Vox leser fredagslyrikk -Halvor Roll

Ingen fredagskveld uten et lite dikt. Jeg falt for denne hverdagsstemning som kanskje ikke er ukjent for noen hver. Halvor Roll skildrer stemningen ved et middagsbord nær deg.

Stormen

Middagsbordet
fyker opp til storm.
Du saler fornærmelsens tiger
og støper ansiktet i gråstein.
Øynene pisker luften
som en haglskur.

Det er ingen skam å snu

Vi merker at valgkampen er i gang. En streik, selv om det er i private barnehager, er ingen god valgkampsak for regjeringen. Debatten gikk høyt og lavt. Ikke minst i bloggosfæren.

I dag meldte regjeringen om helomvendingen. Men det er en litt merkelig pressemelding som ligger ute hos regjeringen.no

-Full likeverdig behandling for private barnehager er noe jeg hele tiden har ønsket å få i stand. Jeg er derfor glad for at det foreligger en løsning for de økonomiske konsekvensene slik at vi kan få dette til. Halvparten av barnehagebarna går i ikke-kommunale barnehager og det er viktig å sikre de økonomiske rammene for at de skal ha et like godt tilbud som andre.

Private barnehager vil få like god finansiering som offentlige barnehager. Det slås nå fast i lovs form. Les mer her.

Når du trykker på linken, så havner du hos Arbeiderpartiets hjemmesider. Der man kan få mer informasjon. Er dette helt ryddig?

Man skulle nesten tro at Gunn Karin Gjul har tatt over jobben til Bård Vegar. Det er grenser for selvutslettende beskjedenhet. Eller vil han ikke kobles mot private løsninger?

Oppdatert 27.05 kl. 1940: Nå har departemenetet endret siden slik at de har lagt linker til alle regjeringspartiene. Men nå havner du hos SV uansett hvilken link du bruker. Bård Vegar strikes back.

n'Haakon

Foto: Dagbladet


Golda Meir sa før stortingsvalget i 1961 at "I Norge holdes det ikke valg, men gjenvalg". Det var en presis beskrivelse av Arbeiderpartiets innflytelse i etterkrigsperioden. Det tror jeg i stor grad skyldes Haakon Lie.

I dag blir de store ordene hentet frem. Jeg skal ikke forsøke å overgå dem, men selv en liberalkonservativ har sterke minner knyttet til Haakon Lie.

Jeg har har hatt stor interesse for politikk i mer enn 35 år. Da er det umulig å ikke ha et forhold til Haakon Lie. Selv om mitt politiske ståsted var et annet, har han fascinert meg. En slik politisk kraft er det nesten ikke mulig å finne.

Han var partiets lyttepost hos den jevne mann og kvinne og sørget for at deres synspunkter ble hørt og formidlet inn i partiledelsen. Han var den sterke forkjemper for NATO. Han kjempet mot diktaturer både på venstre og høyre side. Og han var USAs beste venn. Selv om det røynet på de senere år.

Men det var også andre og mer kontroversielle sider ved Haakon Lie. Hans temperament. Hans manglende evne til å akseptere andres synspunkter. Og ikke minst hans overvåkning av de som hadde avvikende syn. Spesielt kommunistene. Men vi må også sette det inn i en annen tidsramme. Uten at det er en unnskyldning, men forklaring.

Jeg har lest alle hans memoarer. For 14 dager siden hentet jeg frem igjen "Slik jeg ser det nå". Skrevet av Hilde Harbo og Hans Olav Lahlum. Man er nødt til å bli imponert over en person som i sitt 104. år fortsatt hadde den klare tankes kraft.

I kveld sitter jeg og leser i hans egen "Slik jeg ser det." En bok som gav en åpen og innsiktsfull adgang til Arbeiderpartiet etter krigen. Og der n'Haakon sa klart fra hvordan partiet burde utvikles. Og der han sier:

"Det er bare en eneste sykdom som kan knekke Arbeider-partiet som den førende kraft i norsk samfunnsliv, og det er unnfallenhet og mangel på vilje til å sto opp og slåss for det som er sant og rett. Den mangelsykdommen har fått bre seg litt for lenge. De som vil lege partiet er de som vil følge Winston Churchills ord om at det finnes bare èn holdning som duger, den nemlig å gjøre det rette og ikke være redd for å si hva en tror er det rette."

Personlig gledet jeg meg over hans sterke engasjement for de svakeste. De narkomane bl. a. De som i følge ham, satt nederst ved bordet. Han fikk sitt barnebarn til å trille ham rundt på Plata. Han snakket med de narkomane og fikk slik førstehånds-kunnskap om deres situasjon. Det gav han klar beskjed om oppover i systemet.

Vi hadde nok ikke mye felles. Bortsett fra at både han og jeg hadde/har Economist som "husbibel", slik han selv formulerte det i biografien.

Stein Bjørlo har forøvrig skrevet et meget godt portrett av Haakon Lie som kan anbefales: Et bål av vilje Et bål som sluknet i dag. Men flammene vil nok varme mange utover partiet lenge.

Og NRK kan nå ta frem igjen nekrologen de publiserte litt i forkant.

I pressen øvrig:

Dagbladet:
En av de siste pionerene
Den siste i kvartetten er borte
Glad vi ble forsont

VG:
Han viet sitt liv til arbeiderbevegelsen
En av de mest betydningsfulle nordmenn i det 20. århundre

Dagsavisen:
Bålet som sluknet

Blogg:
Jarle Petterson: En stor politiker har gått bort

Svovelpredikant Erik Solheim

Erik Solheim har innsett at det ikke nytter med å be Ola og Kari Nordmann om å legge om sin livsstil. Vi tar ikke klimatrusselen alvorlig nok. Så derfor tar miljøvernministeren i bruk Bibelen og Det gamle testamentet. I en appell i den økumeniske gudstjenesten i Maridalen i dag luktet det svovel av hans besvergelser:

Advarer. Erik Solheim kom med en miljøappell til slutt. Han brukte Bibelens historier om flom og gresshoppesvermer som tegn på hva klimaendringene kan føre til. Han mener at Det gamle testamente kan leses som hva som vil skje med klimaet på kloden.

