Din tanke er fri
Din tanke er fri,
Hvem tror du den finner?
Den flukter forbi,
Slik skygger forsvinner,
Den kan ikke brennes,
Av fiender kjennes
Og slik vil det alltid bli:
Din tanke er fri
Jeg tenker hva mitt ønske bestemmer i
Stillhet blir det til ukjente drømmer
Min tanke og lengsel vil bryte hver stengsel.
Og slik vill det alltid bli:
Min tanke er fri!
og tvinges vi inn bak jernslåttet dører,
Da flykter den vind som tankene fører,
Fordi våre tanker kan rive ned skranker
Og slik vill det alltid bli:
Våre tanker er fri
fredag, januar 30, 2009
Vox leser fredagslyrikk - Din tanke er fri
En liten hilsen til Liv Signe Navarsete i dag. Dama som i følge henne selv har "tvunget AP i kne". Hun kunne funnet en bedre sak enn å innskrenke ytringsfriheten. Egentlig er dagens fredagslyrikk en gammel tysk sang som Alf Cranner har oversatt.
torsdag, januar 29, 2009
Dagens beste innlegg i blasfemidebatten
Debatten om en utvidet rasismeparagraf fortsetter om ikke med samme styrke. Vi har fått en merkelig utvikling, der det ser ut til at minipartiet Sp får gjennomslag for denne innstrammingen. På tross av at det er et flertall mot i Stortinget. Mye tyder på at Ap ikke kommer til å stille sine representanter fritt for å unngå prestisjetap for Sp. Slik fungerer også demokratiet til tider.
På vei til jobben i dag fikk jeg med meg et av de beste innleggene i debatten så langt. I form av morgenkåseriet til Are Kalvø. Noen ganger gjør humor/satire en langt større forskjell enn en kronikk i Aftenposten.
Lytt og nyt.
Tidligere post: Nei til straff for religionskritikk
Skriv under oppropet mot utvidet rasismeparagraf her.
På vei til jobben i dag fikk jeg med meg et av de beste innleggene i debatten så langt. I form av morgenkåseriet til Are Kalvø. Noen ganger gjør humor/satire en langt større forskjell enn en kronikk i Aftenposten.
Lytt og nyt.
Tidligere post: Nei til straff for religionskritikk
Skriv under oppropet mot utvidet rasismeparagraf her.
onsdag, januar 28, 2009
Må Healer-Hanssen gå?
Siden krigen i Midt-Østen, er det vel ingen sak som har engasjert blogge-andedammen mer enn Bjarne Håkon Hanssens flørt med Snåsamannen. Etter en overfladisk gjennomgang, ser det ut til at flertallet mener at han er uskikket til stillingen. Pressen er mer tilbakeholden. Ja, VG er endog krystallklar i sin støtte igårsdagens leder.
Det kan kanskje ha en sammenheng med at det nok er et stort flertall i folket for dette synet. Det gjelder å ikke støte sine lesere.
Personlig tror jeg ikke Healer-Hanssen har tenkt seg godt nok om. Eller forstått rekkevidden av det han driver med. Og siden han kanskje kunne tenkt seg en runde til som statsråd, (ja da, jeg vet at han ikke går for gjenvalg på Stortinget) så visste han nok godt at det store flertallet av folket var på hans side. Sånn sett helt ufarlig altså.
Det jeg synes er kritikkverdig er at han glemmer hvilken autoritet en helseminister tross alt har og hvilken fare det ligger i et slags godkjentstempel på det Snåsamannen driver med. Det finnes flere på dette markedet som kanskje har en høyere sjarlatanfaktor. Det burde Hanssen tenkt på.
Men de som vil sparke ham ut av regjeringen for dette, bør tenke seg litt om. Det innebærer i praksis at ingen som bekjenner seg til kristendommen kan ha et slikt verv. Fordi man da tror på helbredelse ved bønn. Er det noe mindre kontroversielt enn det Joralf Gjerstad gjør?
Det er ikke lenge siden vi hadde Dagfinn Høybråten som helseminister. Meget aktiv i Misjonskirken. Eller pinsevennen Ansgar Gabrielsen. Som også har gått ut med støtte til Hanssen. Begge tror på helbredelse ved bønn. For ikke å glemme ex-statsminister Bondevik.Vel, hadde det bare virket, så kunne jo helsebudsjettene blitt kraftig redusert. Men det gjør det jo ikke.
I en "meningsmåling" som ble gjort i TV2s Holmgang (15. oktoberg 2003), var det faktisk 80% som sa at de trodde på helbredelse ved bønn ! Så jeg tror ikke det blir noe massivt folkekrav om at Healer-Hanssen må gå.
Varme, gode hender derimot. Det virker. Men det er jo ingen overraskelse for de som liker kroppskontakt. Av ulike slag.
Så da gjenstår det å finne en agnostiker eller ateist som helseminister. Eller kanskje det viktigste er å finne en som fungerer. Åkkesom?
Men Bjarne Håkon Hanssen har klart å fjerne fokus fra det som er hans største hodepine. Av et slag som selv ikke Snåsamannen kan helbrede. Et helsevesen mer eller mindre ute av styring. Der køene vokser selv om vi pøser inn stadig merpenger. Vi har passert 100 milliarder og det er ingen bunn i sluket.
Regjeringen v/helseministeren visste at dette kunne bli en stygg sak foran valget, men regisserte det glimrende. Det skal de ha. Hanssen fikk oppnevt samhandlingsutvalget som skulle løse de fleste problemer. Dette skal legge frem sine konklusjoner i april og da kommer Hanssen med sin nye reform. Og reformarbeide tar tid, så alle problemer i helsevesenet som kommer opp i valgkampen skal løses av reformen.
En glimrende strategi. Kritikerne er satt mer eller mindre sjakk matt i hele valgkampen. Media er fullstendig fraværende og har kjøpt Hanssens ønske om fredningstid til reformen får virke. Selv om de fleste problemene vedr. samhandling var adressert for lenge siden og arbeidet burde vært gjort forlengst. Men da hadde ikke regjeringen fått kjøpt seg tid nok.
Dette er en del av arbeidsdagen til Healer-Hanssen som er langt viktigere for de fleste av oss, enn Snåsamannens kolikkhealing. Men vi rekker ikke å stille ham til ansvar for det før valget. Dessverre.
Oppdatert torsdag 29.01: Det blir verre og verre. Nå har snart hele regjeringen gått ut med sine overnaturlige opplevelser. Helga Pedersen blir sinna på forskere som ikke vil akseptere påstandene uten bevis. Men når Olav Gunnar Ballo som lege og påtroppende sjef for Rettsmedisinsk Institutt, tror at bønn stanser blødninger, eller rettere sagt står offentlig frem med det, da begynner det å bli bra.
Den eneste som har vett nok til ikke å kommentere er Jonas Gahr Støre. Snåsamannen skal i en middag med ham ha spådd krigen i Gaza. Det trengte man ikke være synsk for å spå.
Jeg foreslår at man oppretter en statsrådspost for Snåsamannen. Uten portefølje. Desperasjonen for ikke å bli gjenvalgt er større enne jeg trodde.
«Helseministeren må selvsagt få fortelle sin historie om Snåsamannen. Snåsamannen har aldri tatt betalt. Han oppfordrer folk til å gå til fastlege, og til å følge behandlingsoppleggene de er inne i. Vi vet ikke hva Snåsamannen er. Men vi er sikre på at han ikke er en humbugmaker»
Det kan kanskje ha en sammenheng med at det nok er et stort flertall i folket for dette synet. Det gjelder å ikke støte sine lesere.
Personlig tror jeg ikke Healer-Hanssen har tenkt seg godt nok om. Eller forstått rekkevidden av det han driver med. Og siden han kanskje kunne tenkt seg en runde til som statsråd, (ja da, jeg vet at han ikke går for gjenvalg på Stortinget) så visste han nok godt at det store flertallet av folket var på hans side. Sånn sett helt ufarlig altså.
Det jeg synes er kritikkverdig er at han glemmer hvilken autoritet en helseminister tross alt har og hvilken fare det ligger i et slags godkjentstempel på det Snåsamannen driver med. Det finnes flere på dette markedet som kanskje har en høyere sjarlatanfaktor. Det burde Hanssen tenkt på.
Men de som vil sparke ham ut av regjeringen for dette, bør tenke seg litt om. Det innebærer i praksis at ingen som bekjenner seg til kristendommen kan ha et slikt verv. Fordi man da tror på helbredelse ved bønn. Er det noe mindre kontroversielt enn det Joralf Gjerstad gjør?
Det er ikke lenge siden vi hadde Dagfinn Høybråten som helseminister. Meget aktiv i Misjonskirken. Eller pinsevennen Ansgar Gabrielsen. Som også har gått ut med støtte til Hanssen. Begge tror på helbredelse ved bønn. For ikke å glemme ex-statsminister Bondevik.Vel, hadde det bare virket, så kunne jo helsebudsjettene blitt kraftig redusert. Men det gjør det jo ikke.
I en "meningsmåling" som ble gjort i TV2s Holmgang (15. oktoberg 2003), var det faktisk 80% som sa at de trodde på helbredelse ved bønn ! Så jeg tror ikke det blir noe massivt folkekrav om at Healer-Hanssen må gå.
Varme, gode hender derimot. Det virker. Men det er jo ingen overraskelse for de som liker kroppskontakt. Av ulike slag.
Så da gjenstår det å finne en agnostiker eller ateist som helseminister. Eller kanskje det viktigste er å finne en som fungerer. Åkkesom?
Men Bjarne Håkon Hanssen har klart å fjerne fokus fra det som er hans største hodepine. Av et slag som selv ikke Snåsamannen kan helbrede. Et helsevesen mer eller mindre ute av styring. Der køene vokser selv om vi pøser inn stadig merpenger. Vi har passert 100 milliarder og det er ingen bunn i sluket.
Regjeringen v/helseministeren visste at dette kunne bli en stygg sak foran valget, men regisserte det glimrende. Det skal de ha. Hanssen fikk oppnevt samhandlingsutvalget som skulle løse de fleste problemer. Dette skal legge frem sine konklusjoner i april og da kommer Hanssen med sin nye reform. Og reformarbeide tar tid, så alle problemer i helsevesenet som kommer opp i valgkampen skal løses av reformen.
En glimrende strategi. Kritikerne er satt mer eller mindre sjakk matt i hele valgkampen. Media er fullstendig fraværende og har kjøpt Hanssens ønske om fredningstid til reformen får virke. Selv om de fleste problemene vedr. samhandling var adressert for lenge siden og arbeidet burde vært gjort forlengst. Men da hadde ikke regjeringen fått kjøpt seg tid nok.
Dette er en del av arbeidsdagen til Healer-Hanssen som er langt viktigere for de fleste av oss, enn Snåsamannens kolikkhealing. Men vi rekker ikke å stille ham til ansvar for det før valget. Dessverre.
Oppdatert torsdag 29.01: Det blir verre og verre. Nå har snart hele regjeringen gått ut med sine overnaturlige opplevelser. Helga Pedersen blir sinna på forskere som ikke vil akseptere påstandene uten bevis. Men når Olav Gunnar Ballo som lege og påtroppende sjef for Rettsmedisinsk Institutt, tror at bønn stanser blødninger, eller rettere sagt står offentlig frem med det, da begynner det å bli bra.
Den eneste som har vett nok til ikke å kommentere er Jonas Gahr Støre. Snåsamannen skal i en middag med ham ha spådd krigen i Gaza. Det trengte man ikke være synsk for å spå.
Jeg foreslår at man oppretter en statsrådspost for Snåsamannen. Uten portefølje. Desperasjonen for ikke å bli gjenvalgt er større enne jeg trodde.
tirsdag, januar 27, 2009
Krisepakke-taperne
Når staten drysser noen milliarder gavmildt over landet og kaller det krisepakke, så vil det selvsagt finnes noen tapere. I alle fall om vi skal tro VG.
Våre kjære Terra-kommuner oppfatter selv at de kan bli krisepakke-tapere. Fordi de ikke får bruke de frie midlene som de vil Og jeg har stor medfølelse og sympati med dem.
I utgangspunktet har Terra-kommunenes lille feiltrinn på spekulasjonsfronten bidratt til at de fleste er blitt Robek-kommuner. Derfor har fylkesmennene noe å si til hvordan de bruker penger. Og fylkesmannens representant i Sogn og Fjordane synes kanskje at de skal bruke de frie midlene til å betale ned på gjelden, i stedet for å dra i gang nye prosjekt.
Dette faller ikke i god jord hos ordførerne. Frie inntekter skal være frie. Kanskje ville ordfører Kåre Olav Svarstad i Bremanger og Marta Finden Halset i Vik, kjøpt lottokuponger for midlene. Eller satset på børsen; den er jo historisk lav nå. Og så nektes de dette. Skikkelig dårlig gjort, altså.
Men taper? Hvis jeg hadde spilt bort mesteparten av pengene mine på dubiøse investeringer og noen hadde sendt meg en sjekk med beskjed om å betale ned på gjelda mi, så tror jeg ikke "taper" ville vært det første jeg tenkte på.
Våre kjære Terra-kommuner oppfatter selv at de kan bli krisepakke-tapere. Fordi de ikke får bruke de frie midlene som de vil Og jeg har stor medfølelse og sympati med dem.
I utgangspunktet har Terra-kommunenes lille feiltrinn på spekulasjonsfronten bidratt til at de fleste er blitt Robek-kommuner. Derfor har fylkesmennene noe å si til hvordan de bruker penger. Og fylkesmannens representant i Sogn og Fjordane synes kanskje at de skal bruke de frie midlene til å betale ned på gjelden, i stedet for å dra i gang nye prosjekt.
Dette faller ikke i god jord hos ordførerne. Frie inntekter skal være frie. Kanskje ville ordfører Kåre Olav Svarstad i Bremanger og Marta Finden Halset i Vik, kjøpt lottokuponger for midlene. Eller satset på børsen; den er jo historisk lav nå. Og så nektes de dette. Skikkelig dårlig gjort, altså.
Men taper? Hvis jeg hadde spilt bort mesteparten av pengene mine på dubiøse investeringer og noen hadde sendt meg en sjekk med beskjed om å betale ned på gjelda mi, så tror jeg ikke "taper" ville vært det første jeg tenkte på.
mandag, januar 26, 2009
Ekstrem oppussing
Jeg beklager overfor mine faste lesere at kommentarene til "krisepakka" kommer såpass sent. Men jeg følte et aldri så lite behov for å sette meg inn litt inn i detaljene. Det er der djevelen befinner seg. Så jeg måtte lese litt i stortingsprop 37. Men ble ikke så mye klokere. Og fant ikke mange djevler, bortsett fra noen små.
Så i motsetning til mine medbloggere som stort sett hadde oversikten og vurderingene klare kl. 1105, så har jeg sviktet grovt. Unnskyld.
Først og fremst er pakken en gedigen "Ekstrem oppussing". Lobbyistene fra bygg og anlegg fikk meget god uttelling. Nå synes jeg det er ganske fornuftig at man vedlikeholder offentlige bygg. Så det er greitt nok. Det var ingen store overraskelser. Midlene er drysset jevnt og pent ut over landet. Regjeringen er meget godt fornøyd og opposisjonen er relativt misfornøyd. Da ligger nok sannheten et sted i mellom. Om det virker og hvor godt, er ekspertene usikre på.
Man kan diskutere om hvor fornuftig det er å stimulere en bransje som bare for år og måneder siden hadde gullbuksene på. Det finnes noen små byggherrer som enten ble bedt om å ryke og reise direkte eller som fikk et "skambud" på å sette opp et lite tilbygg.
Som sagt er pakken glimrende for bygg og anlegg, men ikke fullt så god for mange andre. Bygg og anlegg har 9% av arbeidsstokken. I tillegg kommer selvsagt de som leverer varer og tjenester til sektoren. Men fortsatt gjenstår det mange bransjer og bedrifter som ikke får særlig drahjelp av pakken.
For de store bedriftene med mange ansatte er problemet først og fremst finansiering. De får ikke finansiert selv gode prosjekter. Men det er valg i år, så regjeringen porsjonerer ut pakkene. Derfor kommer det en bank/finanspakke 9. februar. Og etter 9. februar vil det komme en tiltakspakke så ofte regjeringen har behov for det. For å unngå å tape valget.
