffbare forhold.

Haugli er i debatten veldig opptatt av at vi må lytte til politiet når det gjelder deres krav til metoder. Det er de som kan dette. Men politiets holdninger snakker han mindre om.
Riksadvokaten derimot er opptatt av det. Noe som kanskje henger sammen med de sjokkerende funnene som evalueringen av Lommemannensaken avdekket:

* Etterforskning av seksuelle overgrep mot barn har lav status internt i politiet
* De som først kommer i kontakt med barnet har sjelden de grunnleggende kunnskap de burde ha hatt
* For ofte er det uklart hvor ansvaret for etterforskningen ligger
* Få saker meldes til Kripos, for mange tror at Kripos tar ansvaret straks saken er meldt dit
* Etter å ha sett på 166 anmeldelser er konklusjonen at svært mange saker ble henlagt nær sagt uten at de i det hele tatt ble etterforsket
* Politiet evner ikke å kommunisere informasjon på tvers av landets 27 politidistrikt
* Dataverktøyet politiet bruker inneholder mye informasjon, men er dårlig egnet til effektiv etterforskning
* Politidirektoratet fokuserer på Internet i styringsdokumentet når de snakker om seksuelt misbruk av barn. Hatkriminalitet prioriteres høyere
* Sakene er ofte mer alvorlige enn det første melding går ut på. Spesielt gutter "underrapporterer" overgrep
* Dommeravhøret av barn kommer ofte for sent, og burde følges opp av nye dommeravhør

Så det er en sammensatt årsak til at overgrep mot barn ikke etterforskes. Det har liten effekt med lagring av trafikkdata dersom politiet ikke iverksetter etterforskning. Eller er det derfor man må ha lengre lagringstid?

Jeg skal ha meg frabedt å få mine motiver dratt i tvil av en prinsippløs stortingspolitiker. En politiker som må forstå at den viktigste grunnen til at overgripere slipper unna, er at vi har en LIBERAL RETTSTAT.  Den betaler vi en høy pris for hver dag. Derfor må den også voktes.

Den er blant annet basert på det grunnlaget at det er bedre at 10 skyldige slipper unna enn 1 uskyldig blir dømt. Vi kan nemlig ta alle forbrytere dersom vi vil. Innføring av politistaten og dens metoder vil bidra til det. Datalagringsdirektivet fører oss på ingen måte dit. Men den er et ledd i de små skritts tyranni. Og et lett offer for prinsippløse politikere som ikke evner å sette grenser.

Vi har også en uskyldspresumpsjon. At det ikke er du og jeg som skal bevise vår uskyld, men staten må bevise vår skyld. Derfor snur Datalagringsdirektivet dette på hodet. Spesielt når vi leser noen av begrunnelsene. Som denne fra PFs Arne Johannessen:

– Dessuten vil lenger lagring av trafikkdata øke rettssikkerheten, fordi det gir mulighet til å sjekke uskyldige raskt ut av saker, legger han til.

Har Johannessen også glemt det sentrale i den liberale rettstaten?

Dette er en av flere grunner til at jeg er i mot å innføre en statlig pålagt overvåkning av alle borgere. Fordi vi kan komme til å gjøre noe ulovlig. Vi samler ikke inn alles fingeravtrykk, heller ikke DNA og lagrer fordi det kan komme til nytte. Fordi det strider mot den liberale rettstatens idealer. Til tross for at det ville ha løst de fleste overgrepssaker. Men hvor går pragmatikerenes grenser.

Vox leser fredagslyrikk - Georg Johannesen

Julebordtiden er over oss. Selv har jeg kost meg i kveld med et utsøkt lutefisklag med gode venner. Og uten å være moralistisk (jeg synes man skal nyte god mat og god drikke når man føler for det) har jeg funnet et dikt for anledningen hos Georg Johannesen: Fråtserne

Vi tier for å ete hverandre
Vi har to rygger når vi elsker
Fire knyttnever når vi slåss

Kvinnene skyr oss om dagen
og om kvelden når dansen går
men ikke alltid om nettene

Det er ikke lett å kysse
når hodet ligger på et annet bord
med en tomat i munnen

En blogg er en blogg er en....

Sven Egil Omdal har en spalte: Medieblikk, der han deler ut sine ofte treffsikre svingslag til medie- og andre samfunnsaktører. Nå har han tatt for seg fenomenet blogg.  Men dessverre blir det et slag i løse lufta.

Først av alt. Det er på grensen til det pinlige når Omdal beskriver et nettbasert fenomen i en nettbasert artikkel uten å bruke ett eneste av nettets/bloggens muligheter. Ikke én link har han med til nettsteder/blogger han omtaler. Noe som ville gitt kommentaren både større kredibilitet og gitt leserne anledning til fordyping i temaet. I stedet presenteres vi for en papiravisartikkel i nettform.

At Omdal også får luftet sin antipati mot rosabloggere gjennom sine sitater fra Fotballfrue og Linnea, skal jeg la ligge.

Omdal har lest Vampus og Paul Chaffeys beskrivelser av hva blogg er/kan være og finner ikke mening i begrepet lenger. Fordi det inneholder for mye.:

Et ord som favner alle uttrykksformer, alle temaer og alle nivåer, fra 13-åringens skildring av familiens kanin til Anders Sømme Hammers rapporter fra krigen i Afghanistan, er ubrukelig.

Ja vel?  Det Omdal beskriver her, kunne like gjerne vært en TV-kveld, en avis eller et magasin. Er ordet TV ubrukelig fordi vi finner alt fra Norge Rundt, Barne-TV, Paradise Hotek, Charterfeber til Urix, BBC-dokumentar eller Fredrik Græsvigs rapporter fra Midt-Østen? Neppe. Det er fortsatt ikke vanskelig å skille skitt fra kanel. Som en som ønsker å lese Marie Simonsens kommentar i Dagbladet styrer godt unna samme kjendis.no i samme avis. Avisens svar på rosablogger.

