Skatten til Jonas

Det er opprør i UD. Finansminister Kristin har kommet på den formastelige tanke å likebehandle UD-ansatte og ansatte i privat sektor. For oss som blir skattet for alt fra mobiltelefon, aviser, biler, you name it, er det en selvfølge at offentlig ansatte skal skattes for de samme fordeler som vi andre. Det synes ikke UD-ansatte.

Nå er det egentlig Høyesterett som har sørget for dette. De dømte at offentlige og private ansatte skulle likebehandles. Det er ikke uten grunn at det er de klokeste juridiske hodene som normalt inntar landets høyeste dommerembeter. Og det kommer selvsagt ikke på tale for finansministeren å fjerne skatt fra de privates fordeler. Derfor må UD-ansatte lide.

Den kjekke og flinke Jonas Gahr Støre har sovet i timen og har ikke fått med seg dette. Derfor er han sur på Kristin.

Og helvete er løs i UD. Det snakkes om streik. Og at ingen skal søke på utestasjonering. Det er et voldsomt overgrep mot de stakkars UD-ansatte. Her ofrer man alt for landet. Søker seg til grisgrendte strøk som New York, London og Madrid. Og så skal man bli straffet for at man får en gratis bolig. Skulle en Hydroansatt være dum nok å søke seg til Quatar og få betalt for boligen, så får han eller hun takke seg selv. Det får jo være grenser. Det skal jo være litt forskjell å jobbe i diplomatiet, må vite.

Denne gangen håper jeg Kristin står på sitt. Hvis ikke, minner nok Høyesterett henne på at det bør hun.

Barcelona - tidlig en søndag morgen

Det er tidlig søndagsmorgen. Solen har så vidt krøpet opp på himmelen. Siden klokken er stilt en time tilbake, så får den litt mer spillerom enn dagen før. Jeg legger min morgenvandring til de stille bakgatene i El Raval.

De trange smauene som har vært et arbeiderstrøk, men som nå er et fristed for kunstnere og frie sjeler. Faktisk regnes dette området som verdens mest etniske og kulturelt varierte urbane område. Det bærer omgivelsene preg av.

Mange av butikkportene og husveggene har fått sin utsmykning. Ikke i form av tager, men langt mer kunstnerlig utført. En skabbete hund stryker langs rennesteinen på hvileløs leting etter noe spiselig. Barer, forretninger og kunstneratelierer i mangfold. Men så tidlig er gitterporten nede. Det er om kvelden og natten, denne bydelen leves ut. Kun noen steinkast unna (ikke meglerkast) ligger turistfellen La Rambla, men selv her er det stille nå.

Brått utvider de trange smauene seg til en stor plass.

De tradisjonsrike 5-etasjers trange gårdene brytes av et nytt moderne bygg. En renlinjet bygning som bryter helt med stilen forøvrig. Det er Museu d`Art Contemporani de Barcelona. Richard Meyers vakre hvite bygning virker nesten litt påtrengende. Det er utrolig at det bare er vel 50 m mellom de to bildene. Kontrastene kan knapt bli større.

På min vei tilbake til leiligheten, møter jeg en av de eldre
innbyggerne. Kanskje på vei for å få seg litt frokost, eller bare for å møte venner til en sosial prat. Min lille morgenvandring er snart over og byen våkner til sitt støyende liv. Slik en by skal.

Hvordan brukes pengene våre?

De fleste av oss lever vel godt i troen på at statens midler blir disponert på aller beste måte. At de vel 700 milliardene blir brukt til det de skal. Og at våre politikere har kontroll. Dette er altså det såkalte felleskapets midler. Selv om vi aldri har bevilget mer penger til statlig bruk, er det ikke nok til å gjøre alt som er nødvendig. Man vil gjerne øke skattene i tillegg for å få råd til enda mer. Som om 771 millarder ikke er nok.

Forrige uke kom det 2 publikasjoner som forteller litt om hvordan pengene blir brukt. Den ene var på 244 sider og var regjeringens skryteliste for sine første 2 år.

Den andre er nesten kjemisk fri for skryt. Men den var nesten like omfattende. Det var Riksrevisjonens Dokument 1. Dette burde være obligatorisk lesning for alle som har en mening om velferdsstaten og hvordan felleskapets midler disponeres.

Riksrevisjonen påpeker en rekke feil og mangler. Noen er gjengangere med de samme påpekninger år etter år. En av disse gjengangerne er manglende anbudsrunder ved offentlige anskaffelser. Staten kjøper inn for over 275 milliarder i året. Et utrolig stort tall.

Men det som slår meg, er at at ropet på mer penger overdøver alle forsøk på å utnytte de pengene man får. Dokument 1 er skremmende lesning. Men akk så kjedelig, dessverre. Derfor gidder de færreste journalister bry seg. For de som ikke orker, så finnes en kortversjon og en pressemelding.

Det er nok å velge i, men bare et lite eksempel for å illustrere. Statens Vegvesen fikk kritikk for å selge en gård for 186 000 til en grunneier uten konkurranse. Taksten var på 10 mill. kr. Pytt, pytt.

Med så mange feil og mangler gir det en inspirasjon til å leke seg litt med tall. Tenk på hva det ville berike statskassa om alle etater og departement hadde full styring med pengene. Jeg bare nevner at 10% er 77 milliarder kroner. Det er omtrent det samme som alle helseforetakene koster oss.

Er det ikke naturlig å forlange at Staten disponerer felleskapets midler på en bedre måte, før vi pøser inn mer?

Vox populi går av

Vox populi har etter en tids tankevirksomhet bestemt seg for å slutte som blogger. Beslutningen er min egen, men jeg legger ikke skjul på at bakholdsangrep fra bloggosfæren, med usaklig kritikk har bidratt sterkt. Jeg har oppnådd en del av mine mål, men beslutningen om å blogge 1% mindre i 2007 var en tabbe. Jeg strittet i mot, men noe i meg vant over fornuften.