Man nekter seg ikke noe.

Nå vet jeg ikke om Solheim har reflektert noe over hvorfor Ola og Kari ikke hører nok på myndighetene. Kan det ha sammenheng med at de rødgrønne bryter ett av de sentrale løftene fra Soria-Moria?

Hva sier så noen av venstresidens egne?

Anders Heger skriver i Dagsavisen under tittelen Eventyrpolitikk bl. a.:

Men langt mer alvorlig enn at de «rødgrønne» forholder seg til sitt program og egne løfter som om det var et stykke surrealistisk litteratur, er jo hva de faktisk gjør. Saken er at vi sitter med den relativt sett rikeste regjeringen ikke bare i norgeshistorien, men antakeligvis i verdenshistorien. En regjering så velhavende at den kan gjøre omtrent hva den vil.

Denne rikdommen skyldes én, og bare én, ting: At vi, så raskt og mye vi klarer, forer jorden med en skadelig gift. Vi eksporterer klimavarme og blir supermilliardærer på det. Vi er klodens store CO2-pushere. Og hva bruker vi overskuddet til? Den store satsingen, som våre - haha – «rød(!)-grønne(!!)» ledere er usedvanlig stolte av, er et løfte om økt satsing på veibygging. Det vil si å massere biltrafikken.

Og politisk kommentator i samme avis; Hege Ulstein har følgende salve:

Regjeringens tredje virkemiddel i klimapolitikken er at du og jeg skal ansvarliggjøres og nødes til å «ta et tak» for klimaet. Altså: Jens setter ny personlig i rekord i å dele ut letekonsesjoner til oljeselskapene. Du oppfordres til å ta færre lange flyturer. Jens ordner kvotekjøp fra tvilsomme prosjekter i Kina. Du blir bedt om å skaffe deg sparedusj. Jens bygger ut Goliat. Du kildesorterer plast. Jens utvinner oljesand. Du sykler til jobben.

Hvorfor skal vi gidde? Det er nesten så man får lyst til å kjøre SUV og installere oljefyr på pur f. Erik Solheim er minst like frustrert. SV har – i likhet med Venstre – et bankende hjerte for miljøet generelt og klimaet spesielt. Problemet er at begge disse partiene regjerer enten med Ap eller Høyre. Da blir klimapolitikken deretter.

Inntil ett av disse to partiene tar til vettet har det like liten klimaeffekt å bytte regjering som å bytte til sparepærer.

Så da er det forståelig at Solheim tyr til bibelen for å skremme oss til action. Men om han leste litt mer i GT, så vil han også finne følgende hos Forkynneren kap5, vers3-6.

Når du gir Gud et løfte, dryg da ikke med å oppfylle det. For han bryr seg ikke om dårer. Gjør det du lover! Det er bedre at du ikke gir noe løfte enn at du lover og ikke holder ord. La ikke munnen føre skyld over deg, og si ikke til Guds sendebud: «Jeg gjorde det av vanvare.» Hvorfor vil du gjøre Gud harm med det du sier, så han ødelegger det du har gjort?

Bore-aktuelt har også gjort en grundig gjennomgang av de rød-grønnes? klimapolitikk. Og han nok også bedre kontakter i de bibelske kretser enn jeg har.

Oppdatert: Har Frp vært på besøk? Både heading og bibelsitat er å finne igjen på Frps hjemmesider.

Ja til aktiv dødshjelp

Mitt ja til aktiv dødshjelp eller eutanasi har ingen sammenheng med Frps vedtak på landsmøtet i helgen. Det er et standpunkt jeg har tvilt meg frem til, over tid. Frp skal imidlertid ha ros for at de tar et klart standpunkt og starter en debatt. En debatt som forsåvidt ikke er ny, men som stort sett har forekommet i andre og i de profesjonale rom.

For meg er det en meget tynn, men dog eksisterende grense mellom eutanasi og terminal sedering. Det er definisjonsmessige forskjeller, men jeg tror at de praktiske grensene noen ganger er flytende.

At det strider mot en kristen oppfatning å "leke Gud" har jeg en viss forståelse, men ikke all verdens respekt for. Politikere i Krf som har gått sterkt ut mot aktiv dødshjelp, har for lengst i gavnet akseptert selvbestemt abort. De har gått inn for kriger (Natos angrep på Balkan) og støtter Israels krig i Gaza. Så livets ukrenkelighet og verdi er ikke absolutt i den realpolitiske verden som Krf befinner seg i. Jeg ser at det finnes svakheter i denne argumentasjonen opp mot aktiv dødshjelp, men dette bør være dilemmaer for de mest kristne av oss.

Det er ærefullt å dø i en krig, men ikke å for egen hånd. Eller å bli assistert til det.

Jeg har sans for mange argumentene til Thor Bjarne Bore, men hans påstand om livets hellighet og uangripelighet er jeg uenig i. Selv et samfunn som vårt, som er tuftet på en kristen tradisjon, bryter mot denne helligheten og uangripeligheten, daglig.

Jeg ser også betenkelighetene om at eutanasi kan bli et press og føles som en plikt, fremfor et valg.

Jeg reagerer imidlertid på politikeres hykleri når det kommer til aktiv dødshjelp. De samme politikere toer sine hender når det ser snakk om en passiv dødshjelp som kort kan kokes ned til: Prioritering.