At en rosablogger eller flere begår et overtramp er ikke grunn god nok til å rope på en innsnevring og bedre definisjon av begrepet blogg. Overtramp skjer i de beste familier. Også Omdals mediefamilie.

For meg blir det mest problematisk når Omdal kommer inn på fenomenet Bloggplakaten spesielt og behovet for regler generelt. Noe som har blitt debattert med uvanlig styrke den siste uka. Personlig er jeg skeptisk til fenomenet Bloggplakat. Først og fremst fordi jeg er usikker på motivene til forslagsstilleren.

Om Thomas Moen har problemer med etikken til noen av Bootstrap Marketings kunder finnes det andre alternativer. Dessuten oppfatter jeg i likhet med Omdal at denne plakaten skal være en parallell til Vær Varsom-plakaten.

Men ville Omdal vært komfortabel med at Carat Media eller en annen annonsepusher utarbeidet og foreslo etiske regler i media? Jeg tillater meg å tvile.

"I tillegg og her blir mange lidenskaplige, så trenger ikke bloggere regler. De er ikke journalister og kan skrive sine tekster uten de bånd og begrensninger pressefolk hemmes av"

Nå vet jeg ikke hva som hemmer Omdal og hans pressefolk i deres yrkesutøvelse, men til syvende og sist er det vel det samme som legger bånd og begrensninger på bloggere: Norges Lover.  Men det betyr ikke at både bloggere og pressefolk stilles overfor etiske dilemmaer. Produktpromotering kan være ett av disse. Men hvilke regler og begrensninger er det som legger bånd på f. eks. pressefolks nesegruse promotering av Apple-produkter?

Det er spesielt tydelig på Twitter. Når selve Guruen: Steve Jobs er klar til å slippe en fjert, finner pressefolk frem bønneteppet, vender seg mot Cubertino, California og frembringer sine takksigelser for at Frelseren har velsignet dem med en liten programoppdatering eller under og alle undre: Et nytt produkt.

Svært få er i stand til å problematisere Apples sensurmuligheter eller det faktum at de stikker av med 30% av det media skal leve av i fremtiden. Jeg tror ikke jeg er alene om å undres over denne unisone pressehyllesten. Sant skal sies: Sven Egil Omdal er i denne sammenheng, et unntak.

Men journalister og redaktørers ukritiske hyllest av både Iphone og Ipad føles ikke mindre problematisk enn rosabloggeres produktomtale. Jeg ser imidlertid forskjellen i om det er betalt for eller ikke. Men her er det markedsføringsloven kommer inn og regulerer.

[...] men for de bloggere som vil delta i samfunnsdebatten og påvirke politikken trengs det mer presise spilleregler. I lengden blir det urimelig at en kilde eller et objekt har rettigheter når omtalen skjer i en aviskommentar, men ikke om det samme står i noe som kan kalles en blogg.

Beklager, men jeg har litt problem med å forstå hvor Omdal vil. Hvilke presise spilleregler savner han? Hvem skal vedta disse reglene for en gjeng uorganiserte bloggere? Hvordan har han tenkt at de skal sanksjoneres?  Jeg er lutter øre.

Og hvilke rettigheter mangler kildene eller objektene som ikke dekkes av norsk lov? Er det tilsvarsretten f. eks? Vel, de fleste blogger har et kommentarfelt som er langt mer åpent for tilsvar enn de fleste avisredaksjoners.

Det som i dag kalles samfunnsbloggerne vil få regler, ganske enkelt fordi skribentene er avhengig av det omdømmet som en høy etisk standard skaper, men på veien dit trenger vi raskt noen nye ord som kan skille blått og rødt fra kvalmende rosa.

Kvalmende rosa? Eller kjendisjournalistikk som det heter i Omdals kretser? Men igjen spør jeg Omdal om hvem som skal gi oss reglene. Jeg går ut fra at han har tenkt på det.

Og la meg slippe medienes "høye etiske standard". Som samfunnsblogger er jeg i likhet med mange i stand til å sette de etiske grensene selv. Det er ikke tilfeldige nedraskede regler som gir meg og det jeg skriver et omdømme. Det jeg skriver kan måles og veies. Mine kilder oppgis alltid. Enten gjennom lenker eller i tekst. Fakta som jeg skriver kan etterprøves. Og blir feil påpekt, så blir det rettet ASAP.

Mine meninger derimot, er kun mine, men de trenger ikke måles mot et regelverk. De måles mot ytringsfriheten og begrenses kun av et lovverk. Som jeg ennå ikke har vært i nærheten av. Og bloggens kommentarfelt er åpen for alle, så lenge de holder seg innenfor sømmelighetens grenser. Og kanskje fordi jeg har satt lista høyt på egne vegne, har jeg i løpet av over 1000 bloggposter kun slettet et par kommentarer. Kommentarfeltet har i mange sammenhenger løftet egen bloggpost mange hakk og vært en berikelse. 

Jeg kan bare skrive for meg selv, men jeg ser jo at også andre samfunnsbloggere opptrer på tilsvarende måte. Så Omdals regler for å skaffe oss et omdømme, ser jeg knapt behovet for. Vi får det omdømmet vi fortjener.

Forøvrig kan jeg anbefale en annen samfunnsbloggeres synspunkt på Bloggplakaten og behovet for regler i bloggverdenen: Jusprofessor Olav Torvunds "Vær varsom plakat" for bloggere" . Den utdyper temaet ytterligere og dekker mitt syn også.