Regjeringen må si nei til datalagringsdirektivet!

Borgerinitiativet mot EUs datalagringsdirektiv oppfordrer regjeringspartienes forhandlere til å si et endelig nei til at datalagringsdirektivet skal bli en del av norsk lov. Borgerinitiativet følger opp bloggstafetten mot datalagringsdirektivet fra i sommer.

Mandag 28.september møtes forhandlerne til Ap, SV og SP for å bli enige om regjeringens felles program for den neste fireårsperioden. Oppfølgeren til Soria Moria-erklæringen.

14.juli i år ble bloggstafetten mot datalagringsdirektivet lansert. Over 130 bloggere oppfordret partiene generelt og regjeringen spesielt om å ta stilling til EUs datalagringsdirektiv, og si et klart og tydelig nei til at direktivet skal bli norsk lov. I tillegg ble partiene oppfordret til å si ja til om nødvendig å bruke reservasjonsretten i EØS-avtalen for å stanse direktivet.

Av stortingspartiene har Venstre og SV programfestet å bruke reservasjonsretten mot direktivet. FrP og SP har landsstyrevedtak om det samme. KrF er mot direktivet, men vil se konsekvensene av å bruke reservasjonsretten. Høyre er ikke villig til å bruke retten, mens Ap ikke har tatt stilling til direktivet ennå.

En rekke partier utenfor Stortinget, organisasjoner og enkeltpersoner har tatt klart og tydelig stilling mot at direktivet blir en del av norsk lov, og oppfordrer regjeringen til ikke å ta direktivet inn i norsk lov. Siden januar 2008 har det eksistert ulike former for opprop, epostaksjoner, Facebook-grupper som alle er motstanderen av datalagringsdirektivet.

I juni 2008 sa to av våre fremste jurister på europarett Finn Arnesen & Fredrik Sejersted ved senter for europarett, UIO, i en betenkning bestilt av IKT-Norge at det ved bruk av reservasjonsrett materielt sett synes å være svært beskjedne deler av EØS-avtalens Vedlegg IX som vil bli direkte ”berørt”. Samtidig sa regjeringens egen personvernkommisjon at de ikke kunne støtte en innføring av direktivet fordi grunnlaget for innføring av direktivet ikke er tilstrekkelig dokumentert.

Gjennom bloggstafetten tidligere i år og Borgerinitativet nå forener vi kreftene for å stå sterkere sammen. Vi synliggjør en uvanlig bred politisk allianse for personvern og mot datalagringsdirektivet. Alliansen strekker seg inn i regjeringspartiene.

Datalagringsdirektivet er et angrep på den retten hver og en av oss har til å beskytte vårt privatliv. Personvernet innebærer en rett til å være i fred fra andre, men også en rett til å ha kontroll over opplysninger om seg selv, særlig opplysninger som oppleves som personlige. Etter EMK artikkel 8 er personvern ansett som en menneskerettighet.

Med en mulig norsk implementering av Datalagringsdirektivet (direktiv 2006/24/EF), som pålegger tele- og nettselskap å lagre trafikkdata om borgernes elektroniske kommunikasjon (e-post, sms, telefon, internett) i inntil to år, vil nordmenns personvern bli krenket på det groveste.

Datalagringsdirektivet ble vedtatt av EU 15.mars 2006, men fremdeles har den norske regjeringen ikke offisielt tatt stilling til om direktivet skal gjøre til norsk lov eller ikke. Gjennom EØS-avtalen har Norge en reservasjonsrett. Denne har aldri før blitt brukt, men så har man heller aldri stått overfor et direktiv som representerer en så stor trussel mot demokratiets grunnleggende verdier som det datalagringsdirektivet gjør.

I februar iår ble det klart at EU-direktivet må innføres, efter at EU-domstolen avsa dom i saken Irland hadde anlagt mot EU-kommisjonen.

Vi som publiserer dette oppropet slutter oss til "Borgerinitiativet mot EUs datalagringsdirektiv", og er enige i oppfordringen om å be be Ap, SV og SP gjennom regjeringsforhandlingene si et klart og tydelig nei til at EUs datalagringsdirektiv skal bli en del av norsk lov.





Dette verk av Per Aage Pleym Christensen, Lars-Henrik Paarup Michelsen, Carl Christian Grøndahl og Knut Johannessen er lisensiert under enCreative CommonsNavngivelse-Ingen Bearbeidelse 3.0 Norge lisens.