Daglig overlater våre politikere til helsepersonell å prioritere hvem som skal dø og hvem som skal leve. Den medisinsk-teknologiske utvikling bidrar til at grensene mellom liv og død flyttes kontinuerlig. I dette inngår også at kostnadene ved utviklingen bidrar til at vi ikke kan hjelpe alle. Derfor må vi velge. Dvs. politikerne toer sine hender og overlater til helsevesenet å velge. En kreftbehandling som kan koste millioner, men redde et ungt liv, må veies opp mot å forlenge livet til tre syttiåringer. For å forenkle det, om enn noe banalt.

Når samfunnet sier nei til det unge livet, kan det være at foreldrene betaler selv for å få behandling. De som ikke har råd, har ikke noe valg.

For når helsevesenet har brukt opp pengene, sier politikerne at budsjettene må holdes. Det innebærer at noen må dø, for å sette det på spissen. Men politikerne vil ikke sette grensene. Feighet, kalles det.

Kombinasjonen av medisinsk-teknologisk utvikling og en økende eldrebølge, kommer til å bringe denne debatten på banen igjen. Vi kommer rett og slett ikke til å ha økonomi til å hjelpe alle. Dette er en utvikling vi lukker øynene for. Det er jo så langt frem... La oss stikke hodene dypt ned i sanden.

Man prioriterer også når eldre mennesker overlates til en institusjon for å visne bort. "Jeg har aldri sagt at det skal skinne av eldreomsorgen" er Stoltenbergs forsvar. Jeg tror eldreomsorgen er i en så dårlig forfatning at mange mennesker heller ønsker en rask avslutning på livet, fremfor et liv i uverdighet på en institusjon.

Derfor ser vi at selvmordsraten blant eldre øker. En ting er den offisielle. Mørketallene er nok større en vi liker å innrømme.

Det problematiske ved mitt standpunkt er at noen må utføre den aktive handlingen om å avslutte mitt liv. Og jeg har stor respekt for helsepersonellet som reserverer seg mot dette.

Jeg har ikke noe stort ønske om å "leke Gud". Men jeg tror mer på et livet før døden, enn livet etter. Og som jeg har stor innflytelse på hvordan jeg lever dette livet, vil jeg ha en innflytelse på hvordan det bør avsluttes. Mange av oss driver sannsynligvis "aktiv dødshjelp" på oss selv, gjennom måten vi nyter livet og livets gleder på. Vi spiser feil mat, røyker for mye, trimmer for lite og drikker med begge hendene. Noen av oss.

Jeg vil ikke seigpines og tortureres av mine egne smerter, dersom det bare er for å forlenge livet med uker eller måneder. Om jeg skulle bli skadet i en ulykke, vil jeg ikke ligge som en grønnsak uten utsikter til et verdig liv. Det strider mot min oppfatning av et verdig liv.

Oppdatert 24.05 kl. 1557:

Jeg registrerer at Høyre synes det er et beklagelig vedtak Frp har gjort. I så fall er Høyre i utakt med sine velgere. I en meningsmåling utført for Foreningen Retten til en verdig død, viser at 78% av Høyres velgere og 77% av Frps velgere er enig i aktiv dødshjelp. Blant Ap og SVs velgere er det 70%. Jeg anbefaler forøvrig organisasjonens hjemmeside: livstestament.org for mer informasjon om temaet.

Vox leser fredagslyrikk - Kjerringa mot strømmen

Siv Jensen holdt en god landsmøtetale i dag. God fordi den var helt uten drittkasting på politiske motstandere og fordi hun hyllet sterke kvinner. Jeg skal følge opp og hylle den som kanskje er den sterkeste av dem alle. En som passer godt inn hos Frp. En individualist, amazone og heltinne. The one and only: Kjerringa mot strømmen. Her i Andrè Bjerkes ordprakt.

Kjerringa mot strømmen

I denne tid da frihet aktes lite,
kan det for nordmenn være godt å vite

at vi har fostret her på hjemlig mark
en frihetshelgen, større enn Jeanne d'Arc.

Hun var av dem hvis nese det er ben i,
for hun var født prinsipielt uenig.

Hun har - fordi hun var så vrang og vrien -
fått evig plass i folkepoesien.

Og sjelden var en dame som fikk plass i
et eventyr, så eventyrlig trassig!

Hun lot seg ikke engang overmanne
da hun ble holdt med hodet under vannet.

Da var det bare stemmen vannet kvalte.
For hun stakk hånden opp. Og hånden talte!

To fingre dannet klippende en saks.
Så drev hun opp mot strømmen som en laks.

Og over fossen lå hun samme aften
i suveren protest mot tyngdekraften.

Hun holdt på sitt. Hun var den bedre del
av det vi kaller Norges folkesjel.

Hun er vår adel, hun er frihetsdrømmen
hvis norske navn er: Kjerringa mot strømmen.

Hun er av dem jeg gjerne skulle kjenne.
Det beste i oss er i slekt med henne.

SV forsøker å knekke Frp-koder?

Fremskrittspartiet er samlet til landsmøte. Og det er tydelig at man i SV tar Frp på største alvor. Selv om man forsøker med latterliggjøring og skremsler, virker det mer som alvoret ligger under. I to bloggposter (den ene også som kommentar i Dagsavisen) gyver nestleder Audun Lysbakken løs på partiet.

Den første er så kort at jeg gjengir den i sin helhet:

Hvem er egentlig bærere av “norske” verdier, og hvem har et middelaldersk syn på likestilling og liberale rettigheter? Fremskrittspartiet snakker ofte om at muslimer ikke har et moderne verdisyn, og derfor ikke passer inn i Norge. Det samme har Dansk Folkeparti sagt i Danmark. Derfor er det ganske morsomt å se på en undersøkelse som nettopp ble gjort for Danmarks Radio.