Regjeringes aversjon mot skattelette overrasker ikke. Men det er synd. Å fremstille muligheten til å regne underskudd for 2008 og 2009 mot tidligere overskudd, monner lite. Først og fremst fordi det er tak på 5 millioner pr. bedrift. Det er knuslete. Dessuten er det ikke skattelette, men skatteutsettelse.
Man burde økt avskrivingssatsene, hevet taket på skattekreditten og redusert arbeidsgiveravgiften, spesielt for lærlinger. Det ville kommet flere enn bygg og anlegg til gode.
Når det gjelder personbeskatningen, så tror tydeligvis Kristin Halvorsen at alle mennesker har lån på minst 2 millioner og dermed får hjelp av rentenedsettelser. Det er fortsatt mange som leier bolig eller har nedbetalt hus og som kunne trengt litt mer disponibel inntekt. Det kunne man fått med en skattelette i form av økning i bunnfradraget. Det hadde monnet best for de med lavere inntekter.
Totalt gir jeg regjeringen bestått, men med middels karakter. Vi har flere pakker i vente.
Den største taperen må være ordfører Rita Otervik i "utstillingsvinduet" Trondheim. Hun hadde en ønskeliste på 13 milliarder. Hun fikk 142 millioner + skattekomp. Allikevel smilte hun fra øre til øre i dag.
Om du lurer på hvor de statsrådene som ikke var i medielysløypa befant seg, så kan regjeringens kalender gi en pekepinn. De var "hjemme" og sanket stemmer. Enten i Sogn og Fjordane, Troms, Hordaland, Buskerud, eller Nord-Trøndelag. Man må jo smi mens pakka er varm.
Men for noen kom pakka litt for seint.
Jeg holdt forresten på å glemme mitt hjertebarn: Monarkiet. Som republikaner jubler jeg for at de verdig trengende har fått litt krisestøtte. Alle skal med.
Relaterte poster: Krisepakker
Så i motsetning til mine medbloggere som stort sett hadde oversikten og vurderingene klare kl. 1105, så har jeg sviktet grovt. Unnskyld.
Først og fremst er pakken en gedigen "Ekstrem oppussing". Lobbyistene fra bygg og anlegg fikk meget god uttelling. Nå synes jeg det er ganske fornuftig at man vedlikeholder offentlige bygg. Så det er greitt nok. Det var ingen store overraskelser. Midlene er drysset jevnt og pent ut over landet. Regjeringen er meget godt fornøyd og opposisjonen er relativt misfornøyd. Da ligger nok sannheten et sted i mellom. Om det virker og hvor godt, er ekspertene usikre på.
Man kan diskutere om hvor fornuftig det er å stimulere en bransje som bare for år og måneder siden hadde gullbuksene på. Det finnes noen små byggherrer som enten ble bedt om å ryke og reise direkte eller som fikk et "skambud" på å sette opp et lite tilbygg.
Som sagt er pakken glimrende for bygg og anlegg, men ikke fullt så god for mange andre. Bygg og anlegg har 9% av arbeidsstokken. I tillegg kommer selvsagt de som leverer varer og tjenester til sektoren. Men fortsatt gjenstår det mange bransjer og bedrifter som ikke får særlig drahjelp av pakken.
For de store bedriftene med mange ansatte er problemet først og fremst finansiering. De får ikke finansiert selv gode prosjekter. Men det er valg i år, så regjeringen porsjonerer ut pakkene. Derfor kommer det en bank/finanspakke 9. februar. Og etter 9. februar vil det komme en tiltakspakke så ofte regjeringen har behov for det. For å unngå å tape valget.
Regjeringes aversjon mot skattelette overrasker ikke. Men det er synd. Å fremstille muligheten til å regne underskudd for 2008 og 2009 mot tidligere overskudd, monner lite. Først og fremst fordi det er tak på 5 millioner pr. bedrift. Det er knuslete. Dessuten er det ikke skattelette, men skatteutsettelse.
Man burde økt avskrivingssatsene, hevet taket på skattekreditten og redusert arbeidsgiveravgiften, spesielt for lærlinger. Det ville kommet flere enn bygg og anlegg til gode.
Når det gjelder personbeskatningen, så tror tydeligvis Kristin Halvorsen at alle mennesker har lån på minst 2 millioner og dermed får hjelp av rentenedsettelser. Det er fortsatt mange som leier bolig eller har nedbetalt hus og som kunne trengt litt mer disponibel inntekt. Det kunne man fått med en skattelette i form av økning i bunnfradraget. Det hadde monnet best for de med lavere inntekter.
Totalt gir jeg regjeringen bestått, men med middels karakter. Vi har flere pakker i vente.
Den største taperen må være ordfører Rita Otervik i "utstillingsvinduet" Trondheim. Hun hadde en ønskeliste på 13 milliarder. Hun fikk 142 millioner + skattekomp. Allikevel smilte hun fra øre til øre i dag.
Om du lurer på hvor de statsrådene som ikke var i medielysløypa befant seg, så kan regjeringens kalender gi en pekepinn. De var "hjemme" og sanket stemmer. Enten i Sogn og Fjordane, Troms, Hordaland, Buskerud, eller Nord-Trøndelag. Man må jo smi mens pakka er varm.
Men for noen kom pakka litt for seint.
Jeg holdt forresten på å glemme mitt hjertebarn: Monarkiet. Som republikaner jubler jeg for at de verdig trengende har fått litt krisestøtte. Alle skal med.
Relaterte poster: Krisepakker
fredag, januar 23, 2009
Vox leser fredagslyrikk - Jan Magnus Bruheim
Det er mulig at dette diktet er en reprise, men da er det så lenge siden at det spiller ingen rolle. Det er heller intet forsøk på å moralisere. Man får leve livet som man vil. Men litt ettertanke skader vel ikke. En av mine favoritter er Jan Magnus Bruheim. Egentlig fra Sjåk, men bodde i noen år i Botnane, like ved min fødeby Florø.
DEN ANNSAME
Han har ikkje stund til å stogge
og ikkje tid til å sjå.
Menneske som han møter,
dei ansar han aldri på.Det gjeld um å fara fort.
Mykje var det å gjera.
Det auka dess meir han fekk gjort.Så lid det til endes på dagen.
Han står der, studd over stav
og spør: Kva har livet gjeve
og kvar er det vorte av?Slik jaga han gjennom livet
utan å få det fatt.
Ei glede sprang etter på vegen
men nådde han aldri att.
Krisepakker
Det snekres krisepakker over en lav sko. Men uansett er det mandag som gjelder. Da legger regjeringen frem sin krisepakke. Og mange kommer til å bli såra og vonbrotne.
Det tidligere utstillingsvinduet for den rødgrønne regjeringen, Trondheim, venter seg 13 milliarder. Selv om de trenger det med den skakk-kjørte økonomien de har, blir det nok langt mindre på Rita & co.
"Bondevik-kameratene" la frem sin pakke først. Siv ble ikke invitert. Erna Solberg begrunner det slik:
En forklaring som jeg synes var tynnere enn Twiggy. De tok altså Siv på største alvor da hun "tvilte på om de gadd å levere noe forslag". De ble "lurt."
Forslaget fra de tre var ikke veldig imponerende. Nesten uten unntak var det uten konkrete tiltak og ingen ting var prissatt. Det var en stor svakhet. Totalt 7 sider, fordelt på en overordnet del, en klimadel og en del for næringsliv og arbeidsplasser. Det virket halvhjertet, nærmest en pliktøvelse uten det store engasjementet. Vel vitende at regjeringen gjør som de vil.
Siv Jensen fant selvsagt frem til Høyres svakeste punkt; fravær av personlig skattelette. Selv om Erna protesterte aldri så mye ved å vise til tidligere standpunkt og alternativt statsbudsjett, så måtte hun innrømme at hensynet til de to andre kom foran Høyres skattelettekrav. På en meget effektiv måte fikk Frp vist hva som kan bli Høyres problem i en trepartiregjering.
Selv om jeg har forsøkt så godt jeg kan, forstår jeg fortsatt ikke Høyres strategi med å presentere dette sammen med V og Krf.
Hun som ikke gadd å lage forslag, gjorde det allikevel. Og jeg synes Frp har gjort en god jobb. Ikke fordi jeg er enig i alt som står der, men de har tydeligvis jobbet meget seriøst med utarbeidelsen. Et 25 siders dokument som inneholder konkrete forslag som er konstnadsberegnet. Selvsagt er skattelette med både for privatpersoner, hovedsaklig gjennom økning av minstefradraget, men også næringslivet er tilgodesett. Til og med vern av kulturminner har man funnet plass til. Kontrasten til "Bondevik-kameratenes" dokument er stor.
Jeg tror også man kommer til å finne igjen flere forslag i regjeringens dokument på mandag. Politisk kommentator i NRK, Magnus Takvam karakteriserte da også Frps forslag som moderat, i Politisk kvarter i dag.
Høyres finanspolitiske talsmann, Jan Tore Sanner, mener Fremskrittspartiets krisepakke er et godt utgangspunkt for samarbeid.
Kanskje man har installert svingdør i Høyres Hus?
Men det er mandag som gjelder. Det kan fort bli en blåmandag for regjeringen.
Bloggposten er oppdatert fredag 23.01. kl. 1055
Det tidligere utstillingsvinduet for den rødgrønne regjeringen, Trondheim, venter seg 13 milliarder. Selv om de trenger det med den skakk-kjørte økonomien de har, blir det nok langt mindre på Rita & co.
"Bondevik-kameratene" la frem sin pakke først. Siv ble ikke invitert. Erna Solberg begrunner det slik:
- Vi tok utgangspunkt i at de alternative statsbudsjetter til Høyre, KrF og Venstre lå veldig tett opptil hverandre. I tillegg var også miljø- og klimaspørsmål et viktig utgangspunkt for oss når vi skulle sette oss ned å besvare regjeringens invitasjon til å komme med innspill til krisepakken, sa Erna Solberg.
Hun henviste også til at FrP ikke har ønsket å komme med innspill til regjeringen, men at Høyre, KrF og Venstre ønsket å bidra til å gi regjeringen gode innspill til den krisepakken som skal legges frem 21. januar.
En forklaring som jeg synes var tynnere enn Twiggy. De tok altså Siv på største alvor da hun "tvilte på om de gadd å levere noe forslag". De ble "lurt."
Forslaget fra de tre var ikke veldig imponerende. Nesten uten unntak var det uten konkrete tiltak og ingen ting var prissatt. Det var en stor svakhet. Totalt 7 sider, fordelt på en overordnet del, en klimadel og en del for næringsliv og arbeidsplasser. Det virket halvhjertet, nærmest en pliktøvelse uten det store engasjementet. Vel vitende at regjeringen gjør som de vil.
Siv Jensen fant selvsagt frem til Høyres svakeste punkt; fravær av personlig skattelette. Selv om Erna protesterte aldri så mye ved å vise til tidligere standpunkt og alternativt statsbudsjett, så måtte hun innrømme at hensynet til de to andre kom foran Høyres skattelettekrav. På en meget effektiv måte fikk Frp vist hva som kan bli Høyres problem i en trepartiregjering.
Selv om jeg har forsøkt så godt jeg kan, forstår jeg fortsatt ikke Høyres strategi med å presentere dette sammen med V og Krf.
Hun som ikke gadd å lage forslag, gjorde det allikevel. Og jeg synes Frp har gjort en god jobb. Ikke fordi jeg er enig i alt som står der, men de har tydeligvis jobbet meget seriøst med utarbeidelsen. Et 25 siders dokument som inneholder konkrete forslag som er konstnadsberegnet. Selvsagt er skattelette med både for privatpersoner, hovedsaklig gjennom økning av minstefradraget, men også næringslivet er tilgodesett. Til og med vern av kulturminner har man funnet plass til. Kontrasten til "Bondevik-kameratenes" dokument er stor.
Jeg tror også man kommer til å finne igjen flere forslag i regjeringens dokument på mandag. Politisk kommentator i NRK, Magnus Takvam karakteriserte da også Frps forslag som moderat, i Politisk kvarter i dag.
Høyres finanspolitiske talsmann, Jan Tore Sanner, mener Fremskrittspartiets krisepakke er et godt utgangspunkt for samarbeid.
- Det er mange gode forslag i Frps krisepakke. Høyre er helt enig i at det er nødvendig å redusere skattene for personer med vanlige lønnsinntekter og for bedriftene, sier Sanner til NTB.Det er verdt å merke seg at Høyre ofret den personlige skatteletten på samarbeidets alter og nå omfavner Frp for sin tapte sak. Dette illustrerer da også problemet som Høyre nå har med Frp. Fordi H nødvendigvis må ta hensyn til sentrumspartiene, så kan Frp rappe godbitene som Høyre så gjerne skulle hatt med. Så lenge Frp står utenfor, kommer det til å bli mye av det fremover.
Han er også fornøyd med forslagene om økt satsing på veibygging og fornybar energi.
Kanskje man har installert svingdør i Høyres Hus?
Men det er mandag som gjelder. Det kan fort bli en blåmandag for regjeringen.
Bloggposten er oppdatert fredag 23.01. kl. 1055
torsdag, januar 22, 2009
Frekkhetens nådegave
De tre "Bondevik-kameratene" Lars Sponheim, Dagfinn Høybråten og Jan Petersen er på krigsstien mot Frp i følge VG
For hva sa Sponheim til Aftenposten 1. oktober i fjor:
Så en slik holdning fra Venstre kan altså bidra til at Jens Stoltenberg fortsetter i regjering selvom om det blir borgerlig flertall. For å bruke Sponheims egen formulering.
Venstre og Krf (i selskap med Høyre) tror tydeligvis at de kan få låne velgerne til Frp for å komme i regjering,uten å gi noe som helst tilbake som takk for lånet. Er det mulig å være så dumme over så lang tid uten å bli straffet for det?
I stedet for å angripe Frp, så hadde kanskje en dialog vært en god idè. Venstre ble hardt straffet sist de flørtet med AP. Da falt de helt ut av Stortinget. Høyre ble straffet i 2005 da mange av deres velgere ikke ville ha en Bondevik III-regjering og gikk til Frp.
Når Dagbladet i dag slår stort opp at Frp vil rasere kommune-Norge med "frivillig tvangssammenslåing" så har de alle fall en sak felles. Det har Høyre programfestet. Lars Sponheim har sagt det og til overmål også Dagfinn Høybråten.
Kanskje de har flere felles saker, bare de får snakket sammen?
Det svartePer-spillet som er i gang nå fører i alle fall til en ting. Velgerne blir drittlei. Det straffer i alle fall ikke Frp om noen skulle være i tvil. Så hvis Høyre, Krf og Venstre fortsetter kanonaden mot Frp, så er i alle fall en borgerlig regjering lenger unna en noen gang.
En stemme til Frp er en stemme til Jens Stoltenberg i regjering, mener Lars Sponheim, Dagfinn Høybråten og Jan Petersen.
Sponheim viser frekkhetens nådegave i sin uttalelse:
Venstres leder Lars Sponheim mener Sandbergs uttalelser avslører Frps strategi i regjeringsspørsmålet.
– Jeg tolker Sandberg dit hen at han mener en regjering med Ap og Jens er bedre enn en regjering av Høyre, KrF og Venstre. Det er første gang vi får det fra så autorisert hold i Frp. En slik holdning fra Frp kan bidra til at Jens Stoltenberg fortsetter i regjering selv om det blir borgerlig flertall, sier Sponheim.
For hva sa Sponheim til Aftenposten 1. oktober i fjor:
- En mindretalls Ap-regjering vil være i stand til å manøvrere og få støtte. Politisk vil en slik mindretallsregjering, som ligner Stoltenberg 1-regjeringen, ligge tettere opp mot Venstre enn en regjering der Frp er med. Hvis alternativet er en Høyre/Frp regjering vil vi finne sentrumsløsninger sammen med Ap, sier Sponheim til Dagsavisen.
Så en slik holdning fra Venstre kan altså bidra til at Jens Stoltenberg fortsetter i regjering selvom om det blir borgerlig flertall. For å bruke Sponheims egen formulering.