Oppdatert: 50 bloggere har sluttet seg til oppropet:

Liberaleren
Lars-Henrik Michelsen
Carl Christian Grøndahl
Vox Populi
Per Aage Pleym Christensen og på NA24
Bjørn Stærk
Oppviglerbloggen
Fred Rune Rahm
Beate på Rasteplassen
Stian Ludvigsen
Sigrun Tømmerås og på ABC Nyheter og på Verdidebatt
Boye Bjerkholt
The Peace Prize Nation for Ron Paul
Undreverset
Undrelyd
Lothiane
Iskew
Kvinnekongen
Oda Rygh
The loophole
Liv-Marit Davidsen
Kamikaze
Trips and tics
Konrads tankesmie
Sondre Bjellås på Digital Livsstil
Smileygirl83
Erlend Fuglum
Petter Kvinge Tvedt
Haugabloggen
Torkild Strandvik
Dekodet
Hemmelig adresse
Eva Kvelland
Linn Beate Kaald Thoresen
Jonas Stein Eilertsen
Floken i nettet
Frank E. Rundholt
FriBit
Venstresida.net
Simen Eide
Bjørn Magne Solvik
Anne Solsvik
Kyle Finnesand
Borgerrettighetsbloggen
Bjørgen sin blogg
Civita
Kompromissløse meninger
Goodwill
Tronds Orakel
Eidsvoll Venstre

Onar Åm

Sigrid og Helge Rege Gårdsvoll
Hjerter i grønt

Kjellermennesket
Kristiansand Venstre
Hilde W. Wibe
Hjorthen

Oppdatert2: Carl Christian Grøndahl oppsummerte iam.no og Datalagringsdirektivet i Sveip på NRK i dag. Bra jobba.

Vox leser fredagslyrikk - Olav H. Hauge

Olav H. Hauge er en av favorittene og i kveld blir det: Din veg fra diktsamlingen "Under bergfallet" . Har vi ikke alle et ulevd liv?

Din veg

Ingen har varda den vegen

du skal gå

ut i det ukjende,

ut i det blå.

Dette er din veg.

Berre du

skal gå han. Og det er

uråd å snu.

Og ikkje vardar du vegen,

du hell.

Og vinden stryk ut ditt far

i aude fjell.

Vox leser fredagslyrikk - Lyst

Fredagslyrikken er på vei inn i sine faste former igjen etter en litt dvask sommersesong. Og går hardt ut med Helge Torvund og noen flotte linjer. Blott til lyst.

Lyst

Desse lange bølgjande gjerde
i morgonsol
Lauvtrekledde åsar gjer meg lyst til å gøy
til å laga strengemusikk
Eg innhalerer skuggane
og ser dagen koma naken frå badet.
Eg stikk nasen djupt i håret ditt
og lengtar etter leppene
Du er fire centimeter for langt vekke
Eg vil bu i verdas krumming
Di mjuke hofterunding

Sølv er nederlag

Uttrykket "Sølv er nederlag" forbindes med min navnebror, skøyteløperen Knut "Kuppern" Johannesen. Klar tale. Kun seier er og var godt nok.

I gårsdagens valg var det kun én seierherre. Jens Stoltenberg. . De andre seirene som ble feiret, er best egnet til innvortes bruk. Men det er viktig nok i alle fall i politisk sammenheng. Men det gir liten uttelling i maktens korridorer. The winner takes it all. Ap gjorde en god valgkamp og Jens som statsminister er et lett budskap å selge.

Kveldens taper ble uten tvil Lars Sponheim. Jeg synes det var en trist sorti. Selv om jeg mislikte garantiene hans, så tror jeg ikke det var den eneste og viktigste grunnen til at Venstre kom under sperregrensa. Det ser ut til at de fleste ikke har fått med seg eller husker den spesielle situasjonen i 2005. Da selv høyre-folk gikk ut og ba velgere stemme taktisk på Venstre. At de da fikk 5,9% var historisk høyt. Og vi må tilbake til 1969 for å finne et bedre resultat.

Ett eks. på hvordan dette slo ut, finner vi i Asker og Bærum. I Asker tapte partiet 1161 stemmer (-4,2%), mens det i Bærum var 3018 færre V-velgere i år (-4,9%).

3912 av disse velgerne hadde snudd opp ned på situasjonen for Venstre i år. Men de fleste kom hjem igjen til Høyre. Inkludert meg. Andre steder i landet forsvant noen av de til Arbeiderpartiet. Det viser litt av et sentrumspartis dilemma. I miljøsaken fikk ikke Venstre uttelling. Velgerne var ikke så opptatt av miljø som man kan få inntrykk av. Noe som også straffet SV.

Så det resultatet som Venstre fikk i år, er nok nærmere et naturlig nivå. 2005 var unntaket.