Jeg har imidlertid vært så heldig å få Erik Solheim til å ta over bloggingen. Han sier i en pressemelding som nå legges ut på nettet, at han skal fortsette i Vox populis ånd, men vil kanskje være enda tydeligere på noen områder. Erik Solheim regner med at han vil finne tid til bloggingen mellom frokosten og tannpussen. Om han da ikke er ute og redder verden.

Fabian Stang bader med klæne på.

Fabian Stang er på alle forsider igjen. Nei, han har ikke badet naken. Han har bare bedt folk ta bedre vare på helsa si. Spesielt om du bor på østkanten. Det gjør man ikke ustraffet. De politisk korrekte rødgrønne mener at han har gått i vannet igjen. Denne gangen med klærne på.

"I gjennomsnitt lever beboere i de vestre bydelene tolv år lengre enn de som bor i indre øst. Stang mener folk selv må ta ansvar for dette.

- Det er en politisk oppgave å gi folk en sjanse, og ta vare på dem som ikke evner å bruke den sjansen. Men vi kan ikke ta vare på alle uten at de bidrar selv. Når folk lever lenger på Vinderen enn de gjør på Sagene, må ikke det føre til misunnelse. Tvert imot må folk på Sagene la seg inspirere av hvilke faktorer som er vellykkede på Vinderen, som å trene og gå tur i marka, sier Stang til Aftenposten."

Jan Bøhler hisser seg opp til de store høyder og vil ta dette opp i bystyret.

- Uttalelsene hans er det mest tåpelige jeg har hørt fra en Høyre-politiker noensinne, sier Bøhler.

Hvorfor det Bøhler? Sier ikke Stang noe du selv har sagt? Dette skrev Jan Bøhler i Aftenposten 6. januar 2006:

Har vi da glemt at vi ofte med rettferdig harme har påpekt at menn lever 12-13 år lenger på vestkanten enn i indre øst? Nei!

Én hovedgrunn er at mange i vest er flittige nytere av friluftsliv og mosjon, og har god tilgang til Marka, fjorden og grønne lunger. Dette bør ikke vi på østkanten misunne dem, snarere lære av når vi vil øke trivsel og levealder i vår del av byen. Dermed må et hovedhensyn i all byutvikling være å verne grønne lunger - og alt de vil gi oss av livskvalitet i fremtiden, både i øst og vest.

Kan da noen hjelpe meg med å finne den store forskjellen? Bortsett fra at Fabian Stang er en rik, bortskjemt mammagutt fra beste vestkant som ikke skal fortelle østkantfolk hvordan de skal leve.

Det er vel bare de aller dummeste på venstresiden som mener at Stang ikke forstår at det også er andre årsaker til levekårsforskjell. Han tok opp noen årsaker på nøyaktig samme måte som Bøhler. Han blir straffet for det. Det er tydeligvis Bøhler som har enerett på å uttale seg om levevilkår på østkanten.

SVs siste sjanse

Skiftene i regjeringen tyder på at et er smått med statsrådsemner i SV. Forsøket med å la Erik Supermann Solheim styre to departementer er et spill med høy innsats. Det kan gå godt og styrke SV frem til valget, men det er like stor sannsynlighet for at å ri to hester kan ende med at Solheim går på trynet. Det har ikke SV råd til. Derfor er det nesten urimelige forventninger til ham.

Derfor ble Heidi Sørensen utnevnt til statssekretær. Hun kunne nok fyllt rollen som statsråd alene. Men man tar ingen sjanser. Bjørnøy var skadeskutt av egen innsats, men også med god hjelp av både statsminister og egen partileder. Det kan ikke ha vært en hyggelig opplevelse.

De som så avskjedstalen til Djupedal, så en bitter mann som aldeles ikke ville gi seg nå. Det er nok med stor sorg Kristin Halvorsen måtte la ham gå. I dette tilfellet stod hensynet til partiet over hensynet til støttespiller Djupedal.

Det var nok et aldri så lite plaster på såret at man innså at departementets spennvidde ble for stor, slik at en deling ble nødvendig. Tora Aasland kjenner forskermiljøet og høyere utdanning og kan helt sikkert gjøre en solid jobb. Bård Solhjell likeså. Sunnfjordinger gjør ofte det. (Ingen premie for å gjette min egen opprinnelse)

Manuela Ramin-Osmundsen var kveldens overraskelse. Ikke bare for meg, men for et samlet kommentatorkorps. Overraskelsen var ikke at Karita gikk, men hvem som kom.

Jeg er tvisynt til å utnevne politiske noviser til statsrådsposter. Når denne novisen i tillegg er kontroversiell gjennom UDI-saken, der hun valgte å trekke seg etter Graver-rapporten som ble lagt frem, så kom mange kritiske røster på banen.

Det positive er at man endelig fant plass til en innvandrer i regjeringen. Det kan styrke denne gruppens selvfølelse og kanskje bidra positivt til integreringsarbeidet. I tillegg er hun så fersk som norsk at departementet måtte sørge for en ekspressbehandling av søknaden om statsborgerskap for å rekke utnevnelsen.

Det ble litt spedt når statsministeren i Redaksjonen En, krampaktig måtte fremheve hennes innsats i Arbeiderpartiet. Som var vaffelsteking på politiske møte og roseutdeling i høyblokkene på Tveita.

Hun kommer til å få en tøff hverdag i Stortinget, der ikke minst Erna og Siv kommer til å gjøre livet surt for henne og hennes manglende politiske erfaring kan få henne til å tråkke feil. Helen Bjørnøy opplevde noe av det samme. Selv om hun hadde erfaring fra tøffe sider av samfunnet, så fikk hun oppleve at politikk er ingen søndagsskole.

Det er mulig regjeringen er styrket, men jeg tviler. Det mest interessante blir å se om den indremedisin som SV har foreskrevet seg selv, vil hjelpe. Mye henger nå på Erik Solheim, men det er ofte lettere desperate, eller ekstreme gamblere som satser på mye på ett kort.

Skattebløffen

De rødgrønne varsler økt skattenivå i 2009. Om de da gjenvelges. Dette støttes av regjeringens pressetalsmann, Arne Strand. Han og de øvrige rødgrønne lever tydeligvis i den villfarelse at dersom man setter ned skattenivået, så får man automatisk mindre penger i felleskassa. Så feil kan man ta.