Undersøkelsen viser at Dansk Folkeparti sine velgere i en rekke spørsmål er mer patriarkalske og autoritære enn landets muslimer. De minst “danske” verdiene, etter partiets egen definisjon, har de selv. For eksempel synes 40 prosent av DFs velgere at det er akseptabelt å gi sine barn en lusing. Bare 13 prosent av den danske befolkningen som helhet synes det samme. Og blant muslimene? Syv prosent…

Hvem tror du Fremskrittspartiet ligner mest på? Dansk Folkeparti eller danske muslimer?

Det eneste som er "morsomt" er at Audun Lysbakken enten ikke har lest undersøkelsen, eller satser på at hans lesere ikke har gjort det.

Det er mulig at DFs velgere og for den saks skyld Frps velger har et syn på enkelte samfunnsområder som i tråd med muslimers.

Nå er jo ikke det ukjent for SV at deres velgere har et annet syn enn partiet. 80% av Lysbakkens velgere er for NATO. SV er mot. Nesten 50% av SVs velgere er for norske soldater i Afghanistan. SV og Lysbakken er mot.

Men det er noen områder i undersøkelsen som blant annet handler om "liberale verdier" som jeg er helt sikkert på at de ikke deler. Og som kanskje er grunnen til at Frp har en så stor oppslutning som de har. Disse synspunktene har Lysbakken selvsagt utelatt i sitt forsøk på å stille Frp og deres velgere i et dårlig lys. Men i undersøkelsen: Din muslimske nabo finner man også følgende:

20% av danske muslimer mener at Danmark har fortjent det dersom de blir utsatt for terror
6% mener at terror er et akseptabelt middel til å spre et budskap eller protestere
55% mener at homoseksualitet er uakseptabelt.
36% mener at USA selv gjennomførte terrorangrepene 9/11
18% mener at Sharia bør integreres i dansk lov
20% mener at det er akseptabelt å motta sosiale ytelser man ikke har krav på.
64% mener at ytringsfriheten bør innskrenkes i visse tilfeller
80% mener at det burde være forbudt å offentliggjøre Muhammed-tegningene
54% mener at det bør være forbudt å kritisere religion

Det var dette med de "liberale verdier" da.

Det er dette "folk flest" er engstelig for, men som Lysbakken gjør et dårlig forsøk på å harsellere med. Det er derfor mange av disse stemmer Frp. Fordi de mener at SV ikke tar deres frykt på alvor. Fortsatt har man ikke knekt koden.

I sin kommentar "Operasjon Tåke" i Dagsavisen, tar en furten Lysbakken et oppgjør med Frp fordi de har stjålet SVs klær mens de bader i regjeringsbassenget. Et av de få der man kan ta seg vann over hodet.

Han har et aldri så lite poeng med at Frp ikke alltid er så nøye med å sjekke partiprogrammet når de uttaler seg. Det skal han ha. Men jeg er litt usikker på om det er en egen øvelse bare for Frp.

Men han er sur fordi Frp går inn for en likelønnspott. Siden de har vært i mot siden 1995, så skal de værsågod være mot nå også. Det er SVs sak. Men som de ikke får gjennomslag for i regjering.

Nå har Frp-ledelsen skjønt at de er kraftig på kollisjonskurs med folk flest i spørsmålet om sykelønn. Ekte liberalister vil naturligvis kutte i sykelønnen.

Nå har vel Lysbakkens sengekamerat i regjeringen, Ap vært inne på samme tanke ved et par anledninger. Uten at noen vil kalle dem liberalister av den grunn.

Operasjon Tåke avslører et parti som er villig til å si hva som helst for å få stemmer. Men all verdens politiske røykmaskiner kan ikke skjule at programmet som vedtas i helgen er programmet til et ytterliggående høyreparti. Det er et slikt parti som vil stige fram fra tåken hvis høyresiden vinner valget.

Det er noe kjent med partier som er villig til å si hva som helst for å få stemmer. Men som når de kommer i posisjon løper fra løftene. Eller svelger kameler til tungen blir stor og ullen. Som skal avskaffe fattigdom med et pennestrøk. Som er mot kapitalismen og markedskreftene, men som løper til børsen med sparepengene våre. Helst så mye som mulig. Eller minne om regjeringens klimapolitikk, eller Erik Solheims forsøk på å "styre" Statoil?

Men siden partiet ikke følger partiprogrammet sitt, så er de kanskje ikke så farlige allikevel?

Jeg tror mange velgere har gjennomskuet SVs retorikk. Og funnet at på dette området har ikke FrP noe å lære av SV. Lysbakken gjør jobben enklere for Siv Jensen. I sitt forsøk på å knekke FrP-kodene viser han sin avsky for mange velgere som man skulle tro ville høre hjemme i SV. Men det er kanskje gode grunner til at SV ikke har større oppslutning?

Jeg synes Hege Ulstein har forstått dette langt bedre.

Det er lenge til valget

For Kristin-effekt: Klikk på den for større versjon.


Det er under 4 måneder til stortingsvalget. Men bare for å minne om at det er langt fra mai til valg, så kan denne illustrasjonen vise at mye kan skje. Eller rettere sagt at meningsmålingene ikke helt fanger partienes oppslutning. Så kan jo de som gidder å kommentere enkeltmålinger være advart.

Venstre økte oppslutningen nesten 1,5 gang, mens SVs omtrent ble halvert. Blir det tilsvarende utslag i år? Og i hvilke partier kommer de?

Kilde: Bernt Aardals hjemmeside


Jeg minner om kåringen av Norges beste politiske blogg. Du kan avgi stemme hos Svein Tore Marthinsen. Du kan stemme på meg om du føler for det, eller for en av de andre, om du mener det er et bedre alternativ. Men stem!