Venstre og Krf (i selskap med Høyre) tror tydeligvis at de kan få låne velgerne til Frp for å komme i regjering,uten å gi noe som helst tilbake som takk for lånet. Er det mulig å være så dumme over så lang tid uten å bli straffet for det?
I stedet for å angripe Frp, så hadde kanskje en dialog vært en god idè. Venstre ble hardt straffet sist de flørtet med AP. Da falt de helt ut av Stortinget. Høyre ble straffet i 2005 da mange av deres velgere ikke ville ha en Bondevik III-regjering og gikk til Frp.
Når Dagbladet i dag slår stort opp at Frp vil rasere kommune-Norge med "frivillig tvangssammenslåing" så har de alle fall en sak felles. Det har Høyre programfestet. Lars Sponheim har sagt det og til overmål også Dagfinn Høybråten.
Kanskje de har flere felles saker, bare de får snakket sammen?
Det svartePer-spillet som er i gang nå fører i alle fall til en ting. Velgerne blir drittlei. Det straffer i alle fall ikke Frp om noen skulle være i tvil. Så hvis Høyre, Krf og Venstre fortsetter kanonaden mot Frp, så er i alle fall en borgerlig regjering lenger unna en noen gang.
onsdag, januar 21, 2009
Er det drittkasterne som vil tjene på TV-reklame?
GK Forum som er bloggen til Geelmuyden.Kiese har i dag en bloggpost som vekker undring hos meg. "Drittkasterne vil tjene mest på politisk TV-reklame" er headingen og faktisk også konklusjonen til rådgiverne.
Uhyre tvilsom påstand og dårlig underbygd konklusjon er min oppfatning.
Til inntekt for denne konklusjonen har de brukt en amerikansk undersøkelse:
Det Skoland og GK glemmer å opplyse og som man må lete etter i undersøkelsen selv, er følgende:
Undersøkelsen er gjort blant aldersgruppen 18-24 år. D kombinert med at undersøkelsen gjaldt presidentvalget i USA i 2004, burde fått varselklokkene til å ringe hos GK. Presidentvalg i USA og Stortingsvalg og kommunevalg i Norge er ikke særlig sammenlignbart. I tillegg er aldersgruppen 18-24 år de med lavest valgdeltagelse og også gruppen som ser minst på TV.
Dessuten er TV-reklame i særklasse det mest brukte mediet i valgkampen i USA.
Det er også interessant å lese fra konklusjonen i rapporten:
I Norge har vi vært vant til ubetalt drittkasting fra politiske partier i mange år. Da heter det debattprogrammer og kan høres og sees hver eneste dag. At vi skulle endre oppfatning fordi noen er villig til å betale for det samme, tviler jeg sterkt på.
Jeg synes det hele er en tynn suppe fra et rådgivningsselskap innen kommunikasjon. Så tynn at jeg stiller spørsmålet om de har fått en eller flere motstandere av TV-reklame på kundelisten sin? Eller er det bare GK som ikke ønsker TV-reklame?
Uhyre tvilsom påstand og dårlig underbygd konklusjon er min oppfatning.
Snart kan vi få se politisk reklame på norske TV-skjermer. Partiene som mestrer drittkasterkunsten best vil ha størst nytte av det nye virkemiddelet.Skriver Espen Skoland (bloggposten er også publisert i Dagsavisen)
Til inntekt for denne konklusjonen har de brukt en amerikansk undersøkelse:
Valgstrateger som bruker negative reklamer har lenge vært overbeviste om at dette er et effektivt virkemiddel. – Akademikere har bare hatt vanskelig for å bevise det”, hevder professor Joan Phillips, fra Mendoza University.I studien “Confirmation and the Effects of Valenced Political Advertising: A Field Experiment“, publisert i aprilutgaven av Journal of Consumer Research i fjor, viser Phillips at negativ politisk reklame kan ha en overraskende sterk effekt på såkalte svingvelgere. Blant velgere som hadde bestemt seg for å stemme ved presidentvalget i 2004, og fikk vist en negativ reklame rettet mot kandidaten de hadde oppgitt at de ville stemme på, svarte hele 14 prosent at de endret oppfatning og ville bevege seg i retning kandidaten som stod som avsender av budskapet.
Det Skoland og GK glemmer å opplyse og som man må lete etter i undersøkelsen selv, er følgende:
Undersøkelsen er gjort blant aldersgruppen 18-24 år. D kombinert med at undersøkelsen gjaldt presidentvalget i USA i 2004, burde fått varselklokkene til å ringe hos GK. Presidentvalg i USA og Stortingsvalg og kommunevalg i Norge er ikke særlig sammenlignbart. I tillegg er aldersgruppen 18-24 år de med lavest valgdeltagelse og også gruppen som ser minst på TV.
Dessuten er TV-reklame i særklasse det mest brukte mediet i valgkampen i USA.
Det er også interessant å lese fra konklusjonen i rapporten:
"We do not conclude that positive political ads are not effective or that negative advertising should be used instead of positive advertising. Rather, our focus is on pointing out that negative advertising has several potential effects."
I Norge har vi vært vant til ubetalt drittkasting fra politiske partier i mange år. Da heter det debattprogrammer og kan høres og sees hver eneste dag. At vi skulle endre oppfatning fordi noen er villig til å betale for det samme, tviler jeg sterkt på.
Vi har i Norge aldri hatt en like klar kultur for politiske svertekampanjer som for eksempel USA. Det er allikevel grunn til å tro at enkelte norske partier ønsker å profitere på negative reklamer dersom dommen fra Strasbourg blir stående – særlig når nyere forskning antyder at dette faktisk virker.
Jeg synes det hele er en tynn suppe fra et rådgivningsselskap innen kommunikasjon. Så tynn at jeg stiller spørsmålet om de har fått en eller flere motstandere av TV-reklame på kundelisten sin? Eller er det bare GK som ikke ønsker TV-reklame?
tirsdag, januar 20, 2009
Hvem lurer hvem? - oppdatering
Jeg skrev en bloggpost om meningsmålingenes troverdighet eller mangel på sådan, for noen dager siden. Ukebrevet Mandag Morgen har en meget god artikkel om samme tema, men med større fokus på meningsmålerne enn journalistene. I motsetning til min vinkling.
Dessverre ligger bare et resymè av artikkelen på nett. Det er bra at det settes et skarpere søkelys på et fenomen som i alt for stor grad setter den politiske dagsorden. Ofte uten noen som helst grunn. Jeg tror vi vil få mer debatt om dette fagområdet i tiden som kommer.
Dessverre ligger bare et resymè av artikkelen på nett. Det er bra at det settes et skarpere søkelys på et fenomen som i alt for stor grad setter den politiske dagsorden. Ofte uten noen som helst grunn. Jeg tror vi vil få mer debatt om dette fagområdet i tiden som kommer.
Yes we can
Jeg er ikke upåvirket av at det kommer en ny president i USA i dag. Selvsagt er det en historisk dag at en mann med Barak Obamas bakgrunn kan virkeliggjøre den amerikanske drømmen. Men når jeg følger den norske medieflommen så lurer jeg på om Jesus har tatt en snarvisitt tilbake. Det kan bli i overkant mye.
Forventningene er så store og motforestillingene så små at dagens program ser omtrent slik ut:
1800-1820: Innsettelseseremoni og tale
1820-1825: USA er ute av Irak
1825-1840: Taliban legger ned våpnene i Afghanistan. Bin Laden overgir seg.
1840-1850: Midt-Østen løst. Hamas og Israel arrangerer fredskonferanse i Den Norske Opera.
1850-1900: Finanskrisen er løst.
Dett var dett. Så kan han begynne å jobbe. Lykke til på ferden.
Oppdatert: Klokken er nå 1940 (norsk tid) og fyren har ikke gjort en dritt. Om man ser bort fra talen. Dette lover ikke bra.
Forventningene er så store og motforestillingene så små at dagens program ser omtrent slik ut:
1800-1820: Innsettelseseremoni og tale
1820-1825: USA er ute av Irak
1825-1840: Taliban legger ned våpnene i Afghanistan. Bin Laden overgir seg.
1840-1850: Midt-Østen løst. Hamas og Israel arrangerer fredskonferanse i Den Norske Opera.
1850-1900: Finanskrisen er løst.
Dett var dett. Så kan han begynne å jobbe. Lykke til på ferden.
Oppdatert: Klokken er nå 1940 (norsk tid) og fyren har ikke gjort en dritt. Om man ser bort fra talen. Dette lover ikke bra.
mandag, januar 19, 2009
Har noen glemt 2005?
Velgerne takket i 2005 nei til en ny runde med Høyre, Krf og Venstre. Og straffet partiene. Spesielt ille gikk det for Høyre. De gjorde ett av sine dårligste valg noensinne. Flukten til Frp var formidabel. Krfs velgere var også misfornøyde, men de gikk til Ap og Senterpartiet.
Bernt Aardal har beskrevet dette slik:
Kilde: Bernt Aardal, How to lose a walk-over election? A preliminary analysis of the 2005 Parlimentary Election in Norway.
Så hva er det som får Høyre til å tro at dette er glemt nå? Er det finanskrisen? Vel, Høyre har ikke vunnet mye oppslutning på sin ansvarlighet ennå. Tilsvarende har ikke Frp tapt særlig mye på sin såkalte "uansvarlighet". Foreløbig er det mer finanskrise i mediene enn hos Ola og Kari Nordmann. Det kan selvsagt endre seg.
Jeg håper Høyre har gjort en grundig analyse på at det er dette velgerne vil ha. Vil man ha mer Høyrepolitikk eller mer sentrumspolitikk? Svaret så langt tyder på at man tror det siste.
Det er et meget høyt spill som spilles og jeg vil tro diskusjonene går høyt internt. Selv om ikke noe er lagt på bordet ennå, så oppfattes det som om partiet har valgt bort Frp. Men har Høyres velgere gjort det?
Som i 2005, da Carl I. Hagen endret spillet fullstendig, kan Siv Jensen gjøre det denne gangen. Det er ingen ting i veien for at Frp blir større enn de tre borgerlige og da er Erna sjakk matt og historie som partileder. Frp har sagt nei til borgerlige regjeringer før. Og kan gjøre det igjen. Man kan ha forståelse for det. Det er ikke lett å samarbeide med noen som vil gjøre det med klype på nesa.
Vi skal heller ikke glemme at i april i fjor ville 2 av 3 høyrevelgere ikke ha Erna som statsminister, men Per Kristian Foss. Nå er han den som går sterkest ut mot Frp og fronter Erna som statsminister.
Dette kan bli spennende. Kanskje for spennende for noen.
Bernt Aardal har beskrevet dette slik:
Let us take a closer look at the direction of changing party preferences. Even though the respective party leaders claimed that the center-right coalition was a success, and that the relationship between the parties was amicable there were signs of political strain, in particular between the Christian People`s party and the conservatives. The transition matrices from the MMI polls show that the CPP (Krf) lost quite a few voters to Labor and to the Center Party. This indicates that some Christian voters may have telt that the party had moved too much to the right during the companionship with the Conservatives. The latter party, on the other hand, lost heavily to the Progress Party, indicating that Conservative voters seem to have moved in opposite directions. This is not surprising, taking the political landscape immidately before the 2001 government formation into account.
Kilde: Bernt Aardal, How to lose a walk-over election? A preliminary analysis of the 2005 Parlimentary Election in Norway.
Så hva er det som får Høyre til å tro at dette er glemt nå? Er det finanskrisen? Vel, Høyre har ikke vunnet mye oppslutning på sin ansvarlighet ennå. Tilsvarende har ikke Frp tapt særlig mye på sin såkalte "uansvarlighet". Foreløbig er det mer finanskrise i mediene enn hos Ola og Kari Nordmann. Det kan selvsagt endre seg.
Jeg håper Høyre har gjort en grundig analyse på at det er dette velgerne vil ha. Vil man ha mer Høyrepolitikk eller mer sentrumspolitikk? Svaret så langt tyder på at man tror det siste.
Det er et meget høyt spill som spilles og jeg vil tro diskusjonene går høyt internt. Selv om ikke noe er lagt på bordet ennå, så oppfattes det som om partiet har valgt bort Frp. Men har Høyres velgere gjort det?
Som i 2005, da Carl I. Hagen endret spillet fullstendig, kan Siv Jensen gjøre det denne gangen. Det er ingen ting i veien for at Frp blir større enn de tre borgerlige og da er Erna sjakk matt og historie som partileder. Frp har sagt nei til borgerlige regjeringer før. Og kan gjøre det igjen. Man kan ha forståelse for det. Det er ikke lett å samarbeide med noen som vil gjøre det med klype på nesa.
Vi skal heller ikke glemme at i april i fjor ville 2 av 3 høyrevelgere ikke ha Erna som statsminister, men Per Kristian Foss. Nå er han den som går sterkest ut mot Frp og fronter Erna som statsminister.
Dette kan bli spennende. Kanskje for spennende for noen.
Nei til straff for religionskritikk
Lars Gule og Nina Hjerpset-Østlie har vært initiativtagere til å opprette et opprop mot lovforslaget som vil straffe religionskritikk. Jeg oppfordrer alle som er opptatt av ytringsfrihet om å støtte initativet. Oppropet støttes av:
Elisabeth Aasen
Ingvar Ambjørnsen
Jens Brun-Pedersen
Dagfinn Eckhoff
Levi Fragell
Bernt Hagtvet
Roy Jacobsen
Rita Karlsen
Walid al-Kubaisi
Kristin Mile
Aslak Nore
Anne B. Ragde
Sara Azmeh Rasmussen
Hans Rustad
Arild Rønsen
Gunnar Skirbekk
Hege Storhaug
Teksten til oppropet gjengis i sin helhet her:
Du kan lese mer om initiativet og skrive under her. Jeg oppfordrer andre som er opptatt av at ytringsfriheten ikke innskrenkes til å gjøre det samme og til å skrive om det på bloggen sin.
Oppdatert: Fredag 23.01.09 - Oppropet er i følge VG blitt et kjendisopprør mot justis-Knut.
Elisabeth Aasen
Ingvar Ambjørnsen
Jens Brun-Pedersen
Dagfinn Eckhoff
Levi Fragell
Bernt Hagtvet
Roy Jacobsen
Rita Karlsen
Walid al-Kubaisi
Kristin Mile
Aslak Nore
Anne B. Ragde
Sara Azmeh Rasmussen
Hans Rustad
Arild Rønsen
Gunnar Skirbekk
Hege Storhaug
Teksten til oppropet gjengis i sin helhet her:
Når du signerer oppropet, genereres automatisk en epost som går til stortingsgruppene til: Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Høyre, Venstre, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Fremskrittspartiet, samt til Rødt og Justisdepartementet.Nei til straff for religionskritikk
Regjeringen ønsker å utvide straffelovens paragraf om hatefulle ytringer «slik at denne bestemmelsen varetar behovet for et strafferettslig vern mot kvalifiserte angrep på religion eller livssyn.» Dette varsles i Ot.prp. nr. 22 (2008-2009).
Selv om regjeringen også vil fjerne den sovende blasfemiparagrafen, er jeg bekymret over den mulighet til straffeforfølgelse av religionskritikk som kan ligge i regjeringens varslede forslag.
Regjeringens begrunnelse er at «Ytringsfriheten må altså avveies mot andre hensyn. Religiøs tro og overbevisning vil ofte forankres i de dypere lag av ens personlighet, og det vil kunne knytte seg sterke følelser til slike overbevisninger. Læresetninger av religiøs karakter vil fortsatt av mange bli holdt for å være «hellige».
Undertegnede kan ikke akseptere at det skal være et offentlig anliggende å beskytte subjektive, religiøse følelser eller legitimere subjektive, religiøse følelser som gyldig argument i samfunnsdebatten. En slik politikk kan lett åpne for subjektiv vilkårlighet i en eventuell straffeforfølgelse av religionskritiske ytringer.
Det foreligger så langt ikke noen konkretisering av hva som regnes for «kvalifiserte angrep» på religioner og livssyn. Jeg er derfor bekymret for at det varslede forslaget vil forhindre reell og nødvendig religionskritikk.