Jeg vil savne Sponheim. En politiker som ikke alltid fulgte rådgiveres spinskjema, men var seg selv. På godt og ondt. Og med en god replikk. Det er ikke mange av dem på Stortinget. Og hva jeg synes om Carl Ivars gammelmannsbitterhet i går, gidder jeg ikke skrive noe om.

SV fikk heller ingen god valgvake. 6,2% er tilbake til 1997-nivå og en halvering siden 2001. Og man hadde knapt fått noen timers søvn, før partiets "småstein i skoen", Rolf Reikvam, var på banen med sine "ultimatum" og mer eller mindre gode grunner for ikke å sitte i regjering. SV er helt avhengig av at Jens innser nødvendigheten av å ha med SV i sitt regjeringsprosjekt. Det kan innebære at LoVe forsvinner over i neste stortingsperiode. SV kan risikere å måtte avgi ett departement. Heidi Grande Røys kan fort bli barnehageleder igjen.

SP gjorde heller ikke noe godt valg, men tilbakegangen var ikke stor. Sp er regjeringens beste hestehandlere og de skal ha uttelling for det. Så blir det spennende å se om Ola Borten Moes flørting mot sentrum har rot i partiet. Valgresultatene viser at Liv Signe har større oppslutning om sin linje enn Borten Moe. I tillegg er det en meget tøff dame som ikke er redd for å ta en fight.

FrP gjorde sitt beste valg ever med 22,9%. Men ikke uten malurt i begeret. Meningsmålingene har nok skapt forventninger om mer. Men Siv har bestått prøven som leder. Problemet til Frp ble veldig tydelig i valgkampen. Så snart Siv forsøkte å vise ansvarlige statsministertakter, falt oppslutningen på målingene. Da måtte Per Sandberg eller Per Willy Amundsen slå til med noen utspill i kategorien: fri fart, fri børst og null asylsøkere. Og slik gikk no dagan.

Men Siv vet hvordan de borgerlige skal vinne neste valg og har oppskriften klar: "For å vinne neste valg må de andre slutte å vingle" Ingen grunn til selvransakelse der i gården.

Høyre var tilsynelatende også en vinner. Men bare tilsynelatende. 17,2% var bedre enn katastrofen i 2001 og sørget for 7 nye representanter. Men i motsetning til Frp har Høyre hatt dårlige meningsmålinger. Helt nede på 10-tallet. Da feirer man 17,2% som en triumf. Men det er selvsagt ikke godt nok for et parti som har ambisjoner om å danne regjering.

Høyre har i likhet med Frp også drevet med vingling. I dilemmaet mellom tekkes velgere som ser på Frp som pest og kolera og de som ikke ser mulighet for regjeringsdeltagelse uten Frp, har Erna ridd to hester. I den sammenheng var kanskje ikke dette stuntet det smarteste.

Høyresidens to partier ble styrket, men deres seire er null verdt. De er dømt til 4 års skyggeboksing i Stortinget. Hvordan Frp og Høyre skal klare å meisle ut en samarbeidsplattform for 2013 som skal inkludere Venstre og Krf er ikke lett å se, dessverre. Selv om de to største stort sett henter velgere fra hverandre så er et sterkt Høyre det viktigste premisset. Det kan bidra til at Krf og Venstre kan vurdere en ny runde.

Men sentrum i norsk politikk har flyttet seg og viser ingen stor entusiasme for en allianse. Vi har fått en polarisering med et sterkt Ap og en sterkere høyreside. Det interessante kan skje i regjering, dersom en eller flere av partene vurderer å bryte ut. Det er lite trolig. Jens forstår hva som står på spill og gir tøyler nok. Er min spådom. Men vi kan ikke ha en valgkamp til der ikke de borgerliges alternativer er avklart på forhånd. En repetisjon av denne valgkampen er en avsporing.

Men i skuffelsen over de borgerliges tap er det et lite lyspunkt at det er Ap som er styrket på bekostning av SV. Det er det minste av to onder. Spesielt for de av oss som er opptatt av næringspolitikk. For det norske næringsliv er ikke skremt av Jens. Syretesten på det, fikk vi fra børsen i dag. Oppgang på 2,62 poeng til årsbeste 317,91 viser at ingen ble skremt av valgresultatet.

Vi som hadde ønsket en endring hadde en dårlig dag. Jeg er ikke sint, bare veldig, veldig skuffet.

I tillegg til de taperne som er nevnt her, vil jeg også ta med noen meningsmålingsinstitutter og "ekspert"kommentatorer. Synovate bommet voldsomt på SV i valgdagsmålingen for NRK. Ekspertkommentatorene bommet på mye, men spesielt på Venstre.