Kurs i statlig eierskap

I dag kl. 1130 starter et kurs i hvordan man ikke utøver statlig eierskap. Det er kontroll og konstitusjonskomitèen som inviterer. Blant foredragsholderne finner vi nærings- og handelsminister Sylvia Brustad og tidligere næringsminister Dag Terje Andersen.

Det har rent mye vann i havet siden Dag Terje Andersen stolt poserte sammen Kjell Inge Røkke og Marcus Wallenberg, i 2007. Han hadde utvist stor handlekraft og kjøpt aksjer for 4,8 mrd. i det som den gang var Aker Kværner. Handlekraften var dessverre kombinert med stor inkompetanse. Derfor fikk vi Aker-saken. Se forøvrig fra pressekonferansen i 2007 her.

I går fikk vi en evaluering av avtalen, foretatt av 4 kompetente jus-professorer med selskapsrett som spesiale. Det var ikke god lesning for statsråden.

Harald Stanghelle har en bra kommentar i Aftenposten i dag og stiller spørsmålet mange av oss har undret på: Hvorfor gjorde Jens Stoltenberg og Sylvia Brustad knefall for Kjell Inge Røkke. Hvordan kan en industrileder stille statsminister og næringsminister i største forlegenhet og komme unna med det. Vet Røkke noe han ikke burde vite? Noe som ikke bør komme velgerne til kunnskap?

Eller var det payback-time etter at Jens Stoltenberg satte foten ned for Røkkes oljedrøm?

At Berit Kjøll i dag trekker seg fra Aker Holdings styre er en naturlig konsekvens av ikke å ha gjort jobben sin.

Men realpolitisk endrer ikke dagens høring på noe som helst. Sylvia Brustad blir sittende, dog noe skadeskutt og brannskadet etter grillingen. Det samme gjør Dag Terje Andersen. Men det gror fort. Slike ministre vil tydeligvis Norge ha. Eller?

Men uansett så er en høring som kun går ut på å sine politiske motstander til å se mest mulig inkompentent ut, lite verdifull. Men om man klarer å lære noe av det, slik at staten kommer bedre ut av fremtidige avtaler, så er jeg mer fornøyd.

Under teppet

Nå skal det ryddes i hovedstaden. Politimester Gjengedal skal iverksette rydding av narkomiljøene. En garantert suksess kan ikke gjentas for ofte.

Da jeg flyttet til Tig(g)erstaden på 70-tallet hadde det såvidt etablert seg et miljø i Slottsparken, nærmere bestemt på Nisseberget.

Dette ble så populært blant noen og upopulært blant andre at det måtte flyttes. Så nære konge og statsråd, kunne vi jo ikke ha slike folk.

Så da ble samfunnets utstøtte drevet ned over Karl Johan til en stopp på Egertorget. Men der ble problemet også alt for synlig. Og dessuten var det litt for nære Stortinget. Så det måtte flyttes. Så Plata ble neste holdeplass. I tillegg har vi også fått et "miljø" langs Akerselva.

Og hver gang man har skjøvet "problemet" foran seg, så har det ikke vært måte på hvilke lovnader som har kommet. Om hvilken omsorg vi skulle vise for våre svakeste. Prat er gratis. Handling koster.

Men når de narkomane blir for ubehagelig synlig for våre politikere og øvrige myndighetspersoner, da må det handles. Og inkompetanse og stor handlekraft gir sjelden gode løsninger. Det er ikke så mange år siden Guardian utropte Oslo til en Europas verste narkobyer. Stasjonssjef Kåre Stølen foreslo å flytte de narkomane til Eidsvolls plass foran Stortinget, slik at problemet ble skikkelig synlig for våre folkevalgte. Det var ikke akkurat populært.

Men problemet skal ikke være synlig lenger. Da ekisterer det liksom ikke. Slik ordnet vi også opp i prostitusjonsmiljøet. Ute av øye - ute av sinn. Når de prostituerte ble for synlige og påtrengende (spesielt overfor stortingsrepresentanter) så ble det til slutt forbudt.

Denne gangen var det heller ikke noe problem med oppfølging av de prostituerte. Det var jo ikke de som skulle rammes, trodde (og mente) våre politikere. Men igjen er det mer ord enn handling. Er det rart at horene forlanger sluttpakke? Mens SU gir oss en leksjon i politisk naivitet eller forakt? Jeg er en smule usikker hva de mente.

Men la oss for all del fortsette vår suksessfulle politikk på rusområdet. 40 års gjentatt "krig" har jo løst problemene. Vi har fulgt en politikk som ble etablert da Karl Evang var helsedirektør. Og da frykt og straff var drivkreftene bak politikken. De samme drivkreftene som i dag. Og hvis du ikke slutter å kjøpe hasj, kan vi jo ta barna fra deg. Når sa vi det til en pol-kunde sist? (Og før dere stormer til tastaturet: Jeg vet at alkohol er en lovlig vare og at hasj er det ikke. Takk)

Mens andre land innser at krigen ikke er mulig å vinne på den måten den føres i dag, fortsetter vi. Portugal avkriminaliserte narkotikabruk i 2000. De angrer ikke. Og resultatene er interessante. I England har man også sett på andre løsninger.

Det er valgår i år og de sterke velgergruppene og regjeringens sponsorer får sine krav oppfylt. Da jeg i et forsøk på å være morsom, kommenterte en twitter-melding om at LO hadde fått oppfylt sine 58 krav, kom det sporenstreks korrigering fra statssekretær Torbjørn Eriksen ved SMK:

@voxpopulinor ikke i mål på ammefri med lønn, ingen tvil om at øvrige 57 løfter til fagbevegelsen er innfridd

Tenk om han hadde sagt det samme om alle løftene til våre narkomane. Men de sitter ikke en gang nederst ved bordet. Der er det ikke plass til dem. De har ingen sterk fagorganisasjon i ryggen som kan diktere sine betingelser til regjeringen. De utgjør ikke noen attraktiv velgergruppe. I den grad de stemmer i det hele tatt. Så derfor kommer det ingen skryteliste fra SMK.