Det varslede forslaget innebærer også en styrking av religiøse dogmer på bekostning av annerledestroendes/ ikke-troendes ytringsfrihet. Med andre ord risikerer vi at hva noen føler er hellig, vil måtte holdes hellig av alle. Dette kan i seg selv representere en uakseptabel innskrenking av fritenkeres og ikke-troendes ytringsfrihet, og i verste fall innebære en diskriminering av ikke-troende.
Menneskerettighetene skal både beskytte en videst mulig ytringsfrihet og religionsfrihet for alle. Denne balansen må vi som samfunn kunne klare uten å skulle straffeforfølge at noen opplever sine religiøse følelser som krenket.
Jeg ber derfor regjeringen om å skrinlegge det varslede forslaget om å utvide straffelovens § 185 om hatefulle ytringer til også å omfatte «kvalifiserte angrep på trossetninger og livssyn».
Du kan lese mer om initiativet og skrive under her. Jeg oppfordrer andre som er opptatt av at ytringsfriheten ikke innskrenkes til å gjøre det samme og til å skrive om det på bloggen sin.
Oppdatert: Fredag 23.01.09 - Oppropet er i følge VG blitt et kjendisopprør mot justis-Knut.
søndag, januar 18, 2009
Bak lukkede dører
Jeg innrømmer det gjerne. Min forvirring over Høyres utspill de siste dagene er stor. Jeg tenker på hvem partiet skal leke med frem til valget. Og etterpå.
Bare timer etter at Jens Stoltenberg på vegne av demokratiet forlangte at de borgerlige måtte avklare et regjeringsalternativ, stilte H+Krf+V på pressekonferanse. For å presentere et felles innspill til finanskriseløsninger. FrP var ikke invitert. Dette ble begrunnet med at klimaforliket lå i bunn. Jeg har lest innspillet fra trepartikameratene. Det er den tynneste forklaringen jeg har sett. Det de tre partiene skriver om klima i erklæringen kunne Frp skrevet under også.
De fleste trodde dette var starten på et regjeringssamarbeide. Spesielt fordi Erna fastslo at det var «urealistisk» å tenke seg at alle de fire borgerlige partiene skulle sitte sammen i regjering etter valget til høsten. Noe som ble forsterket da Per Kristian Foss så til de grader slengte døra i ansiktet på Siv : "Hun kommer ikke til å bli statsministerkandidat på borgerlig side". Det oppfatter jeg ikke som "den åpne dørs politikk".
Forvirringen blir ikke mindre i dag, etter Ernas tale til Høyres felleskonferanse. I et intervju med VG sier hun at:
Da er det ikke mulig å tolke Erna Solberg på annen måte enn at det ikke kan bli noe borgerlig regjeringsalternativ. Siden dette forutsetter samarbeid mellom alle fire i følge henne selv. Men fortsatt hevder de altså at døra står åpen for alle, selv etter dørslamringa til Foss. Forvirret anyone?
Høyre driver et høyt spill 9 måneder før valget. Finanskrisen har ikke gitt Høyre særlig drahjelp på meningsmålingene. Frp på sin side har ikke blitt særlig straffet.Noe som nok plager Høyre og som har gjort det nødvendig å vise avstand til Frp. I håp om at videre alenegang skal straffe Frp og gi Høyre flere velgere. Jeg ville ikke satt alle sparepengene mine på det.
Når Dagbladet på lederplass i dag skriver at "under finanskrisa har Frp gått kraftig tilbake i oppslutning", så er det bare delvis riktig. På ett år har Frp mistet 0,2 prosentpoeng om vi ser snittet av alle meningsmålingene i perioden desember 2007-desember 2008. Og de har høyere oppslutning enn valget i 2005.
Dersom Høyre nå bevisst velger bort Frp, så kan de få gjerdesitterne til å hoppe ned. De som er engstelige for samarbeidet med Frp lander i Høyre, de andre i Frp.
Det som bør bekymre Høyre er at samarbeidet mellom Krf og Venstre allerede har fått sitt navn: Bondevik III. Det gir dårlige assosiasjoner til en tapt statsministertaburett. Og er ingen stor stemmesanker.
Jens Stoltenberg fikk ikke den avklaringen han ønsket seg. Det verste alternativet for Ap er "Bondevik III"-alternativet. Da får man ikke polariseringen der de kan klistre Frp som et uansvarlig parti til de andre.
På den annen side kan han glede seg overstøtte-erklæringen fra Trygve Hegnar. Han vil heller ha en mindretallsregjering fra AP enn en bestående av H+Krf+v. Det kan ikke vært hyggelig lesning på kontorene i Stortingsgata. Men han peker på en opplagt utfordring. Pr dato vil ikke velgerne ha Bondevik III eller Solberg I.
Snittet av meningsmålingene i desember viser at de tre partiene tilsammen har 29,2% oppslutning. Frp alene har 23,7%. Det er ikke rare avstanden. Og den kan fort endre seg. Frp spiller nå offer-rollen for hva den er verdt. Det passer godt inn i strategien om at de gjerne står alene om løsninger foran valget.
Jeg er ikke helt overbevist om at Frp vil inn i regjeringskontorene i 2009. Finanskrisen gir dem lite handingsrom til å drive Frp-politikk. Det krever nok en større grad av ansvarlighet enn det som passer partiet nå. Prisen kan ganske enkelt bli for høy i form av velgerflukt. Da er det bedre å være det "misforståtte geni" noen år til. Til 2013 f. eks.
Oppdatert mandag 19.01 kl. 0930: Erna eller ingen, sier Per-Kristian Foss
I følge Per-Kristian Foss er de to andre partilederne enige i at Erna skal være statsminister i et et evt. ny regjeringssamarbeide. Får ikke Høyre statsministeren blir det ikke borgerlig samarbeide, ifølge Foss.
Høyre vil nok ikke gjøre samme tabbe som sist.
Men at Sponheim og Høybråten er enig i dette, var ikke det jeg hørte dem si i Politisk kvarter i dag. Kanskje det hadde vært en idè om de tre partene snakket sammen først? Eller vil Foss bare lukke nok en dør. Først Frp-døra, så døra til statsministerkontoret.
Men det er en fryktelig lang og kronglete vei dit. Uten Siv.
Bare timer etter at Jens Stoltenberg på vegne av demokratiet forlangte at de borgerlige måtte avklare et regjeringsalternativ, stilte H+Krf+V på pressekonferanse. For å presentere et felles innspill til finanskriseløsninger. FrP var ikke invitert. Dette ble begrunnet med at klimaforliket lå i bunn. Jeg har lest innspillet fra trepartikameratene. Det er den tynneste forklaringen jeg har sett. Det de tre partiene skriver om klima i erklæringen kunne Frp skrevet under også.
De fleste trodde dette var starten på et regjeringssamarbeide. Spesielt fordi Erna fastslo at det var «urealistisk» å tenke seg at alle de fire borgerlige partiene skulle sitte sammen i regjering etter valget til høsten. Noe som ble forsterket da Per Kristian Foss så til de grader slengte døra i ansiktet på Siv : "Hun kommer ikke til å bli statsministerkandidat på borgerlig side". Det oppfatter jeg ikke som "den åpne dørs politikk".
Forvirringen blir ikke mindre i dag, etter Ernas tale til Høyres felleskonferanse. I et intervju med VG sier hun at:
Hun er litt overrasket over alle reaksjonene dette har utløst, men innser at bildet av de tre partilederne side om side, med store partilogoer i bakgrunnen, sender sterke signaler om tett samarbeid.
Samtidig holder Høyre-lederen fast på at en borgerlig regjering forutsetter samarbeid mellom alle fire, inkludert Fremskrittspartiet. Når dette er sagt, har hun et budskap til Frp-formann Siv Jensen:
- Den politiske avstanden mellom Frp og sentrum må de selv være med å ta ansvaret for. Frp må gjøre seg til venns med sentrum. Det har de ikke brukt mye tid på de siste tre og et halvt år. Man samarbeider seg altså fram til noe, sier Solberg.
I Høyre er det en allmenn oppfatning at Siv Jensen har en hang til å dyrke alenegangen og offerrollen hver gang noe går Frp imot, og at dette bidrar til å forsure klimaet og undergrave sjansen for å få til noe sammen.
Da er det ikke mulig å tolke Erna Solberg på annen måte enn at det ikke kan bli noe borgerlig regjeringsalternativ. Siden dette forutsetter samarbeid mellom alle fire i følge henne selv. Men fortsatt hevder de altså at døra står åpen for alle, selv etter dørslamringa til Foss. Forvirret anyone?
Høyre driver et høyt spill 9 måneder før valget. Finanskrisen har ikke gitt Høyre særlig drahjelp på meningsmålingene. Frp på sin side har ikke blitt særlig straffet.Noe som nok plager Høyre og som har gjort det nødvendig å vise avstand til Frp. I håp om at videre alenegang skal straffe Frp og gi Høyre flere velgere. Jeg ville ikke satt alle sparepengene mine på det.
Når Dagbladet på lederplass i dag skriver at "under finanskrisa har Frp gått kraftig tilbake i oppslutning", så er det bare delvis riktig. På ett år har Frp mistet 0,2 prosentpoeng om vi ser snittet av alle meningsmålingene i perioden desember 2007-desember 2008. Og de har høyere oppslutning enn valget i 2005.
Dersom Høyre nå bevisst velger bort Frp, så kan de få gjerdesitterne til å hoppe ned. De som er engstelige for samarbeidet med Frp lander i Høyre, de andre i Frp.
Det som bør bekymre Høyre er at samarbeidet mellom Krf og Venstre allerede har fått sitt navn: Bondevik III. Det gir dårlige assosiasjoner til en tapt statsministertaburett. Og er ingen stor stemmesanker.
Jens Stoltenberg fikk ikke den avklaringen han ønsket seg. Det verste alternativet for Ap er "Bondevik III"-alternativet. Da får man ikke polariseringen der de kan klistre Frp som et uansvarlig parti til de andre.
På den annen side kan han glede seg overstøtte-erklæringen fra Trygve Hegnar. Han vil heller ha en mindretallsregjering fra AP enn en bestående av H+Krf+v. Det kan ikke vært hyggelig lesning på kontorene i Stortingsgata. Men han peker på en opplagt utfordring. Pr dato vil ikke velgerne ha Bondevik III eller Solberg I.
Snittet av meningsmålingene i desember viser at de tre partiene tilsammen har 29,2% oppslutning. Frp alene har 23,7%. Det er ikke rare avstanden. Og den kan fort endre seg. Frp spiller nå offer-rollen for hva den er verdt. Det passer godt inn i strategien om at de gjerne står alene om løsninger foran valget.
Jeg er ikke helt overbevist om at Frp vil inn i regjeringskontorene i 2009. Finanskrisen gir dem lite handingsrom til å drive Frp-politikk. Det krever nok en større grad av ansvarlighet enn det som passer partiet nå. Prisen kan ganske enkelt bli for høy i form av velgerflukt. Da er det bedre å være det "misforståtte geni" noen år til. Til 2013 f. eks.
Oppdatert mandag 19.01 kl. 0930: Erna eller ingen, sier Per-Kristian Foss
I følge Per-Kristian Foss er de to andre partilederne enige i at Erna skal være statsminister i et et evt. ny regjeringssamarbeide. Får ikke Høyre statsministeren blir det ikke borgerlig samarbeide, ifølge Foss.
Høyre vil nok ikke gjøre samme tabbe som sist.
Men at Sponheim og Høybråten er enig i dette, var ikke det jeg hørte dem si i Politisk kvarter i dag. Kanskje det hadde vært en idè om de tre partene snakket sammen først? Eller vil Foss bare lukke nok en dør. Først Frp-døra, så døra til statsministerkontoret.
Men det er en fryktelig lang og kronglete vei dit. Uten Siv.
Styres pensjonsfondet av et ideologisk konkursbo?
SVs nestleder Audun Lysbakken har i mange sammenhenger uttrykt sitt syn på kapitalismen og ikke minst en av kapitalismens avleggere: Børsen. I et intervju med VG da han ble valgt til nestleder i 2005, går Lysbakken inn for å legge ned børsen.
Det er da jeg lurer på om Lysbakken kan ha valgt riktig parti.
For det er vel SV som har ansvaret for finansdepartementet? Og det var vel SVs leder som tilfeldigvis også er finansminister som i 2007 gikk inn for å øke aksjeandelen i Statens pensjonsfond utland til 60%?
Og i den sammenheng uttalte Kristin Halvorsen bl.a.:
Den samme finansminister og SV-leder som altså overlater våre fremtidige pensjonspenger til et "ideologisk konkursbo." Og paradoksene blir ikke mindre når en av kapitalistene som Lysbakken vil frata makten: Øystein Stray Spetalen, til de grader advarer mot statens forvaltning av pensjonsmidlene. I tillegg kaller han økningen av aksjeandelen en ren spekulasjon.
Hvordan Lysbakken kan være medlem av et parti som til de grader løper markedsliberalistenes ærend er en gåte. Som i følge ham selv benytter
- Jeg er revolusjonær i den forstand at jeg mener vi trenger et mer demokratisk samfunn enn kapitalismen. Mitt personlige grunnsyn er at jeg er sosialist og marxist. Jeg mener at kapitalismen som system står ansvarlig for fryktelige overgrep på menneskene i verden gjennom den ulikheten og fattigdommen den skaper, og den driver oss mot økologisk katastrofe, sier Lysbakken til VG.Lysbakken tror hans bønner om kapitalismens død er hørt, og i talen til landsstyret på fredag sa han bl. a.:
Forøvrig hevdet Lysbakken at finanskrisen ikke bare har medfør bank-konkurser, men også viser at markedsliberalismen har gått ideologisk konkurs. (min uth.) Han mener krisen innebærer noen muligheter, f.eks. når det gjelder å få gehør for tanker om økt offentlig regulering og økt offentlig eierskap i finanssektoren. –.Den muligheten skal vi bruke i årene fremover.
Det er da jeg lurer på om Lysbakken kan ha valgt riktig parti.
For det er vel SV som har ansvaret for finansdepartementet? Og det var vel SVs leder som tilfeldigvis også er finansminister som i 2007 gikk inn for å øke aksjeandelen i Statens pensjonsfond utland til 60%?
Og i den sammenheng uttalte Kristin Halvorsen bl.a.:
- Vi kan forvente en kompensasjon for den forventede økningen i risiko i form av en betydelig høyere forventet avkastning på lang sikt. En økt aksjeandel vil også gjøre at fordelingen mellom aksjer og obligasjoner i vårt fond blir mer i tråd med hva som er vanlig i andre store fond internasjonalt, sier Halvorsen.Eller som Lysbakken ville sagt det: "Mer fryktelige overgrep på menneskene i verden."
Den samme finansminister og SV-leder som altså overlater våre fremtidige pensjonspenger til et "ideologisk konkursbo." Og paradoksene blir ikke mindre når en av kapitalistene som Lysbakken vil frata makten: Øystein Stray Spetalen, til de grader advarer mot statens forvaltning av pensjonsmidlene. I tillegg kaller han økningen av aksjeandelen en ren spekulasjon.
Hvordan Lysbakken kan være medlem av et parti som til de grader løper markedsliberalistenes ærend er en gåte. Som i følge ham selv benytter
"et system som står ansvarlig for fryktelige overgrep på menneskene i verden gjennom den ulikheten og fattigdommen den skaper, og den driver oss mot økologisk katastrofe".Er hans landsmøtetale bare retoriske nødvendighetsøvelser for å tekkes "museumsvokterne" eller er det et nødvendig kompromiss for å få drikke av maktens brønn? Jeg undres.
fredag, januar 16, 2009
Vox leser fredagslyrikk - Benny Andersen
Fredag er egentlig en aldeles utmerket dag. Selv en lang kø i snøværet hjem, kan ikke ødelegge stemningen. Kroppen, velformet etter år med Buddah-building, er godt plassert i ørelappstolen. En voksen Dalwinnie er innen rekkevidde. Det er altså tid for fredagslyrikk. I dag sender jeg en hilsen til store deler av det norske folk. De som befinner seg i feberfantasier dypt under dyna, med et importert influensavirus innabords.
Benny Andersen skriver godt om virus i:
Benny Andersen skriver godt om virus i:
VIRUS BLUES
Øm i alle led,
Angstens kolde sved.