I Bondevik II-perioden, da man satte skattene betydelig ned, så økte den totale skatteinngangen.

I følge SSB, så ser tallene for utliknet skatt for privatpersoner:

2001: 222,3 milliarder
2002: 229,8 mrd, økning på 7,5 mrd (3,25%)
2003: 236,4 mrd, økning på 6,6 mrd (2,81%)
2004: 250,1 mrd., økning på 13,7 mrd (5,46%)
2005: 263,1 mrd, økning på 13 mrd (4,95%)
2006: 276,3 mrd, økning på 13,1 mrd (4,77%)

Den sterkeste økningen kom altså i 2004, under Per-Kristian Foss finansministerregime.

I den samme perioden ble det gjennomført skattelette på over 20 millarder. Allikevel steg skatteinngangen med nesten 30 mrd. Penger man kunne bruke til velferd.

Det illustrerer et poeng som venstresiden sannsynligvis aldri kommer til å få med seg. Eller vil akseptere. At selv om man senker skattene, så betyr ikke det at den totale skatteinngangen synker.

Det henger sammen med mange forhold, men bla. at lavere skattetrykk utløser midler til investeringer og forbruk. Det skaper mer dynamikk i næringslivet. Noe som igjen skaper flere jobber etc. I tillegg vil selvsagt bedre konjunkturer øke skatteinngang. Men vi ser at før konjunkturoppgangen kom, så økte altså skattene.

Men et vel så viktig poeng er: Hva skal den rødgrønne regjeringen med flere skattekroner?

De legger frem det største statsbudsjettet i historien. Det er ingen som bruker så mye offentlige midler som vi. Det svenske budsjettet er på 767, 3 milliarder svenske kroner, omregnet til norske kroner: 652 milliarder. Sverige har nesten dobbelt så mange innbyggere som oss. De bruker 71000 kr. på hver innbygger. Norge skal i 2008 bruke 771 milliarder. Det er ca. 164 000 pr. innbygger.

På tross av dette etterlater man seg en rekke brutte løfter. Man klarer man ikke å fjerne fattigdom. Man klarer ikke å holde løfter om økte forskningsmidler, man klarer ikke å senke barnehagesatsene, man klarer ikke å servere det varme måltidet man lovte skolene. Eller å få fylt vann i svømmebassengene. Eller å ta de viktige grep på miljøsiden.

Derfor må man gjerne lulle seg inn i troen om at Ola og Kari Nordmann vil betale mer skatt. Når Ola og Kar erfarer at skattenivået er høyt nok, blomstrer den svarte økonomien. Man har sine metoder for å tilpasse seg.

Jeg tror det er slutt på tiden da Erik Brofoss berømte ord: ” Det er utrolig hva folk kan betale i skatt bare de blir vant til det," hadde gyldighet.

Regjeringen trenger ikke øke skattetrykket. De klarer jo ikke å prioritere de pengene de får inn allerede. Noe som bør være et større tankekors for de rødgrønne og deres støttespillere.

Ta til vettet

Politikere bekymres over den lave valgdeltagelsen ved fylkes- og kommunevalg. Og funderer på tiltak som kan øke deltagelsen. Krangelen om posisjoner som utspiller seg i Oslo er ikke en vinner i så måte. Dersom det borgerlige flertallet ikke klarer å enes før konstitueringen i morgen er det en fallitt for valgdeltagelsen.

Jeg tror den jevne velger har liten sans for spill for spillets skyld. Og at posisjoner er viktigere enn politikk. Jeg skal ikke fordele skyld, men de som stemte på et borgerlig flertall har krav på større respekt enn det de får nå. Ta til vettet før det er for sent. Det er bare 2 år til neste valg.

Ikke gjør som jeg gjør - gjør som jeg sier

Framtiden i våre hender er opptatt av miljøet. Ikke et tre skal falle til jorden uten at det er godkjent av Steinar Lem. Hva de har tenkt da de utformet klima-avisen sin over 20 tabloidsider, er uvisst.

En avis som så blir pakket pent inn i Aftenposten, Bergens Tidende og Adressa, sammen med den andre reklamesøpla og kalles innstikk. I et opplag på 400-500 000. Innstikk kan du nemlig ikke reservere deg mot. Smart trekk. Hvor mange trær gikk med, Steinar Lem? Hvor mye CO2?

Det morsomme er at presentasjonen av klimaavisen på deres egen nettside, er plassert rett over artikkelen: "Lei av reklame i postkassa?" Svaret er ja.

Say no more

Ord blir fattige i en sådan stund. Her er det ikke bare skoene som er noen nummer for store.


Bildet er hentet fra Framtiden i våre henders reklameavis.

Seg selv nok

Fellesforbundet har vært i Dovregubbens hall og en sterk venstreside har fått gjennomslag for at de skal være seg selv nok. Det er vanskelig å tolke vetoet mot EUs tjenestedirektiv på annen måte. Det er ikke solidaritet med kamerater i Polen og Romania som har motivert beslutningen. Snarere en frykt for å miste sine egne privilegier.

På tross av den nye lederen, Arve Bakkes i likhet med næringsminister Dag Terje Andersen gikk inn for direktivet, vedtok et flertall av delegatene på Fellesforbundets landsmøte, et veto mot tjenestedirektivet.

Det viktigste argumentet er at innføring av direktivet vil føre til økt sosial dumping. Selv om det fra FAFO, svensk og dansk LO er fastslått at så ikke er tilfelle.

Hvem skulle tro at en fagforeningsleder kunne si følgende:

” Det behövs ett tjänstedirektiv som tar bort byråkratiska hinder och protektionistiska åtgärder. Ett direktiv som leder till bättre konkurrens, till fler jobb och högre tillväxt.

Sverige är ett öppet och handelsberoende land. Tjänstesektorn är den snabbast växande delen av vår ekonomi. En öppnare tjänstemarknad kan stärka förutsättningarna för ett mer konkurrenskraftigt svenskt näringsliv, vilket i sin tur ger konsumenterna ett större utbud och lägre priser.”