Mitt valg

Jeg har bestemt meg. Til de av mine lesere som tror at dette har vært opp og avgjort lenge:Dere tar feil. Det har stått mellom 2 partier.

De rødgrønne fremstiller et regjeringsskifte nærmest som en katastrofe for landet. Ja, finansminister Kristin Halvorsen fremstiller det som "farlig" for Norge:

- Nå må alvoret komme inn i valgkampen. For det dere holder på med nå, det er farlig. Farlig for folk, farlig for Norge, farlig for arbeidsplasser (...) Vi har Europas laveste arbeidsløshet, så skal det spetakkelet der komme inn, tordnet Halvorsen.

Dette er et uttrykk for desperasjon i en presset situasjon og er langt fra virkelighetens verden. Jeg var selv inne på lignende tanker for 4 år siden, da jeg hørte at Kristin Halvorsen skulle bli finansminister. Og jeg var ikke alene. Det gikk ikke så galt. Det gikk heller ikke galt med vår forrige regjering, selv om det høres slik ut i valgkampen. Det var faktisk ikke den minst populære regjering noensinne. Slik Jens og Jensen har hatt felles utbytte av å fremstille.

Den tidligere statssekretær for Gro Harlem Brundtland og nåværende kommentator i Dagsavisen, Arne Strand, skrev dette for 4 år siden:

Vanligvis må en ny regjering rydde opp i det økonomiske rotet forgjengeren etterlot seg. Ikke slik denne gangen. Aldri har noen norsk regjering kommet til et så dekket bord som Ap SV og Sp nå gjør. Utgiftene til Folketrygden synker i takt med redusert sykefravær. Den høye oljeprisen gjør at staten bader i oljemilliarder. Selv om man tviholder på handlingsregelen om bruken av oljepengene vil oljemilliardene fosse inn på statsbudsjettet. Det er ikke en regjering i verden som har så stor økonomisk handlefrihet som den norske. Det skal godt gjøres å rote dette til.

Og når de rødgrønne okker og uffer seg over det de kaller rot og kaos på borgerlig side, har de glemt sin egen debut.

Men vi har det jo så bra i Norge, hvorfor i alle dager bytte ut regjeringen? Jo da, vi har det bra. Materielt sett er det bra for de fleste av oss. De fattige unntatt. Men vår velstand er så oljesmurt at vi ikke hører knirkene.

Det er retningen som regjeringen fører oss i, som blir feil for meg. Jeg tror ikke på den allmektige stat som veien til vårt felles Nirvana. Jeg tror ikke at bare staten er den gode fe, mens private løsninger er beheftet med profitthungrige kjeltringer. Uten de private løsningen hadde ikke barnehageutbyggingen vært på plass. Det viser med tydelighet at når de store oppgavene skal løses, gjøres det best i samspill.

Det er troen på private løsninger, privat næringsliv og enkeltmennesker som trengs, slik Dagens Næringsliv skriver i sin leder på lørdag.

Vi trenger en regjering som kan fornye og effektivisere offentlig sektor. Jeg tror på en sterk stat, men det må være en effektiv stat. Ikke en forspist stat med fordøyelsesbesvær. Jeg vil ha en stat som ikke har for mange hatter på og der rolleblanding skaper uklarhet og rot. Vi så det i Røkkesaken.

Jeg tror på felleskapet og at vi skal ha gode velferdsordninger. Men slike løsninger er ikke patentert av de rødgrønne, selv om det kan virke slik. God styring og kombinasjon av offentlige og private løsninger kan være et godt alternativ.

Det er viktig at vi får en mer næringsvennlig politikk. Med SV i en rødgrønn regjering tviler jeg på om vi får det. Troen på at økte skatter automatisk gir mer velferd er sterk på rødgrønn side. Men av de offentlige utgiftene på nesten 1000 milliarder, er det ikke alt som er velferd. At en fjerning av 12 milliard i formuesskatt skal rasere velferdsordningen, står ikke til troende. 12 milliarder er 1,2% av offentlige utgifter. Og hvis det er slik at mest mulig offentlige penger gir de beste løsningene, så er det et tankekors at vi ikke har den beste skolen og det beste helsevesenet.

Jeg tror at det enkelte menneske er godt utrustet til å ivareta mer av sine egne penger. Like godt som statens apparat. Og at det enkelte mennesket får beholde mer av sine egne penger, er ikke det samme som mindre velferd. Det er mindre stat.

Det perfekte partiet finnes ikke. I alle fall ikke for meg. Det er mange avveininger som skal gjøres. For meg er bl.a. næringsliv, helse- og skolepolitikk viktig. Det er også personlig integritet og personvern. De fleste av disse sakene har vært nærmest fraværende i valgkampen. Dessverre.