Alle åndehuller klistret til
Blikket flyder ud,
Der findes ingen gud,
Mørke kræfter driver deres spil.
Det er selve livet der trues
derfor synger jeg min virus blues,
Tårnhoj temp'ratur.
Brug mig som komfur.
Hjernen er som en stor polyp.
Sælg kun mit skelet
imens det er komplet.
Livet siver ud med tudens dryp,
Men jeg bruger den smule der ka bru'es
til at snøvle min virus blues.
Verden, farve!
Pas godt på dig selv,
Vogt dig for virus-invasion.
Det er djævlens værk.
Jeg som var så stærk
tar' nu tælling til en million
plus de piller der ska slu'es
så jeg kløjs i min virus blues.
En virus fra Virum
er virk'lig viril
og rammes man, så holder man en meget lav profil
man går lige dørken
ligger som en vandmand i en ørken,
Det' slut med at gi' flere interviews
I må nøjes med min virus blues.
Bare grav mig ned
i ubemærkethed.
Glem kun hvad jeg fabled om engang:
Et liv i lyst og fred,
social retfærdighed
mit budskab har nu få't en anden klang:
Mit fremtidshåb er mindre end en flues
derfor raller jeg min virus blues.
torsdag, januar 15, 2009
Borgerlige velgere har fått sin ombudsmann
Jens Stoltenberg er rørende opptatt av at det må de borgerlige velgere må få ett alternativ før valget i 2009. Gang på gang og senest i dag uttrykker han sin dype bekymring for at manglende alternativ:
Det virker nesten som om han lei sin egen regjering. Og gjerne vil stemme på et godt borgerlig alternativ. Med alt bråket som har vært i regjeringsperioden, så skjønner jeg ham godt. Men jeg trodde at det var en fordel for AP om dette "alternativet" som han maser om, ikke fantes?
Jeg tror velgerne er smartere enn Jens og gjennomskuer hensikten hans med utspillet og hans påtatte omsorg for de borgerlige. Velgerne har ikke de sammen problemene med å finne et borgerlig alternativ. De kan jo stemme på ett av partiene.
Statsministeren beklaget at det ikke er noe alternativ til hans egen rødgrønne regjering.
- Jeg beklager det fordi velgerne har krav på klare alternativer. De som stemmer borgerlig vet ikke hva de får, verken når det gjelder politikk eller statsminister.
Det virker nesten som om han lei sin egen regjering. Og gjerne vil stemme på et godt borgerlig alternativ. Med alt bråket som har vært i regjeringsperioden, så skjønner jeg ham godt. Men jeg trodde at det var en fordel for AP om dette "alternativet" som han maser om, ikke fantes?
Jeg tror velgerne er smartere enn Jens og gjennomskuer hensikten hans med utspillet og hans påtatte omsorg for de borgerlige. Velgerne har ikke de sammen problemene med å finne et borgerlig alternativ. De kan jo stemme på ett av partiene.
onsdag, januar 14, 2009
Hvem lurer hvem?
Meningsmålinger er stor komikk. Ikke selve meningsmålingene, men måten de presenteres på. Hver måned kommer det ca. 10 forskjellige målinger som viser forskjellig resultat.
Og mediene presenterer resultatene med det største gravalvor. Som om man kan stole på resultatet. Det kan man jo ikke. Journalistene vet det. Politikerne vet det. Mange av lytterne, leserne og seerne vet det. Derfor blir det komisk.
Ikke for å henge ut noen spesielt for alle er like ille, men i går var det TV2s tur.
I et oppslag skriver Kjetil Løset at: "Nå smiler Stoltenberg" og grunnen er følgende:
Og bloggerne kaster seg på. Spesielt de som er partimedlemmer finner en anledning til å feire en meningsmåling. Likedan er det på partienes hjemmesider. Men bare når målingene viser fremgang. Selv om det er totalt meningsløst:
Sosialdemokratiet.no : Rock´n roll
Filip Rygg: Ny politikk og ny regjering
Piketten: Ny måling viser rød-grønt flertall
Sosialdemokraten.no: AP 34,4% og rødgrønt flertall i ny måling
Fjoseberg: Hva skjer etter valget 2009
Og Dagsavisen/Arbeiderbladet er ikke mye bedre. I en annen meningsmåling fra Nationen/Klassekampen viser 34,8% for AP. Fremgang på 3,3 prosentpoeng. Og det må selvsagt kommenteres:
Jens Stoltenberg kan heller ikke dy seg:
Det er det samme for de andre mediene. Man bestiller en meningsmåling og selv ganske små avvik kan skape store overskrifter. Som ikke er så lett å forstå for de av oss som vet hvordan en meningsmåling lages. Men siden de har betalt så mye for en måling så må den jo brukes, selv om det blir aldri så misvisende.
Ørjan Nordhus Karlsson skriver om "Nyheten om en ikkenyhet"
En av de som kan mest om valgforskning og meningsmålinger, Professor Bernt Aardal er ganske nådeløs mot meningsmålingstullet. Han mener at "mediene lurer velgerne"
Og han er også bekymret for at en slik presentasjon kan få debatter til å komme ut av kurs
Skal man få noe fornuftig ut av meningsmålinger, så er hjemmesiden til Bernt Aardal et meget godt utgangspunkt. Blant annet viser han en sammenstilling av 10 meningsmålinger hver måned og snittet av disse gir et langt bedre bilde enn en enkeltmåling.
Min egen hemmelige meningsmålingsdrøm er følgende:
En journalist ringer Erna Siv Jensen Solberg i FremskrittsHøyre:
Men dette er en av mine kjepphester, og jeg kommer nok til å kjempe en forgjeves kamp mot vindmøllene. Men jeg gir ikke opp. Et minimum er at alle medier begynner med å oppgi utvalgsstørrelser og feilmarginer.
Vil du vite litt mer om meningsmålinger, hvordan de utarbeides, om utvalgsstørrelser, feilmarginer, vekting etc. så er denne offentlige utredningen fin: "Påvirkes velgerne av meningsmålinger. "
Vi får de meningsmålingene vi fortjener!
Og mediene presenterer resultatene med det største gravalvor. Som om man kan stole på resultatet. Det kan man jo ikke. Journalistene vet det. Politikerne vet det. Mange av lytterne, leserne og seerne vet det. Derfor blir det komisk.
Ikke for å henge ut noen spesielt for alle er like ille, men i går var det TV2s tur.
I et oppslag skriver Kjetil Løset at: "Nå smiler Stoltenberg" og grunnen er følgende:
Arbeiderpartiet får med 34,4 prosent (+ 2,0). Det er partiets høyeste oppslutning på to år. Bakgrunnstallene viser at flere tidligere Ap-velgere nå slutter opp om partiet, mens færre sitter på gjerdet.Problemet er bare at feilmarginen på denne målingen fra TNS Gallup er på +/-2,8 prosentpoeng. Så derfor vet vi egentlig ikke om AP har gått fram eller tilbake. Bloggposten til Kjetil Løset som er skrevet noenlunde samtidig har en bedre tittel: "Stoltenberg tør ikke juble".
Og bloggerne kaster seg på. Spesielt de som er partimedlemmer finner en anledning til å feire en meningsmåling. Likedan er det på partienes hjemmesider. Men bare når målingene viser fremgang. Selv om det er totalt meningsløst:
Sosialdemokratiet.no : Rock´n roll
Filip Rygg: Ny politikk og ny regjering
Piketten: Ny måling viser rød-grønt flertall
Sosialdemokraten.no: AP 34,4% og rødgrønt flertall i ny måling
Fjoseberg: Hva skjer etter valget 2009
Og Dagsavisen/Arbeiderbladet er ikke mye bedre. I en annen meningsmåling fra Nationen/Klassekampen viser 34,8% for AP. Fremgang på 3,3 prosentpoeng. Og det må selvsagt kommenteres:
Selv om feilmarginen betyr på at man like gjerne har gått tilbake?Aps partisekretær, Martin Kolberg, mener partiet nå profitterer på den autoritet og trygghet det har vist i tidligere krisetider.
– De gode resultatene på målingene viser at folk setter pris på vår politikk med en sterk stat og nødvendig politisk styring av markedet, sier Kolberg.
Jens Stoltenberg kan heller ikke dy seg:
Men i realiteten kan Frp ha gått frem med 1-2 prosentpoeng. Er det rart det blir dumt.Fremskrittspartiet går tilbake nærmere 1 prosentpoeng på målingen og får en oppslutning på 22,4 prosent.
Statsministeren mener tilbakegangen er et uttrykk for at folket har innsett at markedet trenger politisk styring.
Det er det samme for de andre mediene. Man bestiller en meningsmåling og selv ganske små avvik kan skape store overskrifter. Som ikke er så lett å forstå for de av oss som vet hvordan en meningsmåling lages. Men siden de har betalt så mye for en måling så må den jo brukes, selv om det blir aldri så misvisende.
Ørjan Nordhus Karlsson skriver om "Nyheten om en ikkenyhet"
En av de som kan mest om valgforskning og meningsmålinger, Professor Bernt Aardal er ganske nådeløs mot meningsmålingstullet. Han mener at "mediene lurer velgerne"
Han mener resultatet ofte er bombastiske nyheter uten rot i virkeligheten, og er grundig lei nyheter hvor prosenttall fra meningsmålinger serveres som fakta uten forbehold.
- En del av det som presenteres som nyheter, er ikke nyheter.
Og han er også bekymret for at en slik presentasjon kan få debatter til å komme ut av kurs
- Er det så farlig at man melder at et parti går opp eller ned et par prosent?
- Akkurat når det gjelder partimålingene kan du si at effektene av en enkelt måling i det totale bildet ikke er veldig stor. Men samtidig legger undersøkelsen et viktig premiss for den etterfølgende debatten. Og hvis det premisset egentlig er helt feil, kan debatter komme helt ut av kurs.
Skal man få noe fornuftig ut av meningsmålinger, så er hjemmesiden til Bernt Aardal et meget godt utgangspunkt. Blant annet viser han en sammenstilling av 10 meningsmålinger hver måned og snittet av disse gir et langt bedre bilde enn en enkeltmåling.
Min egen hemmelige meningsmålingsdrøm er følgende:
En journalist ringer Erna Siv Jensen Solberg i FremskrittsHøyre:
J: Vår siste meningsmåling fra Meningsmålingstull viser at Frh raser 2,5 prosentpoeng til 24,2 %. Er det krisestemning i partiet nå?Applaus! Men det blir en drøm. Politikere svarer høflig på alle spørsmål nesten uansett hvor dumme spørsmålene blir. Men den politiske andedammen er liten og politikere elsker jo å være i rampelyset. Spesielt når meningsmålingene er gode. Feilmargin eller ikke.
ESJH: Unnskyld meg, men hvor stor feilmargin er det på målingen deres?
J: Hva har det med saken å gjøre, vel den er +/- 3,1 prosentpoeng
ESJH: Da kan du ta den målingen din og putte den opp et sted solen aldri skinner. Det betyr jo at vi like gjerne kan ha gått frem. Skjønner du det, din patetiske bladfyk. Stikk og kom tilbake når du har lært hjemmeleksa di.
Men dette er en av mine kjepphester, og jeg kommer nok til å kjempe en forgjeves kamp mot vindmøllene. Men jeg gir ikke opp. Et minimum er at alle medier begynner med å oppgi utvalgsstørrelser og feilmarginer.
Vil du vite litt mer om meningsmålinger, hvordan de utarbeides, om utvalgsstørrelser, feilmarginer, vekting etc. så er denne offentlige utredningen fin: "Påvirkes velgerne av meningsmålinger. "
Vi får de meningsmålingene vi fortjener!
tirsdag, januar 13, 2009
Reiten - igjen
Han ser nok slutten nå. På en langvarig mobbekampanje. Anført av en særdeles hevngjerrig Arne Strand med god backing fra en av majoritetseierne: Staten v/ Jens Stoltenberg og Kristin Halvorsen. Og stortingsrepresentant Ingrid Heggø ble bønnhørt. Av Gud og Eivind Reiten.
I dag kappes alle medier om å fortelle hvor mye han har fått, skal få og kanskje kan komme til å få. Full forvirring, som vanlig. Noen har tatt med pensjon (uten å vite hvor lenge han kommer til å leve) og noen ikke.
Eivind Reiten har fått godt betalt. Meget godt. Men når man leser kommentarene, (spesielt Arne Strand) virker det som om Reiten bare har kunnet stikke innom lønningskontoret i Hydro og fortelle hvor mye han skal ha. Kritikerne retter i så fall baker for smed.
Det virker ikke som om man forstår at det er styret som er rette mottaker av kritikken. (I den grad det er noe å kritisere).
Det er styret som har fastsatt lønna. Det var styret som vedtok opsjonspakka. Det var styret som vedtok pensjonsavtalen og det var styret som vedtok etterlønna. (Som opprinnelig var enda høyere, men ble nedforhandlet). Når politikere av ymse valører kritiserer etterlønna, så glemmer de at den ble enstemming vedtatt. Med stemmene til ansattes representanter. Og med statens representant i styret.
Han skulle selvsagt gjort det samme som stortingspolitikere, statsråder og statsminister gjør når noen fastsetter lønna deres. Takket pent nei.
Så hvorfor den ensidige mobbinga av Reiten?
Alle medier leter med lys og lykte for å finne ut hvor mange penger han har fått, bare ett hederlig unntak: Dagens Næringsliv forteller hva han har skapt.
Siden han tiltrådte 3. mai 2001 har avkastningen i form av utbytte og verdiendring vært på 142,7 milliarder kroner. Det er en totalavkastning på 146%. Om man sammenligner avkastningen for alle selskap på Oslo Børs i samme periode, så er den på 50%. Hovedaksjene på samme børs har gitt 17%. (Kilde: DN)
Og sjefsmobberne, Jens Stoltenberg og Kristin Halvorsen har fått 49% av denne avkastningen: 70 milliarder. Hadde Hydro hatt avkastning som øvrige selskaper på Oslo Børs, hadde staten fått 24 mill. Eller 8,2 milliarder om man sammenligner med de 20 største. Men Reiten bidro til at de fikk 70 milliarder. Det blir det noen km med vei, sykehjemsplasser og barnehager etc. av.
I fusjonen med Statoil sørget han opgså for at Statoil fikk noe de tydeligvis manglet; god prosjektledelse. Mens Statoil har levert en rekke prosjekter med til dels store overskridelser, har det vært unntaket i oljedivisjonen til Hydro.
Nå er selvsagt ikke alt dette Reitens fortjeneste alene, prisutvikling og dyktige medarbeidere teller selvsagt også. Han har også gjort sine feilinvesteringer og i tillegg har han irritert Staten ifbm. saken om hjemfallsrett.
Men forskjellen på Hydro og de andre er påtagelig. Han må ha gjort en meget god jobb for eierne. Og det har vært jobben hans! Og så takker noen av eierne (Kristin og Jens) med en langvarig mobbing. Ikke av styret som har godkjent utbetalingene, men av mottakeren. Men det er nok Reitens strie holdning som har irritert de rødgrønne mest. Han la seg ikke flat for kritikerne og det fikk han betale for.
Så selv om jeg også synes enkelte av avtalene som ble inngått var i beste laget, så ser jeg ingen grunn til å kritisere Reiten for det. Men på en dag da alle bare ser etter èn ting, synes jeg han fortjener honnør for det han har bidratt med. Selv om det er aldri så mye politisk ukorrekt.
I dag kappes alle medier om å fortelle hvor mye han har fått, skal få og kanskje kan komme til å få. Full forvirring, som vanlig. Noen har tatt med pensjon (uten å vite hvor lenge han kommer til å leve) og noen ikke.
Eivind Reiten har fått godt betalt. Meget godt. Men når man leser kommentarene, (spesielt Arne Strand) virker det som om Reiten bare har kunnet stikke innom lønningskontoret i Hydro og fortelle hvor mye han skal ha. Kritikerne retter i så fall baker for smed.
Det virker ikke som om man forstår at det er styret som er rette mottaker av kritikken. (I den grad det er noe å kritisere).