Men det er faktisk leder i svensk LO, Wanja Lundby-Westin som uttaler dette. Min første tanke var at dette kunne vært en uttalelse fra Finn Bergersen jr. i NHO. Litt morsomt da jeg senere leste følgende i høringsnotatet til NHO:

”Etter NHOs mening er tjenestedirektivet et første viktig skritt på veien for å utvikle mer effektive tjenestenæringer. Norge har mange små og mellomstore tjenesteleverandører som er meget konkurransedyktige. For disse vil økt markedsadgang gi store muligheter.

Økt konkurranse vil gi både forbrukere og næringsliv større tilgang, bedre kvalitet og lavere priser på tjenester.”

Jeg undres på om Fellesforbundet i det hele tatt har konferert med sine nordiske kamerater. Både svensk og dansk LO slår ganske kategorisk fast at de gjennom ETUC har fått innarbeidet opprinnelseslandsprinsippet i direktivet, og ETUC proklamerer endringene som en suksess.

Når man også vet at lønns- og arbeidsforhold ved grenseoverskridende arbeid, reguleres gjennom et annet direktiv, utstasjoneringsdirektivet som har forrang foran tjenestedirektivet, lurer jeg på hva Fellesforbundet har lagt ned veto mot.

At SV omfavner vedtaket overrasker vel ingen. De ser dette vedtaket som et av mange små skritt mot sitt mål om å avvikle EØS-avtalen. Det overrasker at ytterste venstre klarer å få Fellesforbundet med på dette. Man får en sterk fornemmelse av at bekymringen for sosial dumping er bekymring for egne interesser. I Peer Gynts ånd.

Denne posten finnes også hos Minerva.

Fra sosialist til sosialliberaler - virkelighetens verden

Kristin Halvorsen har nok ingen god dag. Stein Aabøs kommentar: "De små skritts tyranni" rammer hardt og nådeløst. Det er nærmest et karakterdrap på en politiker som nok de færreste kjenner igjen fra opposisjon. Som har gått fra den uansvarlige overbudspolitikken til å bli en av de mest ansvarlige. Ingen kapitalister sover dårlig under Kristin Halvorsens regime. Hennes sosiale hjerte banker, men i den sosialliberale verden, skriver Aabø.

Han beskriver en virkelighet der det også en sosialist har blitt sosialliberalist og har tilpasset seg flertallet. Av frykt for å bli skiftet ut. Derfor ofrer man noen fattige på gjenvalgets alter. I forvissning om at de fattige enten ikke stemte SV, eller er en for liten gruppe til å utgjøre en forskjell. Vi lar dem seile.

Jeg vet ikke når det går opp for SV, men når ikke de som sitter nederst ved bordet ser forskjell på en finansminister fra Høyre eller SV, så har regjeringsprosjektet spilt fallitt. I tillegg stjeler SP keiserinnens fattigdomsklær mens hun dypper seg i spaet på Soria Moria Slott. Kanskje de fattige føler seg som Halvor i eventyret:

"Halvor gikk inn i kjøkkenet, som var så gildt at han aldri hadde sett så gildt et kjøkken; der var kjørel både av gull og sølv, men folk var der ingen av."

Aabø beskriver den gyldne middelveien som også Halvorsen går. At "vi havner et sted midt i mellom, uansett hvem som vinner". Og at selv ikke en sosialistisk finansminister utgjør en forskjell. Det må være vondt å erkjenne for Kristin Halvorsen.

Vox leser lyrikk - i dag Tor Jonsson

Dagens dikt handler om ulykkelig kjærlighet. Dikteren Tor Jonsson hadde bitter erfaring. Han var en pessimistisk dikter med et svart anstrøk. Dessverre gikk han bort alt for ung, bare 35 år gammel. Livet ble for tungt å leve.

NÅR DU ER BORTE

Nærast er du når du er borte.
Noko blir bort når du er nær.
Dette kallar eg kjærleik -
Eg veit ikke kva det er .

Før var kveldane fylte
av susing frå vind og foss.
No ligg en bortgøymd tone
og dirrar imellom oss.

Peeping Toms nasjonaldag

Dette er den store dagen for mange nordmenn. Kanskje større enn nasjonaldagen for mange. Spesielt for media. Skattelistene er fremlagt og vi grafser og koser oss i naboens og kjendisenes inntekt og formue. "Jøss, hvordan har hun eller han råd til ny bil og hytte, som tjener så lite. Her må det være noe...."er sikkert en gjenganger rundt mange bord i dag.

Dagbladets redaktør forsøker med et forsvar for grafsingen deres. Jeg tror ham ikke. I tillegg er jeg helt uinteressert i hva Dagbladets redaktør tjener og betaler i skatt.

Det er ikke først og fremst for å finne ut om de rike bidrar til fellesskapet listene offentliggjøres. Det er ikke for å finne de "skumle" forbindelsene. Det er rett og slett fordi det tilfredsstiller lesernes kikkermentalitet. Inkludert litt misunnelse og ispedd en dose skadefryd. Oppslaget på Dagbladet.no akkurat nå er: "Her er Norges unge rike." Fulgt opp av alle kjendisene. Virkelig en samfunnsorientert vinkling som vanlig.

Skal bruk av skattelistene ha noen mening i form av hva man bidrar med og ikke, så må man vite noe mer. Da må man også ta høyde for de reelle verdiene. De finner man ikke i skattelistene. Se på avviket mellom Kapitals 400 rikeste og formueanslaget i skattelistene, så ser man det.

Men vi har fått tilfredsstilt noen av våre grunnleggende behov, så da får vi jo være fornøyd. Så får vi kalle det noe annet enn det er.

Oppdatert: Hvor galt det blir illustrerer følgende oppslag i Dagbladet. "Vi har 26 milliardærer her i landet" og viser til skatteligningen som til overmål inneholder to grove feil. 1. mann på lista og nr. 5, er ikke i nærheten av å ha milliardformue. Ligningskontorene har tastet feil. Men når vi sammenligner de "26" milliardærene i Dagbladet med Kapital, så viser Kapitals grundige liste at vi har 106 milliardærer. Det gir straks et annet bilde av rikdommen, som Dagbladets journalister ikke får med seg. I sin iver etter å avsløre kjendisenes inntekt, formue og skatt. Velbekomme.