I Norge skal vi fortsette som før. Nulltoleranse. Frykt. Og straff. Det virker jo så bra. Og når det ikke virker så rydder vi bare litt. Og feier problemet under teppet. Og når vi snubler i teppet, flytter vi bare litt på "problemet".

Farmor Gun

I Sverige fikk man i forbindelse med FRA-loven det som er kalt bloggbävningen. En massiv bloggstorm mot politikerne. Og som bidro til at deler av innholdet i loven ble endret.

En av de som har vært svært aktiv er Gun Svensson. En tøff svensk dame på 72 år. I den svenske bloggosfæren bedre kjent som Farmor Gun. Hun er også en av deltagerne i riksdagssvar.se, et nettsted som et ti-talls bloggere står bak. Yngstemann er 22 år. Gun er den eldste. DN.se har intervjuet Gun. Og det er anbefalt lesning.

- Jag har landat i en humanistisk livshållning och en socialliberal ståndpunkt i politiken. Men det är svårt att hitta ett parti som tar demokratin på allvar. Vi är många som känner oss vilsna, säger Gun.

Når det gjelder nettet og telekommunikasjon, så tror jeg det er flere som føler som Gun. Denne blogger inklusiv.

- Jag bestämde mig för att vi måste ha mänskliga rättigheter och få vara medborgare när vi är på nätet. Jag utgick från nätet, och kom fram till att det är inget internet om vi ska ha olika regler i olika länder. Så övervann jag mitt motstånd mot överstatlighet.

Jeg har funnet meg en svensk sjelsfrende som er opptatt av saker som også engasjerer meg. Så jeg blir fast leser.

Når man leser bloggen hennes skulle man ikke tro at det er autodidakt menneske som skriver. Hun er langt mer reflektert enn mange akademikere.

Jeg synes det er fint at flere "godt voksne" finner veien til bloggsfæren. Her hjemme leser jeg fast to av dem. Bore-aktuelt og Oddbjørn Evenshaug. De har en yrkes- og livserfaring som bidrar til nye vinklinger.

I gapestokken til Bergens Tidende

I Bergen kan man kødde med mye. Men ikke med Brann. Så nå har byens hovedorgan Bergens Tidende lyst casuals i brann. Fordi de sverter lagets rykte med sin oppførsel. Og får støtte fra lagets supportere.

Derfor rykker redaktørsheriff Trine Eilertsen ut. Nå skal uvesenet til livs. Hun har slått opp sin "wantedplakat" i lederspaltene. Overskriften: Trist, pinlig, farlig dekker godt hva jeg føler for denne bergenske selvtekt:

I BT HAR VI diskutert saken, og vi har kommet til at BT ikke skal beskytte pøbler som dere. Vi kommer ikke lenger til å sladde bilder av dere i aksjon. Vi mener det har offentlighetens interesse å se hvem dere er, slik at folk, skikkelige supportere og fotballarrangører kan beskytte seg selv mot dere så godt som mulig. Vi vil løpende vurdere å offentliggjøre navn og bilde på de av dere som gjentatte ganger blir pågrepet og straffeforfulgt for den typen offentlig vold. Det dere driver med kan i verste fall skade uskyldige mennesker, og her finnes vår begrunnelse for å fortelle hvem dere er.

Jeg går ut fra at dette er vurdert nøye i forhold til Vær varsom-plakaten og at det gjennomføres på prinsipielt grunnlag?

"I verste fall skade uskyldige mennesker" kan benyttes på de fleste aktiviteter som er på kanten eller over lovkanten.

"Lommemannen" er i høyeste grad kvalifisert for offentliggjøring. Alle som kjører på rødt lys kan "skade uskyldige mennesker". Det samme kan alle pedofile, råkjørere, fyllekjørere, voldtektsutøvere, voldsmenn. Listen kan gjøres tilnærmet uendelig.

Jeg liker voldsutøvelse som casuals utfører, svært dårlig. Selv om de hovedsaklig går løs på andre lags casuals og ikke "uskyldige". Men i Norge har vi politi som tar seg av lovbrytere. Og når disse er arrestert og eventuelt dømt, har pressen mulighet til å publisere navn og bilde. Før det bør de være tilbakeholden. Det er ikke pressens oppgave å innføre gapestokken igjen. Spesielt på et så tynt grunnlag som Eilertsen anfører.

Det er trist at lederen for Presseforbundet, Per Edgar Kokkvold, støtter identifiseringen.

- Jeg har ingen problemer med å følge argumentasjonen fra BT-redaktøren. Pøbelen er et voksende samfunnsproblem, som er en trussel mot det store og viktige supportermiljøet, sier generalsekretær Per Edgar Kokkvold i Norsk Presseforbund (NP) til Aftenposten.no.

Den eneste betenkeligheten han ser, er pøbelens alder:

- Den største bekymringen jeg ser i forhold til fotballpøbler er at de ofte kan være svært unge, sier Kokkvold.

Heldigvis har vi Georg Apenes som er en av de få som evner å tenke litt prinsipielt:

- Risikoen for at uskyldige kan bli hengt ut, er absolutt til stede. Kanskje passerte de bare forbi da bildet ble tatt, sier Apenes, som etterlyser et politisk klarsignal før en så radikal endring av prasis gjennomføres:- Dette er jo redaktørens ansvar, men det er ingen tvil om at offentliggjøring av et bilde også er spredning av personopplysninger, sier Apenes.