Men like viktig som enkeltsaker er retningen. En retning som jeg bare tror en borgerlig regjering kan gi oss. En borgerlig regjering som bør inkludere Frp, fordi den ellers ikke vil være funksjonsdyktig.

Når jeg har oppsummert hvem i den borgerlige leir som skal få min stemme, så har to alternativ falt ut fort. Krf er og har alltid vært uaktuelt. Særinteressepartier har aldri tiltrukket meg.

Frp er heller ikke mitt parti. Ett parti som rir både den liberalistiske og statsstyrende hest samtidig, er ikke mitt valg. Overbudspolitikk tilpasset egoet og der pengene skal øses fra en oljefylt Zareptas krukke forfører ikke. Når partiets leder skal holde sin sluttappell og ber om stemme fra de som irritereres av å passere en bomstasjon, kommer det signal fra både hode og mage om at det ikke er mitt parti.

Venstre har jeg stemt før. Det er mye ved Venstre som tiltaler meg. Ikke minst når det gjelder anstendighet og troen på enkeltmennesket. Og ikke minst evnen til å verne om enkeltmenneskets rettigheter og integritet. De var på vippen denne gangen også.

Men når Sponheim på samme måte som Siv Jensen utsteder garantier om hvem de ikke vil støtte og vil blokkere en regjering de ikke er med i, utelukker han min stemme. Samtidig som både Jensens og Sponheims garantier kan bety at en stemme på dem, er indirekte en stemme på Ap.

Da gjenstår Høyre. Jeg stoler på at Erna Solberg kan samle de borgerlige/Frp til et felles løft slik hun har sagt gjennom hele valgkampen. Hvilket av løftene Frp/Venstre skal bryte: 1) blokkere en regjering de ikke er med i eller 2) bidra til borgerlig regjering ved borgerlig flertall blir en nøtt. Men nøtter kan knekkes. Og Erna kan være den samlende skikkelsen som kan få den borgerlige siden til å bevege seg i retning regjeringskontorene.

Høyre har en god næringspolitikk, skolepolitikk, helsepolitikk og står for en god styring av statens finanser. Jeg er i tvil om deres holdning til EUs datalagringsdirektiv. Men en samlet vurdering gjør at Høyre får min stemme.

Jeg ønsker alle lesere et godt valg uansett hva de stemmer.

Skatt og voodoo

Jens har sagt det flere ganger. Han kommer sikkert til å gjenta det i partilederdebatten i kveld også.

Den «dynamiske skattepolitikken» er utprøvd forlengst, og med dårlig resultat. USAs president Ronald Reagan prøvde ut dette på 80-tallet, og det gikk veldig, veldig galt.

I tillegg kommer han ganske sikkert til å si noe sånt som :

Vi vil bruke de store pengene til velferdsoppgaver og ikke usosial skattelette

Og han kommer helt sikkert til å snakke om voodoo-økonomi. Det er god retorikk og går spesielt godt hjem hos kommentatoriatet. De tror det er økonomen Jens som snakker. De tar feil. Det er politikeren som er redd for ikke å bli gjenvalgt. Sammen med de andre rødgrønne. Økonomen Jens vet nok at dette er tull.

Dynamisk skattepolitikk
Det kan sies mye om Reagan og hans politikk. Når det gjelder skattepolitikken er det ikke en opplest og vedtatt sannhet at det var den som bidro til underskuddene.

Lawrence Lindsey, Harvardprofessor, styremedlem i sentralbanken og sist kjent som rådgiver for President Bush som fikk sparken fordi han i 2002 anslo kostnadene ved en Irak-invasjon til å bli mer enn 200 milliarder dollar. "Balloney" sa Rumsfeld om det. Vel, vel. Lindsey studerte Reagans skattepolitikk i boken "The Growt Experience, How the New Tax Policy is Transforming the U.S. Economy" Etter hans oppfatning fungerte den dynamiske skattemodellen. Det økning i statens utgifter som bidro til underskuddet. (Se også "Ronald Reagan rir igjen." Jan Arild Snoen)

Danmark: Det danske finansdepartementet har beregnet at skattelette på 23 milliarder danske kroner gir en samfunnsøkonomisk gevinst på 35 millarder. Les deres begrunnelse her.

Norge: SSB har i en rapport beregnet at en dynamisk skattepolitikk kan gi 56 øre tilbake for hver kroner som gis i skattelette. Undersøkelsen viser altså at skattereduksjoner bidrar til å øke veksten i økonomien og dermed grunnlaget for økt velferd. Da Høyre brukte denne undersøkelsen i et dokument 8-forslag for å få satt ned et faglig utvalg for å gjøre en grundigere undersøkelse av dynamisk skattepolitikk, stemte de rødgrønne nei. Fakta er farlig.