Enretting i norske media - og maling som tørker

Jeg kastet bort noen timer i går kveld. Forventningsfull stilte jeg i Litteraturhuset (stilig hus, forresten) og hadde sett frem til en spennende debatt om ensrettingen i norske media og det politiske ansvaret. Jeg burde vært hjemme eller et helt annet sted. Eller satt meg ned for å se maling tørke. Siden linken til invitasjonen er borte, så følger den her:

Medienes økte krav til tempo og redselen for lange tekster gjør at arenaen for kritisk debatt i Norge er liten. Vi trenger ikke gå lengre enn til Danmark eller Sverige for å oppleve åpnere, mer mangfoldige og dyptpløyende debattfora både i aviser, tidsskrifter og andre media.

Er dette et demokratisk problem?
Hvilken rolle kan nisjemedier og tidsskriftene spille?
Kan myndighetene bidra til å legge forholdene til rette for flere og bedre debattarenaer.

Jeg trodde dette + innledere som Jon Hustad (Dag og Tid), Anders Giæver (VG), Siri Lindstad (Fett) og Kristin Clemet (Civita) skulle kunne løfte debatten ut av vanlige faste spor og gi den litt vitalitet. Det sørget en fullstendig ubrukelig debattleder, Kaare Bilden, debattredaktør i Ny Tid for at det ikke ble.

Det ble en selsom debatt om momsrefusjon og skadevirkningene av den. Og om de stakkars arbeiderne i Taiwan som hadde laget cordjakka til Anders Giæver ville slippe til i norsk offentlig debatt. Som om det er det første de tenker på om morran.

Kristin Clemet gjorde noen gode og helhjertede forsøk på å få til prinsipielle betraktninger om ensretting, statens rolle, og sammenligninger utenfor andedammen. men det falt på stengrunn. Bilden ville visst ikke ha noe av det og gnålte videre på sine taiwanske arbeidere og globaliseringens forferdelighet og cordjakka til Giæver.

Bent Johan Mosfjell fra Liberaleren skal ha ros for ta opp pressestøtten og vinklingen om at det og fjerning av momskompenasjon kanskje ville utløse noe mer kreativitet dersom man måtte selge det produktet man laget. Men selv det flyttet ikke debatten et hakk.

Jeg må innrømme at jeg falt ut og hørte etter hvert med et kvart øre. Så noen gullkorn kan ha blitt kastet. Jeg tviler. Jeg fikk med meg at Hustad synes vi høyrevridde bloggerne er uintelligente. Selv synes jeg min blotte tilstedeværelse hevet nivået der i går. Anders Giæver synes det fortsatt er mye dritt i kommentarfeltene til bloggere og derfor var blogging uinteressant. Han har nok lest for mye på VGB. Bloggene og debattforaet der holder absolutt lavt nok nivå.

Oppsummert: Clemet får godkjent, resten strøk og debattlederen strøk mest. Og jeg burde gjort noe helt annet.

Nei, nei, nei

I dag går høringsfristen ut på kriminalisering av sex-kjøp. I høringsnotatet åpnes det for å muligheten til kontroll av kommunikasjonsanlegg. Det betyr i praksis at man kan sjekke trafikk og plassering av mobiltelefoner. Oslo Politikammer synes det er en god idè. Det synes ikke jeg.

Utgangspunktet for at man skal kunne drive kontroll av kommunikasjonsanlegg er at man er mistenkt for en handling som kan medføre straff av fengsel i 5 år eller mer, eller som handlinger som rammer noen av § i straffeloven. Dette i følge straffeprosessloven §216 b.

Den nye loven mot sexkjøp har en strafferamme oppad på 6 måneder. Det betyr i hovedsak at man blir bøtelagt og i de verste tilfellene får fengselsesstraff. På den måten signaliserer man at dette ikke er av våre verste forbrytelser. Derfor må man si nei til kommunikasjonskontroll.

Kommunikasjonskontroll skal brukes ved mer alvorlige forbrytelser. Selv da er jeg skeptisk.

Det er ikke rimelig samsvar mellom forbrytelsen og politiets midler. Det er ikke noe argument "at har du rent mel i posen, så har du ikke noe å frykte". Politiet lekker notorisk informasjon. Vi har ingen garanti for at overskuddsinformasjon ikke blir brukt. I tillegg kommuniserer politiet på et helt åpent nett som hvem som helst kan overvåke.

La oss ikke gi bort friheten bit for bit. Det er de små "ufarlige" stegene som i sum er farlige og som gir myndighetene mer og mer kontroll over våre liv. Derfor sier vi nei, nei, nei til dette forslaget.

Best i verden

Vår regjering har hårete mål. Om man ikke visste bedre, kunne man tro at Ingebrigt Steen Jensen hadde vært på ferde. Det er ikke det område som vi ikke skal være best i verden på.

Statsministeren sier vi skal ha verdens beste skole. Miljøvernministeren sier vi har verdens beste klimaplan. Finansministeren sier at hun har verdens beste jobb. Til overmål kårer FN oss støtt og stadig til verdens beste land å bo i. Kan det bli bedre?

Fornyingsminister Heidi Grande Røys er neste kvinne ut. Nå skal vi få den beste offentlige forvaltningen i verden. Hun lanserte den strategiplan for fornying i offentlig sektor i går. Jeg kommer tilbake til den.

Det eneste som mangler nå, er at vi skaffer oss verdens beste politikere.

Norge, de siste dagers skinnhellige

Det er ikke noe som får oss til å gå sånn av skaftene som en mulig korrupsjonssak. I skrivende stund vet vi ikke om Libya-saken er det. Dvs. ingen bortsett fra Arne Strand, da. Indisiene er riktig nok tilstede. Men er ikke dette en naturlig konsekvens av at f. eks. oljeindustrien nå satser ute? Er det noe å bli så moralsk opphisset over?