Det er en farlig linje BT legger seg på. En avis har sterke virkemidler til disposisjon. Å smøre en mulig uskyldig person ut over førstesiden er en skade som er uopprettelig. At man skal innføre "straffeordninger" på områder som redaktøren ikke liker, er et eksempel på dårlig vurderingsevne. Det ligner ikke Trine Eilertsen, som bør komme på bedre tanker.

Andre som blogger om temaet:

Snorre Valen
Filip Rygg

Dagbladets Magasinet har en interessant artikkel om temaet
Nina Reim har skrevet magisteroppgave om Vålerenga-supportere og casuals

P.S.: Liker du innholdet i bloggen, så kan du stemme på den (eller en annen som du liker bedre) i kåringen av Norges beste politiske blogger.

Vox leser fredagslyrikk - Dagny Tande Lid

Et lite lett maidikt som passer til den lysere årstid. Dagny Tande Lid som for de fleste er kjent som en eminent plantetegner, gir oss:

Hjem fra stevnemøte

Dansende sko
Det er mailys natt.
Bekkene ler i lysegrønn kratt
Og et fivreld flagrer.

Lette små sko
over gras og grus.
Blomstrende krossved. Sovende hus.
Og en gyllen måne.

Stansende sko
ved en hagedør.
Duft av fioler. Frukttrærne snør.
Og en dørlås knepper.

Meningsløse målinger

Det er mulig at noen synes jeg er i overkant masete om dette. Det får stå sin prøve. Men det er altså meningsmålinger jeg tenker på.

Det har gått inflasjon i målingene. Hver måned kommer det 10 stk. At disse kommenteres med det største gravalvor av politiske journalister uten peiling, skal jeg ikke dvele for mye med. Det er verre at politikerne blir med på dumhetene.

Det som bekymrer mer er hvilken troverdighet disse målingene har. Et par eks.:

I april var ytterpunktene for Høyre:

Infact: 17,6%
Norstat: 10,8%

Snittet av 10 målinger:14,0%

I går og i dag har vi fått tre målinger for Venstre:

Opinion: 8,7%
Sentio: 5,8%
Infact: 3,7%

Hvordan i alle dager skal Lars Sponheim si noe fornuftig om dette? Han trenger i alle fall et fleksibelt fikenblad med disse størrelsene.

Når avvikene blir så store, er det på tide at både oppdragsgiver og meningsmåler tar en seriøs runde og sjekker ut om metode og utvalg gjør målingene statistisk signifikante. (Ikke påvirket av tilfeldigheter)

Våre politikere kommenterer villig vekk enkeltmålinger og det blir jo unektelig litt komisk når målingen den ene dagen er 8,7% , 5,8% og 3,7% for ett og samme parti. Også hos enkelte bloggere, blir det unektelig stor komikk, slik som hos Aps komiske Ali.

Jeg synes det bør bli et krav til alle som publiserer meningsmålinger at vi får vite:

Hvilke spørremetoder er brukt
Utvalgsstørrelsen
Feilmarginer (dette finnes det tabeller for gitt utvalget, men det er enklere om det publiseres hver gang)

Men først bør de gå meningsmålingsinstituttene gå en runde med seg selv, før de mister all troverdighet.

For meg har enkeltmålinger null verdi, det er først mulig å se trender når snittmålingene publiseres og jeg kan anbefale to nettsteder for de som er interessert: professor Bernt Aardals hjemmeside og Svein Thore Martinsens blogg.

Anbefalt lesning:

Mediene lurer velgerne
Nyheten om en ikke-nyhet
Påvirkes velgerne av meningsmålinger

Kommentariatets klarsyn

De politiske kommentatorene skal være våre tolker i det politiske landskap. De hentes inn av media for å fortelle Ola og Kari Nordmann hva politikerene egentlig mener.

Som når Sylvia Brustad sier "etter en samlet vurdering", så betyr det at

"Det er 4 måneder igjen til valget. Vi tåler ikke at denne saken ruller lengre. Regjeringen har en dårlig sak, så vi velger å legge oss flate. Og satser på at folket har glemt saken om noen måneder"

Eksemplene kunne vært mange flere.

Torbjørn Røe-Isaksen og Audun Lysbakken gikk til frontalangrep på det de kalte Kommentariatets diktatur:

Kommentariatets diktatur oppstår når kommentatorene skal tolke stadig flere innslag på TV og radio, og til slutt komme med innslagets fasit. Spørsmålene de får er gjerne av typen: «Politisk redaktør Kyrre Nakkim, hva er det Lars Sponheim ønsker å oppnå med dette utspillet?». Og Mini svarer villig vekk, slik at ingen er i tvil om at han har fri tilgang til Lars Sponheims innerste tanker.

Og kommentariatet slo tilbake. Liktærne var mange og ømme. Blant andre hos Arne Strand som kalte det Gammelt oppgulp.

Etter hvert har kommentaren fått en bred plass i avisene og i etermediene. Reportasjens oppgave er å beskrive. Kommentarens jobb er å analysere, forklare og konkludere. Hvem påvirker hva? Hvorfor skjer det som skjer? Hva blir konsekvensene? I en stadig mer uoversiktlig politisk virkelighet er det avgjørende at kompetente kommentatorer stiller slike spørsmål og gir svar.

Dette er interessant. Man forutsetter at det store gross av folket ikke er i stand til å vurdere det de ser og reflektere over det. Kanskje han har rett? Men det gav meg inspirasjon til å ettergå Arne Strand i hans analyser og konklusjoner. Fordi det er så mye å velge i, skal jeg konsentrere det til Aker-saken. Og for all del. Dette er ikke et forsøk på å dukke Arne Strand spesielt. Det kunne vært nesten hvilken som helst kommentator.