Det er styret som har fastsatt lønna. Det var styret som vedtok opsjonspakka. Det var styret som vedtok pensjonsavtalen og det var styret som vedtok etterlønna. (Som opprinnelig var enda høyere, men ble nedforhandlet). Når politikere av ymse valører kritiserer etterlønna, så glemmer de at den ble enstemming vedtatt. Med stemmene til ansattes representanter. Og med statens representant i styret.
Han skulle selvsagt gjort det samme som stortingspolitikere, statsråder og statsminister gjør når noen fastsetter lønna deres. Takket pent nei.
Så hvorfor den ensidige mobbinga av Reiten?
Alle medier leter med lys og lykte for å finne ut hvor mange penger han har fått, bare ett hederlig unntak: Dagens Næringsliv forteller hva han har skapt.
Siden han tiltrådte 3. mai 2001 har avkastningen i form av utbytte og verdiendring vært på 142,7 milliarder kroner. Det er en totalavkastning på 146%. Om man sammenligner avkastningen for alle selskap på Oslo Børs i samme periode, så er den på 50%. Hovedaksjene på samme børs har gitt 17%. (Kilde: DN)
Og sjefsmobberne, Jens Stoltenberg og Kristin Halvorsen har fått 49% av denne avkastningen: 70 milliarder. Hadde Hydro hatt avkastning som øvrige selskaper på Oslo Børs, hadde staten fått 24 mill. Eller 8,2 milliarder om man sammenligner med de 20 største. Men Reiten bidro til at de fikk 70 milliarder. Det blir det noen km med vei, sykehjemsplasser og barnehager etc. av.
I fusjonen med Statoil sørget han opgså for at Statoil fikk noe de tydeligvis manglet; god prosjektledelse. Mens Statoil har levert en rekke prosjekter med til dels store overskridelser, har det vært unntaket i oljedivisjonen til Hydro.
Nå er selvsagt ikke alt dette Reitens fortjeneste alene, prisutvikling og dyktige medarbeidere teller selvsagt også. Han har også gjort sine feilinvesteringer og i tillegg har han irritert Staten ifbm. saken om hjemfallsrett.
Men forskjellen på Hydro og de andre er påtagelig. Han må ha gjort en meget god jobb for eierne. Og det har vært jobben hans! Og så takker noen av eierne (Kristin og Jens) med en langvarig mobbing. Ikke av styret som har godkjent utbetalingene, men av mottakeren. Men det er nok Reitens strie holdning som har irritert de rødgrønne mest. Han la seg ikke flat for kritikerne og det fikk han betale for.
Så selv om jeg også synes enkelte av avtalene som ble inngått var i beste laget, så ser jeg ingen grunn til å kritisere Reiten for det. Men på en dag da alle bare ser etter èn ting, synes jeg han fortjener honnør for det han har bidratt med. Selv om det er aldri så mye politisk ukorrekt.
mandag, januar 12, 2009
Ari Behn og Carl-Erik Grimstad
kommer jeg til å forbigå i stor taushet. Tror jeg. Inntil de skal duellere ved daggry. Da kanskje...
Oppdatert: Nei da, jeg skal fortsatt være taus. Men jeg kom på at Otto Jespersen har sagt noe fint om Ari, så da så:
søndag, januar 11, 2009
Frp og Israel
Mange tror at Siv Jensen og Frp taper på sin uforbeholdne støtte til Israel. Når Dagfinn Høybråten holder seg i bakgrunnen, tar Siv over føringen og fremstår som Israels viktigste støttespiller i det politiske Norge.
Professor Frank Aarebrot ved UIB, tror Israel-støtten gir velgertap. Politisk redaktør Lars Hansen i Romerikes Blad, kaller det for en taktisk blunder av Frp-formannen. Arne Strand i Dagsavisen tror at Frp på fisketur etter Krfs velgere, møter svart hav.
Jeg tror de tar feil.
Det finnes ingen partier som er så flinke til å finne vinnersaker som Frp. Selv om det for de fleste er vanskelig å forstå at Frp drar velgere på at Siv Jensen holder appell foran støttemarkeringen for Israel.
Frps velgere er generelt ikke spesielt kristne av seg. Og jeg tror ikke de bryr seg så veldig heller. Derfor har de ikke noe stort problem med å støtte Israels kamp mot Hamas. Hamas er jo muslimer og muslimer står ikke spesielt høyt i kurs blant Frp-tilhengere.
Og sympatien de har fra "kristenfundamentalistene" på Sør- og Vestlandet, så er nok de fleste i folden allerede. Noen kan nok ha kommet til pga den uforbeholdne støtten Israel fikk på torsdag. De merket seg nok Dagfinn Høybråtens vegring.
Men kommentatorene glemmer å beregne effekten av opptøyene i Oslo torsdag/lørdag. Det har ikke Frp glemt. Jeg tror det var kalkulert med da formann Siv entret mikrofonen på torsdag. De visste at bare tilstedeværelsen ville virke som en rød klut. Israelske flagg kombinert med Siv på talerstolen ble for hard kost for motdemontstrantene. Og opprøret som fulgte fikk nok Frp-ledelsen til å juble. Jo da, politikk er akkurat så kynisk.
Det som skulle bli venstresidens vinnersak, ble i stedet spilt over på Frps banehalvdel. Noe som gjorde enkelte forbanna. Forståelig nok.
Igjen fikk partiet offerrollen, gitt dem på et fat av de nyttige idiotene som gikk amok. Er noen i tvil, så er det bare å lese kommentatorspaltene i avisene og bloggene.
Hadde det vært gjennomført en meningsmåling torsdag kveld, hadde vi nok sett et byks for Frp godt over feilmarginen.
Hva gjør så Frps støtte til Israel i forholdet til deres hypotetiske regjeringspartner Høyre?
I 2006 sa Erna Solberg:
Konklusjonen var at det ikke var mulig å innlede et regjeringssamarbeide med Frp før partiet endret sin Israelpolitikk.
I år er tonen en annen:
Så det er nok helt andre saker enn forholdet til Israel som vil få partiet til å tape velgere.
Oppdatert, tirsdag 13.01. kl. 2035:
Det ser ut til at jeg har kommet i skade for å oppfatte at det i 2006 var Erna Solbergs konklusjon at man ikke kunne innlede et regjeringssamarbeide med Frp på bakgrunn av deres Israel-politikk. Konklusjonen var ikke Erna Solbergs, men NRKs. Se forøvrig Ernas kommentar i kommentarfeltet til denne posten.
Professor Frank Aarebrot ved UIB, tror Israel-støtten gir velgertap. Politisk redaktør Lars Hansen i Romerikes Blad, kaller det for en taktisk blunder av Frp-formannen. Arne Strand i Dagsavisen tror at Frp på fisketur etter Krfs velgere, møter svart hav.
Jeg tror de tar feil.
Det finnes ingen partier som er så flinke til å finne vinnersaker som Frp. Selv om det for de fleste er vanskelig å forstå at Frp drar velgere på at Siv Jensen holder appell foran støttemarkeringen for Israel.
Frps velgere er generelt ikke spesielt kristne av seg. Og jeg tror ikke de bryr seg så veldig heller. Derfor har de ikke noe stort problem med å støtte Israels kamp mot Hamas. Hamas er jo muslimer og muslimer står ikke spesielt høyt i kurs blant Frp-tilhengere.
Og sympatien de har fra "kristenfundamentalistene" på Sør- og Vestlandet, så er nok de fleste i folden allerede. Noen kan nok ha kommet til pga den uforbeholdne støtten Israel fikk på torsdag. De merket seg nok Dagfinn Høybråtens vegring.
Men kommentatorene glemmer å beregne effekten av opptøyene i Oslo torsdag/lørdag. Det har ikke Frp glemt. Jeg tror det var kalkulert med da formann Siv entret mikrofonen på torsdag. De visste at bare tilstedeværelsen ville virke som en rød klut. Israelske flagg kombinert med Siv på talerstolen ble for hard kost for motdemontstrantene. Og opprøret som fulgte fikk nok Frp-ledelsen til å juble. Jo da, politikk er akkurat så kynisk.
Det som skulle bli venstresidens vinnersak, ble i stedet spilt over på Frps banehalvdel. Noe som gjorde enkelte forbanna. Forståelig nok.
Igjen fikk partiet offerrollen, gitt dem på et fat av de nyttige idiotene som gikk amok. Er noen i tvil, så er det bare å lese kommentatorspaltene i avisene og bloggene.
Hadde det vært gjennomført en meningsmåling torsdag kveld, hadde vi nok sett et byks for Frp godt over feilmarginen.
Hva gjør så Frps støtte til Israel i forholdet til deres hypotetiske regjeringspartner Høyre?
I 2006 sa Erna Solberg:
- Israel ha rett til å forsvare seg, men de driver nå en helt uforsvarlig og uproporsjonal krigføring mot Hizbollah i Libanon, sier Solberg.Og hennes kommentar til at Frp ikke bare støttet Israel, men også ville ha et militærfaglig samarbeide med dem sa hun:
- Det vil være feil å ha en utenrikspolitikk som preges av yterpunkter, og ikke av det store flertallet. Det tror jeg også Fremskrittspartiet skjønner. Et land må styres utenrikspolitisk av et balansert synspunkt som representerer flertallet blant det norske folk, sier hun til NRK.
Konklusjonen var at det ikke var mulig å innlede et regjeringssamarbeide med Frp før partiet endret sin Israelpolitikk.
I år er tonen en annen:
Men selv om Høyre og Frp er dypt splittet på et av de mest sentrale utenrikspolitiske områdene, frykter ikke Erna Solberg at dette vil være til hinder for en eventuell Høyre/Frp-regjering etter valget til høsten.
Via sin politiske rådgiver Odd Sevje sier hun: «Vi har følgende svar: Dette er en hypotetisk problemstilling. Vi er sikker på at vi finner samarbeidsløsninger som går langs hovedlinjene av der norsk utenrikspolitikk alltid har gått».Men så er det jo stortingsvalg i år, det var det ikke i 2006.
Så det er nok helt andre saker enn forholdet til Israel som vil få partiet til å tape velgere.
Oppdatert, tirsdag 13.01. kl. 2035:
Det ser ut til at jeg har kommet i skade for å oppfatte at det i 2006 var Erna Solbergs konklusjon at man ikke kunne innlede et regjeringssamarbeide med Frp på bakgrunn av deres Israel-politikk. Konklusjonen var ikke Erna Solbergs, men NRKs. Se forøvrig Ernas kommentar i kommentarfeltet til denne posten.
lørdag, januar 10, 2009
"Julebordbråk" eller politisk vold
Det er selvsagt mulig å karakterisere bråket i Oslos gater på forskjellige måter. Det avhenger litt av hva man ser og vil se. Men noen er tydeligvis mer svaksynt enn de fleste andre.
Det er derfor med stor interesse jeg leser Anders Hegers kronikk i Dagsavisen i dag. I "sitrondrops og sensur" har skribenten en beskrivelse av bråket som får meg til å undres.
Dagbladet på sin side er krystallklar på hva dette er: Politisk vold. Og det skal vi ikke ha i Norge.
Det er dette Anders Heger ikke ønsker å forholde seg til. Derfor er det viktig for ham å desimere bråket til noe han definerer som "post-julebord-bråk".
Nå vet jo ikke jeg hva man gjør etter julebordene i Hegers omgangskrets. Siden jeg er jevngammel med Heger, så har jeg vært på noen julebord.
Aldri har jeg og min krets brukt slagvåpen, molotov-coctails, brostein eller fyrverkeri for å markere at julebordet er over. Vi har heller aldri skadet 5 politifolk og 2 journalister fordi vi fikk for lite å drikke. Vi har heller ikke knust alle vindusruter på nedre del av Karl Johan. Rett skal være rett. En av oss knuste en rute på Tostrupkjelleren på 80-tallet. Den ble gjort opp på stedet og alt var glemt.
Men hvorfor er det så viktig for Heger å late som om dette er noe annet. Kan det være at det å forholde seg til virkeligheten er litt besværlig for Heger. I tillegg til å være skribent og forlagsdirektør, så er Anders Heger styreformann i den norske delen av PEN Og om det er noen som ikke vet hva PEN er:
Ringer det ingen bjeller hos styreformannen i P.E.N når norske pressefolk må utstyres med verneutstyr som hjelm og gassmasker på jobb i Oslo? Det er vel ikke vanlig arbeidsantrekk for pressefolk i julebordstiden?
At Blitz oppfordrer til opprør er kanskje ikke egnet til å forundre, men at ikke støtteorganisasjoner for palestinere klarer å ta avstand fra volden, er merkelig:
Det som bekymrer er at når Anders Heger møter noe som kan kollidere med hans funksjon som en av ytringsfrihetens forkjempere, så lukker han øynene og kaller det han ser, noe annet. Da trenger han ikke ta stilling. Det har vel ingen sammenheng med at de ytringer som nå bør beskyttes, er ytringer Heger ikke liker?
Han avslører seg når han kritiserer redaksjonene for at de vektlegger bråket i gatene mer enn det "uhyrlige" i Siv Jensens budskap:
Altså er det viktig for ytringsfrihetens øverste forkjemper i Norge, at det offentlige ikke vektlegger det Dagbladet beskriver som:
Så får vi håpe at det ikke blir mer "post-julebord-bråk" i dag.
Oppdatert lørdag 10. jan. kl. 1600:
Igjen har en i utgangspunktet lovlig ytring blitt ødelagt av voldelige demonstranter. Selv om arrangørene først ikke ville gå til Israels ambassade, så gjorde man dette. Og på nytt ble det bråk.
Jeg reagerer på følgende beskrivelse i Dagsavisen
"Holdt tilbake og blandet med de andre demonstrantene" høres ikke ut som en intelligent måte å forhindre bråk på. Hvis disse menneskene har vært utstyrt med masker og våpen, burde vel politet tatt hånd om dem.
Oppdatert lørdag 10. jan. kl 2355:
"Post-julebord-bråket" til Anders Heger, ser ut til å være langt mer organisert enn vi liker å innse. To forhold peker i den retning.
1. Politiets samband kan ha vært "jammet" med en form for støysender. I alle fall ble sambandet kraftig forstyrret i den mest hektiske fasen av opptøyene. Det samme skjedde forøvrig under EU-toppmøtet i Gøteborg i 2001.
2. Man organiserte en SMS-aksjon mot tilsammen 5 McDonaldsrestauranter som ble utsatt for hærverk.
Dette tyder på en organisering som ikke stemmer med inntrykket av reaksjoner fra tilfeldig frustrerte unge innvandrermenn/gutter. Det gjør at opptøyene får en langt mer alvorlig undertone. Kanskje Heger også snart innser at dette er noe mer enn julebordsbråk.
Det er derfor med stor interesse jeg leser Anders Hegers kronikk i Dagsavisen i dag. I "sitrondrops og sensur" har skribenten en beskrivelse av bråket som får meg til å undres.
De fleste som var i Oslo sentrum torsdag kveld, så vel noe mer enn noen "overivrige gutter" som kastet en flaske mot Siv Jensen?Likevel sier de noe, fortellingene om «opptøyene» i Oslo. (Og det er med velberådd hu jeg setter urolighetene – som mest er å sammenlikne med post-julebord-bråk – i anførselstegn.) De forteller om en fortvilelse som også fant sitt utslag i alvorlige blikk bak faklene i den verdige marsjen som var kveldens hovedbudskap, i utallige nettinnlegg, leserbrev og stille bønner, i kafédiskusjoner, avisartikler og kulturarrangementer, og først og fremst i den nagende uro vi alle kjenner.
Vi har nemlig tatt inn over oss meldingen vi fikk – mer eller mindre indirekte fra Gaza: GJØR NOE, GJØR MER. Vi har sett den, og vi har tenkt: Ja. Gjerne. Vi gjør gjerne noe, og vi gjør gjerne mer. Men hva? Vårt problem er ikke manglende handlingsvilje. Det er hjelpeløshet.
Vi vet ikke hva dette «noe» vi bør gjøre er. Og følgelig vet vi ikke hva mer av det er, heller. Antakeligvis er det denne drivkraften mot å gjøre «noe» som får overivrige gutter til å kaste en flaske etter Siv Jensen.
Dagbladet på sin side er krystallklar på hva dette er: Politisk vold. Og det skal vi ikke ha i Norge.