Er Norge og norske selskaper de siste dagers skinnhellige? Ser man Transparency International og deres korrupsjonsindex og kombinerer den med de land som Norge har oljeinteresser i får vi følgende interessante tabell:



Og for ordens skyld, lavt tall=høy korrupsjonsfaktor.

Blir det ikke i overkant naivt å tro at vi kan ha fått innpass i disse landene uten en aldri så liten pengesum eller to på avveie? Er det for våre "blå" øynes skyld, den dårlige engelsken eller de upussa skoa som har gjort oss mer attraktive enn andre? Jeg har mine tvil.

Hvorfor ropes det i megafonen straks det er bedrifter som blir tatt med buksene på knærne. Hva med korrupsjon i statlig regi? Hvilke konsekvenser får de. Mer penger uten kontroll?

Sverige har akkurat fått sin bistands-skandale. Dårlig kontroll med bistandsmidler har bidratt til at offentlige kroner har havnet i feil lommer. Den svenske riksrevisjonen fant skremmende mangler blant de 15 prosjektene de sjekket i Sør-Afrika, Tanzania, Kenya og Namibia. Ikke ukjente navn for oss heller. Rapporten er dyster lesning. Les den her.

Har Norad noen prosjekter de ikke har kontroll på? I sommer har debatten om bistand hatt høy temperatur.

Hva med pengene vi bevilget til PLO. Og der mesteparten fant veien til Arafats nummerkonti i Sveits. Det er ikke bare norske ordførere som har "tanter" der. Arafat hadde en kone i Paris. 60-minutes avslørte Arafats luksusliv.

Norske myndigheter visste, men valgte å lukke øynene. Vi var i egne øyne verdens frelsere en periode og ingen ting måtte rokke ved dette bildet. Så fikk det heller dryppe noen kroner på avveie. Det palestinske folkets ve og vel var av underordnet betydning.

Hva er så korrupsjon? På Norads hjemmesider finner man definisjoner.

Når vi blir moralsk forarget over avtaler som ble inngått på 90-tallet skal vi ikke glemme at det var først i 1999 at det ble slutt på å få fradrag for midler til smøring. Se $ 6-24 i dette dokumentet . Vi kunne altså bestikke noen og få redusert skatten!

De naive får fortsette sin Tornerose-søvn. Jeg tror det finnes mange svin om ikke på skogen, så i korrupte land som vi gjør store forretninger med. Men hvorfor er det spesielt ille når det er næringslivet som blir tatt. Skal det være en moral for næringsliv og en annen for myndigheter?

Og så kan man jo gjøre seg noen egne refleksjoner. Er det korrupsjon dersom et regjeringsparti i et land mottar 15 milloner kroner fra en interessegruppe for at tiltak som passer interessegruppen skal bli gjennomført? Kanskje ikke, men det lukter ikke godt.

Venstrevri, korrupsjon og industriskandaler

I forlengelsen av debatten om venstrevriding i media kan vi jo ta med denne godbiten fra Arbeiderbladet (også kjent som Dagsavisen). I denne usignerte lederen som ikke kan være skrevet av andre enn Arne Strand får han virkelig vist sitt sanne jeg.

Arne Strand har brukt enhver anledning til å gå etter Eivind Reiten. Agendaen har for så vidt vært helt åpen. Reiten må bort. Ikke bare som styreformann i StatoilHydro men også som konsernsjef for Hydro. Og når Reiten går som styreformann, kan ikke Strand dy seg. Han må stikke dolken i ryggen:

”Vi har antakelig å gjøre med en av de største industrielle skandalene i fredstid”.

Verken mer eller mindre. Slik går det når blodtåka siger ned i øyene og skygger for realitetene hos hr Strand. For det første er granskningen i sin spede start. Men Strand vet allerede.

”Hydros egen undersøkelse av Libya-avtalen var så overflatisk at det bare tok uavhengige granskere noen timer å fastslå at skandalen var mye verre enn antatt”

Hva er fastslått, hr. Strand? Så vidt jeg vet er det ikke levert konklusjoner fra verken de amerikanske eller norske granskerne.? Det vi kjenner av saken så langt kan oppsummeres:

-Forholdene som skal granskes av det amerikanske advokatfirmaet Sullivan & Cromwell og Jan Fougner fra Wiersholm med bistand fra Shearman & Sterling LLP, stammer fra oljeselskapet Saga Petroleum og avtaler som ble inngått i 1999.

- Hydro stanset arbeidet med å få tilgang på et leteområde i Libya etter oppkjøpet av Saga samme året på grunn av mistanker om snusk og uregelmessigheter.

-Hydro betalte likevel ut 6,85 millioner dollar, rundt 61 millioner kroner etter datidens dollarkurs, i konsulenthonorarer i 2000 og 2001.

- I tillegg ble en faktura på 300.000 dollar, over 2,6 millioner kroner etter datidens kurs, utbetalt i 2000 til en av operatørene. En lignende faktura på 900.000 dollar, over 7 millioner kroner basert på datidens kurs, ble stanset i 2002 etter mistanke om at betalingen kunne være utenfor Hydros etiske regelverk. Kilde NTB.

For egen regning kan jeg tilføye: Eivind Reiten jobbet som konserndirektør Aluminium ved overtagelsen av Saga Petroleum og ble først konsernsjef i 2001.

En annen fiffig detalj, er at den tidligere AP-statsråden Grete Faremo, som av mange er nevnt som kanditat til styreformannsvervet i Hydro, satt i Sagas styre da avtalen ble inngått og har nå erklært seg inhabil.

Største industrielle skandalesak i fredstid?
Av og til aktiverer Strand tastaturet før hjernen. Jeg kan kort minne ham om noen av industriskandalene.

Kings Bay-ulykken er vel en god kandidat som nok ikke Arne Strand har glemt.

Statens rolle i Kongsberg Våpen-konkursen er en annen.

Men når det gjelder Statoils historie har vi også noe å velge i.