Jeg leser Strand med stor interesse. Hans bakgrunn fra både presse og regjering er interessant. Som veskebærer (statssekretær) for Gro på 80-tallet har han gode kontakter og innsikt.

Noen ganger blir jeg forbanna, andre ganger oppgitt, ofte lattermild, men av og til nikkende til en god analyse. I stilen ligner han på en gammel krafthopper. Han som gikk knallhardt ut, høyt over kulen, gikk langt ned i bakken, men landet ikke alltid når han skulle og gikk på trynet.

Vi kan ta det kronologisk:

7. april: Staten lurt trill rundt

Kjell Inge Røkke ble sittende igjen med en pen gevinst. Næringsminister Sylvia Brustad ble sittende med skjegget i postkassa. Slik kunne hun ikke bli sittende lenge. I går gikk det opp for henne at granskningen av affæren ikke kunne overlates til Røkke-folkene. Da risikerte hun å bli rundlurt på nytt. Nå skal et uavhengig utvalg granske saken. Brustad vil til bunns i Røkke-saken før saken trekker henne til bunns.

8. april: Kan ha lurt seg selv

Sylvia Brustad lover at påsken ikke skal stanse granskningen av salget mellom Røkkes Aker og Aker Solutions. Det lover ikke godt for Kjell Inge Røkke. Salget hans henger i en tynn tråd. Har han svin på skogen, vil granskerne fange dem i løpet av kort tid. Næringsministeren er ute etter å nullstille salget og eventuelt inngå en ny avtale. Brustad føler seg lurt. Hvis Røkke er politisk klok, finner han en ordning med staten. Den politiske gjengen han har samlet rundt seg, bør kunne fortelle ham at en næringslivstopp aldri kan vinne en krig med regjeringen.

14. april: Røkkegate:

Denne gangen har Kjell Inge Røkke tatt seg vann over hodet. Salget av fem selskaper fra Aker som Røkke eier, til Aker Solutions som han eier sammen med staten og Wallenberg-sfæren, kan bli hans «Røkkegate». En kamp mot Stoltenberg, Stortinget og Wallenberg kommer Røkke til å tape. Han må bli enig med staten og svenskene om en ny avtale hvis han skal overleve denne krigen.

15. april: Imperiet slår tilbake:

Røkkes krig mot regjeringen er uvirkelig som en science fiction-film. Men i motsetning til «Star Wars» fra 1980-tallet – «Imperiet slår tilbake» – er denne krigen barsk norsk virkelighet med Røkke i rollen som den onde Darth Vader. I filmserien gikk det bra til slutt. Darth Vader måtte bite i gresset. Det tror jeg også Røkke gjør til slutt, men først skal kampen kjempes til the bitter end.

17. april: Kamp på liv og død

Røkkes vei mot Aker-toppen er ikke som Askeladdens vei mot Soria Moria. Veien er strødd med overkjørte næringslivstopper og rasende aksjonærer. Røkke er en mester i å snu seg slik at han selv kommer best ut. Denne gangen kan han ha møtt sin overmann i Jens Stoltenberg. Det vil svi. Ikke bare økonomisk, men også for Røkkes ettermæle.

18. april. Sikter mot høstens valg:

En langvarig krig med Røkke vil bli sett på av velgerne som en svakhet og mangel på handlekraft. Statsminister Stoltenberg bør derfor riste av seg Røkke på en måte som ikke etterlater noen tvil om at staten har fått viljen sin. Det vil være en skandale hvis landets regjering, som står ansvarlig overfor Stortinget, taper en kamp med en privatperson om forvaltningen av folks skattepenger.

23. april. Bøllete oppgjør med Brustad

Dette har nå utviklet seg til et oppgjør mellom Røkke og Brustad. Hvis den kommende uavhengige gjennomgangen viser at Røkke har rett, at han og Aker ikke har gjort noe galt, at salgsprisen er riktig og prosessen juridisk vanntett, går regjeringen på et dramatisk nederlag. Næringsministerens jobb henger da i en tynn tråd.

25. april. Brustad på vikende front:

De fleste trodde at regjeringen og næringsminister Sylvia Brustad ikke kunne tape en krig med en privatperson. Kjell Inge Røkke er riktignok mektig, ja, en av de mektigste i landet, men at han skulle gå seirende ut av det tøffeste oppgjøret mellom politikk og næringsliv på lange tider, det hadde i alle fall ikke jeg trodd. Men det er i ferd med å skje. Salget vil ikke bli nullstilt, slik regjeringen krevde, men prisen blir trolig justert.

12. mai. Røkke seiret på alle fronter:

Vi som av og til kritiserer Røkke for hans tøffe forretningsmetoder – som hovedregel overkjører Røkke sine minoritetsaksjonærer – og som trodde at statsråden hadde noe å fare med, må kanskje tro om igjen i denne saken.

Nå vet jeg av erfaring at det er en risikosport å stole fullt og fast på statsråder og regjeringer. Men at en statsråd til de grader skulle gå seg vill som Brustad gjorde her, er likevel oppsiktsvekkende.

Dette var bare et utvalg sitater. De kunne vært flere og med litt andre vinkler. Men dette er altså en kommentator som daglig i sin spalte i Dagsavisen og ukentlig i radio og TV forteller oss hvordan vi skal tolke og forstå politikken. Strand gikk høyt ut over kulen, men jeg litt usikker på om han har landet ennå. Jeg er vel ikke direkte imponert over svevet.



Bloggposter realtert til Aker-saken:

Julaften kom tidlig i år
Gutteklubben Ugrei
Krim og quiz
Hallo i Aker - i alle kanaler
Total ydmykelse
Som bestilt