Ap og rødgrønnes egne skattereduksjoner
"Vi bruker de store pengene på velferd, ikke på usosiale skattereduksjoner". Vel det er en sannhet med diverse modifikasjoner. I budsjettet for 2002 foreslo Stoltenberg I, skattelette på 7,2 milliarder kroner. Omregnet til 2009-kroner: ca 9 milliarder. Pussig at ikke velferden ble "rasert" da.

I perioden 2002 til 2004 reduserte Bondevik II skattene med 19,4 milliarder. ((St.meld. nr. 29 (2003-2004). Ca 2/3 av skattereduksjonen vedtatt med Aps stemmer til alt overmål. 19,4 milliarder i 2004 burde jo ha utslettet alle velferdstiltak?

Det morsomme er at det er 2004-nivået som skal finansiere velferden. Helt frem til 2013. For Jens har bekreftet at skattene skal være på 2004-nivå frem til 2013. Altså etter at man da hadde gitt nesten 20 mrd i reduksjon. Er det noe som ikke stemmer her?

Det merkelige er at skatteinngangen økte hvert år i Bondevik IIs regjeringstid. Og oppgang i konjunkturene var det Stoltenberg II som fikk glede av.

Men hvor mye er 20 milliarder i skattelette? Det er ca 8 promille av BNP og det er ca. 2 prosent av offentlige utgifter. Men allikevel nok til at det blir for lite velferd. I følge Jens og de rødgrønne. Og for ordens skyld: Alle 900 milliarder i offentlige kroner brukes ikke på velferd.

Spørsmålet som ikke blir stilt i debattene er: Hvis vi skal få mer velferd, hvorfor økes ikke skattene? Kanskje fordi økonomen Jens vet at sammenhengen ikke er så opplagt. Derfor holder 2004-skattene til å finansiere velferden i 2013. Mens 20 milliarder i skattelette gjør at vi ikke kan levere den velferden vi ønsker. Beklager, det er ikke troverdig, Jens.

Om noen av leserne mener det er faktafeil her, er jeg takknemlig for tilbakespill. Det utelukkes ikke og de skal bli rettet om noen har annen dokumentasjon.

Det lykkelige valg

Partilederdebatten er i full gang. Det siste slaget om taburettene pågår. Selv falt jeg for denne replikkvekslingen i Niels Kjærs komedie, "Det lykkelige valg". Fra 2. akt:

FRU LAVINIA: Men du kan da ikke svigte din overbevisning for at bli valgt?

CELIUS: Jeg svigter ikke min overbevisning. Hvem har sagt noget sligt sludder? Jeg bare, om du vil, opsætter min overbevisning. Jeg lar min overbevisning træde lidt i baggrunden, indtil der atter blir brug for den.

Det er ikke bare i komedienes verden at dette skjer, tydeligvis. Godt valg

Gir de store pengene bedre velferd?

"Vi bruker de store pengene til mer velferd istedet for skattelette" Dette er mantraet Jens Stoltenberg gjentar om og om igjen. Han har også forelsket seg i uttrykket voodoo-økonomi. Et uttrykk som misbrukes nesten like ofte som det brukes. I debatten på onsdag gjorde han følgende "tankespinn":

Det er en fabelaktig meningsløs utrolig økonomisk teori. George Bush Senior kalte Ronald Reagan sin økonomiske politikk, som argumenterte akkurat som deg, at det var «voodoo-økonomi». Det er en slags fantasiøkonomi. Om det blir høyere skatteinntekter av å redusere skattene, hvorfor stopper du da ved 20 milliarder. Hvorfor ikke da gi 40–50 eller 60 milliarder, spurte Stoltenberg.

Cand oecon Jens Stoltenberg vet nok svaret.

Men vi kan jo snu Stoltenbergs argumentasjon. Hvis det er slik at de store pengene gir mer velferd, hvorfor holder han da skattenivået på 2004-nivå? (etter store skattekutt fra Bondevik II der Stoltenberg stemte for 2/3 av dem.) Da burde han heve jo heve skattenivået slik at han får 20-40-50 eller 60 milliarder ekstra til mer velferd.

Men Jens vet nok at det ikke nødvendigvis blir bedre velferd av mer penger. Du kan lese litt mer om det her.

Skole og helse er jo gode eksempler på dette. Vi er i verdenstoppen når det gjelder per capita-kroner både til skole og til helsesektoren. for å ta to aktuelle områder.