1987: Mongstad. Konsernsjef og tidligere AP-statssekretær Arve Johnsen må gå av etter overskridelser på 5,4 milliarder (1 Mong) på Mongstad

1995: Kalundborg, Danmark, Statoils raffineri blir 50% dyrere enn antatt (1,25 milliarder),

1999: Åsgård-feltet kostet 17 milliarder mer enn planlagt. Konsernsjef og tidligere AP-statssekretær Harald Norvik må gå og får i første omgang en fallskjerm på 28 mill av styret. Der satt Yngve Hågensen. Senere ga Norvik etter sterkt press fra seg noen av millionene.

2003: Irankorrupsjon. Konsernsjef Olav Fjell og styreformann Løddesøl må gå etter at Statoil betalte 100 mill til Mehdi Hashemi, sønn av Irans eks-president Rafsanjani. For dette fikk Statoil først en bot på 20 mill fra Økokrim og i 2006 en bot fra det amerikanske kreditttilsynet på 70 mill kroner.

2002, 2004 og 2005: Snøhvitutbyggingen blir totalt 18,8 milliarder dyrere enn beregnet.

Dette er vel "skandaler" fullt på høyde med Libya-saken? Eller hva synes Arne Strand?

Statoil er herostratisk berømt for nesten aldri å levere et prosjekt uten overskridelser både på tid og kroner. Hydro har derimot kultur for det motsatte.

Derfor måtte det gjøre vondt for Arne Strand og hans kumpaner i jakten på Reiten, å se reportasjen i går fra åpningen av Ormen Lange. Prosjektet som var Reitens baby ble levert i tide og på budsjett. Et prosjekt som var Norgess største landbaserte prosjekt gjennom tidene, med en kostnadsramme på 50 milliarder. Prosjektet skal gi Norge enorme inntekter i ca. 40 år.

Det var en sorti som var Reiten verdig. Jeg håper han nøt hvert sekund av den store dagen. Det er et fattig land som ikke finner plass til industriledere av Reitens format.

Så får heller Arne Strand kalle det en hyllest som

"minner om dyrkingen av politiske ledere i ettpartistater."

Det vet Arne Strand mer om enn meg.

Dagbladet gjør avbikt

Siden Dagbladet har utpekt denne blogg som en av avisens hyppigste kritikere, så får jeg også gi litt støtte når de driter seg ut.

Jeg kritiserte at Dagbladet som eneste avis offentliggjorde navnet på jenta som ble mishandlet og overlevde de grusomme Overhalla-drapene. Bistandsadvokaten klaget Dagbladet inn for PFU og det fikk Anne Aasheim til å legge seg flat. Noe hun skal ha skryt for. Til Propaganda.no sier hun:

- Det er som jeg skriver at vi beklager på det sterkeste, det har skjedd en glipp og jeg er øverste ansvarlig i avisen og det tar jeg ansvar for. Og så er det noe med kvalitetsrutinene som vi må se nærmere på, sier Dagbladets sjefredaktør Anne Aasheim til NA24 Propaganda og legger til:

- Dette er bevis på at også media kan ta feil.

Legg merke til den siste setningen. Det er ingen som aner hva den må ha kostet Anne Aasheim. Sannsynligvis blir hun pepet ut på neste årsmøte i Redakteur-foreningen. En slik innrømmelse har ingen redaktør noensinne kommet med tidligere.

Hva hun legger i begrepet "det tar jeg ansvar for", er jeg mer usikker på. Men sug på karamellen Anne har gitt oss. Det blir lenge til neste gang. Om det blir noen neste gang.

Ble ikke dette noe støtte, sier du? Nei, det ble kanskje ikke det

Vox leser dikt - Olav H. Hauge

Jeg hadde tenkt å trøste alle innen høyere utdanning og forskning som nå depper etter nok et hvileskjær i statsbudsjettet, innenfor deres område. Med å tilegne fredagsdiktet til dem. Jeg mente Olav H. Hauge og "Det er den draumen" var passende.

Helt tilfeldig oppdaget jeg at det samme diktet var brukt som innledning til Mjøsutvalgets rapport om høyere utdanning og forskning i 2000. Så da så.

Det er den draumen

Det er den draumen me ber på

at noko vedunderleg skal skje,

at det må skje -

at tidi skal opna seg,

at hjarta skal opna seg,

at dører skal opna seg,

at berget skal opna seg,

at kjeldor skal springa -

at draumen skal opna seg,

at me ei morgonstund skal glida inn

på ein våg me ikkje har visst um.

Olav H. Hauge

Den nye styrelederen i StatoilHydro

Den notoriske backbencher i Arbeiderpartiet, Rolf Terje Klungland, har stillingsbeskrivelsen for den nye styreformannen klar:

-StatoilHydro må få en mer ydmyk styreleder enn det Eivind Reiten var, mener Rolf Terje Klungland. Han sier man må finne en person som vil følge signalene fra regjeringen.

Jeg har funnet en kandidat som passer perfekt til jobben. En som lett lar seg styre og tar regi. Enhver rødgrønns drøm.

I mediedebattens andedam

Mens vi sitter og diskuterer om norske medier er venstrevridde og om vi blir dummere eller klokere av det, så skjer det en revolusjon i europeisk medieverden. En omveltning så stor og omfattende at vi knapt aner rekkevidden. Og som får vår lokale debatt om pressens eventuelle vrier til å fortone seg som en orkan i et vannglass.

Lørdag utkommer FAZ eller Frankfurter Allgemeine Zeitung med bilder fast på forsiden for første gang i avisens 58-årige historie. Når jeg skriver fast, er det fordi det har vært unntak. 33 ganger faktisk og sist da det ble valgt en tysk pave. Tenk litt på det, folkens. Det forteller litt om kulturnasjonen Tyskland at en slik pressemessig anakronisme har hatt sitt store publikum.