Et viktig mål for aktivistene var den Israel-vennlige demonstrasjonen der FrP-lederen Siv Jensen var hovedtaler. At mange misliker både standpunktet og taleren, er forståelig. Det er også deres fulle rett. Men Siv Jensen og hennes flokk har like selvfølgelig rett til å stå fram med sine synspunkter på krigen uten å bli utsatt for trakassering eller voldelige angrep. Her er problemets kjerne, og det er mer alvorlig enn ødeleggelsene på Karl Johan. Opptøyer som dette er ment å skremme annerledes tenkende og fortelle at de utsetter seg for fysisk fare om de flagger sine standpunkter. Slikt stanser den offentlige samtalen og blokkerer enhver dialog. Det svekker også motstanden mot krigen i Gaza.
Det er dette Anders Heger ikke ønsker å forholde seg til. Derfor er det viktig for ham å desimere bråket til noe han definerer som "post-julebord-bråk".
Nå vet jo ikke jeg hva man gjør etter julebordene i Hegers omgangskrets. Siden jeg er jevngammel med Heger, så har jeg vært på noen julebord.
Aldri har jeg og min krets brukt slagvåpen, molotov-coctails, brostein eller fyrverkeri for å markere at julebordet er over. Vi har heller aldri skadet 5 politifolk og 2 journalister fordi vi fikk for lite å drikke. Vi har heller ikke knust alle vindusruter på nedre del av Karl Johan. Rett skal være rett. En av oss knuste en rute på Tostrupkjelleren på 80-tallet. Den ble gjort opp på stedet og alt var glemt.
Men hvorfor er det så viktig for Heger å late som om dette er noe annet. Kan det være at det å forholde seg til virkeligheten er litt besværlig for Heger. I tillegg til å være skribent og forlagsdirektør, så er Anders Heger styreformann i den norske delen av PEN Og om det er noen som ikke vet hva PEN er:
Men siden Heger definerer opptøyene som litt bråk etter et julebord, så slipper han å forholde seg til den virkeligheten som de fleste andre opplevde. Da slipper han å ta stilling til at fotograf Jon Rosenberg Hagen ble slått ned med slagvåpen. Eller at noen kastet stein på TV2-reporter Anders Lyche. Begge var tydelig merket med "Presse". Eller at en demonstrant med Israel-flagg blir slått ned av pøbelen.Norsk PEN er den norske avdelingen av International PEN, verdens største skribent- og ytringsfrihetsorganisasjon, stiftet i 1921. Det finnes ca. 150 PEN-sentre verden over med tilsammen drøyt 15.000 medlemmer. Alle skjønn- og faglitterære forfattere, oversettere, kritikere, forleggere, journalister og redaktører – det vil si alle som benytter seg profesjonelt av retten til ytringsfrihet og er avhengig av den – kan bli medlem i Norsk PEN.
Norsk PEN arbeider for den retten til ytringsfrihet som er nedfelt i FNs Universelle Menneskerettighetserklærings paragraf 19, i den norske Grunnlovens paragraf 100 og i Den internasjonale konvensjonen om sivile og politiske rettigheter, som Norge er tilsluttet. I tillegg er både Norsk PEN og alle øvrige PEN-sentre underlagt International PENs charter der organisasjonens overordnede målsetting er nedfelt.
Ringer det ingen bjeller hos styreformannen i P.E.N når norske pressefolk må utstyres med verneutstyr som hjelm og gassmasker på jobb i Oslo? Det er vel ikke vanlig arbeidsantrekk for pressefolk i julebordstiden?
At Blitz oppfordrer til opprør er kanskje ikke egnet til å forundre, men at ikke støtteorganisasjoner for palestinere klarer å ta avstand fra volden, er merkelig:
Siv Jensens ytringer kan altså møtes med vold. En som imidlertid har forstått at dette ikke tjener palestinerenes sak er Mads Gilbert. I motsetning til Heger, forstår faktisk Gilbert at dette handler om ytringsfrihet:Olaf Svorstøl, leder av Fellesutvalget for Palestina, legger noe av skylden for opptøyene for Siv Jensen.
- Vi setter oss ikke til dommere over dem som velger å aksjonere på en annen måte. Siv Jensens provokasjoner utløste forbannelse. Vi skiller ikke mellom verdige og uverdige demonstrasjoner, sier Svorstøl til Dagbladet.
Han mener at Israels støttespillere spiller en stor rolle når det gjelder å skape bråk i Oslo, og at dette ikke har kommet ordentlig fram.
- Vi er veldig lei oss for det som skjedde. Jeg synes Siv Jensen og hennes venner skal få lov til å demonstrere i fred, og vi i Norge må respektere de forskjellige meningene. Den slags type aksjoner stiller den alvorlige situasjonen i Gaza i skyggen, og det er kontraproduktivt, sier lege Mads Gilbert til Nettavisen på telefon fra Gaza by.
Det som bekymrer er at når Anders Heger møter noe som kan kollidere med hans funksjon som en av ytringsfrihetens forkjempere, så lukker han øynene og kaller det han ser, noe annet. Da trenger han ikke ta stilling. Det har vel ingen sammenheng med at de ytringer som nå bør beskyttes, er ytringer Heger ikke liker?
Han avslører seg når han kritiserer redaksjonene for at de vektlegger bråket i gatene mer enn det "uhyrlige" i Siv Jensens budskap:
Og som gir henne rett, liksom, til å fremstå med en snurt og furten mine på TV, grenseløst fornøyd med at hun nok en gang har klart å komme i posisjon som den fornærmede part. Det er norsk offentlighet på sitt dårligste, som lar protestene mot Siv Jensens tale få førstesidene og firefargebildene, mens det uhyrlige i hennes budskap i beste fall får en lett nedlatende slengbemerkning i en redaksjonell kommentar.
Altså er det viktig for ytringsfrihetens øverste forkjemper i Norge, at det offentlige ikke vektlegger det Dagbladet beskriver som:
"Opptøyer som dette er ment å skremme annerledes tenkende og fortelle at de utsetter seg for fysisk fare om de flagger sine standpunkter. Slikt stanser den offentlige samtalen og blokkerer enhver dialog."Norske PEN får selv vurdere om det er slik ytringsfriheten skal holdes i hevd. Ved å akseptere opptøyene, har Heger vært med på å trekke en grense for hvor langt ytringsfriheten går i Norge.
Så får vi håpe at det ikke blir mer "post-julebord-bråk" i dag.
Oppdatert lørdag 10. jan. kl. 1600:
Igjen har en i utgangspunktet lovlig ytring blitt ødelagt av voldelige demonstranter. Selv om arrangørene først ikke ville gå til Israels ambassade, så gjorde man dette. Og på nytt ble det bråk.
Jeg reagerer på følgende beskrivelse i Dagsavisen
– Toget har nå kommet opp forbi slottet. Her står vaktene og siler ut alle som er enten maskerte eller som har steiner og andre våpen. Vaktene ønsker å hindre at denne typen demonstranter kommer først til ambassaden. De blir derfor holdt tilbake og blandet med de andre demonstrantene, sier Dagsavisens reporter.
"Holdt tilbake og blandet med de andre demonstrantene" høres ikke ut som en intelligent måte å forhindre bråk på. Hvis disse menneskene har vært utstyrt med masker og våpen, burde vel politet tatt hånd om dem.
Oppdatert lørdag 10. jan. kl 2355:
"Post-julebord-bråket" til Anders Heger, ser ut til å være langt mer organisert enn vi liker å innse. To forhold peker i den retning.
1. Politiets samband kan ha vært "jammet" med en form for støysender. I alle fall ble sambandet kraftig forstyrret i den mest hektiske fasen av opptøyene. Det samme skjedde forøvrig under EU-toppmøtet i Gøteborg i 2001.
2. Man organiserte en SMS-aksjon mot tilsammen 5 McDonaldsrestauranter som ble utsatt for hærverk.
Dette tyder på en organisering som ikke stemmer med inntrykket av reaksjoner fra tilfeldig frustrerte unge innvandrermenn/gutter. Det gjør at opptøyene får en langt mer alvorlig undertone. Kanskje Heger også snart innser at dette er noe mer enn julebordsbråk.
fredag, januar 09, 2009
Vox leser fredagslyrikk - Til ungdommen
Nordahl Grieg uten flere kommentarer:
Kringsatt av fiender,
gå inn i din tid!
Under en blodig storm -
vi deg til strid!
Kanskje du spør i angst,
udekket, åpen:
hva skal jeg kjempe med
hva er mitt våpen?
Her er ditt vern mot vold,
her er ditt sverd:
troen på livet vårt,
menneskets verd.
For all vår fremtids skyld,
søk det og dyrk det,
dø om du må - men:
øk det og styrk det!
Stilt går granatenes
glidende bånd
Stans deres drift mot død
stans dem med ånd!
Krig er forakt for liv.
Fred er å skape.
Kast dine krefter inn:
døden skal tape!
Elsk og berik med drøm
alt stort som var!
Gå mot det ukjente
fravrist det svar.
Ubygde kraftverker,
ukjente stjerner.
Skap dem, med skånet livs
dristige hjerner!
Edelt er mennesket,
jorden er rik!
Finnes her nød og sult
skyldes det svik.
Knus det! I livets navn
skal urett falle.
Solskinn og brød og ånd
eies av alle.
Da synker våpnene
maktesløs ned!
Skaper vi menneskeverd
skaper vi fred.
Den som med høyre arm
bærer en byrde,
dyr og umistelig,
kan ikke myrde.
Dette er løftet vårt
fra bror til bror:
vi vil bli gode mot
menskenes jord.
Vi vil ta vare på
skjønnheten, varmen
som om vi bar et barn
varsomt på armen!
onsdag, januar 07, 2009
Kommentar.no kårer Norges 10 beste politiske blogger
Nettmagasinet kommentar.no har vurdert politiske blogger her til lands og kåret de 10 beste.
Dere kan jo se selv.
Dere kan jo se selv.
tirsdag, januar 06, 2009
En norsk nett-Obama?
Geelmuyden & Kiese har på bloggen sin, GKforum.no hatt flere interessante poster om sosiale medier og politikk med fokus på det kommende valget.
I den siste posten: Hvem blir den norske Nett-Obama? problematiseres om vi får se en eller flere politikere som den norske Barak Obama. Nå tror ikke jeg at Obama vant valget på grunn av internett eller sosiale medier. Obama vant fordi han var den beste kandidaten som hadde det beste budskapet og den beste organiseringen av en grasrotbevegelse som med stor entusiasme banket dører. Nettet og sosiale medier var bare et verktøy som understreket dette.
Zack Exley som bl. a. var ansvarlig for onlinedelen av kampanjene for Edwards-Kerry i 2004 og Labours gjenvalg i 2005 har en interessant artikkel i Huffington Post om organiseringen av Obamas kampanje.
Jeg vil tro at finanskrisen har bidratt til at det står en kø med it-konsulenter i kø utenfor partikontorene for å overbevise partiene om å satse store summer på "nettet" foran valgkampen. I følge Digi.no så er det "nettet som avgjør valget i 2009" De tar feil. Veldig feil.
Men selvsagt må partiene bruke sosiale medier som en del av verktøykassen sin. Og de forbereder seg. Selv var jeg deltager på et møte mandag, der Høyre hadde invitert bloggere for å fortelle mer om sin satsing på sosiale medier, inklusiv blogging. I hovedsak var det Høyres egne bloggere som møtte opp, mens Hablog (Halvor Sevatdal) og undertegnede var de eneste uavhengige. Jan Tore Sanner tok for seg den politiske delen, mens Hanne Bjerknes informerte om Høyres inntog i sosiale medier. Det var betryggende å høre at vi deler oppfatning av at det politikken som er det viktigste og at bruken av sosiale medier skal understøtte dette og ikke omvendt.
Bente Kalsnes holdt et engasjert foredrag om politikere og internett. En gjennomgang av norske og utenlandske politikere sett fra Bentes utsiktspunkt i Bryssel. Interessant. Andre har skrevet mer om dette møtet.
Nå tror jeg ikke noen bloggere, spesielt de som blogger om politikk, overdriver sin betydning. Vi gjør en marginal påvirkning, men har sett eksempler fra Sverige på at bloggere både kan avsette en minister og påvirke den politiske dagsordenen. Det tar tid for en dråpe å hule ut en sten, men det går.
Det viktigste som jeg har prediket tidligere og som Espen Skoland siterer meg på i bloggen, er at politikere uansett farge og parti må ta velgerne på alvor når de beveger set ut i nettsamfunnet. Og med å ta velgerne på alvor er å innse at nettmedier i hovedsak er dialog og ikke monolog. Inviterer man til dialog må man respondere på innspill. Om man ikke har tid selv, må noen i organisasjonen sørge for tilbakemelding. Hvis man ikke har en strategi for dèt, så skal man holde seg unna.
De som vinner valget i 2009 har de beste politiske sakene kommunisert på en måte som folk forstår. Om de klarer å innlemme sosiale medier i kommunikasjonsstrategien er det ingen ulempe. Men det er ikke i sosiale medier det blir avgjort. Og jeg tror ikke vi får se noen norsk nett-Obama.
I den siste posten: Hvem blir den norske Nett-Obama? problematiseres om vi får se en eller flere politikere som den norske Barak Obama. Nå tror ikke jeg at Obama vant valget på grunn av internett eller sosiale medier. Obama vant fordi han var den beste kandidaten som hadde det beste budskapet og den beste organiseringen av en grasrotbevegelse som med stor entusiasme banket dører. Nettet og sosiale medier var bare et verktøy som understreket dette.
Would Obama be the President without the Internet? Yes, he would.”(The changing relationship between internet and politics)
That’s Peter Daou, internet strategist for Hillary Clinton. His perspective is more or less the mainstream opinion at a conference held by the Berkman Center in Cambridge today.
Zack Exley som bl. a. var ansvarlig for onlinedelen av kampanjene for Edwards-Kerry i 2004 og Labours gjenvalg i 2005 har en interessant artikkel i Huffington Post om organiseringen av Obamas kampanje.
The "New Organizers" have succeeded in building what many netroots-oriented campaigners have been dreaming about for a decade. Other recent attempts have failed because they were either so "top-down" and/or poorly-managed that they choked volunteer leadership and enthusiasm; or because they were so dogmatically fixated on pure peer-to-peer or "bottom-up" organizing that they rejected basic management, accountability and planning. The architects and builders of the Obama field campaign, on the other hand, have undogmatically mixed timeless traditions and discipline of good organizing with new technologies of decentralization and self-organization.
Jeg vil tro at finanskrisen har bidratt til at det står en kø med it-konsulenter i kø utenfor partikontorene for å overbevise partiene om å satse store summer på "nettet" foran valgkampen. I følge Digi.no så er det "nettet som avgjør valget i 2009" De tar feil. Veldig feil.
Men selvsagt må partiene bruke sosiale medier som en del av verktøykassen sin. Og de forbereder seg. Selv var jeg deltager på et møte mandag, der Høyre hadde invitert bloggere for å fortelle mer om sin satsing på sosiale medier, inklusiv blogging. I hovedsak var det Høyres egne bloggere som møtte opp, mens Hablog (Halvor Sevatdal) og undertegnede var de eneste uavhengige. Jan Tore Sanner tok for seg den politiske delen, mens Hanne Bjerknes informerte om Høyres inntog i sosiale medier. Det var betryggende å høre at vi deler oppfatning av at det politikken som er det viktigste og at bruken av sosiale medier skal understøtte dette og ikke omvendt.
Bente Kalsnes holdt et engasjert foredrag om politikere og internett. En gjennomgang av norske og utenlandske politikere sett fra Bentes utsiktspunkt i Bryssel. Interessant. Andre har skrevet mer om dette møtet.
Nå tror jeg ikke noen bloggere, spesielt de som blogger om politikk, overdriver sin betydning. Vi gjør en marginal påvirkning, men har sett eksempler fra Sverige på at bloggere både kan avsette en minister og påvirke den politiske dagsordenen. Det tar tid for en dråpe å hule ut en sten, men det går.