Problemet er at vi er langt unna verdenstoppen når det gjelder resultater. Vi ser det på PISA-prøvene og i helsesektoren er vi ikke på Norden-toppen en gang. Så kanskje det er vel så viktig å stille spørsmål ved hva vi får for de "store pengene". Hvorfor gir de ikke enda bedre resultater. Brukes de effektivt nok? Staten har jo selv funnet ut at man med enkle midler kan spare milliardbeløp. Men somler.

Så neste gang Jens snakker om de store pengene kontra skattelette, eller at de borgerlige vil rasere velferden, bør vi kanskje være litt mer skeptiske. Kanskje vi kan få like god velferd for litt mindre penger?

Partilederdebatt på VG-TV

I morgen er det klart for enda en partilederutspørring. Denne gang i regi av VG-TV. Og jeg har fått det morsomme oppdraget å være en av utspørrerne. Grugleder meg, er vel en god beskrivelse av forventningen til å møte partitoppene på denne måten.

Så følg med på direkten i morgen kl. 12. Mottar gjerne ris og ros på egen prestasjon (men legg inn litt begynnerslakk, please :-)

Ingen grenser for Ørnhøi

I helga leste jeg et innlegg i Dagsavisen. Som jeg måtte lese flere ganger. Fordi jeg trodde avisen hadde byttet byline. Det sto nemlig et bilde av Stein Ørnhøi der. Men innholdet var av en slik valør at jeg trodde det var en person med helt annet fargekode enn Ørnhøis røde.

At Ørnhøi er motstander av Schengen kom ikke som noen overraskelse. Men mer overraskende er hvilke midler han bruker for å rettferdiggjøre sitt standpunkt.

Det er et samfunnsproblem at vi oppsøkes av kriminelle bander fra Øst-Europa. Dessuten liker ikke folk falske asylsøkere og busslastene med rumenske sigøynere som bringes inn i landet for å sitte på gatehjørner for å tigge. Og alle forstår at norske arbeidere er gammeldags forbanna når baltiske og polske arbeidere fritt reiser inn i Norge og jobber svart for halv tarifflønn. Og politikere og presse er naturligvis rystende enige om at alt dette er forferdelig. Men ingen setter navn på hovedårsaken til at det har blitt slik. Ingen sier Schengen-avtalen.

"Rumenske sigøynere"? Jeg trodde SV hadde forlatt sigøynerbetegelsen. Eller hentes den frem når grensene trues? Og hvem er det som bidrar til at baltiske og polske arbeidere jobber svart for halv tarifflønn. Skulle ikke forundre meg om noen av disse hadde medlemskort i fagbevegelsen. Et medlemskap sponset av norske skattebetalere.

SV er raskt ute med fordømmelser når andre generaliserer og stigmatiserer. Men en sentral SVer som Stein Ørnhøi nekter seg intet i "sin gode saks" tjeneste.

Schengen er for meg motsetningen til et system som Ørnhøi i tidligere år var en varm tilhenger av. Der jerntepper og geværkuler hindret menneskene i å reise hvor de ville. Både med og uten pass. Der selv meningsfrihet var fraværende. Det er bare 20 år siden.

Den frie flyten av mennesker mellom land i Europa hadde vi faktisk før 1. verdenskrig. Da kunne man reise passfritt fra Paris til Moskva. Og det er fraværet av krig i Europa som gjør at vi nærmer oss denne tilstanden i dag. Et fravær som EU bidrar til. Like det eller ikke.

Og når de mennesker som var knuget av Ceauşescu og Jaruzelski nå ser mot Edens hage i nord. Der oljen blir omskapt til melk og honning. Men Ørnhøi vil altså ikke slippe dem inn. Uten pass. Som om småkjeltringer er uten pass.

Dette er et av de kompromisser vi må leve med. Og er en del av prisen vi må betale for friheten. Og som ble diskutert den gang Schengen ble etablert. Derfor fikk man også grenseoverskridende politisamarbeid blant Schengen-landene. For å hindre alvorlig kriminalitet.

Jeg forstår at det reageres når kriminelle bander rundstjeler oss. Det er like ille uansett hvor de kommer fra. Kriminalitet skal bekjempes av politiet og med straff før det blir et samfunnsproblem. Og utenlandske forbrytere skal sendes ut av landet.

Jeg har også vært utsatt for drittsekker. I form av tyver . Men de to gangene med kjent gjerningsmann var det etniske nordmenn. Min forbannelse går på gjerningsmannen. Ikke hvilket land han er født i.