Forsiden har vært kliss lik layoutmessig siden etableringen i 1949. På høyre side to ledere, en liten øverst og en stor under. Heading i gotisk skrift og noen vil hevde at synspunktene i lederne er like gotiske. På venstre side har man 3 etasjer mer eller mindre nyhetsrelaterte historier.
Kilde: Politiken.dk

Leserne har satt pris på stødigheten, så da de for noen år siden fikk en liten rød stripe på forsiden, ble det ramaskrik, men det gikk sakte over. Nå har imidlertid fallet i opplaget fått avisens redaksjon til å forsøke nye grep.

Redaktørene har hevet seg over det meste og ansett seg som fyrtårn over de mer plebeiske konkurrentavisene. Og om du er i tvil. FAZ er en konservativ avis. Og ville i Norge feid all debatt om venstredreining helt til side. Med synspunkter som at barnehager er en motorvei til totalitarismen, at enhetsskolen døde med DDR og at alle forandringer er til det verre. Avisen er mer for de dype ørelappstolenes refleksjoner og for et en leserskare som aldri ville vurdert å kjøpe en tabloid.

Så får vi se om opplaget på 360 000 stabiliseres eller om hovedkonkurrenten Züddeutsche Zeitung stjeler enda flere lesere. Mediehistorie er det uansett og jeg skal sikre meg fredagens utgave som en kuriositet.

Så fikk de ham

Eivind Reiten trekker seg som styreformann i StatoilHydro. På en pressekonferanse nå, forklarte han at Libyasaken hadde blitt en så stor belastning for selskapet og siden han selv måtte melde seg inhabil, så var det best for både Hydro og StatoilHydro at han gikk av.

En klok beslutning slik saken nå står. Og en beslutning han har all ære av. Første runde i maktkampen gikk til Helge Lund og regjeringen. Paradokset er at det er Statoils tidligere korrupsjonssak som nå gjør at de må være ekstra på vakt. De har til og med en amerikansk "barnevakt" som passer på dem. Det er Statoil som har erfaring med både direktør og styreformannsbytter i tide og utide. En kultur som har vært fremmed i Hydro.

Nå er det bare å legge frem forslaget på ny styreformann for triumviratet: Jan Bøhler, Audun Lysbakken og Arne Strand. Alle som passerer det nåløyet kan gå til topps.

Mitt tips som ny styreleder er Marit Arnstad. Den politisk korrekte løsningen, men ikke den beste for selskapet.

Ressursmangel i politiet?

3 dager på rad denne uka har det stått 2 politibiler og minst 4 staute politibetjenter i busslomma på E-18, Ramstadsletta. I beste vinterferietid. Formålet har vært å ta de få "smartingene" som velger å betale 4200 kr. for å kjøre i kollektivfeltet i egen bil, fremfor å betale noen hundrelapper til en drosjesjåfør og la ham gjøre jobben.

Sannsynligvis passerer det en og annen uheldig person som har fått sin anmeldelse henlagt fordi politiet ikke har ressurser til å etterforske. Og som gjør seg sine refleksjoner om hvor akutt denne ressursmangelen er når politiet prioriterer som de gjør.

I det gode selskap

I dag oppdaget jeg unormal stor trafikk på bloggen. Dette måtte undersøkes nærmere. Det viste seg at grunnen var en link fra Dagbladets Magasinet. I en artikkel som problematiserte medienes evt. venstrevri var jeg sammen med Vampus, Bjørn Stærk og Liberaleren, utnevnt til representant for høyresidens mediekritikere. Wow! Hvilket selskap. Man følte seg et øyeblikk som bakgårdskatten blant hermelinene.

For en som har plassert bloggen i skjæringspunktet samfunn/politikk er det stor ære å bli nevnt i samme åndedrag. Man får suge på karamellen så lenge det varer. I morgen er det tilbake til hverdagen igjen. Og de trofaste leserne.

Har vi ham nå?

Libyia-saken kom som sendt fra himmelen for Reiten-haterne. Akkurat i det bølgene fra opsjonssaken hadde roet seg kraftig og man skulle feire Reitens strategi-trumf. Fusjonen mellom Hydro og Statoil. Jeg er for kynisk til å tro på tilfeldigheter. Timingen var bort i mot perfekt. Man fikk søkelyset satt på Reiten og fest-stemningen ble ødelagt. For noen var det a dream come trough.

Jeg vet ikke noe om Reitens rolle i denne saken. Det vet tydeligvis ikke så mange andre heller, siden blålysene er satt på og full granskning er iverksatt. Men Reiten-haterne vet nok. Nok til å sprengløpe til nærmeste mikrofon eller journalistpenn. Steinar Gullvåg AP-medlem i næringskomiteen var i mange kanaler og til Dagsavisen sier han:

"at saken ikke styrker hans tillit til Reiten."

Tillit, hr. Gullvåg er som graviditet, ikke en gradert sak. Enten har man tillit eller så har man det ikke. At Jan Bøhler henger seg på hylekoret er vel ikke egnet til å forundre.

Da vil jeg gi overraskende ros til SV:

– Man kan ikke ta utgangspunkt i om man liker Reiten eller ikke, og deretter ta stilling til hans rolle i denne saken. Det er en god tradisjon å ikke dømme folk på forhånd, sier Ingvild Vaggen Malvik, næringspolitisk talsperson i SV, til NTB.

Kloke ord som burde synke inn hos deler av regjeringskameratene.

Sist lørdag hadde Magasinet i Dagens Næringsliv (lørdagsutgaven er forøvrig etter mitt syn, en av landets beste aviser) en innsiktsfull artikkel om jakten på Eivind Reiten. Som regjeringen på ingen måte har avblåst, i følge DN. De siste dagers utvikling bekrefter det.

Personlig undres jeg over at dette dukker opp etter å vært gjennom to omfattende due dilligencer, først da Hydro overtok Saga Petroleum og nå i fusjonen med Statoil. At de skarpskodde advokatene og konsulentene som har gjennomført disse due dill-ene ikke har funnet noe, er overraskende. Jeg har selv vært med i en slik prosess ifbm med en børsnotering og det var ikke mange steiner som ikke ble snudd.

Har Reiten enten holdt tilbake informasjon eller gjort noe annet klanderverdig, bør han ta konsekvensene. Men vi skal kanskje følge SVs råd og ikke dømme på forhånd.