Det viktigste som jeg har prediket tidligere og som Espen Skoland siterer meg på i bloggen, er at politikere uansett farge og parti må ta velgerne på alvor når de beveger set ut i nettsamfunnet. Og med å ta velgerne på alvor er å innse at nettmedier i hovedsak er dialog og ikke monolog. Inviterer man til dialog må man respondere på innspill. Om man ikke har tid selv, må noen i organisasjonen sørge for tilbakemelding. Hvis man ikke har en strategi for dèt, så skal man holde seg unna.
De som vinner valget i 2009 har de beste politiske sakene kommunisert på en måte som folk forstår. Om de klarer å innlemme sosiale medier i kommunikasjonsstrategien er det ingen ulempe. Men det er ikke i sosiale medier det blir avgjort. Og jeg tror ikke vi får se noen norsk nett-Obama.
Hva Mads Gilbert ikke forteller oss
I Dagbladet i dag utnevnes Mads Gilbert til "stemmen fra Gaza". Fra Shifa-sykehuset sender han sine betraktninger innimellom legegjerningen. Vi får bare høre om Israels grusomheter.
I den andedammen Dagbladet befinner seg, er kanskje Mads Gilbert og Erik Fosse de eneste vestlige stemmene. Men det finnes flere. Som International Herald Tribune. De kan også fortelle oss en historie fra Shifa-sykehuset. Som Mads Gilbert aldri kommer til å fortelle oss.
Palestinavenn Mads Gilbert (61) fra Tromsø og legekollega Erik Fosse er blant de eneste vestlige stemmene i bomberegnet i Gaza. Fra Shifa-sykehuset i Gaza by rapporterer de jevnlig hva de ser og opplever til millioner av TV-seere.
De egentlige journalistene er sperret ute.
I den andedammen Dagbladet befinner seg, er kanskje Mads Gilbert og Erik Fosse de eneste vestlige stemmene. Men det finnes flere. Som International Herald Tribune. De kan også fortelle oss en historie fra Shifa-sykehuset. Som Mads Gilbert aldri kommer til å fortelle oss.
At Shifa Hospital on Monday, armed Hamas militants in civilian clothes roved the halls. Asked their function, they said they were providing security. But there was internal bloodletting under way.Hvem fikk skylden for å drept disse 6 palestinerne tro?In the fourth floor orthopedic section, a woman in her late twenties asked a militant to let her see Saleh Hajoj, her 32-year-old husband. She was turned away and left the hospital. Fifteen minutes later, Hajoj was carried out of his room by young men pretending to transfer him to another hospital section. As he lay on the stretcher, he was shot in the left side of the head. A bit of brain emerged on the other side of his skull.
Hajoj, like five others who were killed at the hospital in this way in the previous 24 hours, was accused of collaboration with Israel. He had been in the central prison awaiting trial by Hamas judges, and when Israel destroyed the prison on Sunday he and the others were transferred to the hospital. But their trials were short-circuited.
søndag, januar 04, 2009
Årets første drittsekk
Jeg skal gjøre noe jeg ikke har for vane. Tror jeg da. Jeg skal være usaklig. Og ta mannen i stedet for ballen. Jeg skal utnevne årets første drittsekk. Navnet er Anders Heger.
Dette krever selvsagt en forklaring. Det har dere krav på. Den er lang og som følger:
Anders Heger er en av våre rikssynsere som har tilgang til alle medier. I motsetning til oss bloggrikssynsere. I tillegg har han sin ukentlige spalte i Dagsavisen. Der han mot god betaling mener noe om alt og alle. Det gjør han med "de store hagers selvtillit" for å bruke ett av hans egne uttrykk.
Men fyren skriver godt. Det skal han ha. Jeg liker hans måte å skrive på. Det er meningene hans jeg har noe i mot.
Heger har altså bakgrunn fra et overmøblert hjem på beste vestkant. Med stor hage. Men for å gi sin overklassebakgrunn et skinn av proletariatet, kler han seg som om han har ranet en UFF-container, men til prisen av en Ferner Jacobsen-garderobe. På tross av, eller på grunn av sin bakgrunn fra AKP-ML, er Anders Heger i dag direktør. Forlagsdirektør i Cappelen Damm. Og synser og skribent.
I en kronikk i Dagsavisen i fjor begikk Heger et karakterdrap på eiendomsmeglerbransjen. Ikke et drap med kaldt blod, men med kaldt blekk. Sannsynligvis en MontBlanc fyllepenn. Forlagsdirektører har en hang til slike. Geir Mork i Gyldendal bruker en slik. Med grønt blekk. I kronikken sin, viser Heger at han er en ekte post68-er. Uten fordommer:
Men Heger er en mann som ikke nøyer seg med å håpe på andres ulykke. Nei da, når han får sine ønsker oppfylt, må han bare gni Maldonsaltet godt inn i de arbeidsløse megleres sår. Han må skrive en ny kronikk: Let's hope it's a good one. Ja, det er tittelen altså.
Men Heger gir meg innspill til å spore litt av og fortsette min usaklighet.
Det er nemlig ikke bare forretningslokalene på Grünerløkka som har blitt offer for markedet. Det er ikke bare de små stedsegne butikkene som sykkelreperatøren, skomakeren, grønnsakshandleren eller tuskhandleren som har blitt fortrengt av noen som kan betale bedre.
Arbeiderklassen som Heger solidariserer seg med gjennom partitilknytning i alle fall, har også blitt fortrengt. Fordi blant annet kultureliten som Heger er et selvbestaltet medlem av, har overtatt deres boliger. Med sin millioninntekt har Heger selv kjøpt to arbeiderboliger på Rodeløkka. Sannsynligvis til en pris som fabrikkarbeideren på Freia eller eiendomsmegleren på Løkka ikke er i nærheten av å kunne betale.
Meglere tjente i snitt 350-400 000 brutto. Med 45 timers uke, lørdag og søndag inkludert. Heger tjente til sammenligning 1 163 335 netto. Han har derfor råd til å bo på Løkka. I sin egen ghetto, fri for meglere med "pepsodenthvite" skjorter.
Så kan Heger og hans likesinnede sitte der i lyset fra PH5-lampen, på Egget-stolene, rundt Piet Hein-bordet og snakke om Sartre og eksistensialismen, eiendomsmeglere og arbeiderklassens retrett fra Løkka. Og Heger kan nyte den intellektuelle anerkjennelsen av sitt siste meglermord.
Selv ønsker jeg ikke at noen skal gå konkurs og de ansatte miste jobbene. Selv ikke Anders Heger ønsker jeg noe så vondt. Jeg har selv jobbet med å redde en bedrift fra skifteretten. Jeg vet hva det kostet. Med våkenetter i frykt for at de ansatte skulle miste levebrødet sitt. Det gikk bra, men jeg unner ingen det samme.
Selv om jeg kanskje har tenkt tanken når forlagspornoen i fire farger har fyllt postkassen med tilbud om et fantastisk berikende tilbud om en bokklubb eller 5, eller fått fritiden voldtatt av en imbesil telefonselger fra Hegers eget forlag. Men konkurs, nei. Ikke ennå.
Så jeg håper at det går bra både med Heger og forlaget hans. Og han finner noe annet som kan plage ham på sin vei til jobben. I mellomtiden kan han jo hilse pent på meglerne som er på vei til NAV eller sosialkontoret. Det var nok ikke alle som hadde råd til å kjøpe fra Hegers bestselgerliste il jul.
Så jeg beklager å ha brutt mot mine egne verdier om å være saklig, men det kunne ikke unngås. Årets første drittsekk er hermed kåret.
Og for de som måtte lure. Jeg jobber ikke i eiendomsmeglerbransjen, har ikke nære venner eller familie der. Men de eiendomsmeglere jeg kjenner og har brukt selv, har vært hardt arbeidende og dyktige. Og har gjort seg fortjent til provisjonen.
Dette krever selvsagt en forklaring. Det har dere krav på. Den er lang og som følger:
Anders Heger er en av våre rikssynsere som har tilgang til alle medier. I motsetning til oss bloggrikssynsere. I tillegg har han sin ukentlige spalte i Dagsavisen. Der han mot god betaling mener noe om alt og alle. Det gjør han med "de store hagers selvtillit" for å bruke ett av hans egne uttrykk.
Men fyren skriver godt. Det skal han ha. Jeg liker hans måte å skrive på. Det er meningene hans jeg har noe i mot.
Heger har altså bakgrunn fra et overmøblert hjem på beste vestkant. Med stor hage. Men for å gi sin overklassebakgrunn et skinn av proletariatet, kler han seg som om han har ranet en UFF-container, men til prisen av en Ferner Jacobsen-garderobe. På tross av, eller på grunn av sin bakgrunn fra AKP-ML, er Anders Heger i dag direktør. Forlagsdirektør i Cappelen Damm. Og synser og skribent.
I en kronikk i Dagsavisen i fjor begikk Heger et karakterdrap på eiendomsmeglerbransjen. Ikke et drap med kaldt blod, men med kaldt blekk. Sannsynligvis en MontBlanc fyllepenn. Forlagsdirektører har en hang til slike. Geir Mork i Gyldendal bruker en slik. Med grønt blekk. I kronikken sin, viser Heger at han er en ekte post68-er. Uten fordommer:
Eiendomsmeglereventyret i hovedstaden har ført til at en gruppe mennesker som ikke tilfører fellesskapet noe som helst har kunnet bygge opp enorme formuer kun ved å selge ting de ikke eier. Hadde dette vært et normalt marked, ville man aldri funnet seg i at det sto noen og grafset til seg titusenvis av kroner i den smale sprekken mellom kjøper og selger.
Men for de fleste av oss er det å omsette gulvet vi sover på noe sjeldent og stort, noe som involverer hele vår formue og vel så det, det er noe vi gjør ytterst få ganger i livet, og der vi ikke vurderer forskjellige aktører mot hverandre. Det er ikke handelsmannen, men varen vi er opptatt av. Derfor har den syke praksisen med at de får betalt, ikke etter innsats, men i prosent av det som omsettes, fått utvikle seg.
Prisene er ikke bare høye, de er absurde. Og i dette markedet, som produserer gjeldsslaver på løpende bånd, er det altså noen som frekt og høylytt skryter av sine bestrebelser på å gjøre livsnødvendigheter dyrere. En av grunnene til at hus og hjem har et prisnivå som om det dreide seg om luksusvarer, er selvfølgelig at de stakkars boligtrengende skal bekoste en hærskare av overbetalte mennesker som huserer i byens dyreste forretningslokaler, som skal markedsføre seg og sitt gjennom prangende boards og helsidesannonser: «Vi jobber hardt for å få høy pris på boligen din!» Egenannonsene er beregnet på selgere. Til kjøperne sier de egentlig: Vi garanterer at du betaler for mye.
Etter hvert som boligmarkedet har gått fra kokende til eksplosivt, har jeg begynt å finne små coffee-table-bøker i postkassen min, fulle av påtrengende fargebilder over nærmiljøets omsetningsobjekter. Firefargers boligporno for å trigge lånerenta og stimulere inflasjonen, der salgsobjektet er stæsjet opp og utmajet av innleide interiørarkitekter og boligsminkere, og den litterære stil pendler mellom det forblommede og det latterlige.
Det er min profesjon å vite litt om hva den slags publikasjoner koster. Det er meningsløst pengesløseri, men så er da også eiendomsmegleriet annerledes enn annen handel. Det er tomhet og flitterstas, en skadelig geskjeft som handler om å berike mellommannen, på både kundens og selgerens bekostning. Om min datter ble glamourmodell, ville jeg blitt betenkt. Om hun ble eiendomsmegler ville jeg skammet meg.
Det er ingenting å se fram til, et økonomisk krakk. Jeg vet det. Men noe i det får meg til å smile forventningsfullt. Jeg gleder meg til den dagen den første eiendomsmegleren på Løkka må stenge og skaffe seg et skikkelig, ærlig arbeid.
Sykkelreparatør for eksempel.
Men Heger er en mann som ikke nøyer seg med å håpe på andres ulykke. Nei da, når han får sine ønsker oppfylt, må han bare gni Maldonsaltet godt inn i de arbeidsløse megleres sår. Han må skrive en ny kronikk: Let's hope it's a good one. Ja, det er tittelen altså.
Ja da kan det kanskje komme en Tanum-bokhandel der i stedet for. Med firfarget forlagsporno.For et års tid siden skrev jeg på denne plassen i avisen et stykke med overskriften «Hurra – krakket kommer». Det var utløst av eiendomsmeglerifiseringen av Grünerløkka, der snart hvert eneste hushjørne var okkupert av representanter for smågodtdealere og boligpusherkjeder som forsøkte å overgå hverandre i selvskryt og tro på at boligprisene var på sikker vei til å vokse seg inn i eiendomsmeklerhimmelen, bugnende fulle av provisjonsfrukter til unge menn med skjorter like pepsodenthvite som smilene deres. Artikkelen kulminerte i en spådom (og et håp): At de snart ville gå konk, på løpende bånd.
Man skal som kjent være forsiktig med hva man ønsker seg. Idet et nytt år tusler inn over Olav Ryes plass er mer enn annethvert eiendomsmeglervindu tømt for glorete firfarget boligporno. Isteden henger en beskjed som med gråpapirets nøkternhet gjør oppmerksom på at markedet har slukt sine egne barn, og lokalet vil straks være ledig for annen virksomhet.
Men Heger gir meg innspill til å spore litt av og fortsette min usaklighet.
Det er nemlig ikke bare forretningslokalene på Grünerløkka som har blitt offer for markedet. Det er ikke bare de små stedsegne butikkene som sykkelreperatøren, skomakeren, grønnsakshandleren eller tuskhandleren som har blitt fortrengt av noen som kan betale bedre.
Arbeiderklassen som Heger solidariserer seg med gjennom partitilknytning i alle fall, har også blitt fortrengt. Fordi blant annet kultureliten som Heger er et selvbestaltet medlem av, har overtatt deres boliger. Med sin millioninntekt har Heger selv kjøpt to arbeiderboliger på Rodeløkka. Sannsynligvis til en pris som fabrikkarbeideren på Freia eller eiendomsmegleren på Løkka ikke er i nærheten av å kunne betale.
Meglere tjente i snitt 350-400 000 brutto. Med 45 timers uke, lørdag og søndag inkludert. Heger tjente til sammenligning 1 163 335 netto. Han har derfor råd til å bo på Løkka. I sin egen ghetto, fri for meglere med "pepsodenthvite" skjorter.
Så kan Heger og hans likesinnede sitte der i lyset fra PH5-lampen, på Egget-stolene, rundt Piet Hein-bordet og snakke om Sartre og eksistensialismen, eiendomsmeglere og arbeiderklassens retrett fra Løkka. Og Heger kan nyte den intellektuelle anerkjennelsen av sitt siste meglermord.
Selv ønsker jeg ikke at noen skal gå konkurs og de ansatte miste jobbene. Selv ikke Anders Heger ønsker jeg noe så vondt. Jeg har selv jobbet med å redde en bedrift fra skifteretten. Jeg vet hva det kostet. Med våkenetter i frykt for at de ansatte skulle miste levebrødet sitt. Det gikk bra, men jeg unner ingen det samme.
Selv om jeg kanskje har tenkt tanken når forlagspornoen i fire farger har fyllt postkassen med tilbud om et fantastisk berikende tilbud om en bokklubb eller 5, eller fått fritiden voldtatt av en imbesil telefonselger fra Hegers eget forlag. Men konkurs, nei. Ikke ennå.
Så jeg håper at det går bra både med Heger og forlaget hans. Og han finner noe annet som kan plage ham på sin vei til jobben. I mellomtiden kan han jo hilse pent på meglerne som er på vei til NAV eller sosialkontoret. Det var nok ikke alle som hadde råd til å kjøpe fra Hegers bestselgerliste il jul.
Så jeg beklager å ha brutt mot mine egne verdier om å være saklig, men det kunne ikke unngås. Årets første drittsekk er hermed kåret.
Og for de som måtte lure. Jeg jobber ikke i eiendomsmeglerbransjen, har ikke nære venner eller familie der. Men de eiendomsmeglere jeg kjenner og har brukt selv, har vært hardt arbeidende og dyktige. Og har gjort seg fortjent til provisjonen.
Abonner på:
Innlegg (Atom)