Vi bør også tenke gjennom konsekvensene av å oppheve Schengen. Norge gikk med fordi det å stå utenfor, ville oppheve den nordiske passunionen som ble inngått på midten av 50-tallet. Vi ville altså stå i lange køer på grenseovergangene. Tenk deg to timer i passkø på Svinesund. Det skulle blitt ramaskrik.

Men Ørnhøi nøyer seg ikke med de kriminelle. Les dette. La det synke inn:

Nesten hele Øst-Europa er nå med i Schengen. Romania og Bulgaria skal med fra 2011. Det gjelder bare å komme seg innenfor. Er en først innenfor, er det fritt fram i hele Europa også til landet med høyest levestandard og høyest sysselsetting, landet med de beste velferdsordningene og det best organiserte arbeidsliv. Det bærer rake veien til Norge.

Det gjelder bare å holde godt til høyre, så de ikke kolliderer med nordmenn på vei til Spania. Stein Ørnhøi er en god Peer Gynt. Det gjelder å være seg selv nok. Jeg vil heller bruke et utsagn fra fildelingsdebatten: Dele-ikke-stjele".

Men når Ørnhøi og vi andre blir skikkelig gamle og pleietrengende, kan det godt hende vi skjenker en vennlig tanke til den polske, baltiske eller rumenske pleieren som gidder å vaske oss i rumpa. Fordi det ikke vil være nok Ola og Kari Nordmann til å gjøre det.

Ørnhøi avlegger også falske ayslsøkerne en visitt. Det er jo et aktuelt tema også for andre. Nå har antisnillisme-kameratene i Ap; duoen Gerhardsen-Bøhler foreslått internering. Selv om det ble avvist da Høyre foreslo det for noen måneder siden. Men nå er det valgkamp.

Garanti eller politikk

Norske politikere vet at velgerne har så lite tiltro til dem at når de virkelig skal vise at de er til å stole på, utsteder de garantier. Som i praksis ikke viser seg å være verdt noe som helst. Og så sitter de der og lurer på hvorfor de scorer lavt på tillitsskalaen.

Jeg har stor forståelse for at noen partier har problemer med å samarbeide. I alle fall om man skal ta utspill og partiprogrammene som utgangspunkt. Det var nok også utgangspunktet for mange i SV da de bestemte seg for å gå i regjering. Sosialisme, freds-, miljø- og anti-Nato-partiet. Men de fant frem til statsrådslimousinene. Og likte det godt. Så godt at mange prinsipper ble lagt på vent.

Det er mulig at jeg ikke har forstått den indre kjernen i politikk-løken. Jeg trodde det var å utøve makt. Å få gjennomslag for sine saker. Om ikke alle; så de viktigste. Gjennomslag får man best i posisjon. Man skal ha flaks for å oppnå det samme i opposisjon. "Politik er att vilja" sa maktpolitikeren Olof Palme.

Det er mulig å ha stor forståelse for at mange er skeptiske til utspills- og snu-kappa-etter-vinden-partiet Frp. Men Frp ville få problem med sine hjertesaker i posisjon som SV har fått. Selv om Frp er betydelig større. Det ville sikkert bidratt til noen protestaksjoner på asfalten foran Stortinget, men det er vel ingen partier i landet som er så tilpasningsdyktige som Frp.

Men Siv Jensen har også skrevet under på garanti. Kanskje Siv innser det det mange tror. "Magien" forsvinner når man kommer under ansvarlighetens stekende sol. Og at baksetet i en limousin ikke er for folk flest.

Steile fronter og politiske garantier kan altså forhindre at det blir en borgerlig regjering som kan ha flertall i folket. Fordi noen partier avviser et bredt ikke-sosialitisk alternativ uten at man har satt seg ned for å sondere en mulig regjeringsplattform. Man kan bli straffet for mindre enn det.

Selv velger jeg å tro at Sponheim og andre garantister har lest sin Machiavelli:

Enhver innser det prisverdige ved en sanndruelig fyrste som levet et helstøpt liv uten noen form for snedigheter. Likevel har vi i vår egen tid sett at de fyrster er kommet langt som ikke er gått av veien for å lyve og på snedig vis lure folk. Til syvende og sist har de på dette vis overgått de ærlige og aktverdige.

Og i tillegg til dette:

En klok fyrste verken må eller kan være ordholden når dette ikke vil tjene ham eller når forutsetningene for et løfte ikke lenger er til stede. Det ville ikke vært noen god regel dersom menneskene bare var gode. Men menneskene er skrøpelige og vl selv aldri holde de løfter de har gitt deg. Og da kan heller ikke du gjøre det samme overfor dem.

Kan man håpe at det i neste valg blir gitt garantier om ikke å gi garantier.